Konsert:
Torsdag 4/2 2010
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Gianandrea Noseda
G. Mahler: Symfoni nr. 7
Oslo Filharmonien har fått mye ros for sin nylig utkommene plate der de, under ledelse av Mariss Jansons, fremfører Gustav Mahlers 7. symfoni. Forventningene til konserten i Oslo Konserthus var derfor skyhøye da nettopp dette verket stod på programmet torsdag, og interessen for konserten kunne merkes på publikumsfremmøtet. Selv podieterrassen i Oslo Konserthus var fylt til randen. Denne gang var det ikke Jansons, men italieneren Gianandrea Noseda som stod på dirigentpodiet, uten at det la noen demper på verken forventninger eller stemningen i konserthuset. Etter en noe stiv og litt nervøs åpning tok det seg voldsomt opp og det ble tydelig for de tilstedeværende at dette er et verk orkesteret kjenner godt. Samarbeidet med Noseda fungerte også utmerket. Han gestikulerte som bare en italiener kan, og orkesteret svarte med en energisk og opplagt fremførelse av denne mangeartede og storslåtte symfonien.
Gustav Mahler mente at en symfoni skulle være som verden og omfatte alt. 7. symfoni inneholder kanskje ikke hele verden, men omfatter likevel utrolig mye. For mye, har noen ment, og kritikere har stemplet verket som lite sammenhengende. Kritikken er forståelig. Symfonien veksler mellom det storslåtte og det delikate, det subtile og det selvsagte, det komplekse og det banale, det tradisjonelle og det originale, de reneste konsonanser og de krasseste dissonanser. Men så er det jo nettopp det Mahlers originalitet og egenart består i. Gjennom stor variasjon både i musikalsk materiale og instrumentsammensetninger skaper han sitt eget klingende univers. Man kan mene hva man vil om kubjeller, mandolin og gitar i orkestersammenheng... og det har jeg også tenkt å gjøre. Kubjelle-epoken i den vestlige kunstmusikkens historie kan vel mer eller mindre sies å starte og slutte med Mahler og Richard Strauss, og takk, det holder. Mahlers klingende univers inneholder mye banalt, men også utrolig mye spennende, kanskje særlig i orkestreringen. Det er symfoni nr. 7 et godt eksempel på, og komponisten mente selv at nettopp denne symfonien var hans beste.
Med et så godt spillende orkester og musikk som inneholder så mye ble konserten virkelig en opplevelse. Det er ikke alltid lett å finne ord som kan beskrive denne divergente musikken på et mer overordnet plan, men for meg var konserten i Oslo Konserthus rett og slett mahlerisk.
fredag 5. februar 2010
lørdag 23. januar 2010
Drømmedebut for vidunderlige Vilde
CD
EMI Classics
Høst 2009
Vilde Frang, fiolin
WDR Sinfonieorchester Köln v/Thomas Søndergård
J. Sibelius: Fiolinkonsert + Humoresque nr. 1,2 og 5
S. Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 1
Når Vilde Frang setter an første tone i Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert gyser jeg i hele kroppen. Tonen er så kald, slank og elegant, og vakker som en istapp i det glinsende lyset fra en lav januarsol. Ingen vibrato. Strengen får vibrere fritt etter impulsen fra det fjærlette buestrøket. Flere istapper. De kommer etter hverandre, den ene kaldere og vakrere enn den andre. Så begynner solen å varme. Vibrato. Først forsiktig. Deretter mer. Gradvis varmes tonen opp til klangen begynner å vokse og blir dryppende våt. Musikken skrider frem og Frangs fiolin synger, noen ganger iskaldt og tynt, andre ganger stort og varmt. Men alltid like elegant.
Det første som slo meg da jeg hørte Vilde Frangs debutplate var lettheten i både uttrykk og teknikk. Sibelius’ fiolinkonsert er en av tungvekterne på fiolinrepertoaret. Derfor spilles den ofte stort, tungt og overdramatisk. Vilde Frang gjør det enkelt. Rettere sagt får hun det til å høres enkelt ut gjennom å spille så lett og grasiøst. For enkelt er det definitivt ikke. Dobbeltgrep, parallelle oktaver, store sprang og rasende raske løp har nok fått mangt et fiolintalent til å vurdere sin fremtid, men Frang mestrer alle de tekniske utfordringene med et imponerende overskudd. Til tross for at klangen hennes er så lett og elegant har hun også tyngde når musikken krever det. Plutselig brenner hun til med stor vibrato og romantisk ekspressivitet så det riktig gnistrer, men likevel låter det alltid naturlig, og aldri presset eller overdrevet. Når hun spiller den halsbrekkende kadensen er det bare å gi seg over og rope: Bravissimo! Andresatsen passer Frangs fiolinklang som hånd i handske og sistesatsen er et eneste langt fyrverkeri. Her er de tynne istappene erstattet med fargesprakende fiolinfest. Buldrende dobbeltgrep avløses av frapperende flageolettoner, og lyrisk legato av sylskarp staccato. Vilde Frangs fremførelse av Sibelius’ fiolinkonsert er rett og slett suveren!
På CD-platen finner vi også Sergej Prokofievs første fiolinkonsert. Også her imponerer Vilde Frang stort, med lange lyriske linjer på den ene siden og vågal villskap på den andre. I andresatsen presenterer hun også den prokofjevske humoren med en rekke blendende effekter og tekniske krumspring. I begge fiolinkonsertenr har Vilde Frang god støtte fra WDR Sinfonieorchester Köln. Samspillet med solist og den danske dirigenten, Thomas Søndergård, er særdeles godt, og orkesterklangen rik og fyldig. Etter disse store fremføringene av to store konserter avrunder Vilde og orkesteret debutplaten med noen lekre humoresker av Sibelius. Med disse små perlene avsluttes platen like strålende som den begynte. Jeg gleder meg allerede til neste plateutgivelse fra Vilde Frang.
EMI Classics
Høst 2009
Vilde Frang, fiolin
WDR Sinfonieorchester Köln v/Thomas Søndergård
J. Sibelius: Fiolinkonsert + Humoresque nr. 1,2 og 5
S. Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 1
Når Vilde Frang setter an første tone i Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert gyser jeg i hele kroppen. Tonen er så kald, slank og elegant, og vakker som en istapp i det glinsende lyset fra en lav januarsol. Ingen vibrato. Strengen får vibrere fritt etter impulsen fra det fjærlette buestrøket. Flere istapper. De kommer etter hverandre, den ene kaldere og vakrere enn den andre. Så begynner solen å varme. Vibrato. Først forsiktig. Deretter mer. Gradvis varmes tonen opp til klangen begynner å vokse og blir dryppende våt. Musikken skrider frem og Frangs fiolin synger, noen ganger iskaldt og tynt, andre ganger stort og varmt. Men alltid like elegant.
Det første som slo meg da jeg hørte Vilde Frangs debutplate var lettheten i både uttrykk og teknikk. Sibelius’ fiolinkonsert er en av tungvekterne på fiolinrepertoaret. Derfor spilles den ofte stort, tungt og overdramatisk. Vilde Frang gjør det enkelt. Rettere sagt får hun det til å høres enkelt ut gjennom å spille så lett og grasiøst. For enkelt er det definitivt ikke. Dobbeltgrep, parallelle oktaver, store sprang og rasende raske løp har nok fått mangt et fiolintalent til å vurdere sin fremtid, men Frang mestrer alle de tekniske utfordringene med et imponerende overskudd. Til tross for at klangen hennes er så lett og elegant har hun også tyngde når musikken krever det. Plutselig brenner hun til med stor vibrato og romantisk ekspressivitet så det riktig gnistrer, men likevel låter det alltid naturlig, og aldri presset eller overdrevet. Når hun spiller den halsbrekkende kadensen er det bare å gi seg over og rope: Bravissimo! Andresatsen passer Frangs fiolinklang som hånd i handske og sistesatsen er et eneste langt fyrverkeri. Her er de tynne istappene erstattet med fargesprakende fiolinfest. Buldrende dobbeltgrep avløses av frapperende flageolettoner, og lyrisk legato av sylskarp staccato. Vilde Frangs fremførelse av Sibelius’ fiolinkonsert er rett og slett suveren!
På CD-platen finner vi også Sergej Prokofievs første fiolinkonsert. Også her imponerer Vilde Frang stort, med lange lyriske linjer på den ene siden og vågal villskap på den andre. I andresatsen presenterer hun også den prokofjevske humoren med en rekke blendende effekter og tekniske krumspring. I begge fiolinkonsertenr har Vilde Frang god støtte fra WDR Sinfonieorchester Köln. Samspillet med solist og den danske dirigenten, Thomas Søndergård, er særdeles godt, og orkesterklangen rik og fyldig. Etter disse store fremføringene av to store konserter avrunder Vilde og orkesteret debutplaten med noen lekre humoresker av Sibelius. Med disse små perlene avsluttes platen like strålende som den begynte. Jeg gleder meg allerede til neste plateutgivelse fra Vilde Frang.
onsdag 16. desember 2009
Yndig julefred med KSS
CD:
”Arme jord ha jolefred”
LAWO Classics
November 2009
Kvindelige Studenters Sangforening v/ Marit Tøndel Bodsberg
Sigurd Hole, kontrabass
Julesanger
Julens budskap er stadig i forandring og, vil mange si, forvitring. De kommersielle sider ved julen har tatt fullstendig overhånd og skjøvet det åndelige, sjelelige og kristne innholdet ut på sidelinjen. Reklamen for et av Oslos største og mest sentrale kjøpesentre, der julepyntenglene er laget av brettede pengesedler sier vel sitt. Om det ikke er blasfemi så bidrar det ihvertfall til å forringe julens egentlige budskap, et budskap som ikke nødvendigvis begrenser seg til det kristne. Julen kan like gjerne handle om lys, håp og et ønske om fred som om den kristne frelserens fødsel og hyrdene på marken. Denne høytiden kan minne oss om en maktbalanse og ressursfordeling i verden som ikke under noen omstendigheter kan rettferdiggjøres, og om de millioner av mennesker som ikke har nok mat og vann, og som lever i land som er, har vært og sannsynligvis vil bli herjet av krig. For dem handler det ikke om hvilket kjøpesenter som kan tilby de flotteste elektroniske produktene eller de nyeste moteplaggene. For dem handler det om å finne vann og å finne fred. Kvindelige Studenters Sangforenings nye CD ”Arme jord ha jolefred” kan minne oss om dette, almenmenneskelige julebudskapet, et budskap om fred. Deler av inntektene fra CD-platen går til Flyktninghjelpen.
Medlidenhet med verdens flyktninger er imidlertid ikke eneste grunn til å gå til anskaffelse av denne CDn. Først og fremst er det en vakker og stemningsfull juleplate. Kvindelige Studenters Sangforening har en yndighet og renhet i klangen som passer utmerket til de enkle og sarte julesangene. Dirigent Marit Tøndel Bodsberg har i tillegg oppnådd god presisjon og tydelig tekstuttale, noe som er helt avgjørende for at fremføringer og innspillinger med kor skal bli vellykkede. De kvinnelige studentenes stemmer blander seg svært godt med hverandre, noe som kombinert med god intonasjon gir homogenitet og enhet i klangen. Koret har fått med seg Sigurd Hole på kontrabass og den klanglige dybden er både grunnmur og kontrast til de lyse kvinnestemmene.
Alle julesangene, med unntak av den avsluttende ”Deilig er jorden,” er arrangert av Tone Krohn. Arrangementene må kunne sies å være modige og minst like vellykkede som korets fremføring. Selve substansen og stemningen i julesangene er beholdt, men sangene er krydret med svært velfungerende motstemmer og mellompartier, ofte inspirert av norsk folkemusikk. Som personlige favoritter kan trekkes frem det enkle og vakre arrangementet av ”Et lite barn så lystelig,” kombinasjonen av to ulike melodier i ”Mitt hjerte alltid vanker,” kontrastene mellom de klingende klokkeimitasjonene og den myke, flytende melodien i ”Joleklokker over jorda,” og blandingen av nytt og gammelt i ”Folkefrelsar,” men alle arrangementene kler de opprinnelige julesangene godt. Etter å ha hørt denne platen er det lett å stemme i med Kvindelige Studenters Sangforening og ønske ”fred over jorden.” Denne CD-platen gir indre julefred for den enkelte og er samtidig en oppfordring til fred mellom mennesker. Kanskje lever julens budskap likevel, nettopp i musikk som denne og i engasjementet til Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner. Julen er i alle fall tid for å håpe.
”Arme jord ha jolefred”
LAWO Classics
November 2009
Kvindelige Studenters Sangforening v/ Marit Tøndel Bodsberg
Sigurd Hole, kontrabass
Julesanger
Julens budskap er stadig i forandring og, vil mange si, forvitring. De kommersielle sider ved julen har tatt fullstendig overhånd og skjøvet det åndelige, sjelelige og kristne innholdet ut på sidelinjen. Reklamen for et av Oslos største og mest sentrale kjøpesentre, der julepyntenglene er laget av brettede pengesedler sier vel sitt. Om det ikke er blasfemi så bidrar det ihvertfall til å forringe julens egentlige budskap, et budskap som ikke nødvendigvis begrenser seg til det kristne. Julen kan like gjerne handle om lys, håp og et ønske om fred som om den kristne frelserens fødsel og hyrdene på marken. Denne høytiden kan minne oss om en maktbalanse og ressursfordeling i verden som ikke under noen omstendigheter kan rettferdiggjøres, og om de millioner av mennesker som ikke har nok mat og vann, og som lever i land som er, har vært og sannsynligvis vil bli herjet av krig. For dem handler det ikke om hvilket kjøpesenter som kan tilby de flotteste elektroniske produktene eller de nyeste moteplaggene. For dem handler det om å finne vann og å finne fred. Kvindelige Studenters Sangforenings nye CD ”Arme jord ha jolefred” kan minne oss om dette, almenmenneskelige julebudskapet, et budskap om fred. Deler av inntektene fra CD-platen går til Flyktninghjelpen.
Medlidenhet med verdens flyktninger er imidlertid ikke eneste grunn til å gå til anskaffelse av denne CDn. Først og fremst er det en vakker og stemningsfull juleplate. Kvindelige Studenters Sangforening har en yndighet og renhet i klangen som passer utmerket til de enkle og sarte julesangene. Dirigent Marit Tøndel Bodsberg har i tillegg oppnådd god presisjon og tydelig tekstuttale, noe som er helt avgjørende for at fremføringer og innspillinger med kor skal bli vellykkede. De kvinnelige studentenes stemmer blander seg svært godt med hverandre, noe som kombinert med god intonasjon gir homogenitet og enhet i klangen. Koret har fått med seg Sigurd Hole på kontrabass og den klanglige dybden er både grunnmur og kontrast til de lyse kvinnestemmene.
Alle julesangene, med unntak av den avsluttende ”Deilig er jorden,” er arrangert av Tone Krohn. Arrangementene må kunne sies å være modige og minst like vellykkede som korets fremføring. Selve substansen og stemningen i julesangene er beholdt, men sangene er krydret med svært velfungerende motstemmer og mellompartier, ofte inspirert av norsk folkemusikk. Som personlige favoritter kan trekkes frem det enkle og vakre arrangementet av ”Et lite barn så lystelig,” kombinasjonen av to ulike melodier i ”Mitt hjerte alltid vanker,” kontrastene mellom de klingende klokkeimitasjonene og den myke, flytende melodien i ”Joleklokker over jorda,” og blandingen av nytt og gammelt i ”Folkefrelsar,” men alle arrangementene kler de opprinnelige julesangene godt. Etter å ha hørt denne platen er det lett å stemme i med Kvindelige Studenters Sangforening og ønske ”fred over jorden.” Denne CD-platen gir indre julefred for den enkelte og er samtidig en oppfordring til fred mellom mennesker. Kanskje lever julens budskap likevel, nettopp i musikk som denne og i engasjementet til Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner. Julen er i alle fall tid for å håpe.
fredag 4. desember 2009
På Audiens med Schola Cantorum
CD:
”Audiens”
2L
November 2009
Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl.
Nordic Voices
Are Sandbakken, bratsj
Verker av Bjørn Morten Christophersen, Eric Whitacre, Morten Lauridsen, Torbjørn Dyrud, og Karin Rehnqvist
”Det lukter fugl av paven, ganske svakt, men brødrene kan merke det på mandagsmøtet hvis luften går i riktig retning,” synger Schola Cantorum. Teksten er hentet fra Gro Dahles diktsamling, ”Audiens – det er ikke alltid like lett å være pave,” og er på denne CD-platen kledd i den norske samtidskomponisten Bjørn Morten Christophersens sprudlende tonedrakt. I den humoristiske teksten om paven som søker råd hos fugler og hunder, ”spiser bokstavkjeks ved vinduet,” og ”trener litt hver dag om ettermiddagen” er det også et snev av ensomhet og vedmod. Christophersen har i sin musikk fanget denne dobbeltheten på en utmerket måte. I platens teksthefte skriver han at teksten er helt sentral og at klarhet og tydelighet i formidlingen av denne har vært et hovedanliggende i verket. Musikken både formidler og fremhever teksten på en fargerik, levende og svært god måte, og spennende nye effekter kombineres med mer tradisjonelle virkemidler. Dette verket smaker av fugl.
I tillegg til ”Audiens” har Christophersen bidratt med ytterligere tre verk på denne CD-platen, det stemningsbeskrivende ”A Just-finishing Candle,” samt to verk, ”Gjenfødelsen” og ”Etablisementets vært,” basert på opphetede og smått sinnsyke tekster og sitater av Edvard Munch. Også i disse verkene klarer komponisten å fange stemningen i teksten, og berike den med dramatisk og ofte svært beskrivende musikk. Et fascinerende eksempel er i tekststrofen ”Etablisementets vært her har en sådan forfærdelig stemme – at når han begynner å tordne blir mælken sur,” der ordet ”vært” synges kort og avhogget, og ”sur” tillegges en parodisk, nærmest vulgær vibrato. Christophersen har bl.a. jobbet med musikk til TV-serien ”Kodenavn Hunter,” og hans evne til et billedlig, fantasifult og dramatisk tonespråk er kanskje inspirert nettopp fra arbeidet med musikk til TV og film.
Bjørn Morten Christophersens verker er omkranset av nordisk og amerikansk samtidsmusikk a cappella. Eric Whitacres humoristiske ”Leonardo Dreams of His Flying Machine” og lyriske ”Water Night,” samt Morten Lauridsens klangfulle og neomadrigalske ”Se per Havervi, Oime” er kanskje de beste av de øvrige bidragene på platen, selv om også Torbjørn Dyruds ”Snart kysser hun sin venn i Rosenhagen” og Karin Rehnqvists ”Bara du går över markerna” er vel verdt å lytte til.
Alt i alt er denne platen svært vellykket, ikke minst takket være Schola Cantorums strålende sanglige prestasjoner under ledelse av Tone Bianca Dahl. De presenterer rykende fersk kormusikk forbilledlig og engasjert, og både intonasjonen og presisjonen er mildt sagt imponerende. Koret manifesterer seg med denne platen som et av landets ledende, ja, kanskje det aller fremste, særlig hva angår samtidsmusikk. Det er viktig å presentere ny kormusikk fra inn- og utland. Når det i tillegg gjøres så godt som på denne platen pakkes de spennende og friske komposisjonene inn i den aller fineste innpakning og verkene fremstår på best mulig måte. For øvrig er Are Sandbakkens innsats som solobratsjist i ”Gjenfødelsen” av aller ypperste kvalitet, og vokalsekstetten Nordic Voices blander seg glimrende klanglig med Schola Cantorum i hovedverket, ”Audiens.”
”Audiens”
2L
November 2009
Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl.
Nordic Voices
Are Sandbakken, bratsj
Verker av Bjørn Morten Christophersen, Eric Whitacre, Morten Lauridsen, Torbjørn Dyrud, og Karin Rehnqvist
”Det lukter fugl av paven, ganske svakt, men brødrene kan merke det på mandagsmøtet hvis luften går i riktig retning,” synger Schola Cantorum. Teksten er hentet fra Gro Dahles diktsamling, ”Audiens – det er ikke alltid like lett å være pave,” og er på denne CD-platen kledd i den norske samtidskomponisten Bjørn Morten Christophersens sprudlende tonedrakt. I den humoristiske teksten om paven som søker råd hos fugler og hunder, ”spiser bokstavkjeks ved vinduet,” og ”trener litt hver dag om ettermiddagen” er det også et snev av ensomhet og vedmod. Christophersen har i sin musikk fanget denne dobbeltheten på en utmerket måte. I platens teksthefte skriver han at teksten er helt sentral og at klarhet og tydelighet i formidlingen av denne har vært et hovedanliggende i verket. Musikken både formidler og fremhever teksten på en fargerik, levende og svært god måte, og spennende nye effekter kombineres med mer tradisjonelle virkemidler. Dette verket smaker av fugl.
I tillegg til ”Audiens” har Christophersen bidratt med ytterligere tre verk på denne CD-platen, det stemningsbeskrivende ”A Just-finishing Candle,” samt to verk, ”Gjenfødelsen” og ”Etablisementets vært,” basert på opphetede og smått sinnsyke tekster og sitater av Edvard Munch. Også i disse verkene klarer komponisten å fange stemningen i teksten, og berike den med dramatisk og ofte svært beskrivende musikk. Et fascinerende eksempel er i tekststrofen ”Etablisementets vært her har en sådan forfærdelig stemme – at når han begynner å tordne blir mælken sur,” der ordet ”vært” synges kort og avhogget, og ”sur” tillegges en parodisk, nærmest vulgær vibrato. Christophersen har bl.a. jobbet med musikk til TV-serien ”Kodenavn Hunter,” og hans evne til et billedlig, fantasifult og dramatisk tonespråk er kanskje inspirert nettopp fra arbeidet med musikk til TV og film.
Bjørn Morten Christophersens verker er omkranset av nordisk og amerikansk samtidsmusikk a cappella. Eric Whitacres humoristiske ”Leonardo Dreams of His Flying Machine” og lyriske ”Water Night,” samt Morten Lauridsens klangfulle og neomadrigalske ”Se per Havervi, Oime” er kanskje de beste av de øvrige bidragene på platen, selv om også Torbjørn Dyruds ”Snart kysser hun sin venn i Rosenhagen” og Karin Rehnqvists ”Bara du går över markerna” er vel verdt å lytte til.
Alt i alt er denne platen svært vellykket, ikke minst takket være Schola Cantorums strålende sanglige prestasjoner under ledelse av Tone Bianca Dahl. De presenterer rykende fersk kormusikk forbilledlig og engasjert, og både intonasjonen og presisjonen er mildt sagt imponerende. Koret manifesterer seg med denne platen som et av landets ledende, ja, kanskje det aller fremste, særlig hva angår samtidsmusikk. Det er viktig å presentere ny kormusikk fra inn- og utland. Når det i tillegg gjøres så godt som på denne platen pakkes de spennende og friske komposisjonene inn i den aller fineste innpakning og verkene fremstår på best mulig måte. For øvrig er Are Sandbakkens innsats som solobratsjist i ”Gjenfødelsen” av aller ypperste kvalitet, og vokalsekstetten Nordic Voices blander seg glimrende klanglig med Schola Cantorum i hovedverket, ”Audiens.”
tirsdag 3. november 2009
Toner til trøst i Ris kirke
Konsert:
Søndag 1/11 2009
Ris Kirke, Oslo
Det Norske Solistkor
Det Norske Kammerorkester
Grete Pedersen, dirigent
Terje Tønnesen, konsertmester
Verker av M. Duruflé, R. Vaughan-Williams, Hildegard von Bingen m.m.
Ris kirke var usedvanlig vakkert opplyst både utvendig og innvendig denne mørke og regntunge kvelden på Allehelgensdag, da Det Norske Solistkor og Det Norske Kammerorkester inviterte til allehelgenskonsert. Med alt fra middelaldermusikk via Bach og salmer til 1900-tallsmusikk på programmet var det imponerende hvor godt det hele var sydd sammen til en stemningsfull og meningsfull helhet. På mange måter er det nettopp det Allehelgensdag handler om. Denne dagen da man minnes de døde er behovet for trøst og for å skape en meningsfull tilværelse stort. De som søkte trøst i Ris kirke søndag kveld fant kanskje akkurat det de trengte for å starte en ny dag, en ny uke og et nytt liv hvor sorgen kan være en del av livet uten å ta overhånd og ødelegge det. Uansett hvor mange som følte det slik så er det ingen tvil om at orkestermusikere, sangere og dirigent gjorde det de kunne for å skape en stor konsertopplevelse for de fremmøtte. Og de lyktes hundre prosent.
Gammelt og nytt materiale var satt sammen på en fremragende måte i denne konserten. Hildegard von Bingens (1098-1179) ”O vis aeternitatis” var sydd sammen med orkesterets etterspill etter den flotte versjonen og fremføringen av salmen ”O bli hos meg!” slik at man fikk inntrykk av musikkens tidløshet. Grete Pedersens bearbeidelse av Bingens stykke, og de to solistene Runa Hestad Jenssens og Ingeborg Dalheims plassering henholdsvis bak altertavlen og oppe på galleriet bidro også sterkt til dette. Det var som om den 8-900 år gamle musikken verken hadde begynnelse eller slutt, men bare fløt naturlig inn mellom salmen med melodi fra 1861 og Maurice Duruflés (1902-1986) requiem fra 1947. Før alt dette fremførte kor og orkester Terje Tønnesens bearbeidelse av Johann Sebastian Bachs (1685-1750) ”Velt alle dine veie,” samt Ralph Vaughan-Williams (1872-1958) ”Fantasi over et tema av Thomas Tallis.” Også her var kombinasjonen av noe nytt, i form av Vaughan-Williams tonespråk, og noe gammelt, i form av Thomas Tallis (1505-1585) tema, sentralt. Det Norske Kammerorkesters strykere fremførte verket suverent med en rik strykerklang, store dynamiske bølger og godt samspill mellom hele orkesteret og solistgruppen.
Kveldens hovedverk var likevel Duruflés requiem, som også det kombinerte nytt og gammelt. Duruflé tok utgangspunkt i gamle gregorianske hymner og satte disse inn i sitt eget tonespråk. Blandingen av middelalderhymner og fransk klangsensibilitet i en språkdrakt fra 1900-tallet gjør at dette verket har et sterkt meditativt preg og en særegen indre ro. Også i dette verket viste orkesteret godt samspill og subtil klangbehandling, men det var likevel Det Norske Solistkor som var verkets og hele konsertens bærende bjelker. Samklangen i Solistkoret er strålende, og de leverer så musikalske og levende tolkninger uansett hvilket repertoar de fremfører at det bare er å ta av seg hatten for disse unge sangerne og deres utmerkede dirigent Grete Pedersen. Konserten ble avsluttet med at publikum fikk synge med på ”Bred dina vida vingar.” Med trøstende toner ga musikerne i Ris kirke et glimt av lys og en kime av håp til sitt publikum, gjennom en sterk musikalsk opplevelse.
Søndag 1/11 2009
Ris Kirke, Oslo
Det Norske Solistkor
Det Norske Kammerorkester
Grete Pedersen, dirigent
Terje Tønnesen, konsertmester
Verker av M. Duruflé, R. Vaughan-Williams, Hildegard von Bingen m.m.
Ris kirke var usedvanlig vakkert opplyst både utvendig og innvendig denne mørke og regntunge kvelden på Allehelgensdag, da Det Norske Solistkor og Det Norske Kammerorkester inviterte til allehelgenskonsert. Med alt fra middelaldermusikk via Bach og salmer til 1900-tallsmusikk på programmet var det imponerende hvor godt det hele var sydd sammen til en stemningsfull og meningsfull helhet. På mange måter er det nettopp det Allehelgensdag handler om. Denne dagen da man minnes de døde er behovet for trøst og for å skape en meningsfull tilværelse stort. De som søkte trøst i Ris kirke søndag kveld fant kanskje akkurat det de trengte for å starte en ny dag, en ny uke og et nytt liv hvor sorgen kan være en del av livet uten å ta overhånd og ødelegge det. Uansett hvor mange som følte det slik så er det ingen tvil om at orkestermusikere, sangere og dirigent gjorde det de kunne for å skape en stor konsertopplevelse for de fremmøtte. Og de lyktes hundre prosent.
Gammelt og nytt materiale var satt sammen på en fremragende måte i denne konserten. Hildegard von Bingens (1098-1179) ”O vis aeternitatis” var sydd sammen med orkesterets etterspill etter den flotte versjonen og fremføringen av salmen ”O bli hos meg!” slik at man fikk inntrykk av musikkens tidløshet. Grete Pedersens bearbeidelse av Bingens stykke, og de to solistene Runa Hestad Jenssens og Ingeborg Dalheims plassering henholdsvis bak altertavlen og oppe på galleriet bidro også sterkt til dette. Det var som om den 8-900 år gamle musikken verken hadde begynnelse eller slutt, men bare fløt naturlig inn mellom salmen med melodi fra 1861 og Maurice Duruflés (1902-1986) requiem fra 1947. Før alt dette fremførte kor og orkester Terje Tønnesens bearbeidelse av Johann Sebastian Bachs (1685-1750) ”Velt alle dine veie,” samt Ralph Vaughan-Williams (1872-1958) ”Fantasi over et tema av Thomas Tallis.” Også her var kombinasjonen av noe nytt, i form av Vaughan-Williams tonespråk, og noe gammelt, i form av Thomas Tallis (1505-1585) tema, sentralt. Det Norske Kammerorkesters strykere fremførte verket suverent med en rik strykerklang, store dynamiske bølger og godt samspill mellom hele orkesteret og solistgruppen.
Kveldens hovedverk var likevel Duruflés requiem, som også det kombinerte nytt og gammelt. Duruflé tok utgangspunkt i gamle gregorianske hymner og satte disse inn i sitt eget tonespråk. Blandingen av middelalderhymner og fransk klangsensibilitet i en språkdrakt fra 1900-tallet gjør at dette verket har et sterkt meditativt preg og en særegen indre ro. Også i dette verket viste orkesteret godt samspill og subtil klangbehandling, men det var likevel Det Norske Solistkor som var verkets og hele konsertens bærende bjelker. Samklangen i Solistkoret er strålende, og de leverer så musikalske og levende tolkninger uansett hvilket repertoar de fremfører at det bare er å ta av seg hatten for disse unge sangerne og deres utmerkede dirigent Grete Pedersen. Konserten ble avsluttet med at publikum fikk synge med på ”Bred dina vida vingar.” Med trøstende toner ga musikerne i Ris kirke et glimt av lys og en kime av håp til sitt publikum, gjennom en sterk musikalsk opplevelse.
lørdag 24. oktober 2009
Jubel og helt fritt for Jakokser i Oslo Konserthus
Konsert:
Fredag 23/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Alina Pogotskina, fiolin
D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr.1
L. v. Beethoven: Ouverture fra Egmont + Symfoni nr.7
Dirigenten Thomas Beecham sa en gang om Ludwig van Beethovens (1770-1827) 7. symfoni at ”hva kan du gjøre med den? Det er som en flokk med jakokser som hopper rundt.” Var det jakokser vi hørte i Oslo Konserthus i går? Nei, på ingen måte. I så fall er det de desidert mest raffinerte, elegante og subtile jakoksene jeg noen gang har hørt. Jukka Pekka Sarastes fabelaktige orkester trosset nok en gang det karrige akustiske klimaet og leverte kanskje den beste tolkningen jeg noen sinne har hørt av Beethovens sjuende symfoni. Den flyvende finnen får Beethoven til å leve akkurat som han gjør det med Sibelius og med Debussy. I en slik fremførelse fremstod den rytmiske og energiske symfonien ikke som buldrende jakokser eller utdødde mammuter, men som et levende musikalsk mesterverk.
Alt det instrumenttekniske var som vanlig på plass hos Oslo Filharmonien, men det som virkelig løftet musikken mot det fantastiske var fraseringen, fremdriften og finessene. Førstesatsens innledning er svært lang. Saraste satte et relativt høyt tempo, men lot likevel de skjøre treblåssoloene få synge. Overgangen til selve hovedsatsen var rett og slett elegant med henhold til tempo og dynamikk. I andresatsen var også tempoet relativt høyt uten å bli masete eller gå på bekostning av musikkens alvorlige karakter. Viktigere var likevel den usedvanlig subtile fraseringen i denne satsen. Istedenfor å dra altfor lange linjer og sette et stampende jakaktig tempo slik at den gjentatte rytmen mister all fremdrift, skapte Saraste en pulserende og pustende organisme og en helt særegen atmosfære som jeg tidligere bare har hørt i Nikolaus Harnoncourts innspilling av symfonien med Chamber Orchestra of Europe. De to siste satsene var virvlende jubel fra ende til annen, og sannelig jublet også publikum i et stappfullt Oslo Konserthus etter denne intense opplevelsen.
Intens er også Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første fiolinkonsert som den russiske fiolinsensasjonen Alina Pogostkina fremførte med stort teknisk overskudd i Oslo Konserthus i går. Det er vanskelig å være solist i Oslo Konserthus, men unge Pogostkina gjorde sine strenger ytterst hørbare likevel, selv over det tidvis frenetiske orkesterakkompagnementet. Man kunne kanskje ønske seg noe mer nerve i førstesatsen, og villskap i den diabolske og demoniske andresatsen hvor det ble med det smådjevelske, men i den mektige passacagliaen og den lange påfølgende kadensen imponerte Pogotskina stort. Også siste sats var strålende. Det russiske stortalentet leverte en solid innsats i et krevende verk, og har garantert mange år foran seg på de aller største konsertscenene i verden.
Orkesteret åpnet for øvrig konserten med en frisk tolkning av Beethovens Egmont-ouverture. Heller ikke i dette verket var det antydninger til jakokser, bare heroisk jubel. I Sarastes og Oslo Filharmoniens hender lever Beethoven i beste velgående.
Fredag 23/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Alina Pogotskina, fiolin
D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr.1
L. v. Beethoven: Ouverture fra Egmont + Symfoni nr.7
Dirigenten Thomas Beecham sa en gang om Ludwig van Beethovens (1770-1827) 7. symfoni at ”hva kan du gjøre med den? Det er som en flokk med jakokser som hopper rundt.” Var det jakokser vi hørte i Oslo Konserthus i går? Nei, på ingen måte. I så fall er det de desidert mest raffinerte, elegante og subtile jakoksene jeg noen gang har hørt. Jukka Pekka Sarastes fabelaktige orkester trosset nok en gang det karrige akustiske klimaet og leverte kanskje den beste tolkningen jeg noen sinne har hørt av Beethovens sjuende symfoni. Den flyvende finnen får Beethoven til å leve akkurat som han gjør det med Sibelius og med Debussy. I en slik fremførelse fremstod den rytmiske og energiske symfonien ikke som buldrende jakokser eller utdødde mammuter, men som et levende musikalsk mesterverk.
Alt det instrumenttekniske var som vanlig på plass hos Oslo Filharmonien, men det som virkelig løftet musikken mot det fantastiske var fraseringen, fremdriften og finessene. Førstesatsens innledning er svært lang. Saraste satte et relativt høyt tempo, men lot likevel de skjøre treblåssoloene få synge. Overgangen til selve hovedsatsen var rett og slett elegant med henhold til tempo og dynamikk. I andresatsen var også tempoet relativt høyt uten å bli masete eller gå på bekostning av musikkens alvorlige karakter. Viktigere var likevel den usedvanlig subtile fraseringen i denne satsen. Istedenfor å dra altfor lange linjer og sette et stampende jakaktig tempo slik at den gjentatte rytmen mister all fremdrift, skapte Saraste en pulserende og pustende organisme og en helt særegen atmosfære som jeg tidligere bare har hørt i Nikolaus Harnoncourts innspilling av symfonien med Chamber Orchestra of Europe. De to siste satsene var virvlende jubel fra ende til annen, og sannelig jublet også publikum i et stappfullt Oslo Konserthus etter denne intense opplevelsen.
Intens er også Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første fiolinkonsert som den russiske fiolinsensasjonen Alina Pogostkina fremførte med stort teknisk overskudd i Oslo Konserthus i går. Det er vanskelig å være solist i Oslo Konserthus, men unge Pogostkina gjorde sine strenger ytterst hørbare likevel, selv over det tidvis frenetiske orkesterakkompagnementet. Man kunne kanskje ønske seg noe mer nerve i førstesatsen, og villskap i den diabolske og demoniske andresatsen hvor det ble med det smådjevelske, men i den mektige passacagliaen og den lange påfølgende kadensen imponerte Pogotskina stort. Også siste sats var strålende. Det russiske stortalentet leverte en solid innsats i et krevende verk, og har garantert mange år foran seg på de aller største konsertscenene i verden.
Orkesteret åpnet for øvrig konserten med en frisk tolkning av Beethovens Egmont-ouverture. Heller ikke i dette verket var det antydninger til jakokser, bare heroisk jubel. I Sarastes og Oslo Filharmoniens hender lever Beethoven i beste velgående.
lørdag 10. oktober 2009
Briljant bass i Babi Yar
Konsert:
Fredag 9/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Mikhail Jurowski
Maxim Mikhailov, bass
Oslo Filharmoniske kor (bassene)
G. Mahler: Adagio fra Symfoni nr. 10
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13 ”Babi Yar”
Symfoni nr. 13 ”Babi yar” er et av Dmitrij Sjostakovitsj(1906-1975) absolutt sterkeste musikalske uttrykk. Med utgangspunkt i 5 dikt av den unge, radikale russiske dikteren Jevgeni Jevtusjenko skapte Sjostakovitsj i 1962 en symfoni for stort orkester, bassolist og et kor av basser. Tittelen ”Babi yar” har symfonien fått fra Jevtusjenkos dikt med samme navn, som Sjostakovitsj bruker i førstesatsen. Diktet handler om nazistenes nedslakting av over 30000 jøder utenfor Kiev i 1941, men også om den utbredte antisemittismen i Sovjetunionen og det faktum at det aldri ble reist noe monument over de drepte jødene i Babi yar-massakren. Diktet er i symfonien kombinert med fire andre dikt, om humoren og satiren som selv despotiske herskere ikke kan drepe, om de russiske kvinnene som holder liv i det russiske samfunnet, men likevel undertrykkes, om Stalins undertrykkende terrorregime, og om alle de som smisker seg frem i samfunnet og skaper karriere på falske premisser. Med sitt karakteristiske tonespråk maler Sjostakovitsj ut skrekken og fortvilelsen, humoren og satiren, sorgen og angsten på en usedvanlig sterk måte, og med en briljant bassolist og et orkester i verdensklasse fremstår symfonien som et av 1900-tallets aller største mesterverker.
Oslo Filharmonien har blitt et orkester i verdensklasse. Ledet av den myndige russiske dirigenten Mikhail Jurowski gnistret det i alle stemmegrupper i de raske, satiriske, voldsomme og hånende partiene, mens de langsomme satsene, som ofte har et spøkelsesaktig preg bl.a. som følge av den kirkeklokkeaktige klangen i chimes og celestaens mystiske toner, ble fremført med raffinert og rik klangbehandling, og stor kontrast mellom ro og intensitet. Flotte solistiske innslag i tuba, fagott og solofiolin forsterket det imponerende inntrykket. Konsertens stjerne var likevel den russiske bassolisten Maxim Mikhailov med sitt mektige volum, sin store klangvariasjon og dramatiske intensitet i stemmen. Det som imidlertid gjorde soloprestasjonen eksepsjonelt god var mimikken og den sceniske opptredenen. Under førstesatsens krasse kritikk av antisemittisme stod russeren gravalvorlig foran orkesteret og skulte utover publikum med et blikk som kunne drepe. I andresatsens humor var han leken, morsom og parodisk uten at gestene noen gang ble overdrevne. Mikhailov leverte, i alle satser, en oppvisning i god formidlingsevne, og dette forsterket både uttrykket i teksten og den rent sanglige prestasjonen. Bassene fra Oslo Filharmoniske Kor gjorde forøvrig også en meget god innsats og gled naturlig inn i den flotte helheten.
Orkesteret fremførte også den langsomme førstesatsen fra Gustav Mahlers (1860-1911) ufullendte 10. symfoni. Verket er senromantisk, men grenser samtidig mot modernismen, f.eks. med ”kriseakkorden” bestående av ni av tolv mulige tonehøyder som klinger samtidig. Denne gryende modernismen, det store orkesteret og den virtuose orkestreringen har utvilsomt vært et forbilde for Sjostakovitsj. Oslo Filharmonien fremførte også dette verket utmerket, og spesiell skryt skal bratsjgruppa ha for samspiltheten i det unisone åpningstemaet. Uttrykket, klangen og samspillet i orkesteret fungerte strålende gjennom hele denne gripende satsen, mye takket være dirigent Jurowskis levende ledelse.
Fredag 9/10 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Mikhail Jurowski
Maxim Mikhailov, bass
Oslo Filharmoniske kor (bassene)
G. Mahler: Adagio fra Symfoni nr. 10
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13 ”Babi Yar”
Symfoni nr. 13 ”Babi yar” er et av Dmitrij Sjostakovitsj(1906-1975) absolutt sterkeste musikalske uttrykk. Med utgangspunkt i 5 dikt av den unge, radikale russiske dikteren Jevgeni Jevtusjenko skapte Sjostakovitsj i 1962 en symfoni for stort orkester, bassolist og et kor av basser. Tittelen ”Babi yar” har symfonien fått fra Jevtusjenkos dikt med samme navn, som Sjostakovitsj bruker i førstesatsen. Diktet handler om nazistenes nedslakting av over 30000 jøder utenfor Kiev i 1941, men også om den utbredte antisemittismen i Sovjetunionen og det faktum at det aldri ble reist noe monument over de drepte jødene i Babi yar-massakren. Diktet er i symfonien kombinert med fire andre dikt, om humoren og satiren som selv despotiske herskere ikke kan drepe, om de russiske kvinnene som holder liv i det russiske samfunnet, men likevel undertrykkes, om Stalins undertrykkende terrorregime, og om alle de som smisker seg frem i samfunnet og skaper karriere på falske premisser. Med sitt karakteristiske tonespråk maler Sjostakovitsj ut skrekken og fortvilelsen, humoren og satiren, sorgen og angsten på en usedvanlig sterk måte, og med en briljant bassolist og et orkester i verdensklasse fremstår symfonien som et av 1900-tallets aller største mesterverker.
Oslo Filharmonien har blitt et orkester i verdensklasse. Ledet av den myndige russiske dirigenten Mikhail Jurowski gnistret det i alle stemmegrupper i de raske, satiriske, voldsomme og hånende partiene, mens de langsomme satsene, som ofte har et spøkelsesaktig preg bl.a. som følge av den kirkeklokkeaktige klangen i chimes og celestaens mystiske toner, ble fremført med raffinert og rik klangbehandling, og stor kontrast mellom ro og intensitet. Flotte solistiske innslag i tuba, fagott og solofiolin forsterket det imponerende inntrykket. Konsertens stjerne var likevel den russiske bassolisten Maxim Mikhailov med sitt mektige volum, sin store klangvariasjon og dramatiske intensitet i stemmen. Det som imidlertid gjorde soloprestasjonen eksepsjonelt god var mimikken og den sceniske opptredenen. Under førstesatsens krasse kritikk av antisemittisme stod russeren gravalvorlig foran orkesteret og skulte utover publikum med et blikk som kunne drepe. I andresatsens humor var han leken, morsom og parodisk uten at gestene noen gang ble overdrevne. Mikhailov leverte, i alle satser, en oppvisning i god formidlingsevne, og dette forsterket både uttrykket i teksten og den rent sanglige prestasjonen. Bassene fra Oslo Filharmoniske Kor gjorde forøvrig også en meget god innsats og gled naturlig inn i den flotte helheten.
Orkesteret fremførte også den langsomme førstesatsen fra Gustav Mahlers (1860-1911) ufullendte 10. symfoni. Verket er senromantisk, men grenser samtidig mot modernismen, f.eks. med ”kriseakkorden” bestående av ni av tolv mulige tonehøyder som klinger samtidig. Denne gryende modernismen, det store orkesteret og den virtuose orkestreringen har utvilsomt vært et forbilde for Sjostakovitsj. Oslo Filharmonien fremførte også dette verket utmerket, og spesiell skryt skal bratsjgruppa ha for samspiltheten i det unisone åpningstemaet. Uttrykket, klangen og samspillet i orkesteret fungerte strålende gjennom hele denne gripende satsen, mye takket være dirigent Jurowskis levende ledelse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)