Konsert:
Onsdag 30/3 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Guro Kleven Hagen, fiolin
P.I. Tsjaikovskij: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 3
Oslo Filharmonien hadde en nærmest umulig oppgave etter pause på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. For hva skal man egentlig spille etter en 16 år gammel jentes sensasjonelle debut i Tsjaikovskijs fiolinkonsert? De forsøkte med et brøl fra en sint russisk bjørn.
Det finnes musikk som hvisker deg forsiktig i øret og kiler deg ømt i øregangene. Sergej Prokofjevs tredje symfoni tilhører på ingen måte den kategorien. Denne «sint-ung-mann-musikken», som foredragsholder Morten Carlsen så treffende kalte den, brøler tidvis så brutalt og aggressivt at du tror du sitter i helvetes forgård når du hører den. Det dissonanstette, ofte lydsterke og groteske tonespråket er ikke noe publikumsfrieri, og det var kanskje derfor applausen var såpass lunken. Oslo Filharmonien, under ledelse av en usedvanlig opplagt og energisk Jukka-Pekka Saraste og anført av en messinggruppe i toppform, fremførte nemlig den fengslende musikken glimrende, og hadde fortjent stående ovasjoner.
Stående ovasjoner fikk derimot Guro Kleven Hagen etter sin debut med Oslo Filharmonien. Og for en debut! Jeg må stadig vekk minne meg selv om at Guro bare er 16 år gammel, for den musikalske modenheten hun viser på scenen er rett og slett forbløffende. Ikke bare er hun et sjeldent stort talent rent fiolinteknisk. Hun former allerede frasene som en erfaren fiolinist, og viser med hele kroppsspråket at hun lever i musikken. Guro Kleven Hagen bekreftet at hun er et av de største musikktalentene i landet og at hun har alle mulige forutsetninger for å bli en superstjerne på den klassiske musikkhimmelen.
torsdag 31. mars 2011
onsdag 30. mars 2011
Friksjon
Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 29/3 2011
Oslo Domkirke
Accademia Bizantina v/ Ottavio Dantone
Sonia Prina, kontraalt
A. Vivaldi: Arier og instrumentalverk
En viss motstand og spenning kan være det som skal til for å løfte en musikalsk fremføring fra det ordinære til det ekstraordinære. Blir friksjonen for stor blir den derimot ytterst destruktiv. Sjelden har jeg opplevd større motstand og uoverensstemmelse mellom de medvirkende og mellom musikere og musikk enn i Oslo domkirke tirsdag kveld.
Sonia Prina er en strålende sangerinne. Hennes teknikk er blendende og hun kan synge raskere løp enn de fleste. Tatt i betraktning at hun også regnes for å være barokkspesialist var det derfor spesielt overraskende at stemmen hennes virket så til de grader tung og malplassert da hun fremførte ukjente Vivaldi-arier med Accademia Bizantina i Oslo domkirke. Prina sang med stor romantisk vibrato, artikulasjonen var gjennomgående diffus og ornamentene virket påtvungne og kunstige. Den kanskje største ulykken var likevel at hun sang med et friskt italiensk barokkensemble. Det ble mer friksjon enn en konsert kan tåle.
Jeg vil ikke vikle meg inn i en debatt om tidlig musikk og oppføringspraksis, men å fremføre Vivaldi med en vibrato og en dramatisk stemmeprakt som i beste fall tilhører høyromantisk opera, og egentlig ikke der heller, fremstår for meg som særdeles merkelig. Det handler egentlig ikke først og fremst om en streben mot den uoppnåelige autentisiteten, men snarere om estetiske kvaliteter. Vivaldis arier innbyr ikke til å synge på denne måten. Vibratoen skaper en motstand denne musikken ikke kan overvinne. Eller for å si det på en annen måte: Vivaldis arier låter glimrende hvis de fremføres med lite vibrato, frie og improviserte ornamenter, og barokk frasering og artikulasjon. Musikerne i Accademia Bizantina spilte nettopp med barokkartikulasjon og frie ornamenter, som virket nærmest improviserte. Dessuten brukte de vibrato utelukkende som et spesielt ekspressivt virkemiddel på utvalgte steder. Selv om Sonia Prina og ensemblet hadde evnet å musisere sammen ville altså denne blandingen aldri kunne bli noe annet enn bisarr.
Accademia Bizantina lyste opp en ellers vanskelig konsertkveld med sin interpretasjon av Concerto Grosso i a-moll op. 3 (RV 522). På sitt beste svinger det virkelig av det italienske ensemblet, som i fremføringen av denne konserten, fremviste levende samspill og gnistrende musisering. Alt i alt var imidlertid friksjonen, både mellom solist og ensemble og mellom musikere og musikk, så stor i Oslo domkirke at denne konserten nok glemmes fortest mulig av undertegnende.
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 29/3 2011
Oslo Domkirke
Accademia Bizantina v/ Ottavio Dantone
Sonia Prina, kontraalt
A. Vivaldi: Arier og instrumentalverk
En viss motstand og spenning kan være det som skal til for å løfte en musikalsk fremføring fra det ordinære til det ekstraordinære. Blir friksjonen for stor blir den derimot ytterst destruktiv. Sjelden har jeg opplevd større motstand og uoverensstemmelse mellom de medvirkende og mellom musikere og musikk enn i Oslo domkirke tirsdag kveld.
Sonia Prina er en strålende sangerinne. Hennes teknikk er blendende og hun kan synge raskere løp enn de fleste. Tatt i betraktning at hun også regnes for å være barokkspesialist var det derfor spesielt overraskende at stemmen hennes virket så til de grader tung og malplassert da hun fremførte ukjente Vivaldi-arier med Accademia Bizantina i Oslo domkirke. Prina sang med stor romantisk vibrato, artikulasjonen var gjennomgående diffus og ornamentene virket påtvungne og kunstige. Den kanskje største ulykken var likevel at hun sang med et friskt italiensk barokkensemble. Det ble mer friksjon enn en konsert kan tåle.
Jeg vil ikke vikle meg inn i en debatt om tidlig musikk og oppføringspraksis, men å fremføre Vivaldi med en vibrato og en dramatisk stemmeprakt som i beste fall tilhører høyromantisk opera, og egentlig ikke der heller, fremstår for meg som særdeles merkelig. Det handler egentlig ikke først og fremst om en streben mot den uoppnåelige autentisiteten, men snarere om estetiske kvaliteter. Vivaldis arier innbyr ikke til å synge på denne måten. Vibratoen skaper en motstand denne musikken ikke kan overvinne. Eller for å si det på en annen måte: Vivaldis arier låter glimrende hvis de fremføres med lite vibrato, frie og improviserte ornamenter, og barokk frasering og artikulasjon. Musikerne i Accademia Bizantina spilte nettopp med barokkartikulasjon og frie ornamenter, som virket nærmest improviserte. Dessuten brukte de vibrato utelukkende som et spesielt ekspressivt virkemiddel på utvalgte steder. Selv om Sonia Prina og ensemblet hadde evnet å musisere sammen ville altså denne blandingen aldri kunne bli noe annet enn bisarr.
Accademia Bizantina lyste opp en ellers vanskelig konsertkveld med sin interpretasjon av Concerto Grosso i a-moll op. 3 (RV 522). På sitt beste svinger det virkelig av det italienske ensemblet, som i fremføringen av denne konserten, fremviste levende samspill og gnistrende musisering. Alt i alt var imidlertid friksjonen, både mellom solist og ensemble og mellom musikere og musikk, så stor i Oslo domkirke at denne konserten nok glemmes fortest mulig av undertegnende.
lørdag 26. mars 2011
Tårer og Allsang i Domkirken
Konsert:
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Fredag 25/3 2011
Oslo Domkirke
Det Norske Solistkor v/ Grete Pedersen
Oslo Camerata v/ Stephan Barratt Due
Det Norske Blåseensemble
Gjermund Larsen, fele
Kåre Nordstoga, orgel
F. Schubert: Gesang der Geister über den Wassern
T. Takemitsu: Requiem for strykeorkester
E. Buene: Allsang
J. Haydn: Missa in Angustiis (kjent som Nelson Messe)
Det var noe grandiost over åpningen av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2011. Oslo Domkirke var fylt til randen, den kulturelle eliten var godt representert, og NRK sørget for direkte radiooverføring og opptak for TV. Kveldens hovedverk, Joseph Haydns mektige Nelsonmesse, stod i stil med den storslåtte rammen. Likevel var det et stillferdig stykke for strykeorkester som gjorde aller mest inntrykk.
Den japanske komponisten Toru Takemitsus Requiem (1957) har ingenting med jordskjelvet og tsunamien i Japan å gjøre, men i lys av den siste tidens hendelser har verket likevel fått ny og hjerteskjærende aktualitet. Da Oslo Camerata, under ledelse av Stephan Barratt Due, fremførte verket så gripende og sjelfullt dukket bildene opp på netthinnen, av kolossale ødeleggelser og det bunnløse mørket som har senket seg over soloppgangens rike. Kanskje har ikke dødsmessens dempede tonespråk og subtile klangbehandling kraft nok til å være filmmusikk til skrekkbildene fra nyhetssendingene. Samtidig er det gråtkvalthetens stillhet og hvert enkeltmenneskes sorg og nød som griper en aller sterkest. Toru Takemitsus musikalske tårer rant rett til hjertet og satte spor i sjelen. En gripende opplevelse.
Tragedien i Japan har nok en gang vist hvilken destruktiv kraft vannet kan ha, men også hvilken absolutt nødvendig forutsetning vann er for menneskeliv. Etter den drepende flodbølgen har mangelen på rent drikkevann gjort livet vanskelig for dem som overlevde. J. W. von Goethes dikt «Gesang der Geister über den Wassern» åpner med tekstfrasen «Menneskesjelen likner vannet: Fra himmelen kommer den, til himmelen stiger den, og igjen synke til jorden må den, evig skiftende.» På mange måter har også disse ordene fått ny mening den siste tiden. I går ble Franz Schuberts musikk til Goethes tekst utsøkt fremført av herrestemmene i Det Norske Solistkor og strykerne fra Oslo Camerata. Den romantiske poesien ble gitt klanglig dybde og varme i et vart lyttende samspill mellom musikerne.
Det lyttende samspillet var en sentral komponent også i Eivind Buenes nyskrevne verk, «Allsang.» I verket for kor, felesolist og lydopptak interagerer musikerne ikke bare med hverandre, men også med et fortidig opptak og en folkelig tradisjon. Sangerne på scenen skal, ved hjelp av mp3-spillere, lytte til opptak av en folkesanger og respondere på dette. Buene er opptatt av «spennet mellom det europeiske korsang-idealet og den norske folkesang-tradisjonen, som er utpreget solistisk og individuell.» Med dette verket håper han å «lage noen sprekker i den homogene, klassiske korklangen og å utforske noen av mellomrommene mellom individuelle og kollektive syngemåter.» Resultatet var fascinerende. Den bevisste lille forskyvningen som følge av mangel på fullkommen synkronisering var, i tråd med Buenes intensjon, med på å bryte opp korklangens tradisjonelle homogenitet. Forbindelsene mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom fortid og nåtid var originalt og kreativt utforsket, og da det gamle opptaket av folkesangeren ble avspilt til slutt fyltes domkirken med en eim av tidløshet. Eivind Buene er en samtidskomponist med noe på hjertet, og han er ikke redd for å synge det ut i Allsang. Komposisjonen ble svært godt mottatt av domkirkens publikum.
Det gjorde også fremføringen av Joseph Haydns «Missa in Angustiis,» bedre kjent som «Nelsonmessen.» Oslo Camerata fikk følge av musikere fra Det Norske Blåseensemble i orkesteret, mens Det Norske Solistkor stod for både solister og kor. Det hele ble ledet av kveldens dyktige dirigent, anerkjente Grete Pedersen. Med så mange fremragende musikere samlet var presisjonen, intonasjonen og den tekniske utførelsen, som ventet, glimrende. Dessuten var klangen i Solistkoret så homogen at det låt som ett stort og velklingende instrument. Dette ble krydret med imponerende sangsolistiske prestasjoner fra sopranene Berit Norbakken Solset og Ingeborg Dalheim, og bassolist Halvor Festervoll Melien. Med denne fremføringen beviste samtlige involverte at de tilhører eliten av norske musikere.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival arrangeres i år for ellevte gang, og etter åpningskonserten å dømme er det på ingen måte den siste. For selv om folk generelt flykter fra kirken strømmer de til konsertene på denne festivalen, som også i år kan skilte med et spennende program og utøvere i verdensklasse. Temaet for årets festival er død, men Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lever i beste velgående.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Fredag 25/3 2011
Oslo Domkirke
Det Norske Solistkor v/ Grete Pedersen
Oslo Camerata v/ Stephan Barratt Due
Det Norske Blåseensemble
Gjermund Larsen, fele
Kåre Nordstoga, orgel
F. Schubert: Gesang der Geister über den Wassern
T. Takemitsu: Requiem for strykeorkester
E. Buene: Allsang
J. Haydn: Missa in Angustiis (kjent som Nelson Messe)
Det var noe grandiost over åpningen av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2011. Oslo Domkirke var fylt til randen, den kulturelle eliten var godt representert, og NRK sørget for direkte radiooverføring og opptak for TV. Kveldens hovedverk, Joseph Haydns mektige Nelsonmesse, stod i stil med den storslåtte rammen. Likevel var det et stillferdig stykke for strykeorkester som gjorde aller mest inntrykk.
Den japanske komponisten Toru Takemitsus Requiem (1957) har ingenting med jordskjelvet og tsunamien i Japan å gjøre, men i lys av den siste tidens hendelser har verket likevel fått ny og hjerteskjærende aktualitet. Da Oslo Camerata, under ledelse av Stephan Barratt Due, fremførte verket så gripende og sjelfullt dukket bildene opp på netthinnen, av kolossale ødeleggelser og det bunnløse mørket som har senket seg over soloppgangens rike. Kanskje har ikke dødsmessens dempede tonespråk og subtile klangbehandling kraft nok til å være filmmusikk til skrekkbildene fra nyhetssendingene. Samtidig er det gråtkvalthetens stillhet og hvert enkeltmenneskes sorg og nød som griper en aller sterkest. Toru Takemitsus musikalske tårer rant rett til hjertet og satte spor i sjelen. En gripende opplevelse.
Tragedien i Japan har nok en gang vist hvilken destruktiv kraft vannet kan ha, men også hvilken absolutt nødvendig forutsetning vann er for menneskeliv. Etter den drepende flodbølgen har mangelen på rent drikkevann gjort livet vanskelig for dem som overlevde. J. W. von Goethes dikt «Gesang der Geister über den Wassern» åpner med tekstfrasen «Menneskesjelen likner vannet: Fra himmelen kommer den, til himmelen stiger den, og igjen synke til jorden må den, evig skiftende.» På mange måter har også disse ordene fått ny mening den siste tiden. I går ble Franz Schuberts musikk til Goethes tekst utsøkt fremført av herrestemmene i Det Norske Solistkor og strykerne fra Oslo Camerata. Den romantiske poesien ble gitt klanglig dybde og varme i et vart lyttende samspill mellom musikerne.
Det lyttende samspillet var en sentral komponent også i Eivind Buenes nyskrevne verk, «Allsang.» I verket for kor, felesolist og lydopptak interagerer musikerne ikke bare med hverandre, men også med et fortidig opptak og en folkelig tradisjon. Sangerne på scenen skal, ved hjelp av mp3-spillere, lytte til opptak av en folkesanger og respondere på dette. Buene er opptatt av «spennet mellom det europeiske korsang-idealet og den norske folkesang-tradisjonen, som er utpreget solistisk og individuell.» Med dette verket håper han å «lage noen sprekker i den homogene, klassiske korklangen og å utforske noen av mellomrommene mellom individuelle og kollektive syngemåter.» Resultatet var fascinerende. Den bevisste lille forskyvningen som følge av mangel på fullkommen synkronisering var, i tråd med Buenes intensjon, med på å bryte opp korklangens tradisjonelle homogenitet. Forbindelsene mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom fortid og nåtid var originalt og kreativt utforsket, og da det gamle opptaket av folkesangeren ble avspilt til slutt fyltes domkirken med en eim av tidløshet. Eivind Buene er en samtidskomponist med noe på hjertet, og han er ikke redd for å synge det ut i Allsang. Komposisjonen ble svært godt mottatt av domkirkens publikum.
Det gjorde også fremføringen av Joseph Haydns «Missa in Angustiis,» bedre kjent som «Nelsonmessen.» Oslo Camerata fikk følge av musikere fra Det Norske Blåseensemble i orkesteret, mens Det Norske Solistkor stod for både solister og kor. Det hele ble ledet av kveldens dyktige dirigent, anerkjente Grete Pedersen. Med så mange fremragende musikere samlet var presisjonen, intonasjonen og den tekniske utførelsen, som ventet, glimrende. Dessuten var klangen i Solistkoret så homogen at det låt som ett stort og velklingende instrument. Dette ble krydret med imponerende sangsolistiske prestasjoner fra sopranene Berit Norbakken Solset og Ingeborg Dalheim, og bassolist Halvor Festervoll Melien. Med denne fremføringen beviste samtlige involverte at de tilhører eliten av norske musikere.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival arrangeres i år for ellevte gang, og etter åpningskonserten å dømme er det på ingen måte den siste. For selv om folk generelt flykter fra kirken strømmer de til konsertene på denne festivalen, som også i år kan skilte med et spennende program og utøvere i verdensklasse. Temaet for årets festival er død, men Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lever i beste velgående.
torsdag 3. mars 2011
Stravinskij som smurt
Konsert:
Onsdag 2/3 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Marc Albrecht
Christian Ihle Hadland, piano
M. Ravel: Le Tombeau de Couperin
W. A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 (Elvira Madigan)
I. Stravinskij: Vårofferet
Samtidig med at titusener av brølende og kubjelleristende skientusiaster hyllet medaljevinnere på Universitetsplassen, foregikk en kulturbegivenhet av en litt annen karakter bare noen steinkast unna, i Oslo Konserthus. Klokken 19:30 runget den lydisk fargede VM-fanfaren utover Karl Johans gate da dagens medaljører steg opp på prispallen. I samme øyeblikk entret den tyske dirigenten Marc Albrecht podiet i Konserthuset for å dirigere orkesterverket Le Tombeau de Couperin av Maurice Ravel. Det fargerike og festlige verket ble flott fremført, men var likevel bare lett oppvarming for det som skulle komme.
Opprinnelig var det Lars Vogt som skulle være solist i Mozarts velkjente tjueførste klaverkonsert, men på grunn av sykdom måtte superreserve Christian Ihle Hadland steppe inn på svært kort varsel. Det er jo prisverdig i seg selv. Dessuten hadde nok Hadland vært hjemme og trent, for den norske pianisten spilte til gull. Hadland viste eminent teknikk, spenst i frasparket og et forbausende overskudd. Orkesteret virket også forberedt, og samspillet med solisten gled godt. Likevel fikk man inntrykk av at laget med rødt klister var litt i tjukkeste laget. Selv om alt satt som det skulle, manglet det litt snert i enkelte partier. Det var på ingen måte snakk om kladdeføre, men det gikk litt trått i de friskeste utforkjøringene. Alt i alt må man likevel kunne si at både solist og orkester taklet presset og innfridde de høye forventningene.
Selv om Oslo Filharmonien hadde toppet formen til alle fremførelsene i Oslo Konserthus onsdag, var det først etter hvilen de virkelig slo til. I Vårofferet av Igor Stravinskij ga de alt, og utstyret fungerte åpenbart optimalt. Maestro Albrecht hadde et forrykende taktomslag, og fikk maksimalt ut av utøverne sine. Han dirigerte kjempekreftene han hadde for hånden slik at alle dro i samme retning, og da er Oslo Filharmonien nærmest uslåelige. Det er vanskelig å peke ut enkelte instrumentalister eller instrumentgrupper når samtlige leverte varene som i går. Messinggruppa øste av krefter og vrengte hornene i fortissimo, men viste også at de behersker subtil klangbehandling i lettere partier av løypa. Samtlige treblåsere, fra altfløyte via fagott til bassklarinett, stod for suverene enkeltmannsprestasjoner og fungerte også utmerket som lag. For ikke å snakke om strykerne, som spilte med en presisjon helt utenom det vanlige. Jeg lurer på om jeg noen gang har hørt Oslo Filharmonien spille bedre.
Selv om tilropene fra salen neppe kan måle seg med Kollen-brølet i volum, viste publikum at de virkelig satte pris på den fremragende prestasjonen. Det er fristende å ty til sportskommentatorenes aller mest utslitte uttrykk, for dette var: fantastisk!
Onsdag 2/3 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Marc Albrecht
Christian Ihle Hadland, piano
M. Ravel: Le Tombeau de Couperin
W. A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 (Elvira Madigan)
I. Stravinskij: Vårofferet
Samtidig med at titusener av brølende og kubjelleristende skientusiaster hyllet medaljevinnere på Universitetsplassen, foregikk en kulturbegivenhet av en litt annen karakter bare noen steinkast unna, i Oslo Konserthus. Klokken 19:30 runget den lydisk fargede VM-fanfaren utover Karl Johans gate da dagens medaljører steg opp på prispallen. I samme øyeblikk entret den tyske dirigenten Marc Albrecht podiet i Konserthuset for å dirigere orkesterverket Le Tombeau de Couperin av Maurice Ravel. Det fargerike og festlige verket ble flott fremført, men var likevel bare lett oppvarming for det som skulle komme.
Opprinnelig var det Lars Vogt som skulle være solist i Mozarts velkjente tjueførste klaverkonsert, men på grunn av sykdom måtte superreserve Christian Ihle Hadland steppe inn på svært kort varsel. Det er jo prisverdig i seg selv. Dessuten hadde nok Hadland vært hjemme og trent, for den norske pianisten spilte til gull. Hadland viste eminent teknikk, spenst i frasparket og et forbausende overskudd. Orkesteret virket også forberedt, og samspillet med solisten gled godt. Likevel fikk man inntrykk av at laget med rødt klister var litt i tjukkeste laget. Selv om alt satt som det skulle, manglet det litt snert i enkelte partier. Det var på ingen måte snakk om kladdeføre, men det gikk litt trått i de friskeste utforkjøringene. Alt i alt må man likevel kunne si at både solist og orkester taklet presset og innfridde de høye forventningene.
Selv om Oslo Filharmonien hadde toppet formen til alle fremførelsene i Oslo Konserthus onsdag, var det først etter hvilen de virkelig slo til. I Vårofferet av Igor Stravinskij ga de alt, og utstyret fungerte åpenbart optimalt. Maestro Albrecht hadde et forrykende taktomslag, og fikk maksimalt ut av utøverne sine. Han dirigerte kjempekreftene han hadde for hånden slik at alle dro i samme retning, og da er Oslo Filharmonien nærmest uslåelige. Det er vanskelig å peke ut enkelte instrumentalister eller instrumentgrupper når samtlige leverte varene som i går. Messinggruppa øste av krefter og vrengte hornene i fortissimo, men viste også at de behersker subtil klangbehandling i lettere partier av løypa. Samtlige treblåsere, fra altfløyte via fagott til bassklarinett, stod for suverene enkeltmannsprestasjoner og fungerte også utmerket som lag. For ikke å snakke om strykerne, som spilte med en presisjon helt utenom det vanlige. Jeg lurer på om jeg noen gang har hørt Oslo Filharmonien spille bedre.
Selv om tilropene fra salen neppe kan måle seg med Kollen-brølet i volum, viste publikum at de virkelig satte pris på den fremragende prestasjonen. Det er fristende å ty til sportskommentatorenes aller mest utslitte uttrykk, for dette var: fantastisk!
lørdag 29. januar 2011
Minneverdig med mester Mørk
Konsert:
Onsdag 26/1 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Truls Mørk, cello
R. Schumann: Symfoni nr. 1 ”Vårsymfonien”
A. Dvořák: Cellokonsert
Det er fristende å si at onsdagens konsert i Oslo Konserthus på mange måter representerte et lys i mørke. I januarmørket ble publikum først minnet om lysere tider med Robert Schumanns ”Vårsymfoni,” før en stor cellist viste at det, etter to års sykdom, igjen er lys i Mørk(e).
Det er ikke mange klassiske musikere forunt å oppleve rungende applaus og jubeltilrop fra publikum før man har spilt en eneste tone. Da Truls Mørk entret scenen, for å gi sin første konsert i Norge på over to år, var mottakelsen så hjertelig og full av glede at jeg ikke kan huske å ha opplevd maken i Oslo Konserthus. Ovasjonene varte i flere minutter før Mørk fikk stillhet nok til å stemme strengene og spenne buen. En cellokonsert av Antonin Dvořák senere var det ingen tvil: Cellomesteren er tilbake!
Truls Mørk overbeviste fra første til siste tone. Varmen i klangen, artikulasjonen, teknikken og musikaliteten i Mørks cellospill er rett og slett enestående. Publikum var begeistret og spratt entusiastiske opp av setene umiddelbart etter at siste klang hadde tonet ut. Mørk ble for øvrig overrakt Sibeliusprisen 2010 for å ha fremmet forholdet mellom norsk og finsk kultur. Han svarte med ekstranummeret ”Stille skoger,” riktig nok av den tsjekkiske komponisten Dvořák, men, som Mørk selv påpekte, med en tittel som passer like godt til finske forhold.
På dirigentpodiet i Oslo Konserthus onsdag stod internasjonalt anerkjente Eivind Gullberg Jensen. Med stor glød ledet han orkesteret gjennom Robert Schumanns lyse ”Vårsymfoni.” Orkesteret svarte godt, og selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent var fremføringen frisk og velklingende. Denne kvelden handlet likevel aldri om Schumann, men om Truls Mørk og Dvořáks lidenskapelige cellokonsert.
Filharmonien har spilt inn dette verket med nettopp Truls Mørk, og det hørtes at musikerne var godt kjent med både musikken og solisten. Perfekt balansert mot Mørks cello og skjerpet i alle ledd gjorde orkesteret sitt for at det ble en minneverdig festaften i Konserthuset. I cellokonserten viste også Gullberg Jensen, gjennom sin gode kjemi med solisten og dynamiske kommunikasjon med orkesteret, at hans navn bør være høyt på listen over aktuelle kandidater til den nye sjefsdirigentjobben i Oslo Filharmonien etter Saraste. Med Truls Mørk tilbake og Eivind Gullberg Jensen på full fart fremover ser fremtiden ytterst lys ut for norsk musikkliv.
Onsdag 26/1 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Truls Mørk, cello
R. Schumann: Symfoni nr. 1 ”Vårsymfonien”
A. Dvořák: Cellokonsert
Det er fristende å si at onsdagens konsert i Oslo Konserthus på mange måter representerte et lys i mørke. I januarmørket ble publikum først minnet om lysere tider med Robert Schumanns ”Vårsymfoni,” før en stor cellist viste at det, etter to års sykdom, igjen er lys i Mørk(e).
Det er ikke mange klassiske musikere forunt å oppleve rungende applaus og jubeltilrop fra publikum før man har spilt en eneste tone. Da Truls Mørk entret scenen, for å gi sin første konsert i Norge på over to år, var mottakelsen så hjertelig og full av glede at jeg ikke kan huske å ha opplevd maken i Oslo Konserthus. Ovasjonene varte i flere minutter før Mørk fikk stillhet nok til å stemme strengene og spenne buen. En cellokonsert av Antonin Dvořák senere var det ingen tvil: Cellomesteren er tilbake!
Truls Mørk overbeviste fra første til siste tone. Varmen i klangen, artikulasjonen, teknikken og musikaliteten i Mørks cellospill er rett og slett enestående. Publikum var begeistret og spratt entusiastiske opp av setene umiddelbart etter at siste klang hadde tonet ut. Mørk ble for øvrig overrakt Sibeliusprisen 2010 for å ha fremmet forholdet mellom norsk og finsk kultur. Han svarte med ekstranummeret ”Stille skoger,” riktig nok av den tsjekkiske komponisten Dvořák, men, som Mørk selv påpekte, med en tittel som passer like godt til finske forhold.
På dirigentpodiet i Oslo Konserthus onsdag stod internasjonalt anerkjente Eivind Gullberg Jensen. Med stor glød ledet han orkesteret gjennom Robert Schumanns lyse ”Vårsymfoni.” Orkesteret svarte godt, og selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent var fremføringen frisk og velklingende. Denne kvelden handlet likevel aldri om Schumann, men om Truls Mørk og Dvořáks lidenskapelige cellokonsert.
Filharmonien har spilt inn dette verket med nettopp Truls Mørk, og det hørtes at musikerne var godt kjent med både musikken og solisten. Perfekt balansert mot Mørks cello og skjerpet i alle ledd gjorde orkesteret sitt for at det ble en minneverdig festaften i Konserthuset. I cellokonserten viste også Gullberg Jensen, gjennom sin gode kjemi med solisten og dynamiske kommunikasjon med orkesteret, at hans navn bør være høyt på listen over aktuelle kandidater til den nye sjefsdirigentjobben i Oslo Filharmonien etter Saraste. Med Truls Mørk tilbake og Eivind Gullberg Jensen på full fart fremover ser fremtiden ytterst lys ut for norsk musikkliv.
mandag 24. januar 2011
Graffiti og brede penselstrøk
Konsert:
Torsdag 20/1 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Det Norske Solistkor
M. Lindberg: Graffiti
A. Bruckner: Symfoni nr. 7
Trodde du graffiti var et nytt fenomen? Da må du tro om igjen. Magnus Lindbergs ”Graffiti” er nemlig ikke spraymalte budskap hentet fra moderne T-banestasjoner, men 2000 år gamle inskripsjoner på veggene i den historiske byen Pompeii. Graffitien fra den askebegravede byen spenner fra grove fornærmelser til vakre kjærlighetserklæringer, fra ussel grammatikk til blomstrende poesi. Morsomst er kanskje utsagn som ”Gari Flos” (”Fiskesausenes konge”), men det er sannelig lett å trekke på smilebåndet av de mer vulgære ”Hic ego bis futui” og ”Myrtis bene fellas” også. Uten å avsløre betydningen kunne denne graffitien like gjerne vært funnet på offentlige toaletter i dag.
Den finske samtidskomponisten Magnus Lindberg har allerede risset navnet sitt inn i musikkhistorien med orkesterverker som ”Kraft,” ”Aura” og ”Feria.” Med ”Graffiti” (2009) har han nå også komponert et bredt anlagt verk for kor og orkester. Som flere av Lindbergs rene orkesterverker er også ”Graffiti” preget av store kontraster og voldsomme utbrudd sydd sammen til en symfonisk enhet. Enheten mellom kor og orkester ble faktisk også markert visuelt i Oslo Konserthus torsdag da koret var plassert midt i orkesteret. Akustisk sett fungerte dette bare middels. Det Norske Solistkor tok nok i, men flere ganger druknet både tekst og korklang i orkesterlyden. Det er vanskelig å avgjøre om dette primært skyldes Lindbergs komposisjon, akustikken i Oslo Konserthus eller plasseringen av koret, men at teksten ble borte var i alle fall problematisk for opplevelsen. Når det er sagt var ”Graffiti” et klanglig, teksturalt og motivisk spennende verk. Lindberg kan utvilsomt sin orkestrering. Foruten balanseproblemene skal kor, orkester og dirigent ha ros for både teknisk utførelse og samspill i den nyskrevne komposisjonen.
Dessverre kan ikke alle instrumentgrupper få samme ros for fremførelsen av Anton Bruckners 7. symfoni etter pause. Intonasjonen i wagnertuba og til dels også horn var ved flere anledninger hårreisende dårlig. Musikerne virket usikre og nervøse og da de sure akkordene var fordelt utover hele verket ble dette rett og slett pinlig. Problemene ble spesielt merkbare fordi resten av orkesteret spilte usedvanlig bra, både sammen og som solister.
Det er flere likheter mellom Bruckner og Lindberg, kanskje særlig forkjærligheten for symfonisk grandeur, men der Lindberg elsker dramatiske kollisjoner og kontraster maler Bruckner med brede romantiske penselstrøk og bygger møysommelig opp til ethvert klimaks. Senromantisk symfoni viser seg gang på gang å være som skapt for Saraste og hans orkester. Men selv om Bruckner klang mektig, stort og samstemt i konserthuset var de nevnte problemene i horn og wagnertuba så påtagelige, særlig i solistiske og dynamisk svake partier, at det gode helhetsinntrykket fikk en stygg ripe i messingen.
Torsdag 20/1 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Det Norske Solistkor
M. Lindberg: Graffiti
A. Bruckner: Symfoni nr. 7
Trodde du graffiti var et nytt fenomen? Da må du tro om igjen. Magnus Lindbergs ”Graffiti” er nemlig ikke spraymalte budskap hentet fra moderne T-banestasjoner, men 2000 år gamle inskripsjoner på veggene i den historiske byen Pompeii. Graffitien fra den askebegravede byen spenner fra grove fornærmelser til vakre kjærlighetserklæringer, fra ussel grammatikk til blomstrende poesi. Morsomst er kanskje utsagn som ”Gari Flos” (”Fiskesausenes konge”), men det er sannelig lett å trekke på smilebåndet av de mer vulgære ”Hic ego bis futui” og ”Myrtis bene fellas” også. Uten å avsløre betydningen kunne denne graffitien like gjerne vært funnet på offentlige toaletter i dag.
Den finske samtidskomponisten Magnus Lindberg har allerede risset navnet sitt inn i musikkhistorien med orkesterverker som ”Kraft,” ”Aura” og ”Feria.” Med ”Graffiti” (2009) har han nå også komponert et bredt anlagt verk for kor og orkester. Som flere av Lindbergs rene orkesterverker er også ”Graffiti” preget av store kontraster og voldsomme utbrudd sydd sammen til en symfonisk enhet. Enheten mellom kor og orkester ble faktisk også markert visuelt i Oslo Konserthus torsdag da koret var plassert midt i orkesteret. Akustisk sett fungerte dette bare middels. Det Norske Solistkor tok nok i, men flere ganger druknet både tekst og korklang i orkesterlyden. Det er vanskelig å avgjøre om dette primært skyldes Lindbergs komposisjon, akustikken i Oslo Konserthus eller plasseringen av koret, men at teksten ble borte var i alle fall problematisk for opplevelsen. Når det er sagt var ”Graffiti” et klanglig, teksturalt og motivisk spennende verk. Lindberg kan utvilsomt sin orkestrering. Foruten balanseproblemene skal kor, orkester og dirigent ha ros for både teknisk utførelse og samspill i den nyskrevne komposisjonen.
Dessverre kan ikke alle instrumentgrupper få samme ros for fremførelsen av Anton Bruckners 7. symfoni etter pause. Intonasjonen i wagnertuba og til dels også horn var ved flere anledninger hårreisende dårlig. Musikerne virket usikre og nervøse og da de sure akkordene var fordelt utover hele verket ble dette rett og slett pinlig. Problemene ble spesielt merkbare fordi resten av orkesteret spilte usedvanlig bra, både sammen og som solister.
Det er flere likheter mellom Bruckner og Lindberg, kanskje særlig forkjærligheten for symfonisk grandeur, men der Lindberg elsker dramatiske kollisjoner og kontraster maler Bruckner med brede romantiske penselstrøk og bygger møysommelig opp til ethvert klimaks. Senromantisk symfoni viser seg gang på gang å være som skapt for Saraste og hans orkester. Men selv om Bruckner klang mektig, stort og samstemt i konserthuset var de nevnte problemene i horn og wagnertuba så påtagelige, særlig i solistiske og dynamisk svake partier, at det gode helhetsinntrykket fikk en stygg ripe i messingen.
lørdag 15. januar 2011
Grieg som Grieg, Chopin som sigøyner og pop som barokk – en ny platetrend?
CD-plater:
”Chasing the butterfly –
Recreating Grieg’s 1903 recordings and beyond…”
SIMAX Classics
Utgitt: November 2010
”Mazurka – Remaking Chopin”
LAWO Classics
Utgitt: Oktober 2010
”Love Songs Re-spelled”
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010
(teksten er også publisert på Ballade under tittelen "Gamle sanger om igjen." Se http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011011412121023704280)
Mange av de beste ideene til plateutgivelser oppstår når noen, i stedet for å henge seg opp i hvordan musikken skal fremføres, er nysgjerrig på hvordan den kan fremføres. Kan man spille Griegs musikk akkurat slik Grieg selv fremførte den? Hvordan kan Chopins musikk klinge? Kan man kombinere barokkarier med nyskrevne poplåter? I løpet av de tre siste månedene av 2010 fikk publikum presentert tre CD-plater, ”Chasing the butterfly,” ”Mazurka – Remaking Chopin” og ”Love Songs Re-spelled,” som alle er sprunget ut av kreative ideer om fremføringspraktiske muligheter. Recreating, remaking og respelled: Det handler om å presentere noe gammelt på en ny måte.
Grieg som Grieg
På ”Chasing the butterfly” er det Edvard Griegs pianospill opphavsmennene har vært på jakt etter. Pianisten Sigurd Slåttebrekk har, sammen med produsent Tony Harrison, tatt for seg de over hundre år gamle, sprakete voksrullene med Griegs innspillinger av egne verker. Målet har vært å imitere Griegs spillestil, ikke først og fremst for å kopiere, men for å lære av en fremragende pianist, bringe en forgangen utøvertradisjon frem i lyset og slik berike fremføringer av denne musikken i dag. Det mest iørefallende med Griegs spill er det hurtige og stadig vekslende tempoet. Få, om noen, av dagens utøvere tør å ta seg slike friheter. De gamle opptakene er uvurderlige, ikke bare som historisk dokument over Griegs tolkning av egne verker og over romantisk utøvertradisjon, men også som inspirasjonskilde. Unge musikere kan oppdage helt nye måter å tenke og spille på ved å lytte til den gamle mesteren.
Slåttebrekk og Harrison har lyktes usedvanlig godt. Ikke bare har de klart å skape nye innspillinger som er så godt som identiske med opptakene på de knitrende rullene, men de har også overført den tilegnede kunnskapen til verker Grieg aldri rakk å spille inn, som ”Ballade i g-moll.” At platen dessuten er spilt inn på Griegs eget piano på Troldhaugen gir den ytterligere en historisk og estetisk dimensjon. Nærmere komponisten og pianisten Grieg er det neppe mulig å komme. Bakgrunnsstøyen fra de gamle voksrullene er erstattet med utsøkt lydkvalitet uten at det historiske suset er gått tapt av den grunn. Like viktig er det at det virkelig svinger av disse innspillingene. Ved å ty til Griegs eget spill har Slåttebrekk tilført interpretasjonene av denne musikken noe helt nytt. Dette er et unikt prosjekt innen historisk orientert oppføringspraksis.
Chopin som sigøyner
På ”Mazurka – Remaking Chopin” får musikken til en annen stor romantisk pianist, Frédéric Chopin, langt tøffere behandling. Samtidskomponist Nils Henrik Asheim har ikke ønsket å gjenskape Chopins musikk slik den opprinnelig hørtes ut. Tvert i mot. Han har fått med seg Gjertruds sigøynerorkester i kreative og radikale nytolkninger av den polske komponistens eiendommelige masurkaer. Riktignok kan Chopins melodier og klanger anes i det ferdige produktet, men først og fremst viser Asheim hvordan denne musikken kan inspirere til å skape noe nytt. Det er en lang vei fra de pene pikenes søtladne pianospill i 1800-tallssalonger til sigøynerorkesterets upolerte klang, instrumentale effekter, frekke glissandi og improvisatoriske spillestil. Klarinetten hyler, fiolinen hveser og trekkspillbelgen puster og peser mens det klimpres og rasles på strenger og tangenter. Og bak alt dette ligger altså fremdeles de stiliserte polske dansene til Frédéric Chopin. Det er forbløffende hva denne musikken har gitt opphav til. Der Slåttebrekk i sitt Grieg-prosjekt nærmer seg det man, med et betent uttrykk, kan kalle det autentiske, tøyer Asheim grensene for hvilke og hvor store friheter man kan ta seg i forhold til det klassiske repertoaret. Forfriskende og modig.
Pop som barokk
Også sopranen Elisabeth Holmertz og barokkgitaristen Fredrik Bock forener det gamle og det nye. På ”Love Songs Re-spelled” er et knippe sanger av den italienske 1600-tallskomponisten Barbara Strozzi satt sammen med tre poplåter av Susanna Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun, samt popklassikeren ”Hallelujah” av Leonard Cohen. Hensikten har vært å vise likheten mellom barokkens solosanger og den moderne populærmusikkens sanger-låtskrivertradisjon. Sjangrene har åpenbare fellestrekk i tekstur (melodi med akkompagnement) og tekstgrunnlag. Hvorvidt prosjektet er vellykket kan likevel diskuteres. Låter ikke Ane Bruns musikk tross alt best når den fremføres av Ane Brun? Mange vil nok i alle fall hevde at de briljante barokkmusikerne Holmertz og Bock låter best når de fremfører musikk av Strozzi. Sjangeroverskridelser er ofte kjærkomne, men det blir en vurdering fra gang til gang om nettopp dette er en kombinasjon som beriker musikken eller ikke.
En ny platetrend?
Det er en tendens i det klassiske platemarkedet til å prøve ut nye måter å formidle det kunstmusikalske repertoaret på. Tiden vil vise hvilke kreative ideer som setter an tonen for platesalget fremover og hvilke som faller gjennom. Disse tre CD-platene har vist at det kan være fruktbart å spørre seg hvordan musikken kan fremføres og ikke låse seg fast i hvordan den ”skal” spilles. Grieg som Grieg låter herlig duggfriskt, og Chopin gjør seg overraskende godt som sigøyner. Derimot har jeg min tvil om pop og barokk kommer til å innlede noe varig forhold med det aller første.
”Chasing the butterfly –
Recreating Grieg’s 1903 recordings and beyond…”
SIMAX Classics
Utgitt: November 2010
”Mazurka – Remaking Chopin”
LAWO Classics
Utgitt: Oktober 2010
”Love Songs Re-spelled”
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010
(teksten er også publisert på Ballade under tittelen "Gamle sanger om igjen." Se http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011011412121023704280)
Mange av de beste ideene til plateutgivelser oppstår når noen, i stedet for å henge seg opp i hvordan musikken skal fremføres, er nysgjerrig på hvordan den kan fremføres. Kan man spille Griegs musikk akkurat slik Grieg selv fremførte den? Hvordan kan Chopins musikk klinge? Kan man kombinere barokkarier med nyskrevne poplåter? I løpet av de tre siste månedene av 2010 fikk publikum presentert tre CD-plater, ”Chasing the butterfly,” ”Mazurka – Remaking Chopin” og ”Love Songs Re-spelled,” som alle er sprunget ut av kreative ideer om fremføringspraktiske muligheter. Recreating, remaking og respelled: Det handler om å presentere noe gammelt på en ny måte.
Grieg som Grieg
På ”Chasing the butterfly” er det Edvard Griegs pianospill opphavsmennene har vært på jakt etter. Pianisten Sigurd Slåttebrekk har, sammen med produsent Tony Harrison, tatt for seg de over hundre år gamle, sprakete voksrullene med Griegs innspillinger av egne verker. Målet har vært å imitere Griegs spillestil, ikke først og fremst for å kopiere, men for å lære av en fremragende pianist, bringe en forgangen utøvertradisjon frem i lyset og slik berike fremføringer av denne musikken i dag. Det mest iørefallende med Griegs spill er det hurtige og stadig vekslende tempoet. Få, om noen, av dagens utøvere tør å ta seg slike friheter. De gamle opptakene er uvurderlige, ikke bare som historisk dokument over Griegs tolkning av egne verker og over romantisk utøvertradisjon, men også som inspirasjonskilde. Unge musikere kan oppdage helt nye måter å tenke og spille på ved å lytte til den gamle mesteren.
Slåttebrekk og Harrison har lyktes usedvanlig godt. Ikke bare har de klart å skape nye innspillinger som er så godt som identiske med opptakene på de knitrende rullene, men de har også overført den tilegnede kunnskapen til verker Grieg aldri rakk å spille inn, som ”Ballade i g-moll.” At platen dessuten er spilt inn på Griegs eget piano på Troldhaugen gir den ytterligere en historisk og estetisk dimensjon. Nærmere komponisten og pianisten Grieg er det neppe mulig å komme. Bakgrunnsstøyen fra de gamle voksrullene er erstattet med utsøkt lydkvalitet uten at det historiske suset er gått tapt av den grunn. Like viktig er det at det virkelig svinger av disse innspillingene. Ved å ty til Griegs eget spill har Slåttebrekk tilført interpretasjonene av denne musikken noe helt nytt. Dette er et unikt prosjekt innen historisk orientert oppføringspraksis.
Chopin som sigøyner
På ”Mazurka – Remaking Chopin” får musikken til en annen stor romantisk pianist, Frédéric Chopin, langt tøffere behandling. Samtidskomponist Nils Henrik Asheim har ikke ønsket å gjenskape Chopins musikk slik den opprinnelig hørtes ut. Tvert i mot. Han har fått med seg Gjertruds sigøynerorkester i kreative og radikale nytolkninger av den polske komponistens eiendommelige masurkaer. Riktignok kan Chopins melodier og klanger anes i det ferdige produktet, men først og fremst viser Asheim hvordan denne musikken kan inspirere til å skape noe nytt. Det er en lang vei fra de pene pikenes søtladne pianospill i 1800-tallssalonger til sigøynerorkesterets upolerte klang, instrumentale effekter, frekke glissandi og improvisatoriske spillestil. Klarinetten hyler, fiolinen hveser og trekkspillbelgen puster og peser mens det klimpres og rasles på strenger og tangenter. Og bak alt dette ligger altså fremdeles de stiliserte polske dansene til Frédéric Chopin. Det er forbløffende hva denne musikken har gitt opphav til. Der Slåttebrekk i sitt Grieg-prosjekt nærmer seg det man, med et betent uttrykk, kan kalle det autentiske, tøyer Asheim grensene for hvilke og hvor store friheter man kan ta seg i forhold til det klassiske repertoaret. Forfriskende og modig.
Pop som barokk
Også sopranen Elisabeth Holmertz og barokkgitaristen Fredrik Bock forener det gamle og det nye. På ”Love Songs Re-spelled” er et knippe sanger av den italienske 1600-tallskomponisten Barbara Strozzi satt sammen med tre poplåter av Susanna Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun, samt popklassikeren ”Hallelujah” av Leonard Cohen. Hensikten har vært å vise likheten mellom barokkens solosanger og den moderne populærmusikkens sanger-låtskrivertradisjon. Sjangrene har åpenbare fellestrekk i tekstur (melodi med akkompagnement) og tekstgrunnlag. Hvorvidt prosjektet er vellykket kan likevel diskuteres. Låter ikke Ane Bruns musikk tross alt best når den fremføres av Ane Brun? Mange vil nok i alle fall hevde at de briljante barokkmusikerne Holmertz og Bock låter best når de fremfører musikk av Strozzi. Sjangeroverskridelser er ofte kjærkomne, men det blir en vurdering fra gang til gang om nettopp dette er en kombinasjon som beriker musikken eller ikke.
En ny platetrend?
Det er en tendens i det klassiske platemarkedet til å prøve ut nye måter å formidle det kunstmusikalske repertoaret på. Tiden vil vise hvilke kreative ideer som setter an tonen for platesalget fremover og hvilke som faller gjennom. Disse tre CD-platene har vist at det kan være fruktbart å spørre seg hvordan musikken kan fremføres og ikke låse seg fast i hvordan den ”skal” spilles. Grieg som Grieg låter herlig duggfriskt, og Chopin gjør seg overraskende godt som sigøyner. Derimot har jeg min tvil om pop og barokk kommer til å innlede noe varig forhold med det aller første.
Abonner på:
Innlegg (Atom)