Musikk og massesuggesjon

Konsert:
Torsdag 18/10 2012
Oslo konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Alban Gerhardt, cello

Unsuke Chin: Cellokonsert
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5

Sjostakovitsj’ femte symfoni er farlig musikk! Man kan velge å ta inn over seg alle mytene og anekdotene den er dynket i, eller man kan la være. I grunn spiller det ingen rolle hva vi velger. Farlig er det uansett. For hvor frustrerende lett er det ikke å la seg rive med. Publikum i Oslo konserthus, særlig den eldre garde (!), digger med når musikken marsjerer despotisk, voldelig og nådeløst. «Dette var mektig! Dette var flott!», sier de etterpå, og komponisten gråter i graven.

Massesuggesjonen, en slags lyttende underkastelse av forsettlig hjernevaskende musikk, må vel være så langt unna komponistens intensjon det er mulig å komme. Sjostakovitsj har komponert fascismen inn i musikken. Han er modig som tør å la makten og volden klinge, så lytteren selv kan velge side. Likevel legger han klare føringer, så vi kan velge det eneste rette. Med retorikk fra TV-aksjonen, kan moralen bli å stå opp mot urett. I det øyeblikket lytteren underkaster seg den klingende propagandaen har han valgt det andre. Så marsjer da! Men ta på deg støvlene, for det er blod i gatene hvor du går!

Symfoniens emosjonelle kjerne ligger i tredjesatsen. En av de nevnte anekdotene forteller om kollektiv spontansorg i salen da den ble urfremført. Fortvilte tårer over tapte liv og forringet fremtid – hva kan vel være mer aktuelt i Norge post 22. juli? Få kan sorg som Sjostakovitsj. Om hans sylskarpe og hasardiøse harselas med maktmisbruket (merkelig nok) ikke når frem til dagens Oslo-publikum, treffer i alle fall fortvilelsens tomhet i sin utilslørte emosjonalitet ubønnhørlig.

Eivind Gullberg Jensen mistet dirigentpinnen, men bevarte fatningen i Oslo konserthus. Det uhørt langsomme tempoet i begynnelsen av finalen var et prov på innsikt. Tempoet gjorde det umulig å marsjere, og det potensielt heroiske ble i stedet skremmende og vanskelig. Den motbydelig triumferende codaen ble nettopp den fortapte massemorderen i forkledning som det sovjetiske publikumet i sin tid hørte, og ikke den seirende diktatoren Stalin antakelig hørte. Tredjesatsen ble antiromantisk og naken, og derigjennom dypt gripende. Orkesteret var usedvanlig opplagt og fulgte Gullberg Jensens karismatiske kroppsspråk til døren, teknisk uovertruffent og presist.

Sørkoreanske Unsuke Chins cellokonsert, full av myldrende teksturer og oaser av klang, var satt opp som kontrast (?) til Sjostakovitsj. Programmeringen var uforståelig, men fremføringen glitrende. Alban Gerhardt, som urfremførte verket i 2009, behersket det sinnssvake virtuoseriet og den ektefølte klangligheten mesterlig. Samspillet med orkesteret var også givende. Ny musikk er kjærkomment og etterlengtet i Oslo, og Chins cellokonsert har alle forutsetninger for å kunne overleve på 2000-tallets standardrepertoar.

Drømmer om luft. Kvelt.

Konsert:
Torsdag 27/9 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Fabien Gabel
Martin Fröst, klarinett

I. Stravinskij: Symfonier for blåseinstrumenter
C. Nielsen: Klarinettkonsert
C. Debussy: En Fauns ettermiddag, Klarinettrapsodi, La Mer

Musikk er luft i bevegelse. Det vi drømmer om, det vi alle drømmer om på konsert, er at luftens transformasjon til klingende lyd skal røre ved oss. At den skal finne veien inn til strengen der inne, og sette sjelen i sving. Strengen spennes når konserten nærmer seg. Vi er mottakelige. Vi er klare. Publikum i Oslo konserthus er stemt til å ta i mot luften fra podiet og gi tilbake sin ubetingede hengivenhet og jublende begeistring. Så kveles luften ubarmhjertig.

Få, om noen, har evnet å forene og foredle luft bedre enn Igor Stravinskij. I «Symfonier for blåseinstrumenter» amalgamerer ikke bare et mangfold av luftstrømmer fra forskjellige rør, men også mange musikker til en enhet av farget klang. I dette spennet mellom luft og farge, er det disse tonene befinner seg, som den friske duften i skogen en tidlig morgen etter den første nattefrosten. Lyden gir luften farger og former, først kontrasterende, men til slutt enhetlig opphøyet.

Det er likevel skjørt. Alt kan rakne. Samhandlingen og samtidigheten i spillet manglet, og alt var forgjeves. Luften kvelt. Enda verre var den tilsynelatende desinteressen blant musikerne og deres dirigent. Horribel hornintonasjon bare bekreftet miseren. Drømmen tapt.

Martin Fröst derimot. Klarinettisten vet å bruke luften. Sågar sirkulerende. Og alltid engasjerende, selv om musikken er Carl Nielsens klarinettkonsert. Det er ikke først og fremst kaskadene av toner i elleville løp som overvelder, men når den tynneste luftstripen forvandles til knapt hørbar, fløyelsmyk klarinettklang. Drømmen lever.

Drømmende, erotisk bølgende i Faunens fantasi dekker Debussys musikk den lyttende. Men bare et øyeblikk. Drømmen brister når dirigenten står i veien for dens frihet. Styrt og stakkato kan ingen drømme. Selv ikke Faunen. Først i kondensert form fikk Gabel og filharmonien flyt i luften. Havet bruste og bølget, sandstrender og susende skumtopper. Dirigenten i åndenød søkte tilflukt i livbåtene, men lot seg likevel føre av uimotståelige orkesterkrefter og elementenes dynamikk. Vann var tykkere enn luft denne kvelden i konserthuset.

Sommer og Zimmermann i Oslo

Konsert:
Torsdag 24/5 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Frank Peter Zimmermann, fiolin

Schubert/Webern: Tyske danser
B. Martinu: Fiolinkonsert nr. 2
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 2

I likhet med solen, kom den verdensberømte fiolinstjernen Frank Peter Zimmermann til Oslo får å skinne denne uken. Dessverre glødet ikke Zimmermann like sterkt som sommeren da han gjemte seg bak det svarte notestativet i Oslo konserthus. Da var det godt en god gammel Beethoven-bris blafret blant benkeradene.

Notenes forbannelse
Frank Peter Zimmermann har et navn i den klassiske musikkverden og ble, som seg hør og bør, avertert som en stor fiolinist da han besøkte Oslo. Etter torsdagens opptreden er det likevel ikke annet å si enn at han krympet noen størrelser, ikke som fiolinist, men som formidler og musiker. Zimmermann kunne ikke stykket godt nok til å spille utenat. Ikke bare hadde han noter, han stirret ganske intenst på dem gjennom store deler av konserten.

Som publikum er det fort gjort å miste interessen når man passivt betrakter en musikalsk fremførelse utenfra og ikke får ta del i den selv. Hvorfor skal man gå i konserthuset for å oppleve svartkledde Zimmermann spille rent, velklingende og teknisk uovertruffent mens han stirrer stivt i notestativet? I det ligger det ingen verdi i seg selv. Spillet må tale til publikum eller berøre på en eller annen måte. Det gjorde ikke Zimmermanns fremførelse av Martinus underlige fiolinkonsert.

Ekstranummeret, et variasjonsstykke over det berømte temaet fra Haydns keiserkvartett, ble mottatt med stormende jubel i salen, men inneholdt ikke annet enn virtuoseri og teknisk brifing på en syltynn line mellom humoristisk og latterlig.

Symfonisk sommerbris
Når kvikksølvet når slike høyder som i Oslo den siste uken, følger gjerne sløvheten med på kjøpet. Da kan en forfriskende Beethoven-bris gjøre tilværelsen så meget bedre. Symfoni nr. 2 er en av komponistens lyse og lette, og Saraste satte i gang med intenst driv og høye tempi. Tidvis var tempoet i overkant høyt, den lyriske andresatsen ble vel kortpustet og i scherzoen evnet ikke hornistene å holde følge med galopperingen, men ellers var det rytmisk presist, årvåkent og sprudlende.

En sommerlig letthet preget også Schuberts tyske danser, som i Anton Weberns orkestrering har fått både farge og glans. Selv om solistopplevelsen ikke ble som forventet, smakte altså sommerkonserten i Oslo konserthus ganske søtt likevel.

Gråtende smil i domkirken

Konsert:
Søndag 18/3 2012
Oslo domkirke

Le Concert Lorrain v/ Christoph Prégardien
Nederlands Kammerkoor

Ruth Ziesak, sopran
Andreas Scholl, alt
James Gilchrist, tenor
Eric Stoklossa, tenor
Dietrich Henschel, bass
Yorck-Felix Speer, bass

J. S. Bach: Johannespasjonen

Smil gjennom tårer
«Smil gjennom tårer». Sjefsredaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, lånte Albert Schweizers ord da han snakket om Johannespasjonen før avslutningskonserten av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2012. Og kanskje er det akkurat det denne musikken handler om. Smil gjennom tårer.

Der Matteuspasjonen er ubønnhørlig, monumental og overveldende, strekker Johannespasjonen ut forbarmelsens hånd. Der Matteuspasjonen gir tid til lidelse, gir Johannespasjonen tid til forsoning. Med Gud. Med døden. Og med oss selv. I Matteuspasjonen finnes forgjengelighetens tårer. Johannespasjonen bærer smilet gjennom sorgen ved hjelp av håpet om oppstandelsens evighet.

Eminent evangelist
Bachs pasjoner er unike som musikalske drama. I sentrum står evangelisten som forteller bibelens ord og binder verket sammen tekstlig og musikalsk. Evangelisten må balansere mellom kjølig gjengivelse, dramatisk innlevelse og emosjonell deltakelse.

Evangelisten i Oslo domkirke, den engelske tenoren James Gilchrist, vektet dette mesterlig. Hans formidable fortellerevne, suverene stemmeprakt og dype forståelse levendegjorde evangelieteksten på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt maken til. Gilchrist var den første som fikk hjertelig klem av dirigent Prégardien etter konserten.

Historisk høyt nivå
Det tekniske og musikalske nivået på utøverne i Oslo domkirke denne kvelden må ha vært historisk høyt. Blant solistene imponerte, foruten Gilchrist, særlig Dietrich Henschel med sin bunnsolide, men likevel inderlige basstemme. Dessuten sang verdenseneren Andreas Scholl en gripende og personlig «Es ist vollbracht».

Også tenoren Eric Stoklossa sang fint og lett med en særegen og direkte kvalitet i stemmen. Ruth Ziesak hadde en tendens til overdramatisering, men sang sopranarien «Ich folge dir gleichfalls» strålende. Den eneste skuffelsen blant solistene var en tung, usikker og til tider nærmest umotivert Jesus, i form av Yorck Felix Speer.

Nederlands Kammerkoor, regnet blant verdens beste, imponerte i særlig grad klanglig i den akustisk vanskelige domkirken. Den homogene, vakre og ofte glattpolerte klangen var en stor opplevelse. Samtidig mistet man en annen dimensjon. Det dramatiske i Bachs korpartier ble noe nedtonet til fordel for en slags klangrefleksjon. Alt dette ble akkompagnert av det uovertrufne Le Concert Lorrain og ledet av Christoph Prégardien.

Gråtende smil
Til slutt klinger korsatsen «Ruht wohl» og den avsluttende koralen «Ach Herr, lass dein lieb’ Engelein». Det er ikke vanskelig å la seg bevege av denne musikken. Tårene presser på i bønnen om å la de døde hvile i fred, men så kommer koralen, full av oppstandelsens glede og forhåpning, og de blanke øynene følges av et forsiktig smil. Første gang du smiler etter den altoppslukende sorgen, det er det aller vakreste smilet.

Øyeblikk av klarhet

Konsert:
Torsdag 15/3 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Marin Alsop
Paul Lewis, piano

C. Rouse: Rapture
I. Stravinskij: Symfoni i tre satser
L. v. Beethoven: Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»

Musikken viste veg inn i den absolutte klarhet da Beethoven og Stravinskij klang i konserthuset. Og kanskje noen fikk øynene opp for åpningens ekstatiske oppvåkning.

Snill samtidsmusikk
Christopher Rouses verk «Rapture» (2000) er en slags vandring fra klanglig slumring til klar ekstase. Tempoet øker gradvis når tonene brer seg ut i orkesteret. Tonespråket er klangfullt, lyst og konsonerende, men kanskje i overkant snilt og tonalt. Likevel har Rouse en egen og verdifull stemme i et broket samtidsmusikklandskap.

Publikum satte åpenbart pris på den nye musikken og viste sin tilfredshet med å gi fremføringen en varm, om enn behersket, applaus. Kanskje enkelte i Filharmoniens kjernepublikum fikk en uventet opplevelse med nyskrevet musikk i går kveld. Håpet er at noen åpnet øynene på gløtt og turte å myse på Rouses symfoniske solskinn.

Klang og klassisk klarhet
«Symfoni i tre satser» er et uttrykk for Igor Stravinskijs såkalte neoklassisisme. Verket er skrevet på 1940-tallet, men en eventuell forbindelse til verdenskrigen er for meg uinteressant i denne musikken. Det er den mesterlige orkestreringen, klangenes fargespill, det rytmiske drivet og klassisismens klarhet som fenger.

I konserthuset klarte Marin Alsop tidvis å frembringe nettopp det krystallklare i orkesteret. Presisjonen var ofte plettfri, og i enkelte partier skimret blåserne glassklart. Publikum fikk dessuten oppleve virtuost og briljant spill i piano og harpe. Alsop overførte videre den perkussive direksjonen fra Stravinskij til Beethoven. Det ga pianokonserten snert, presisjon og driv. I andresatsen, overjordisk vakker i sin enkelhet, ble imidlertid linjene hakkete og oppbrutte, selv om strykerklangen var magisk.

Pianistisk perfeksjon
Ikke ett feilslag. Ikke ett nølende anslag. Pianist Paul Lewis spilte plettfritt og perfekt fra første til siste tone i Oslo konserthus. Likevel var det noe uforløst over fremføringen. Kanskje et sitat fra den norske filmen «Buddy» kan forklare: «Det er som med bordhockey. Noen ganger må du slippe keeper’n og angripe med begge henda».

Lewis spiller glimrende, men kontrollert og totalt uten risiko, slik de fleste av dagens solister gjør. Ansvaret ligger selvsagt ikke på Lewis som enkeltpianist, men det klassiske musikkmiljøet trenger en enfant terrible som tør å rive opp og bryte ned gjengrodde tolkningsmønstre.

Vel, den britiske pianisten skal ha honnør for at han klarte å gjøre solostemmen sin hørt i Oslos vanskelige akustikk. Det oppnådde han blant annet gjennom kirurgisk presisjon og utsøkt artikulasjon i de raske løpene og gjennom stor rytmisk nøyaktighet. Også Lewis’ fremføring var altså preget av klarhet denne klassiske kvelden i konserthuset.

Livets skjørhet

(Teksten er også publisert på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2012031209081391411306)

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival presenterer i år fire urfremføringer av nyskrevet norsk kirkemusikk. I Fagerborg kirke lørdag var det Ragnhild Berstads skjøre, sjelfulle og symbolladede «Requiem – underveis» som så dagens lys. Den klangfulle konserten ble en opplevelse som ga resonans dypt inn i sjelen.

Lidelse og lindring
Temaet for årets kirkemusikkfestival er lidelse. I Ragnhild Berstads nye verk er det imidlertid ikke bare rom for lidelse, men også trøst og lindring. Tekstgrunnlaget er, foruten de tradisjonelle messeleddene i den katolske dødsmessen, nynorsk poesi av Paal-Helge Haugen og gamle nynorske oversettelser av utvalgte bibelvers.

De tillagte tekststrofene fokuserer på underveis-aspektet i Berstads verk, nemlig at døden ikke er noe endelig, men snarere «inngangen til eit anna liv», for å si det med Haugen. Trøsten og håpet tilfører en fin og sårt tiltrengt dimensjon i dødsmessen.

Dødens dynamikk
Gjennom tittelen «Requiem – underveis» har Berstad understreket dobbeltheten i døden. Den evige hvile representerer det statiske, mens den transcendentale transformasjonen til et annet liv er et dynamisk aspekt ved mortaliteten. Interessant nok, preger dette også musikkens utforming.

Berstads lydbilde er statisk i kraft av lange, utholdte og tette klangflater. Samtidig skjer det kontinuerlig små endringer, krusninger i klangene, som gjør at de likevel oppleves som dynamiske og skiftende. Tekstdiksjon, både talt og sunget, endringer i klangfarge og de forsiktige dynamiske bølgetoppene i det lavmælte uttrykket fører musikken videre.

Klangen av glass
Klangen er essensiell for Berstad. «Requiem - underveis» oppleves som franskinspirert, og assosiasjonene går både til Messiaen og spektralmusikk. Også ordet impresjonisme ligger langt fremme i munnen når fokuset er klang, uttrykket dempet og tilnærmingen lyttende. Samtidig har Berstad tilføyet en unik klanglig dimensjon med sin bruk av glassinstrumenter.

De både visuelt og auditivt vakre glassinstrumentene, laget av glasskunstner Vidar Koksvik, har både klanglig og symbolsk verdi for Berstad. Med sin iboende skjørhet danner de en parallell til livets skjørhet. Det er lett å fabulere videre: En sprekk, både i et glass og i livet, kan være uopprettelig, og første fase på veien til å bli knust.

Rent musikalsk har glassene en sentral rolle i verket. Til slutt er det kun klangen av glass igjen når menneskestemmer og andre instrumenter er stilnet. Med varierte spillemåter frembrakte Kjell Samkopf og Håkon Stene vidunderlige og uventede klanger i glassene, som for øvrig var smakfullt kombinert med kor, orkester og elektronisk lyd.

Strålende solistkor
Sammen med glassinstrumentene, er det særlig korklangen som bærer Berstads verk, og komponisten kunne knapt ønsket seg et bedre ensemble. Med klokkeklar intonasjon og perfekt presisjon under Grete Pedersens sikre ledelse, viste Det Norske Solistkor seg nok en gang som landets kanskje aller fremste kor og som eksperter på ny vokalmusikk.

Under konserten i Fagerborg kirke var Berstads dødsmesse paret med klangfull musikk av Messiaen og finske Kaija Saariaho i et spennende og vellykket komponert program. Og «Requiem – underveis» stod seg godt i dette selskapet. Berstad har skapt et høyst personlig og gripende verk som forhåpentligvis vil bli fremført flere ganger i fremtiden.

Lidelse i domkirken

Konsert:
Fredag 9/3 2012
Oslo domkirke

Collegium Cartusianum v/ Peter Neumann
Kölner Kammerchor
Johanna Winkel, sopran
Elvira Bill, mezzosopran/alt
Manuel König, tenor
Michael Mogl, tenor
Thilo Dahlmann, bass
Dominik Wörner, bass

J.S. Bach: Matteuspasjonen

Når Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går inn i sitt tolvte år, er det med lidelsen som tema. Gammel og ny pasjonsmusikk vil stå i fokus både i år og neste år, og hva passer vel bedre etter et 2011 da ubeskrivelig grusomme terrorhandlinger påførte så mange uutsigelig smerte og sorg. Johann Sebastian Bachs monumentale pasjoner er en naturlig ramme for festivalen, som fredag åpnet med Matteuspasjonen i domkirken.

Tidløs musikk
Bachs musikk står i et spenn mellom tid og tidløshet. Ingen komponist kan, i like stor grad som Bach, sies å ha fullendt sin tids stil på en så fullkommen måte. Likevel ligger hans storhet ikke først og fremst der, men i andre enden av aksen, i tidløsheten. Instrumentene er gamle, notene er gamle og tonespråket er gammelt, men like fullt taler denne musikken vel så sterkt til sitt publikum i dag som for 250 år siden.

Selv om tonespråket tilhører 1700-tallet, er de grunnleggende gestene ikke til å ta feil av. Med enkle virkemidler og meningsbærende musikalske figurer tilbyr Bach en motvekt til vår tvetydige, usikre og angstfylte virkelighet. Musikken er utvetydig i sitt emosjonelle innhold. Vi forstår Bachs smerte og kan føle en slags trøst når vi lytter til ham. Kanskje det er denne direkte kvaliteten som gjør hans musikk så levende og tidløs.

Tyske tidligmusikere
Til den storstilte åpningskonserten i Oslo domkirke hadde festivalsjef Bente Johnsrud hentet inn musikere fra det anerkjente tidligmusikkmiljøet i Köln. Særlig imponerte Kölner Kammerchor med sin homogene klang, dramatiske diksjon og velformede vokallinjer. Noen av korpartiene var blant konsertens desiderte høydepunkter. Åpning og avslutning var smertefulle og velklingende, de dramatiske korpartiene drivende og koralene rørende. Særlig varmet den overjordisk vakre fremføringen av koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» rett etter at Jesus har utåndet på korset.

Også orkesteret fortjener lovord, særlig for sitt tette samspill og dynamiske driv, så får det heller sees gjennom fingrene med at barokkoboistene ved et par anledninger spilte skrekkelig surt. Peter Neumann ledet det hele med sikker hånd. Han valgte noen relativt høye tempi, men ga også tid for smerten, lidelsen og døden på de rette øyeblikkene. Tolkningen var helhetlig og fin, men på ingen måte revolusjonerende. Den plasserte seg innenfor noe man kanskje kan kalle tidligmusikkens «mainstream».

Blant solistene var prestasjonene heller sprikende. Noe av problemet var at flere av dem ikke klarte å fylle domkirken med sin lette barokklang. Sopran Johanna Winkel var særlig spinkel, selv om hun sang seg noe opp underveis. Elvira Bills alt var tidvis kraftfull, men ustabil. Bassene Thilo Dahlmann (Judas m.m.) og i særlig grad Dominik Wörner (Jesus) var de sterkeste sangerne, ikke først og fremst teknisk, men i kraft av at de med sin dramatiske tyngde og innlevelse levendegjorde Bachs musikalske drama. Blant tenorene begynte evangelist Manuel König usikkert, men tok etter hvert et solid grep om fortellerrollen. Michael Mogl var derimot direkte svak.

Fra roser til musikk
Selv om prestasjonene varierte, må åpningskonserten som helhet kunne sies å ha vært svært vellykket. Det virket som om kronprinsesse Mette-Marit og alle de andre i den fullsatte domkirken satte stor pris på Bachs lidelsesmusikk, og kanskje mange opplevde stor trøst i de tidløse barokktonene.

Det er uvirkelig å tenke på at plassen utenfor nettopp denne kirken for åtte måneder siden var dekket av et tornefullt rosehav. Den gangen ble den stikkende smerten og lidelsen uttrykt med roser. Fredag var det tonene fra Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon som uttrykte det samme. Lidelsen kan ha mange former, men det viktigste er at den finnes. For menneskelighetens verste fiende er glemselens tomhet.