CD-plater:
”Chasing the butterfly –
Recreating Grieg’s 1903 recordings and beyond…”
SIMAX Classics
Utgitt: November 2010
”Mazurka – Remaking Chopin”
LAWO Classics
Utgitt: Oktober 2010
”Love Songs Re-spelled”
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010
(teksten er også publisert på Ballade under tittelen "Gamle sanger om igjen." Se http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011011412121023704280)
Mange av de beste ideene til plateutgivelser oppstår når noen, i stedet for å henge seg opp i hvordan musikken skal fremføres, er nysgjerrig på hvordan den kan fremføres. Kan man spille Griegs musikk akkurat slik Grieg selv fremførte den? Hvordan kan Chopins musikk klinge? Kan man kombinere barokkarier med nyskrevne poplåter? I løpet av de tre siste månedene av 2010 fikk publikum presentert tre CD-plater, ”Chasing the butterfly,” ”Mazurka – Remaking Chopin” og ”Love Songs Re-spelled,” som alle er sprunget ut av kreative ideer om fremføringspraktiske muligheter. Recreating, remaking og respelled: Det handler om å presentere noe gammelt på en ny måte.
Grieg som Grieg
På ”Chasing the butterfly” er det Edvard Griegs pianospill opphavsmennene har vært på jakt etter. Pianisten Sigurd Slåttebrekk har, sammen med produsent Tony Harrison, tatt for seg de over hundre år gamle, sprakete voksrullene med Griegs innspillinger av egne verker. Målet har vært å imitere Griegs spillestil, ikke først og fremst for å kopiere, men for å lære av en fremragende pianist, bringe en forgangen utøvertradisjon frem i lyset og slik berike fremføringer av denne musikken i dag. Det mest iørefallende med Griegs spill er det hurtige og stadig vekslende tempoet. Få, om noen, av dagens utøvere tør å ta seg slike friheter. De gamle opptakene er uvurderlige, ikke bare som historisk dokument over Griegs tolkning av egne verker og over romantisk utøvertradisjon, men også som inspirasjonskilde. Unge musikere kan oppdage helt nye måter å tenke og spille på ved å lytte til den gamle mesteren.
Slåttebrekk og Harrison har lyktes usedvanlig godt. Ikke bare har de klart å skape nye innspillinger som er så godt som identiske med opptakene på de knitrende rullene, men de har også overført den tilegnede kunnskapen til verker Grieg aldri rakk å spille inn, som ”Ballade i g-moll.” At platen dessuten er spilt inn på Griegs eget piano på Troldhaugen gir den ytterligere en historisk og estetisk dimensjon. Nærmere komponisten og pianisten Grieg er det neppe mulig å komme. Bakgrunnsstøyen fra de gamle voksrullene er erstattet med utsøkt lydkvalitet uten at det historiske suset er gått tapt av den grunn. Like viktig er det at det virkelig svinger av disse innspillingene. Ved å ty til Griegs eget spill har Slåttebrekk tilført interpretasjonene av denne musikken noe helt nytt. Dette er et unikt prosjekt innen historisk orientert oppføringspraksis.
Chopin som sigøyner
På ”Mazurka – Remaking Chopin” får musikken til en annen stor romantisk pianist, Frédéric Chopin, langt tøffere behandling. Samtidskomponist Nils Henrik Asheim har ikke ønsket å gjenskape Chopins musikk slik den opprinnelig hørtes ut. Tvert i mot. Han har fått med seg Gjertruds sigøynerorkester i kreative og radikale nytolkninger av den polske komponistens eiendommelige masurkaer. Riktignok kan Chopins melodier og klanger anes i det ferdige produktet, men først og fremst viser Asheim hvordan denne musikken kan inspirere til å skape noe nytt. Det er en lang vei fra de pene pikenes søtladne pianospill i 1800-tallssalonger til sigøynerorkesterets upolerte klang, instrumentale effekter, frekke glissandi og improvisatoriske spillestil. Klarinetten hyler, fiolinen hveser og trekkspillbelgen puster og peser mens det klimpres og rasles på strenger og tangenter. Og bak alt dette ligger altså fremdeles de stiliserte polske dansene til Frédéric Chopin. Det er forbløffende hva denne musikken har gitt opphav til. Der Slåttebrekk i sitt Grieg-prosjekt nærmer seg det man, med et betent uttrykk, kan kalle det autentiske, tøyer Asheim grensene for hvilke og hvor store friheter man kan ta seg i forhold til det klassiske repertoaret. Forfriskende og modig.
Pop som barokk
Også sopranen Elisabeth Holmertz og barokkgitaristen Fredrik Bock forener det gamle og det nye. På ”Love Songs Re-spelled” er et knippe sanger av den italienske 1600-tallskomponisten Barbara Strozzi satt sammen med tre poplåter av Susanna Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun, samt popklassikeren ”Hallelujah” av Leonard Cohen. Hensikten har vært å vise likheten mellom barokkens solosanger og den moderne populærmusikkens sanger-låtskrivertradisjon. Sjangrene har åpenbare fellestrekk i tekstur (melodi med akkompagnement) og tekstgrunnlag. Hvorvidt prosjektet er vellykket kan likevel diskuteres. Låter ikke Ane Bruns musikk tross alt best når den fremføres av Ane Brun? Mange vil nok i alle fall hevde at de briljante barokkmusikerne Holmertz og Bock låter best når de fremfører musikk av Strozzi. Sjangeroverskridelser er ofte kjærkomne, men det blir en vurdering fra gang til gang om nettopp dette er en kombinasjon som beriker musikken eller ikke.
En ny platetrend?
Det er en tendens i det klassiske platemarkedet til å prøve ut nye måter å formidle det kunstmusikalske repertoaret på. Tiden vil vise hvilke kreative ideer som setter an tonen for platesalget fremover og hvilke som faller gjennom. Disse tre CD-platene har vist at det kan være fruktbart å spørre seg hvordan musikken kan fremføres og ikke låse seg fast i hvordan den ”skal” spilles. Grieg som Grieg låter herlig duggfriskt, og Chopin gjør seg overraskende godt som sigøyner. Derimot har jeg min tvil om pop og barokk kommer til å innlede noe varig forhold med det aller første.
lørdag 15. januar 2011
onsdag 15. desember 2010
…som et friskt pust…
CD:
Yngve Slettholm:
Chamber music
for saxophone
and percussion
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010
Vegard Landaas, altsaksofon
Kjell Tore Innervik, slagverk
Sidsel Walstad, harpe
NoXaS saksofonkvartet
Y. Slettholm: Verker for saksofon og slagverkinstrumenter
Klassisk musikk er ikke akkurat oversvømt av komposisjoner for saksofon, et instrument som aldri har kapret en fast plass i symfoniorkestre eller andre klassiske ensembler. Derfor er det ekstra spennende at det nå er utkommet en CD-plate som utelukkende inneholder ny, norsk ”klassisk” musikk for saksofon og ulike slagverkinstrumenter, komponert av den allsidige musikkpersonligheten Yngve Slettholm. Jeg skal innrømme at jeg ikke er spesielt bevandret i musikk for dette instrumentet og at jeg kanskje kan ha møtt denne platen med en viss skepsis. All forutinntatthet ble imidlertid, bokstavelig talt, blåst bort da jeg lyttet til denne musikken.
Verkene på platen er komponert i løpet av et tidsrom på om lag 20 år, fra 1978 til 2001, og også i musikalsk uttrykk har de stor spennvidde. De eldste verkene, ”Fire profiler” (1978) og ”Introduksjon og toccata” (1981) er de mest ekspressive. Disse stykkene inneholder store og ofte brå kontraster i tempo, dynamikk, klang og uttrykk. Saksofonkvartetten ”…wie ein Hauch…” (som et pust) (1989) og det tresatsige stykket ”Blå skygge” (2001) for altsaksofon og harpe, er preget av en mer kontemplativ atmosfære der den lineære utviklingen er fraværende og uttrykket mer neddempet og meditativt, nesten på grensen til det minimalistiske. Det samme gjelder for de to rene slagverkstykkene på CD-en, ”Two movements for marimba” (1998) og ”Air II” (1992) for vibrafon, crotales og pauker. Slettholm er interessert i ideen om syklisk tid, noe som får sitt musikalske uttrykk i denne stillestående og repetitive musikken. I tillegg til å være bevisst på at den lineære tiden ikke nødvendigvis er den eneste mulige, er Slettholm også svært opptatt av tall og strukturer. Han bruker bl.a. Fibonaccis tallrekke og det gylne snitt som komposisjonsprinsipper. Dette er imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å høre. Mer iørefallende er Slettholms tilnærming til klang. Særlig i stykkene der den melodiske og harmoniske fremdriften er minimal eller ikke-eksisterende blir fokuset dreid over på andre parametere i musikken, f.eks. klang.
Saksofonen er nok blitt undervurdert av mange komponister. I tillegg til å ha spesielt ekspressive kvaliteter har dette instrumentet nærmest utallige klanglige variasjons- og manipulasjonsmuligheter. Når Vegard Landaas spiller altsaksofon på denne platen varierer han fra den mykeste pianissimoklang, særlig i lavt register, til en sylskarp og upolert klang i fortissimopartiene i det høyeste registeret. Dessuten kan Landaas’ saksofon låte nøyaktig som en fløyte, for så plutselig å ha en klarinett- eller fagottaktig klang. Når tempoet er lavt og det melodiske og harmoniske materialet begrenset blir man mer oppmerksom på slike fine klangnyanser. Hør for eksempel på klangen når Landaas spiller så svakt at det grenser til det ikke hørbare. Det er ingen tvil om at denne saksofonisten behersker de mange mulighetene i sitt instrument til fulle. I likhet med Landaas er også de øvrige musikerne som medvirker på denne platen både svært dyktige og eksperter på samtidsmusikk. Saksofonkvartetten er, rent klanglig, en usedvanlig homogen instrumentgruppe, og i hendene på musikerne i NoXaS Saksofonkvartett er klangen så velbalansert og samspillet så suverent at det nesten høres ut som det er ett stort instrument. Kvartetten, hvor Landaas for øvrig spiller tenorsaksofon, står for innspillingens høydepunkt både komposisjons- og fremføringsmessig med sin utsøkte formidling av ”…wie ein Hauch…” Verket, og den eminente fremføringen av det, oppsummerer på mange måter denne platen og Yngve Slettholms musikk som et pust, og et friskt sådan, i den norske samtidsmusikken.
Yngve Slettholm:
Chamber music
for saxophone
and percussion
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010
Vegard Landaas, altsaksofon
Kjell Tore Innervik, slagverk
Sidsel Walstad, harpe
NoXaS saksofonkvartet
Y. Slettholm: Verker for saksofon og slagverkinstrumenter
Klassisk musikk er ikke akkurat oversvømt av komposisjoner for saksofon, et instrument som aldri har kapret en fast plass i symfoniorkestre eller andre klassiske ensembler. Derfor er det ekstra spennende at det nå er utkommet en CD-plate som utelukkende inneholder ny, norsk ”klassisk” musikk for saksofon og ulike slagverkinstrumenter, komponert av den allsidige musikkpersonligheten Yngve Slettholm. Jeg skal innrømme at jeg ikke er spesielt bevandret i musikk for dette instrumentet og at jeg kanskje kan ha møtt denne platen med en viss skepsis. All forutinntatthet ble imidlertid, bokstavelig talt, blåst bort da jeg lyttet til denne musikken.
Verkene på platen er komponert i løpet av et tidsrom på om lag 20 år, fra 1978 til 2001, og også i musikalsk uttrykk har de stor spennvidde. De eldste verkene, ”Fire profiler” (1978) og ”Introduksjon og toccata” (1981) er de mest ekspressive. Disse stykkene inneholder store og ofte brå kontraster i tempo, dynamikk, klang og uttrykk. Saksofonkvartetten ”…wie ein Hauch…” (som et pust) (1989) og det tresatsige stykket ”Blå skygge” (2001) for altsaksofon og harpe, er preget av en mer kontemplativ atmosfære der den lineære utviklingen er fraværende og uttrykket mer neddempet og meditativt, nesten på grensen til det minimalistiske. Det samme gjelder for de to rene slagverkstykkene på CD-en, ”Two movements for marimba” (1998) og ”Air II” (1992) for vibrafon, crotales og pauker. Slettholm er interessert i ideen om syklisk tid, noe som får sitt musikalske uttrykk i denne stillestående og repetitive musikken. I tillegg til å være bevisst på at den lineære tiden ikke nødvendigvis er den eneste mulige, er Slettholm også svært opptatt av tall og strukturer. Han bruker bl.a. Fibonaccis tallrekke og det gylne snitt som komposisjonsprinsipper. Dette er imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å høre. Mer iørefallende er Slettholms tilnærming til klang. Særlig i stykkene der den melodiske og harmoniske fremdriften er minimal eller ikke-eksisterende blir fokuset dreid over på andre parametere i musikken, f.eks. klang.
Saksofonen er nok blitt undervurdert av mange komponister. I tillegg til å ha spesielt ekspressive kvaliteter har dette instrumentet nærmest utallige klanglige variasjons- og manipulasjonsmuligheter. Når Vegard Landaas spiller altsaksofon på denne platen varierer han fra den mykeste pianissimoklang, særlig i lavt register, til en sylskarp og upolert klang i fortissimopartiene i det høyeste registeret. Dessuten kan Landaas’ saksofon låte nøyaktig som en fløyte, for så plutselig å ha en klarinett- eller fagottaktig klang. Når tempoet er lavt og det melodiske og harmoniske materialet begrenset blir man mer oppmerksom på slike fine klangnyanser. Hør for eksempel på klangen når Landaas spiller så svakt at det grenser til det ikke hørbare. Det er ingen tvil om at denne saksofonisten behersker de mange mulighetene i sitt instrument til fulle. I likhet med Landaas er også de øvrige musikerne som medvirker på denne platen både svært dyktige og eksperter på samtidsmusikk. Saksofonkvartetten er, rent klanglig, en usedvanlig homogen instrumentgruppe, og i hendene på musikerne i NoXaS Saksofonkvartett er klangen så velbalansert og samspillet så suverent at det nesten høres ut som det er ett stort instrument. Kvartetten, hvor Landaas for øvrig spiller tenorsaksofon, står for innspillingens høydepunkt både komposisjons- og fremføringsmessig med sin utsøkte formidling av ”…wie ein Hauch…” Verket, og den eminente fremføringen av det, oppsummerer på mange måter denne platen og Yngve Slettholms musikk som et pust, og et friskt sådan, i den norske samtidsmusikken.
søndag 12. desember 2010
Kvalitet i kjente klarinettkvintetter
CD:
Mozart – Brahms
Clarinet quintets
LAWO Classics
Utgitt: September 2010
Oslo Philharmonic Chamber Group
W. A. Mozart: Klarinettkvintett i A-dur, K.581
J. Brahms: Klarinettkvintett i H-moll, Op. 115
Det er absolutt ikke noe revolusjonerende ved Oslo Filharmoniske Kammergruppes utgivelse av Mozarts og Brahms’ kjente klarinettkvintetter. Tolkningene er ikke radikale, tempiene er tradisjonelle og klangen konvensjonell. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker denne platen så godt. Kammergruppen prøver ikke krampaktig å være nyskapende, men har i stedet produsert en plate som oser av kvalitet i alle ledd, fra teknikk via samspill og balanse i lydbildet til frasering og musikalitet.
W. A. Mozart var en mester i å skape perfekt balanse og melodisk sødme i sine komposisjoner, og en av hans spesialiteter som komponist er den klanglige blandingen av treblåseinstrumenter og strykeinstrumenter. Sånn sett er klarinettkvintett et ypperlig medium for hans musikk. Mozart var faktisk en av de aller første betydelig komponistene som skrev musikk for klarinett, et instrument som ble utviklet tidlig på 1700-tallet. Gjennom et nært vennskap med klarinettisten Anton Stadler lærte han seg instrumentets muligheter og begrensninger. Både hans klarinettkonsert og denne kvintetten er svært populære, blant kjennere så vel som blant uskolerte entusiaster. På platen finnes også Johannes Brahms’ klarinettkvintett. Det er mange likheter mellom verkene, men Brahms’ romantikk er utvilsomt mer dramatisk enn Mozarts klassisisme.
Oslo Philharmonic Chamber Group består av musikere som til daglig har sitt virke i Oslo Filharmoniske orkester. Det er lett å glemme hvor fremragende enkeltmusikere dette orkesteret egentlig består av. Filharmoniens soloklarinettist, Leif Arne Pedersen, får ofte skryt for sine soloprestasjoner under orkesterkonserter, men får kanskje likevel ikke den oppmerksomheten han fortjener. På denne platen får han vist sin eminente teknikk og at han også behersker kammermusisering til fulle. Det samme gjelder de andre medvirkende musikerne. I disse klarinettkvintettene er det ikke slik at strykerne utelukkende akkompagnerer klarinettsolisten. Førstefiolinist Elise Båtnes, Oslo Filharmoniens konsertmester, får briljere ved flere anledninger, og også de øvrige musikerne glimrer solistisk fra tid til annen. Kammergruppens aller største styrke er likevel samspillet. Presisjonen, klangbehandlingen og balansen er like upåklagelig i intense Brahms-partier som i den sarte andresatsen av Mozart-kvintetten. Denne CD-platen kan anbefales alle som ønsker en klarinettkvintettinnspilling av ypperste kvalitet.
Mozart – Brahms
Clarinet quintets
LAWO Classics
Utgitt: September 2010
Oslo Philharmonic Chamber Group
W. A. Mozart: Klarinettkvintett i A-dur, K.581
J. Brahms: Klarinettkvintett i H-moll, Op. 115
Det er absolutt ikke noe revolusjonerende ved Oslo Filharmoniske Kammergruppes utgivelse av Mozarts og Brahms’ kjente klarinettkvintetter. Tolkningene er ikke radikale, tempiene er tradisjonelle og klangen konvensjonell. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker denne platen så godt. Kammergruppen prøver ikke krampaktig å være nyskapende, men har i stedet produsert en plate som oser av kvalitet i alle ledd, fra teknikk via samspill og balanse i lydbildet til frasering og musikalitet.
W. A. Mozart var en mester i å skape perfekt balanse og melodisk sødme i sine komposisjoner, og en av hans spesialiteter som komponist er den klanglige blandingen av treblåseinstrumenter og strykeinstrumenter. Sånn sett er klarinettkvintett et ypperlig medium for hans musikk. Mozart var faktisk en av de aller første betydelig komponistene som skrev musikk for klarinett, et instrument som ble utviklet tidlig på 1700-tallet. Gjennom et nært vennskap med klarinettisten Anton Stadler lærte han seg instrumentets muligheter og begrensninger. Både hans klarinettkonsert og denne kvintetten er svært populære, blant kjennere så vel som blant uskolerte entusiaster. På platen finnes også Johannes Brahms’ klarinettkvintett. Det er mange likheter mellom verkene, men Brahms’ romantikk er utvilsomt mer dramatisk enn Mozarts klassisisme.
Oslo Philharmonic Chamber Group består av musikere som til daglig har sitt virke i Oslo Filharmoniske orkester. Det er lett å glemme hvor fremragende enkeltmusikere dette orkesteret egentlig består av. Filharmoniens soloklarinettist, Leif Arne Pedersen, får ofte skryt for sine soloprestasjoner under orkesterkonserter, men får kanskje likevel ikke den oppmerksomheten han fortjener. På denne platen får han vist sin eminente teknikk og at han også behersker kammermusisering til fulle. Det samme gjelder de andre medvirkende musikerne. I disse klarinettkvintettene er det ikke slik at strykerne utelukkende akkompagnerer klarinettsolisten. Førstefiolinist Elise Båtnes, Oslo Filharmoniens konsertmester, får briljere ved flere anledninger, og også de øvrige musikerne glimrer solistisk fra tid til annen. Kammergruppens aller største styrke er likevel samspillet. Presisjonen, klangbehandlingen og balansen er like upåklagelig i intense Brahms-partier som i den sarte andresatsen av Mozart-kvintetten. Denne CD-platen kan anbefales alle som ønsker en klarinettkvintettinnspilling av ypperste kvalitet.
fredag 10. desember 2010
Romantikk, raffinement og en vakker ruin
Konsert:
Torsdag 9/12 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Ingar Bergby
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Lars Petter Hagen: ”Kunstnerens fortvilelse
foran de antikke fragmenters storhet”
M. Bruch: Fiolinkonsert nr. 1
B. Bartok: Konsert for orkester
Konsertkvelden i Oslo Konserthus åpnet med en urfremføring av Lars Petter Hagens verk, ”Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet.” Utgangspunktet for verket skal visstnok være avslutningen av Mahlers tredje symfoni, og kanskje er det den mørke og lange skyggen fra dette kolossale monumentet av en symfoni, som er årsaken til den unge kunstnerens fortvilelse. Hagens atmosfæriske verk, som er tilgjengelig, konsonerende og klangfullt, er preget av resignasjon og melankoli. Komponisten har imidlertid ingen grunn til å være verken fortvilet eller resignert. Kanskje er Hagens musikk bare en ruin ved siden av musikkhistoriens store monumenter, men den er en vakker ruin og, ikke minst, en vakker ruin av vår tid. Dem er det ikke altfor mange av. Musikken ble også godt mottatt av publikum.
Godt mottatt ble også fiolinist Vilde Frang Bjærke da hun entret scenen i sin, for anledningen, helsvarte kjole, for å spille Max Bruchs høyromantiske supersviske av en fiolinkonsert. ”Miss Violin” som tysk presse har utropt henne til etter den strålende innspillingen av Sibelius’ og Prokofjevs fiolinkonserter, har de siste årene levert fremføring etter fremføring i verdensklasse. Torsdag leverte hun varene igjen. Teknisk sett er Bruch-konserten ikke blant de vanskeligste. Derimot er det en utfordring å presentere det vidstrakte, virtuose og romantiske uten at det mister all substans. Nettopp egenskapen til å fylle virtuoseriets tomhet med musikalsk mening gjorde Vildes fremføring av Bruchs fiolinkonsert til en opplevelse. ”Miss Violin” har en helt spesiell klang i sitt fiolinspill. Hun tør å spille helt uten vibrato i lengre partier, som i åpningen av konserten, eller legge på vibrato først mot slutten av en lang tone. I tillegg er hun veldig direkte i spillestilen. Det gnistrer når Vilde spiller Bruch på denne måten, og tredjesatsen var et inferno av dobbeltgrep og raske løp. Bravo, Vilde!
Orkesteret, denne gang under ledelse av Ingar Bergby, må også få skryt for sin prestasjon. Intonasjonsproblemene i hornene bak scenen i Hagens verk og den ene dårlige trompetinnsatsen i Bartok til tross, får orkesteret godkjent og vel så det. Både i Hagen og som akkompagnement til Vilde gjorde de jobben sin. Likevel var det først etter pause, i Bartoks Konsert for orkester, at orkestermusikerne virkelig fikk briljere. Dette verket er fullt av virtuose soloer og raffinert klangbehandling, noe Oslo Filharmonien og Ingar Bergby evnet å formidle på en fortreffelig måte. Treblåserne spilte jo feilfritt og messingblåserne burde fått egne blomster for formidlingen av det fugerte messingpartiet i førstesatsen og koralen i andresatsen. En som faktisk fikk blomster var Bergby, og det var velfortjent. Han hadde full kontroll på Bartoks sprelske rytmikk og utfordrende samspillspartier. På mange måter kan man si at hele denne kvelden var preget av raffinement. Det åpnet med Hagens raffinerte forhold til musikkens fortid, nåtid og fremtid, fortsatte med Vilde Frangs raffinerte teknikk og musikalitet i Bruchs fiolinkonsert, og ble avsluttet med Bela Bartoks raffinerte orkestrering og klangbehandling fremført på best mulig måte av Oslo Filharmonien og Ingar Bergby.
Torsdag 9/12 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Ingar Bergby
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Lars Petter Hagen: ”Kunstnerens fortvilelse
foran de antikke fragmenters storhet”
M. Bruch: Fiolinkonsert nr. 1
B. Bartok: Konsert for orkester
Konsertkvelden i Oslo Konserthus åpnet med en urfremføring av Lars Petter Hagens verk, ”Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet.” Utgangspunktet for verket skal visstnok være avslutningen av Mahlers tredje symfoni, og kanskje er det den mørke og lange skyggen fra dette kolossale monumentet av en symfoni, som er årsaken til den unge kunstnerens fortvilelse. Hagens atmosfæriske verk, som er tilgjengelig, konsonerende og klangfullt, er preget av resignasjon og melankoli. Komponisten har imidlertid ingen grunn til å være verken fortvilet eller resignert. Kanskje er Hagens musikk bare en ruin ved siden av musikkhistoriens store monumenter, men den er en vakker ruin og, ikke minst, en vakker ruin av vår tid. Dem er det ikke altfor mange av. Musikken ble også godt mottatt av publikum.
Godt mottatt ble også fiolinist Vilde Frang Bjærke da hun entret scenen i sin, for anledningen, helsvarte kjole, for å spille Max Bruchs høyromantiske supersviske av en fiolinkonsert. ”Miss Violin” som tysk presse har utropt henne til etter den strålende innspillingen av Sibelius’ og Prokofjevs fiolinkonserter, har de siste årene levert fremføring etter fremføring i verdensklasse. Torsdag leverte hun varene igjen. Teknisk sett er Bruch-konserten ikke blant de vanskeligste. Derimot er det en utfordring å presentere det vidstrakte, virtuose og romantiske uten at det mister all substans. Nettopp egenskapen til å fylle virtuoseriets tomhet med musikalsk mening gjorde Vildes fremføring av Bruchs fiolinkonsert til en opplevelse. ”Miss Violin” har en helt spesiell klang i sitt fiolinspill. Hun tør å spille helt uten vibrato i lengre partier, som i åpningen av konserten, eller legge på vibrato først mot slutten av en lang tone. I tillegg er hun veldig direkte i spillestilen. Det gnistrer når Vilde spiller Bruch på denne måten, og tredjesatsen var et inferno av dobbeltgrep og raske løp. Bravo, Vilde!
Orkesteret, denne gang under ledelse av Ingar Bergby, må også få skryt for sin prestasjon. Intonasjonsproblemene i hornene bak scenen i Hagens verk og den ene dårlige trompetinnsatsen i Bartok til tross, får orkesteret godkjent og vel så det. Både i Hagen og som akkompagnement til Vilde gjorde de jobben sin. Likevel var det først etter pause, i Bartoks Konsert for orkester, at orkestermusikerne virkelig fikk briljere. Dette verket er fullt av virtuose soloer og raffinert klangbehandling, noe Oslo Filharmonien og Ingar Bergby evnet å formidle på en fortreffelig måte. Treblåserne spilte jo feilfritt og messingblåserne burde fått egne blomster for formidlingen av det fugerte messingpartiet i førstesatsen og koralen i andresatsen. En som faktisk fikk blomster var Bergby, og det var velfortjent. Han hadde full kontroll på Bartoks sprelske rytmikk og utfordrende samspillspartier. På mange måter kan man si at hele denne kvelden var preget av raffinement. Det åpnet med Hagens raffinerte forhold til musikkens fortid, nåtid og fremtid, fortsatte med Vilde Frangs raffinerte teknikk og musikalitet i Bruchs fiolinkonsert, og ble avsluttet med Bela Bartoks raffinerte orkestrering og klangbehandling fremført på best mulig måte av Oslo Filharmonien og Ingar Bergby.
onsdag 1. desember 2010
Adventslys i Sagene kirke
Konsert:
Tirsdag 30/11 2010
Sagene kirke, Oslo
Ensemble 96 v/Anine Kruse Skatrud
F. Poulenc: Quatre motets pour le temps de noël
G. P. da Palestrina: O Magnum mysterium, Exsultate Deo
M. Lauridsen: O Magnum mysterium
K. Mørk Karlsen: O Magnum mysterium
J. Mäntyjärvi: Die Stimme des Kindes
+ ulike arrangementer av julesanger
Når gradestokken kryper under minus 15 og dagene nærmer seg de korteste og mørkeste på året, kan man trenge litt lys og varme i ventetiden frem mot jul. Tirsdag kveld inviterte Ensemble 96 og dirigent Anine Kruse Skatrud til adventskonsert i nyoppussede Sagene kirke. Jeg vet ikke om det var kuldegradene, konserttidspunktet eller programmet som var årsaken, men dessverre var ikke publikumsfremmøtet det aller beste, kun halvfull kirke. Det var synd, for de dunjakkene og pelsluene som hadde funnet veien til Sagene fikk oppleve en stemningsfull konsert av høyeste kvalitet, et varmt lys i det kalde novembermørket.
Jeg vil rose koret for programvalget. Det er mer enn nok advents- og julekonserter av typen ”deilig er jorden, fin er musikken og alle synger med på ekstranumrene.” Ensemble 96 tør å utfordre både seg selv og publikum. Verken Francis Poulenc eller den nordiske samtidstrioen, Kjell Mørk Karlsen, Morten Lauridsen (dansk-amerikaner) og Jaakko Mäntyjärvi kan karakteriseres som åpenbare publikumsfavoritter. Fremføres deres musikk så godt som på gårsdagens konsert, og i en så smakfull helhet, skal man imidlertid ikke se bort fra at de kan bli det. Det skal også sies at den nyere musikken på programmet nok tilhører det mer klangfulle og melodiøse sjiktet av vår tids musikalske uttrykk. Også arrangementene av julesangene ”Away in a manger,” ”Stille natt” og ”Det hev ei rose sprunge” var fulle av tette toneclustere, klangflater og spennende harmonikk. Kanskje ble det for mye for noen. For meg var det en velkomponerte og spennende helhet.
Hovedårsaken til at adventskonserten med Ensemble 96 ble en opplevelse ligger likevel ikke i programvalget, men i korets fremførelse av musikken. I Francis Poulencs eiendommelige og fargerike julemotetter bidro de fine dynamiske og klanglige nyansene til å gjøre det store mysteriet virkelig mystisk og helheten variert og spennende. Også Jaakko Mäntyjärvis ”Die Stimme des Kindes,” konsertens umiddelbart kanskje minst tilgjengelige verk, ble fremført på en svært overbevisende måte. I de to verkene av Palestrina viste koret at det, på tross av å ha ny musikk som et slags varemerke, også behersker eldre tiders musikk på en utmerket måte. De lange og velbalanserte melodilinjene kom tydelig frem uten å miste kontakten med den spirituelle stemmeveven. Konsertens høydepunkt var likevel Morten Lauridsens vakre ”O Magnum mysterium” der de lange frasene, de milde dissonansene og de dype avslutningsakkordene nådde en balanse mellom klanglig fylde og forsiktig følsomhet jeg aldri har hørt maken til i dette verket. Nydelig!
Skal man kritisere Ensemble 96 for noe må det være at konsonanter som ”T” og ”S” ikke alltid var helt presise og at teksten derfor ikke alltid var lett å oppfatte. Dette blir likevel en bagatell når intonasjonen var så klokkeklar og det musikalske uttrykket så levende. I løpet av konserten bidro flere av korets sangere med fine soloprestasjoner. Mest iørefallende var kanskje solokvartetten som avsluttet konserten med en forbløffende langsom versjon av ”Det hev ei rose sprunge,” omsluttet av korets brede klangflater. Først kunne tempoet virke i overkant langsomt, men etter hvert som den gamle melodien skred frem i Ensemble 96’s store lydlandskap, skulle man ønske at dette øyeblikket, dette glimtet av lys i den kalde novembernatten, aldri skulle ta slutt.
Tirsdag 30/11 2010
Sagene kirke, Oslo
Ensemble 96 v/Anine Kruse Skatrud
F. Poulenc: Quatre motets pour le temps de noël
G. P. da Palestrina: O Magnum mysterium, Exsultate Deo
M. Lauridsen: O Magnum mysterium
K. Mørk Karlsen: O Magnum mysterium
J. Mäntyjärvi: Die Stimme des Kindes
+ ulike arrangementer av julesanger
Når gradestokken kryper under minus 15 og dagene nærmer seg de korteste og mørkeste på året, kan man trenge litt lys og varme i ventetiden frem mot jul. Tirsdag kveld inviterte Ensemble 96 og dirigent Anine Kruse Skatrud til adventskonsert i nyoppussede Sagene kirke. Jeg vet ikke om det var kuldegradene, konserttidspunktet eller programmet som var årsaken, men dessverre var ikke publikumsfremmøtet det aller beste, kun halvfull kirke. Det var synd, for de dunjakkene og pelsluene som hadde funnet veien til Sagene fikk oppleve en stemningsfull konsert av høyeste kvalitet, et varmt lys i det kalde novembermørket.
Jeg vil rose koret for programvalget. Det er mer enn nok advents- og julekonserter av typen ”deilig er jorden, fin er musikken og alle synger med på ekstranumrene.” Ensemble 96 tør å utfordre både seg selv og publikum. Verken Francis Poulenc eller den nordiske samtidstrioen, Kjell Mørk Karlsen, Morten Lauridsen (dansk-amerikaner) og Jaakko Mäntyjärvi kan karakteriseres som åpenbare publikumsfavoritter. Fremføres deres musikk så godt som på gårsdagens konsert, og i en så smakfull helhet, skal man imidlertid ikke se bort fra at de kan bli det. Det skal også sies at den nyere musikken på programmet nok tilhører det mer klangfulle og melodiøse sjiktet av vår tids musikalske uttrykk. Også arrangementene av julesangene ”Away in a manger,” ”Stille natt” og ”Det hev ei rose sprunge” var fulle av tette toneclustere, klangflater og spennende harmonikk. Kanskje ble det for mye for noen. For meg var det en velkomponerte og spennende helhet.
Hovedårsaken til at adventskonserten med Ensemble 96 ble en opplevelse ligger likevel ikke i programvalget, men i korets fremførelse av musikken. I Francis Poulencs eiendommelige og fargerike julemotetter bidro de fine dynamiske og klanglige nyansene til å gjøre det store mysteriet virkelig mystisk og helheten variert og spennende. Også Jaakko Mäntyjärvis ”Die Stimme des Kindes,” konsertens umiddelbart kanskje minst tilgjengelige verk, ble fremført på en svært overbevisende måte. I de to verkene av Palestrina viste koret at det, på tross av å ha ny musikk som et slags varemerke, også behersker eldre tiders musikk på en utmerket måte. De lange og velbalanserte melodilinjene kom tydelig frem uten å miste kontakten med den spirituelle stemmeveven. Konsertens høydepunkt var likevel Morten Lauridsens vakre ”O Magnum mysterium” der de lange frasene, de milde dissonansene og de dype avslutningsakkordene nådde en balanse mellom klanglig fylde og forsiktig følsomhet jeg aldri har hørt maken til i dette verket. Nydelig!
Skal man kritisere Ensemble 96 for noe må det være at konsonanter som ”T” og ”S” ikke alltid var helt presise og at teksten derfor ikke alltid var lett å oppfatte. Dette blir likevel en bagatell når intonasjonen var så klokkeklar og det musikalske uttrykket så levende. I løpet av konserten bidro flere av korets sangere med fine soloprestasjoner. Mest iørefallende var kanskje solokvartetten som avsluttet konserten med en forbløffende langsom versjon av ”Det hev ei rose sprunge,” omsluttet av korets brede klangflater. Først kunne tempoet virke i overkant langsomt, men etter hvert som den gamle melodien skred frem i Ensemble 96’s store lydlandskap, skulle man ønske at dette øyeblikket, dette glimtet av lys i den kalde novembernatten, aldri skulle ta slutt.
tirsdag 23. november 2010
Russisk rakett i Operaen
Konsert:
Lørdag 20/11 2010
Den Norske Opera, hovedscenen
Operaorkesteret v/ Alexander Lazarev
Henning Kraggerud, fiolin
A. Glazunov: Carnival, ouverture for orkester
J. Sibelius: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 5
Det var så vidt den siste gjenklangen av applaus hadde stilnet i Operaens hovedsal før dirigent Alexander Lazarev hoppet til og sparket i gang Glazunovs sprudlende orkesterouverture, Carnival. Dette festlige stykket ble presentert med et fargespekter og en energi som var et ekte karneval verdig. Den godt voksne russiske bjørnen på podiet hoppet opp og ned, og viftet inn det som kunne krype og gå av orkestermusikere på scenen. Han hadde stålkontroll på enhver innsats og viste, i likhet med Operaorkesterets musikere, både teknisk og musikalsk overskudd.
Det samme må kunne sies om Henning Kraggerud og hans traktering av fiolinen i Sibelius’ vidunderlige og veldig vanskelige fiolinkonsert. Kraggerud kjenner konserten godt og har fremført den ved flere anledninger i inn- og utland. Han mestrer selvsagt de teknisk halsbrekkende partiene på en ypperlig måte. Viktigere er likevel hans eminente evne til å formidle de lange linjene og det lyriske uttrykket i denne musikken. Da stjernesolist Kraggerud skinte som mest var imidlertid orkesteret ute på tynn is ved flere anledninger. Hornistene hadde et par feilskjær for mye, treblåserne slet tidvis med intonasjonen og samspillet hadde til tider gått helt gjennom isen og lå og kavet i det iskalde vannet. Foran alt dette stod Lazarev og viftet som om han fremdeles var på karneval med Glazunov. Noen ganger er det så stor kontrast mellom det visuelle og det auditive at det ene forstyrrer det andre. Lazarevs maskinaktige dirigering i den sarte åpningen av Sibeliuskonserten var et slikt tilfelle. Kraggeruds eminente solospill reddet likevel fremføringen. Han fikk velfortjente bravorop og måtte trå til med sin store ”hit,” et eget arrangement av ”I ensomme stunde” av Ole Bull, som ekstranummer.
Etter en noe uheldig fremtoning i fiolinkonserten tok Operaorkesteret kraftig revansje etter pause da de fremførte Sergej Prokofjevs mektige femte symfoni. Usikkerheten og intonasjonsproblemene fra fiolinkonserten var luket vekk, og det musikalske overskuddet fra Glazunovouverturen tilbake. Dessuten var presisjonen prikkfri. Høydepunktet ble den ville andresatsen, der jeg særlig vil trekke frem slagverkseksjonen. Flott levert! Dirigent Lazarev fortsatte å hoppe og sprette som han gjorde hele første avdeling, men nå var det hundre prosent samsvar mellom lyd og bevegelser. Som i Glazunovstykket, fikk Lazarevs kolossale energiutbrudd og rytmisk presise dirigering, også i Prokofjevsymfonien, gjenlyd i musikken. Orkesteret svarte med å gi russeren akkurat den musikalske raketten han åpenbart forsøkte å avfyre. Derfor ble fremføringen av Prokofjevs 5. symfoni en fryd, både for øre og øye, på Operaens flotte hovedscene.
Lørdag 20/11 2010
Den Norske Opera, hovedscenen
Operaorkesteret v/ Alexander Lazarev
Henning Kraggerud, fiolin
A. Glazunov: Carnival, ouverture for orkester
J. Sibelius: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 5
Det var så vidt den siste gjenklangen av applaus hadde stilnet i Operaens hovedsal før dirigent Alexander Lazarev hoppet til og sparket i gang Glazunovs sprudlende orkesterouverture, Carnival. Dette festlige stykket ble presentert med et fargespekter og en energi som var et ekte karneval verdig. Den godt voksne russiske bjørnen på podiet hoppet opp og ned, og viftet inn det som kunne krype og gå av orkestermusikere på scenen. Han hadde stålkontroll på enhver innsats og viste, i likhet med Operaorkesterets musikere, både teknisk og musikalsk overskudd.
Det samme må kunne sies om Henning Kraggerud og hans traktering av fiolinen i Sibelius’ vidunderlige og veldig vanskelige fiolinkonsert. Kraggerud kjenner konserten godt og har fremført den ved flere anledninger i inn- og utland. Han mestrer selvsagt de teknisk halsbrekkende partiene på en ypperlig måte. Viktigere er likevel hans eminente evne til å formidle de lange linjene og det lyriske uttrykket i denne musikken. Da stjernesolist Kraggerud skinte som mest var imidlertid orkesteret ute på tynn is ved flere anledninger. Hornistene hadde et par feilskjær for mye, treblåserne slet tidvis med intonasjonen og samspillet hadde til tider gått helt gjennom isen og lå og kavet i det iskalde vannet. Foran alt dette stod Lazarev og viftet som om han fremdeles var på karneval med Glazunov. Noen ganger er det så stor kontrast mellom det visuelle og det auditive at det ene forstyrrer det andre. Lazarevs maskinaktige dirigering i den sarte åpningen av Sibeliuskonserten var et slikt tilfelle. Kraggeruds eminente solospill reddet likevel fremføringen. Han fikk velfortjente bravorop og måtte trå til med sin store ”hit,” et eget arrangement av ”I ensomme stunde” av Ole Bull, som ekstranummer.
Etter en noe uheldig fremtoning i fiolinkonserten tok Operaorkesteret kraftig revansje etter pause da de fremførte Sergej Prokofjevs mektige femte symfoni. Usikkerheten og intonasjonsproblemene fra fiolinkonserten var luket vekk, og det musikalske overskuddet fra Glazunovouverturen tilbake. Dessuten var presisjonen prikkfri. Høydepunktet ble den ville andresatsen, der jeg særlig vil trekke frem slagverkseksjonen. Flott levert! Dirigent Lazarev fortsatte å hoppe og sprette som han gjorde hele første avdeling, men nå var det hundre prosent samsvar mellom lyd og bevegelser. Som i Glazunovstykket, fikk Lazarevs kolossale energiutbrudd og rytmisk presise dirigering, også i Prokofjevsymfonien, gjenlyd i musikken. Orkesteret svarte med å gi russeren akkurat den musikalske raketten han åpenbart forsøkte å avfyre. Derfor ble fremføringen av Prokofjevs 5. symfoni en fryd, både for øre og øye, på Operaens flotte hovedscene.
fredag 12. november 2010
Musikk fra evigheten
Konsert:
Torsdag 11/11 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
G. Mahler: Symfoni nr. 9
Herbert von Karajan skal en gang ha sagt om Mahlers niende symfoni at ”det er musikk fra en annen verden, fra evigheten.” Er dette virkelig ”musikk fra evigheten” og ikke bare musikk? Jeg vil snakke om pust. Menneskelivet defineres av pusten. Alt starter med et første innpust og avsluttes med et siste utpust. Når Jukka Pekka Saraste puster inn og hever armene holder vi pusten, men bare til tonene griper oss med seg og bølger frem med ekspressiv emosjonalitet i den store, livfulle førstesatsen. I tredjesatsen gisper både publikum og musikere etter luft i det kolossale, kontrapunktiske nettverket. Pusten roer seg i siste sats, og både Mahler og lytteren trekker et lettelsens sukk. En gang må det likevel ta slutt. Akkurat som livet er også musikken flyktig, og siste tone møter uunngåelig sin ende. For Mahler gikk det ikke lang tid etter at han hadde komponert sin niende symfoni før han selv møtte livets flyktighet. Han trakk sitt siste pust i 1911, før han rakk å høre verket fremført.
Oslo Filharmonien og Jukka Pekka Saraste har tidligere hatt stor suksess med musikk av Mahler. Dette repertoaret står utvilsomt særlig godt både til orkesteret og dets dirigent. Mahlers niende symfoni stiller store krav med virtuose enkeltstemmer, vanskelige samspillpartier og lange linjer. Da er det spesielt gledelig at Oslo Filharmonien og Saraste også i går viste at de, både teknisk og uttrykksmessig, behersker denne musikken til fulle. Av alle de store prestasjonene i Oslo Konserthus torsdag vil jeg spesielt trekke frem den fine fraseringen og klangfullheten i de mange hornsoloene. Særlig ros fortjener også strykerne for fyldigheten i klangen, bl.a. i åpningen av fjerde sats. Her var det nok ikke bare Saraste som lot seg bevege. Et sterkt øyeblikk. Dessuten var samtlige solistiske innslag i den hektiske tredjesatsen rett og slett imponerende. Oslo Filharmonien og Saraste gir i disse dager ut CD-plate med en innspilling av Mahlers sjette symfoni. Spill inn den niende også!
Konserthuset var fylt til randen i går. Selv ikke på podieterrassen var det ledige plasser. Sekundene etter at siste pianissimoklang hadde tonet ut i salen og før de velfortjente, stående ovasjonene brøt ut var magiske. Denne stunden med stillhet var som en liten evighet, et øyeblikk av den evige hvile vi alle en gang skal ta del i. Så er kanskje Mahlers niende symfoni ikke bare musikk likevel, men ”musikk fra en annen verden, fra evigheten.”
Torsdag 11/11 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
G. Mahler: Symfoni nr. 9
Herbert von Karajan skal en gang ha sagt om Mahlers niende symfoni at ”det er musikk fra en annen verden, fra evigheten.” Er dette virkelig ”musikk fra evigheten” og ikke bare musikk? Jeg vil snakke om pust. Menneskelivet defineres av pusten. Alt starter med et første innpust og avsluttes med et siste utpust. Når Jukka Pekka Saraste puster inn og hever armene holder vi pusten, men bare til tonene griper oss med seg og bølger frem med ekspressiv emosjonalitet i den store, livfulle førstesatsen. I tredjesatsen gisper både publikum og musikere etter luft i det kolossale, kontrapunktiske nettverket. Pusten roer seg i siste sats, og både Mahler og lytteren trekker et lettelsens sukk. En gang må det likevel ta slutt. Akkurat som livet er også musikken flyktig, og siste tone møter uunngåelig sin ende. For Mahler gikk det ikke lang tid etter at han hadde komponert sin niende symfoni før han selv møtte livets flyktighet. Han trakk sitt siste pust i 1911, før han rakk å høre verket fremført.
Oslo Filharmonien og Jukka Pekka Saraste har tidligere hatt stor suksess med musikk av Mahler. Dette repertoaret står utvilsomt særlig godt både til orkesteret og dets dirigent. Mahlers niende symfoni stiller store krav med virtuose enkeltstemmer, vanskelige samspillpartier og lange linjer. Da er det spesielt gledelig at Oslo Filharmonien og Saraste også i går viste at de, både teknisk og uttrykksmessig, behersker denne musikken til fulle. Av alle de store prestasjonene i Oslo Konserthus torsdag vil jeg spesielt trekke frem den fine fraseringen og klangfullheten i de mange hornsoloene. Særlig ros fortjener også strykerne for fyldigheten i klangen, bl.a. i åpningen av fjerde sats. Her var det nok ikke bare Saraste som lot seg bevege. Et sterkt øyeblikk. Dessuten var samtlige solistiske innslag i den hektiske tredjesatsen rett og slett imponerende. Oslo Filharmonien og Saraste gir i disse dager ut CD-plate med en innspilling av Mahlers sjette symfoni. Spill inn den niende også!
Konserthuset var fylt til randen i går. Selv ikke på podieterrassen var det ledige plasser. Sekundene etter at siste pianissimoklang hadde tonet ut i salen og før de velfortjente, stående ovasjonene brøt ut var magiske. Denne stunden med stillhet var som en liten evighet, et øyeblikk av den evige hvile vi alle en gang skal ta del i. Så er kanskje Mahlers niende symfoni ikke bare musikk likevel, men ”musikk fra en annen verden, fra evigheten.”
Abonner på:
Innlegg (Atom)