tag:blogger.com,1999:blog-74453664862709783702024-02-07T09:09:34.527+01:00Anmeldelser av klassisk musikkThomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.comBlogger94125tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-61898039630520977612012-11-02T12:06:00.000+01:002012-11-02T12:06:14.758+01:00Om klavermyter og uutslukkelighet<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 1/11 2012<br />
Oslo konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste<br />
Dennis Matsujev, piano<br />
<br />
S. Rachmaninov: Pianokonsert nr. 3<br />
C. Nielsen: Symfoni nr. 4 «Det uudslukkelige»</i><br />
<br />
Den russiske stjernepianisten Dennis Matsujev avliver myten om RACH 3, men prøver samtidig å skape en ny, om seg selv. Det burde han gjort mer av. Carl Nielsens musikk, på sin side, er stått opp fra glemselen og ser ut til å være skjenket uutslukkelig liv. Fortjener den det?<br />
<br />
<b>RACH 3 – en myte avlives</b><br />
Fremdeles fremkaller Rachmaninovs tredje klaverkonsert gysninger av skrekkblandet fryd hos mange pianister. RACH 3 er elsket, hatet og fryktet. Konserten har gått for å være, om ikke uspillbar, så i alle fall drepende vanskelig. Myten este ut da filmen «Shine» anga verket som selve kimen til pianist David Helfgotts sinnsforvirring. Et hypnotisk hovedtema, kolossale akkorder og løp fra helvete – man kan bli gal av mindre. Men med Matsujev (og unektelig flere andre i hans generasjon – Leif Ove Andsnes inkludert) er myten avkreftet for godt. <br />
<br />
For Matsujev er monumentet på ingen måte uoverstigelig. Tvert i mot. Mannen spiller svimlende fort og artikulerer så klokkeklart at ikke en tone forsvinner i mylderet, og i de lyriske partiene har han en suveren varhet i anslaget. Når han leker seg over tangentene, tar jeg meg likevel i å tenke at han møter for lite motstand. For meg krymper verket når de tekniske utfordringene tilsynelatende er beseiret, særlig når de ikke følges eller erstattes av personlighet i uttrykket.<br />
<br />
Til tross for at Matsujev åpenbart mestrer teknikken til fingerspissene, tilfører hans tolkning ikke nevneverdig. Tenk om Matsujev kunne skape nye myter, om mannen som spiller RACH 3 som ingen annen. Matsujev spiller derimot som «alle» andre, bare bedre enn de fleste. Enn så lenge holder det. Matsujev fikk stormende jubel i Oslo konserthus, og med et lyrisk Rachmaninov-preludium og en dyrisk «Dovregubbens hall» som ekstranummer bergtok han sitt publikum fullstendig. Det spørs likevel hvor lenge slike fremføringer som Matsujevs RACH 3 oppleves som interessante. Den klassiske musikken trenger sine myter. Matsujev og hans like har drept forestillingen om den umulige RACH 3. Nå er tiden inne for å skape mytene om de unike og uforglemmelige fremføringene.<br />
<br />
<b>Livsbejaende symfoni</b><br />
På mange måter egnet Carl Nielsens eksplosive og livsbejaende fjerde symfoni seg godt etter Rachmaninovs pianokonsert. Musikken er kontrastfylt, fargerik og buldrende. At dette skulle være «livet – og som det uudslukkelig» fremstår som usannsynlig pretensiøst. Til det er musikken altfor uorganisk og overfladisk. Nielsen mestrer ikke de lange oppbygningene som Sibelius, og han har ingenting av Mahlers tvetydighet ved seg. Tordenduellen mellom paukene i sistesats er forbløffende, men det meste foregår på overflaten i Nielsens musikk. Der er den imidlertid både frisk og attraktiv. <br />
<br />
Oslo-filharmonien skal ha ros for en gnistrende og oppvakt fremføring, særlig i symfonien. Paukistenes pistolduell var utført med millimeterpresisjon, og treblåserne spilte rent og pent i den lyse andresatsen. Flere fine soloprestasjoner og godt samspill ble ledet av dirigent Jukka Pekka Saraste, som tok musikken på alvor, og holdt det hele godt sammen. Kanskje kunne han sluppet de voldsomme kreftene enda mer løs, og i Rachmaninov var han nær ved å falle av da Matsujev forsøkte å øke tempoet ytterligere i finalen. Alt i alt fortjener likevel både orkester og dirigent lovord for innsatsen i konserthuset denne kvelden.<br />
Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-31030888102932680092012-10-19T11:06:00.001+02:002012-10-19T11:06:21.583+02:00Musikk og massesuggesjon<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 18/10 2012<br />
Oslo konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen<br />
Alban Gerhardt, cello<br />
<br />
Unsuke Chin: Cellokonsert<br />
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5</i><br />
<br />
Sjostakovitsj’ femte symfoni er farlig musikk! Man kan velge å ta inn over seg alle mytene og anekdotene den er dynket i, eller man kan la være. I grunn spiller det ingen rolle hva vi velger. Farlig er det uansett. For hvor frustrerende lett er det ikke å la seg rive med. Publikum i Oslo konserthus, særlig den eldre garde (!), digger med når musikken marsjerer despotisk, voldelig og nådeløst. «Dette var mektig! Dette var flott!», sier de etterpå, og komponisten gråter i graven.<br />
<br />
Massesuggesjonen, en slags lyttende underkastelse av forsettlig hjernevaskende musikk, må vel være så langt unna komponistens intensjon det er mulig å komme. Sjostakovitsj har komponert fascismen inn i musikken. Han er modig som tør å la makten og volden klinge, så lytteren selv kan velge side. Likevel legger han klare føringer, så vi kan velge det eneste rette. Med retorikk fra TV-aksjonen, kan moralen bli å stå opp mot urett. I det øyeblikket lytteren underkaster seg den klingende propagandaen har han valgt det andre. Så marsjer da! Men ta på deg støvlene, for det er blod i gatene hvor du går!<br />
<br />
Symfoniens emosjonelle kjerne ligger i tredjesatsen. En av de nevnte anekdotene forteller om kollektiv spontansorg i salen da den ble urfremført. Fortvilte tårer over tapte liv og forringet fremtid – hva kan vel være mer aktuelt i Norge post 22. juli? Få kan sorg som Sjostakovitsj. Om hans sylskarpe og hasardiøse harselas med maktmisbruket (merkelig nok) ikke når frem til dagens Oslo-publikum, treffer i alle fall fortvilelsens tomhet i sin utilslørte emosjonalitet ubønnhørlig. <br />
<br />
Eivind Gullberg Jensen mistet dirigentpinnen, men bevarte fatningen i Oslo konserthus. Det uhørt langsomme tempoet i begynnelsen av finalen var et prov på innsikt. Tempoet gjorde det umulig å marsjere, og det potensielt heroiske ble i stedet skremmende og vanskelig. Den motbydelig triumferende codaen ble nettopp den fortapte massemorderen i forkledning som det sovjetiske publikumet i sin tid hørte, og ikke den seirende diktatoren Stalin antakelig hørte. Tredjesatsen ble antiromantisk og naken, og derigjennom dypt gripende. Orkesteret var usedvanlig opplagt og fulgte Gullberg Jensens karismatiske kroppsspråk til døren, teknisk uovertruffent og presist.<br />
<br />
Sørkoreanske Unsuke Chins cellokonsert, full av myldrende teksturer og oaser av klang, var satt opp som kontrast (?) til Sjostakovitsj. Programmeringen var uforståelig, men fremføringen glitrende. Alban Gerhardt, som urfremførte verket i 2009, behersket det sinnssvake virtuoseriet og den ektefølte klangligheten mesterlig. Samspillet med orkesteret var også givende. Ny musikk er kjærkomment og etterlengtet i Oslo, og Chins cellokonsert har alle forutsetninger for å kunne overleve på 2000-tallets standardrepertoar.<br />
Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-26381274013789615102012-09-28T09:49:00.001+02:002012-09-28T09:49:30.467+02:00Drømmer om luft. Kvelt.<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 27/9 2012 <br />
Oslo Konserthus <br />
<br />
Oslo Filharmonien v/ Fabien Gabel<br />
Martin Fröst, klarinett<br />
<br />
I. Stravinskij: Symfonier for blåseinstrumenter<br />
C. Nielsen: Klarinettkonsert<br />
C. Debussy: En Fauns ettermiddag, Klarinettrapsodi, La Mer<br />
</i><br />
Musikk er luft i bevegelse. Det vi drømmer om, det vi alle drømmer om på konsert, er at luftens transformasjon til klingende lyd skal røre ved oss. At den skal finne veien inn til strengen der inne, og sette sjelen i sving. Strengen spennes når konserten nærmer seg. Vi er mottakelige. Vi er klare. Publikum i Oslo konserthus er stemt til å ta i mot luften fra podiet og gi tilbake sin ubetingede hengivenhet og jublende begeistring. Så kveles luften ubarmhjertig. <br />
<br />
Få, om noen, har evnet å forene og foredle luft bedre enn Igor Stravinskij. I «Symfonier for blåseinstrumenter» amalgamerer ikke bare et mangfold av luftstrømmer fra forskjellige rør, men også mange musikker til en enhet av farget klang. I dette spennet mellom luft og farge, er det disse tonene befinner seg, som den friske duften i skogen en tidlig morgen etter den første nattefrosten. Lyden gir luften farger og former, først kontrasterende, men til slutt enhetlig opphøyet. <br />
<br />
Det er likevel skjørt. Alt kan rakne. Samhandlingen og samtidigheten i spillet manglet, og alt var forgjeves. Luften kvelt. Enda verre var den tilsynelatende desinteressen blant musikerne og deres dirigent. Horribel hornintonasjon bare bekreftet miseren. Drømmen tapt.<br />
<br />
Martin Fröst derimot. Klarinettisten vet å bruke luften. Sågar sirkulerende. Og alltid engasjerende, selv om musikken er Carl Nielsens klarinettkonsert. Det er ikke først og fremst kaskadene av toner i elleville løp som overvelder, men når den tynneste luftstripen forvandles til knapt hørbar, fløyelsmyk klarinettklang. Drømmen lever. <br />
<br />
Drømmende, erotisk bølgende i Faunens fantasi dekker Debussys musikk den lyttende. Men bare et øyeblikk. Drømmen brister når dirigenten står i veien for dens frihet. Styrt og stakkato kan ingen drømme. Selv ikke Faunen. Først i kondensert form fikk Gabel og filharmonien flyt i luften. Havet bruste og bølget, sandstrender og susende skumtopper. Dirigenten i åndenød søkte tilflukt i livbåtene, men lot seg likevel føre av uimotståelige orkesterkrefter og elementenes dynamikk. Vann var tykkere enn luft denne kvelden i konserthuset.<br />
Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-20683736223469508302012-05-25T18:55:00.000+02:002012-05-25T18:55:56.638+02:00Sommer og Zimmermann i Oslo<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 24/5 2012<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste<br />
Frank Peter Zimmermann, fiolin<br />
<br />
Schubert/Webern: Tyske danser<br />
B. Martinu: Fiolinkonsert nr. 2<br />
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 2</i><br />
<br />
I likhet med solen, kom den verdensberømte fiolinstjernen Frank Peter Zimmermann til Oslo får å skinne denne uken. Dessverre glødet ikke Zimmermann like sterkt som sommeren da han gjemte seg bak det svarte notestativet i Oslo konserthus. Da var det godt en god gammel Beethoven-bris blafret blant benkeradene. <br />
<br />
<b>Notenes forbannelse </b><br />
Frank Peter Zimmermann har et navn i den klassiske musikkverden og ble, som seg hør og bør, avertert som en stor fiolinist da han besøkte Oslo. Etter torsdagens opptreden er det likevel ikke annet å si enn at han krympet noen størrelser, ikke som fiolinist, men som formidler og musiker. Zimmermann kunne ikke stykket godt nok til å spille utenat. Ikke bare hadde han noter, han stirret ganske intenst på dem gjennom store deler av konserten. <br />
<br />
Som publikum er det fort gjort å miste interessen når man passivt betrakter en musikalsk fremførelse utenfra og ikke får ta del i den selv. Hvorfor skal man gå i konserthuset for å oppleve svartkledde Zimmermann spille rent, velklingende og teknisk uovertruffent mens han stirrer stivt i notestativet? I det ligger det ingen verdi i seg selv. Spillet må tale til publikum eller berøre på en eller annen måte. Det gjorde ikke Zimmermanns fremførelse av Martinus underlige fiolinkonsert. <br />
<br />
Ekstranummeret, et variasjonsstykke over det berømte temaet fra Haydns keiserkvartett, ble mottatt med stormende jubel i salen, men inneholdt ikke annet enn virtuoseri og teknisk brifing på en syltynn line mellom humoristisk og latterlig.<br />
<br />
<b>Symfonisk sommerbris</b><br />
Når kvikksølvet når slike høyder som i Oslo den siste uken, følger gjerne sløvheten med på kjøpet. Da kan en forfriskende Beethoven-bris gjøre tilværelsen så meget bedre. Symfoni nr. 2 er en av komponistens lyse og lette, og Saraste satte i gang med intenst driv og høye tempi. Tidvis var tempoet i overkant høyt, den lyriske andresatsen ble vel kortpustet og i scherzoen evnet ikke hornistene å holde følge med galopperingen, men ellers var det rytmisk presist, årvåkent og sprudlende.<br />
<br />
En sommerlig letthet preget også Schuberts tyske danser, som i Anton Weberns orkestrering har fått både farge og glans. Selv om solistopplevelsen ikke ble som forventet, smakte altså sommerkonserten i Oslo konserthus ganske søtt likevel.<br />
<br />Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-7801837940762406682012-03-19T15:25:00.002+01:002012-03-19T15:25:40.443+01:00Gråtende smil i domkirken<b>Konsert:</b><br />
<i>Søndag 18/3 2012<br />
Oslo domkirke<br />
<br />
Le Concert Lorrain v/ Christoph Prégardien<br />
Nederlands Kammerkoor<br />
<br />
Ruth Ziesak, sopran<br />
Andreas Scholl, alt<br />
James Gilchrist, tenor<br />
Eric Stoklossa, tenor<br />
Dietrich Henschel, bass<br />
Yorck-Felix Speer, bass<br />
<br />
J. S. Bach: Johannespasjonen</i><br />
<br />
<b>Smil gjennom tårer</b><br />
«Smil gjennom tårer». Sjefsredaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, lånte Albert Schweizers ord da han snakket om Johannespasjonen før avslutningskonserten av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2012. Og kanskje er det akkurat det denne musikken handler om. Smil gjennom tårer.<br />
<br />
Der Matteuspasjonen er ubønnhørlig, monumental og overveldende, strekker Johannespasjonen ut forbarmelsens hånd. Der Matteuspasjonen gir tid til lidelse, gir Johannespasjonen tid til forsoning. Med Gud. Med døden. Og med oss selv. I Matteuspasjonen finnes forgjengelighetens tårer. Johannespasjonen bærer smilet gjennom sorgen ved hjelp av håpet om oppstandelsens evighet.<br />
<br />
<b>Eminent evangelist</b><br />
Bachs pasjoner er unike som musikalske drama. I sentrum står evangelisten som forteller bibelens ord og binder verket sammen tekstlig og musikalsk. Evangelisten må balansere mellom kjølig gjengivelse, dramatisk innlevelse og emosjonell deltakelse. <br />
<br />
Evangelisten i Oslo domkirke, den engelske tenoren James Gilchrist, vektet dette mesterlig. Hans formidable fortellerevne, suverene stemmeprakt og dype forståelse levendegjorde evangelieteksten på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt maken til. Gilchrist var den første som fikk hjertelig klem av dirigent Prégardien etter konserten. <br />
<br />
<b>Historisk høyt nivå</b><br />
Det tekniske og musikalske nivået på utøverne i Oslo domkirke denne kvelden må ha vært historisk høyt. Blant solistene imponerte, foruten Gilchrist, særlig Dietrich Henschel med sin bunnsolide, men likevel inderlige basstemme. Dessuten sang verdenseneren Andreas Scholl en gripende og personlig «Es ist vollbracht». <br />
<br />
Også tenoren Eric Stoklossa sang fint og lett med en særegen og direkte kvalitet i stemmen. Ruth Ziesak hadde en tendens til overdramatisering, men sang sopranarien «Ich folge dir gleichfalls» strålende. Den eneste skuffelsen blant solistene var en tung, usikker og til tider nærmest umotivert Jesus, i form av Yorck Felix Speer.<br />
<br />
Nederlands Kammerkoor, regnet blant verdens beste, imponerte i særlig grad klanglig i den akustisk vanskelige domkirken. Den homogene, vakre og ofte glattpolerte klangen var en stor opplevelse. Samtidig mistet man en annen dimensjon. Det dramatiske i Bachs korpartier ble noe nedtonet til fordel for en slags klangrefleksjon. Alt dette ble akkompagnert av det uovertrufne Le Concert Lorrain og ledet av Christoph Prégardien.<br />
<br />
<b>Gråtende smil</b><br />
Til slutt klinger korsatsen «Ruht wohl» og den avsluttende koralen «Ach Herr, lass dein lieb’ Engelein». Det er ikke vanskelig å la seg bevege av denne musikken. Tårene presser på i bønnen om å la de døde hvile i fred, men så kommer koralen, full av oppstandelsens glede og forhåpning, og de blanke øynene følges av et forsiktig smil. Første gang du smiler etter den altoppslukende sorgen, det er det aller vakreste smilet.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-31463091729208138412012-03-16T15:19:00.002+01:002012-03-16T15:19:33.215+01:00Øyeblikk av klarhet<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 15/3 2012<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Marin Alsop<br />
Paul Lewis, piano<br />
<br />
C. Rouse: Rapture<br />
I. Stravinskij: Symfoni i tre satser<br />
L. v. Beethoven: Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»</i><br />
<br />
Musikken viste veg inn i den absolutte klarhet da Beethoven og Stravinskij klang i konserthuset. Og kanskje noen fikk øynene opp for åpningens ekstatiske oppvåkning.<br />
<br />
<b>Snill samtidsmusikk</b><br />
Christopher Rouses verk «Rapture» (2000) er en slags vandring fra klanglig slumring til klar ekstase. Tempoet øker gradvis når tonene brer seg ut i orkesteret. Tonespråket er klangfullt, lyst og konsonerende, men kanskje i overkant snilt og tonalt. Likevel har Rouse en egen og verdifull stemme i et broket samtidsmusikklandskap.<br />
<br />
Publikum satte åpenbart pris på den nye musikken og viste sin tilfredshet med å gi fremføringen en varm, om enn behersket, applaus. Kanskje enkelte i Filharmoniens kjernepublikum fikk en uventet opplevelse med nyskrevet musikk i går kveld. Håpet er at noen åpnet øynene på gløtt og turte å myse på Rouses symfoniske solskinn.<br />
<br />
<b>Klang og klassisk klarhet</b><br />
«Symfoni i tre satser» er et uttrykk for Igor Stravinskijs såkalte neoklassisisme. Verket er skrevet på 1940-tallet, men en eventuell forbindelse til verdenskrigen er for meg uinteressant i denne musikken. Det er den mesterlige orkestreringen, klangenes fargespill, det rytmiske drivet og klassisismens klarhet som fenger.<br />
<br />
I konserthuset klarte Marin Alsop tidvis å frembringe nettopp det krystallklare i orkesteret. Presisjonen var ofte plettfri, og i enkelte partier skimret blåserne glassklart. Publikum fikk dessuten oppleve virtuost og briljant spill i piano og harpe. Alsop overførte videre den perkussive direksjonen fra Stravinskij til Beethoven. Det ga pianokonserten snert, presisjon og driv. I andresatsen, overjordisk vakker i sin enkelhet, ble imidlertid linjene hakkete og oppbrutte, selv om strykerklangen var magisk.<br />
<br />
<b>Pianistisk perfeksjon</b><br />
Ikke ett feilslag. Ikke ett nølende anslag. Pianist Paul Lewis spilte plettfritt og perfekt fra første til siste tone i Oslo konserthus. Likevel var det noe uforløst over fremføringen. Kanskje et sitat fra den norske filmen «Buddy» kan forklare: «Det er som med bordhockey. Noen ganger må du slippe keeper’n og angripe med begge henda». <br />
<br />
Lewis spiller glimrende, men kontrollert og totalt uten risiko, slik de fleste av dagens solister gjør. Ansvaret ligger selvsagt ikke på Lewis som enkeltpianist, men det klassiske musikkmiljøet trenger en enfant terrible som tør å rive opp og bryte ned gjengrodde tolkningsmønstre.<br />
<br />
Vel, den britiske pianisten skal ha honnør for at han klarte å gjøre solostemmen sin hørt i Oslos vanskelige akustikk. Det oppnådde han blant annet gjennom kirurgisk presisjon og utsøkt artikulasjon i de raske løpene og gjennom stor rytmisk nøyaktighet. Også Lewis’ fremføring var altså preget av klarhet denne klassiske kvelden i konserthuset.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-87952975100202609732012-03-14T08:57:00.003+01:002012-03-14T08:58:52.939+01:00Livets skjørhet(Teksten er også publisert på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2012031209081391411306)<br />
<br />
<i>Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival presenterer i år fire urfremføringer av nyskrevet norsk kirkemusikk. I Fagerborg kirke lørdag var det Ragnhild Berstads skjøre, sjelfulle og symbolladede «Requiem – underveis» som så dagens lys. Den klangfulle konserten ble en opplevelse som ga resonans dypt inn i sjelen.</i><br />
<br />
<b>Lidelse og lindring</b><br />
Temaet for årets kirkemusikkfestival er lidelse. I Ragnhild Berstads nye verk er det imidlertid ikke bare rom for lidelse, men også trøst og lindring. Tekstgrunnlaget er, foruten de tradisjonelle messeleddene i den katolske dødsmessen, nynorsk poesi av Paal-Helge Haugen og gamle nynorske oversettelser av utvalgte bibelvers. <br />
<br />
De tillagte tekststrofene fokuserer på underveis-aspektet i Berstads verk, nemlig at døden ikke er noe endelig, men snarere «inngangen til eit anna liv», for å si det med Haugen. Trøsten og håpet tilfører en fin og sårt tiltrengt dimensjon i dødsmessen.<br />
<br />
<b>Dødens dynamikk</b><br />
Gjennom tittelen «Requiem – underveis» har Berstad understreket dobbeltheten i døden. Den evige hvile representerer det statiske, mens den transcendentale transformasjonen til et annet liv er et dynamisk aspekt ved mortaliteten. Interessant nok, preger dette også musikkens utforming. <br />
<br />
Berstads lydbilde er statisk i kraft av lange, utholdte og tette klangflater. Samtidig skjer det kontinuerlig små endringer, krusninger i klangene, som gjør at de likevel oppleves som dynamiske og skiftende. Tekstdiksjon, både talt og sunget, endringer i klangfarge og de forsiktige dynamiske bølgetoppene i det lavmælte uttrykket fører musikken videre.<br />
<br />
<b>Klangen av glass</b><br />
Klangen er essensiell for Berstad. «Requiem - underveis» oppleves som franskinspirert, og assosiasjonene går både til Messiaen og spektralmusikk. Også ordet impresjonisme ligger langt fremme i munnen når fokuset er klang, uttrykket dempet og tilnærmingen lyttende. Samtidig har Berstad tilføyet en unik klanglig dimensjon med sin bruk av glassinstrumenter.<br />
<br />
De både visuelt og auditivt vakre glassinstrumentene, laget av glasskunstner Vidar Koksvik, har både klanglig og symbolsk verdi for Berstad. Med sin iboende skjørhet danner de en parallell til livets skjørhet. Det er lett å fabulere videre: En sprekk, både i et glass og i livet, kan være uopprettelig, og første fase på veien til å bli knust. <br />
<br />
Rent musikalsk har glassene en sentral rolle i verket. Til slutt er det kun klangen av glass igjen når menneskestemmer og andre instrumenter er stilnet. Med varierte spillemåter frembrakte Kjell Samkopf og Håkon Stene vidunderlige og uventede klanger i glassene, som for øvrig var smakfullt kombinert med kor, orkester og elektronisk lyd. <br />
<br />
<b>Strålende solistkor</b><br />
Sammen med glassinstrumentene, er det særlig korklangen som bærer Berstads verk, og komponisten kunne knapt ønsket seg et bedre ensemble. Med klokkeklar intonasjon og perfekt presisjon under Grete Pedersens sikre ledelse, viste Det Norske Solistkor seg nok en gang som landets kanskje aller fremste kor og som eksperter på ny vokalmusikk.<br />
<br />
Under konserten i Fagerborg kirke var Berstads dødsmesse paret med klangfull musikk av Messiaen og finske Kaija Saariaho i et spennende og vellykket komponert program. Og «Requiem – underveis» stod seg godt i dette selskapet. Berstad har skapt et høyst personlig og gripende verk som forhåpentligvis vil bli fremført flere ganger i fremtiden.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-81135694382838591342012-03-11T19:18:00.000+01:002012-03-11T19:18:51.609+01:00Lidelse i domkirken<b>Konsert:</b><br />
<i>Fredag 9/3 2012<br />
Oslo domkirke<br />
<br />
Collegium Cartusianum v/ Peter Neumann<br />
Kölner Kammerchor<br />
Johanna Winkel, sopran<br />
Elvira Bill, mezzosopran/alt<br />
Manuel König, tenor<br />
Michael Mogl, tenor<br />
Thilo Dahlmann, bass<br />
Dominik Wörner, bass<br />
<br />
J.S. Bach: Matteuspasjonen </i><br />
<br />
Når Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går inn i sitt tolvte år, er det med lidelsen som tema. Gammel og ny pasjonsmusikk vil stå i fokus både i år og neste år, og hva passer vel bedre etter et 2011 da ubeskrivelig grusomme terrorhandlinger påførte så mange uutsigelig smerte og sorg. Johann Sebastian Bachs monumentale pasjoner er en naturlig ramme for festivalen, som fredag åpnet med Matteuspasjonen i domkirken.<br />
<br />
<b>Tidløs musikk</b><br />
Bachs musikk står i et spenn mellom tid og tidløshet. Ingen komponist kan, i like stor grad som Bach, sies å ha fullendt sin tids stil på en så fullkommen måte. Likevel ligger hans storhet ikke først og fremst der, men i andre enden av aksen, i tidløsheten. Instrumentene er gamle, notene er gamle og tonespråket er gammelt, men like fullt taler denne musikken vel så sterkt til sitt publikum i dag som for 250 år siden. <br />
<br />
Selv om tonespråket tilhører 1700-tallet, er de grunnleggende gestene ikke til å ta feil av. Med enkle virkemidler og meningsbærende musikalske figurer tilbyr Bach en motvekt til vår tvetydige, usikre og angstfylte virkelighet. Musikken er utvetydig i sitt emosjonelle innhold. Vi forstår Bachs smerte og kan føle en slags trøst når vi lytter til ham. Kanskje det er denne direkte kvaliteten som gjør hans musikk så levende og tidløs.<br />
<br />
<b>Tyske tidligmusikere</b> <br />
Til den storstilte åpningskonserten i Oslo domkirke hadde festivalsjef Bente Johnsrud hentet inn musikere fra det anerkjente tidligmusikkmiljøet i Köln. Særlig imponerte Kölner Kammerchor med sin homogene klang, dramatiske diksjon og velformede vokallinjer. Noen av korpartiene var blant konsertens desiderte høydepunkter. Åpning og avslutning var smertefulle og velklingende, de dramatiske korpartiene drivende og koralene rørende. Særlig varmet den overjordisk vakre fremføringen av koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» rett etter at Jesus har utåndet på korset.<br />
<br />
Også orkesteret fortjener lovord, særlig for sitt tette samspill og dynamiske driv, så får det heller sees gjennom fingrene med at barokkoboistene ved et par anledninger spilte skrekkelig surt. Peter Neumann ledet det hele med sikker hånd. Han valgte noen relativt høye tempi, men ga også tid for smerten, lidelsen og døden på de rette øyeblikkene. Tolkningen var helhetlig og fin, men på ingen måte revolusjonerende. Den plasserte seg innenfor noe man kanskje kan kalle tidligmusikkens «mainstream». <br />
<br />
Blant solistene var prestasjonene heller sprikende. Noe av problemet var at flere av dem ikke klarte å fylle domkirken med sin lette barokklang. Sopran Johanna Winkel var særlig spinkel, selv om hun sang seg noe opp underveis. Elvira Bills alt var tidvis kraftfull, men ustabil. Bassene Thilo Dahlmann (Judas m.m.) og i særlig grad Dominik Wörner (Jesus) var de sterkeste sangerne, ikke først og fremst teknisk, men i kraft av at de med sin dramatiske tyngde og innlevelse levendegjorde Bachs musikalske drama. Blant tenorene begynte evangelist Manuel König usikkert, men tok etter hvert et solid grep om fortellerrollen. Michael Mogl var derimot direkte svak.<br />
<br />
<b>Fra roser til musikk</b><br />
Selv om prestasjonene varierte, må åpningskonserten som helhet kunne sies å ha vært svært vellykket. Det virket som om kronprinsesse Mette-Marit og alle de andre i den fullsatte domkirken satte stor pris på Bachs lidelsesmusikk, og kanskje mange opplevde stor trøst i de tidløse barokktonene. <br />
<br />
Det er uvirkelig å tenke på at plassen utenfor nettopp denne kirken for åtte måneder siden var dekket av et tornefullt rosehav. Den gangen ble den stikkende smerten og lidelsen uttrykt med roser. Fredag var det tonene fra Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon som uttrykte det samme. Lidelsen kan ha mange former, men det viktigste er at den finnes. For menneskelighetens verste fiende er glemselens tomhet.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-42419821010774977832012-03-08T18:44:00.002+01:002012-03-08T18:44:51.104+01:00Når sensasjonen blir ordinær<b>Konsert:</b><br />
<i>Onsdag 7/3 2012<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/ Xian Zhang<br />
Alice Sara Ott, piano<br />
<br />
A. Bibalo: Tjener for to herrer, ouverture<br />
F. Liszt: Pianokonsert nr. 2<br />
E. Elgar: Enigma-variasjoner</i><br />
<br />
Jo, det er noe sensasjonelt ved at en ung jente spiller Franz Liszts andre pianokonsert med fullstendig teknisk kontroll allerede som 23-åring. Problemet er at sensasjonene i det klassiske musikkmiljøet kommer så tett at de er blitt normen. Det er harde tider. At noen spiller romantikkens store soloverker perfekt, er ikke lenger sensasjonelt. Den virkelige sensasjonen ville være om noen spilte dem annerledes. <br />
<br />
<b>Ordinær Ott</b><br />
Den siste i rekken av ukentlige sensasjoner på besøk hos Oslo Filharmonien er den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott. Onsdag fremførte hun Liszts andre pianokonsert i Oslo Konserthus. Ott er teknisk briljant. Hennes totale kontroll er imidlertid både hennes forse og hemsko, hvis man kan bruke det uttrykket om en solist som spiller barbent(!). <br />
<br />
Det er vakkert å høre på og de tekniske krumspringene imponerer, men uttrykket blir snilt og ordinært, på grensen til det kjedelige. Skal man nå ut med dette virtuoseriet, kreves det mer. Det kreves særpreg og egenart. Det mangler enda hos den unge og meget talentfulle Ott.<br />
<br />
I ekstranummeret, «La campanella», også det av Liszt, var det en helt annen solist som entret scenen. Ott smilte og lo, og lekte med både toner og kroppsspråk. Om hun bare hadde gitt like mye av seg selv i pianokonserten.<br />
<br />
<b>Energisk enigma</b><br />
Også orkesteret virket å ha slått inn på den ordinære linjen. Bibalos humoristiske, men grusomt banale ouverture til «Tjener for to herrer» ble godt spilt, men opplevdes likevel som en transportetappe. Var ikke musikerne heller spesielt begeistret for musikken? <br />
<br />
Elgars Enigma-variasjoner er et interessant verk. Ser man bort fra den latterlige gåten komponisten skal ha skjult i verket i form av et ikke-eksisterende tema, er musikken faktisk både vakker og ganske morsom. Også den grenser til tider til det banale, men reddes av sin friskhet og annerledeshet. <br />
<br />
«I anledning kvinnedagen», hadde Oslo Filharmonien sørget for en kvinnelig dirigent, kinesiske Xian Zhang. At det faktisk er et tema, sier vel noe om hvor stor mannsdominansen fremdeles er i dette yrket. Vel, feminisme til side, Zhang leverte en frisk og energisk versjon av Enigma-variasjonene. Skuffende ordinær, med tanke på at hun tross alt er både kvinne og ikke-europeer. I det klassiske musikkmiljøet seirer konformiteten på tvers av både kjønn og landegrenser, men la gå. Publikum i den halvtomme salen i Oslo Konserthus virket begeistret, og fremføringen var flott.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-4731288187808344232012-03-07T10:21:00.002+01:002012-03-07T10:21:34.135+01:00Ubuggelig Bach<b>Konsert:</b><br />
<i>Tirsdag 6/3 2012<br />
Universitetets Aula<br />
<br />
Det Norske Kammerorkester v/Terje Tønnesen<br />
Bugge Wesseltoft, piano<br />
Aslak Hartberg, kontrabass<br />
Andreas Bye, slagverk<br />
<br />
L. Janacek: Strykekvartett nr. 2 «Intime brev»<br />
Utdrag fra Bugge Wesseltofts plate «Songs»<br />
J.S. Bach/Tønnesen/Wesseltoft: Fra «Goldbergvariasjoner»</i><br />
<br />
<b>Blasfemi?</b><br />
Når klassisk og jazz møtes, utfordres ikke bare to forskjellige sjangres unike egenart. Det reises også noen grunnleggende spørsmål om hva musikk er og bør være. <br />
<br />
Hva kan jazzen tilføre Bach? Ingenting, vil mange si. For mange er Johann Sebastian Bachs musikk fullendt, ikonisk og sakral. For dem blir enhver tukling med dette musikalske sakramentet nærmest for skjødesløs blasfemi å regne. Bach trenger ikke trommesett eller ståbass, vil de si. Bach er best uten elektrisitet. Bøy ditt hode for mesterens skaperverk!<br />
<br />
Motstanderne mener imidlertid at en slik konservativ posisjon gjør musikken støvete og død, og hilser nyskapningen velkommen. Å sette gammel musikk inn i en ny sammenheng gjør den levende, aktuell og spennende, er deres tese. Det er klart Bugge skal få spille Bach, hamrer de på kirkeveggen. Bach svinger. Hva er vel da bedre enn å blande Bach med jazz? Revolusjon! Eller vent… reformasjon!<br />
<br />
<b>To verdener</b> <br />
Konserten i Universitetets Aula i går kveld skulle kaste nytt lys over diskusjonen, for hva skjer når Terje Tønnesen arrangerer Bachs Goldbergvariasjoner for strykeorkester og attpåtil får med seg Bugge Wesseltoft og hans jazztrio på fremføringen? <br />
<br />
I første del av konserten fikk publikum oppleve den store avstanden mellom sjangrene og mellom de to ensemblene. Det Norske Kammerorkester spilte Leos Janaceks andre strykekvartett, med undertittelen «Intime brev», i Tønnesens arrangement for strykeorkester. Fyrrig, elegant og stilsikkert, men til tider litt stivt. Deretter fikk Bugge Wesseltoft og venner boltre seg med et utdrag fra Bugges plate «Songs». Lekende og tiltalende, men kanskje noe ensformig. Diskrepansen i uttrykk, stil og formidling virket uforsonlig stor.<br />
<br />
<b>Bugges Bach</b><br />
I andre del av konserten var meningen tilsynelatende at disse to musikalske verdenene skulle smelte sammen i fremføringen av Goldbergvariasjonene. Det var ikke spesielt vellykket. I enkelte partier fikk Bach riktignok en svingende hånd fra slagverker Andreas Bye, men stort sett betraktet de to strålende ensemblene hverandre fra god avstand.<br />
<br />
Det åpnet med at Bugge spilte en av musikkhistoriens minst gripende versjoner av arien. Blant annet hadde han, av en eller annen grunn, tatt vekk all ornamentikk. Utsmykning, ja, men i denne musikalske perlen er ornamentikken det som glitrer. Uten den er arien bare enda en hard og uformelig gråstein. Forenkling kan være fruktbart, men i denne sammenhengen ble det fargeløst og intetsigende.<br />
<br />
<b>Statisk samspill</b><br />
Det mest beklagelige ved konserten var likevel at overføringen av sterke egenskaper på tvers av sjangrene og ensemblene uteble. Jazzen kjennetegnes ofte av et unikt, notefritt, lyttende og levende samspill, som mange klassiske ensembler med fordel kunne lære mye av. Det Norske Kammerorkester lot seg imidlertid i liten grad påvirke av jazztrioen. De satt der med sine noter og spilte som de alltid har gjort. Høy kvalitet i alle ledd, godt samspill og eksellent intonasjon og presisjon, men notebasert og forutsigbart.<br />
<br />
Istedenfor at det dynamiske i jazztrioens samspill ble overført til orkesteret, ble resultatet nærmest det motsatte. Jazzmusikernes spill ble stivt og låst da de måtte nistirre i noter de ikke er vant til å bruke.<br />
<br />
<b>Blasfemi?</b><br />
Selv om blandingen opplevdes som problematisk ved flere anledninger i går, kan koblingen mellom klassisk og jazz likevel ha et potensiale. De to sjangrene har mye å lære av hverandre og kan utvikle sin egen egenart ved å lytte og spille mer sammen. Bach var likevel neppe det beste utgangspunktet for en slik fusjon.<br />
<br />
Blasfemisk? På ingen måte. Men tilførte jazzen Bachs musikk noe nytt? Egentlig ikke. Med fare for å bli stemplet som konservativ… Denne fantastiske musikken lever i beste velgående når den står på egne ben. Nyskapning er kun velkomment om det kan tilføre en ny dimensjon, noe som for øvrig er en forutsetning for at det skal oppfattes som nyskapning overhodet. Bugges og Tønnesens Bachjazz tilførte Goldbergvariasjonene lite.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-62387059071691651952012-02-17T12:14:00.002+01:002012-02-17T12:14:37.894+01:00Har vi ikke tid?<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 16. februar 2012<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Joshua Weilerstein <br />
Vilde Frang Bjærke, fiolin<br />
Andreas Brantelid, cello<br />
Marianna Shirinyan, piano<br />
<br />
L. v. Beethoven: Konsert for fiolin, cello, klaver og orkester<br />
E. Buene: Langsam und schmachtend<br />
W. Lutoslawski: Konsert for orkester</i><br />
<br />
<b>Tid uten tid</b><br />
Vestlig kunstmusikk gjenspeiler den vestlige måten å tenke tid på. Vi er aldri. Vi skal alltid. Denne streben etter noe, er selve grunnlaget for det funksjonsharmoniske systemet – bærebjelken i den klassiske musikktradisjonen. Bak ligger mål-middel-tankegangen, som i ytterste konsekvens fører til at alt blir middel til et uoppnåelig mål. Tonalitetskrisen, som i følge forenklede fremstillinger starter med «tristan-akkorden» i forspillet til Wagners opera «Tristan og Isolde», er et resultat av denne tenkningen. <br />
<br />
Spenningen som (ikke) oppløses til avspenning. Dissonansen som (ikke) oppløses til konsonans. For Wagner tar det noen timer, men oppløsningen, eller målet, kommer til slutt i Liebestod og H-dur. Men hva skjer når målet ikke nås? Når dissonansen ikke oppløses? Da forsvinner også middelet. Hele mål-middel-tenkningen blir absurd, og erstattes av en ny kvalitet: væren. Vi skal ikke lenger. Vi er. <br />
<br />
Vår tid er en tid uten tid. Ingen har tid i vår tid. Wagners opera representerer imidlertid en tid da det var tid. Tid til å lengte. Og til streben. Det er den unike kvaliteten i denne langsomheten som har inspirert komponisten Eivind Buene til å skrive verket «Langsam und schmachtend». Han ønsket å skrive langsom musikk med utgangspunkt i Wagners forspill. Ved å bruke Wagners tempobetegnelse som tittel, samt sitater fra mesterens preludium, er forbindelsen åpenbar. Hvorfor lykkes da ikke Buene?<br />
<br />
<b>Langsomt og smektende?</b><br />
Langsomheten og det smektende i Wagners forspill ligger ikke i tempoet, men i etableringen av uforløst kjærlighet gjennom uoppløste dissonanser og kromatisk strebende melodilinjer. Det Buene har tatt med seg fra Wagner er først og fremst gestene. Oppadgående og nedadgående. Men Buenes gester streber ikke. De er raske og skimrer av lys, farge og klang. Musikken er verken langsom eller smektende. <br />
<br />
I Buenes moderne tonespråk, der klangen i seg selv står i sentrum, erstattes Wagners langsomme og smektende streben av et slags øyeblikk. Tiden går ikke, men er. Og den fylles med strykernes klangrikdom og Buenes fargerike tonekomplekser. Det er en forutsetning for langsomhet, at tiden går. Og at den går langsomt. Med sine korte tidsspenn mislykkes Buene i å skape langsom musikk, men lykkes i skape moderne og verdifulle musikalske øyeblikk. Forbindelsen til Wagner blir imidlertid overflødig.<br />
<br />
<b>Barn av sin tid</b><br />
Musikk er ikke noe før den blir fremført. Når verket «Langsam und schmachtend» skal oppleves, må også lytterne henfalle til en slags langsomhet. Det kan være vanskelig når den unge, amerikanske duracelldirigenten Joshua Weilerstein kommer småjoggende og flirende inn på scenen, holder et heseblesende innlegg om hva vi skal få med oss i den nye musikken og til slutt spretter opp på podiet for å dirigere langsomheten. Han veiver også som om det skulle vært musikken til Snurre Sprett. Sjelden har det vært større diskrepans mellom den klingende musikken og dirigentens bevegelser.<br />
<br />
Weilerstein er utvilsomt et kjempetalent, men det er heller ikke tvil om at han er barn av sin tid. Som alle andre, har han ikke tid. Sånn sett, må det være en kombinasjon av verket og fremførelsen som førte til at opplevelsen av langsomhet uteble. Både Buene og Weilerstein ser ut til å tikke i 2000-tallets turbotempo.<br />
<br />
<b>Ungdommelig modenhet</b><br />
Også fremføringen av Beethovens trippelkonsert, handlet på sin måte om tid. Eller kanskje snarere om timing. Weilerstein, med solistene bak ryggen, strevde med å få orkesteret inn på de rette stedene. Forholdet mellom orkesteret og solistene ble i beste fall spenningsfylt, i verste fall asynkront. Likevel har jeg aldri hørt en bedre tolkning av dette sjelden fremførte verket. Det skyldes først og fremst solistene.<br />
<br />
Vilde Frang Bjærke, Andreas Brantelid og Marianna Shirinyan er unge. Derfor var det så bemerkelsesverdig at hovedinntrykket av trioen var modenhet. Samspillet solistene i mellom var suverent, og de fremstod med stor ro og tilstedeværelse. Dessuten hadde de åpenbart en felles idé om frasering, artikulasjon og foredrag. De gnistrende dialogene og det engasjerte kroppsspråket, kombinert med blendende teknikk og musikalsk overskudd, gjorde dette til en stor musikkopplevelse. <br />
<br />
Solistene fikk, som alle andre i Oslo Konserthus, stående applaus. Dessverre er denne meningsytringen misbrukt i så stor grad at det har mistet sin kraft. At disse tre fortjente hyllest, er det likevel ingen tvil om.<br />
<br />
<b>Lutoslawski</b><br />
Også avslutningsverket, Witold Lutoslawskis funklende «Konsert for orkester», ble en fin opplevelse. Jo, Weilerstein hoppet og spratt, og brukte opp kruttet altfor tidlig, men direksjonen var engasjert, presis og på teknisk høyt nivå. Dessuten spilte orkesteret upåklagelig. Anført av en slagkraftig slagverkseksjon og en bunnsolid messinggruppe, fikk publikum servert mange fine soloer og samspill på høyt nivå. <br />
<br />
Så ble konserten en verdifull bruk av tiden likevel.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-83479441580239936772012-02-12T14:06:00.002+01:002012-02-12T14:06:45.736+01:00Mahlers åttende i Konserthuset<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 9. februar<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste <br />
<br />
Turid Karlsen, Erika Roos, <br />
Hilde Haraldsen Sveen, <br />
Marianne Beate Kielland, <br />
Maija Skille, Per-Håkan Precht, <br />
Tommi Hakala, Magne Fremmerlid <br />
<br />
Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene, <br />
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA, <br />
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor</i><br />
<br />
G. Mahler: Symfoni nr. 8<br />
<br />
<b>De tusendes symfoni</b><br />
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige. <br />
<br />
Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon. <br />
<br />
Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?<br />
<br />
<b>Må oppleves i salen</b><br />
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?<br />
<br />
Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.<br />
<br />
Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.<br />
<br />
<b>Kollektiv kraft</b><br />
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket. <br />
<br />
Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-81641371709537101222012-02-02T09:48:00.000+01:002012-02-02T09:48:16.060+01:00Nytt om gammelt og gammelt nytt<b>Konsert:</b><br />
<i>Onsdag 1/2 2012<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen<br />
Lars Anders Tomter, bratsj<br />
<br />
Egil Hovland: Fanfare og koral<br />
Erkki Sven Tüür: Illuminatio<br />
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9</i><br />
<br />
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god! <br />
<br />
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.<br />
<br />
<b>Hovlands verden</b><br />
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest! <br />
<br />
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?<br />
<br />
<b>En verden av lys</b><br />
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys. <br />
<br />
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige? <br />
<br />
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!<br />
<br />
<b>Dvoraks gamle verden</b><br />
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet. <br />
<br />
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.<br />
<br />
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-63378053970015992812012-01-21T18:28:00.000+01:002012-01-21T18:28:08.674+01:00Stjernekrig mot fordommer<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 19/1 2012<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/ Lucas Richman<br />
<br />
J. Williams: Star Wars suite</i><br />
<br />
<b>Fjernt for de fleste</b><br />
«Once upon a time, in a galaxy far, far away…» Det er vel omtrent der majoriteten av barn, ungdom og unge voksne i dagens Norge mener den symfoniske orkestermusikken hører hjemme. – Denne musikken er ikke for oss, og tilhører ikke vår tid. Likevel vrimlet det av ungdom da Oslo Filharmonien spilte John Williams’ symfoniske filmmusikk fra den episke filmsagaen «Star Wars» i Oslo Konserthus i går. Og jubelen stod i taket etter hvert eneste nummer. Ungdommens herlige respons står i grell kontrast til den blaserte og dørgende forutsigelige applausen fra filharmoniens gjengse publikum. Tenk om begeistringen, interessen og entusiasmen kunne være like stor etter Brahms!<br />
<br />
Opplevelser som denne, gjør det betimelig å stille seg noen viktige spørsmål: Hvem er det som har gravd den dype grøften mellom de store orkesterinstitusjonene og det yngre publikum, når interessen åpenbart er der? Hvem er det som har bygget konserthusets terskel så høy at den føles uoverstigelig for så mange? Og hvem er det som opprettholder den ekskluderende og selvdestruerende forestillingen om at klassisk musikk generelt, og symfoniske orkesterkonserter spesielt, er for de få og dedikerte? <br />
<br />
<b>Filmmusikk fenger</b><br />
Så, hvorfor kommer ungdom, barnefamilier, studenter og filmnerder for å høre på musikken fra Star Wars, uten at de får se filmen? De kan jo bare leie den på Blu-ray og se den på hjemmekinoanlegget til tretti tusen med topp lydkvalitet, surround, popcorn og pauseknapp. Svaret ligger i musikkens tiltrekningskraft og umiddelbare appell, men kanskje også i konsertens form, forhåndsomtale og formidling. Uansett er det ugjendrivelig bevis for at det er interesse for orkestermusikk spilt «live» i konsertsalen.<br />
<br />
Det er ingen tvil om at John Williams har lykkes med å nå ut til et bredt publikum med sin storslåtte Star Wars – musikk. Og ja, musikken er nok mer umiddelbart tilgjengelig enn mye av det kunstmusikalske kjernerepertoaret. Det betyr likevel ikke at musikken er uinteressant. Den er full av fengslende rytmer, store klanglig variasjon bl.a. i slagverk, uttrykksfulle temaer og presise skildringer av handling, karakterer eller atmosfære. Interessant nok, spøker Gustav Holsts «Planetene» stadig i bakgrunnen.<br />
<br />
<b>Strålende formidling</b><br />
Like viktig som musikken selv, er formidlingen av den. Jeg gjentar: LIKE VIKTIG som musikken selv, er formidlingen av den. Torsdag ble formidlingen preget av at den smørblide amerikanske dirigenten Lucas Richman introduserte hvert enkelt nummer i Star Wars suiten. Richman fortalte levende og humoristisk om Luke Skywalker, Darth Vader, mørke krefter og dødsstjerner, og la aldri skjul på sin begeistring verken for musikken eller filmene. På den måten fikk han god kontakt med, og respons fra, publikum, og det oppstod en unik toveiskommunikasjon som er sjelden i denne salen. <br />
<br />
Det er merkelig at man fremdeles er så redd for å snakke på klassiske konserter. Jo, Oslo-filharmonien har introdusert «Bak notene», men da må man selv oppsøke dette før konsertstart, og besøkstallene er varierende. Jeg tror ytterst få blir forstyrret av at noen kommer med en kort kommentar til verkene som skal spilles underveis i konserten. Snarere tvert i mot. For majoriteten vil det berike opplevelsen vesentlig.<br />
<br />
<b>Popularitet for enhver pris?</b><br />
At Oslo-filharmoniens Star Wars – konsert var en suksess, tror jeg ingen av de tilstedeværende er i tvil om. Den tilgjengelige musikken ble fremført med høy kvalitet og profesjonalitet, og formidlet levende og underholdende. Stemningen stod i taket og publikum var i ekstase. At karakterer fra filmene vandret rundt i foajeen, og til og med brøt inn i konserten, gjorde opplevelsen stor også for de minste tilhørerne. Denne konserten var en perfekt introduksjon til orkesterkonserter for førstegangsbesøkende.<br />
<br />
Betyr det at orkesteret utelukkende skal spille populær og tilgjengelig musikk, fra filmens eller underholdningsbransjens verden, for å fenge et nytt og yngre publikum? Selvsagt ikke. Oslo-filharmonien har, som landets fremste orkester, et ansvar som bærer av en kulturell arv og formidler av den europeiske kunstmusikktradisjonen. Noe hyppigere innslag av lettere og mer populær musikk hadde for så vidt ikke vært skadelig det heller, men det er særlig på formidlingsaspektet det er grunnlag for nytenkning. <br />
<br />
Oslo-filharmonien behøver ikke å være et orkester for alle, men det kunne vært et orkester for langt flere dersom formidlingsformen og publikumskontakten var annerledes. Dette orkesteret har et produkt av gull, som et bredt lag av befolkningen kunne være interessert i, men det er pakket i et grått innpakningspapir. Kanskje den kommende sjefsdirigenten Vassily Petrenko har den magiske kraften som skal til for å åpne den forslitte emballasjen og vise frem gullet som glitrer på innsiden.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-20839590242690570382012-01-19T09:23:00.002+01:002012-01-19T09:25:33.326+01:00Klangen av Kilden(Teksten er også publisert på <a href="http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2012011609445618569466">Ballade</a>)<br />
<br />
Kilden sitret av spenning da publikum endelig fikk oppleve akustikken i Kristiansands spektakulære nye konsert- og teaterhus. <br />
<br />
<b>Akustisk spenning</b><br />
Uendelige tester og høy kompetanse til tross, det er alltid knyttet usikkerhet til akustikken i en ny konsertsal. Svarene kommer først når huset er reist, publikum sitter på plass og tonene fyller rommet. Kilden er allerede bejublet for særegen arkitektur og et usedvanlig bredt spekter av musikk- og kulturuttrykk. Torsdag utløstes spenningen tilknyttet akustikken i den påkostede konsertsalen.<br />
<br />
Kristiansand symfoniorkester og dirigent Rolf Gupta innviet akustikken i Kilden med gamle og nye norske kunstverk da de presenterte «Vårt symfoniske grunnfjell». De fremførte bestillingsverket «Resurgence» av Ørjan Matre, Halvorsens tredje symfoni og Griegs a-mollkonsert med Håvard Gimse som solist. <br />
<br />
<b>Detaljer, nyanser og velklang</b><br />
Når akustikken skulle testes, kunne man knapt valgt et mer avslørende verk enn Griegs a-moll. For det første kjenner alle musikken, og for det andre ga det mulighet for å prøve ut det akustisk krevende samspillet mellom soloklaver og symfoniorkester. Fra første akkord ble det klart at salen var vellykket, for har Griegs konsert noen gang vært fremført under bedre akustiske forhold i Norge?<br />
<br />
Det mest iørefallende med Kildens akustikk er den store fyldigheten i klangen. Torsdag fylte musikken rommet på en måte som aldri ville være mulig i Oslo Konserthus. Samtidig var klangen detaljrik, nyansert og gjennomsiktig. Alt hørtes, både i orkesteret og i solostemmen. Hver minste trille og detalj i Gimses glimrende klaverspill kom skinnende frem gjennom orkesteret. Også Matres nye verk, med musikere rundt i salen, ble en klanglig opplevelse og en verdig åpning av det akustiske skattekammeret.<br />
<br />
<b>Enda mer å gå på</b><br />
Kilden er utvilsomt i det akustiske toppsjiktet, både i Norge og internasjonalt. Likevel mener Gupta det er mer å gå på. - Denne salen er en Lamborghini. Vi har satt oss inn i bilen og vet hvordan den fungerer, men nå må vi lære oss å kjøre den, sa dirigenten under konserten. Det er liten tvil om at orkesteret må utvikle seg og tilpasse seg for å få maksimalt ut av de eksepsjonelle forholdene. <br />
<br />
Det er en stor fordel at akustikken i Kilden kan reguleres med justerbare lydreflektorer i taket. Her er det rom for prøving og feiling den første tiden. Torsdag var det enkelte tendenser til at blåserne overdøvet strykerne. Om dette skyldtes orkester eller sal er vanskelig å si, men at det er mulig å rette opp den lille skjevheten, er jeg ikke i tvil om. <br />
<br />
<b>Ny debatt i Oslo?</b><br />
Det er bare å gratulere hele Sørlandet med et vidunderlig konserthus og en overlegen akustikk. Kanskje kan Kilden og det kommende konserthuset i Stavanger også blåse nytt liv i debatten om nye lokaler for Oslo-Filharmonien, akkurat i tide til 100-årsjubileet i 2019? Alle som opplever akustikken i Kilden og kjenner Oslo Konserthus blir i alle fall smertelig klar over betydningen av, og behovet for, nytt konserthus også i hovedstaden.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-62228295993018891962011-12-09T14:51:00.002+01:002011-12-09T14:51:58.233+01:00Lettvekterhelter<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 8/12 2011<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Fabio Luisi<br />
Jan Vogler, cello<br />
<br />
R. Strauss: Don Quixote<br />
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 3 «Eroica»</i><br />
<br />
For mange er Ludwig van Beethoven en av musikkhistoriens store, revolusjonære helter. Kanskje nettopp derfor tillegges hans heltesymfoni «Eroica» ofte en kolossal tyngde og sprengkraft. I Fabio Luisis hender, derimot, ble Beethovens helt en elegant, dansende lettvekter. Hvordan passer det musikken?<br />
<br />
<b>Luisis letthet</b><br />
Takk og lov for at ikke alle tolkninger av Beethovens symfonier er like! Hva ville vel ikke vært kjedeligere enn det? At Luisi velger å gjøre Beethoven på sin måte er selvsagt bare velkomment, og så blir det opp til oss tilhørere å avgjøre om det faller i smak eller ikke. Luisis stil er gjennomsiktig: I august dirigerte han Bruckners åttende med dette orkesteret, og både den gangen og nå ga han musikken en overraskende letthet. <br />
<br />
I «Eroica» valgte Luisi raske og jevne tempi, korte åttendedeler og dynamisk måtehold. Slik fikk han frem den dansende karakteren i Beethovens rytmer og temaer. Tolkningen var frisk, men savnet av den Beethovenske tyngden og det store dramaet i musikken ble merkbart. Faren med en slik elegant og lettbent tolkning er at verket kan fremstå som overfladisk og trivielt. Mest kritisk var det i andresatsens berømte sørgemarsj som, etter mitt skjønn, ble både for rask og for lett, på grensen til intetsigende.<br />
<br />
<b>Musikalske helter</b><br />
Luisis letthet preget også fremføringen av Richard Strauss’ tonedikt «Don Quixote», og selv om denne Don-en ikke er en virkelig helt og kanskje heller ikke fortjener verken dybde eller musikalsk heroisme, savnet fremføringen drama og høydepunkter. Luisi fremhevet enkelte klanglige og motiviske detaljer på en forførende måte, men spente Strauss’ senromantiske buer noe for lavt etter min smak.<br />
<br />
Der Don Quixote og til dels også Fabio Luisi forble lettvekterhelter i Oslo Konserthus, var det flere virkelige helter blant musikerne på scenen. Den tyske cellisten Jan Vogler, som for øvrig ligner litt på Jan Eggum i utseende, behersket solorollen i Strauss-diktet strålende. Også bratsjen har lange solopartier, og orkesterets egen solobratsjist Catherine Bullock leverte også hun en heltemodig og solid innsats. Sammen med orkestermusikerne, som igjen presterte på toppnivå, kan Jan og Catherine ri inn i solnedgangen som kveldens desidert tøffeste helter.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-70475887392822664082011-11-25T12:22:00.002+01:002011-11-25T12:26:26.713+01:00Petrenko på prøve(Denne teksten er også publisert på Ballade: <a href="http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011112414583385547264">http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011112414583385547264</a>)<br />
<br />
I 2013 tar russiske Vassily Petrenko over jobben som sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien etter Jukka-Pekka Saraste. Den talentfulle maestroen har gjort stor karriere i Liverpool, og denne uken gjestet han Oslo. Ballades anmelder fulgte Petrenko på prøve, bak notene og på konsert i Oslo Konserthus.<br />
<br />
<b>Petrenko på prøve</b><br />
Vassily Petrenko har uttalt at han kommer fra en skole der sølv er nederlag og at han ønsker å få ut orkesterets fulle potensiale. Allerede under onsdagens orkesterprøve kunne man ane at denne mannen mener alvor. Petrenko var ekstremt nøye og presis i måten han jobbet med orkesteret på, og fokuset var like sterkt om komponisten het Rolf Wallin eller Sibelius. Dirigentens meninger ble formidlet til musikerne med tydelig taktering og klare beskjeder, men i en vennlig tone og med glimt i øyet.<br />
<br />
<b>Bak notene</b><br />
På introduksjonsseansen «Bak notene» før Filharmoniens konserter er det vanligvis en håndfull skuelystne. I går, da Petrenko var på plass, var antallet mangedoblet. Det skyldtes nok ikke bare nyhetens interesse, men også at dirigenten har et naturlig publikumstekke. Han er ung og utadvendt, har et sympatisk og avslappet vesen og masse humor. «Jo, jeg er kjent i Liverpool, men ikke like kjent som John, Paul, George og Ringo eller Steven Gerrard», sa han til humring fra salen. Bak notene lovet Petrenko både CD-innspillinger, turneer og et variert repertoar når han tar over. «Det blir ikke bare russisk musikk», forsikret han.<br />
<br />
<b>Festkonsert</b><br />
Russisk ble det imidlertid da Petrenko hadde med seg Tsjaikovskijs fjerde symfoni på torsdagens konsert i Oslo Konserthus. Og for en konsert det ble! Det var nok ikke bare TV-kameraene som gjorde at musikerne satt litt lenger frem på stolene, var skjerpet til fingerspissene og spilte strålende. For er det noe Petrenko sprer både til musikere og publikum, så er det energi, entusiasme og engasjement. Hans eksplosive vitalitet betyr imidlertid på ingen måte at det skorter på dybde i fortolkningen. Petrenko formet de lange linjene, de emosjonelt ekspressive oppbygningene og de klanglige finessene i Tsjaikovskij på en fremragende måte. Fremføringen ble møtt med stående ovasjoner, og Petrenko bladde frem ekstranumre av Rachmaninov og Tsjaikovskij.<br />
<br />
Før Konserthuset fyltes av russisk romantikk, fikk publikum høre Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert med selveste Joshua Bell som solist. Han leverte en strålende og personlig fremføring med stort teknisk og musikalsk overskudd. Det var også gledelig at Rolf Wallins enestående «Act», også det fenomenalt fremført, ble spilt som åpningsnummer. Og skal vi tro Petrenko kan det bli mer ny, norsk musikk når han tar over. Hans ord fra «Bak notene» klinger i alle fall som musikk i denne anmelderens ører: «Hvis ikke vi spiller norsk samtidsmusikk, hvem gjør det da?»<br />
<br />
<b>Filharmonisk fremtid</b><br />
Bare tiden vil vise om Oslo-Filharmonien har valgt rett sjefsdirigent. Petrenkos prøvetid i Oslo tyder i alle fall på at orkesteret får en entusiastisk, utadvendt og usedvanlig begavet dirigent med høye ambisjoner og stort publikumstekke. Det kan være akkurat det dette orkesteret og denne musikkformen trenger.<br />
<br />
<i>Konserten sendes på «Hovedscenen» på NRK 2 i desember.</i>Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-74754513926726394882011-11-07T19:03:00.002+01:002011-11-07T19:03:47.670+01:00Ren nytelse i Operaen<b>Konsert:</b><br />
<i>Søndag 6/11 2011<br />
Operaen<br />
<br />
Det Norske Kammerorkester<br />
Leif Ove Andsnes, piano<br />
<br />
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 1 og 3<br />
W. A. Mozart: Ouverture til Idomeneo<br />
D. Sjostakovitsj: Preludium og Scherzo for strykeoktett</i><br />
<br />
<b>Norsk verdensstjerne</b><br />
Det var stor jubel i Operaens hovedsal da Norges største verdensstjerne innen klassisk musikk, Leif Ove Andsnes, fremførte to av Beethovens pianokonserter med Det Norske Kammerorkester. Det klages ofte over at tolkningene av de klassiske mesterverkene er for like, og Andsnes’ tolkning kan heller ikke karakteriseres som voldsomt sjokkerende. Likevel er det noe unikt ved denne mannens pianospill, en kvalitet av renhet, letthet og fullkommen balanse få andre pianister i verden kan vise til. Men hvordan harmonerer det egentlig med Beethovens lynne og revolusjonære sprengkraft?<br />
<br />
<b>Klaverets mestre</b><br />
Andsnes er en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Hans teknikk behøver egentlig ikke annen omtale enn at den er fullkommen, og hver frase er så velbalansert og musikalsk at det er ren nytelse å lytte til. Hans klangbehandling er delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, og artikulasjonen er av en annen verden. Når Andsnes spiller raske løp i svake styrkegrader kan man ikke annet enn å måpe av beundring.<br />
<br />
Ludwig van Beethoven var en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Vi aner ikke hvordan han spilte. Vi aner ikke om teknikken hans var fullkommen eller om hver frase var så velbalansert og musikalsk at det var ren nytelse å lytte til. Vi aner ikke om klangbehandlingen hans var delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, eller om artikulasjonen var av en annen verden. Vi aner heller ikke om publikum måpte. Og gjorde de det, var det neppe bare av beundring, men trolig også av sjokk. Vi vet ikke. Vi må gjette.<br />
<br />
<b>Tolkning med mening</b><br />
Det handler egentlig ikke om historisk orientert oppføringspraksis. Den debatten spares herved til en annen anledning. Derimot handler det om hva som kunne vært annerledes i en strålende fremføring, ikke nødvendigvis bedre, men annerledes. Musikken er jo tross alt komponert av musikkhistoriens kanskje aller største dynamittgubbe. Så spørsmålet er betimelig: Kunne det gagnet fremføringen om Andsnes hadde spilt med enda større eksplosiv kraft og djevelsk råskap?<br />
<br />
Jo, i enkelte partier kunne det gjort seg med et mer gnistrende temperament, a la Martha Argerich. Det er, av flere ulike grunner, vanskelig å sjokkere med Beethovens pianokonserter lenger, men et par snertne piskeslag eller musikalske raseriutbrudd kunne fått publikum til å måpe, ikke bare av beundring, men også av overraskelse. Det var ikke altfor mange store overraskelser i Andsnes’ Beethoven. Dette til tross, jeg har aldri hørt en bedre fremførelse av Beethovens første og tredje klaverkonsert. Nei, jeg ble ikke sjokkert, og jeg måpte mest av beundring, men når en pianist leverer en så teknisk perfekt og musikalsk, gjennomtenkt og helhetlig tolkning, kan man i grunnen ikke ønske mer. Å høre Andsnes spille Beethoven er ren nytelse.<br />
<br />
<b>Stilrent kammerorkester</b><br />
Også Det Norske Kammerorkesters spill var til å nyte under gårsdagens konsert. Det dynamiske samspillet med hverandre og med solisten, den klokkeklare intonasjonen, presise presisjonen og stilrene musikalske helheten passet utsøkt med Andsnes’ tolkning. Som Andsnes, kunne imidlertid også orkesteret tatt ut enda mer på de dynamiske toppunktene. Det var kanskje særlig tydelig i førstesatsen av klaverkonsert nr. 1. Dessuten kunne de svakeste partiene med fordel vært enda svakere. Det hadde akustikken i Operaen tålt. Førstesatsen i konsert nr. 1 ble i beste fall måteholden og avbalansert, i verste fall dynamisk flat. Foruten dette ønsket om enda større dynamisk variasjon, var orkesterets spill upåklagelig. I tillegg til Beethoven-konsertene leverte de en solid Mozart-ouverture og en gnistrende Sjostakovitsj-oktett.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-27402742669403265912011-11-06T12:16:00.000+01:002011-11-06T12:16:27.678+01:00På eventyr med KORK<b>Konsert:</b><br />
<i>Lørdag 5/11 2011<br />
Universitetets Aula<br />
<br />
Kringkastingsorkesteret v/Arvid Engegård<br />
Juliet Jopling, bratsj<br />
<br />
W.A. Mozart: Symfoni nr. 29<br />
B. Bartok: Bratsjkonsert<br />
N. Rimskij-Korsakov: Sheherazade</i><br />
<br />
<b>Musikalsk eventyr</b><br />
Den persiske prinsessen, Sheherazade, skal tilbringe en natt med den onde og morderiske kong Shahryar. Kongen har får vane å ta livet av sine koner etter bryllupsnatten, fordi han ikke stoler på dem lenger. Sheherazade må fortelle eventyr på eventyr for at kongen ikke skal drepe henne, og hver natt passer hun på å stoppe midt i fortellingen. Kongen vil vite hvordan det ender, og utsetter henrettelsen igjen og igjen… <br />
<br />
De fantastiske fortellingene fra «1001 natt» er bakteppet for Nikolaj Rimskij-Korsakovs mest kjente orkesterverk, «Sheherazade». Og musikken er eventyrlig den også. Rimskij-Korsakov var orkestreringens mester, og de orientalskkrydrede russiske tonene presenteres med en usedvanlig fargerik og variert klangpalett. Hvert instrument har idiomatiske stemmer. De er virtuose, men ligger godt i musikernes hender. Enda viktigere er Rimskij-Korsakovs sans for delikate klangkombinasjoner, og at han lar hvert enkelt instrument og hver instrumentgruppe få klinge ubesudlet av andre klanger.<br />
<br />
<b>Forbilledlig formidling</b><br />
At musikken er sagnomsust er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en konsertfremføring av «Sheherazade» skal bli vellykket. Det er også avgjørende at fortelleren av eventyret, orkesteret, fremfører det med innlevelse og kvalitet. En av Kringkastingsorkesterets forser, i forhold til mange andre ensembler i det klassiske musikkmiljøet, er nettopp dets egenskaper innen musikkformidling, både verbalt og musikalsk. Det begynner allerede i forhåndsomtalene på nettet og andre steder, og ender opp i selve konserten.<br />
<br />
KORK har for vane å presentere musikken kort med en konferansier, og så også under gårsdagens konsert i Aulaen. Jeg er av den klare oppfatning at Jan Fredrik Heyerdahls fyndige introduksjoner til musikken ikke på noen måte virket forstyrrende for konserten, men at de tvert i mot beriket opplevelsen for mange. Det er ikke til å undres over at publikum på KORK’s konserter har en uvanlig lav gjennomsnittsalder til orkesterkonserter å være når innpakningen er så innbydende.<br />
<br />
Enda viktigere er selvsagt den musikalske formidlingen, og også på dette punktet skårer KORK høyt. Musikerne smiler på scenen. Det er ikke en selvfølge i dette miljøet. De har en enestående kontakt med hverandre, med dirigent og med publikum. I går fikk de dessuten drahjelp av en over gjennomsnittet engasjert og entusiastisk dirigent i norske Arvid Engegård, som sprudlet av teknisk og musikalsk overskudd fra ende til annen. <br />
<br />
<b>Høyt musikalsk nivå</b><br />
Det må også påpekes at det musikalske nivået i KORK for tiden er meget høyt. Under «Sheherazade» fikk publikum i Aulaen høre et vell av strålende soloer, særlig i treblåserne og i solofiolin. Intonasjonen var i all hovedsak god gjennom hele konserten, og med unntak av en ustø åpning av Mozart-symfonien var presisjonen på plass. Det spruter av KORK når de spiller musikk, og da er det mye lettere å se gjennom fingrene med litt, nærmest ubetydelig, småslaps i noen få messinginnsatser og en og annen småsur treblåserakkord. Alt i alt spilte orkesteret glitrende gjennom hele superlørdagen.<br />
<br />
Glitrende kan også være en passende beskrivelse av konsertens bratsjsolist, Juliet Jopling. Med tekniske krumspring, variert klangbehandling og godt samspill med orkester og dirigent viste hun hvorfor Bartoks fascinerende bratsjkonsert gjerne kunne vært spilt enda oftere. Jopling passet for øvrig som hånd i hanske med kringkastingsorkesterets levende formidling. Også solisten bød på seg selv med mimikk, smil og kroppsspråk. Den strålende musikalske fremførelsen og den gode kontakten med publikum falt i smak, og bratsjisten ble møtt med jubel fra salen.<br />
<br />
<b>Snipp snapp snute…</b><br />
Etter et to timer langt, sprudlende musikalsk eventyr i Universitetets Aula gikk publikum igjen hver til sitt. Sheherazade går til slutt tom for eventyr hun også, men da har Kongen forelsket seg i henne og blitt en klokere og bedre mann. Han sparer livet hennes og gjør henne til sin dronning. Jeg tror nok mange tilhørere har forelsket seg i KORK også, og skal den klassiske musikken overleve i fremtiden, bør nok flere i det klassiske musikkmiljøet lytte når dette orkesteret forteller musikalske eventyr.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-45562496387070746102011-10-28T11:13:00.000+02:002011-10-28T11:13:38.274+02:00Moderne mesterverk<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 27/10 2011<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Lawrence Renes<br />
Arthur Kisenyi, skuespiller<br />
<br />
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 9<br />
R. Wallin: Strange News</i><br />
<br />
I introduksjonssamtalen «Bak notene» hevdet professor i musikkvitenskap Erling Gulbrandsen at Rolf Wallin nok må regnes som Norges fremste nålevende komponist. Mye tyder på at han har rett. Wallins musikk spilles verden over, og han har mestret det kunststykket å komponere musikk i et personlig og moderne tonespråk, men likevel fange interesse fra et bredt publikum. Under gårsdagens konsert ble denne antagelsen bare bekreftet. Det gripende multimediaverket «Strange news», som omhandler det hjerteskjærende fenomenet barnesoldater, er intet mindre enn et moderne mesterverk. <br />
<br />
Før Wallin fikk slippe til i konserthuset var det imidlertid Sjostakovitsjs niende symfoni som stod på programmet. Mon tro om dirigent Lawrence Renes var stresset? Samtlige satser, med unntak av første, gikk i alle fall i et uvanlig høyt tempo, og det gikk ut over det musikalske. Den spøkelsesaktige andresatsen med sine klanglige og teksturale finesser ble tom og intetsigende. Det syntes nok publikum også, for maken til kollektivt hosteanfall etter en sats har jeg nesten ikke opplevd i Oslo Konserthus. <br />
<br />
Fjerdesatsen gikk også for fort, og de vulgære messingstøtene ble ufarliggjort til det kjedsommelige. I det hele tatt virket det som Renes forsøkte å dekke over alt det absurde, sarkastiske og «sjostakovitsjske» i denne symfonien, og da er det ikke mye igjen. Heldigvis lot Renes være å dirigere den ekspressive fagottsoloen, som ble sterkt og personlig fremført av orkesterets førstefagottist. Til tross for at Renes’ heseblesende tempo tidvis gikk ut over artikulasjonen i orkesteret, leverte musikerne en heroisk innsats og mange virtuose soloprestasjoner. Alt i alt ble Sjostakovitsj-fremføringen likevel «strange», paradoksalt nok nettopp fordi Renes dekket over alt som er «strange».<br />
<br />
Både orkester og dirigent kom imidlertid langt mer til sin rett i Wallins verk. Her viste Renes seg som en ypperlig leder med full kontroll over det musikalske. Orkesteret, anført av en sylskarp slagverkseksjon, viste militær presisjon og raffinert klangbehandling. Samspillet var like upåklagelig i de dundrende krigspartiene som i den sarte og håpefulle avslutningen av verket. En stor del av æren for at konserten satte så dype spor skal også den unge skuespilleren fra Uganda, Arthur Kisenyi, ha. Hans resitering av teksten, direkte i konsertsalen og projisert på filmlerretet innimellom de grusomme nyhetsreportasjene, var så intens og ektefølt at det virkelig rørte publikum. <br />
<br />
I hverdagen serveres så mange «strange news» gjennom ulike medier at ethvert menneske er nødt til å holde emosjonell avstand for ikke å gå til grunne. Da er det sunt å oppleve verk som dette, å bli minnet om den grunnleggende menneskelige egenskapen empati.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-71836680553255538252011-10-21T15:24:00.000+02:002011-10-21T15:24:03.395+02:00Symfonisk briljans<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 20/10 2011<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/Jun Märkl<br />
<br />
R. Strauss: Tod und Verklärung<br />
F. Liszt: En Faust-symfoni</i><br />
<br />
Franz Liszt er kjent for sitt lange, tynne hår og sine lange, flagrende fingre, for blendende pianoteknikk og prangende primadonnanykker, men klaverhistoriens største superstjerne var ikke bare briljant ved tangentene. Han var også en orkestreringens mester og virtuos. Når hans 200-årsjubileum nå feires over hele verden, er det derfor både gledelig og på sin plass at han også huskes som symfoniker. Oslo Filharmonien bidro til festivitasen med å fremføre et av Liszts best kjente orkesterverk, En Faust-symfoni, i et nesten fullsatt Oslo Konserthus torsdag.<br />
<br />
Arven fra Hector Berlioz, og den franske orkestreringsstilen, er tydelig hos Liszt, og han hadde åpenbart både sans og sensibilitet for de ulike klangfargene i orkesteret. «En Faust-symfoni» er orkestrert på en måte som gjør at de ulike instrumentene og instrumentgruppene får klinge fritt, uten å drukne i en orkestral masse. Solistiske innslag, særlig i treblåserne og strykerne, avløses av smakfulle og velkalkulerte klangkombinasjoner, i et fargerikt, nyansert og variert fyrverkeri.<br />
<br />
Dette musikalske fargespekteret kom fint frem i Filharmoniens fremføring torsdag. Blant de mange gode soloprestasjonene, er det spesielt verdt å nevne førsteoboistens følsomme klangbehandling samt en sjelden, men også sjeldent fint fremført, bratsjsolo. I tillegg imponerte treblåserne som gruppe, med sikker intonasjon og lyttende samspill. Noen av de lyse, velbalanserte treblåserakkordene var helt nydelige. <br />
<br />
Da helheten var så vellykket, får vi heller bære over med at det tidvis var litt småsurt i enkelte av de kammermusikalske strykerpartiene og at det var sporadisk smågrums i horngruppen. Den tysk-japanske dirigenten Jun Märkl ledet orkesteret med stødig hånd og stort engasjement. Kunne han likevel tatt noe bedre tid i enkelte fraseavslutninger og overganger? I alle tilfeller ble fremføringen, både av Faust-symfonien og Strauss-stykket, en flott og givende musikkopplevelse. <br />
<br />
<i>I pausen på torsdagens konsert ble Arve Tellefsen overrakt Sibelius-prisen, bl.a. for sitt arbeid med å fremme finsk musikk generelt og Sibelius’ fiolinkonsert spesielt.</i>Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-1944007581116096432011-10-16T20:10:00.000+02:002011-10-16T20:10:08.573+02:00Gigantomaniens pris<b>Konsert:</b><br />
<i>Torsdag 13/10 2011<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen<br />
Kenneth Tarver, tenor<br />
Oslo Filharmoniske Kor<br />
Oslo Kammerkor<br />
Follo Kammerkor<br />
KORiOSLO<br />
Sølvguttene<br />
Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett<br />
Trefoldighet jentekor <br />
<br />
J. Haydn: Te Deum<br />
A. Skrjabin: Le poéme de l’extase<br />
H. Berlioz: Te Deum</i><br />
<br />
Hector Berlioz er kjent for to ting: sin briljante, fargerike orkestrering og sine gigantprosjekter og vanvittige ideer. Da hans mektige «Te Deum» ble urfremført i 1855, medvirket nesten tusen utøvere. I Oslo Konserthus torsdag var det «bare» drøyt 400 musikere i kor og orkester. Det var mer enn nok, for selv om et kor på 320 sangere er et mektig skue, har denne gigantomanien sin høye pris.<br />
<br />
Det var ingenting å si på de unge og gamle korsangernes innsatsvilje og engasjement, og i de sterke partiene, akkompagnert av orgel og fullt orkester, demonstrerte koristene et imponerende lydnivå. Men når det mektige og lydsterke står i fokus, kan det gå ut over andre sider ved fremføringen. Til tross for Eivind Gullberg Jensens overtydelige dirigering, var det stadig vekk presisjonsproblemer både innad i koret og mellom kor og orkester. Dessuten var intonasjonen i de svakere partiene ikke alltid den beste. I Berlioz’ voldsomme hyllest til Napoleon, eller Gud eller hvem det nå er, var det derfor sangsolisten som imponerte mest. Kenneth Tarvers stemme hadde stor bæreevne og forbløffende lite vibrato i Oslo Konserthus’ håpløse lokaler.<br />
<br />
Det er også verdt å stille spørsmål ved om det virkelig var fornuftig å fremføre dette verket i Konserthuset i det hele tatt. De dundrende åpningsakkordene i Berlioz-verket er avhengig av lang etterklang for å oppnå effekt og gi mening, men i Konserthuset kveles både orgel- og orkesterklang til døde. Lokalet var så uegnet til fremførelse av denne musikken at konserten til tider grenset til det parodiske. Så lenge Oslo har et av Europas akustisk dårligste konserthus, kunne man vurdert å flytte fremførelsen, for eksempel til en stor kirke, eller latt være å sette opp Berlioz’ «Te Deum» overhodet.<br />
<br />
På en kveld spesielt preget av problematiske rammefaktorer, var orkesterets fremførelse av Aleksander Skrjabins «Ekstasens dikt» et lyspunkt. Skrjabin står høyt på den lange listen over komponister som hadde fortjent mer oppmerksomhet, og hvis musikk hadde tålt langt hyppigere fremførelse. Jo, tendensen til det overdrevne kan passe fint som beskrivelse av Skrjabins musikk og tenkning også, men som komponist har han dessuten mange spennende kvaliteter, bl.a. i harmonikk, klang og orkestrering. <br />
<br />
Etter en dvask Haydn, var det befriende å høre orkesteret vise noe av sitt potensiale i Skrjabins forunderlige klangunivers. Ledet av en opplagt Gullberg Jensen demonstrerte Oslo Filharmonien lekker klangbehandling, lyttende samspill og velproporsjonerte dynamiske oppbygninger. Dessuten fikk publikum høre flere virkelig fine soloer, bl.a. i trompet og fiolin. Kanskje var det ingen poster på programmet som fikk publikum i ekstase denne oktoberkvelden i konserthuset, men Skrjabin kom desidert nærmest.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-51319999407615175532011-10-15T23:42:00.000+02:002011-10-15T23:42:54.271+02:00Kvinder fra Litteraturhuset til Manchester<b>Konsert:</b><br />
<i>Søndag 9/10 2011<br />
Litteraturhuset, Oslo<br />
<br />
Kvindelige Studenters Sangforening v/<br />
Marit Tøndel Bodsberg<br />
<br />
Norsk og nordisk korrepertoar</i><br />
<br />
NRK har valgt Kvindelige Studenters Sangforening til å representere Norge i korkonkurransen «Let the Peoples Sing». Søndag sang «kvindene» på Litteraturhuset i Oslo.<br />
<br />
<b>Let the Peoples Sing</b><br />
«Let the Peoples Sing» er en internasjonal korkonkurranse, der amatørkor fra ulike europeiske land møtes for å kappes om heder, ære og plasseringer. Konkurransen arrangeres annethvert år i regi av den europeiske kringkastingsunionen EBU, og årets finale avholdes i Manchester, England førstkommende søndag. Da vil kor fra Sverige, Finland, Danmark, Estland, Bulgaria, Tyskland, USA, Slovenia og Norge delta. Finalen sendes direkte på en rekke europeiske radiostasjoner, deriblant NRK P2.<br />
<br />
<b>Syngende studenter</b><br />
Som Norges representant har NRK valgt å sende Kvindelige Studenters Sangforening (KSS). Under ledelse av sin faste dirigent, Marit Tøndel Bodsberg, har koret hatt en rivende utvikling de siste årene. De har bl.a. vært med på en rekke TV-opptredener, gitt ut den kritikerroste CD-platen «Arme jord ha jolefred», og urfremført flere verker av norske samtidskomponister. Og synger de studerende kvinnene som de gjorde under «generalprøven» i Litteraturhuset søndag, har NRK gjort et meget godt valg.<br />
<br />
<b>Rødt i Litteraturhuset</b><br />
Kvindelige Studenters Sangforening har valgt kjoler i nyanser av rødt som sitt konsertantrekk i Manchester, og dette ble prøvd ut i Litteraturhuset søndag. På mange måter passer rødfargen både til kvinnenes sang og til repertoaret de har valgt som konkurranserepertoar. Klangen koret har i Karin Rehnqvists «När natten skänker frid» er rosenrød og silkemyk. Folketonen «Som den gylne sol frembryter» klinger friskt og fargerikt, som en gryende morgenrøde, i Henrik Ødegaards ypperlige arrangement. Og i den spanskinspirerte «Malaguena» fra Einojuhani Rautavaaras «Suite de Lorca» brenner kvinnene til med et fyrrig og gnistrende temperament.<br />
<br />
<b>Nytt og nordisk</b><br />
Fellesnevnerne for det ti minutter lange programmet KSS har valgt til finalen i Manchester er nytt og nordisk. Rehnqvist, Rautavaara og Ødegård er alle ledende nålevende korkomponister i henholdsvis Sverige, Finland og Norge. Likevel er finaleprogrammet variert og spennende, og koret får virkelig vist hva de kan. I Litteraturhuset var disse verkene satt sammen med andre norske og nordiske korskatter. KSS sang den krevende «Triumf att finnas till» (Rehnqvists) like imponerende som den melankolske, finske folketonen «On suuri sun rantas autius». Og ingen synger nasjonalromantiske perler, som Edvard Griegs «De norske Fjeld» og Halfdan Kjerulfs «Over de høie fjelde», vakrere enn Kvindelige Studenters Sangforening.<br />
<br />
<b>Klang og kvalitet</b><br />
Den homogene, velpolerte og vakre korklangen er utvilsomt en av KSS’ fremste egenskaper, men koret demonstrerer høy kvalitet på flere områder. I Litteraturhuset viste sangerne at de også behersker komplekse rytmer, klangeffekter og mer dissonanstette strukturer. Dessuten har de utviklet sylskarp presisjon og en spill levende musikkformidling. Kvindelige Studenters Sangforening er i toppform, og på sitt aller beste kan de ha vinnersjanser i «Let the Peoples Sing» på søndag. Da er det bare å håpe at de dyktige damene temmer juryen i Manchester med sine røde kjoler, sin fyrrige Malaguena og sin lysende nordiske korklang.<br />
<br />
<i>Finalen i «Let the Peoples Sing» sendes direkte på NRK P2 søndag 16. oktober fra kl. 19:00.</i>Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-5511471240143777602011-09-26T16:51:00.002+02:002011-09-26T16:51:58.824+02:00Filharmonisk fest for UiO<b>Konsert:</b><br />
<i>Lørdag 24/9 2011<br />
Universitetets Aula<br />
<br />
Oslo Filharmonien v/ Eivind Aadland<br />
Håvard Gimse, piano<br />
<br />
L. v. Beethoven: Innvielsen av huset<br />
E. Grieg: Konsert for klaver og orkester, a-moll<br />
J. Svendsen: Symfoni nr. 1</i><br />
<br />
I anledning Universitetet i Oslos 200-årsjubileum inntok Norges fremste symfoniorkester Universitetets Aula lørdag. Oslo Filharmonien og dirigent Eivind Aadland inviterte til festkonsert, og feiret hovedstadens akademiske høyborg med å fremføre noen av våre fremste nasjonale musikkskatter. På programmet stod Griegs a-mollkonsert og Svendsens første symfoni.<br />
<br />
Det er spesielt gledelig at Johan Svendsens musikk får plass på programmet ved en slik anledning. Svendsen har ikke akkurat vært overrepresentert på symfoniorkestrenes konsertprogrammer de siste årene, selv om musikken hans åpenbart har mange fine kvaliteter. Jo, Svendsen er først og fremst en festkomponist, og musikken hans er ofte enkel å følge, men det ligger også noe mer der. Hans første symfoni er frisk og freidig i tonespråket, og full av sjarmerende melodier og klar klangbehandling. I likhet med resten av hans symfoniproduksjon, både fortjener og tåler verket å bli fremført oftere.<br />
<br />
Svendsens symfonier må selvsagt fremføres godt, og da kunne ikke valget av orkester og dirigent vært mer heldig enn i Aulaen lørdag. Eivind Aadland kjenner helt tydelig dette repertoaret ut og inn, og fikk Svendsens symfoniske toner til å sprudle i orkesteret. Han var på ingen måte noen festbrems, men lot tvert i mot champagnekorken sprette der musikken innbød til det. Han dirigerte med mye humor og stort overskudd. Og orkesteret fulgte opp. Musikerne blandet sin sedvanlig høye kvalitet med humørfylt energi og klanglig intensitet. Resultatet ble velbalansert, men lekent.<br />
<br />
Det er ikke bare Munchs malerier som gjør Universitetes Aula til et unikt konsertlokale. Også akustikken er interessant. Riktignok smeller lyden tilbake fra steinveggene slik at detaljene ikke alltid er krystallklare, men i dette rommet får orkesterklangen i alle fall skikkelig trøkk. For alle som er vant til å høre Filharmonien i Oslo Konserthus var det en opplevelse å nyte de saftige strykerne i Svendsen, og å kjenne Griegs a-mollkonsert i mellomgulvet. Endelig fikk publikum høre den fyldige og intense klangen vi har sett strykergruppen prestere i Konserthuset.<br />
<br />
Griegs a-mollkonsert har, som kjent, opplevd stikk motsatte fremføringsskjebne enn Johan Svendsens musikk. Verket er så ofte fremført at man kan begynne å lure på om det fremdeles er mulig å gjøre en tolkning spennende og personlig. I aulaen lørdag gjorde Håvard Gimse mye. Det mest iørefallende ved Gimses glimrende pianospill var de store og tidvis brå temposkiftene. De skapte nærmest haltende rytmer, og mye liv i hver enkelt frase. For at et slikt solospill skulle fungere, var den gode kommunikasjonen med en årvåken Aadland og et oppvakt orkester helt avgjørende. Det strålende samspillet mellom solist, dirigent og orkester ga Gimse muligheten til å boltre seg, og skape en personlig og interessant tolkning. <br />
<br />
Gimse fikk fortjente ovasjoner og svarte med å spille Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten» som ekstranummer. Den gode, gamle aulastemningen var for alvor tilbake, og den filharmoniske festen for Universitetet i Oslo ble feiende flott.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7445366486270978370.post-52014331487832684642011-09-17T17:40:00.000+02:002011-09-17T17:40:43.571+02:00Mer enn entusiasme?<b>Konsert:</b><br />
<i>Fredag 16/9 2011<br />
Oslo Konserthus<br />
<br />
Göteborgs Symfoniker v/Gustavo Dudamel<br />
Martin Fröst, klarinett<br />
<br />
K. Rehnqvist: Tiger Touch<br />
W. A. Mozart: Klarinettkonsert<br />
P. I. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6 «Pathetique»</i><br />
<br />
Et stappfullt Oslo Konserthus sitret av forventning da den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel skulle lede Göteborgs Symfoniker og Martin Fröst i to av musikkhistoriens mest berømte verker. Med glødende entusiasme og engasjement, og personlige, patosfylte tolkninger, kan Dudamel ikke unngå å skape store følelser og mange meninger der han er. Men er stjernedirigenten med det krøllete håret og den latinamerikanske lidenskapen noe mer enn evig sprudlende energi?<br />
<br />
Dudamel er bare 30 år, og til hans bursdag hadde Göteborgs Symfoniker bestilt et nytt verk av den svenske komponisten Karin Rehnqvist. Rehnqvist er mest kjent for sine korkomposisjoner, og orkestermusikken blir neppe mer blendet av rampelyset etter det nye stykket «Tiger Touch». Ideen, med koralaktige temaer satt opp mot svenske folkemusikkrytmer, er for så vidt god. Den episodiske og usammenhengende helheten, gjorde imidlertid at inntrykket av verket ble heller labert. Når dette var kombinert med et urkonvensjonelt tonespråk og en grå klangverden, ble Rehnqvists tiger uinteressant og ufarliggjort, som et utstoppet dyr; stivt og støvete. Publikum klappet høflig, men heller ikke mer. Gratulerer til Gustavo, men mon tro om det ikke var noe annet han ønsket seg i 30-årsgave.<br />
<br />
Etter den fislete feiringen, steg stemningen i salen betraktelig da Martin Fröst fremførte Mozarts klarinettkonsert. Ingen spiller denne konserten bedre, og atter en gang var tolkningen hans makeløs. Enten det er bassettklarinett, som i går, eller et mer konvensjonelt instrument, er den svenske klarinettisten et teknisk unikum. Dessuten er Fröst en formidabel formidler. Han spiller selvsagt utenat, og henvender seg hele tiden til medmusikanter, dirigent og publikum. For en tilhører finnes det knapt noe mer tilfredsstillende enn følelsen av at musikere taler direkte til deg. Nettopp det satt man igjen med da Fröst hadde båret sitt publikum gjennom en musikkfremføring med deilig pianissimoklang, og der hver tone var fylt med liv. Fröst fikk jublende tilrop, og svarte med et ekstranummer, der han viste at han er uoffisiell verdensmester i sirkelpust. <br />
<br />
Hva så med gjestene fra Göteborg? Hovedinntrykket av det svenske symfoniorkesteret var at det var høy kvalitet, men at det hele ble litt for pent. I Mozart manglet det spenst og presisjon for at orkesteret skulle stå til Martin Frösts sprudlende solospill, og i Tsjaikovskijs gripende musikalske drama var det som om alt gled for lett, som om det var for lite motstand og spenning i klangen. I klimakspartiene ble orkesteret pisket av sin dirigent, og musikerne spilte med masse trøkk og intensitet, men i de dynamisk svakere partiene, der håpløshet, resignasjon og sorg råder, ble klangen altfor udramatisk, på grensen til likegyldig. Når det er sagt, spilte orkesteret teknisk svært solid, toppet med noen vidunderlig vakre soloer i klarinett.<br />
<br />
Så, tilbake til det innledende spørsmålet. Er Dudamel mer enn patos og entusiasme? Jo, selvsagt er han det. Han har en klar tanke med frasering og tempovalg, og er en strålende formidler av budskapet. I de intense, voldsomme partiene, når messingen tuter, paukene buldrer og strykerne sager som besatt, hopper og rister han så de mørke krøllene nesten letter fra hodet. I de svakere partiene blir han imidlertid nesten passiv, til tross for all lidelsen som ligger så latent i musikken. Særlig i siste sats kunne han med fordel gitt mer tid til de høyromantiske, ekspressive gestene og det hendøende uttrykket. Det er nesten som om Dudamel ikke hadde tålmodighet til å vente på det uunngåelige, at hjerterytmen i dype strykere til slutt stanser. Da siste akkord i Tsjaikovskij hadde klinget ut, og levnet publikum stille og rørt, var det likevel ingen tvil om at Dudamel er langt mer enn bare entusiasme. Han er veldig mye musikk også.Thomas Erma Møllerhttp://www.blogger.com/profile/18433620012538693062noreply@blogger.com2