fredag 29. april 2011

Pust, pianogigant og sterk symfoni

Torsdag 28/4 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Radu Lupu, piano

A. Webern: 5 orkesterstykker, op. 10
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 4
J. Sibelius: Symfoni nr. 4


«Wie ein Hauch» (som et pust) står det i notene til det fjerde av Anton Weberns 5 orkesterstykker op. 10, og akkurat som et pust blåste denne merkverdige musikken liv i konserten allerede fra første stillferdige klang. Fremføringen var fin, og Saraste evnet å skape atmosfære og helhet i Weberns antydende åndedrag. Reaksjonen etter Weberns musikk er ofte den samme: en nølende applaus akkompagnert av summing til sidemannen. 100 år etter at den ble skrevet ser denne musikken ut til fremdeles å ha evnen til å forbløffe og forundre.

Akkurat den karakteristikken passer usedvanlig godt også til kveldens hovedverk, Jean Sibelius’ enigmatiske fjerde symfoni, også den komponert i 1911. Sibelius’ mest moderne, dissonante og minst umiddelbart tilgjengelige verk ble mottatt med stor skepsis og forundring i samtiden, og selv om den nå betraktes som et mesterverk, er den fremdeles Sibelius’ sjeldnest fremførte og kanskje også minst forståtte symfoni. Til tross for Filharmoniens fortreffelige formidling var reaksjonen like avventende og usikker som etter Webern.

Oslo Filharmonien viste seg fra en svært solid side torsdag kveld. Både de solistiske innslagene i strykerstemmene og de mange treblåsersoloene i Sibelius-symfonien fikk best mulig behandling. Det var likevel som helhet orkesteret imponerte aller mest med et årvåkent og tydelig kommuniserende samspill, så får man heller se gjennom fingrene med et par upresise ansatser i messinggruppen. Saraste kjenner sin landsmann Sibelius’ musikk ut og inn, og formet nok en gang linjene fenomenalt i den finske mesterens klingende verden.

Mellom de to 100-årsjubilerende verkene, var Beethovens fjerde klaverkonsert plassert i et spesielt vellykket sammensatt program. Ikke bare skapte Beethoven en fin kontrast i programmet. Forbindelsen mellom Webern og Sibelius, og mellom første og andre wienerskole var tydelig også bevisst. Og ikke nok med det. På pianokrakken satt en gigant i form av rumenske Radu Lupu. Den mektige skikkelsen, med den enda mektigere skjeggveksten, kom inn på scenen med stoisk ro og tilsynelatende enorm selvtillit. Etter å ha dumpet ned ved pianoet, trillet og tryllet han frem en Beethoven-tolkning det er lenge siden jeg har hørt maken til i konserthuset. Fikk Webern og Sibelius ufortjent lunken mottakelse, så fikk i alle fall Lupu og hans briljante Beethoven-fremføring jublende tilrop og stående ovasjoner. Også orkesterets musikere, som for øvrig selv spilte meget bra også i Beethoven, viste sin begeistring med ektefølt applaus for den rumenske bamsen. Lupu svarte med ekstranummer på det som ble en minneverdig kveld i Oslo Konserthus.

lørdag 9. april 2011

Gråvær i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 7/4 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Dan Styffe, kontrabass

J. Sibelius: Tapiola
R. Martinsson: Kontrabasskonsert (urfremføring)
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 6 «Pastorale»


Programmet for konserten i Oslo Konserthus torsdag duftet av vår og friske farger: Jean Sibelius’ mektige og fabelaktig orkestrerte tonedikt «Tapiola», Rolf Martinssons rykende ferske konsert for kontrabass og orkester, og til slutt landlig, symfonisk idyll i Beethovens sjette. Men da konserten var ferdig var det meste grått og innhyllet i tung tåke.

Du vet følelsen av å åpne døren en vårmorgen. Det er ganske mildt i luften, nesten vindstille og egentlig ganske fint å være ute, men himmelen er grå og ingen av naturens spirende farger funkler slik de gjør i vårsolens morgenstråler. Slik føltes det når Oslo Filharmonien spilte Beethovens sjette symfoni. Orkesteret spilte fint, for all del, men frasene fikk ikke puste, tonene fikk ikke skinne og våren fikk ikke danse. Det var pent å høre på, men ikke mer. Var musikerne topp motiverte? I alle fall la et tynt, grått tåketeppe seg over Beethovens skinnende, pastorale lydlandskap.

Kanskje var gråværet i Beethoven-symfonien bare etterdønninger av det våte og kalde sluddværet rett før pause. Det knyttet seg stor forventning og nysgjerrighet til kveldens urfremføring: en nyskrevet kontrabasskonsert av den høyt ansette svenske samtidskomponisten Rolf Martinsson. Dessverre gjorde verken musikken eller fremføringen noe godt inntrykk. Komponisten unngikk nærmest alle utfordringene knyttet til orkestrering av musikk for dette instrumentet. I stedet var mer eller mindre usammenhengende deler, vekselvis lange, uakkompagnerte solodeler og fragmentariske orkesterpartier satt sammen til en uorganisk og lite fungerende helhet. Dessuten var kontrabassens klanglige muligheter utforsket i svært liten grad. Dette, kombinert med et lite innovativt tonespråk, gjorde rett og slett konserten uinteressant og kjedelig. Når det i tillegg var vesentlige intonasjonsproblemer både i solistens og orkesterets spill pisket det iskalde sluddet ubehagelig i ansiktet.

Det aller mest avgjørende for at dette, etter min mening, ikke ble vellykket var likevel selve formidlingen av musikken. Å få presentere helt nyskrevet musikk, og attpåtil for et uvanlig soloinstrument burde være en stor ære og inspirasjon, men når samtlige involverte, fra solist via dirigent til orkestermusikere virker merkelig uinspirerte innbyr det ikke til konsentrert og nysgjerrig lytting. Dan Styffe er en strålende kontrabassist, en av landets aller beste, og jeg er sikker på at Rolf Martinsson har mye på hjertet og også evnen til å formidle det på en utmerket måte som komponist, men i denne kontrabasskonserten i Oslo konserthus torsdag viste ingen av dem seg fra sin beste side.

Konsertens høydepunkt, og eneste virkelige lyspunkt, var orkesterets fremførelse av «Tapiola». Få kjenner Sibelius’ musikk bedre enn landsmannen Jukka-Pekka Saraste og han formet det symfoniske diktet mesterlig også denne gangen. Orkestermusikerne virket opplagte og på hugget, selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent i treblåserne. Strykerne spilte de dramatiske tremoloteksturene med stor intensitet, og hele fremføringen bar preg av mange fine linjer og vellykkede klanglige overganger. I skogsguden Tapios rike, slapp altså solstrålene gjennom den tette granskogen og ga et lysglimt til en ellers grå og disig konsert.

søndag 3. april 2011

Danske drenger i domkirken

Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Lørdag 2/4 2011
Oslo Domkirke

Københavns Drengekor
Det Kongelige Kantori
Den Norske Operas orkester
Henning Kraggerud, bratsj
Paul McCreesh, dirigent

P. Hindemith: «Trauermusik» for bratsj og strykeorkester
H. Howells: Elegi for bratsj, strykekvartett og strykeorkester
W. A. Mozart: Requiem (Robert D. Levins versjon)


Hvor mange ganger kan man egentlig høre Mozarts rekviem før man går lei? Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival har i år hatt den katolske dødsmessen som tema, og en ukes variert og spennende program ble i går avsluttet med det aller mest kjente og oftest fremførte verket i denne sjangeren. Enda en gang fikk publikum oppleve vredens dag, den tårevåte «Lacrimosa» og bønnen om evig hvile innhyllet i Mozarts fortryllende tonespråk. Likevel var mye annerledes denne gangen.

Det var nemlig ikke Franz Xaver Süssmayrs etablerte fullendelse av den ufullendte dødsmessen som klang ut i domkirken lørdag, men en versjon fra 1990-tallet, komponert av den amerikanske Mozart-eksperten Robert D. Levin. Den største endringen i forhold til Süssmayrs versjon er utvilsomt tilføyelsen av den imponerende Amen-fugen etter «Lacrimosa». For øvrig virket orkestreringen gjennomgående lettere og mer gjennomsiktig. Etter førsteinntrykket å dømme fungerer Levins restaurering av mesterens relikvie minst like godt, kanskje bedre enn Süssmayrs mer enn 200 år gamle versjon.

Det var et stjernelag av utøvere Kirkemusikkfestivalen hadde klart å lokke til fremføringen av Mozarts «Requiem» i domkirken. I spissen for det hele stod selveste Paul McCreesh, en av verdens ledende dirigenter innen tidligmusikk. Med sin særegne, for utenforstående nesten litt kantete, men åpenbart effektive direksjonsstil ledet han det store koret, orkesteret og solistene sikkert og stilriktig. McCreesh oppnådde en fremføring full av kvalitet og musikalitet. Frasene pustet og samspillet mellom musikerne fungerte svært godt. Skal man likevel kritisere noe må det være at balansen mellom orkester og kor var skjev i de første satsene. Dette bedret seg imidlertid vesentlig etter hvert og koret kom godt frem fra og med «Dies irae».

Flere av utøverne fortjener særlig omtale. Av solistene imponerte tenoren Andrew Staples mest. Han hadde den letteste og mest inderlige stemmen av de fire. Også alten Renata Pokupic og bassen Matthew Rose stod for fine prestasjoner selv om deres stemmer var noe mer anonyme. Sopran Sarah Fox sang først med en forstyrrende stor vibrato, men la denne fra seg etter de første satsene og hadde senere nydelige tolkninger av solistpassasjene. I orkesteret fortjener treblåserne mye ros for balansen og klangbehandlingen, som både i fagotter og bassetthorn (klarinettinstrument) var upåklagelig. Treblåserlinjene, for eksempel i åpningssatsen, var blant konsertens høydepunkter.

Aller mest imponerte likevel de danske drengene i guttekoret fra København. Det er en helt spesiell klang i et guttekor, særlig når det er av så høy kvalitet som dette. Det man mister i klangfylde og modenhet får man igjen mange ganger i form av klokkeklar klang, plettfri intonasjon og musikalsk entusiasme. Det er gripende å høre barn synge om døden. Med et langt liv foran seg har de et annet perspektiv enn voksne. Man kan undre om barn fullt ut forstår hva døden handler om. Dramatikken de danske drengene hadde i «Dies irae», inderligheten i «Lacrimosa» og ærefrykten i «Rex tremende» vitner om en innsikt, både eksistensielt og musikalsk, få voksne kan vise frem. Understøttet av de solide herrene i Det Kongelige Kantori ga gullguttene publikum i den fullsatte domkirken en stor opplevelse.

Før Mozarts «Requiem» fremførte Henning Kraggerud, denne gang på bratsj, små forspill til ettertanke. Både Hindemiths «Trauermusik» og Howells «Elegi» var lavmælte, men emosjonelt ladede verk som var med på å sette publikum i rett stemning før kveldens hovedverk. Det meste handlet likevel om Mozarts rekviem, og etter å ha blitt beveget av denne musikken nok en gang, er vel svaret åpenbart: Man går aldri lei av Mozarts rekviem.