torsdag 31. mars 2011

Brøl og Bravur

Konsert:
Onsdag 30/3 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Guro Kleven Hagen, fiolin

P.I. Tsjaikovskij: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 3

Oslo Filharmonien hadde en nærmest umulig oppgave etter pause på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. For hva skal man egentlig spille etter en 16 år gammel jentes sensasjonelle debut i Tsjaikovskijs fiolinkonsert? De forsøkte med et brøl fra en sint russisk bjørn.

Det finnes musikk som hvisker deg forsiktig i øret og kiler deg ømt i øregangene. Sergej Prokofjevs tredje symfoni tilhører på ingen måte den kategorien. Denne «sint-ung-mann-musikken», som foredragsholder Morten Carlsen så treffende kalte den, brøler tidvis så brutalt og aggressivt at du tror du sitter i helvetes forgård når du hører den. Det dissonanstette, ofte lydsterke og groteske tonespråket er ikke noe publikumsfrieri, og det var kanskje derfor applausen var såpass lunken. Oslo Filharmonien, under ledelse av en usedvanlig opplagt og energisk Jukka-Pekka Saraste og anført av en messinggruppe i toppform, fremførte nemlig den fengslende musikken glimrende, og hadde fortjent stående ovasjoner.

Stående ovasjoner fikk derimot Guro Kleven Hagen etter sin debut med Oslo Filharmonien. Og for en debut! Jeg må stadig vekk minne meg selv om at Guro bare er 16 år gammel, for den musikalske modenheten hun viser på scenen er rett og slett forbløffende. Ikke bare er hun et sjeldent stort talent rent fiolinteknisk. Hun former allerede frasene som en erfaren fiolinist, og viser med hele kroppsspråket at hun lever i musikken. Guro Kleven Hagen bekreftet at hun er et av de største musikktalentene i landet og at hun har alle mulige forutsetninger for å bli en superstjerne på den klassiske musikkhimmelen.

onsdag 30. mars 2011

Friksjon

Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 29/3 2011
Oslo Domkirke

Accademia Bizantina v/ Ottavio Dantone
Sonia Prina, kontraalt

A. Vivaldi: Arier og instrumentalverk


En viss motstand og spenning kan være det som skal til for å løfte en musikalsk fremføring fra det ordinære til det ekstraordinære. Blir friksjonen for stor blir den derimot ytterst destruktiv. Sjelden har jeg opplevd større motstand og uoverensstemmelse mellom de medvirkende og mellom musikere og musikk enn i Oslo domkirke tirsdag kveld.

Sonia Prina er en strålende sangerinne. Hennes teknikk er blendende og hun kan synge raskere løp enn de fleste. Tatt i betraktning at hun også regnes for å være barokkspesialist var det derfor spesielt overraskende at stemmen hennes virket så til de grader tung og malplassert da hun fremførte ukjente Vivaldi-arier med Accademia Bizantina i Oslo domkirke. Prina sang med stor romantisk vibrato, artikulasjonen var gjennomgående diffus og ornamentene virket påtvungne og kunstige. Den kanskje største ulykken var likevel at hun sang med et friskt italiensk barokkensemble. Det ble mer friksjon enn en konsert kan tåle.

Jeg vil ikke vikle meg inn i en debatt om tidlig musikk og oppføringspraksis, men å fremføre Vivaldi med en vibrato og en dramatisk stemmeprakt som i beste fall tilhører høyromantisk opera, og egentlig ikke der heller, fremstår for meg som særdeles merkelig. Det handler egentlig ikke først og fremst om en streben mot den uoppnåelige autentisiteten, men snarere om estetiske kvaliteter. Vivaldis arier innbyr ikke til å synge på denne måten. Vibratoen skaper en motstand denne musikken ikke kan overvinne. Eller for å si det på en annen måte: Vivaldis arier låter glimrende hvis de fremføres med lite vibrato, frie og improviserte ornamenter, og barokk frasering og artikulasjon. Musikerne i Accademia Bizantina spilte nettopp med barokkartikulasjon og frie ornamenter, som virket nærmest improviserte. Dessuten brukte de vibrato utelukkende som et spesielt ekspressivt virkemiddel på utvalgte steder. Selv om Sonia Prina og ensemblet hadde evnet å musisere sammen ville altså denne blandingen aldri kunne bli noe annet enn bisarr.

Accademia Bizantina lyste opp en ellers vanskelig konsertkveld med sin interpretasjon av Concerto Grosso i a-moll op. 3 (RV 522). På sitt beste svinger det virkelig av det italienske ensemblet, som i fremføringen av denne konserten, fremviste levende samspill og gnistrende musisering. Alt i alt var imidlertid friksjonen, både mellom solist og ensemble og mellom musikere og musikk, så stor i Oslo domkirke at denne konserten nok glemmes fortest mulig av undertegnende.

lørdag 26. mars 2011

Tårer og Allsang i Domkirken

Konsert:
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Fredag 25/3 2011
Oslo Domkirke

Det Norske Solistkor v/ Grete Pedersen
Oslo Camerata v/ Stephan Barratt Due
Det Norske Blåseensemble
Gjermund Larsen, fele
Kåre Nordstoga, orgel

F. Schubert: Gesang der Geister über den Wassern
T. Takemitsu: Requiem for strykeorkester
E. Buene: Allsang
J. Haydn: Missa in Angustiis (kjent som Nelson Messe)


Det var noe grandiost over åpningen av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2011. Oslo Domkirke var fylt til randen, den kulturelle eliten var godt representert, og NRK sørget for direkte radiooverføring og opptak for TV. Kveldens hovedverk, Joseph Haydns mektige Nelsonmesse, stod i stil med den storslåtte rammen. Likevel var det et stillferdig stykke for strykeorkester som gjorde aller mest inntrykk.

Den japanske komponisten Toru Takemitsus Requiem (1957) har ingenting med jordskjelvet og tsunamien i Japan å gjøre, men i lys av den siste tidens hendelser har verket likevel fått ny og hjerteskjærende aktualitet. Da Oslo Camerata, under ledelse av Stephan Barratt Due, fremførte verket så gripende og sjelfullt dukket bildene opp på netthinnen, av kolossale ødeleggelser og det bunnløse mørket som har senket seg over soloppgangens rike. Kanskje har ikke dødsmessens dempede tonespråk og subtile klangbehandling kraft nok til å være filmmusikk til skrekkbildene fra nyhetssendingene. Samtidig er det gråtkvalthetens stillhet og hvert enkeltmenneskes sorg og nød som griper en aller sterkest. Toru Takemitsus musikalske tårer rant rett til hjertet og satte spor i sjelen. En gripende opplevelse.

Tragedien i Japan har nok en gang vist hvilken destruktiv kraft vannet kan ha, men også hvilken absolutt nødvendig forutsetning vann er for menneskeliv. Etter den drepende flodbølgen har mangelen på rent drikkevann gjort livet vanskelig for dem som overlevde. J. W. von Goethes dikt «Gesang der Geister über den Wassern» åpner med tekstfrasen «Menneskesjelen likner vannet: Fra himmelen kommer den, til himmelen stiger den, og igjen synke til jorden må den, evig skiftende.» På mange måter har også disse ordene fått ny mening den siste tiden. I går ble Franz Schuberts musikk til Goethes tekst utsøkt fremført av herrestemmene i Det Norske Solistkor og strykerne fra Oslo Camerata. Den romantiske poesien ble gitt klanglig dybde og varme i et vart lyttende samspill mellom musikerne.

Det lyttende samspillet var en sentral komponent også i Eivind Buenes nyskrevne verk, «Allsang.» I verket for kor, felesolist og lydopptak interagerer musikerne ikke bare med hverandre, men også med et fortidig opptak og en folkelig tradisjon. Sangerne på scenen skal, ved hjelp av mp3-spillere, lytte til opptak av en folkesanger og respondere på dette. Buene er opptatt av «spennet mellom det europeiske korsang-idealet og den norske folkesang-tradisjonen, som er utpreget solistisk og individuell.» Med dette verket håper han å «lage noen sprekker i den homogene, klassiske korklangen og å utforske noen av mellomrommene mellom individuelle og kollektive syngemåter.» Resultatet var fascinerende. Den bevisste lille forskyvningen som følge av mangel på fullkommen synkronisering var, i tråd med Buenes intensjon, med på å bryte opp korklangens tradisjonelle homogenitet. Forbindelsene mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom fortid og nåtid var originalt og kreativt utforsket, og da det gamle opptaket av folkesangeren ble avspilt til slutt fyltes domkirken med en eim av tidløshet. Eivind Buene er en samtidskomponist med noe på hjertet, og han er ikke redd for å synge det ut i Allsang. Komposisjonen ble svært godt mottatt av domkirkens publikum.

Det gjorde også fremføringen av Joseph Haydns «Missa in Angustiis,» bedre kjent som «Nelsonmessen.» Oslo Camerata fikk følge av musikere fra Det Norske Blåseensemble i orkesteret, mens Det Norske Solistkor stod for både solister og kor. Det hele ble ledet av kveldens dyktige dirigent, anerkjente Grete Pedersen. Med så mange fremragende musikere samlet var presisjonen, intonasjonen og den tekniske utførelsen, som ventet, glimrende. Dessuten var klangen i Solistkoret så homogen at det låt som ett stort og velklingende instrument. Dette ble krydret med imponerende sangsolistiske prestasjoner fra sopranene Berit Norbakken Solset og Ingeborg Dalheim, og bassolist Halvor Festervoll Melien. Med denne fremføringen beviste samtlige involverte at de tilhører eliten av norske musikere.

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival arrangeres i år for ellevte gang, og etter åpningskonserten å dømme er det på ingen måte den siste. For selv om folk generelt flykter fra kirken strømmer de til konsertene på denne festivalen, som også i år kan skilte med et spennende program og utøvere i verdensklasse. Temaet for årets festival er død, men Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lever i beste velgående.

torsdag 3. mars 2011

Stravinskij som smurt

Konsert:
Onsdag 2/3 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Marc Albrecht
Christian Ihle Hadland, piano

M. Ravel: Le Tombeau de Couperin
W. A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 (Elvira Madigan)
I. Stravinskij: Vårofferet


Samtidig med at titusener av brølende og kubjelleristende skientusiaster hyllet medaljevinnere på Universitetsplassen, foregikk en kulturbegivenhet av en litt annen karakter bare noen steinkast unna, i Oslo Konserthus. Klokken 19:30 runget den lydisk fargede VM-fanfaren utover Karl Johans gate da dagens medaljører steg opp på prispallen. I samme øyeblikk entret den tyske dirigenten Marc Albrecht podiet i Konserthuset for å dirigere orkesterverket Le Tombeau de Couperin av Maurice Ravel. Det fargerike og festlige verket ble flott fremført, men var likevel bare lett oppvarming for det som skulle komme.

Opprinnelig var det Lars Vogt som skulle være solist i Mozarts velkjente tjueførste klaverkonsert, men på grunn av sykdom måtte superreserve Christian Ihle Hadland steppe inn på svært kort varsel. Det er jo prisverdig i seg selv. Dessuten hadde nok Hadland vært hjemme og trent, for den norske pianisten spilte til gull. Hadland viste eminent teknikk, spenst i frasparket og et forbausende overskudd. Orkesteret virket også forberedt, og samspillet med solisten gled godt. Likevel fikk man inntrykk av at laget med rødt klister var litt i tjukkeste laget. Selv om alt satt som det skulle, manglet det litt snert i enkelte partier. Det var på ingen måte snakk om kladdeføre, men det gikk litt trått i de friskeste utforkjøringene. Alt i alt må man likevel kunne si at både solist og orkester taklet presset og innfridde de høye forventningene.

Selv om Oslo Filharmonien hadde toppet formen til alle fremførelsene i Oslo Konserthus onsdag, var det først etter hvilen de virkelig slo til. I Vårofferet av Igor Stravinskij ga de alt, og utstyret fungerte åpenbart optimalt. Maestro Albrecht hadde et forrykende taktomslag, og fikk maksimalt ut av utøverne sine. Han dirigerte kjempekreftene han hadde for hånden slik at alle dro i samme retning, og da er Oslo Filharmonien nærmest uslåelige. Det er vanskelig å peke ut enkelte instrumentalister eller instrumentgrupper når samtlige leverte varene som i går. Messinggruppa øste av krefter og vrengte hornene i fortissimo, men viste også at de behersker subtil klangbehandling i lettere partier av løypa. Samtlige treblåsere, fra altfløyte via fagott til bassklarinett, stod for suverene enkeltmannsprestasjoner og fungerte også utmerket som lag. For ikke å snakke om strykerne, som spilte med en presisjon helt utenom det vanlige. Jeg lurer på om jeg noen gang har hørt Oslo Filharmonien spille bedre.

Selv om tilropene fra salen neppe kan måle seg med Kollen-brølet i volum, viste publikum at de virkelig satte pris på den fremragende prestasjonen. Det er fristende å ty til sportskommentatorenes aller mest utslitte uttrykk, for dette var: fantastisk!