lørdag 29. januar 2011

Minneverdig med mester Mørk

Konsert:
Onsdag 26/1 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Truls Mørk, cello

R. Schumann: Symfoni nr. 1 ”Vårsymfonien”
A. Dvořák: Cellokonsert


Det er fristende å si at onsdagens konsert i Oslo Konserthus på mange måter representerte et lys i mørke. I januarmørket ble publikum først minnet om lysere tider med Robert Schumanns ”Vårsymfoni,” før en stor cellist viste at det, etter to års sykdom, igjen er lys i Mørk(e).

Det er ikke mange klassiske musikere forunt å oppleve rungende applaus og jubeltilrop fra publikum før man har spilt en eneste tone. Da Truls Mørk entret scenen, for å gi sin første konsert i Norge på over to år, var mottakelsen så hjertelig og full av glede at jeg ikke kan huske å ha opplevd maken i Oslo Konserthus. Ovasjonene varte i flere minutter før Mørk fikk stillhet nok til å stemme strengene og spenne buen. En cellokonsert av Antonin Dvořák senere var det ingen tvil: Cellomesteren er tilbake!

Truls Mørk overbeviste fra første til siste tone. Varmen i klangen, artikulasjonen, teknikken og musikaliteten i Mørks cellospill er rett og slett enestående. Publikum var begeistret og spratt entusiastiske opp av setene umiddelbart etter at siste klang hadde tonet ut. Mørk ble for øvrig overrakt Sibeliusprisen 2010 for å ha fremmet forholdet mellom norsk og finsk kultur. Han svarte med ekstranummeret ”Stille skoger,” riktig nok av den tsjekkiske komponisten Dvořák, men, som Mørk selv påpekte, med en tittel som passer like godt til finske forhold.

På dirigentpodiet i Oslo Konserthus onsdag stod internasjonalt anerkjente Eivind Gullberg Jensen. Med stor glød ledet han orkesteret gjennom Robert Schumanns lyse ”Vårsymfoni.” Orkesteret svarte godt, og selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent var fremføringen frisk og velklingende. Denne kvelden handlet likevel aldri om Schumann, men om Truls Mørk og Dvořáks lidenskapelige cellokonsert.

Filharmonien har spilt inn dette verket med nettopp Truls Mørk, og det hørtes at musikerne var godt kjent med både musikken og solisten. Perfekt balansert mot Mørks cello og skjerpet i alle ledd gjorde orkesteret sitt for at det ble en minneverdig festaften i Konserthuset. I cellokonserten viste også Gullberg Jensen, gjennom sin gode kjemi med solisten og dynamiske kommunikasjon med orkesteret, at hans navn bør være høyt på listen over aktuelle kandidater til den nye sjefsdirigentjobben i Oslo Filharmonien etter Saraste. Med Truls Mørk tilbake og Eivind Gullberg Jensen på full fart fremover ser fremtiden ytterst lys ut for norsk musikkliv.

mandag 24. januar 2011

Graffiti og brede penselstrøk

Konsert:
Torsdag 20/1 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Det Norske Solistkor

M. Lindberg: Graffiti
A. Bruckner: Symfoni nr. 7


Trodde du graffiti var et nytt fenomen? Da må du tro om igjen. Magnus Lindbergs ”Graffiti” er nemlig ikke spraymalte budskap hentet fra moderne T-banestasjoner, men 2000 år gamle inskripsjoner på veggene i den historiske byen Pompeii. Graffitien fra den askebegravede byen spenner fra grove fornærmelser til vakre kjærlighetserklæringer, fra ussel grammatikk til blomstrende poesi. Morsomst er kanskje utsagn som ”Gari Flos” (”Fiskesausenes konge”), men det er sannelig lett å trekke på smilebåndet av de mer vulgære ”Hic ego bis futui” og ”Myrtis bene fellas” også. Uten å avsløre betydningen kunne denne graffitien like gjerne vært funnet på offentlige toaletter i dag.

Den finske samtidskomponisten Magnus Lindberg har allerede risset navnet sitt inn i musikkhistorien med orkesterverker som ”Kraft,” ”Aura” og ”Feria.” Med ”Graffiti” (2009) har han nå også komponert et bredt anlagt verk for kor og orkester. Som flere av Lindbergs rene orkesterverker er også ”Graffiti” preget av store kontraster og voldsomme utbrudd sydd sammen til en symfonisk enhet. Enheten mellom kor og orkester ble faktisk også markert visuelt i Oslo Konserthus torsdag da koret var plassert midt i orkesteret. Akustisk sett fungerte dette bare middels. Det Norske Solistkor tok nok i, men flere ganger druknet både tekst og korklang i orkesterlyden. Det er vanskelig å avgjøre om dette primært skyldes Lindbergs komposisjon, akustikken i Oslo Konserthus eller plasseringen av koret, men at teksten ble borte var i alle fall problematisk for opplevelsen. Når det er sagt var ”Graffiti” et klanglig, teksturalt og motivisk spennende verk. Lindberg kan utvilsomt sin orkestrering. Foruten balanseproblemene skal kor, orkester og dirigent ha ros for både teknisk utførelse og samspill i den nyskrevne komposisjonen.

Dessverre kan ikke alle instrumentgrupper få samme ros for fremførelsen av Anton Bruckners 7. symfoni etter pause. Intonasjonen i wagnertuba og til dels også horn var ved flere anledninger hårreisende dårlig. Musikerne virket usikre og nervøse og da de sure akkordene var fordelt utover hele verket ble dette rett og slett pinlig. Problemene ble spesielt merkbare fordi resten av orkesteret spilte usedvanlig bra, både sammen og som solister.

Det er flere likheter mellom Bruckner og Lindberg, kanskje særlig forkjærligheten for symfonisk grandeur, men der Lindberg elsker dramatiske kollisjoner og kontraster maler Bruckner med brede romantiske penselstrøk og bygger møysommelig opp til ethvert klimaks. Senromantisk symfoni viser seg gang på gang å være som skapt for Saraste og hans orkester. Men selv om Bruckner klang mektig, stort og samstemt i konserthuset var de nevnte problemene i horn og wagnertuba så påtagelige, særlig i solistiske og dynamisk svake partier, at det gode helhetsinntrykket fikk en stygg ripe i messingen.

lørdag 15. januar 2011

Grieg som Grieg, Chopin som sigøyner og pop som barokk – en ny platetrend?

CD-plater:
”Chasing the butterfly –
Recreating Grieg’s 1903 recordings and beyond…”
SIMAX Classics
Utgitt: November 2010

”Mazurka – Remaking Chopin”
LAWO Classics
Utgitt: Oktober 2010

”Love Songs Re-spelled”
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010


(teksten er også publisert på Ballade under tittelen "Gamle sanger om igjen." Se http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011011412121023704280)

Mange av de beste ideene til plateutgivelser oppstår når noen, i stedet for å henge seg opp i hvordan musikken skal fremføres, er nysgjerrig på hvordan den kan fremføres. Kan man spille Griegs musikk akkurat slik Grieg selv fremførte den? Hvordan kan Chopins musikk klinge? Kan man kombinere barokkarier med nyskrevne poplåter? I løpet av de tre siste månedene av 2010 fikk publikum presentert tre CD-plater, ”Chasing the butterfly,” ”Mazurka – Remaking Chopin” og ”Love Songs Re-spelled,” som alle er sprunget ut av kreative ideer om fremføringspraktiske muligheter. Recreating, remaking og respelled: Det handler om å presentere noe gammelt på en ny måte.

Grieg som Grieg
På ”Chasing the butterfly” er det Edvard Griegs pianospill opphavsmennene har vært på jakt etter. Pianisten Sigurd Slåttebrekk har, sammen med produsent Tony Harrison, tatt for seg de over hundre år gamle, sprakete voksrullene med Griegs innspillinger av egne verker. Målet har vært å imitere Griegs spillestil, ikke først og fremst for å kopiere, men for å lære av en fremragende pianist, bringe en forgangen utøvertradisjon frem i lyset og slik berike fremføringer av denne musikken i dag. Det mest iørefallende med Griegs spill er det hurtige og stadig vekslende tempoet. Få, om noen, av dagens utøvere tør å ta seg slike friheter. De gamle opptakene er uvurderlige, ikke bare som historisk dokument over Griegs tolkning av egne verker og over romantisk utøvertradisjon, men også som inspirasjonskilde. Unge musikere kan oppdage helt nye måter å tenke og spille på ved å lytte til den gamle mesteren.

Slåttebrekk og Harrison har lyktes usedvanlig godt. Ikke bare har de klart å skape nye innspillinger som er så godt som identiske med opptakene på de knitrende rullene, men de har også overført den tilegnede kunnskapen til verker Grieg aldri rakk å spille inn, som ”Ballade i g-moll.” At platen dessuten er spilt inn på Griegs eget piano på Troldhaugen gir den ytterligere en historisk og estetisk dimensjon. Nærmere komponisten og pianisten Grieg er det neppe mulig å komme. Bakgrunnsstøyen fra de gamle voksrullene er erstattet med utsøkt lydkvalitet uten at det historiske suset er gått tapt av den grunn. Like viktig er det at det virkelig svinger av disse innspillingene. Ved å ty til Griegs eget spill har Slåttebrekk tilført interpretasjonene av denne musikken noe helt nytt. Dette er et unikt prosjekt innen historisk orientert oppføringspraksis.

Chopin som sigøyner
På ”Mazurka – Remaking Chopin” får musikken til en annen stor romantisk pianist, Frédéric Chopin, langt tøffere behandling. Samtidskomponist Nils Henrik Asheim har ikke ønsket å gjenskape Chopins musikk slik den opprinnelig hørtes ut. Tvert i mot. Han har fått med seg Gjertruds sigøynerorkester i kreative og radikale nytolkninger av den polske komponistens eiendommelige masurkaer. Riktignok kan Chopins melodier og klanger anes i det ferdige produktet, men først og fremst viser Asheim hvordan denne musikken kan inspirere til å skape noe nytt. Det er en lang vei fra de pene pikenes søtladne pianospill i 1800-tallssalonger til sigøynerorkesterets upolerte klang, instrumentale effekter, frekke glissandi og improvisatoriske spillestil. Klarinetten hyler, fiolinen hveser og trekkspillbelgen puster og peser mens det klimpres og rasles på strenger og tangenter. Og bak alt dette ligger altså fremdeles de stiliserte polske dansene til Frédéric Chopin. Det er forbløffende hva denne musikken har gitt opphav til. Der Slåttebrekk i sitt Grieg-prosjekt nærmer seg det man, med et betent uttrykk, kan kalle det autentiske, tøyer Asheim grensene for hvilke og hvor store friheter man kan ta seg i forhold til det klassiske repertoaret. Forfriskende og modig.

Pop som barokk
Også sopranen Elisabeth Holmertz og barokkgitaristen Fredrik Bock forener det gamle og det nye. På ”Love Songs Re-spelled” er et knippe sanger av den italienske 1600-tallskomponisten Barbara Strozzi satt sammen med tre poplåter av Susanna Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun, samt popklassikeren ”Hallelujah” av Leonard Cohen. Hensikten har vært å vise likheten mellom barokkens solosanger og den moderne populærmusikkens sanger-låtskrivertradisjon. Sjangrene har åpenbare fellestrekk i tekstur (melodi med akkompagnement) og tekstgrunnlag. Hvorvidt prosjektet er vellykket kan likevel diskuteres. Låter ikke Ane Bruns musikk tross alt best når den fremføres av Ane Brun? Mange vil nok i alle fall hevde at de briljante barokkmusikerne Holmertz og Bock låter best når de fremfører musikk av Strozzi. Sjangeroverskridelser er ofte kjærkomne, men det blir en vurdering fra gang til gang om nettopp dette er en kombinasjon som beriker musikken eller ikke.

En ny platetrend?
Det er en tendens i det klassiske platemarkedet til å prøve ut nye måter å formidle det kunstmusikalske repertoaret på. Tiden vil vise hvilke kreative ideer som setter an tonen for platesalget fremover og hvilke som faller gjennom. Disse tre CD-platene har vist at det kan være fruktbart å spørre seg hvordan musikken kan fremføres og ikke låse seg fast i hvordan den ”skal” spilles. Grieg som Grieg låter herlig duggfriskt, og Chopin gjør seg overraskende godt som sigøyner. Derimot har jeg min tvil om pop og barokk kommer til å innlede noe varig forhold med det aller første.

onsdag 15. desember 2010

…som et friskt pust…

CD:
Yngve Slettholm:
Chamber music
for saxophone
and percussion

LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010

Vegard Landaas, altsaksofon
Kjell Tore Innervik, slagverk
Sidsel Walstad, harpe
NoXaS saksofonkvartet

Y. Slettholm: Verker for saksofon og slagverkinstrumenter


Klassisk musikk er ikke akkurat oversvømt av komposisjoner for saksofon, et instrument som aldri har kapret en fast plass i symfoniorkestre eller andre klassiske ensembler. Derfor er det ekstra spennende at det nå er utkommet en CD-plate som utelukkende inneholder ny, norsk ”klassisk” musikk for saksofon og ulike slagverkinstrumenter, komponert av den allsidige musikkpersonligheten Yngve Slettholm. Jeg skal innrømme at jeg ikke er spesielt bevandret i musikk for dette instrumentet og at jeg kanskje kan ha møtt denne platen med en viss skepsis. All forutinntatthet ble imidlertid, bokstavelig talt, blåst bort da jeg lyttet til denne musikken.

Verkene på platen er komponert i løpet av et tidsrom på om lag 20 år, fra 1978 til 2001, og også i musikalsk uttrykk har de stor spennvidde. De eldste verkene, ”Fire profiler” (1978) og ”Introduksjon og toccata” (1981) er de mest ekspressive. Disse stykkene inneholder store og ofte brå kontraster i tempo, dynamikk, klang og uttrykk. Saksofonkvartetten ”…wie ein Hauch…” (som et pust) (1989) og det tresatsige stykket ”Blå skygge” (2001) for altsaksofon og harpe, er preget av en mer kontemplativ atmosfære der den lineære utviklingen er fraværende og uttrykket mer neddempet og meditativt, nesten på grensen til det minimalistiske. Det samme gjelder for de to rene slagverkstykkene på CD-en, ”Two movements for marimba” (1998) og ”Air II” (1992) for vibrafon, crotales og pauker. Slettholm er interessert i ideen om syklisk tid, noe som får sitt musikalske uttrykk i denne stillestående og repetitive musikken. I tillegg til å være bevisst på at den lineære tiden ikke nødvendigvis er den eneste mulige, er Slettholm også svært opptatt av tall og strukturer. Han bruker bl.a. Fibonaccis tallrekke og det gylne snitt som komposisjonsprinsipper. Dette er imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å høre. Mer iørefallende er Slettholms tilnærming til klang. Særlig i stykkene der den melodiske og harmoniske fremdriften er minimal eller ikke-eksisterende blir fokuset dreid over på andre parametere i musikken, f.eks. klang.

Saksofonen er nok blitt undervurdert av mange komponister. I tillegg til å ha spesielt ekspressive kvaliteter har dette instrumentet nærmest utallige klanglige variasjons- og manipulasjonsmuligheter. Når Vegard Landaas spiller altsaksofon på denne platen varierer han fra den mykeste pianissimoklang, særlig i lavt register, til en sylskarp og upolert klang i fortissimopartiene i det høyeste registeret. Dessuten kan Landaas’ saksofon låte nøyaktig som en fløyte, for så plutselig å ha en klarinett- eller fagottaktig klang. Når tempoet er lavt og det melodiske og harmoniske materialet begrenset blir man mer oppmerksom på slike fine klangnyanser. Hør for eksempel på klangen når Landaas spiller så svakt at det grenser til det ikke hørbare. Det er ingen tvil om at denne saksofonisten behersker de mange mulighetene i sitt instrument til fulle. I likhet med Landaas er også de øvrige musikerne som medvirker på denne platen både svært dyktige og eksperter på samtidsmusikk. Saksofonkvartetten er, rent klanglig, en usedvanlig homogen instrumentgruppe, og i hendene på musikerne i NoXaS Saksofonkvartett er klangen så velbalansert og samspillet så suverent at det nesten høres ut som det er ett stort instrument. Kvartetten, hvor Landaas for øvrig spiller tenorsaksofon, står for innspillingens høydepunkt både komposisjons- og fremføringsmessig med sin utsøkte formidling av ”…wie ein Hauch…” Verket, og den eminente fremføringen av det, oppsummerer på mange måter denne platen og Yngve Slettholms musikk som et pust, og et friskt sådan, i den norske samtidsmusikken.

søndag 12. desember 2010

Kvalitet i kjente klarinettkvintetter

CD:
Mozart – Brahms
Clarinet quintets

LAWO Classics
Utgitt: September 2010

Oslo Philharmonic Chamber Group

W. A. Mozart: Klarinettkvintett i A-dur, K.581
J. Brahms: Klarinettkvintett i H-moll, Op. 115


Det er absolutt ikke noe revolusjonerende ved Oslo Filharmoniske Kammergruppes utgivelse av Mozarts og Brahms’ kjente klarinettkvintetter. Tolkningene er ikke radikale, tempiene er tradisjonelle og klangen konvensjonell. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker denne platen så godt. Kammergruppen prøver ikke krampaktig å være nyskapende, men har i stedet produsert en plate som oser av kvalitet i alle ledd, fra teknikk via samspill og balanse i lydbildet til frasering og musikalitet.

W. A. Mozart var en mester i å skape perfekt balanse og melodisk sødme i sine komposisjoner, og en av hans spesialiteter som komponist er den klanglige blandingen av treblåseinstrumenter og strykeinstrumenter. Sånn sett er klarinettkvintett et ypperlig medium for hans musikk. Mozart var faktisk en av de aller første betydelig komponistene som skrev musikk for klarinett, et instrument som ble utviklet tidlig på 1700-tallet. Gjennom et nært vennskap med klarinettisten Anton Stadler lærte han seg instrumentets muligheter og begrensninger. Både hans klarinettkonsert og denne kvintetten er svært populære, blant kjennere så vel som blant uskolerte entusiaster. På platen finnes også Johannes Brahms’ klarinettkvintett. Det er mange likheter mellom verkene, men Brahms’ romantikk er utvilsomt mer dramatisk enn Mozarts klassisisme.

Oslo Philharmonic Chamber Group består av musikere som til daglig har sitt virke i Oslo Filharmoniske orkester. Det er lett å glemme hvor fremragende enkeltmusikere dette orkesteret egentlig består av. Filharmoniens soloklarinettist, Leif Arne Pedersen, får ofte skryt for sine soloprestasjoner under orkesterkonserter, men får kanskje likevel ikke den oppmerksomheten han fortjener. På denne platen får han vist sin eminente teknikk og at han også behersker kammermusisering til fulle. Det samme gjelder de andre medvirkende musikerne. I disse klarinettkvintettene er det ikke slik at strykerne utelukkende akkompagnerer klarinettsolisten. Førstefiolinist Elise Båtnes, Oslo Filharmoniens konsertmester, får briljere ved flere anledninger, og også de øvrige musikerne glimrer solistisk fra tid til annen. Kammergruppens aller største styrke er likevel samspillet. Presisjonen, klangbehandlingen og balansen er like upåklagelig i intense Brahms-partier som i den sarte andresatsen av Mozart-kvintetten. Denne CD-platen kan anbefales alle som ønsker en klarinettkvintettinnspilling av ypperste kvalitet.

fredag 10. desember 2010

Romantikk, raffinement og en vakker ruin

Konsert:
Torsdag 9/12 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Ingar Bergby
Vilde Frang Bjærke, fiolin

Lars Petter Hagen: ”Kunstnerens fortvilelse
foran de antikke fragmenters storhet”
M. Bruch: Fiolinkonsert nr. 1
B. Bartok: Konsert for orkester


Konsertkvelden i Oslo Konserthus åpnet med en urfremføring av Lars Petter Hagens verk, ”Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet.” Utgangspunktet for verket skal visstnok være avslutningen av Mahlers tredje symfoni, og kanskje er det den mørke og lange skyggen fra dette kolossale monumentet av en symfoni, som er årsaken til den unge kunstnerens fortvilelse. Hagens atmosfæriske verk, som er tilgjengelig, konsonerende og klangfullt, er preget av resignasjon og melankoli. Komponisten har imidlertid ingen grunn til å være verken fortvilet eller resignert. Kanskje er Hagens musikk bare en ruin ved siden av musikkhistoriens store monumenter, men den er en vakker ruin og, ikke minst, en vakker ruin av vår tid. Dem er det ikke altfor mange av. Musikken ble også godt mottatt av publikum.

Godt mottatt ble også fiolinist Vilde Frang Bjærke da hun entret scenen i sin, for anledningen, helsvarte kjole, for å spille Max Bruchs høyromantiske supersviske av en fiolinkonsert. ”Miss Violin” som tysk presse har utropt henne til etter den strålende innspillingen av Sibelius’ og Prokofjevs fiolinkonserter, har de siste årene levert fremføring etter fremføring i verdensklasse. Torsdag leverte hun varene igjen. Teknisk sett er Bruch-konserten ikke blant de vanskeligste. Derimot er det en utfordring å presentere det vidstrakte, virtuose og romantiske uten at det mister all substans. Nettopp egenskapen til å fylle virtuoseriets tomhet med musikalsk mening gjorde Vildes fremføring av Bruchs fiolinkonsert til en opplevelse. ”Miss Violin” har en helt spesiell klang i sitt fiolinspill. Hun tør å spille helt uten vibrato i lengre partier, som i åpningen av konserten, eller legge på vibrato først mot slutten av en lang tone. I tillegg er hun veldig direkte i spillestilen. Det gnistrer når Vilde spiller Bruch på denne måten, og tredjesatsen var et inferno av dobbeltgrep og raske løp. Bravo, Vilde!

Orkesteret, denne gang under ledelse av Ingar Bergby, må også få skryt for sin prestasjon. Intonasjonsproblemene i hornene bak scenen i Hagens verk og den ene dårlige trompetinnsatsen i Bartok til tross, får orkesteret godkjent og vel så det. Både i Hagen og som akkompagnement til Vilde gjorde de jobben sin. Likevel var det først etter pause, i Bartoks Konsert for orkester, at orkestermusikerne virkelig fikk briljere. Dette verket er fullt av virtuose soloer og raffinert klangbehandling, noe Oslo Filharmonien og Ingar Bergby evnet å formidle på en fortreffelig måte. Treblåserne spilte jo feilfritt og messingblåserne burde fått egne blomster for formidlingen av det fugerte messingpartiet i førstesatsen og koralen i andresatsen. En som faktisk fikk blomster var Bergby, og det var velfortjent. Han hadde full kontroll på Bartoks sprelske rytmikk og utfordrende samspillspartier. På mange måter kan man si at hele denne kvelden var preget av raffinement. Det åpnet med Hagens raffinerte forhold til musikkens fortid, nåtid og fremtid, fortsatte med Vilde Frangs raffinerte teknikk og musikalitet i Bruchs fiolinkonsert, og ble avsluttet med Bela Bartoks raffinerte orkestrering og klangbehandling fremført på best mulig måte av Oslo Filharmonien og Ingar Bergby.

onsdag 1. desember 2010

Adventslys i Sagene kirke

Konsert:
Tirsdag 30/11 2010
Sagene kirke, Oslo

Ensemble 96 v/Anine Kruse Skatrud

F. Poulenc: Quatre motets pour le temps de noël
G. P. da Palestrina: O Magnum mysterium, Exsultate Deo
M. Lauridsen: O Magnum mysterium
K. Mørk Karlsen: O Magnum mysterium
J. Mäntyjärvi: Die Stimme des Kindes

+ ulike arrangementer av julesanger


Når gradestokken kryper under minus 15 og dagene nærmer seg de korteste og mørkeste på året, kan man trenge litt lys og varme i ventetiden frem mot jul. Tirsdag kveld inviterte Ensemble 96 og dirigent Anine Kruse Skatrud til adventskonsert i nyoppussede Sagene kirke. Jeg vet ikke om det var kuldegradene, konserttidspunktet eller programmet som var årsaken, men dessverre var ikke publikumsfremmøtet det aller beste, kun halvfull kirke. Det var synd, for de dunjakkene og pelsluene som hadde funnet veien til Sagene fikk oppleve en stemningsfull konsert av høyeste kvalitet, et varmt lys i det kalde novembermørket.

Jeg vil rose koret for programvalget. Det er mer enn nok advents- og julekonserter av typen ”deilig er jorden, fin er musikken og alle synger med på ekstranumrene.” Ensemble 96 tør å utfordre både seg selv og publikum. Verken Francis Poulenc eller den nordiske samtidstrioen, Kjell Mørk Karlsen, Morten Lauridsen (dansk-amerikaner) og Jaakko Mäntyjärvi kan karakteriseres som åpenbare publikumsfavoritter. Fremføres deres musikk så godt som på gårsdagens konsert, og i en så smakfull helhet, skal man imidlertid ikke se bort fra at de kan bli det. Det skal også sies at den nyere musikken på programmet nok tilhører det mer klangfulle og melodiøse sjiktet av vår tids musikalske uttrykk. Også arrangementene av julesangene ”Away in a manger,” ”Stille natt” og ”Det hev ei rose sprunge” var fulle av tette toneclustere, klangflater og spennende harmonikk. Kanskje ble det for mye for noen. For meg var det en velkomponerte og spennende helhet.

Hovedårsaken til at adventskonserten med Ensemble 96 ble en opplevelse ligger likevel ikke i programvalget, men i korets fremførelse av musikken. I Francis Poulencs eiendommelige og fargerike julemotetter bidro de fine dynamiske og klanglige nyansene til å gjøre det store mysteriet virkelig mystisk og helheten variert og spennende. Også Jaakko Mäntyjärvis ”Die Stimme des Kindes,” konsertens umiddelbart kanskje minst tilgjengelige verk, ble fremført på en svært overbevisende måte. I de to verkene av Palestrina viste koret at det, på tross av å ha ny musikk som et slags varemerke, også behersker eldre tiders musikk på en utmerket måte. De lange og velbalanserte melodilinjene kom tydelig frem uten å miste kontakten med den spirituelle stemmeveven. Konsertens høydepunkt var likevel Morten Lauridsens vakre ”O Magnum mysterium” der de lange frasene, de milde dissonansene og de dype avslutningsakkordene nådde en balanse mellom klanglig fylde og forsiktig følsomhet jeg aldri har hørt maken til i dette verket. Nydelig!

Skal man kritisere Ensemble 96 for noe må det være at konsonanter som ”T” og ”S” ikke alltid var helt presise og at teksten derfor ikke alltid var lett å oppfatte. Dette blir likevel en bagatell når intonasjonen var så klokkeklar og det musikalske uttrykket så levende. I løpet av konserten bidro flere av korets sangere med fine soloprestasjoner. Mest iørefallende var kanskje solokvartetten som avsluttet konserten med en forbløffende langsom versjon av ”Det hev ei rose sprunge,” omsluttet av korets brede klangflater. Først kunne tempoet virke i overkant langsomt, men etter hvert som den gamle melodien skred frem i Ensemble 96’s store lydlandskap, skulle man ønske at dette øyeblikket, dette glimtet av lys i den kalde novembernatten, aldri skulle ta slutt.