Konsert:
Torsdag 11/3 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Jukka-Pekka Saraste
Marius Hesby, trombone
Arne Nordheim: Trombonekonsert ”Fonos”
Gustav Mahler: Symfoni nr. 6
En av slagverkerne reiser seg. Foran ham bygger musikken seg opp til en storm. Saraste vifter med armene og musikerne stryker, blåser og hamrer tonene ut i Konserthuset. Slagverkeren går et par skritt opp på et trappetrinn. Han tar tak i en enorm hammer av tre som minner om en overdimensjonert versjon av køllene som brukes i crocket. Fremdeles bygger musikken seg opp. Så løfter han hammeren over hodet og dundrer den i en trekasse som står foran ham. Vi er i finalen av Gustav Mahlers 6. Symfoni og har opplevd det første hammerslag. Det får meg til å tenke på diktet ”Bergmanden” av Henrik Ibsen. ”Bergvæg, brist med drøn og brag for mit tunge hammerslag.” Tyngre hammerslag enn dette skal man lete lenge etter.
Vi marsjerer fra første slag i første takt av denne symfonien. En jevn og illevarslende rytme setter i gang marsjen. Men hvor er vi på vei? Til retterstedet? Kanskje ikke. Snart høres en lys durakkord i trompet over marsjrytmen i pauker. Men lyset svinner fort. Akkorden forvandles til moll. Flere glimt av håp er likevel i vente. Plutselig er vi midt i en landlig idyll med kubjeller, pastoralitet og ländler. Så marsjerer vi igjen. Stadig vekk tror vi faren er over, men skjebneakkorden hjemsøker oss. Det blir etterhvert klart: vi kan ikke unnslippe skjebnen.
Oslo Filharmonien rigget opp til opptak av denne konserten med tanke på en fremtidig plateutgivelse, og med en så vellykket fremførelse håper jeg virkelig planene blir realisert. Orkesteret og sjefsdirigent Jukka-Pekka Saraste har levert glimrende prestasjoner og store konsertopplevelser gang på gang og dette var intet unntak. Intonasjonen, presisjonen og balansen var utmerket og Saraste formet det hele med myndig hånd. I tillegg til den omtalte symfonien ble også Arne Nordheims siste verk ”Fonos” fremført. I denne trombonekonserten utnytter komponisten trombonens register, både uttrykksmessig og tonehøydemessig, til fulle, og utfordringene for solisten er mange. Da er det ekstra gledelig at Marius Hesby leverte en så ypperlig tolkning og teknisk fremførelse av verket. Glissandi, effekter og ekstremiteter i både register og tempi ble mesterlig utført, og samspillet med orkesteret var upåklagelig. Også i trombonekonserten skal orkesteret ha ros. De spilte like sikkert i de tette klangflatene som i partier der orkesteret ble brukt mer perkussivt, nærmest som hammerslag.
Pang! Slagverkeren har smelt det andre hammerslaget i trekassen. ”Nej, i dybet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryd mig vejen, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer!” Så er det kanskje livets vei vi marsjerer på. Enden er nær. Et siste forsøk på å løpe fra skjebnen bygger seg spørrende opp i orkesteret, men så smeller det igjen. Pang! Og alt blir svart. Skjebneakkorden høres igjen, men all tvetydighet er borte. Nå er det bare moll og dyp pizzicato. Skjebnen har innhentet oss. ”Hammerslag på hammerslag indtil livets sidste dag. Ingen morgenstråle skinner; ingen håbets sol oprinder.”
fredag 12. mars 2010
tirsdag 9. mars 2010
Stillhetens stemme fra dypet
Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Mandag 8/3 2010
Frogner kirke, Oslo
Ensemble 96 v/Kjetil Almenningen
Dan Styffe, kontrabass
Gonzalo Moreno, klaver
Sammensatt strykeorkester av unge musikere
Arvo Pärt: Spiegel im Spiegel, Triodion og Te Deum
György Kurtag: Message, Eine Botschaft an Valerie, Schatten
Pierre de la Rue: O Salutaris Hostia
”Jeg måtte trekke denne musikken varsomt ut av stillheten og tomheten.” Ordene tilhører den estiske samtidskomponisten Arvo Pärt og beskriver verket ”Te Deum” for kor, orkester og preparert klaver. Pärts tonespråk har noe stillferdig og meditativt over seg, og bruken av stillhet som kompositorisk virkemiddel skaper en ettertankens atmosfære. På en måte klinger det enkelt, men samtidig så uhyre raffinert. Pärts musikk har en dyp forankring i den fjerne fortid i form av tette bånd til enstemmig gregoriansk sang, men samtidig tilhører klangene og det totale uttrykket så til de grader vår tid. Gjennom sin særegne tintinnabulistiske komposisjonsmåte hvor en trinnvis melodi kombineres med stemmer som beveger seg utelukkende på tonene i en og samme hovedtreklang, skaper han et unikt uttrykk der alt er helhetlig og med en fornemmelse av klokkeklang.
Tintinnabulien kommer til uttrykk i sin enkleste og tydeligste form i det minimalistiske verket ”Spiegel im Spiegel,” som åpnet konserten i Frogner kirke. Pianoets akkompagnement består kun av tonene i en og samme treklang, mens solostemmen, i dette tilfellet kontrabass, spiller en overveiende trinnvis melodi. Med Dan Styffes kontrabass fra 1500-tallet fikk dette stykket noe spesielt sårt over seg. Det høye registeret og mangelen på vibrato etterlot en direkte, men likevel skjør klang som ga stykket en helt spesiell atmosfære. Kanskje var enkelte partier noe nølende i solostemmen og kanskje var også tempoet ørlite for høyt for å oppnå fullkommen meditativ ro, men denne åpningen satte likevel stemningen på en fin måte. Etter denne åpningen vekslet det mellom satser fra Pärts a cappella korverk ”Triodion” og små stykker for kontrabass av den ungarske samtidskomponisten György Kurtag. Kontrasten mellom Pärts innadvendte, reflekterende musikk og Kurtags mer utadvendt ekspresjonistiske stykker utgjorde en original og velfungerende helhet. Her kom Dan Styffes utmerkede håndtering av kontrabassen mer til sin rett. Han viste strålende teknikk, stor ekspressivitet og variert klangbehandling. Også i koret var klangen ypperlig. Ensemble 96 utviste en sensitivitet og en varhet i den homogene korklangen som passer denne musikken som hånd i handske. Dirigent Kjetil Almenningen behersket også stillheten, som er så viktig i Pärts musikk, på en ypperlig måte. Dette oppnådde han ved gode tempovalg og stor ro i pausene. Det eneste man kan kritisere koret for i denne avdelingen var at teksttydeligheten ikke alltid var den beste.
Dette rettet seg imidlertid i ”O Salutaris Hostia” av renessansekomponisten Pierre de la Rue, og ikke minst i hovedverket ”Te Deum.” Da var presisjonen på topp, teksten tydeligere og klangen vidunderlig. Også de unge strykerne og pianist Gonzalo Moreno skal ha ros for innsatsen og helheten ble svært vellykket. Like imponerende som musikernes fremføring var oppmøtet i kirken denne kvelden. At en konsert mandag kveld med nærmest utelukkende ny musikk på programmet kan fylle Frogner kirke viser at dette ikke er en smal nisje, men tvert i mot musikk som favner brede lag av befolkningen. Å tre inn i det lyse kirkerommet i Frogner kirke fra kveldsmørket og trafikken i Bygdøy Allé gjør noe med en. Det gir en ro som er sårt tiltrengt i en travel hverdag. Når musikken også underbygger dette og gir rom for meditasjon og ettertanke kan det gi publikum en helt spesiell opplevelse. En opplevelse av stillhet. Ikke en tom og meningsløs stillhet, men en stillhet fylt av dype, varme stemmer og lyse foliner. En sillhet med mening. Og musikk ”trukket varsomt ut av stillheten og tomheten.”
Mandag 8/3 2010
Frogner kirke, Oslo
Ensemble 96 v/Kjetil Almenningen
Dan Styffe, kontrabass
Gonzalo Moreno, klaver
Sammensatt strykeorkester av unge musikere
Arvo Pärt: Spiegel im Spiegel, Triodion og Te Deum
György Kurtag: Message, Eine Botschaft an Valerie, Schatten
Pierre de la Rue: O Salutaris Hostia
”Jeg måtte trekke denne musikken varsomt ut av stillheten og tomheten.” Ordene tilhører den estiske samtidskomponisten Arvo Pärt og beskriver verket ”Te Deum” for kor, orkester og preparert klaver. Pärts tonespråk har noe stillferdig og meditativt over seg, og bruken av stillhet som kompositorisk virkemiddel skaper en ettertankens atmosfære. På en måte klinger det enkelt, men samtidig så uhyre raffinert. Pärts musikk har en dyp forankring i den fjerne fortid i form av tette bånd til enstemmig gregoriansk sang, men samtidig tilhører klangene og det totale uttrykket så til de grader vår tid. Gjennom sin særegne tintinnabulistiske komposisjonsmåte hvor en trinnvis melodi kombineres med stemmer som beveger seg utelukkende på tonene i en og samme hovedtreklang, skaper han et unikt uttrykk der alt er helhetlig og med en fornemmelse av klokkeklang.
Tintinnabulien kommer til uttrykk i sin enkleste og tydeligste form i det minimalistiske verket ”Spiegel im Spiegel,” som åpnet konserten i Frogner kirke. Pianoets akkompagnement består kun av tonene i en og samme treklang, mens solostemmen, i dette tilfellet kontrabass, spiller en overveiende trinnvis melodi. Med Dan Styffes kontrabass fra 1500-tallet fikk dette stykket noe spesielt sårt over seg. Det høye registeret og mangelen på vibrato etterlot en direkte, men likevel skjør klang som ga stykket en helt spesiell atmosfære. Kanskje var enkelte partier noe nølende i solostemmen og kanskje var også tempoet ørlite for høyt for å oppnå fullkommen meditativ ro, men denne åpningen satte likevel stemningen på en fin måte. Etter denne åpningen vekslet det mellom satser fra Pärts a cappella korverk ”Triodion” og små stykker for kontrabass av den ungarske samtidskomponisten György Kurtag. Kontrasten mellom Pärts innadvendte, reflekterende musikk og Kurtags mer utadvendt ekspresjonistiske stykker utgjorde en original og velfungerende helhet. Her kom Dan Styffes utmerkede håndtering av kontrabassen mer til sin rett. Han viste strålende teknikk, stor ekspressivitet og variert klangbehandling. Også i koret var klangen ypperlig. Ensemble 96 utviste en sensitivitet og en varhet i den homogene korklangen som passer denne musikken som hånd i handske. Dirigent Kjetil Almenningen behersket også stillheten, som er så viktig i Pärts musikk, på en ypperlig måte. Dette oppnådde han ved gode tempovalg og stor ro i pausene. Det eneste man kan kritisere koret for i denne avdelingen var at teksttydeligheten ikke alltid var den beste.
Dette rettet seg imidlertid i ”O Salutaris Hostia” av renessansekomponisten Pierre de la Rue, og ikke minst i hovedverket ”Te Deum.” Da var presisjonen på topp, teksten tydeligere og klangen vidunderlig. Også de unge strykerne og pianist Gonzalo Moreno skal ha ros for innsatsen og helheten ble svært vellykket. Like imponerende som musikernes fremføring var oppmøtet i kirken denne kvelden. At en konsert mandag kveld med nærmest utelukkende ny musikk på programmet kan fylle Frogner kirke viser at dette ikke er en smal nisje, men tvert i mot musikk som favner brede lag av befolkningen. Å tre inn i det lyse kirkerommet i Frogner kirke fra kveldsmørket og trafikken i Bygdøy Allé gjør noe med en. Det gir en ro som er sårt tiltrengt i en travel hverdag. Når musikken også underbygger dette og gir rom for meditasjon og ettertanke kan det gi publikum en helt spesiell opplevelse. En opplevelse av stillhet. Ikke en tom og meningsløs stillhet, men en stillhet fylt av dype, varme stemmer og lyse foliner. En sillhet med mening. Og musikk ”trukket varsomt ut av stillheten og tomheten.”
søndag 7. mars 2010
Pilegrimsvandring med Marcel Pérès
Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Søndag 7/3 2010
Gamle Aker Kirke, Oslo
Ensemble Organum v/Marcel Pérès
Spansk middelaldermusikk fra 1100-tallet knyttet til feiringen av St. Jakob i Santiago de Compostela
Summingen fra publikum stilner. Gamle Aker Kirke er fyllt til randen av et forventningsfullt publikum som venter spent på hva de skal oppleve. Så lyder en kraftfull mannsstemme fra en av middelalderkirkens aller mørkeste kroker. Vi ser ingen. Men vi hører sangen. En dyp stemme holder et orgelpunkt, og over klinger melodien. Plutselig får vi et glimt av dem. Sangerne. Kledd i hvite kapper kommer de vandrende mot oss og blant oss før de forsvinner langt bak i kirken. Vi har akkurat blitt med på en lang vandring som tar oss med til en annen tid og et annet sted. Tiden er 1100-tallet. Stedet er Santiago de Compostela i Spania.
Den som leder oss på vandringen er den franske musikkviteren, komponisten, dirigenten og sangeren Marcel Pérès. Sammen med sine medsangere i Ensemble Organum leder de oss på musikalske stier de færreste av oss kjenner fra før. Pérès og hans menn har studert kartet nøye og kjenner terrenget som sine egne kappelommer. Ikke bare har de satt seg så til de grader inn i manuskriptet Codex Calixtinus. De har sogar oppholdt seg i Santiago en lengre periode for å få en dypere forståelse for denne musikalske arven. For dem er det kjent, for oss er det ukjent og uvant. Melismene er lange og krokete som endeløse vandringsstier i ulent terreng og de usedvanlig snirklete ornamentene bærer preg av østlig, arabiskklingende påvirkning. Likheten mellom denne katolske 1100-tallsmusikken og muslimsk minaretsang er i mange tilfeller slående og ganske forbløffende. Vi er langt hjemmefra. Det er det ingen tvil om. Forbløffende er også noen av de krasse samklangene i denne tidlige flerstemte musikken. Ingen reagerer når dissonansene svinges innom på den krokete vandringen mot målet, som nesten alltid er en unison klang. Når sluttonen i ”Hymnus” derimot er en rivende sekundklang får det en til å spisse ørene og heve øyenbrynene et par centimeter. Åpner vi øynene kan vi se noe helt nytt i et eldgammelt landskap. Marcel Pérès har fått øynene opp for denne utrolig rike musikken, og gjennom kunnskapsrik fremføring åpner han også våre øyne og ører, slik at vi får med oss alt det nye og spennende langs denne musikalske pilegrimsleden.
Vi er alle pilegrimer. Vi søker ulike mål. Veien fram kan være lang og kronglete, men alle når vi målet til slutt. Livets vei er lang og innholdsrik, men likevel så altfor kort for krig og fiendskap. Vi møtes til slutt. Ikke i enden, men på midten. I et foredrag før gårsdagens konsert snakket biskop Finn Wagle om forsoning. Forsoning må være veien å gå. Kanskje kan den musikalske forsoningen mellom arabisk og kristen kultur på 1100-tallet fremført så ypperlig av Marcel Pérès og Ensemble Organum i Gamle Aker Kirke være et symbol på håp. Et håp om forsoning og et håp om fred. Denne musikalske pilegrimsferden er over, men musikken lever videre og leder oss til stadig nye opplevelser på ukjente stier i nye lanskap.
Søndag 7/3 2010
Gamle Aker Kirke, Oslo
Ensemble Organum v/Marcel Pérès
Spansk middelaldermusikk fra 1100-tallet knyttet til feiringen av St. Jakob i Santiago de Compostela
Summingen fra publikum stilner. Gamle Aker Kirke er fyllt til randen av et forventningsfullt publikum som venter spent på hva de skal oppleve. Så lyder en kraftfull mannsstemme fra en av middelalderkirkens aller mørkeste kroker. Vi ser ingen. Men vi hører sangen. En dyp stemme holder et orgelpunkt, og over klinger melodien. Plutselig får vi et glimt av dem. Sangerne. Kledd i hvite kapper kommer de vandrende mot oss og blant oss før de forsvinner langt bak i kirken. Vi har akkurat blitt med på en lang vandring som tar oss med til en annen tid og et annet sted. Tiden er 1100-tallet. Stedet er Santiago de Compostela i Spania.
Den som leder oss på vandringen er den franske musikkviteren, komponisten, dirigenten og sangeren Marcel Pérès. Sammen med sine medsangere i Ensemble Organum leder de oss på musikalske stier de færreste av oss kjenner fra før. Pérès og hans menn har studert kartet nøye og kjenner terrenget som sine egne kappelommer. Ikke bare har de satt seg så til de grader inn i manuskriptet Codex Calixtinus. De har sogar oppholdt seg i Santiago en lengre periode for å få en dypere forståelse for denne musikalske arven. For dem er det kjent, for oss er det ukjent og uvant. Melismene er lange og krokete som endeløse vandringsstier i ulent terreng og de usedvanlig snirklete ornamentene bærer preg av østlig, arabiskklingende påvirkning. Likheten mellom denne katolske 1100-tallsmusikken og muslimsk minaretsang er i mange tilfeller slående og ganske forbløffende. Vi er langt hjemmefra. Det er det ingen tvil om. Forbløffende er også noen av de krasse samklangene i denne tidlige flerstemte musikken. Ingen reagerer når dissonansene svinges innom på den krokete vandringen mot målet, som nesten alltid er en unison klang. Når sluttonen i ”Hymnus” derimot er en rivende sekundklang får det en til å spisse ørene og heve øyenbrynene et par centimeter. Åpner vi øynene kan vi se noe helt nytt i et eldgammelt landskap. Marcel Pérès har fått øynene opp for denne utrolig rike musikken, og gjennom kunnskapsrik fremføring åpner han også våre øyne og ører, slik at vi får med oss alt det nye og spennende langs denne musikalske pilegrimsleden.
Vi er alle pilegrimer. Vi søker ulike mål. Veien fram kan være lang og kronglete, men alle når vi målet til slutt. Livets vei er lang og innholdsrik, men likevel så altfor kort for krig og fiendskap. Vi møtes til slutt. Ikke i enden, men på midten. I et foredrag før gårsdagens konsert snakket biskop Finn Wagle om forsoning. Forsoning må være veien å gå. Kanskje kan den musikalske forsoningen mellom arabisk og kristen kultur på 1100-tallet fremført så ypperlig av Marcel Pérès og Ensemble Organum i Gamle Aker Kirke være et symbol på håp. Et håp om forsoning og et håp om fred. Denne musikalske pilegrimsferden er over, men musikken lever videre og leder oss til stadig nye opplevelser på ukjente stier i nye lanskap.
Magnifikk middelaldermusikk med Musica Ficta
Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Lørdag 6/3 2010
Gamle Aker Kirke, Oslo
Musica Ficta v/Bo Holten
Fransk middelaldermusikk fra omkring år 1200
Gamle Aker Kirke er et av de aller mest stemningsfulle og særegne konsertlokalene i Oslo, både visuelt og audielt. De massive søylene og veggene av sten, og kirkens solide historie skaper en ramme rundt vokal kirkemusikk som er helt unik. Når musikken attpåtil er fra tiden rundt oppføringen av kirken for over 800 år siden borger det for en musikkopplevelse av de sjeldne. Å høre musikk av den første store komponist overhodet, franskmannen Perotin, i denne gamle kirken, fremført av de fremragende danske sangerinnene i Musica Ficta og deres dirigent, Bo Holten, ble nettopp en slik sjelden opplevelse. Holten introduserte musikken på en levende og informativ måte og vektla spesielt at denne musikken komponert i Paris rundt år 1200 er blant den tidligste 3- og 4-stemmige musikken og at den på mange måter er den første musikken med en eim av kompositorisk storhet. Perotin og hans kollega Leonin var tilknyttet Notre Dame – katedralen som på denne tiden var under bygging, og deres musikkstil kalles derfor Notre Dame – skolen. Disse komponistenes verker er bevart i den store organumboken, ”Magnus Liber Organi,” en helt sentral kilde for middelaldermusikk.
Musikken av Perotin og hans likesinnede karakteriseres ved at det ligger en såkalt gregoriansk melodi i lange, utholdte toner som underlag for komposisjonen, og at det over dette er komponert to eller tre overstemmer som danner en tett, polyfon og rytmisk elaborert vev. Resultatet er i mange tilfeller noe underlig og i noen tilfeller storartet. Vi fikk eksempler på begge deler under lørdagens konsert, fra det famlende til det magnifikke. Alt var imidlertid like utmerket fremført av Musica Ficta, hvis sang var preget av høy kvalitet, sprudlende energi og historisk kodefortrolighet. Med klokkeklar intonasjon, rytmisk driv og god presisjon viste de at dette er musikk de behersker bedre enn de fleste. Dessuten lyste en ektefølt begeistring for denne middelaldermusikken tydelig i gjennom, både i Holtes introduserende taler og dirigerende bevegelser, og ikke minst i de danske damenes strålende sang.
At det var kvinnelige sangere som fremførte musikken på gårsdagens konsert var på ingen måte en selvfølgelighet. Tvert i mot er det vanligst å høre dette repertoaret sunget av menn da man har antatt, og i mange tilfeller fremdeles antar, at det kun var menn som fremførte det i samtiden. På 2000-tallet har imidlertid interessen for kvinners musikkutøvelse i middelalderen økt, og mye tyder på at musikklivet var minst like blomstrende i nonneklostrene som i munkeklostrene på denne tiden. Dessuten er det oppdaget en rekke trubadursanger som etter alt å dømme er skrevet av kvinner. Et viktig poeng for Holten og Musica Ficta var å sette fokus nettopp på kvinnenes middelaldersang. Derfor hadde de satt sammen 7 trubadursanger av kvinnelige trubadurer til denne konserten. Med tekster om kjærlighet, flørt, ridderbeundring, sjalusi og påtvunget klosterliv gir disse sangene et spesielt innblikk i kvinners tanker og følelser for ca. 800 år siden. Trubadursangene, med sine blomstrende tekster og enklere oppbygning var en frisk avveksling til kirkemusikken. Samtidig var de også knyttet sammen da det ofte er kirkelige melodier i de akkompagnerende stemmene som ligger under de nykomponerte trubadurmelodiene. Skillet mellom verdslig og kirkelig musikk var kanskje ikke så tydelig som man skulle tro.
Konserten ble avsluttet med den storartede og høyst sofistikerte ”Viderunt omnes,” en firstemmig korkomposisjon fra 1199 av Perotin. Bo Holten kalte den et musikkhistorisk under, og det er ingen tvil om at publikums forbløffelse i kalde og uferdige Notre Dame for 811 år siden må ha vært enorm over denne stemmeveven og disse helt nye samklangene. Om ikke forbløffelsen var like stor for publikum i Gamle Aker Kirke i 2010 så var begeistringen likevel åpenbar, og Holten og Musica Ficta fikk rikelig med taktfast applaus.
Lørdag 6/3 2010
Gamle Aker Kirke, Oslo
Musica Ficta v/Bo Holten
Fransk middelaldermusikk fra omkring år 1200
Gamle Aker Kirke er et av de aller mest stemningsfulle og særegne konsertlokalene i Oslo, både visuelt og audielt. De massive søylene og veggene av sten, og kirkens solide historie skaper en ramme rundt vokal kirkemusikk som er helt unik. Når musikken attpåtil er fra tiden rundt oppføringen av kirken for over 800 år siden borger det for en musikkopplevelse av de sjeldne. Å høre musikk av den første store komponist overhodet, franskmannen Perotin, i denne gamle kirken, fremført av de fremragende danske sangerinnene i Musica Ficta og deres dirigent, Bo Holten, ble nettopp en slik sjelden opplevelse. Holten introduserte musikken på en levende og informativ måte og vektla spesielt at denne musikken komponert i Paris rundt år 1200 er blant den tidligste 3- og 4-stemmige musikken og at den på mange måter er den første musikken med en eim av kompositorisk storhet. Perotin og hans kollega Leonin var tilknyttet Notre Dame – katedralen som på denne tiden var under bygging, og deres musikkstil kalles derfor Notre Dame – skolen. Disse komponistenes verker er bevart i den store organumboken, ”Magnus Liber Organi,” en helt sentral kilde for middelaldermusikk.
Musikken av Perotin og hans likesinnede karakteriseres ved at det ligger en såkalt gregoriansk melodi i lange, utholdte toner som underlag for komposisjonen, og at det over dette er komponert to eller tre overstemmer som danner en tett, polyfon og rytmisk elaborert vev. Resultatet er i mange tilfeller noe underlig og i noen tilfeller storartet. Vi fikk eksempler på begge deler under lørdagens konsert, fra det famlende til det magnifikke. Alt var imidlertid like utmerket fremført av Musica Ficta, hvis sang var preget av høy kvalitet, sprudlende energi og historisk kodefortrolighet. Med klokkeklar intonasjon, rytmisk driv og god presisjon viste de at dette er musikk de behersker bedre enn de fleste. Dessuten lyste en ektefølt begeistring for denne middelaldermusikken tydelig i gjennom, både i Holtes introduserende taler og dirigerende bevegelser, og ikke minst i de danske damenes strålende sang.
At det var kvinnelige sangere som fremførte musikken på gårsdagens konsert var på ingen måte en selvfølgelighet. Tvert i mot er det vanligst å høre dette repertoaret sunget av menn da man har antatt, og i mange tilfeller fremdeles antar, at det kun var menn som fremførte det i samtiden. På 2000-tallet har imidlertid interessen for kvinners musikkutøvelse i middelalderen økt, og mye tyder på at musikklivet var minst like blomstrende i nonneklostrene som i munkeklostrene på denne tiden. Dessuten er det oppdaget en rekke trubadursanger som etter alt å dømme er skrevet av kvinner. Et viktig poeng for Holten og Musica Ficta var å sette fokus nettopp på kvinnenes middelaldersang. Derfor hadde de satt sammen 7 trubadursanger av kvinnelige trubadurer til denne konserten. Med tekster om kjærlighet, flørt, ridderbeundring, sjalusi og påtvunget klosterliv gir disse sangene et spesielt innblikk i kvinners tanker og følelser for ca. 800 år siden. Trubadursangene, med sine blomstrende tekster og enklere oppbygning var en frisk avveksling til kirkemusikken. Samtidig var de også knyttet sammen da det ofte er kirkelige melodier i de akkompagnerende stemmene som ligger under de nykomponerte trubadurmelodiene. Skillet mellom verdslig og kirkelig musikk var kanskje ikke så tydelig som man skulle tro.
Konserten ble avsluttet med den storartede og høyst sofistikerte ”Viderunt omnes,” en firstemmig korkomposisjon fra 1199 av Perotin. Bo Holten kalte den et musikkhistorisk under, og det er ingen tvil om at publikums forbløffelse i kalde og uferdige Notre Dame for 811 år siden må ha vært enorm over denne stemmeveven og disse helt nye samklangene. Om ikke forbløffelsen var like stor for publikum i Gamle Aker Kirke i 2010 så var begeistringen likevel åpenbar, og Holten og Musica Ficta fikk rikelig med taktfast applaus.
fredag 5. mars 2010
Spirituell fransk finesse på Kirkemusikkfestivalen
Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Fredag 5/3 2010
Trefoldighetskirken, Oslo
Le Concert Spirituel v/Hervé Niquet
Chantal Santon Jeffery, sopran
Erwin Aros, kontratenor
Thibaut Lenaerts, tenor
Benoît Arnould, bass
André Campra: Psaume 53 ”Deus in nomine” + Te Deum
Jean Gilles: Requiem
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er 10 år i år og feirer seg selv med den jublende verktypen Te Deum som tema for årets festival. I løpet av uken blir publikum presentert for et knippe av musikkhistoriens ulike versjoner av denne kristne hyllesthymnen, fra enstemmige middelaldermelodier via fransk barokk til norsk og estisk samtidsmusikk. Det er ikke hvem som helst festivalleder Bente Johnsrud har invitert til jubileumsfesten denne gangen, for i tillegg til mange av våre fremste nasjonale utøvere har hun fått med seg ekte verdensstjerner fra det franske og italienske tidligmusikkmiljøet. Med et så variert program og musikere av topp internasjonal klasse er det duket for en skikkelig feiring med spennende musikalske gaver til festivalens trofaste publikum.
Åpningskonserten i Trefoldighetskirken fredag kveld la på ingen måte noen demper på feststemningen. Det franske tidligmusikkensemblet ”Le Concert Spirituel” under ledelse av Hervé Niquet er nemlig for verdensstjerner å regne på sitt område. Det var kanskje ikke åpenbare publikumsfavoritter Niquet kom trekkende med da han serverte sjeldne franske barokkspesialiteter i form av musikk av André Campra (1660-1744) og Jean Gilles (1668-1705), men så skinner jo glemte og nedstøvede skatter desto mer når de først gjenoppdages, børstes støv av og behandles med den ytterste forsiktighet og profesjonalitet. Disse to mildt sagt lite fremførte barokkomponistene var viktige musikkpersonligheter i Frankrike i sin samtid, men har havnet i den beryktede glemmeboken som dessverre inneholder så altfor mye fremragende musikk. Campra er kanskje mer kjent for sin delaktighet i fornyelsen av fransk opera enn for sin kirkemusikk, og heller ikke Jean Gilles’ Requiem kan vel sies å være på den vestlige kunstmusikkhistoriens hitlister, men fredagens konsert var et prov på at denne musikken med fordel kan fremføres oftere. Den var også en påminnelse om vår tendens til å bejuble et etablert sett av mesterverker uten å være åpne nok for det ukjente.
Etter en noe tam start i Campras ”Deus in nomine” der orkester, kor og solister ikke virket helt trygge på samspillet og akustikken, og der fremførelsen forble uten nerve, løftet det seg kraftig i ”Te Deum” av samme komponist. Presisjonen og teksttydeligheten økte betraktelig, ornamenteringen virket friere og klangen var vakker og velbalansert. Teksten i Te Deum er todelt. Første del er en jublende hyllest til Gud og hans storhet, mens andre del er en ydmyk bønn om frelse, miskunnelse og nåde. Denne dialektikken var også tydelig i Campras musikk. Det åpnet med barokktrompeter og pauker, men ved tekststrofen ”Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere... osv” skiftet karakteren i musikken. Et yndig treblåsparti preget av fløyter og fransk klangfinesse satte stemningen, og en dyp inderlighet og ærbødighet gjennomsyret dette partiet. Tilslutt ble det like vel utbasunert med full kraft at ”vi lover ditt navn i evighet...” samt en kraftigere anmodning til Gud om å ”ikke la meg bli til skamme i evighet.”
Evigheten var også tema etter pause da Jean Gilles’ messe for de døde sjeler, Requiem, stod på programmet. Nå var de franske musikerne for alvor blitt varme i trøyen, og det til tross for at dommedagssekvensen, Dies Irae, som kan få svetteperlene til å piple på noen og enhver, ikke er inkorporert av i dette verket av Gilles. Hans dødsmesse preges nettopp av at det ikke utelukkende er mørkt og dystert, men snarere bærer med seg et budskap om trøst og en bønn om tilgivelse. Det musikalske uttrykket er faktisk overveiende lyst i lange partier. Fraværet av ”Dies Irae” kan nok bidra til dette inntrykket. Det samme gjør de lyriske og lyse solostemmene som sangsolistene i Trefoldighetskirken utførte med utsøkt delikatesse og velklang. Også kor og orkester, med dirigent Hervé Niquet i spissen, imponerte stort etter pause, og viste at de tilhører eliten innen fremføring av musikk fra denne tidsepoken.
Fredag 5/3 2010
Trefoldighetskirken, Oslo
Le Concert Spirituel v/Hervé Niquet
Chantal Santon Jeffery, sopran
Erwin Aros, kontratenor
Thibaut Lenaerts, tenor
Benoît Arnould, bass
André Campra: Psaume 53 ”Deus in nomine” + Te Deum
Jean Gilles: Requiem
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er 10 år i år og feirer seg selv med den jublende verktypen Te Deum som tema for årets festival. I løpet av uken blir publikum presentert for et knippe av musikkhistoriens ulike versjoner av denne kristne hyllesthymnen, fra enstemmige middelaldermelodier via fransk barokk til norsk og estisk samtidsmusikk. Det er ikke hvem som helst festivalleder Bente Johnsrud har invitert til jubileumsfesten denne gangen, for i tillegg til mange av våre fremste nasjonale utøvere har hun fått med seg ekte verdensstjerner fra det franske og italienske tidligmusikkmiljøet. Med et så variert program og musikere av topp internasjonal klasse er det duket for en skikkelig feiring med spennende musikalske gaver til festivalens trofaste publikum.
Åpningskonserten i Trefoldighetskirken fredag kveld la på ingen måte noen demper på feststemningen. Det franske tidligmusikkensemblet ”Le Concert Spirituel” under ledelse av Hervé Niquet er nemlig for verdensstjerner å regne på sitt område. Det var kanskje ikke åpenbare publikumsfavoritter Niquet kom trekkende med da han serverte sjeldne franske barokkspesialiteter i form av musikk av André Campra (1660-1744) og Jean Gilles (1668-1705), men så skinner jo glemte og nedstøvede skatter desto mer når de først gjenoppdages, børstes støv av og behandles med den ytterste forsiktighet og profesjonalitet. Disse to mildt sagt lite fremførte barokkomponistene var viktige musikkpersonligheter i Frankrike i sin samtid, men har havnet i den beryktede glemmeboken som dessverre inneholder så altfor mye fremragende musikk. Campra er kanskje mer kjent for sin delaktighet i fornyelsen av fransk opera enn for sin kirkemusikk, og heller ikke Jean Gilles’ Requiem kan vel sies å være på den vestlige kunstmusikkhistoriens hitlister, men fredagens konsert var et prov på at denne musikken med fordel kan fremføres oftere. Den var også en påminnelse om vår tendens til å bejuble et etablert sett av mesterverker uten å være åpne nok for det ukjente.
Etter en noe tam start i Campras ”Deus in nomine” der orkester, kor og solister ikke virket helt trygge på samspillet og akustikken, og der fremførelsen forble uten nerve, løftet det seg kraftig i ”Te Deum” av samme komponist. Presisjonen og teksttydeligheten økte betraktelig, ornamenteringen virket friere og klangen var vakker og velbalansert. Teksten i Te Deum er todelt. Første del er en jublende hyllest til Gud og hans storhet, mens andre del er en ydmyk bønn om frelse, miskunnelse og nåde. Denne dialektikken var også tydelig i Campras musikk. Det åpnet med barokktrompeter og pauker, men ved tekststrofen ”Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere... osv” skiftet karakteren i musikken. Et yndig treblåsparti preget av fløyter og fransk klangfinesse satte stemningen, og en dyp inderlighet og ærbødighet gjennomsyret dette partiet. Tilslutt ble det like vel utbasunert med full kraft at ”vi lover ditt navn i evighet...” samt en kraftigere anmodning til Gud om å ”ikke la meg bli til skamme i evighet.”
Evigheten var også tema etter pause da Jean Gilles’ messe for de døde sjeler, Requiem, stod på programmet. Nå var de franske musikerne for alvor blitt varme i trøyen, og det til tross for at dommedagssekvensen, Dies Irae, som kan få svetteperlene til å piple på noen og enhver, ikke er inkorporert av i dette verket av Gilles. Hans dødsmesse preges nettopp av at det ikke utelukkende er mørkt og dystert, men snarere bærer med seg et budskap om trøst og en bønn om tilgivelse. Det musikalske uttrykket er faktisk overveiende lyst i lange partier. Fraværet av ”Dies Irae” kan nok bidra til dette inntrykket. Det samme gjør de lyriske og lyse solostemmene som sangsolistene i Trefoldighetskirken utførte med utsøkt delikatesse og velklang. Også kor og orkester, med dirigent Hervé Niquet i spissen, imponerte stort etter pause, og viste at de tilhører eliten innen fremføring av musikk fra denne tidsepoken.
fredag 5. februar 2010
Mahlerisk i Oslo Konserthus
Konsert:
Torsdag 4/2 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Gianandrea Noseda
G. Mahler: Symfoni nr. 7
Oslo Filharmonien har fått mye ros for sin nylig utkommene plate der de, under ledelse av Mariss Jansons, fremfører Gustav Mahlers 7. symfoni. Forventningene til konserten i Oslo Konserthus var derfor skyhøye da nettopp dette verket stod på programmet torsdag, og interessen for konserten kunne merkes på publikumsfremmøtet. Selv podieterrassen i Oslo Konserthus var fylt til randen. Denne gang var det ikke Jansons, men italieneren Gianandrea Noseda som stod på dirigentpodiet, uten at det la noen demper på verken forventninger eller stemningen i konserthuset. Etter en noe stiv og litt nervøs åpning tok det seg voldsomt opp og det ble tydelig for de tilstedeværende at dette er et verk orkesteret kjenner godt. Samarbeidet med Noseda fungerte også utmerket. Han gestikulerte som bare en italiener kan, og orkesteret svarte med en energisk og opplagt fremførelse av denne mangeartede og storslåtte symfonien.
Gustav Mahler mente at en symfoni skulle være som verden og omfatte alt. 7. symfoni inneholder kanskje ikke hele verden, men omfatter likevel utrolig mye. For mye, har noen ment, og kritikere har stemplet verket som lite sammenhengende. Kritikken er forståelig. Symfonien veksler mellom det storslåtte og det delikate, det subtile og det selvsagte, det komplekse og det banale, det tradisjonelle og det originale, de reneste konsonanser og de krasseste dissonanser. Men så er det jo nettopp det Mahlers originalitet og egenart består i. Gjennom stor variasjon både i musikalsk materiale og instrumentsammensetninger skaper han sitt eget klingende univers. Man kan mene hva man vil om kubjeller, mandolin og gitar i orkestersammenheng... og det har jeg også tenkt å gjøre. Kubjelle-epoken i den vestlige kunstmusikkens historie kan vel mer eller mindre sies å starte og slutte med Mahler og Richard Strauss, og takk, det holder. Mahlers klingende univers inneholder mye banalt, men også utrolig mye spennende, kanskje særlig i orkestreringen. Det er symfoni nr. 7 et godt eksempel på, og komponisten mente selv at nettopp denne symfonien var hans beste.
Med et så godt spillende orkester og musikk som inneholder så mye ble konserten virkelig en opplevelse. Det er ikke alltid lett å finne ord som kan beskrive denne divergente musikken på et mer overordnet plan, men for meg var konserten i Oslo Konserthus rett og slett mahlerisk.
Torsdag 4/2 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Gianandrea Noseda
G. Mahler: Symfoni nr. 7
Oslo Filharmonien har fått mye ros for sin nylig utkommene plate der de, under ledelse av Mariss Jansons, fremfører Gustav Mahlers 7. symfoni. Forventningene til konserten i Oslo Konserthus var derfor skyhøye da nettopp dette verket stod på programmet torsdag, og interessen for konserten kunne merkes på publikumsfremmøtet. Selv podieterrassen i Oslo Konserthus var fylt til randen. Denne gang var det ikke Jansons, men italieneren Gianandrea Noseda som stod på dirigentpodiet, uten at det la noen demper på verken forventninger eller stemningen i konserthuset. Etter en noe stiv og litt nervøs åpning tok det seg voldsomt opp og det ble tydelig for de tilstedeværende at dette er et verk orkesteret kjenner godt. Samarbeidet med Noseda fungerte også utmerket. Han gestikulerte som bare en italiener kan, og orkesteret svarte med en energisk og opplagt fremførelse av denne mangeartede og storslåtte symfonien.
Gustav Mahler mente at en symfoni skulle være som verden og omfatte alt. 7. symfoni inneholder kanskje ikke hele verden, men omfatter likevel utrolig mye. For mye, har noen ment, og kritikere har stemplet verket som lite sammenhengende. Kritikken er forståelig. Symfonien veksler mellom det storslåtte og det delikate, det subtile og det selvsagte, det komplekse og det banale, det tradisjonelle og det originale, de reneste konsonanser og de krasseste dissonanser. Men så er det jo nettopp det Mahlers originalitet og egenart består i. Gjennom stor variasjon både i musikalsk materiale og instrumentsammensetninger skaper han sitt eget klingende univers. Man kan mene hva man vil om kubjeller, mandolin og gitar i orkestersammenheng... og det har jeg også tenkt å gjøre. Kubjelle-epoken i den vestlige kunstmusikkens historie kan vel mer eller mindre sies å starte og slutte med Mahler og Richard Strauss, og takk, det holder. Mahlers klingende univers inneholder mye banalt, men også utrolig mye spennende, kanskje særlig i orkestreringen. Det er symfoni nr. 7 et godt eksempel på, og komponisten mente selv at nettopp denne symfonien var hans beste.
Med et så godt spillende orkester og musikk som inneholder så mye ble konserten virkelig en opplevelse. Det er ikke alltid lett å finne ord som kan beskrive denne divergente musikken på et mer overordnet plan, men for meg var konserten i Oslo Konserthus rett og slett mahlerisk.
lørdag 23. januar 2010
Drømmedebut for vidunderlige Vilde
CD
EMI Classics
Høst 2009
Vilde Frang, fiolin
WDR Sinfonieorchester Köln v/Thomas Søndergård
J. Sibelius: Fiolinkonsert + Humoresque nr. 1,2 og 5
S. Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 1
Når Vilde Frang setter an første tone i Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert gyser jeg i hele kroppen. Tonen er så kald, slank og elegant, og vakker som en istapp i det glinsende lyset fra en lav januarsol. Ingen vibrato. Strengen får vibrere fritt etter impulsen fra det fjærlette buestrøket. Flere istapper. De kommer etter hverandre, den ene kaldere og vakrere enn den andre. Så begynner solen å varme. Vibrato. Først forsiktig. Deretter mer. Gradvis varmes tonen opp til klangen begynner å vokse og blir dryppende våt. Musikken skrider frem og Frangs fiolin synger, noen ganger iskaldt og tynt, andre ganger stort og varmt. Men alltid like elegant.
Det første som slo meg da jeg hørte Vilde Frangs debutplate var lettheten i både uttrykk og teknikk. Sibelius’ fiolinkonsert er en av tungvekterne på fiolinrepertoaret. Derfor spilles den ofte stort, tungt og overdramatisk. Vilde Frang gjør det enkelt. Rettere sagt får hun det til å høres enkelt ut gjennom å spille så lett og grasiøst. For enkelt er det definitivt ikke. Dobbeltgrep, parallelle oktaver, store sprang og rasende raske løp har nok fått mangt et fiolintalent til å vurdere sin fremtid, men Frang mestrer alle de tekniske utfordringene med et imponerende overskudd. Til tross for at klangen hennes er så lett og elegant har hun også tyngde når musikken krever det. Plutselig brenner hun til med stor vibrato og romantisk ekspressivitet så det riktig gnistrer, men likevel låter det alltid naturlig, og aldri presset eller overdrevet. Når hun spiller den halsbrekkende kadensen er det bare å gi seg over og rope: Bravissimo! Andresatsen passer Frangs fiolinklang som hånd i handske og sistesatsen er et eneste langt fyrverkeri. Her er de tynne istappene erstattet med fargesprakende fiolinfest. Buldrende dobbeltgrep avløses av frapperende flageolettoner, og lyrisk legato av sylskarp staccato. Vilde Frangs fremførelse av Sibelius’ fiolinkonsert er rett og slett suveren!
På CD-platen finner vi også Sergej Prokofievs første fiolinkonsert. Også her imponerer Vilde Frang stort, med lange lyriske linjer på den ene siden og vågal villskap på den andre. I andresatsen presenterer hun også den prokofjevske humoren med en rekke blendende effekter og tekniske krumspring. I begge fiolinkonsertenr har Vilde Frang god støtte fra WDR Sinfonieorchester Köln. Samspillet med solist og den danske dirigenten, Thomas Søndergård, er særdeles godt, og orkesterklangen rik og fyldig. Etter disse store fremføringene av to store konserter avrunder Vilde og orkesteret debutplaten med noen lekre humoresker av Sibelius. Med disse små perlene avsluttes platen like strålende som den begynte. Jeg gleder meg allerede til neste plateutgivelse fra Vilde Frang.
EMI Classics
Høst 2009
Vilde Frang, fiolin
WDR Sinfonieorchester Köln v/Thomas Søndergård
J. Sibelius: Fiolinkonsert + Humoresque nr. 1,2 og 5
S. Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 1
Når Vilde Frang setter an første tone i Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert gyser jeg i hele kroppen. Tonen er så kald, slank og elegant, og vakker som en istapp i det glinsende lyset fra en lav januarsol. Ingen vibrato. Strengen får vibrere fritt etter impulsen fra det fjærlette buestrøket. Flere istapper. De kommer etter hverandre, den ene kaldere og vakrere enn den andre. Så begynner solen å varme. Vibrato. Først forsiktig. Deretter mer. Gradvis varmes tonen opp til klangen begynner å vokse og blir dryppende våt. Musikken skrider frem og Frangs fiolin synger, noen ganger iskaldt og tynt, andre ganger stort og varmt. Men alltid like elegant.
Det første som slo meg da jeg hørte Vilde Frangs debutplate var lettheten i både uttrykk og teknikk. Sibelius’ fiolinkonsert er en av tungvekterne på fiolinrepertoaret. Derfor spilles den ofte stort, tungt og overdramatisk. Vilde Frang gjør det enkelt. Rettere sagt får hun det til å høres enkelt ut gjennom å spille så lett og grasiøst. For enkelt er det definitivt ikke. Dobbeltgrep, parallelle oktaver, store sprang og rasende raske løp har nok fått mangt et fiolintalent til å vurdere sin fremtid, men Frang mestrer alle de tekniske utfordringene med et imponerende overskudd. Til tross for at klangen hennes er så lett og elegant har hun også tyngde når musikken krever det. Plutselig brenner hun til med stor vibrato og romantisk ekspressivitet så det riktig gnistrer, men likevel låter det alltid naturlig, og aldri presset eller overdrevet. Når hun spiller den halsbrekkende kadensen er det bare å gi seg over og rope: Bravissimo! Andresatsen passer Frangs fiolinklang som hånd i handske og sistesatsen er et eneste langt fyrverkeri. Her er de tynne istappene erstattet med fargesprakende fiolinfest. Buldrende dobbeltgrep avløses av frapperende flageolettoner, og lyrisk legato av sylskarp staccato. Vilde Frangs fremførelse av Sibelius’ fiolinkonsert er rett og slett suveren!
På CD-platen finner vi også Sergej Prokofievs første fiolinkonsert. Også her imponerer Vilde Frang stort, med lange lyriske linjer på den ene siden og vågal villskap på den andre. I andresatsen presenterer hun også den prokofjevske humoren med en rekke blendende effekter og tekniske krumspring. I begge fiolinkonsertenr har Vilde Frang god støtte fra WDR Sinfonieorchester Köln. Samspillet med solist og den danske dirigenten, Thomas Søndergård, er særdeles godt, og orkesterklangen rik og fyldig. Etter disse store fremføringene av to store konserter avrunder Vilde og orkesteret debutplaten med noen lekre humoresker av Sibelius. Med disse små perlene avsluttes platen like strålende som den begynte. Jeg gleder meg allerede til neste plateutgivelse fra Vilde Frang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)