(Denne teksten er også publisert på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011112414583385547264)
I 2013 tar russiske Vassily Petrenko over jobben som sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien etter Jukka-Pekka Saraste. Den talentfulle maestroen har gjort stor karriere i Liverpool, og denne uken gjestet han Oslo. Ballades anmelder fulgte Petrenko på prøve, bak notene og på konsert i Oslo Konserthus.
Petrenko på prøve
Vassily Petrenko har uttalt at han kommer fra en skole der sølv er nederlag og at han ønsker å få ut orkesterets fulle potensiale. Allerede under onsdagens orkesterprøve kunne man ane at denne mannen mener alvor. Petrenko var ekstremt nøye og presis i måten han jobbet med orkesteret på, og fokuset var like sterkt om komponisten het Rolf Wallin eller Sibelius. Dirigentens meninger ble formidlet til musikerne med tydelig taktering og klare beskjeder, men i en vennlig tone og med glimt i øyet.
Bak notene
På introduksjonsseansen «Bak notene» før Filharmoniens konserter er det vanligvis en håndfull skuelystne. I går, da Petrenko var på plass, var antallet mangedoblet. Det skyldtes nok ikke bare nyhetens interesse, men også at dirigenten har et naturlig publikumstekke. Han er ung og utadvendt, har et sympatisk og avslappet vesen og masse humor. «Jo, jeg er kjent i Liverpool, men ikke like kjent som John, Paul, George og Ringo eller Steven Gerrard», sa han til humring fra salen. Bak notene lovet Petrenko både CD-innspillinger, turneer og et variert repertoar når han tar over. «Det blir ikke bare russisk musikk», forsikret han.
Festkonsert
Russisk ble det imidlertid da Petrenko hadde med seg Tsjaikovskijs fjerde symfoni på torsdagens konsert i Oslo Konserthus. Og for en konsert det ble! Det var nok ikke bare TV-kameraene som gjorde at musikerne satt litt lenger frem på stolene, var skjerpet til fingerspissene og spilte strålende. For er det noe Petrenko sprer både til musikere og publikum, så er det energi, entusiasme og engasjement. Hans eksplosive vitalitet betyr imidlertid på ingen måte at det skorter på dybde i fortolkningen. Petrenko formet de lange linjene, de emosjonelt ekspressive oppbygningene og de klanglige finessene i Tsjaikovskij på en fremragende måte. Fremføringen ble møtt med stående ovasjoner, og Petrenko bladde frem ekstranumre av Rachmaninov og Tsjaikovskij.
Før Konserthuset fyltes av russisk romantikk, fikk publikum høre Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert med selveste Joshua Bell som solist. Han leverte en strålende og personlig fremføring med stort teknisk og musikalsk overskudd. Det var også gledelig at Rolf Wallins enestående «Act», også det fenomenalt fremført, ble spilt som åpningsnummer. Og skal vi tro Petrenko kan det bli mer ny, norsk musikk når han tar over. Hans ord fra «Bak notene» klinger i alle fall som musikk i denne anmelderens ører: «Hvis ikke vi spiller norsk samtidsmusikk, hvem gjør det da?»
Filharmonisk fremtid
Bare tiden vil vise om Oslo-Filharmonien har valgt rett sjefsdirigent. Petrenkos prøvetid i Oslo tyder i alle fall på at orkesteret får en entusiastisk, utadvendt og usedvanlig begavet dirigent med høye ambisjoner og stort publikumstekke. Det kan være akkurat det dette orkesteret og denne musikkformen trenger.
Konserten sendes på «Hovedscenen» på NRK 2 i desember.
fredag 25. november 2011
mandag 7. november 2011
Ren nytelse i Operaen
Konsert:
Søndag 6/11 2011
Operaen
Det Norske Kammerorkester
Leif Ove Andsnes, piano
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 1 og 3
W. A. Mozart: Ouverture til Idomeneo
D. Sjostakovitsj: Preludium og Scherzo for strykeoktett
Norsk verdensstjerne
Det var stor jubel i Operaens hovedsal da Norges største verdensstjerne innen klassisk musikk, Leif Ove Andsnes, fremførte to av Beethovens pianokonserter med Det Norske Kammerorkester. Det klages ofte over at tolkningene av de klassiske mesterverkene er for like, og Andsnes’ tolkning kan heller ikke karakteriseres som voldsomt sjokkerende. Likevel er det noe unikt ved denne mannens pianospill, en kvalitet av renhet, letthet og fullkommen balanse få andre pianister i verden kan vise til. Men hvordan harmonerer det egentlig med Beethovens lynne og revolusjonære sprengkraft?
Klaverets mestre
Andsnes er en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Hans teknikk behøver egentlig ikke annen omtale enn at den er fullkommen, og hver frase er så velbalansert og musikalsk at det er ren nytelse å lytte til. Hans klangbehandling er delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, og artikulasjonen er av en annen verden. Når Andsnes spiller raske løp i svake styrkegrader kan man ikke annet enn å måpe av beundring.
Ludwig van Beethoven var en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Vi aner ikke hvordan han spilte. Vi aner ikke om teknikken hans var fullkommen eller om hver frase var så velbalansert og musikalsk at det var ren nytelse å lytte til. Vi aner ikke om klangbehandlingen hans var delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, eller om artikulasjonen var av en annen verden. Vi aner heller ikke om publikum måpte. Og gjorde de det, var det neppe bare av beundring, men trolig også av sjokk. Vi vet ikke. Vi må gjette.
Tolkning med mening
Det handler egentlig ikke om historisk orientert oppføringspraksis. Den debatten spares herved til en annen anledning. Derimot handler det om hva som kunne vært annerledes i en strålende fremføring, ikke nødvendigvis bedre, men annerledes. Musikken er jo tross alt komponert av musikkhistoriens kanskje aller største dynamittgubbe. Så spørsmålet er betimelig: Kunne det gagnet fremføringen om Andsnes hadde spilt med enda større eksplosiv kraft og djevelsk råskap?
Jo, i enkelte partier kunne det gjort seg med et mer gnistrende temperament, a la Martha Argerich. Det er, av flere ulike grunner, vanskelig å sjokkere med Beethovens pianokonserter lenger, men et par snertne piskeslag eller musikalske raseriutbrudd kunne fått publikum til å måpe, ikke bare av beundring, men også av overraskelse. Det var ikke altfor mange store overraskelser i Andsnes’ Beethoven. Dette til tross, jeg har aldri hørt en bedre fremførelse av Beethovens første og tredje klaverkonsert. Nei, jeg ble ikke sjokkert, og jeg måpte mest av beundring, men når en pianist leverer en så teknisk perfekt og musikalsk, gjennomtenkt og helhetlig tolkning, kan man i grunnen ikke ønske mer. Å høre Andsnes spille Beethoven er ren nytelse.
Stilrent kammerorkester
Også Det Norske Kammerorkesters spill var til å nyte under gårsdagens konsert. Det dynamiske samspillet med hverandre og med solisten, den klokkeklare intonasjonen, presise presisjonen og stilrene musikalske helheten passet utsøkt med Andsnes’ tolkning. Som Andsnes, kunne imidlertid også orkesteret tatt ut enda mer på de dynamiske toppunktene. Det var kanskje særlig tydelig i førstesatsen av klaverkonsert nr. 1. Dessuten kunne de svakeste partiene med fordel vært enda svakere. Det hadde akustikken i Operaen tålt. Førstesatsen i konsert nr. 1 ble i beste fall måteholden og avbalansert, i verste fall dynamisk flat. Foruten dette ønsket om enda større dynamisk variasjon, var orkesterets spill upåklagelig. I tillegg til Beethoven-konsertene leverte de en solid Mozart-ouverture og en gnistrende Sjostakovitsj-oktett.
Søndag 6/11 2011
Operaen
Det Norske Kammerorkester
Leif Ove Andsnes, piano
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 1 og 3
W. A. Mozart: Ouverture til Idomeneo
D. Sjostakovitsj: Preludium og Scherzo for strykeoktett
Norsk verdensstjerne
Det var stor jubel i Operaens hovedsal da Norges største verdensstjerne innen klassisk musikk, Leif Ove Andsnes, fremførte to av Beethovens pianokonserter med Det Norske Kammerorkester. Det klages ofte over at tolkningene av de klassiske mesterverkene er for like, og Andsnes’ tolkning kan heller ikke karakteriseres som voldsomt sjokkerende. Likevel er det noe unikt ved denne mannens pianospill, en kvalitet av renhet, letthet og fullkommen balanse få andre pianister i verden kan vise til. Men hvordan harmonerer det egentlig med Beethovens lynne og revolusjonære sprengkraft?
Klaverets mestre
Andsnes er en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Hans teknikk behøver egentlig ikke annen omtale enn at den er fullkommen, og hver frase er så velbalansert og musikalsk at det er ren nytelse å lytte til. Hans klangbehandling er delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, og artikulasjonen er av en annen verden. Når Andsnes spiller raske løp i svake styrkegrader kan man ikke annet enn å måpe av beundring.
Ludwig van Beethoven var en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Vi aner ikke hvordan han spilte. Vi aner ikke om teknikken hans var fullkommen eller om hver frase var så velbalansert og musikalsk at det var ren nytelse å lytte til. Vi aner ikke om klangbehandlingen hans var delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, eller om artikulasjonen var av en annen verden. Vi aner heller ikke om publikum måpte. Og gjorde de det, var det neppe bare av beundring, men trolig også av sjokk. Vi vet ikke. Vi må gjette.
Tolkning med mening
Det handler egentlig ikke om historisk orientert oppføringspraksis. Den debatten spares herved til en annen anledning. Derimot handler det om hva som kunne vært annerledes i en strålende fremføring, ikke nødvendigvis bedre, men annerledes. Musikken er jo tross alt komponert av musikkhistoriens kanskje aller største dynamittgubbe. Så spørsmålet er betimelig: Kunne det gagnet fremføringen om Andsnes hadde spilt med enda større eksplosiv kraft og djevelsk råskap?
Jo, i enkelte partier kunne det gjort seg med et mer gnistrende temperament, a la Martha Argerich. Det er, av flere ulike grunner, vanskelig å sjokkere med Beethovens pianokonserter lenger, men et par snertne piskeslag eller musikalske raseriutbrudd kunne fått publikum til å måpe, ikke bare av beundring, men også av overraskelse. Det var ikke altfor mange store overraskelser i Andsnes’ Beethoven. Dette til tross, jeg har aldri hørt en bedre fremførelse av Beethovens første og tredje klaverkonsert. Nei, jeg ble ikke sjokkert, og jeg måpte mest av beundring, men når en pianist leverer en så teknisk perfekt og musikalsk, gjennomtenkt og helhetlig tolkning, kan man i grunnen ikke ønske mer. Å høre Andsnes spille Beethoven er ren nytelse.
Stilrent kammerorkester
Også Det Norske Kammerorkesters spill var til å nyte under gårsdagens konsert. Det dynamiske samspillet med hverandre og med solisten, den klokkeklare intonasjonen, presise presisjonen og stilrene musikalske helheten passet utsøkt med Andsnes’ tolkning. Som Andsnes, kunne imidlertid også orkesteret tatt ut enda mer på de dynamiske toppunktene. Det var kanskje særlig tydelig i førstesatsen av klaverkonsert nr. 1. Dessuten kunne de svakeste partiene med fordel vært enda svakere. Det hadde akustikken i Operaen tålt. Førstesatsen i konsert nr. 1 ble i beste fall måteholden og avbalansert, i verste fall dynamisk flat. Foruten dette ønsket om enda større dynamisk variasjon, var orkesterets spill upåklagelig. I tillegg til Beethoven-konsertene leverte de en solid Mozart-ouverture og en gnistrende Sjostakovitsj-oktett.
søndag 6. november 2011
På eventyr med KORK
Konsert:
Lørdag 5/11 2011
Universitetets Aula
Kringkastingsorkesteret v/Arvid Engegård
Juliet Jopling, bratsj
W.A. Mozart: Symfoni nr. 29
B. Bartok: Bratsjkonsert
N. Rimskij-Korsakov: Sheherazade
Musikalsk eventyr
Den persiske prinsessen, Sheherazade, skal tilbringe en natt med den onde og morderiske kong Shahryar. Kongen har får vane å ta livet av sine koner etter bryllupsnatten, fordi han ikke stoler på dem lenger. Sheherazade må fortelle eventyr på eventyr for at kongen ikke skal drepe henne, og hver natt passer hun på å stoppe midt i fortellingen. Kongen vil vite hvordan det ender, og utsetter henrettelsen igjen og igjen…
De fantastiske fortellingene fra «1001 natt» er bakteppet for Nikolaj Rimskij-Korsakovs mest kjente orkesterverk, «Sheherazade». Og musikken er eventyrlig den også. Rimskij-Korsakov var orkestreringens mester, og de orientalskkrydrede russiske tonene presenteres med en usedvanlig fargerik og variert klangpalett. Hvert instrument har idiomatiske stemmer. De er virtuose, men ligger godt i musikernes hender. Enda viktigere er Rimskij-Korsakovs sans for delikate klangkombinasjoner, og at han lar hvert enkelt instrument og hver instrumentgruppe få klinge ubesudlet av andre klanger.
Forbilledlig formidling
At musikken er sagnomsust er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en konsertfremføring av «Sheherazade» skal bli vellykket. Det er også avgjørende at fortelleren av eventyret, orkesteret, fremfører det med innlevelse og kvalitet. En av Kringkastingsorkesterets forser, i forhold til mange andre ensembler i det klassiske musikkmiljøet, er nettopp dets egenskaper innen musikkformidling, både verbalt og musikalsk. Det begynner allerede i forhåndsomtalene på nettet og andre steder, og ender opp i selve konserten.
KORK har for vane å presentere musikken kort med en konferansier, og så også under gårsdagens konsert i Aulaen. Jeg er av den klare oppfatning at Jan Fredrik Heyerdahls fyndige introduksjoner til musikken ikke på noen måte virket forstyrrende for konserten, men at de tvert i mot beriket opplevelsen for mange. Det er ikke til å undres over at publikum på KORK’s konserter har en uvanlig lav gjennomsnittsalder til orkesterkonserter å være når innpakningen er så innbydende.
Enda viktigere er selvsagt den musikalske formidlingen, og også på dette punktet skårer KORK høyt. Musikerne smiler på scenen. Det er ikke en selvfølge i dette miljøet. De har en enestående kontakt med hverandre, med dirigent og med publikum. I går fikk de dessuten drahjelp av en over gjennomsnittet engasjert og entusiastisk dirigent i norske Arvid Engegård, som sprudlet av teknisk og musikalsk overskudd fra ende til annen.
Høyt musikalsk nivå
Det må også påpekes at det musikalske nivået i KORK for tiden er meget høyt. Under «Sheherazade» fikk publikum i Aulaen høre et vell av strålende soloer, særlig i treblåserne og i solofiolin. Intonasjonen var i all hovedsak god gjennom hele konserten, og med unntak av en ustø åpning av Mozart-symfonien var presisjonen på plass. Det spruter av KORK når de spiller musikk, og da er det mye lettere å se gjennom fingrene med litt, nærmest ubetydelig, småslaps i noen få messinginnsatser og en og annen småsur treblåserakkord. Alt i alt spilte orkesteret glitrende gjennom hele superlørdagen.
Glitrende kan også være en passende beskrivelse av konsertens bratsjsolist, Juliet Jopling. Med tekniske krumspring, variert klangbehandling og godt samspill med orkester og dirigent viste hun hvorfor Bartoks fascinerende bratsjkonsert gjerne kunne vært spilt enda oftere. Jopling passet for øvrig som hånd i hanske med kringkastingsorkesterets levende formidling. Også solisten bød på seg selv med mimikk, smil og kroppsspråk. Den strålende musikalske fremførelsen og den gode kontakten med publikum falt i smak, og bratsjisten ble møtt med jubel fra salen.
Snipp snapp snute…
Etter et to timer langt, sprudlende musikalsk eventyr i Universitetets Aula gikk publikum igjen hver til sitt. Sheherazade går til slutt tom for eventyr hun også, men da har Kongen forelsket seg i henne og blitt en klokere og bedre mann. Han sparer livet hennes og gjør henne til sin dronning. Jeg tror nok mange tilhørere har forelsket seg i KORK også, og skal den klassiske musikken overleve i fremtiden, bør nok flere i det klassiske musikkmiljøet lytte når dette orkesteret forteller musikalske eventyr.
Lørdag 5/11 2011
Universitetets Aula
Kringkastingsorkesteret v/Arvid Engegård
Juliet Jopling, bratsj
W.A. Mozart: Symfoni nr. 29
B. Bartok: Bratsjkonsert
N. Rimskij-Korsakov: Sheherazade
Musikalsk eventyr
Den persiske prinsessen, Sheherazade, skal tilbringe en natt med den onde og morderiske kong Shahryar. Kongen har får vane å ta livet av sine koner etter bryllupsnatten, fordi han ikke stoler på dem lenger. Sheherazade må fortelle eventyr på eventyr for at kongen ikke skal drepe henne, og hver natt passer hun på å stoppe midt i fortellingen. Kongen vil vite hvordan det ender, og utsetter henrettelsen igjen og igjen…
De fantastiske fortellingene fra «1001 natt» er bakteppet for Nikolaj Rimskij-Korsakovs mest kjente orkesterverk, «Sheherazade». Og musikken er eventyrlig den også. Rimskij-Korsakov var orkestreringens mester, og de orientalskkrydrede russiske tonene presenteres med en usedvanlig fargerik og variert klangpalett. Hvert instrument har idiomatiske stemmer. De er virtuose, men ligger godt i musikernes hender. Enda viktigere er Rimskij-Korsakovs sans for delikate klangkombinasjoner, og at han lar hvert enkelt instrument og hver instrumentgruppe få klinge ubesudlet av andre klanger.
Forbilledlig formidling
At musikken er sagnomsust er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en konsertfremføring av «Sheherazade» skal bli vellykket. Det er også avgjørende at fortelleren av eventyret, orkesteret, fremfører det med innlevelse og kvalitet. En av Kringkastingsorkesterets forser, i forhold til mange andre ensembler i det klassiske musikkmiljøet, er nettopp dets egenskaper innen musikkformidling, både verbalt og musikalsk. Det begynner allerede i forhåndsomtalene på nettet og andre steder, og ender opp i selve konserten.
KORK har for vane å presentere musikken kort med en konferansier, og så også under gårsdagens konsert i Aulaen. Jeg er av den klare oppfatning at Jan Fredrik Heyerdahls fyndige introduksjoner til musikken ikke på noen måte virket forstyrrende for konserten, men at de tvert i mot beriket opplevelsen for mange. Det er ikke til å undres over at publikum på KORK’s konserter har en uvanlig lav gjennomsnittsalder til orkesterkonserter å være når innpakningen er så innbydende.
Enda viktigere er selvsagt den musikalske formidlingen, og også på dette punktet skårer KORK høyt. Musikerne smiler på scenen. Det er ikke en selvfølge i dette miljøet. De har en enestående kontakt med hverandre, med dirigent og med publikum. I går fikk de dessuten drahjelp av en over gjennomsnittet engasjert og entusiastisk dirigent i norske Arvid Engegård, som sprudlet av teknisk og musikalsk overskudd fra ende til annen.
Høyt musikalsk nivå
Det må også påpekes at det musikalske nivået i KORK for tiden er meget høyt. Under «Sheherazade» fikk publikum i Aulaen høre et vell av strålende soloer, særlig i treblåserne og i solofiolin. Intonasjonen var i all hovedsak god gjennom hele konserten, og med unntak av en ustø åpning av Mozart-symfonien var presisjonen på plass. Det spruter av KORK når de spiller musikk, og da er det mye lettere å se gjennom fingrene med litt, nærmest ubetydelig, småslaps i noen få messinginnsatser og en og annen småsur treblåserakkord. Alt i alt spilte orkesteret glitrende gjennom hele superlørdagen.
Glitrende kan også være en passende beskrivelse av konsertens bratsjsolist, Juliet Jopling. Med tekniske krumspring, variert klangbehandling og godt samspill med orkester og dirigent viste hun hvorfor Bartoks fascinerende bratsjkonsert gjerne kunne vært spilt enda oftere. Jopling passet for øvrig som hånd i hanske med kringkastingsorkesterets levende formidling. Også solisten bød på seg selv med mimikk, smil og kroppsspråk. Den strålende musikalske fremførelsen og den gode kontakten med publikum falt i smak, og bratsjisten ble møtt med jubel fra salen.
Snipp snapp snute…
Etter et to timer langt, sprudlende musikalsk eventyr i Universitetets Aula gikk publikum igjen hver til sitt. Sheherazade går til slutt tom for eventyr hun også, men da har Kongen forelsket seg i henne og blitt en klokere og bedre mann. Han sparer livet hennes og gjør henne til sin dronning. Jeg tror nok mange tilhørere har forelsket seg i KORK også, og skal den klassiske musikken overleve i fremtiden, bør nok flere i det klassiske musikkmiljøet lytte når dette orkesteret forteller musikalske eventyr.
Abonner på:
Innlegg (Atom)