fredag 19. oktober 2012

Musikk og massesuggesjon

Konsert:
Torsdag 18/10 2012
Oslo konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Alban Gerhardt, cello

Unsuke Chin: Cellokonsert
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5


Sjostakovitsj’ femte symfoni er farlig musikk! Man kan velge å ta inn over seg alle mytene og anekdotene den er dynket i, eller man kan la være. I grunn spiller det ingen rolle hva vi velger. Farlig er det uansett. For hvor frustrerende lett er det ikke å la seg rive med. Publikum i Oslo konserthus, særlig den eldre garde (!), digger med når musikken marsjerer despotisk, voldelig og nådeløst. «Dette var mektig! Dette var flott!», sier de etterpå, og komponisten gråter i graven.

Massesuggesjonen, en slags lyttende underkastelse av forsettlig hjernevaskende musikk, må vel være så langt unna komponistens intensjon det er mulig å komme. Sjostakovitsj har komponert fascismen inn i musikken. Han er modig som tør å la makten og volden klinge, så lytteren selv kan velge side. Likevel legger han klare føringer, så vi kan velge det eneste rette. Med retorikk fra TV-aksjonen, kan moralen bli å stå opp mot urett. I det øyeblikket lytteren underkaster seg den klingende propagandaen har han valgt det andre. Så marsjer da! Men ta på deg støvlene, for det er blod i gatene hvor du går!

Symfoniens emosjonelle kjerne ligger i tredjesatsen. En av de nevnte anekdotene forteller om kollektiv spontansorg i salen da den ble urfremført. Fortvilte tårer over tapte liv og forringet fremtid – hva kan vel være mer aktuelt i Norge post 22. juli? Få kan sorg som Sjostakovitsj. Om hans sylskarpe og hasardiøse harselas med maktmisbruket (merkelig nok) ikke når frem til dagens Oslo-publikum, treffer i alle fall fortvilelsens tomhet i sin utilslørte emosjonalitet ubønnhørlig.

Eivind Gullberg Jensen mistet dirigentpinnen, men bevarte fatningen i Oslo konserthus. Det uhørt langsomme tempoet i begynnelsen av finalen var et prov på innsikt. Tempoet gjorde det umulig å marsjere, og det potensielt heroiske ble i stedet skremmende og vanskelig. Den motbydelig triumferende codaen ble nettopp den fortapte massemorderen i forkledning som det sovjetiske publikumet i sin tid hørte, og ikke den seirende diktatoren Stalin antakelig hørte. Tredjesatsen ble antiromantisk og naken, og derigjennom dypt gripende. Orkesteret var usedvanlig opplagt og fulgte Gullberg Jensens karismatiske kroppsspråk til døren, teknisk uovertruffent og presist.

Sørkoreanske Unsuke Chins cellokonsert, full av myldrende teksturer og oaser av klang, var satt opp som kontrast (?) til Sjostakovitsj. Programmeringen var uforståelig, men fremføringen glitrende. Alban Gerhardt, som urfremførte verket i 2009, behersket det sinnssvake virtuoseriet og den ektefølte klangligheten mesterlig. Samspillet med orkesteret var også givende. Ny musikk er kjærkomment og etterlengtet i Oslo, og Chins cellokonsert har alle forutsetninger for å kunne overleve på 2000-tallets standardrepertoar.