Konsert:
Søndag 28/6 kl. 17:00
Risør kirke
Severin van Eckardstein, piano, Ilya Gringolts, fiolin og Audun A. Sandvik, cello
Birgitte Christensen, sopran og Leif Ove Andsnes, piano
Thine Thing Helseth og Risør Festival Strings
Oslo Strykekvartett
D. Sjostakovitsj: Klavertrio op.8 nr.1
R. Wallin: Drei Gedichte von Rainer Maria Rilke
J.N. Hummel: Trompetkonsert i Ess-dur
L.v. Beethoven: Strykekvartett op. 130
At Risør Kammermusikkfest 2009 har vært heldige med været er det ingen som helst tvil om. Sol og 25 grader borger for ordentlig god feststemning. Når festivalfolket stuer seg sammen, seks på hver benkerad i en gammel trebygning fra 1600-tallet for å nyte kammermusikk av ypperste klasse hadde det imidlertid ikke vært noe å si på en sval sommerbris gjennom de vidåpne barokkvinduene. Heten ble faktisk et problem for utøvere og publikum. Oslo Strykekvartett er landets fremste ensemble av sitt slag og leverer vanligvis konserter av topp internasjonal standard. Også i går var mange partier glimrende, som den usedvanlig vakre tolkningen av 5. sats, den kjente Cavatinaen. Med letthet og varme i klangen produserte de fire musikerne et av disse uforglemmelige musikalske øyeblikkene man skulle ønske aldri tok slutt, men at man bare kunne fortsette å flyte på Cavatinaens strømmer av ren skjønnhet. Da var det synd at enkelte intonasjonsproblemer i noen av de øvrige satsene ga inntrykket av at dette ikke var Oslo Strykekvartett på sitt aller beste. Beethovens sene kvartetter er ekstreme på mange måter, og svært krevende å fremføre selv under normale omstendigheter. I 40 graders varme blir de nærmest umenneskelige. De små urenhetene er selvsagt detaljer, og det er viktig å påpeke at uttrykket ble gnistrende formidlet og at helheten i all hovedsak var solid. Presisjonen, kommunikasjonen og samspillet mellom firkløveret er alltid eksemplarisk, og de kommuniserer også utmerket med publikum. Når publikum føler seg som aktive deltakere i musikken har musikerne virkelig oppnådd noe gjennom sitt engasjement. Med en kvartett av et slikt kaliber forventer man seg likevel teknisk perfeksjon.
Festivalkomponisten på årets kammermusikkfest i Risør er Rolf Wallin, og også på festivalens siste konsert var hans musikk representert. Av de tre stykkene for sopran og klaver var det ”Schlusstück” som apellerte mest. Det fengslende uttrykket, de enkeltstående akkordene og den gripende melodiske linjen tok pusten fra det allerede surstoffnødlidende publikummet i kirken, og stillheten var enorm. Selv måkene som fra tid til annen akkompagnerte Beethoven og Sjostakovitsj ble brakt til stillhet av dødens stemme som ler midt i blant oss. Birgitte Christensen og Leif Ove Andsnes fremførte denne og de to andre satsene med stor ekspressivitet og teknisk sikkerhet. Christensen viste frem sitt omfang, sin store klanglige variasjon og sitt ekspressive uttrykk. Også Dmitrij Sjostakovitsj tidlige klavertrio ble fremført på en overbevisende måte av Eckardstein, Gringolts og Sandvik.
Men det var først da Tine Thing Helseth entret podiet rett før pause at konserten virkelig tok fyr. Det brennhete trompettalentets fremførelse av Johann Nepomuk Hummels (1778-1837) trompetkonsert var fantastisk. Akkompagnert av Risør Festival Strings’ gnistrende spill serverte hun lynraske løp, elegant utformede fraser, lange melodilinjer og stor klanglig variasjon. Det er fristende å si at denne fremføringen av Hummels trompetkonsert nærmest var perfekt. I tillegg til at teknikken og samspillet stemte har Helseth en formidabel formidlingsevne og en fremragende kjemi med orkesteret. Hun fremførte musikken innenfra med spill levende og ektefølt musikalitet. Dette var konsertens desiderte høydepunkt, og publikum visste å sette pris på en så strålende fremføring i den kolossale varmen.
Risør Kammermusikkfest er over for denne gang. Glødende revolusjon, intens varme og noen av landets heteste musikernavn har preget sørlandsbyen hele uken og servert den ene musikalske godbiten etter den andre. Man kan ikke annet enn å konkludere med at årets kammermusikkfest har vært en stor suksess.
mandag 29. juni 2009
Skjulte skatter og levende spøkelser
Konsert
Søndag 28/8 kl. 12:30
Risør kirke
Bjørn Rabben, slagverk
Vertavokvartetten og Katrine Øigaard, kontrabass
Severin van Eckardstein, piano, Ilya Gringolts, fiolin og Øystein Sonstad, cello
R. Wallin: Purge
G. Onslow: Kvintett i f-moll op.33
L.v. Beethoven: Trio op.70 ”Spøkelsestrioen”
Dykking er en populær aktivitet i Risør. I det enorme havet finner dykkeren vakre skjell, forlatte skipsvrak, små perler og kanskje, hvis han har hellet med seg, en skatt eller to. Utenfor Risørkaia kan man sogar poste sine brev i verdens eneste undervannspostkontor. Også konserten i Risør kirke søndag formiddag bød på dypdykk, men da i musikkhistoriens uuttømmelige hav, og tror du ikke det dukket opp en skjult skatt? Kanskje dekket av et tynt lag med sand, og kanskje ikke fullt så glinsende som musikkens aller største skatter, men vakker, verdifull og sjelden. Den franske komponisten, George Onslows(1784-1853) strykekvintett i f-moll var et helt nytt bekjentskap, hvertfall for undertegnede som må innrømme aldri å ha hørt musikk av denne komponisten før denne glodvarme sommerdagen ved Skageraks kyst. Vertavokvartetten, forsterket med kontrabassist Katrine Øigaard ledet an i skattejakten, og de børstet sand av denne lille perlen med stor entusiasme, godt samspill og et solid håndverk. Enkelte små problemer med intonasjon og presisjon må nevnes, men det kunne ikke forhindre et godt helhetsinntrykk, og det ble ingen riper i den nyervervede skatten.
Aldri en skikkelig skattejakt uten spøkelser, og de dukket opp også i Risør kirke, i form av Ludwig van Beethovens velkjente ”Spøkelsestrio.” Trioen har fått sitt navn etter tremolobevegelsene i den mystiske andresatsen. Som helhet er det imidlertid lite i dette verker som minner om døde laken og møllkuler. Tvert i mot spruter den av vitalitet, energi og temperament, noe de tre eminente musikerne, Severin van Eckardstein, Ilya Gringolts og Øystein Sonstad formidlet på en eksemplarisk måte. I kirkerommet, som under hver konsert denne helgen ble forvandlet til en brennhet sauna, holdt de koken og spilte så svetten sprutet. Intonasjon, presisjon og samspill, alt var på plass, og Beethovens spøkelse så ingen grunn til å gå igjen i Risørs gamle kirketårn, og vil neppe hjemsøke disse tre store kunstnerne i natt.
En som derimot var på plass i Risør kirke var den norske samtidskomponisten, Rolf Wallin. Hans slagverkstykke, Purge, åpnet denne formiddagskonserten, og helt fritt for spøkelser var heller ikke denne programposten. Wallins kombinasjon av slagverkinstrumentenes klang og elektroniske lyder er så godt sammensveiset at man nesten skulle tro det var overjordiske krefter som ulte, surklet og knitret oppunder mønet i Risør kirke. Helheten ble rett og slett bergtagende. Lytteren får ikke presentert en kontrast mellom elektronikk og akustiske instrumenter, men en enhet der man aldri vet helt hvor lydene kommer fra, og hva som vil følge som neste trinn i utviklingsforløpet. Bjørn Rabben, som verket er komponert for og i samarbeid med, imponerte stort der han svevet mellom de ulike slagverkinstrumentene i et landskap av lyd som han selv fyllte med stadig nye rytmiske og klanglige dimensjoner.
Dykking, skattejakt og spøkelser. Det ble en intens opplevelse i Risør denne formiddagen.
Søndag 28/8 kl. 12:30
Risør kirke
Bjørn Rabben, slagverk
Vertavokvartetten og Katrine Øigaard, kontrabass
Severin van Eckardstein, piano, Ilya Gringolts, fiolin og Øystein Sonstad, cello
R. Wallin: Purge
G. Onslow: Kvintett i f-moll op.33
L.v. Beethoven: Trio op.70 ”Spøkelsestrioen”
Dykking er en populær aktivitet i Risør. I det enorme havet finner dykkeren vakre skjell, forlatte skipsvrak, små perler og kanskje, hvis han har hellet med seg, en skatt eller to. Utenfor Risørkaia kan man sogar poste sine brev i verdens eneste undervannspostkontor. Også konserten i Risør kirke søndag formiddag bød på dypdykk, men da i musikkhistoriens uuttømmelige hav, og tror du ikke det dukket opp en skjult skatt? Kanskje dekket av et tynt lag med sand, og kanskje ikke fullt så glinsende som musikkens aller største skatter, men vakker, verdifull og sjelden. Den franske komponisten, George Onslows(1784-1853) strykekvintett i f-moll var et helt nytt bekjentskap, hvertfall for undertegnede som må innrømme aldri å ha hørt musikk av denne komponisten før denne glodvarme sommerdagen ved Skageraks kyst. Vertavokvartetten, forsterket med kontrabassist Katrine Øigaard ledet an i skattejakten, og de børstet sand av denne lille perlen med stor entusiasme, godt samspill og et solid håndverk. Enkelte små problemer med intonasjon og presisjon må nevnes, men det kunne ikke forhindre et godt helhetsinntrykk, og det ble ingen riper i den nyervervede skatten.
Aldri en skikkelig skattejakt uten spøkelser, og de dukket opp også i Risør kirke, i form av Ludwig van Beethovens velkjente ”Spøkelsestrio.” Trioen har fått sitt navn etter tremolobevegelsene i den mystiske andresatsen. Som helhet er det imidlertid lite i dette verker som minner om døde laken og møllkuler. Tvert i mot spruter den av vitalitet, energi og temperament, noe de tre eminente musikerne, Severin van Eckardstein, Ilya Gringolts og Øystein Sonstad formidlet på en eksemplarisk måte. I kirkerommet, som under hver konsert denne helgen ble forvandlet til en brennhet sauna, holdt de koken og spilte så svetten sprutet. Intonasjon, presisjon og samspill, alt var på plass, og Beethovens spøkelse så ingen grunn til å gå igjen i Risørs gamle kirketårn, og vil neppe hjemsøke disse tre store kunstnerne i natt.
En som derimot var på plass i Risør kirke var den norske samtidskomponisten, Rolf Wallin. Hans slagverkstykke, Purge, åpnet denne formiddagskonserten, og helt fritt for spøkelser var heller ikke denne programposten. Wallins kombinasjon av slagverkinstrumentenes klang og elektroniske lyder er så godt sammensveiset at man nesten skulle tro det var overjordiske krefter som ulte, surklet og knitret oppunder mønet i Risør kirke. Helheten ble rett og slett bergtagende. Lytteren får ikke presentert en kontrast mellom elektronikk og akustiske instrumenter, men en enhet der man aldri vet helt hvor lydene kommer fra, og hva som vil følge som neste trinn i utviklingsforløpet. Bjørn Rabben, som verket er komponert for og i samarbeid med, imponerte stort der han svevet mellom de ulike slagverkinstrumentene i et landskap av lyd som han selv fyllte med stadig nye rytmiske og klanglige dimensjoner.
Dykking, skattejakt og spøkelser. Det ble en intens opplevelse i Risør denne formiddagen.
Liberté!
Konsert
Lørdag 27/6 2009
Risør kirke
Risør Festival Strings v/ Christian Eggen
Birgitte Christensen, sopran
Bjørn Sundquist, forteller
Christianne Stotijn, mezzosopran
Leif Ove Andsnes og Eldar Nebolsin, piano
Ilya Gringolts, fiolin, Severin van Eckardstein, piano og Olli Leppäniemi, klarinett
Ludwig van Beethoven: Egmont
Franz Schubert: Militærmarsj i D-dur
Igor Stravinskij: Suite fra Historien om en soldat
Gustav Mahler: Lieder fra Des Knaben Wunderhorn
Revolusjon er temaet for Risør kammermusikkfest 2009. Politisk, økonomisk og ikke minst musikalsk revolusjon. Hovedkomponisten på årets festival er Ludwig van Beethoven (1770-1827). Idealene fra den franske revolusjon, politisk og religiøs frihet, appellerte sterkt til Beethoven, og dessuten må han kunne betraktes som en av musikkhistoriens musikalsk sett mest revolusjonære skikkelser. Han sprengte grensene, og de seneste verkene forbløffer oss den dag i dag. Med sviktende hørsel og usedvanlige musikalske evner stod han på musikkhistoriens barrikader, og kjempet med blod og svette for kunstnerindividet, for seg selv, for geniet. Med sin kamp førte han musikkhistorien i helt nye retninger. Revolusjon!
Lørdag ettermiddag var det Beethoven på sitt mest revolusjonære, hvertfall rent politisk, som stod på programmet i Risør kirke. Hans musikk til Goethes drama om den flamske adelsmannen Egmont, en historisk person som på 1500-tallet stod opp mot det spanske regimets grusomme behandling av protestanter for deretter å bli henrettet, ble fremført i sin helhet. Vanligvis fremføres kun ouverturen, så det var spennende å høre den kjente satsen i sin opprinnelige sammenheng, og verket som helhet er fullt av musikalske godbiter. Til tross for at hertug Egmonts liv ble avsluttet av bøddelens øks rakk han likevel å utrettet mye. Hans kamp tente et opprør i befolkningen som til slutt førte til Nederlands selvstendighet. Beethovens musikk er heller ikke tragisk, men heroisk, en hyllest til frihetens seier.
Risør Festival Strings, under ledelse av Christian Eggen, og solist Birgitte Christensen fremførte verket med glødende entusiasme, strålende intonasjon og presisjon som skutt ut av en kanon. Det var nesten som om man kunne lukte kruttrøyken i kirken etter den intense ouverturen. Jeg vet ikke om eimen av harpiks, de 40 varmegradene og den stappfulle trekirken fra 1600-tallet bidro til dette, men i alle tilfeller spilte orkesteret gnistrende. Hvis orkesteret skjøt med skarpt, så hadde imidlertid fortelleren, Bjørn Sundquist, ladet sitt ellers så sylskarpe verbale våpen med løskrutt, eller kanskje snarere vått krutt. Det var liksom litt tamt og usikkert, spesielt i begynnelsen, men kruttet tørket så til de grader opp mot slutten av verket da skuespilleren bombarderte tilhørerne i den hvite barokkirken i Risør med suggererende oppfordringer til revolusjon på den mest kraftfull nordlandsk, akkompagnert av skarptromme og Beethovens avsluttende ”Seierssymfoni.” Dette rettet opp inntrykket, men kanskje var den svært begavede Bjørn Sundquist likevel ikke helt på hjemmebane i kveld. Alt i alt var det imidlertid en forrykende flott fremføring av et relativt lite spilt verk.
Også det øvrige programmet var preget av det militære. Pianistene Leif Ove Andsnes, som er kunstnerisk leder for Kammermusikkfesten 2009, og Eldar Nebolsin fremførte Franz Schuberts (1797-1828) berømte Militærmarsj i D-dur for 4-hendig klaver, til stor begeistring blant de fremmøtte, og Gustav Mahlers (1860-1911) sanger, som Christianne Stotijn fremførte så gripende, var preget av kamp for frihet eller for livet. Stotijn har kanskje ikke det største volumet i sin stemme, i alle fall ikke i den knusktørre akustikken i Risør kirke, men derimot har hun en raffinert klangbehandling, elegant frasering, stor variasjon i uttrykket og en usedvanlig vakker klang. De lange, lyriske linjene virket like naturlige som de mer staccato-pregede marsjpartiene for den nederlandske sangsolisten. Hun fremførte ”Der Schildwache Nachtlied,” ”Wo die Schönen Trompeten blasen,” ”Zu Strassburg auf der Schanz” og ”Das Irdische Leben” med stor dramatikk og innlevelse uten å bli overdramatisk eller vulgært ekspressiv, slik sangere kan ha en tendens til i fremføringen av senromantiske orkestersanger. Stotijn viser at det er mulig.
Igor Stravinskij(1882-1971), var i likhet med Beethoven, svært opptatt av politisk og kunstnerisk frihet. Han måtte flykte fra det undertrykkende sovjetregimet og levde store deler av sitt liv i eksil i utlandet. Dessuten var han en forkjemper for musikalsk frihet. I løpet av livet var Stravinskij innom en rekke ulike stilarter og blandinger av disse, og i kveldens verk, Historien om en soldat (1918) blander Stravinskij sitt eget tonespråk med populærmusikalske sjangre som tango, vals og ragtime. Ilya Gringolts, Severin v. Eckardstein og Olli Leppäniemi spilte med den fleksibiliteten, lekenheten og humoren som får denne musikken til å leve, og kile i øregangene. Klangen i Gringolts fiolin hadde i enkelte partier noe vanskelig for å komme ut i kirkerommet, men det har nok mer med akustikken enn med utøveren å gjøre.
Etter denne konserten i Risør kirke hever jeg revolusjonens flagg og veiver det energisk i den svale sommerbrisen på sørlandet. Jeg veiver for arrangørene av denne flotte festivalen, for Egmont, Goethe og Beethoven, for Stravinskij, Mahler og Schubert, for alle de fantastiske utøverne, og for politisk, religiøs og musikalsk frihet. Liberté!
Lørdag 27/6 2009
Risør kirke
Risør Festival Strings v/ Christian Eggen
Birgitte Christensen, sopran
Bjørn Sundquist, forteller
Christianne Stotijn, mezzosopran
Leif Ove Andsnes og Eldar Nebolsin, piano
Ilya Gringolts, fiolin, Severin van Eckardstein, piano og Olli Leppäniemi, klarinett
Ludwig van Beethoven: Egmont
Franz Schubert: Militærmarsj i D-dur
Igor Stravinskij: Suite fra Historien om en soldat
Gustav Mahler: Lieder fra Des Knaben Wunderhorn
Revolusjon er temaet for Risør kammermusikkfest 2009. Politisk, økonomisk og ikke minst musikalsk revolusjon. Hovedkomponisten på årets festival er Ludwig van Beethoven (1770-1827). Idealene fra den franske revolusjon, politisk og religiøs frihet, appellerte sterkt til Beethoven, og dessuten må han kunne betraktes som en av musikkhistoriens musikalsk sett mest revolusjonære skikkelser. Han sprengte grensene, og de seneste verkene forbløffer oss den dag i dag. Med sviktende hørsel og usedvanlige musikalske evner stod han på musikkhistoriens barrikader, og kjempet med blod og svette for kunstnerindividet, for seg selv, for geniet. Med sin kamp førte han musikkhistorien i helt nye retninger. Revolusjon!
Lørdag ettermiddag var det Beethoven på sitt mest revolusjonære, hvertfall rent politisk, som stod på programmet i Risør kirke. Hans musikk til Goethes drama om den flamske adelsmannen Egmont, en historisk person som på 1500-tallet stod opp mot det spanske regimets grusomme behandling av protestanter for deretter å bli henrettet, ble fremført i sin helhet. Vanligvis fremføres kun ouverturen, så det var spennende å høre den kjente satsen i sin opprinnelige sammenheng, og verket som helhet er fullt av musikalske godbiter. Til tross for at hertug Egmonts liv ble avsluttet av bøddelens øks rakk han likevel å utrettet mye. Hans kamp tente et opprør i befolkningen som til slutt førte til Nederlands selvstendighet. Beethovens musikk er heller ikke tragisk, men heroisk, en hyllest til frihetens seier.
Risør Festival Strings, under ledelse av Christian Eggen, og solist Birgitte Christensen fremførte verket med glødende entusiasme, strålende intonasjon og presisjon som skutt ut av en kanon. Det var nesten som om man kunne lukte kruttrøyken i kirken etter den intense ouverturen. Jeg vet ikke om eimen av harpiks, de 40 varmegradene og den stappfulle trekirken fra 1600-tallet bidro til dette, men i alle tilfeller spilte orkesteret gnistrende. Hvis orkesteret skjøt med skarpt, så hadde imidlertid fortelleren, Bjørn Sundquist, ladet sitt ellers så sylskarpe verbale våpen med løskrutt, eller kanskje snarere vått krutt. Det var liksom litt tamt og usikkert, spesielt i begynnelsen, men kruttet tørket så til de grader opp mot slutten av verket da skuespilleren bombarderte tilhørerne i den hvite barokkirken i Risør med suggererende oppfordringer til revolusjon på den mest kraftfull nordlandsk, akkompagnert av skarptromme og Beethovens avsluttende ”Seierssymfoni.” Dette rettet opp inntrykket, men kanskje var den svært begavede Bjørn Sundquist likevel ikke helt på hjemmebane i kveld. Alt i alt var det imidlertid en forrykende flott fremføring av et relativt lite spilt verk.
Også det øvrige programmet var preget av det militære. Pianistene Leif Ove Andsnes, som er kunstnerisk leder for Kammermusikkfesten 2009, og Eldar Nebolsin fremførte Franz Schuberts (1797-1828) berømte Militærmarsj i D-dur for 4-hendig klaver, til stor begeistring blant de fremmøtte, og Gustav Mahlers (1860-1911) sanger, som Christianne Stotijn fremførte så gripende, var preget av kamp for frihet eller for livet. Stotijn har kanskje ikke det største volumet i sin stemme, i alle fall ikke i den knusktørre akustikken i Risør kirke, men derimot har hun en raffinert klangbehandling, elegant frasering, stor variasjon i uttrykket og en usedvanlig vakker klang. De lange, lyriske linjene virket like naturlige som de mer staccato-pregede marsjpartiene for den nederlandske sangsolisten. Hun fremførte ”Der Schildwache Nachtlied,” ”Wo die Schönen Trompeten blasen,” ”Zu Strassburg auf der Schanz” og ”Das Irdische Leben” med stor dramatikk og innlevelse uten å bli overdramatisk eller vulgært ekspressiv, slik sangere kan ha en tendens til i fremføringen av senromantiske orkestersanger. Stotijn viser at det er mulig.
Igor Stravinskij(1882-1971), var i likhet med Beethoven, svært opptatt av politisk og kunstnerisk frihet. Han måtte flykte fra det undertrykkende sovjetregimet og levde store deler av sitt liv i eksil i utlandet. Dessuten var han en forkjemper for musikalsk frihet. I løpet av livet var Stravinskij innom en rekke ulike stilarter og blandinger av disse, og i kveldens verk, Historien om en soldat (1918) blander Stravinskij sitt eget tonespråk med populærmusikalske sjangre som tango, vals og ragtime. Ilya Gringolts, Severin v. Eckardstein og Olli Leppäniemi spilte med den fleksibiliteten, lekenheten og humoren som får denne musikken til å leve, og kile i øregangene. Klangen i Gringolts fiolin hadde i enkelte partier noe vanskelig for å komme ut i kirkerommet, men det har nok mer med akustikken enn med utøveren å gjøre.
Etter denne konserten i Risør kirke hever jeg revolusjonens flagg og veiver det energisk i den svale sommerbrisen på sørlandet. Jeg veiver for arrangørene av denne flotte festivalen, for Egmont, Goethe og Beethoven, for Stravinskij, Mahler og Schubert, for alle de fantastiske utøverne, og for politisk, religiøs og musikalsk frihet. Liberté!
lørdag 30. mai 2009
Friske finske farger med YL
Konsert:
Fredag 29/5 2009
Ridehuset, Akershus festning
Ylioppilaskunnan Laulajat(YL) v/ Matti Hyökki
Den norske Studentersangforening(DnS) v/ Steffen Kammler
Jorma Silvasti, tenor
Ville Matvejeff, piano
Diverse verker for mannskor med hovedvekt på finsk og norsk musikk.
Nordisk forbrødring preget maikvelden på Akershus festning da Den norske Studentersang-forening (DnS) haddde invitert sine finske kolleger i Helsinki Universitetskor (YL) til felles konsert i det gamle ridehuset. Og de to korene bød opp til en konsert så mangfoldig, forfriskende og innholdsrik at et hvert minne vi måtte ha om finsk fjernsynsteater forvitret en gang for alle. Ny og gammel finsk musikk ble fremført med glød, entusiasme og dyktighet. Det begynte imidlertid med norsk middelalder ikledd David Monrad Johansens (1888-1974) tonedrakt. DnS, under ledelse av dirigent Steffen Kammler åpnet konserten med verket ”Draumkvædet” fra 1921, hvor Monrad Johansen har tatt utgangspunkt i middelalderdiktet om Olav Åsteson, som sov i 12 dager og drømte om menneskets skjebne etter døden. Sove gjorde derimot på ingen måte DnS som serverte en engasjert, opplagt og særdeles god tolkning av dette ufortjent lite fremførte verket, før de imponerte finske korsangere og publikum med feilfri finsk tekst i sangen ”Sirkka” (Gresshoppe) av Armas Järnefelt(1869-1958). Studentersangforeningens korte åpningsseksjon ble avsluttet med ”Iltapilviä” (Kveldsskyer) av Toivo Kuula(1883-1918) som mektig fellesnummer med YL.
Ylioppilaskunnan Laulajat må kunne sies å være i mannskorsfærens absolutte verdensklasse. Intonasjonen og presisjonen i dette tradisjonsrike koret er nærmest perfeksjonert, og teksten spruter like tydelig på tysk og italiensk som på finsk. Kanskje enda viktigere og mer iørefallende er imidlertid den klanglige bredden, fleksibiliteten og variasjonen YL fremviser. Mannskor har i utgangspunktet noe mer begrensede klanglige muligheter enn et blandet kor eller et orkester. Da blir det desto viktigere å utnytte hele uttrykksregisteret man har til rådighet, og dette gjør dirigent Matti Hyökki og YL på en fremragende måte gjennom utstrakt bruk av dynamikken, et stort spenn i stemmeomfang og ved å fremheve den unike klangfargen i hver enkelt stemmegruppe og i koret som helhet. I tillegg sprenger de grensene, som da eventyret, Alice in Wonderland, ble presentert med hvisking, glissandi, rytmiske grynt og diverse mer eller mindre eventyrlige forvrengninger av de akademiske stemmer i ”Talescapes” av den unge finske komponisten Perttu Haapanen (1972- ), eller da man faktisk kunne høre vinden ule og bølgene slå ut fra koret i ”Incantatio maris aestuosi” av Veljo Tormis(1933- ), skrevet til minne om Estoniaforliset i 1994. Grensesprengende, gripende og glimrende fremføringer av spennende, nyskapende mannskorkomposisjoner.
Mer tradisjonell mannskorklang fikk koret vist i Jean Sibelius’(1865-1957) ”Sortunut ääni” (Den sprukne stemmen) og ”Humoreski,” små musikalske perler som lever i skyggen av den finske mesterens mer kjente orkesterverker, og som absolutt kunne tåle å bli fremført oftere. Det samme må kunne sies om Franz Schuberts(1797-1828) ”Ständchen (Serenade)” for mannskor, tenorsolist og klaver. Besetningen er velegnet til å frembringe følsomme uttrykk og de søteste emosjoner, og med den unike balansen i YL som bakgrunn kunne tenor Jorma Silvasti flyte elegant på de myke klangbølgene som strømmet ut av ensemblet. Med en slik besetning, særlig når koret er av så høy kvalitet, behøver ikke solisten å gjøre bruk av den grenseløst ekspressive og til tider destruktive vibratoen, og kan isteden fremføre melodilinjen med en elegant klangbehandling og frasering, og med tydelig tekstdeklamasjon. Mer ekspressivt ble det i den heftige middelhavsdansen, ”La Danza” av Gioacchino Rossini(1792-1868) der solist Silvasti fikk briljere med hele sin stemmeprakt, raske løp og et stort omfang. Det hele ble gjort med glimt i øyet og festlig samspill mellom dirigent, solist, pianist og kor.
Publikum fikk riktignok sin dose med finsk melankoli og tungsinnethet i Einojuhani Rautavaaras(1928- ) mørke ”Sydämeni laulu”(Mitt hjertes sang) fra operaen Aleksis Kivi, og i Selim Palmgrens(1878-1951) fortvilede ”Darthulas gravsång,” men denne konserten stod i all hovedsak i de fargesprakende fremføringenes tegn, og da en korsanger satte seg ved flygelet og bød koret opp til den eksotiske finske tangoen, ”Mikä ilmestys” (For en åpenbaring) av Jukka Linkola(1955- ) med en absurdhumoristisk tekst om Fru hårspray og Fru pudder, kunne man ikke unngå å trekke på smilebåndet. Humor var det også i korets avslutningsnummer, den arrangerte samiske joiken ”Dalvi duaddar luohti” da en av tenorene i koret plutselig gikk frem til publikum, lirket en samelue frem fra innerlommen på smokingen med et lurt smil, og stemte i en solojoik. Stykket ble avsluttet med lyder fra den finske naturen. Nevnes bør også publikumsfrieriet da en ung bariton fra koret fremførte Sæterjentens Søndag på norsk. De som hadde funnet veien til ridehuset i går kveld viste sin begeistring for det finske koret med stående ovasjoner, og YL svarte med å ta oppstilling rundt publikum og synge en serenade spesielt for damene som ekstranummer før de rundet av med Finlandiahymnen. Humør, sangglede og vitalitet preget denne konserten. Det var fantastisk å oppleve et mannskor av så høy kvalitet, imponerende solister og en dirigent som ga av seg selv i et friskt fargespill som må ha vært en åpenbaring for noen og enhver i forhold til finsk mentalitet og mannskorsang.
Fredag 29/5 2009
Ridehuset, Akershus festning
Ylioppilaskunnan Laulajat(YL) v/ Matti Hyökki
Den norske Studentersangforening(DnS) v/ Steffen Kammler
Jorma Silvasti, tenor
Ville Matvejeff, piano
Diverse verker for mannskor med hovedvekt på finsk og norsk musikk.
Nordisk forbrødring preget maikvelden på Akershus festning da Den norske Studentersang-forening (DnS) haddde invitert sine finske kolleger i Helsinki Universitetskor (YL) til felles konsert i det gamle ridehuset. Og de to korene bød opp til en konsert så mangfoldig, forfriskende og innholdsrik at et hvert minne vi måtte ha om finsk fjernsynsteater forvitret en gang for alle. Ny og gammel finsk musikk ble fremført med glød, entusiasme og dyktighet. Det begynte imidlertid med norsk middelalder ikledd David Monrad Johansens (1888-1974) tonedrakt. DnS, under ledelse av dirigent Steffen Kammler åpnet konserten med verket ”Draumkvædet” fra 1921, hvor Monrad Johansen har tatt utgangspunkt i middelalderdiktet om Olav Åsteson, som sov i 12 dager og drømte om menneskets skjebne etter døden. Sove gjorde derimot på ingen måte DnS som serverte en engasjert, opplagt og særdeles god tolkning av dette ufortjent lite fremførte verket, før de imponerte finske korsangere og publikum med feilfri finsk tekst i sangen ”Sirkka” (Gresshoppe) av Armas Järnefelt(1869-1958). Studentersangforeningens korte åpningsseksjon ble avsluttet med ”Iltapilviä” (Kveldsskyer) av Toivo Kuula(1883-1918) som mektig fellesnummer med YL.
Ylioppilaskunnan Laulajat må kunne sies å være i mannskorsfærens absolutte verdensklasse. Intonasjonen og presisjonen i dette tradisjonsrike koret er nærmest perfeksjonert, og teksten spruter like tydelig på tysk og italiensk som på finsk. Kanskje enda viktigere og mer iørefallende er imidlertid den klanglige bredden, fleksibiliteten og variasjonen YL fremviser. Mannskor har i utgangspunktet noe mer begrensede klanglige muligheter enn et blandet kor eller et orkester. Da blir det desto viktigere å utnytte hele uttrykksregisteret man har til rådighet, og dette gjør dirigent Matti Hyökki og YL på en fremragende måte gjennom utstrakt bruk av dynamikken, et stort spenn i stemmeomfang og ved å fremheve den unike klangfargen i hver enkelt stemmegruppe og i koret som helhet. I tillegg sprenger de grensene, som da eventyret, Alice in Wonderland, ble presentert med hvisking, glissandi, rytmiske grynt og diverse mer eller mindre eventyrlige forvrengninger av de akademiske stemmer i ”Talescapes” av den unge finske komponisten Perttu Haapanen (1972- ), eller da man faktisk kunne høre vinden ule og bølgene slå ut fra koret i ”Incantatio maris aestuosi” av Veljo Tormis(1933- ), skrevet til minne om Estoniaforliset i 1994. Grensesprengende, gripende og glimrende fremføringer av spennende, nyskapende mannskorkomposisjoner.
Mer tradisjonell mannskorklang fikk koret vist i Jean Sibelius’(1865-1957) ”Sortunut ääni” (Den sprukne stemmen) og ”Humoreski,” små musikalske perler som lever i skyggen av den finske mesterens mer kjente orkesterverker, og som absolutt kunne tåle å bli fremført oftere. Det samme må kunne sies om Franz Schuberts(1797-1828) ”Ständchen (Serenade)” for mannskor, tenorsolist og klaver. Besetningen er velegnet til å frembringe følsomme uttrykk og de søteste emosjoner, og med den unike balansen i YL som bakgrunn kunne tenor Jorma Silvasti flyte elegant på de myke klangbølgene som strømmet ut av ensemblet. Med en slik besetning, særlig når koret er av så høy kvalitet, behøver ikke solisten å gjøre bruk av den grenseløst ekspressive og til tider destruktive vibratoen, og kan isteden fremføre melodilinjen med en elegant klangbehandling og frasering, og med tydelig tekstdeklamasjon. Mer ekspressivt ble det i den heftige middelhavsdansen, ”La Danza” av Gioacchino Rossini(1792-1868) der solist Silvasti fikk briljere med hele sin stemmeprakt, raske løp og et stort omfang. Det hele ble gjort med glimt i øyet og festlig samspill mellom dirigent, solist, pianist og kor.
Publikum fikk riktignok sin dose med finsk melankoli og tungsinnethet i Einojuhani Rautavaaras(1928- ) mørke ”Sydämeni laulu”(Mitt hjertes sang) fra operaen Aleksis Kivi, og i Selim Palmgrens(1878-1951) fortvilede ”Darthulas gravsång,” men denne konserten stod i all hovedsak i de fargesprakende fremføringenes tegn, og da en korsanger satte seg ved flygelet og bød koret opp til den eksotiske finske tangoen, ”Mikä ilmestys” (For en åpenbaring) av Jukka Linkola(1955- ) med en absurdhumoristisk tekst om Fru hårspray og Fru pudder, kunne man ikke unngå å trekke på smilebåndet. Humor var det også i korets avslutningsnummer, den arrangerte samiske joiken ”Dalvi duaddar luohti” da en av tenorene i koret plutselig gikk frem til publikum, lirket en samelue frem fra innerlommen på smokingen med et lurt smil, og stemte i en solojoik. Stykket ble avsluttet med lyder fra den finske naturen. Nevnes bør også publikumsfrieriet da en ung bariton fra koret fremførte Sæterjentens Søndag på norsk. De som hadde funnet veien til ridehuset i går kveld viste sin begeistring for det finske koret med stående ovasjoner, og YL svarte med å ta oppstilling rundt publikum og synge en serenade spesielt for damene som ekstranummer før de rundet av med Finlandiahymnen. Humør, sangglede og vitalitet preget denne konserten. Det var fantastisk å oppleve et mannskor av så høy kvalitet, imponerende solister og en dirigent som ga av seg selv i et friskt fargespill som må ha vært en åpenbaring for noen og enhver i forhold til finsk mentalitet og mannskorsang.
torsdag 21. mai 2009
Musserende Mozart med René Jacobs
CD (2007)
Harmonia Mundi
Freiburger Barockorchester v/René Jacobs
W.A. Mozart: Symfoni nr. 38 ”Prague” (K.504)
Symfoni nr. 41 ”Jupiter” (K.551)
Denne innspillingen av to sene Mozart-symfonier med Freiburg Barockorchester og den anerkjente dirigenten, René Jacobs, er intet mindre enn grensesprengende. Verkene er spilt inn så mange ganger med ulike orkestre og dirigenter at man kanskje skulle tro det ikke var mye nytt å hente ut av den 220 år gamle musikken, men så kommer altså denne platen som et slag i mellomgulvet. Og når du får igjen pusten kan du ikke annet enn å forundres, over klangen, energien og råskapen som spruter ut av høyttalerne. Den striglede parykken er kastet, for denne CD’n slår ut håret på noen og enhver.
Orkesterklangen Freiburger Barockorchester serverer oss er revolusjonerende i Mozart-sammenheng. De sprø paukeslagene blander seg med lyden fra fiolinenes svingende tarmstrenger og farer som prosjektiler inn i øregangene. For ikke å snakke om hornene. Klangen er i visse partier så rå at den nesten er på grensen til hva som kan karakteriseres som vakkert, men det fungerer uendelig godt likevel, og tilfører en helt ny klanglig dimensjon. Dette er horn med vreng i Freiburgorkesterets ”barock’n roll” lydbilde. I tillegg tør musikerne og Jacobs å leke med tempo. De drar det litt frem og tilbake, ikke alltid slik at man legger merke til det, men hører man etter oppdager man at dette er med på å tilføre musikken liv. Det tydeligste eksempelet er accelerandoen orkesteret drar i gang mot slutten av eksposisjonen før åpningstemaet gjentas i første satsen av symfoni nr. 41 ”Jupiter.” For øvrig velger Jacobs særdeles friske grunntempi i alle satsene, det meste går litt hurtigere enn vanlig, og det passer det friske og klangeksperimenterende Freiburgorkesteret som hånd i hanske.
Jacobs og hans barokkorkester har forstått noe vesentlig i denne musikken, dramatikken. Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) skrev disse to symfoniene i en periode da han hovedsakelig beskjeftiget seg med opera, i tillegg til klaverkonserter. Og dramaet fra musikkteateret har han tatt med seg inn i instrumentalmusikken. Prague-symfonien bobler av Figaros bryllup, bortsett fra den tunge åpningen som minner mer om den kommende Don Giovanni. I tekstheftet som følger med CD’n påpekes det faktisk at man kan høre sitater nettopp fra Figaros bryllup i denne symfonien. Temadualismen, som er så typisk i wienerklassisk musikk, borger for konflikt og musikalsk dramatikk, noe som skinner igjennom i begge disse symfoniene, og som Freiburgorkesteret og maestro Jacobs vet å utnytte. Kontrastene spilles ut i et intenst drama mellom de rytmisk drivende, energiske partiene og de lyriske melodiene, mellom tonearter, temaer, soloinstrumenter og instrumentgrupper satt opp mot hverandre. Musikken leker, krangler, tenker og handler. Jeg nevnte allerede de figarianske boblene, og dette er virkelig musserende musikk, sprudlende fremført. Jeg hever glasset og skåler for René Jacobs og Freiburger Barockorchester, for er det noe Mozarts musikk trenger så er det nettopp friske, modige innspillinger som denne.
Harmonia Mundi
Freiburger Barockorchester v/René Jacobs
W.A. Mozart: Symfoni nr. 38 ”Prague” (K.504)
Symfoni nr. 41 ”Jupiter” (K.551)
Denne innspillingen av to sene Mozart-symfonier med Freiburg Barockorchester og den anerkjente dirigenten, René Jacobs, er intet mindre enn grensesprengende. Verkene er spilt inn så mange ganger med ulike orkestre og dirigenter at man kanskje skulle tro det ikke var mye nytt å hente ut av den 220 år gamle musikken, men så kommer altså denne platen som et slag i mellomgulvet. Og når du får igjen pusten kan du ikke annet enn å forundres, over klangen, energien og råskapen som spruter ut av høyttalerne. Den striglede parykken er kastet, for denne CD’n slår ut håret på noen og enhver.
Orkesterklangen Freiburger Barockorchester serverer oss er revolusjonerende i Mozart-sammenheng. De sprø paukeslagene blander seg med lyden fra fiolinenes svingende tarmstrenger og farer som prosjektiler inn i øregangene. For ikke å snakke om hornene. Klangen er i visse partier så rå at den nesten er på grensen til hva som kan karakteriseres som vakkert, men det fungerer uendelig godt likevel, og tilfører en helt ny klanglig dimensjon. Dette er horn med vreng i Freiburgorkesterets ”barock’n roll” lydbilde. I tillegg tør musikerne og Jacobs å leke med tempo. De drar det litt frem og tilbake, ikke alltid slik at man legger merke til det, men hører man etter oppdager man at dette er med på å tilføre musikken liv. Det tydeligste eksempelet er accelerandoen orkesteret drar i gang mot slutten av eksposisjonen før åpningstemaet gjentas i første satsen av symfoni nr. 41 ”Jupiter.” For øvrig velger Jacobs særdeles friske grunntempi i alle satsene, det meste går litt hurtigere enn vanlig, og det passer det friske og klangeksperimenterende Freiburgorkesteret som hånd i hanske.
Jacobs og hans barokkorkester har forstått noe vesentlig i denne musikken, dramatikken. Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) skrev disse to symfoniene i en periode da han hovedsakelig beskjeftiget seg med opera, i tillegg til klaverkonserter. Og dramaet fra musikkteateret har han tatt med seg inn i instrumentalmusikken. Prague-symfonien bobler av Figaros bryllup, bortsett fra den tunge åpningen som minner mer om den kommende Don Giovanni. I tekstheftet som følger med CD’n påpekes det faktisk at man kan høre sitater nettopp fra Figaros bryllup i denne symfonien. Temadualismen, som er så typisk i wienerklassisk musikk, borger for konflikt og musikalsk dramatikk, noe som skinner igjennom i begge disse symfoniene, og som Freiburgorkesteret og maestro Jacobs vet å utnytte. Kontrastene spilles ut i et intenst drama mellom de rytmisk drivende, energiske partiene og de lyriske melodiene, mellom tonearter, temaer, soloinstrumenter og instrumentgrupper satt opp mot hverandre. Musikken leker, krangler, tenker og handler. Jeg nevnte allerede de figarianske boblene, og dette er virkelig musserende musikk, sprudlende fremført. Jeg hever glasset og skåler for René Jacobs og Freiburger Barockorchester, for er det noe Mozarts musikk trenger så er det nettopp friske, modige innspillinger som denne.
onsdag 20. mai 2009
Humor og alvor i Oslo Konserthus
Konsert:
Torsdag 7/5 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Håvard Gimse, piano
Tine Thing Helseth, trompet
Lindberg: Feria
Sjostakovitsj: Pianokonsert nr. 1
Sibelius: Symfoni nr.1
Humoren er aldri langt unna i Sjostakovitsj’ musikk, og i store deler av hans produksjon kan den tolkes som godt skjult satire for å unngå den stalinistiske sensuren. Pianokonsert nr. 1 ble imidlertid skrevet før de største problemene med myndighetene ballet på seg for Sjostakovitsj. Likevel er det masse humor i dette verket. Morsom Mikke Mus-musikk, svimlende sirkuspartier og ragtime avløser hverandre i et forrykende tempo, og trompeten prøver stadig vekk å stjele oppmerksomheten fra klaversolisten. Tine Thing Helseth og Håvard Gimse utførte sine solistroller teknisk sett briljant. Presisjonen, artikulasjonen og samspillet fungerte strålende, og hurtige løp og stadige rytmiske skifter gikk lekende lett. Dessverre var det noe som manglet likevel, og kanskje var det nettopp leken. Først mot slutten av sistesats fikk publikum et lite smil fra solistene. Undertegnede fikk følelsen av at fokuset i litt for stor grad lå på teknisk korrekthet, særlig i de hurtige satsene, og savnet litt gnist, løssluppenhet og galskap. Både Gimse og Helseth gjorde for all del en strålende jobb, og det er en nytelse å høre solister med et slikt teknisk overskudd, men for meg ble yttersatsene litt tamme. Den langsomme, lyriske andresatsen fungerte meget bedre med stor varme og nerve i uttrykket.
For Jean Sibelius var musikk alvor, og festlig tegneseriemusikk er helt utenkelig i hans produksjon. Det finnes ikke klovner i de dype finske skoger. Sibelius’ første symfoni er mørk og emosjonelt gripende. Fra den første, mystiske klarinettsoloen over paukevirvel i pianissimo gjør komponisten det klart hvilken stemningssfære vi befinner oss i, og derfra blir vi presentert de mørkeste klanger og de vakreste melodier. Det fortrøstende, sangbare og usedvanlig vakre sidetemaet i siste sats kan ikke hindre symfonien fra å ende i tragedie, akkurat som den seks år yngre 6. symfonien til Tsjaikovskij gjør det. Oslo Filharmonien fremførte verket med en intensitet som ga frysninger. Jeg har ofte spekulert i om finske dirigenter har et fortrinn i fremføringen av musikk av Sibelius, om de har en spesiell indre følelse for denne musikken og følelsene den vekker. I alle tilfeller var Jukka Pekka Sarastes tolkning forbilledlig. De ekspressive bølgene, det emosjonelle uttrykket og de mørke klangene ble mesterlig utført, men samtidig bevarte Saraste og orkesteret inderligheten i de lyriske partiene, f.eks. i andre sats, slik at melodien fikk synge ut av orkesterskogen og flyte som glassklart vann inn blant publikum.
Også en annen finsk komponist stod på programmet i kveld. Den anerkjente samtidskomponisten, Magnus Lindbergs orkesterverk,”Feria” åpnet dagens konsert. Med samme alvor som hos Sibelius, men et helt annet tonespråk kan også dette verket karakteriseres som gripende. Heftige eksplosjoner av orkestral kraft buldret mot publikum og de mange spennende effektene bidro til opplevelsen av stykket som en port inn til en helt ny verden. Orkesteret fremførte dette verket like imponerende som kveldens øvrige program, og det gleder meg stort at de nå har etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå. Alvorlig finsk sprengkraft og sprakende russisk humor kom virkelig til sin rett denne kvelden, selv om Gimse og Helseth manglet den siste gnisten som virkelig ville satt fyr på pianokonserten.
Torsdag 7/5 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Håvard Gimse, piano
Tine Thing Helseth, trompet
Lindberg: Feria
Sjostakovitsj: Pianokonsert nr. 1
Sibelius: Symfoni nr.1
Humoren er aldri langt unna i Sjostakovitsj’ musikk, og i store deler av hans produksjon kan den tolkes som godt skjult satire for å unngå den stalinistiske sensuren. Pianokonsert nr. 1 ble imidlertid skrevet før de største problemene med myndighetene ballet på seg for Sjostakovitsj. Likevel er det masse humor i dette verket. Morsom Mikke Mus-musikk, svimlende sirkuspartier og ragtime avløser hverandre i et forrykende tempo, og trompeten prøver stadig vekk å stjele oppmerksomheten fra klaversolisten. Tine Thing Helseth og Håvard Gimse utførte sine solistroller teknisk sett briljant. Presisjonen, artikulasjonen og samspillet fungerte strålende, og hurtige løp og stadige rytmiske skifter gikk lekende lett. Dessverre var det noe som manglet likevel, og kanskje var det nettopp leken. Først mot slutten av sistesats fikk publikum et lite smil fra solistene. Undertegnede fikk følelsen av at fokuset i litt for stor grad lå på teknisk korrekthet, særlig i de hurtige satsene, og savnet litt gnist, løssluppenhet og galskap. Både Gimse og Helseth gjorde for all del en strålende jobb, og det er en nytelse å høre solister med et slikt teknisk overskudd, men for meg ble yttersatsene litt tamme. Den langsomme, lyriske andresatsen fungerte meget bedre med stor varme og nerve i uttrykket.
For Jean Sibelius var musikk alvor, og festlig tegneseriemusikk er helt utenkelig i hans produksjon. Det finnes ikke klovner i de dype finske skoger. Sibelius’ første symfoni er mørk og emosjonelt gripende. Fra den første, mystiske klarinettsoloen over paukevirvel i pianissimo gjør komponisten det klart hvilken stemningssfære vi befinner oss i, og derfra blir vi presentert de mørkeste klanger og de vakreste melodier. Det fortrøstende, sangbare og usedvanlig vakre sidetemaet i siste sats kan ikke hindre symfonien fra å ende i tragedie, akkurat som den seks år yngre 6. symfonien til Tsjaikovskij gjør det. Oslo Filharmonien fremførte verket med en intensitet som ga frysninger. Jeg har ofte spekulert i om finske dirigenter har et fortrinn i fremføringen av musikk av Sibelius, om de har en spesiell indre følelse for denne musikken og følelsene den vekker. I alle tilfeller var Jukka Pekka Sarastes tolkning forbilledlig. De ekspressive bølgene, det emosjonelle uttrykket og de mørke klangene ble mesterlig utført, men samtidig bevarte Saraste og orkesteret inderligheten i de lyriske partiene, f.eks. i andre sats, slik at melodien fikk synge ut av orkesterskogen og flyte som glassklart vann inn blant publikum.
Også en annen finsk komponist stod på programmet i kveld. Den anerkjente samtidskomponisten, Magnus Lindbergs orkesterverk,”Feria” åpnet dagens konsert. Med samme alvor som hos Sibelius, men et helt annet tonespråk kan også dette verket karakteriseres som gripende. Heftige eksplosjoner av orkestral kraft buldret mot publikum og de mange spennende effektene bidro til opplevelsen av stykket som en port inn til en helt ny verden. Orkesteret fremførte dette verket like imponerende som kveldens øvrige program, og det gleder meg stort at de nå har etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå. Alvorlig finsk sprengkraft og sprakende russisk humor kom virkelig til sin rett denne kvelden, selv om Gimse og Helseth manglet den siste gnisten som virkelig ville satt fyr på pianokonserten.
mandag 4. mai 2009
Udødelig opplevelse med Schola Cantorum
Konsert:
Søndag 3/5 2009
Gamle Aker kirke
Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl
A cappella kirkemusikk av Bach, Bruckner, Brahms, Rachmaninov, Poulenc, Martin, Penderecki, Nystedt og Martin Ødegård.
Fra den første mollakkorden som tonet ut i Gamle Aker kirke i går var konserten med Schola Cantorum en opplevelse helt utenom det vanlige. Det begynte med Bach, og hans geistlige lied, ”Komm, süsser Tod,” men etter tre strofer brøt dirigent Tone Bianca Dahl av og startet forfra igjen. Denne gang med en tidsforskyvning i stemmene som gjorde at Bachs klanger brettet ut vingene, forlot den barokke sfære og fløy inn i en udødelig tidløshet. Det føles nemlig som om tiden står stille i øyeblikk av klang i Knut Nystedts(1915- ) verk ”Immortal Bach,” øyeblikk som varer helt til koret samles på treklanger i hver fraseavslutning. Virkningen er overveldende, og den ble ytterligere forsterket av at korsangerne slo en ring rundt publikum. Følelsen av å være midt i musikken kan neppe bli sterkere.
Koret brukte det gamle kirkerommet på en utsøkt måte, både audielt og visuelt. På Krzysztof Pendereckis (1933- ) ”Benedictum Dominum,” komponert i 1992, ble koret stående rundt publikum før de gradvis trakk seg bakover i rommet, nærmest i takt med musikkhistorien. ”If you receive my words” av Nystedt, og Johannes Brahms’(1833-1897) mektige motett ”Warum ist das licht gegeben” ble kraftfullt fremført i tradisjonell koroppstilling, før Schola overrasket publikum med å synge Johann Sebastian Bachs (1685-1750) motett for dobbeltkor ”Komm, Jesu, komm” enda lenger bak i kirken, nærmest ute av syne. Da Martin Ødegaards (1983- ) kommentarverk ”Komm” ble fremført rett foran publikum var det tydelig at den unge norske komponisten hadde hentet Bachs musikk fra den fjerne fortid og brakt den frem i dagens lys gjennom sitt personlige, spennende og moderne tonespråk. De klanglige effektene med å bruke rommet så aktivt var overraskende store og svært vellykkede.
Schola Cantorum har utmerket seg som et av landets aller beste kor de siste årene bl.a. med priser i internasjonale korkonkurranser. På gårsdagens konsert viste de seg oppmerksomheten verdig. Intonasjonen hos de unge sangerne er upåklagelig og presisjonen sylskarp både i ansatser og i tekstdeklamasjon. Det er en fryd å høre hvordan koret fraserer og bruker dynamikken så fleksibelt samtidig som de klarer å bevare enheten og samstemtheten i klangen og uttrykket. Noe av æren må nok tilskrives dirigent Dahl. Hun får frem det beste i sine sangere og lar koret skinne. Det gjorde de gjennom hele konserten i Gamle Aker, også etter pause, i Anton Bruckners (1824-1896) uttrykksfulle motett ”Ave Maria,” og i Kyrie og Sanctus fra Francis Poulencs (1899-1963) melodiøse ”Messe i G-dur.” De store kontrastene i uttrykk, klang og omfang, både i motetten og messen, ble mesterlig utført.
I Frank Martins (1890-1974) Agnus Dei fra ”Messe for dobbeltkor” er det ene av de to korene akkompagnement. Det åpner med middelalderske tomme kvinter før klangene gradvis tetter seg til og avslører et tonespråk som tilhører forrige århundre. Over dette synger det andre koret en unison melodi som minner like mye om en gregoriansk sang som en nykomponert melodi fra 1920-tallet. Blandingen av gammelt og nytt var betegnende, for dette stykket og for konserten som helhet. Schola Cantorum fremførte alt med like stor overbevisning, og fikk stående ovasjoner etter konserten. Da Sergej Rachmaninovs (1873-1943) himmelsk vakre ”Bogoroditse devo” fra ”Vesper” avsluttet konserten med koret igjen stående rundt publikum i det 900 år gamle kirkerommet var ringen sluttet. Tiden stod stille, og det var som å ha vært vitne til ett tidløst, uendelig og udødelig musikalsk øyeblikk, fra Nystedts og Bachs h-moll til Rachmaninovs avsluttende F-durakkord.
Søndag 3/5 2009
Gamle Aker kirke
Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl
A cappella kirkemusikk av Bach, Bruckner, Brahms, Rachmaninov, Poulenc, Martin, Penderecki, Nystedt og Martin Ødegård.
Fra den første mollakkorden som tonet ut i Gamle Aker kirke i går var konserten med Schola Cantorum en opplevelse helt utenom det vanlige. Det begynte med Bach, og hans geistlige lied, ”Komm, süsser Tod,” men etter tre strofer brøt dirigent Tone Bianca Dahl av og startet forfra igjen. Denne gang med en tidsforskyvning i stemmene som gjorde at Bachs klanger brettet ut vingene, forlot den barokke sfære og fløy inn i en udødelig tidløshet. Det føles nemlig som om tiden står stille i øyeblikk av klang i Knut Nystedts(1915- ) verk ”Immortal Bach,” øyeblikk som varer helt til koret samles på treklanger i hver fraseavslutning. Virkningen er overveldende, og den ble ytterligere forsterket av at korsangerne slo en ring rundt publikum. Følelsen av å være midt i musikken kan neppe bli sterkere.
Koret brukte det gamle kirkerommet på en utsøkt måte, både audielt og visuelt. På Krzysztof Pendereckis (1933- ) ”Benedictum Dominum,” komponert i 1992, ble koret stående rundt publikum før de gradvis trakk seg bakover i rommet, nærmest i takt med musikkhistorien. ”If you receive my words” av Nystedt, og Johannes Brahms’(1833-1897) mektige motett ”Warum ist das licht gegeben” ble kraftfullt fremført i tradisjonell koroppstilling, før Schola overrasket publikum med å synge Johann Sebastian Bachs (1685-1750) motett for dobbeltkor ”Komm, Jesu, komm” enda lenger bak i kirken, nærmest ute av syne. Da Martin Ødegaards (1983- ) kommentarverk ”Komm” ble fremført rett foran publikum var det tydelig at den unge norske komponisten hadde hentet Bachs musikk fra den fjerne fortid og brakt den frem i dagens lys gjennom sitt personlige, spennende og moderne tonespråk. De klanglige effektene med å bruke rommet så aktivt var overraskende store og svært vellykkede.
Schola Cantorum har utmerket seg som et av landets aller beste kor de siste årene bl.a. med priser i internasjonale korkonkurranser. På gårsdagens konsert viste de seg oppmerksomheten verdig. Intonasjonen hos de unge sangerne er upåklagelig og presisjonen sylskarp både i ansatser og i tekstdeklamasjon. Det er en fryd å høre hvordan koret fraserer og bruker dynamikken så fleksibelt samtidig som de klarer å bevare enheten og samstemtheten i klangen og uttrykket. Noe av æren må nok tilskrives dirigent Dahl. Hun får frem det beste i sine sangere og lar koret skinne. Det gjorde de gjennom hele konserten i Gamle Aker, også etter pause, i Anton Bruckners (1824-1896) uttrykksfulle motett ”Ave Maria,” og i Kyrie og Sanctus fra Francis Poulencs (1899-1963) melodiøse ”Messe i G-dur.” De store kontrastene i uttrykk, klang og omfang, både i motetten og messen, ble mesterlig utført.
I Frank Martins (1890-1974) Agnus Dei fra ”Messe for dobbeltkor” er det ene av de to korene akkompagnement. Det åpner med middelalderske tomme kvinter før klangene gradvis tetter seg til og avslører et tonespråk som tilhører forrige århundre. Over dette synger det andre koret en unison melodi som minner like mye om en gregoriansk sang som en nykomponert melodi fra 1920-tallet. Blandingen av gammelt og nytt var betegnende, for dette stykket og for konserten som helhet. Schola Cantorum fremførte alt med like stor overbevisning, og fikk stående ovasjoner etter konserten. Da Sergej Rachmaninovs (1873-1943) himmelsk vakre ”Bogoroditse devo” fra ”Vesper” avsluttet konserten med koret igjen stående rundt publikum i det 900 år gamle kirkerommet var ringen sluttet. Tiden stod stille, og det var som å ha vært vitne til ett tidløst, uendelig og udødelig musikalsk øyeblikk, fra Nystedts og Bachs h-moll til Rachmaninovs avsluttende F-durakkord.
Abonner på:
Innlegg (Atom)