mandag 30. mai 2011

Vårtriumf i Paulus kirke

Konsert:
Søndag 29/5 2011
Paulus kirke, Oslo

Kvindelige Studenters Sangforening v/Marit Tøndel Bodsberg
Ane Marthe Sørlien Holen, slagverk

Variert repertoar med vekt på
nordisk kormusikk


Etter en forfriskende godværsskur i Oslo søndag kveld, satte nok publikum stor pris på å kunne trekke inn i Paulus kirke på Grünerløkka. Der ble livets triumf og vårens vidunderlighet feiret med korsang av aller ypperste merke. Ikledd vårlette kjoler i nyanser av rødt, blomstret Kvindelige Studenters Sangforening for fullt i sin varme og vakre vårkonsert.

Kveldens hovedverk var skrevet av to av Nordens ledende samtidskomponister: svenske Karin Rehnqvist og finske Einojuhani Rautavaara. Rehnqvists «Triumf att finnas til» (1990), til tekst av Edith Södergran, var et av konsertens høydepunkter. Fremført av de kvinnelige studentene ble det dissonanstette og effektrike verket kolossalt uttrykksfullt og gripende. Rehnqvist var også representert med de mildere, enkle og lyriske «Var inte rädd för mörkret» og «När natten skänker frid», som ble sunget klangfullt og inderlig.

De korte satsene i Rautavaaras spennende «Suite de Lorca» ble fint formet til en fungerende helhet av dirigent Marit Tøndel Bodsberg. Hun ledet koret med autoritet, tydelighet og stor musikalsk forståelse gjennom hele konserten. Koret skal for øvrig ha ros for usedvanlig god tekstdiksjon. Dette til tross, er det ikke til å unngå å komme med en innvending til programheftets utforming her. Når koret synger på finsk, spansk, tysk, latin, dansk, svensk og engelsk, i tillegg til norsk, er det en absolutt forutsetning at teksten er trykket i programmet eller at tekstenes innhold er kommentert. De som ikke er så heldige at de behersker dette mangfoldet av språk, går glipp av en vesentlig dimensjon når teksten forblir uforståelig.

For å komplettere den nordiske fargen på vårkonserten bestod det øvrige programmet av den finske folketonen «On suuri sun rantas autius» i Matti Hyökkis arrangement, «De lyse nætter» av dansken Jørgen Jersild, og de norske folketonene «Bruregrauten» og «Bruremarsj fra Vågå», i tillegg til Edvard Griegs nasjonalromantiske «De Norske Fjelde» til Nordahl Rolfsens geografibelærende og passe svulmende tekst. I tillegg ble to romantiske lieder av Johannes Brahms samt Francis Poulencs arkaisk klingende Ave Verum Corpus fremført.

Kvindelige Studenters Sangforening hadde fått med seg slagverkeren Ane Marthe Sørlien Holen på kveldens konsert. Foruten akkompagnerende medvirkning på enkelte av korets numre, fremførte hun Iannis Xenakis’ dundrende Rebonds B med bravur og til jubeltilrop fra kirkebenkene. Kanskje var den greske komponistens trommedrønn noe malplassert i et program som ellers bestod av klangfull, nordisk korsang? Eller kanskje det var en frisk kontrast, både klanglig og uttrykksmessig? Jeg er ikke sikker. Uansett ble verket fenomenalt fremført av Sørlien Holen.

Denne konserten var likevel først og fremst de «kvindelige» korsangernes store triumf, og KSS bergtok publikum fra de norske fjelde, over finske innsjøer og helt til Spania. Strålende!

tirsdag 10. mai 2011

Jubel for Jansen og Jensen

Konsert:
Torsdag 5/5 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Janine Jansen, fiolin

D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr. 2
S. Rachmaninov: Symfoni nr. 2


Det er noe spesielt med Janine Jansen. Både teknisk og musikalsk er hun uovertruffen. Likevel er det ikke det som gjør henne unik, og som skiller henne fra mengden av dyktige fiolinister rundt om i verden. Torsdag var det med den forbløffende, og noen ganger nærmest teatralske, formidlingen av musikken, det lidenskapelige uttrykket og den sjeldent store klangvariasjonen at det nederlandske fiolinfenomenet evnet å gi publikum i Oslo Konserthus fullstendig hakeslepp.

Det var ingen publikumsfavoritt Janine hadde tatt med seg til Oslo. Dmitrij Sjostakovitsjs mørke og sjeldent fremførte andre fiolinkonsert har, kanskje ufortjent, kommet i skyggen av den langt hyppigere spilte første fiolinkonserten. Det var derfor spesielt gledelig at en av sin generasjons fremste fiolinister hadde valgt å spille nettopp dette verket. Ukjent musikk krever ofte en suveren fortolkning for å bli godt mottatt. Jansen behersket hele spekteret av uttrykk, fra det lyriske og «sjostakovitsjsk» spøkelsesaktige, til det dramatiske og ekspressive. Når musikken krevde det, gnistret hun til i opprivende rytmer, djevelske dobbeltgrep og løpske løp. Hele tiden med det intense, til tider demoniske blikket til medmusikere, dirigent og publikum. Ikke en tone ble spilt uten at det var en tanke bak.

Og orkesteret fulgte opp. Hver enkelt musiker virket opplagt, forberedt og lyttende, og Gullberg Jensens kommunikasjon med Jansen var upåklagelig. Det var likevel først i Rachmaninovs strålende andre symfoni at orkesteret virkelig fikk skinne om kapp med den varme vårsolen. Ledet av Eivind Gullberg Jensen, som kanskje leverte sin beste konsert i Oslo, spilte filharmonikerne med varme og sødme i klangen, energisk driv og den store emosjonelle ekspressiviteten denne musikken innbyr til. Gullberg Jensen formet de store linjene, og mestret både tempomessige og klanglige overganger til fulle. Publikum satte stor pris på både Jansens og Jensens prestasjoner, og belønnet solist, orkester og dirigent med begeistrede ovasjoner denne vakre maikvelden i hovedstaden.