mandag 21. september 2009

Grieg og Sjostakovitsj til lunsj

Konsert (Lunsj med kultur):
Fredag 18/9 2009
Universitetsbiblioteket, Blindern, Oslo

Grieg Trio

E. Grieg: Andante con moto
D. Sjostakovitsj: Trio nr. 1, op.8


Hver fredag i tolvtiden samles studenter, professorer og andre musikkinteresserte i Universitetsbibliotekets vestibyle til ”lunsj med kultur,” der den gastronomiske nytelsen av matpakke og kaffe går hånd i hånd med en god kulturopplevelse. Med et bredt og variert program har biblioteket tiltrukket seg mange skue- og hørelystne til disse konsertene, og denne fredagen var intet unntak. Det var kanskje ikke så rart med tanke på at utøverne denne gangen var plukket fra aller øverste hylle i det norske kammermusikkmiljøet. Grieg Trio har høstet mye ros for sin siste plate og for konserter rundt i landet. I går tok de turen til Blindern for å glede det akademiske publikum med musikalske godbiter og utsøkt høykultur.

Grieg Trio hadde sannsynligvis allerede tatt formiddagskaffen før lunsjkonserten, for det var et svært opplagt ensemble som fremførte Grieg og Sjostakovitsj for dagens og morgendagens intellektuelle. Edvard Grieg (1843-1907) skrev bare én sats for trio, og det er rimelig å anta at meningen var å skrive et flersatsig verk. Dette ble imidlertid aldri noe av. Den ene satsen som finnes, Andante con moto, står seg likevel godt alene, i alle fall når den blir fremført så energisk og samkjørt som den ble av Grieg Trio. Samspillet er kanskje trioens største forse. Musikerne finner hverandre selv uten øyekontakt, og kommunikasjonen er naturlig og god.

Dette skinte igjennom også i fremføringen av den unge Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første trio, et verk preget av et romantisk tonespråk, men også av partier hvor vi aner det radikale og særpregede tonespråket komponisten skulle bli så kjent for. Det er som om tenåringen er fyllt av musikalsk sprengkraft, men ikke helt klarer å bryte ut av sitt romantiske skall. Grieg Trio fremførte verket med romantisk sødme og delikat klangbehandling, men også med ungdommelig råskap og opprørskhet i de mer rytmiske partiene. Publikum klappet iherdig for kulturopplevelsen før de svelget siste dråpe av kaffen og vandret inn på lesesalen med bøkene under armen.

tirsdag 15. september 2009

Mørke klanger og lyse netter i Finland

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Lørdag 12/9 2009
Sibelushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste

J. Sibelius: Pohjolas datter, Aallottaret/The Oceanides, Nattlig ritt og soloppgang, Bardi og Symfoni nr. 4

Temaet for Sibeliusfestivalen 2009 i Lahti, ”Mot Europa” fikk sin tydeligste musikalske manifestasjon på den avsluttende orkesterkonserten lørdag. Programmet var satt sammen av symfonisk musikk med sibelianske uttrykk for flere av tidens ledende musikkstiler. Orkestreringen i ”Pohjolas datter” og tonespråket i ”Aallottaret” kan føres tilbake til Frankrike omkring århundreskiftet og den musikalske impresjonismen, i ”Nattlig ritt og soloppgang” utforskes kontrasten mellom mørke og lys i musikken, kanskje inspirert av Alexander Glazunovs orkesterfantasi ”Ot mraka ka svetu”(Fra mørke til lys), og Symfoni nr.4 er et uttrykk for Sibelius’ personlige, introverte ekspresjonisme med klare referanser til den andre wienerskole og Arnold Schönberg. Til tross for påvirkning utenfra forlot Sibelius imidlertid aldri sin personlige stil selv om han stadig utviklet den gjennom ulike impulser.

Fra ”Pohjolas datters” første mørke g-moll akkord i celli, horn og fagotter var det tydelig at orkesteret var i toppform. Det fargerike klanglandskapet og kontrastene mellom mørke og lys fikk utfolde seg i all sin prakt i den vidunderlige akustikken. Med lysende solopartier i treblås, mektige dynamiske høydepunkter i messing, og strykernes drivende rytmer trollbandt orkesteret og det mørke nordrikets fortryllende datter publikum fullstendig. Fra Pohjola gikk reisen ut på havet i ”Aallottaret,” som betyr noe slikt som bølgenes ånder. De impresjonistisk tilslørte konturene og bølgende bevegelsene i stryk og treblås bygger seg opp til en klimaktisk storm før havet igjen roer seg og vugger lytteren til ro. Orkesteret fremstod som den organiske enheten som kreves i dette musikalske bølgelandskapet og klangen i enkeltinstrumentene blandet seg usedvanlig godt med hverandre. Av de mange gode instrumentale prestasjonene i verket bør fløytenes solistiske innslag fremheves som spesielt imponerende hva angår samspill, rytmikk og klang. I den galopperende åpningen av ”Nattlig ritt og soloppgang” hentet strykerne frem det rytmiske og energiske drivet fra gårsdagens fremføring av symfoni nr. 3, mens messinggruppen, med horn i spissen, formidlet soloppgangen aldeles strålende. I kveldens siste symfoniske dikt, Bardi, eller skalden, er det den solistiske harpen som forteller historien, akkompagnert av myke strykere som svever rundt de delikate harpeutsagnene.

Til tross for utmerkede fremføringer av Sibelius fargesprakende symfoniske dikt var kveldens høydepunkt likevel fremføringen av komponistens mørke fjerdesymfoni. Dette tragiske psykologiske dramaet er et mesterverk i enhet og konsentrasjon av musikalsk materiale. Urfremførelsen av symfonien ble en fiasko, men verket har gradvis vunnet mer anerkjennelse, og anses idag som et av de absolutte høydepunktene i Sibelius produksjon. Sinfonia Lahti og Saraste hadde også i symfonien alle orkester- og instrumenttekniske detaljer på plass, og de formidlet dette mørke dramaet med stor ekspressivitet og nerve. Da siste, dype a-mollakkord tonet ut fra strykerne, var det dødsstille i Sibeliushuset. Det er tydelig at denne symfonien betyr noe helt spesielt for finske dirigenter, musikere og publikum, men da applausen endelig brøt ut var den så intens og langvarig at Saraste igjen måtte ty til ekstranummer. Festivalens orkesteravdeling ble avsluttet med ”Finlandia” til jubel og stående ovasjoner fra salen, før publikum vandret ut i solnedgangen ved innsjøen Vesijärvi. Mer finsk enn dette blir det ikke!

Kraggerud og klassisisme på Sibeliusfestivalen

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Fredag 11/9 2009
Sibeliushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste
Henning Kraggerud, fiolin

J. Sibelius: Dryadi, Fiolinkonsert og Symfoni nr. 3

Etter den enorme triumfen symfoni nr. 2 var for Jean Sibelius(1865-1957) forventet det finske publikummet at også den neste symfonien skulle være like majestetisk, storslått og nasjonalromantisk. Sibelius skuffet imidlertid noen og overrasket alle med sin tredje symfoni, som kan sies å være tuftet på mer klassiske idealer. I dag har publikum for lengst akseptert verket, selv om det fremdeles er Sibelius minst spilte symfoni. På den andre orkesterkonserten under årets Sibeliusfestival fremførte Sinfonia Lahti og Jukka Pekka Saraste dette verket så gnistrende at man virkelig skulle ønske det ble fremført slik oftere. Før symfonien ble imidlertid et av Sibelius aller mest spilte verker fremført, og det med en norsk solist på podiet.

Vår egen stjernesolist Henning Kraggerud kastet glans over Sibeliusfestivalen med sin tolkning av den berømte fiolinkonserten. Kraggerud har etablert seg som en solist av internasjonalt format og det viste han også i Finland. De vanskelige tekniske passasjene i konserten ble, med unntak av enkelte upresise løp som følge av et svært høyt tempo i tredjesatsen, utført overbevisende og briljant. Den norske fiolinisten har også en særegen mykhet i klangen som særlig gjorde seg gjeldende i åpningen av konserten og i den langsommere andresatsen. Kraggerud har imidlertid mange strenger å spille på, og imponerte like mye med raske dobbeltgrep og tekniske krumspring som i de lange legatolinjene. Kanskje kunne man ønsket seg noe mer ro i andresatsen og noe mer villskap i tredje, men alt i alt en glimrende fremførelse. Publikum applauderte iherdig og Kraggerud måtte frem med to ekstranummer. Også orkesteret leverte varene i fiolinkonserten, og i Sibeliushusets fantastiske akustikk var balansen mellom solist og orkester perfekt.

Sitt fulle potensial fikk orkesteret først vist i symfonien, og som nevnt tidligere så gnistret det virkelig av orkesteret denne gangen. De små skjønnhetsplettende i horn og fagotter fra åpningskonserten var luket vekk og erstattet med den ypperste presisjon og intonasjon også i disse instrumentene. Det rytmiske drivet er et sentralt element i symfonien og dette evnet Saraste og orkesteret å formidle forbilledlig. Dirigenten satte relativt høye tempi i yttersatsene, noe som bidro til friskheten, men viktigere er fremdriften og energien som legges i det valgte tempoet. Det er poengløst å sette et høyt tempo for tempoets skyld, men særdeles fruktbart hvis det kombineres med en bevissthet rundt det uttrykket man ønsker å formidle. Det fungerte utmerket i Sibeliushuset i går. I andresatsen, som i sin enkelhet er så vanskelig å fremføre, klarte Saraste å bevare en lett dansende karakter uten at satsen mistet ro og verdighet. Særlig ros skal fløytene ha for sine solistiske innslag. Saraste er opptatt av å bevare enkelheten i Sibelius verker, og det viste seg også i går å være svært heldig både i andresatsen og i finalens hymneaktige avslutning. Strykerne kan kanskje løftes frem som den aller beste gruppen i det velfungerende helet i Sinfonia Lahti. Ledet av konsertmester Jaakko Kuusisto serverte de magisk myke klanger, særlig i sordinerte strykerpartier. De fikk da også æren av å fremføre ekstranummeret, den vakre Canzonetta for strykeorkester. Orkesteret fremførte også det korte symfoniske diktet Dryaden, der Sibelius utforsker nærmest debussyske klangfarger.

mandag 14. september 2009

Sibeliansk skaperkraft på finsk festival

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Torsdag 10/9 2009
Sibeliushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/Jukka Pekka Saraste
Helena Juntunen, sopran

J. Sibelius: Kurkien kohtaus, Luonnotar, orkestersanger og Symfoni nr. 2

Den internasjonale Sibeliusfestivalen i Lahti arrangeres i år for 10. gang. Hvert år, i september, samler den finske innlands- og innsjøbyen musikkinteresserte mennesker fra hele verden for å nyte og diskutere nasjonalkomponisten Jean Sibelius’(1865-1957) musikk. Tema for årets festival er verker fra Sibelius midtperiode, ca. 1905-1914, en tid da komponisten løftet blikket fra sitt nasjonalromantiske utgangspunkt og skuet utover Europa og et musikkliv i radikal endring. I verkene publikum får presentert på festivalens tre orkesterkonserter og to kammerkonserter kan man høre hvordan Sibelius tar innover seg en rekke europeiske inntrykk og skaper et nytt personlig musikalsk uttrykk. Sentrum for denne særegne festivalen er den fantastiske konsertsalen Sibeliustalo, eller Sibeliushuset. Med beliggenhet helt nede ved innsjøen, unik finsk arkitektur og en akustikk som overgår alt jeg tidligere har opplevd skaper dette lokalet den perfekte rammen for store opplevelser og musikkutfoldelse av høyeste kvalitet. Kunstnerisk leder for årets festival er den ledende Sibeliustolkeren Jukka Pekka Saraste, som det norske publikum kjenner godt fra Oslo Filharmonien. Han dirigerer Lahtis anerkjente symfoniorkester, Sinfonia Lahti, og et knippe velrenommerte solister.

Åpningskonserten torsdag bar preg av nettopp åpning og begynnelse. Sibelius symfoniske dikt ”Luonnotar” for sopransolist og orkester omhandler skapelsesberetningen slik den fremstår i det finske nasjonaleposet Kalevala. Som skapende kraft var sopransolist Helena Juntunen sin store oppgave bevisst. Hun mestret den overmåte vanskelige solostemmen utmerket og tilførte den stor dramatikk og ekspressivitet. Likevel formidlet hun teksten med den største tydelighet, forståelighet og presisjon. Dette må fremheves som en stor prestasjon i et verk og en sjanger der teksten ofte blir grøtete. Den unge finske sangerinnen har begynt å markere seg på europeiske operascener, og fremstod også igår som usedvanlig talentfull. I rollen som skaperinne var hun i sitt ess. Orkesteret fulgte opp med følsom klangbehandling i de svake partiene og dundrende dramatikk i de sterke, uten at dette overdøvet solisten. I tillegg til musikerne må også akustikken roses. I Sibeliushusets hovedsal er klangen eksepsjonelt god, og hver eneste detalj klinger tydelig selv i lydbildets bakgrunn. Juntunen fremførte også et knippe sanger op.57, egentlig for solist og pianoakkompagnement, men her i Pekka Helasvuos orkestrerte versjoner, uten at disse gjorde spesielt sterkt inntrykk. Sangene var trivielle og orkestreringen flat og litt kjedelig.

Kjedelig ble det derimot på ingen måte etter pause da Sinfonia Lahti fremførte den heroiske symfoni nr. 2, et verk der spirene til Sibelius nye symfoniske estetikk, med fokus på enhet og konsentrasjon av uttrykket, allerede gjør seg gjeldende. Likevel er finalen i denne symfonien fremdeles godt plantet i nasjonalromantikkens tonespråk med sine lange linjer, ekspressive stigninger, endelige spenningsutløsning og triumfale avslutning. Finnene fremførte symfonien friskt og energisk, og den mektige finalen ble møtt med trampeklapp og tilrop fra salen. Med unntak av enkelte intonasjonsproblemer i horn og fagotter var fremføringen strålende, og publikums begeistring betalte seg gjennom den vakre og stemningsfulle ”Impromptu” for strykeorkester som ekstranummer.

torsdag 3. september 2009

Filharmonisk enhet og symfonisk harmoni

Konsert:
Onsdag 2/9 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Nelson Freire, piano

J. Sibelius: Pohjolas datter + Symfoni nr. 7
J. Brahms: Klaverkonsert nr. 2

Jean Sibelius’(1865-1957) syvende symfoni ble også hans siste. Han påbegynte den åttende, men etter 18 års arbeid kastet selvkritikken hans partituret i peisen og verket forble uhørt. Symfoni nr. 7 er likevel et verdig punktum for den finske komponistens enestående symfoniproduksjon og fremstår som selve kulminasjonen av hans store idé om symfonisk enhet. Hele verket er i én sammenhengende sats og kontrastene er omhyggelig sydd sammen til et enhetlig uttrykk. Overgangene og den konstante utviklingen mot et musikalsk mål krever nyanserte valg av tempi og en følsom dynamisk utvikling for at effekten skal bli maksimal. Det ble den definitivt med Oslo Filharmonien og sjefsdirigent Jukka Pekka Saraste.

Alt føltes riktig i Sarastes tolkning. Det tematiske materialet fikk forvandle seg organisk fra små tematiske biter og anelsen om visse konturer til det berømte trombonetemaet og selve målet for utviklingen, der hele bildet gradvis åpenbarer seg for lytteren. Til å male frem dette bildet behøver Saraste sitt utsøkte orkester i toppform, og på onsdagens konsert var de virkelig på sitt aller beste. Både i symfonien og i det fargerikt orkestrerte symfoniske diktet, Pohjolas datter, viste orkesteret utmerket klangbehandling og balanse. Solotrombonisten og solocellisten skal dessuten ha ros for prikkfritt utførte solopartier. Som vanlig måtte orkesteret slite med den dårlige akustikken, og særlig det dype registeret, som dominerer åpningen av Pohjolas datter, hadde vanskelig for å høres skikkelig i Konserthuset. Også de intense, høye strykerpartiene låt nærmest tafatte til tross for instrumentalistenes iherdige jobbing for å frembringe den ønskede energien og klangen.

Akustikken gikk noe mindre utover Johannes Brahms’(1824-1896) andre klaverkonsert, da dette verket ikke er like avhengig av å få frem de dype registre. Balansen mellom orkester og pianist var faktisk usedvanlig god da den brasilianske pianistlegenden Nelson Freire gjestet Oslo Konserthus. Dette har nok også med pianistens strålende teknikk og musikalske forståelse å gjøre. I denne klaverkonserten er solisten uvanlig sterkt integrert i orkesteret til en romantisk solokonsert å være. Freire forstod dette. Han opptrådte taktfult og i takt med orkesteret, men fikk likevel vist vidunderlig virtuoseri og sin eminente teknikk uten at dette på noen som helst måte gikk utover den musikalske helheten. Solisten gled harmonisk inn i orkesteret, både visuelt og audielt, slik at det hele fremstod som en symfonisk og musikalsk enhet, og ikke som solokonsertens vanlige hyllest av individet.