fredag 28. september 2012

Drømmer om luft. Kvelt.

Konsert:
Torsdag 27/9 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Fabien Gabel
Martin Fröst, klarinett

I. Stravinskij: Symfonier for blåseinstrumenter
C. Nielsen: Klarinettkonsert
C. Debussy: En Fauns ettermiddag, Klarinettrapsodi, La Mer

Musikk er luft i bevegelse. Det vi drømmer om, det vi alle drømmer om på konsert, er at luftens transformasjon til klingende lyd skal røre ved oss. At den skal finne veien inn til strengen der inne, og sette sjelen i sving. Strengen spennes når konserten nærmer seg. Vi er mottakelige. Vi er klare. Publikum i Oslo konserthus er stemt til å ta i mot luften fra podiet og gi tilbake sin ubetingede hengivenhet og jublende begeistring. Så kveles luften ubarmhjertig.

Få, om noen, har evnet å forene og foredle luft bedre enn Igor Stravinskij. I «Symfonier for blåseinstrumenter» amalgamerer ikke bare et mangfold av luftstrømmer fra forskjellige rør, men også mange musikker til en enhet av farget klang. I dette spennet mellom luft og farge, er det disse tonene befinner seg, som den friske duften i skogen en tidlig morgen etter den første nattefrosten. Lyden gir luften farger og former, først kontrasterende, men til slutt enhetlig opphøyet.

Det er likevel skjørt. Alt kan rakne. Samhandlingen og samtidigheten i spillet manglet, og alt var forgjeves. Luften kvelt. Enda verre var den tilsynelatende desinteressen blant musikerne og deres dirigent. Horribel hornintonasjon bare bekreftet miseren. Drømmen tapt.

Martin Fröst derimot. Klarinettisten vet å bruke luften. Sågar sirkulerende. Og alltid engasjerende, selv om musikken er Carl Nielsens klarinettkonsert. Det er ikke først og fremst kaskadene av toner i elleville løp som overvelder, men når den tynneste luftstripen forvandles til knapt hørbar, fløyelsmyk klarinettklang. Drømmen lever.

Drømmende, erotisk bølgende i Faunens fantasi dekker Debussys musikk den lyttende. Men bare et øyeblikk. Drømmen brister når dirigenten står i veien for dens frihet. Styrt og stakkato kan ingen drømme. Selv ikke Faunen. Først i kondensert form fikk Gabel og filharmonien flyt i luften. Havet bruste og bølget, sandstrender og susende skumtopper. Dirigenten i åndenød søkte tilflukt i livbåtene, men lot seg likevel føre av uimotståelige orkesterkrefter og elementenes dynamikk. Vann var tykkere enn luft denne kvelden i konserthuset.