Konsert:
Søndag 1/11 2009
Ris Kirke, Oslo
Det Norske Solistkor
Det Norske Kammerorkester
Grete Pedersen, dirigent
Terje Tønnesen, konsertmester
Verker av M. Duruflé, R. Vaughan-Williams, Hildegard von Bingen m.m.
Ris kirke var usedvanlig vakkert opplyst både utvendig og innvendig denne mørke og regntunge kvelden på Allehelgensdag, da Det Norske Solistkor og Det Norske Kammerorkester inviterte til allehelgenskonsert. Med alt fra middelaldermusikk via Bach og salmer til 1900-tallsmusikk på programmet var det imponerende hvor godt det hele var sydd sammen til en stemningsfull og meningsfull helhet. På mange måter er det nettopp det Allehelgensdag handler om. Denne dagen da man minnes de døde er behovet for trøst og for å skape en meningsfull tilværelse stort. De som søkte trøst i Ris kirke søndag kveld fant kanskje akkurat det de trengte for å starte en ny dag, en ny uke og et nytt liv hvor sorgen kan være en del av livet uten å ta overhånd og ødelegge det. Uansett hvor mange som følte det slik så er det ingen tvil om at orkestermusikere, sangere og dirigent gjorde det de kunne for å skape en stor konsertopplevelse for de fremmøtte. Og de lyktes hundre prosent.
Gammelt og nytt materiale var satt sammen på en fremragende måte i denne konserten. Hildegard von Bingens (1098-1179) ”O vis aeternitatis” var sydd sammen med orkesterets etterspill etter den flotte versjonen og fremføringen av salmen ”O bli hos meg!” slik at man fikk inntrykk av musikkens tidløshet. Grete Pedersens bearbeidelse av Bingens stykke, og de to solistene Runa Hestad Jenssens og Ingeborg Dalheims plassering henholdsvis bak altertavlen og oppe på galleriet bidro også sterkt til dette. Det var som om den 8-900 år gamle musikken verken hadde begynnelse eller slutt, men bare fløt naturlig inn mellom salmen med melodi fra 1861 og Maurice Duruflés (1902-1986) requiem fra 1947. Før alt dette fremførte kor og orkester Terje Tønnesens bearbeidelse av Johann Sebastian Bachs (1685-1750) ”Velt alle dine veie,” samt Ralph Vaughan-Williams (1872-1958) ”Fantasi over et tema av Thomas Tallis.” Også her var kombinasjonen av noe nytt, i form av Vaughan-Williams tonespråk, og noe gammelt, i form av Thomas Tallis (1505-1585) tema, sentralt. Det Norske Kammerorkesters strykere fremførte verket suverent med en rik strykerklang, store dynamiske bølger og godt samspill mellom hele orkesteret og solistgruppen.
Kveldens hovedverk var likevel Duruflés requiem, som også det kombinerte nytt og gammelt. Duruflé tok utgangspunkt i gamle gregorianske hymner og satte disse inn i sitt eget tonespråk. Blandingen av middelalderhymner og fransk klangsensibilitet i en språkdrakt fra 1900-tallet gjør at dette verket har et sterkt meditativt preg og en særegen indre ro. Også i dette verket viste orkesteret godt samspill og subtil klangbehandling, men det var likevel Det Norske Solistkor som var verkets og hele konsertens bærende bjelker. Samklangen i Solistkoret er strålende, og de leverer så musikalske og levende tolkninger uansett hvilket repertoar de fremfører at det bare er å ta av seg hatten for disse unge sangerne og deres utmerkede dirigent Grete Pedersen. Konserten ble avsluttet med at publikum fikk synge med på ”Bred dina vida vingar.” Med trøstende toner ga musikerne i Ris kirke et glimt av lys og en kime av håp til sitt publikum, gjennom en sterk musikalsk opplevelse.
tirsdag 3. november 2009
lørdag 24. oktober 2009
Jubel og helt fritt for Jakokser i Oslo Konserthus
Konsert:
Fredag 23/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Alina Pogotskina, fiolin
D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr.1
L. v. Beethoven: Ouverture fra Egmont + Symfoni nr.7
Dirigenten Thomas Beecham sa en gang om Ludwig van Beethovens (1770-1827) 7. symfoni at ”hva kan du gjøre med den? Det er som en flokk med jakokser som hopper rundt.” Var det jakokser vi hørte i Oslo Konserthus i går? Nei, på ingen måte. I så fall er det de desidert mest raffinerte, elegante og subtile jakoksene jeg noen gang har hørt. Jukka Pekka Sarastes fabelaktige orkester trosset nok en gang det karrige akustiske klimaet og leverte kanskje den beste tolkningen jeg noen sinne har hørt av Beethovens sjuende symfoni. Den flyvende finnen får Beethoven til å leve akkurat som han gjør det med Sibelius og med Debussy. I en slik fremførelse fremstod den rytmiske og energiske symfonien ikke som buldrende jakokser eller utdødde mammuter, men som et levende musikalsk mesterverk.
Alt det instrumenttekniske var som vanlig på plass hos Oslo Filharmonien, men det som virkelig løftet musikken mot det fantastiske var fraseringen, fremdriften og finessene. Førstesatsens innledning er svært lang. Saraste satte et relativt høyt tempo, men lot likevel de skjøre treblåssoloene få synge. Overgangen til selve hovedsatsen var rett og slett elegant med henhold til tempo og dynamikk. I andresatsen var også tempoet relativt høyt uten å bli masete eller gå på bekostning av musikkens alvorlige karakter. Viktigere var likevel den usedvanlig subtile fraseringen i denne satsen. Istedenfor å dra altfor lange linjer og sette et stampende jakaktig tempo slik at den gjentatte rytmen mister all fremdrift, skapte Saraste en pulserende og pustende organisme og en helt særegen atmosfære som jeg tidligere bare har hørt i Nikolaus Harnoncourts innspilling av symfonien med Chamber Orchestra of Europe. De to siste satsene var virvlende jubel fra ende til annen, og sannelig jublet også publikum i et stappfullt Oslo Konserthus etter denne intense opplevelsen.
Intens er også Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første fiolinkonsert som den russiske fiolinsensasjonen Alina Pogostkina fremførte med stort teknisk overskudd i Oslo Konserthus i går. Det er vanskelig å være solist i Oslo Konserthus, men unge Pogostkina gjorde sine strenger ytterst hørbare likevel, selv over det tidvis frenetiske orkesterakkompagnementet. Man kunne kanskje ønske seg noe mer nerve i førstesatsen, og villskap i den diabolske og demoniske andresatsen hvor det ble med det smådjevelske, men i den mektige passacagliaen og den lange påfølgende kadensen imponerte Pogotskina stort. Også siste sats var strålende. Det russiske stortalentet leverte en solid innsats i et krevende verk, og har garantert mange år foran seg på de aller største konsertscenene i verden.
Orkesteret åpnet for øvrig konserten med en frisk tolkning av Beethovens Egmont-ouverture. Heller ikke i dette verket var det antydninger til jakokser, bare heroisk jubel. I Sarastes og Oslo Filharmoniens hender lever Beethoven i beste velgående.
Fredag 23/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Alina Pogotskina, fiolin
D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr.1
L. v. Beethoven: Ouverture fra Egmont + Symfoni nr.7
Dirigenten Thomas Beecham sa en gang om Ludwig van Beethovens (1770-1827) 7. symfoni at ”hva kan du gjøre med den? Det er som en flokk med jakokser som hopper rundt.” Var det jakokser vi hørte i Oslo Konserthus i går? Nei, på ingen måte. I så fall er det de desidert mest raffinerte, elegante og subtile jakoksene jeg noen gang har hørt. Jukka Pekka Sarastes fabelaktige orkester trosset nok en gang det karrige akustiske klimaet og leverte kanskje den beste tolkningen jeg noen sinne har hørt av Beethovens sjuende symfoni. Den flyvende finnen får Beethoven til å leve akkurat som han gjør det med Sibelius og med Debussy. I en slik fremførelse fremstod den rytmiske og energiske symfonien ikke som buldrende jakokser eller utdødde mammuter, men som et levende musikalsk mesterverk.
Alt det instrumenttekniske var som vanlig på plass hos Oslo Filharmonien, men det som virkelig løftet musikken mot det fantastiske var fraseringen, fremdriften og finessene. Førstesatsens innledning er svært lang. Saraste satte et relativt høyt tempo, men lot likevel de skjøre treblåssoloene få synge. Overgangen til selve hovedsatsen var rett og slett elegant med henhold til tempo og dynamikk. I andresatsen var også tempoet relativt høyt uten å bli masete eller gå på bekostning av musikkens alvorlige karakter. Viktigere var likevel den usedvanlig subtile fraseringen i denne satsen. Istedenfor å dra altfor lange linjer og sette et stampende jakaktig tempo slik at den gjentatte rytmen mister all fremdrift, skapte Saraste en pulserende og pustende organisme og en helt særegen atmosfære som jeg tidligere bare har hørt i Nikolaus Harnoncourts innspilling av symfonien med Chamber Orchestra of Europe. De to siste satsene var virvlende jubel fra ende til annen, og sannelig jublet også publikum i et stappfullt Oslo Konserthus etter denne intense opplevelsen.
Intens er også Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første fiolinkonsert som den russiske fiolinsensasjonen Alina Pogostkina fremførte med stort teknisk overskudd i Oslo Konserthus i går. Det er vanskelig å være solist i Oslo Konserthus, men unge Pogostkina gjorde sine strenger ytterst hørbare likevel, selv over det tidvis frenetiske orkesterakkompagnementet. Man kunne kanskje ønske seg noe mer nerve i førstesatsen, og villskap i den diabolske og demoniske andresatsen hvor det ble med det smådjevelske, men i den mektige passacagliaen og den lange påfølgende kadensen imponerte Pogotskina stort. Også siste sats var strålende. Det russiske stortalentet leverte en solid innsats i et krevende verk, og har garantert mange år foran seg på de aller største konsertscenene i verden.
Orkesteret åpnet for øvrig konserten med en frisk tolkning av Beethovens Egmont-ouverture. Heller ikke i dette verket var det antydninger til jakokser, bare heroisk jubel. I Sarastes og Oslo Filharmoniens hender lever Beethoven i beste velgående.
lørdag 10. oktober 2009
Briljant bass i Babi Yar
Konsert:
Fredag 9/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Mikhail Jurowski
Maxim Mikhailov, bass
Oslo Filharmoniske kor (bassene)
G. Mahler: Adagio fra Symfoni nr. 10
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13 ”Babi Yar”
Symfoni nr. 13 ”Babi yar” er et av Dmitrij Sjostakovitsj(1906-1975) absolutt sterkeste musikalske uttrykk. Med utgangspunkt i 5 dikt av den unge, radikale russiske dikteren Jevgeni Jevtusjenko skapte Sjostakovitsj i 1962 en symfoni for stort orkester, bassolist og et kor av basser. Tittelen ”Babi yar” har symfonien fått fra Jevtusjenkos dikt med samme navn, som Sjostakovitsj bruker i førstesatsen. Diktet handler om nazistenes nedslakting av over 30000 jøder utenfor Kiev i 1941, men også om den utbredte antisemittismen i Sovjetunionen og det faktum at det aldri ble reist noe monument over de drepte jødene i Babi yar-massakren. Diktet er i symfonien kombinert med fire andre dikt, om humoren og satiren som selv despotiske herskere ikke kan drepe, om de russiske kvinnene som holder liv i det russiske samfunnet, men likevel undertrykkes, om Stalins undertrykkende terrorregime, og om alle de som smisker seg frem i samfunnet og skaper karriere på falske premisser. Med sitt karakteristiske tonespråk maler Sjostakovitsj ut skrekken og fortvilelsen, humoren og satiren, sorgen og angsten på en usedvanlig sterk måte, og med en briljant bassolist og et orkester i verdensklasse fremstår symfonien som et av 1900-tallets aller største mesterverker.
Oslo Filharmonien har blitt et orkester i verdensklasse. Ledet av den myndige russiske dirigenten Mikhail Jurowski gnistret det i alle stemmegrupper i de raske, satiriske, voldsomme og hånende partiene, mens de langsomme satsene, som ofte har et spøkelsesaktig preg bl.a. som følge av den kirkeklokkeaktige klangen i chimes og celestaens mystiske toner, ble fremført med raffinert og rik klangbehandling, og stor kontrast mellom ro og intensitet. Flotte solistiske innslag i tuba, fagott og solofiolin forsterket det imponerende inntrykket. Konsertens stjerne var likevel den russiske bassolisten Maxim Mikhailov med sitt mektige volum, sin store klangvariasjon og dramatiske intensitet i stemmen. Det som imidlertid gjorde soloprestasjonen eksepsjonelt god var mimikken og den sceniske opptredenen. Under førstesatsens krasse kritikk av antisemittisme stod russeren gravalvorlig foran orkesteret og skulte utover publikum med et blikk som kunne drepe. I andresatsens humor var han leken, morsom og parodisk uten at gestene noen gang ble overdrevne. Mikhailov leverte, i alle satser, en oppvisning i god formidlingsevne, og dette forsterket både uttrykket i teksten og den rent sanglige prestasjonen. Bassene fra Oslo Filharmoniske Kor gjorde forøvrig også en meget god innsats og gled naturlig inn i den flotte helheten.
Orkesteret fremførte også den langsomme førstesatsen fra Gustav Mahlers (1860-1911) ufullendte 10. symfoni. Verket er senromantisk, men grenser samtidig mot modernismen, f.eks. med ”kriseakkorden” bestående av ni av tolv mulige tonehøyder som klinger samtidig. Denne gryende modernismen, det store orkesteret og den virtuose orkestreringen har utvilsomt vært et forbilde for Sjostakovitsj. Oslo Filharmonien fremførte også dette verket utmerket, og spesiell skryt skal bratsjgruppa ha for samspiltheten i det unisone åpningstemaet. Uttrykket, klangen og samspillet i orkesteret fungerte strålende gjennom hele denne gripende satsen, mye takket være dirigent Jurowskis levende ledelse.
Fredag 9/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Mikhail Jurowski
Maxim Mikhailov, bass
Oslo Filharmoniske kor (bassene)
G. Mahler: Adagio fra Symfoni nr. 10
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13 ”Babi Yar”
Symfoni nr. 13 ”Babi yar” er et av Dmitrij Sjostakovitsj(1906-1975) absolutt sterkeste musikalske uttrykk. Med utgangspunkt i 5 dikt av den unge, radikale russiske dikteren Jevgeni Jevtusjenko skapte Sjostakovitsj i 1962 en symfoni for stort orkester, bassolist og et kor av basser. Tittelen ”Babi yar” har symfonien fått fra Jevtusjenkos dikt med samme navn, som Sjostakovitsj bruker i førstesatsen. Diktet handler om nazistenes nedslakting av over 30000 jøder utenfor Kiev i 1941, men også om den utbredte antisemittismen i Sovjetunionen og det faktum at det aldri ble reist noe monument over de drepte jødene i Babi yar-massakren. Diktet er i symfonien kombinert med fire andre dikt, om humoren og satiren som selv despotiske herskere ikke kan drepe, om de russiske kvinnene som holder liv i det russiske samfunnet, men likevel undertrykkes, om Stalins undertrykkende terrorregime, og om alle de som smisker seg frem i samfunnet og skaper karriere på falske premisser. Med sitt karakteristiske tonespråk maler Sjostakovitsj ut skrekken og fortvilelsen, humoren og satiren, sorgen og angsten på en usedvanlig sterk måte, og med en briljant bassolist og et orkester i verdensklasse fremstår symfonien som et av 1900-tallets aller største mesterverker.
Oslo Filharmonien har blitt et orkester i verdensklasse. Ledet av den myndige russiske dirigenten Mikhail Jurowski gnistret det i alle stemmegrupper i de raske, satiriske, voldsomme og hånende partiene, mens de langsomme satsene, som ofte har et spøkelsesaktig preg bl.a. som følge av den kirkeklokkeaktige klangen i chimes og celestaens mystiske toner, ble fremført med raffinert og rik klangbehandling, og stor kontrast mellom ro og intensitet. Flotte solistiske innslag i tuba, fagott og solofiolin forsterket det imponerende inntrykket. Konsertens stjerne var likevel den russiske bassolisten Maxim Mikhailov med sitt mektige volum, sin store klangvariasjon og dramatiske intensitet i stemmen. Det som imidlertid gjorde soloprestasjonen eksepsjonelt god var mimikken og den sceniske opptredenen. Under førstesatsens krasse kritikk av antisemittisme stod russeren gravalvorlig foran orkesteret og skulte utover publikum med et blikk som kunne drepe. I andresatsens humor var han leken, morsom og parodisk uten at gestene noen gang ble overdrevne. Mikhailov leverte, i alle satser, en oppvisning i god formidlingsevne, og dette forsterket både uttrykket i teksten og den rent sanglige prestasjonen. Bassene fra Oslo Filharmoniske Kor gjorde forøvrig også en meget god innsats og gled naturlig inn i den flotte helheten.
Orkesteret fremførte også den langsomme førstesatsen fra Gustav Mahlers (1860-1911) ufullendte 10. symfoni. Verket er senromantisk, men grenser samtidig mot modernismen, f.eks. med ”kriseakkorden” bestående av ni av tolv mulige tonehøyder som klinger samtidig. Denne gryende modernismen, det store orkesteret og den virtuose orkestreringen har utvilsomt vært et forbilde for Sjostakovitsj. Oslo Filharmonien fremførte også dette verket utmerket, og spesiell skryt skal bratsjgruppa ha for samspiltheten i det unisone åpningstemaet. Uttrykket, klangen og samspillet i orkesteret fungerte strålende gjennom hele denne gripende satsen, mye takket være dirigent Jurowskis levende ledelse.
tirsdag 6. oktober 2009
Blodbad og begjær i Operaen
Opera:
Mandag 5/10 2009
Scene 2, Operaen, Oslo
L’incoronazione di Poppea (Poppeas kroning)
Musikk: C. Monteverdi (bearbeidet og revidert av A. de Marchi)
Libretto: G.F. Busenello
Musikalsk ledelse: Alessandro de Marchi
Regi: Ole Anders Tandberg
I Hovedroller: Birgitte Christensen, Marita Sølberg, Hege Høisæter, Jacek Laszczkowski, Tim Mead og Gregory Reinhart
Sex, vold, drap, sjalusi, blod og action. Alt dette er vanlige ingredienser i opera, men blir sjelden eller aldri spilt tilstrekkelig ut i regien bl.a. fordi respekten for mesterverkene har en tendens til å være overdrevet stor. Derfor er det ingenting som gleder meg mer i Operaens oppsetning av ”Poppeas kroning” enn at usedvanlig livaktig blod renner sakte nedover den bueformede, hvite, marmoraktige scenen og samler seg i en stadig voksende blodpytt, at keiser Nero ruller seg i det samme blodet bare ikledd et hvitt håndkle rundt livet mens han synger om kjærligheten til Poppea, og at Poppea for sikkerhets skyld setter seg i blodpytten med den kritthvite brudekjolen mens ferske, fremdeles bloddryppende lik ligger strødd. Når jeg går i operaen vil jeg forbauses, sjokkeres og underholdes. I går fikk jeg ønskene oppfylt.
Helt fra starten kan man ane hva som er i vente når Dyd (Virtú) og Lykke (Fortuna) må vike plassen for Amore, for kjærligheten. Hvor farlig er vel ikke den tøylesløse kjærligheten uten dyd, uten moral og uten lykke? Den maktsyke Poppea vraker Ottone, som elsker henne, til fordel for den ufordragelige keiser Nero, som bare elsker fyll, vold og Poppeas pupper. Keiserinnen, Ottavia, går fullstendig fra forstanden når hun oppdager Neros utroskap og bestiller mord på Poppea. Mordforsøket utført av Ottone, utkledd som sin nye flamme Drusilla, mislykkes og det hele ender med blodbad og bryllup for Nero og Poppea.
Skal man sette en opera fra 1642 i en moderne regi så må det gagne, og ikke stå i veien for, dramaet og musikken. Ole Anders Tandbergs regi forsterker dramaet og undertonene i denne operaen på en skremmende god og effektiv måte. Det burleske og vulgære når sitt mest ekstreme når Nero og Lucano rangler inn på scenen med hver sin tuborgpils i hånda, skjender den gamle filosofen Senecas lik og ruller seg i blod mens keiseren synger varmt om kjærligheten. Sexen og det dampende begjæret spilles ut med diverse av- og påkledninger av Nero og dennes mer enn antydende hoftebevegelser, ofte humoristisk og oppfinnsomt kombinert med barokk ornamentikk. De mange humoristiske innslagene som Fortunas breakdance, Neros luftgitarsolo til en av sine mest ornamenterte og virtuose løp, og ikke minst den eldre kvinnen Arnaltas portrettering av Neros manndom med en agurk som etterhvert kappes av med kniv, gled naturlig inn i dette sinnsyke dramaet. Og det hele topper seg til sutt når Nero og Poppea i blodige bryllupsklær synger sin vakre kjærlighetsarie, Pur ti miro, mens de dreper de siste gjenlevende karakterene og avslutter med et kyss i blodpytten. Kjærlighetens tilsynelatende triumf er for så vidt reell, men sterkt tilgriset av blod.
Av operaens aktører er det utvilsomt kontratenor Jacek Laszczkowski, i rollen som Nero, som fortjener aller mest skryt. Med fantastisk kraft og klang i stemmen, imponerende ornamentikk og suverent skuespill var han dramaets definitive ener. Han maktet å bringe keiserens fulle ufordragelighet ut til publikum gjennom kreativt kroppspråk og dramatisk stemmebruk slik at Nero ble mannen som lar seg styre av kjønnsorganet. Også Birgitte Christensen imponerte stort, særlig sanglig. Hennes skuespillerprestasjon som Poppea nådde ikke helt opp til Laszczkowskis, men hun var på ingen måte noe hinder i den dramatiske utviklingen. Christensen spilte desto mer med stemmen, bl.a. gjennom bruk av ekspressiv og stilkorrekt glissando i forføringen av Nero. Ellers vil jeg særlig trekke frem Hege Høisæter i rollen som ekskeiserinne Ottavia. Fortvilelsen og desperasjonen lyste både i den sceniske og den vokale fremføringen. Orkesteret, under ledelse av Alessandro de Marchi, leverte i det store og det hele en god prestasjon, selv om det tidvis var visse, riktignok forståelige, intonasjonsproblemer i de gamle blåseinstrumentene.
Den blodige barokkoperaen var fantastisk og jeg håper å bli forbauset, sjokkert og underholdt også neste gang jeg går i Operaen.
Mandag 5/10 2009
Scene 2, Operaen, Oslo
L’incoronazione di Poppea (Poppeas kroning)
Musikk: C. Monteverdi (bearbeidet og revidert av A. de Marchi)
Libretto: G.F. Busenello
Musikalsk ledelse: Alessandro de Marchi
Regi: Ole Anders Tandberg
I Hovedroller: Birgitte Christensen, Marita Sølberg, Hege Høisæter, Jacek Laszczkowski, Tim Mead og Gregory Reinhart
Sex, vold, drap, sjalusi, blod og action. Alt dette er vanlige ingredienser i opera, men blir sjelden eller aldri spilt tilstrekkelig ut i regien bl.a. fordi respekten for mesterverkene har en tendens til å være overdrevet stor. Derfor er det ingenting som gleder meg mer i Operaens oppsetning av ”Poppeas kroning” enn at usedvanlig livaktig blod renner sakte nedover den bueformede, hvite, marmoraktige scenen og samler seg i en stadig voksende blodpytt, at keiser Nero ruller seg i det samme blodet bare ikledd et hvitt håndkle rundt livet mens han synger om kjærligheten til Poppea, og at Poppea for sikkerhets skyld setter seg i blodpytten med den kritthvite brudekjolen mens ferske, fremdeles bloddryppende lik ligger strødd. Når jeg går i operaen vil jeg forbauses, sjokkeres og underholdes. I går fikk jeg ønskene oppfylt.
Helt fra starten kan man ane hva som er i vente når Dyd (Virtú) og Lykke (Fortuna) må vike plassen for Amore, for kjærligheten. Hvor farlig er vel ikke den tøylesløse kjærligheten uten dyd, uten moral og uten lykke? Den maktsyke Poppea vraker Ottone, som elsker henne, til fordel for den ufordragelige keiser Nero, som bare elsker fyll, vold og Poppeas pupper. Keiserinnen, Ottavia, går fullstendig fra forstanden når hun oppdager Neros utroskap og bestiller mord på Poppea. Mordforsøket utført av Ottone, utkledd som sin nye flamme Drusilla, mislykkes og det hele ender med blodbad og bryllup for Nero og Poppea.
Skal man sette en opera fra 1642 i en moderne regi så må det gagne, og ikke stå i veien for, dramaet og musikken. Ole Anders Tandbergs regi forsterker dramaet og undertonene i denne operaen på en skremmende god og effektiv måte. Det burleske og vulgære når sitt mest ekstreme når Nero og Lucano rangler inn på scenen med hver sin tuborgpils i hånda, skjender den gamle filosofen Senecas lik og ruller seg i blod mens keiseren synger varmt om kjærligheten. Sexen og det dampende begjæret spilles ut med diverse av- og påkledninger av Nero og dennes mer enn antydende hoftebevegelser, ofte humoristisk og oppfinnsomt kombinert med barokk ornamentikk. De mange humoristiske innslagene som Fortunas breakdance, Neros luftgitarsolo til en av sine mest ornamenterte og virtuose løp, og ikke minst den eldre kvinnen Arnaltas portrettering av Neros manndom med en agurk som etterhvert kappes av med kniv, gled naturlig inn i dette sinnsyke dramaet. Og det hele topper seg til sutt når Nero og Poppea i blodige bryllupsklær synger sin vakre kjærlighetsarie, Pur ti miro, mens de dreper de siste gjenlevende karakterene og avslutter med et kyss i blodpytten. Kjærlighetens tilsynelatende triumf er for så vidt reell, men sterkt tilgriset av blod.
Av operaens aktører er det utvilsomt kontratenor Jacek Laszczkowski, i rollen som Nero, som fortjener aller mest skryt. Med fantastisk kraft og klang i stemmen, imponerende ornamentikk og suverent skuespill var han dramaets definitive ener. Han maktet å bringe keiserens fulle ufordragelighet ut til publikum gjennom kreativt kroppspråk og dramatisk stemmebruk slik at Nero ble mannen som lar seg styre av kjønnsorganet. Også Birgitte Christensen imponerte stort, særlig sanglig. Hennes skuespillerprestasjon som Poppea nådde ikke helt opp til Laszczkowskis, men hun var på ingen måte noe hinder i den dramatiske utviklingen. Christensen spilte desto mer med stemmen, bl.a. gjennom bruk av ekspressiv og stilkorrekt glissando i forføringen av Nero. Ellers vil jeg særlig trekke frem Hege Høisæter i rollen som ekskeiserinne Ottavia. Fortvilelsen og desperasjonen lyste både i den sceniske og den vokale fremføringen. Orkesteret, under ledelse av Alessandro de Marchi, leverte i det store og det hele en god prestasjon, selv om det tidvis var visse, riktignok forståelige, intonasjonsproblemer i de gamle blåseinstrumentene.
Den blodige barokkoperaen var fantastisk og jeg håper å bli forbauset, sjokkert og underholdt også neste gang jeg går i Operaen.
fredag 2. oktober 2009
Helter i Oslo Konserthus
Konsert:
Torsdag 1/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Vassily Sinaisky
A. Dvorak: Symfoni nr. 8
R. Strauss: Ein Heldenleben
Helten rir forrest i krigen. Helten står opp når det stormer som mest. Helten leder an. Helten er et forbilde, og gjenstand for stor beundring. Det var mange helter i Oslo Konserthus i går. Richard Strauss (1864-1949) betraktet seg selv som en helt for drøyt hundre år siden da han komponerte det symfoniske diktet ”Ein Heldenleben.” Helten i dette heltelivet er nemlig etter alt å dømme Richard selv, og den observante lytteren gjenkjenner en rekke sitater fra andre verker av den tyske komponisten i satsen ”Heltens arbeid for fred.” Hvor egoistisk, pompøst og usmakelig dette enn kan høres ut så er det ikke til å stikke under en stol at musikken er storartet og orkestreringen briljant. Strauss får sitt enorme orkesterapparat, som bl.a. består av 8 horn, 5 trompeter og 2 harper, til å fungere. Orkestreringen er virtuos ved at spennende instrumentkombinasjoner utforskes. Her har dirigenten en viktig oppgave med å balansere det hele. I tillegg stiller Strauss store krav til musikerne, gjennom mange teknisk vanskelige solopartier, instrumenter i uvante leier og vanskelige samspillspartier. Oslo Filharmonien var definitivt rett orkester til å ta på seg denne oppgaven, og musikerne stod frem som helter.
Den første helten jeg vil trekke frem er konsertmester Elise Båtnes. I tredje del av dette symfoniske diktet lar Strauss solofiolinen spille en slags akkompagnert kadens for å portrettere heltens, Richard Strauss eller hvem det nå er, følgesvenn. Båtnes, som har vært 1. konsertmester i Oslo Filharmonien siden 2006, fremførte det lange solopartiet strålende. Med hele orkesteret i ryggen, et publikum som spisser ørene ekstra godt når fiolinen har soloinnslag og et kritikerkorps som skal vurdere om det blir hyllest eller slakt i morgendagens avis kan man virkelig si at konteksten er stormfull for konsertmesteren, men Elise Båtnes stod opp som en helt med sin teknisk fullkomne og svært musikalske utførelse av solopartiet.
Båtnes var imidlertid ikke den eneste helten i Oslo Konserthus i går. Glimrende solopartier strømmet ut fra horn og treblåsere, for ikke å snakke om den vanskelige fanfaren som spilles både off og on stage i trompeter for å innvarsle krigen. I virkeligheten var alle gårsdagens utøvere helter, ikke av den pompøse, selvhevdende typen, men som deler av en helhet som er mye større enn summen av alle musikerne hver for seg. Skal man likevel trekke frem en helt fremfor de andre så må det være dirigent Vassily Sinaisky. Han steppet inn på kort varsel for Kazushi Ono, som var nødt til å melde forfall på grunn av sykdom. Sinaisky klarte å holde Strauss’ gigaorkester sammen og ga rom for at kontrastene i klang og lydstyrke, fra Båtnes sarte solofiolin til full tutti med dunder og brak, og trompetfanfarer, kunne spilles ut maksimalt i forhold til potensialet under de rådende akustiske forhold i Oslo Konserthus. Også i Dvoraks melodiske, tiltalende og friske symfoni nr. 8 var Sinaisky sikker på hånden, og orkesterheltene leverte samspill av topp internasjonal klasse. I et yrke med press om å prestere stor kunst hver eneste uke har Oslo Filharmonien virkelig imponert denne høsten. De er store helter for det klassiske musikkmiljøet, for publikum og for hele kulturnorge.
Torsdag 1/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Vassily Sinaisky
A. Dvorak: Symfoni nr. 8
R. Strauss: Ein Heldenleben
Helten rir forrest i krigen. Helten står opp når det stormer som mest. Helten leder an. Helten er et forbilde, og gjenstand for stor beundring. Det var mange helter i Oslo Konserthus i går. Richard Strauss (1864-1949) betraktet seg selv som en helt for drøyt hundre år siden da han komponerte det symfoniske diktet ”Ein Heldenleben.” Helten i dette heltelivet er nemlig etter alt å dømme Richard selv, og den observante lytteren gjenkjenner en rekke sitater fra andre verker av den tyske komponisten i satsen ”Heltens arbeid for fred.” Hvor egoistisk, pompøst og usmakelig dette enn kan høres ut så er det ikke til å stikke under en stol at musikken er storartet og orkestreringen briljant. Strauss får sitt enorme orkesterapparat, som bl.a. består av 8 horn, 5 trompeter og 2 harper, til å fungere. Orkestreringen er virtuos ved at spennende instrumentkombinasjoner utforskes. Her har dirigenten en viktig oppgave med å balansere det hele. I tillegg stiller Strauss store krav til musikerne, gjennom mange teknisk vanskelige solopartier, instrumenter i uvante leier og vanskelige samspillspartier. Oslo Filharmonien var definitivt rett orkester til å ta på seg denne oppgaven, og musikerne stod frem som helter.
Den første helten jeg vil trekke frem er konsertmester Elise Båtnes. I tredje del av dette symfoniske diktet lar Strauss solofiolinen spille en slags akkompagnert kadens for å portrettere heltens, Richard Strauss eller hvem det nå er, følgesvenn. Båtnes, som har vært 1. konsertmester i Oslo Filharmonien siden 2006, fremførte det lange solopartiet strålende. Med hele orkesteret i ryggen, et publikum som spisser ørene ekstra godt når fiolinen har soloinnslag og et kritikerkorps som skal vurdere om det blir hyllest eller slakt i morgendagens avis kan man virkelig si at konteksten er stormfull for konsertmesteren, men Elise Båtnes stod opp som en helt med sin teknisk fullkomne og svært musikalske utførelse av solopartiet.
Båtnes var imidlertid ikke den eneste helten i Oslo Konserthus i går. Glimrende solopartier strømmet ut fra horn og treblåsere, for ikke å snakke om den vanskelige fanfaren som spilles både off og on stage i trompeter for å innvarsle krigen. I virkeligheten var alle gårsdagens utøvere helter, ikke av den pompøse, selvhevdende typen, men som deler av en helhet som er mye større enn summen av alle musikerne hver for seg. Skal man likevel trekke frem en helt fremfor de andre så må det være dirigent Vassily Sinaisky. Han steppet inn på kort varsel for Kazushi Ono, som var nødt til å melde forfall på grunn av sykdom. Sinaisky klarte å holde Strauss’ gigaorkester sammen og ga rom for at kontrastene i klang og lydstyrke, fra Båtnes sarte solofiolin til full tutti med dunder og brak, og trompetfanfarer, kunne spilles ut maksimalt i forhold til potensialet under de rådende akustiske forhold i Oslo Konserthus. Også i Dvoraks melodiske, tiltalende og friske symfoni nr. 8 var Sinaisky sikker på hånden, og orkesterheltene leverte samspill av topp internasjonal klasse. I et yrke med press om å prestere stor kunst hver eneste uke har Oslo Filharmonien virkelig imponert denne høsten. De er store helter for det klassiske musikkmiljøet, for publikum og for hele kulturnorge.
mandag 21. september 2009
Grieg og Sjostakovitsj til lunsj
Konsert (Lunsj med kultur):
Fredag 18/9 2009
Universitetsbiblioteket, Blindern, Oslo
Grieg Trio
E. Grieg: Andante con moto
D. Sjostakovitsj: Trio nr. 1, op.8
Hver fredag i tolvtiden samles studenter, professorer og andre musikkinteresserte i Universitetsbibliotekets vestibyle til ”lunsj med kultur,” der den gastronomiske nytelsen av matpakke og kaffe går hånd i hånd med en god kulturopplevelse. Med et bredt og variert program har biblioteket tiltrukket seg mange skue- og hørelystne til disse konsertene, og denne fredagen var intet unntak. Det var kanskje ikke så rart med tanke på at utøverne denne gangen var plukket fra aller øverste hylle i det norske kammermusikkmiljøet. Grieg Trio har høstet mye ros for sin siste plate og for konserter rundt i landet. I går tok de turen til Blindern for å glede det akademiske publikum med musikalske godbiter og utsøkt høykultur.
Grieg Trio hadde sannsynligvis allerede tatt formiddagskaffen før lunsjkonserten, for det var et svært opplagt ensemble som fremførte Grieg og Sjostakovitsj for dagens og morgendagens intellektuelle. Edvard Grieg (1843-1907) skrev bare én sats for trio, og det er rimelig å anta at meningen var å skrive et flersatsig verk. Dette ble imidlertid aldri noe av. Den ene satsen som finnes, Andante con moto, står seg likevel godt alene, i alle fall når den blir fremført så energisk og samkjørt som den ble av Grieg Trio. Samspillet er kanskje trioens største forse. Musikerne finner hverandre selv uten øyekontakt, og kommunikasjonen er naturlig og god.
Dette skinte igjennom også i fremføringen av den unge Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første trio, et verk preget av et romantisk tonespråk, men også av partier hvor vi aner det radikale og særpregede tonespråket komponisten skulle bli så kjent for. Det er som om tenåringen er fyllt av musikalsk sprengkraft, men ikke helt klarer å bryte ut av sitt romantiske skall. Grieg Trio fremførte verket med romantisk sødme og delikat klangbehandling, men også med ungdommelig råskap og opprørskhet i de mer rytmiske partiene. Publikum klappet iherdig for kulturopplevelsen før de svelget siste dråpe av kaffen og vandret inn på lesesalen med bøkene under armen.
Fredag 18/9 2009
Universitetsbiblioteket, Blindern, Oslo
Grieg Trio
E. Grieg: Andante con moto
D. Sjostakovitsj: Trio nr. 1, op.8
Hver fredag i tolvtiden samles studenter, professorer og andre musikkinteresserte i Universitetsbibliotekets vestibyle til ”lunsj med kultur,” der den gastronomiske nytelsen av matpakke og kaffe går hånd i hånd med en god kulturopplevelse. Med et bredt og variert program har biblioteket tiltrukket seg mange skue- og hørelystne til disse konsertene, og denne fredagen var intet unntak. Det var kanskje ikke så rart med tanke på at utøverne denne gangen var plukket fra aller øverste hylle i det norske kammermusikkmiljøet. Grieg Trio har høstet mye ros for sin siste plate og for konserter rundt i landet. I går tok de turen til Blindern for å glede det akademiske publikum med musikalske godbiter og utsøkt høykultur.
Grieg Trio hadde sannsynligvis allerede tatt formiddagskaffen før lunsjkonserten, for det var et svært opplagt ensemble som fremførte Grieg og Sjostakovitsj for dagens og morgendagens intellektuelle. Edvard Grieg (1843-1907) skrev bare én sats for trio, og det er rimelig å anta at meningen var å skrive et flersatsig verk. Dette ble imidlertid aldri noe av. Den ene satsen som finnes, Andante con moto, står seg likevel godt alene, i alle fall når den blir fremført så energisk og samkjørt som den ble av Grieg Trio. Samspillet er kanskje trioens største forse. Musikerne finner hverandre selv uten øyekontakt, og kommunikasjonen er naturlig og god.
Dette skinte igjennom også i fremføringen av den unge Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første trio, et verk preget av et romantisk tonespråk, men også av partier hvor vi aner det radikale og særpregede tonespråket komponisten skulle bli så kjent for. Det er som om tenåringen er fyllt av musikalsk sprengkraft, men ikke helt klarer å bryte ut av sitt romantiske skall. Grieg Trio fremførte verket med romantisk sødme og delikat klangbehandling, men også med ungdommelig råskap og opprørskhet i de mer rytmiske partiene. Publikum klappet iherdig for kulturopplevelsen før de svelget siste dråpe av kaffen og vandret inn på lesesalen med bøkene under armen.
tirsdag 15. september 2009
Mørke klanger og lyse netter i Finland
Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Lørdag 12/9 2009
Sibelushuset, Lahti, Finland
Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste
J. Sibelius: Pohjolas datter, Aallottaret/The Oceanides, Nattlig ritt og soloppgang, Bardi og Symfoni nr. 4
Temaet for Sibeliusfestivalen 2009 i Lahti, ”Mot Europa” fikk sin tydeligste musikalske manifestasjon på den avsluttende orkesterkonserten lørdag. Programmet var satt sammen av symfonisk musikk med sibelianske uttrykk for flere av tidens ledende musikkstiler. Orkestreringen i ”Pohjolas datter” og tonespråket i ”Aallottaret” kan føres tilbake til Frankrike omkring århundreskiftet og den musikalske impresjonismen, i ”Nattlig ritt og soloppgang” utforskes kontrasten mellom mørke og lys i musikken, kanskje inspirert av Alexander Glazunovs orkesterfantasi ”Ot mraka ka svetu”(Fra mørke til lys), og Symfoni nr.4 er et uttrykk for Sibelius’ personlige, introverte ekspresjonisme med klare referanser til den andre wienerskole og Arnold Schönberg. Til tross for påvirkning utenfra forlot Sibelius imidlertid aldri sin personlige stil selv om han stadig utviklet den gjennom ulike impulser.
Fra ”Pohjolas datters” første mørke g-moll akkord i celli, horn og fagotter var det tydelig at orkesteret var i toppform. Det fargerike klanglandskapet og kontrastene mellom mørke og lys fikk utfolde seg i all sin prakt i den vidunderlige akustikken. Med lysende solopartier i treblås, mektige dynamiske høydepunkter i messing, og strykernes drivende rytmer trollbandt orkesteret og det mørke nordrikets fortryllende datter publikum fullstendig. Fra Pohjola gikk reisen ut på havet i ”Aallottaret,” som betyr noe slikt som bølgenes ånder. De impresjonistisk tilslørte konturene og bølgende bevegelsene i stryk og treblås bygger seg opp til en klimaktisk storm før havet igjen roer seg og vugger lytteren til ro. Orkesteret fremstod som den organiske enheten som kreves i dette musikalske bølgelandskapet og klangen i enkeltinstrumentene blandet seg usedvanlig godt med hverandre. Av de mange gode instrumentale prestasjonene i verket bør fløytenes solistiske innslag fremheves som spesielt imponerende hva angår samspill, rytmikk og klang. I den galopperende åpningen av ”Nattlig ritt og soloppgang” hentet strykerne frem det rytmiske og energiske drivet fra gårsdagens fremføring av symfoni nr. 3, mens messinggruppen, med horn i spissen, formidlet soloppgangen aldeles strålende. I kveldens siste symfoniske dikt, Bardi, eller skalden, er det den solistiske harpen som forteller historien, akkompagnert av myke strykere som svever rundt de delikate harpeutsagnene.
Til tross for utmerkede fremføringer av Sibelius fargesprakende symfoniske dikt var kveldens høydepunkt likevel fremføringen av komponistens mørke fjerdesymfoni. Dette tragiske psykologiske dramaet er et mesterverk i enhet og konsentrasjon av musikalsk materiale. Urfremførelsen av symfonien ble en fiasko, men verket har gradvis vunnet mer anerkjennelse, og anses idag som et av de absolutte høydepunktene i Sibelius produksjon. Sinfonia Lahti og Saraste hadde også i symfonien alle orkester- og instrumenttekniske detaljer på plass, og de formidlet dette mørke dramaet med stor ekspressivitet og nerve. Da siste, dype a-mollakkord tonet ut fra strykerne, var det dødsstille i Sibeliushuset. Det er tydelig at denne symfonien betyr noe helt spesielt for finske dirigenter, musikere og publikum, men da applausen endelig brøt ut var den så intens og langvarig at Saraste igjen måtte ty til ekstranummer. Festivalens orkesteravdeling ble avsluttet med ”Finlandia” til jubel og stående ovasjoner fra salen, før publikum vandret ut i solnedgangen ved innsjøen Vesijärvi. Mer finsk enn dette blir det ikke!
Lørdag 12/9 2009
Sibelushuset, Lahti, Finland
Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste
J. Sibelius: Pohjolas datter, Aallottaret/The Oceanides, Nattlig ritt og soloppgang, Bardi og Symfoni nr. 4
Temaet for Sibeliusfestivalen 2009 i Lahti, ”Mot Europa” fikk sin tydeligste musikalske manifestasjon på den avsluttende orkesterkonserten lørdag. Programmet var satt sammen av symfonisk musikk med sibelianske uttrykk for flere av tidens ledende musikkstiler. Orkestreringen i ”Pohjolas datter” og tonespråket i ”Aallottaret” kan føres tilbake til Frankrike omkring århundreskiftet og den musikalske impresjonismen, i ”Nattlig ritt og soloppgang” utforskes kontrasten mellom mørke og lys i musikken, kanskje inspirert av Alexander Glazunovs orkesterfantasi ”Ot mraka ka svetu”(Fra mørke til lys), og Symfoni nr.4 er et uttrykk for Sibelius’ personlige, introverte ekspresjonisme med klare referanser til den andre wienerskole og Arnold Schönberg. Til tross for påvirkning utenfra forlot Sibelius imidlertid aldri sin personlige stil selv om han stadig utviklet den gjennom ulike impulser.
Fra ”Pohjolas datters” første mørke g-moll akkord i celli, horn og fagotter var det tydelig at orkesteret var i toppform. Det fargerike klanglandskapet og kontrastene mellom mørke og lys fikk utfolde seg i all sin prakt i den vidunderlige akustikken. Med lysende solopartier i treblås, mektige dynamiske høydepunkter i messing, og strykernes drivende rytmer trollbandt orkesteret og det mørke nordrikets fortryllende datter publikum fullstendig. Fra Pohjola gikk reisen ut på havet i ”Aallottaret,” som betyr noe slikt som bølgenes ånder. De impresjonistisk tilslørte konturene og bølgende bevegelsene i stryk og treblås bygger seg opp til en klimaktisk storm før havet igjen roer seg og vugger lytteren til ro. Orkesteret fremstod som den organiske enheten som kreves i dette musikalske bølgelandskapet og klangen i enkeltinstrumentene blandet seg usedvanlig godt med hverandre. Av de mange gode instrumentale prestasjonene i verket bør fløytenes solistiske innslag fremheves som spesielt imponerende hva angår samspill, rytmikk og klang. I den galopperende åpningen av ”Nattlig ritt og soloppgang” hentet strykerne frem det rytmiske og energiske drivet fra gårsdagens fremføring av symfoni nr. 3, mens messinggruppen, med horn i spissen, formidlet soloppgangen aldeles strålende. I kveldens siste symfoniske dikt, Bardi, eller skalden, er det den solistiske harpen som forteller historien, akkompagnert av myke strykere som svever rundt de delikate harpeutsagnene.
Til tross for utmerkede fremføringer av Sibelius fargesprakende symfoniske dikt var kveldens høydepunkt likevel fremføringen av komponistens mørke fjerdesymfoni. Dette tragiske psykologiske dramaet er et mesterverk i enhet og konsentrasjon av musikalsk materiale. Urfremførelsen av symfonien ble en fiasko, men verket har gradvis vunnet mer anerkjennelse, og anses idag som et av de absolutte høydepunktene i Sibelius produksjon. Sinfonia Lahti og Saraste hadde også i symfonien alle orkester- og instrumenttekniske detaljer på plass, og de formidlet dette mørke dramaet med stor ekspressivitet og nerve. Da siste, dype a-mollakkord tonet ut fra strykerne, var det dødsstille i Sibeliushuset. Det er tydelig at denne symfonien betyr noe helt spesielt for finske dirigenter, musikere og publikum, men da applausen endelig brøt ut var den så intens og langvarig at Saraste igjen måtte ty til ekstranummer. Festivalens orkesteravdeling ble avsluttet med ”Finlandia” til jubel og stående ovasjoner fra salen, før publikum vandret ut i solnedgangen ved innsjøen Vesijärvi. Mer finsk enn dette blir det ikke!
Abonner på:
Innlegg (Atom)