tirsdag 23. november 2010

Russisk rakett i Operaen

Konsert:
Lørdag 20/11 2010
Den Norske Opera, hovedscenen

Operaorkesteret v/ Alexander Lazarev
Henning Kraggerud, fiolin

A. Glazunov: Carnival, ouverture for orkester
J. Sibelius: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 5


Det var så vidt den siste gjenklangen av applaus hadde stilnet i Operaens hovedsal før dirigent Alexander Lazarev hoppet til og sparket i gang Glazunovs sprudlende orkesterouverture, Carnival. Dette festlige stykket ble presentert med et fargespekter og en energi som var et ekte karneval verdig. Den godt voksne russiske bjørnen på podiet hoppet opp og ned, og viftet inn det som kunne krype og gå av orkestermusikere på scenen. Han hadde stålkontroll på enhver innsats og viste, i likhet med Operaorkesterets musikere, både teknisk og musikalsk overskudd.

Det samme må kunne sies om Henning Kraggerud og hans traktering av fiolinen i Sibelius’ vidunderlige og veldig vanskelige fiolinkonsert. Kraggerud kjenner konserten godt og har fremført den ved flere anledninger i inn- og utland. Han mestrer selvsagt de teknisk halsbrekkende partiene på en ypperlig måte. Viktigere er likevel hans eminente evne til å formidle de lange linjene og det lyriske uttrykket i denne musikken. Da stjernesolist Kraggerud skinte som mest var imidlertid orkesteret ute på tynn is ved flere anledninger. Hornistene hadde et par feilskjær for mye, treblåserne slet tidvis med intonasjonen og samspillet hadde til tider gått helt gjennom isen og lå og kavet i det iskalde vannet. Foran alt dette stod Lazarev og viftet som om han fremdeles var på karneval med Glazunov. Noen ganger er det så stor kontrast mellom det visuelle og det auditive at det ene forstyrrer det andre. Lazarevs maskinaktige dirigering i den sarte åpningen av Sibeliuskonserten var et slikt tilfelle. Kraggeruds eminente solospill reddet likevel fremføringen. Han fikk velfortjente bravorop og måtte trå til med sin store ”hit,” et eget arrangement av ”I ensomme stunde” av Ole Bull, som ekstranummer.

Etter en noe uheldig fremtoning i fiolinkonserten tok Operaorkesteret kraftig revansje etter pause da de fremførte Sergej Prokofjevs mektige femte symfoni. Usikkerheten og intonasjonsproblemene fra fiolinkonserten var luket vekk, og det musikalske overskuddet fra Glazunovouverturen tilbake. Dessuten var presisjonen prikkfri. Høydepunktet ble den ville andresatsen, der jeg særlig vil trekke frem slagverkseksjonen. Flott levert! Dirigent Lazarev fortsatte å hoppe og sprette som han gjorde hele første avdeling, men nå var det hundre prosent samsvar mellom lyd og bevegelser. Som i Glazunovstykket, fikk Lazarevs kolossale energiutbrudd og rytmisk presise dirigering, også i Prokofjevsymfonien, gjenlyd i musikken. Orkesteret svarte med å gi russeren akkurat den musikalske raketten han åpenbart forsøkte å avfyre. Derfor ble fremføringen av Prokofjevs 5. symfoni en fryd, både for øre og øye, på Operaens flotte hovedscene.

fredag 12. november 2010

Musikk fra evigheten

Konsert:
Torsdag 11/11 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste

G. Mahler: Symfoni nr. 9


Herbert von Karajan skal en gang ha sagt om Mahlers niende symfoni at ”det er musikk fra en annen verden, fra evigheten.” Er dette virkelig ”musikk fra evigheten” og ikke bare musikk? Jeg vil snakke om pust. Menneskelivet defineres av pusten. Alt starter med et første innpust og avsluttes med et siste utpust. Når Jukka Pekka Saraste puster inn og hever armene holder vi pusten, men bare til tonene griper oss med seg og bølger frem med ekspressiv emosjonalitet i den store, livfulle førstesatsen. I tredjesatsen gisper både publikum og musikere etter luft i det kolossale, kontrapunktiske nettverket. Pusten roer seg i siste sats, og både Mahler og lytteren trekker et lettelsens sukk. En gang må det likevel ta slutt. Akkurat som livet er også musikken flyktig, og siste tone møter uunngåelig sin ende. For Mahler gikk det ikke lang tid etter at han hadde komponert sin niende symfoni før han selv møtte livets flyktighet. Han trakk sitt siste pust i 1911, før han rakk å høre verket fremført.

Oslo Filharmonien og Jukka Pekka Saraste har tidligere hatt stor suksess med musikk av Mahler. Dette repertoaret står utvilsomt særlig godt både til orkesteret og dets dirigent. Mahlers niende symfoni stiller store krav med virtuose enkeltstemmer, vanskelige samspillpartier og lange linjer. Da er det spesielt gledelig at Oslo Filharmonien og Saraste også i går viste at de, både teknisk og uttrykksmessig, behersker denne musikken til fulle. Av alle de store prestasjonene i Oslo Konserthus torsdag vil jeg spesielt trekke frem den fine fraseringen og klangfullheten i de mange hornsoloene. Særlig ros fortjener også strykerne for fyldigheten i klangen, bl.a. i åpningen av fjerde sats. Her var det nok ikke bare Saraste som lot seg bevege. Et sterkt øyeblikk. Dessuten var samtlige solistiske innslag i den hektiske tredjesatsen rett og slett imponerende. Oslo Filharmonien og Saraste gir i disse dager ut CD-plate med en innspilling av Mahlers sjette symfoni. Spill inn den niende også!

Konserthuset var fylt til randen i går. Selv ikke på podieterrassen var det ledige plasser. Sekundene etter at siste pianissimoklang hadde tonet ut i salen og før de velfortjente, stående ovasjonene brøt ut var magiske. Denne stunden med stillhet var som en liten evighet, et øyeblikk av den evige hvile vi alle en gang skal ta del i. Så er kanskje Mahlers niende symfoni ikke bare musikk likevel, men ”musikk fra en annen verden, fra evigheten.”

mandag 8. november 2010

Tekst og toner til trøst?

Konsert:
Søndag 7/11 2010
Vestre Aker Kirke, Oslo

Oslo Kammerkor v/ Håkon Daniel Nystedt
Helga Samset, forteller

C. Monteverdi: Sestina
J. Brahms: Leblos (fra Fünf Gesange, op. 104)
F. Mendelssohn Bartholdy: Jauchzet dem Herrn alle Welt (op. 69, nr. 2)
F. Poulenc: Salve Regina
M. Reger: O Tod (op. 110, nr. 3)
Myllarguten/E. Grieg: Myllargutens bruremarsj (Slåtter op. 72, nr. 8, korarr.)

Diverse tekstutsnitt fra Bibelen


Allehelgensdag er for mange årets mørkeste dag. Det er dagen for ettertanke, sorg og ikke minst trøst. Mange finner trøst i musikken, og det har blitt svært populært å arrangere kirkekonserter nettopp denne helgen. Søndag kveld hadde Oslo Kammerkor invitert til allehelgenskonsert i Vestre Aker kirke. Etter å ha vandret den mørke veien opp til kirken, kun ledsaget av gravlyktenes svake skimmer, trådte publikum inn i varmen og lyset for å oppleve toner og tekst til trøst på denne sorgens dag. Temaet for konserten var ”Mennesket og Gud” og mellom korets innslag fremførte Helga Samset tekster fra Bibelen. Men det var ikke tekster til trøst. Tema for første tekstavsnitt var utvisningen av Adam og Eva fra hagen, andre tekst handlet om Job, hvis tro blir satt på uutholdelige prøvelser av Gud, og i tredje tekst, fra Forkynneren, var hovedfrasen ”Alt er tomhet.” Tekstene er interessante, men egnet seg svært dårlig på en allehelgenskonsert. Er det noe et sørgende menneske IKKE trenger er det en tordnende Gud og håpløshetens manifest. Tvert i mot. De trenger nådens Gud og trøstende ord. Riktignok bar de to siste tekstene, fra Johannesevangeliet og Johannes Åpenbaring, bud om lys og frelse, men likevel vil jeg hevde at valget av tekster var merkelig til formålet. Når tekstutdragene i tillegg var i overkant lange, og fremføringen noe teatralsk og affektert, så frembrakte denne delen av konserten mer irritasjon enn trøst og ro.

Hva så med koret? Jo, de gjorde derimot sine saker meget bra. Høydepunktet var, foruten en vakker fremføring av Poulencs ”Salve Regina,” avslutningsnummeret, ”Myllargutens bruremarsj,” en bearbeidelse for kor av den åttende av Griegs Slåtter op. 72. Det er tydelig at koret er i sitt ess i folketonepreget materiale. Også i avslutningen av Max Regers mektige ”O Tod, wie bist du bitter” presterte koret sin fineste klangbehandling. Det mest imponerende var kanskje likevel nyansene i dynamikken og det, til enhver tid, velbalanserte lydbildet dirigent Håkon Daniel Nystedt og koristene evnet å skape. Jevnt over var nivået svært høyt gjennom hele konserten, selv om det var enkelte usikre partier i Monteverdis krevende ”Sestina” og Mendelssohns ”Jauchzet dem Herrn alle Welt.” Til slutt må jeg likevel komme med en oppfordring til neste konsert: Trykk sangtekstene i programmet! Uten å høre og/eller forstå teksten går publikum glipp av noe vesentlig på en korkonsert. Dette bidro også til at forholdet mellom de fremførte bibelavsnittene og den klingende musikken ikke var så lett å oppfatte. Selv om teksten verken i lest eller sunget form fremstod som meningsfull eller trøstende denne allehelgensdagen var den klingende musikken både velegnet og godt fremført.