fredag 25. mai 2012

Sommer og Zimmermann i Oslo

Konsert:
Torsdag 24/5 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Frank Peter Zimmermann, fiolin

Schubert/Webern: Tyske danser
B. Martinu: Fiolinkonsert nr. 2
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 2


I likhet med solen, kom den verdensberømte fiolinstjernen Frank Peter Zimmermann til Oslo får å skinne denne uken. Dessverre glødet ikke Zimmermann like sterkt som sommeren da han gjemte seg bak det svarte notestativet i Oslo konserthus. Da var det godt en god gammel Beethoven-bris blafret blant benkeradene.

Notenes forbannelse
Frank Peter Zimmermann har et navn i den klassiske musikkverden og ble, som seg hør og bør, avertert som en stor fiolinist da han besøkte Oslo. Etter torsdagens opptreden er det likevel ikke annet å si enn at han krympet noen størrelser, ikke som fiolinist, men som formidler og musiker. Zimmermann kunne ikke stykket godt nok til å spille utenat. Ikke bare hadde han noter, han stirret ganske intenst på dem gjennom store deler av konserten.

Som publikum er det fort gjort å miste interessen når man passivt betrakter en musikalsk fremførelse utenfra og ikke får ta del i den selv. Hvorfor skal man gå i konserthuset for å oppleve svartkledde Zimmermann spille rent, velklingende og teknisk uovertruffent mens han stirrer stivt i notestativet? I det ligger det ingen verdi i seg selv. Spillet må tale til publikum eller berøre på en eller annen måte. Det gjorde ikke Zimmermanns fremførelse av Martinus underlige fiolinkonsert.

Ekstranummeret, et variasjonsstykke over det berømte temaet fra Haydns keiserkvartett, ble mottatt med stormende jubel i salen, men inneholdt ikke annet enn virtuoseri og teknisk brifing på en syltynn line mellom humoristisk og latterlig.

Symfonisk sommerbris
Når kvikksølvet når slike høyder som i Oslo den siste uken, følger gjerne sløvheten med på kjøpet. Da kan en forfriskende Beethoven-bris gjøre tilværelsen så meget bedre. Symfoni nr. 2 er en av komponistens lyse og lette, og Saraste satte i gang med intenst driv og høye tempi. Tidvis var tempoet i overkant høyt, den lyriske andresatsen ble vel kortpustet og i scherzoen evnet ikke hornistene å holde følge med galopperingen, men ellers var det rytmisk presist, årvåkent og sprudlende.

En sommerlig letthet preget også Schuberts tyske danser, som i Anton Weberns orkestrering har fått både farge og glans. Selv om solistopplevelsen ikke ble som forventet, smakte altså sommerkonserten i Oslo konserthus ganske søtt likevel.