Lidelse i domkirken

Konsert:
Fredag 9/3 2012
Oslo domkirke

Collegium Cartusianum v/ Peter Neumann
Kölner Kammerchor
Johanna Winkel, sopran
Elvira Bill, mezzosopran/alt
Manuel König, tenor
Michael Mogl, tenor
Thilo Dahlmann, bass
Dominik Wörner, bass

J.S. Bach: Matteuspasjonen

Når Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går inn i sitt tolvte år, er det med lidelsen som tema. Gammel og ny pasjonsmusikk vil stå i fokus både i år og neste år, og hva passer vel bedre etter et 2011 da ubeskrivelig grusomme terrorhandlinger påførte så mange uutsigelig smerte og sorg. Johann Sebastian Bachs monumentale pasjoner er en naturlig ramme for festivalen, som fredag åpnet med Matteuspasjonen i domkirken.

Tidløs musikk
Bachs musikk står i et spenn mellom tid og tidløshet. Ingen komponist kan, i like stor grad som Bach, sies å ha fullendt sin tids stil på en så fullkommen måte. Likevel ligger hans storhet ikke først og fremst der, men i andre enden av aksen, i tidløsheten. Instrumentene er gamle, notene er gamle og tonespråket er gammelt, men like fullt taler denne musikken vel så sterkt til sitt publikum i dag som for 250 år siden.

Selv om tonespråket tilhører 1700-tallet, er de grunnleggende gestene ikke til å ta feil av. Med enkle virkemidler og meningsbærende musikalske figurer tilbyr Bach en motvekt til vår tvetydige, usikre og angstfylte virkelighet. Musikken er utvetydig i sitt emosjonelle innhold. Vi forstår Bachs smerte og kan føle en slags trøst når vi lytter til ham. Kanskje det er denne direkte kvaliteten som gjør hans musikk så levende og tidløs.

Tyske tidligmusikere
Til den storstilte åpningskonserten i Oslo domkirke hadde festivalsjef Bente Johnsrud hentet inn musikere fra det anerkjente tidligmusikkmiljøet i Köln. Særlig imponerte Kölner Kammerchor med sin homogene klang, dramatiske diksjon og velformede vokallinjer. Noen av korpartiene var blant konsertens desiderte høydepunkter. Åpning og avslutning var smertefulle og velklingende, de dramatiske korpartiene drivende og koralene rørende. Særlig varmet den overjordisk vakre fremføringen av koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» rett etter at Jesus har utåndet på korset.

Også orkesteret fortjener lovord, særlig for sitt tette samspill og dynamiske driv, så får det heller sees gjennom fingrene med at barokkoboistene ved et par anledninger spilte skrekkelig surt. Peter Neumann ledet det hele med sikker hånd. Han valgte noen relativt høye tempi, men ga også tid for smerten, lidelsen og døden på de rette øyeblikkene. Tolkningen var helhetlig og fin, men på ingen måte revolusjonerende. Den plasserte seg innenfor noe man kanskje kan kalle tidligmusikkens «mainstream».

Blant solistene var prestasjonene heller sprikende. Noe av problemet var at flere av dem ikke klarte å fylle domkirken med sin lette barokklang. Sopran Johanna Winkel var særlig spinkel, selv om hun sang seg noe opp underveis. Elvira Bills alt var tidvis kraftfull, men ustabil. Bassene Thilo Dahlmann (Judas m.m.) og i særlig grad Dominik Wörner (Jesus) var de sterkeste sangerne, ikke først og fremst teknisk, men i kraft av at de med sin dramatiske tyngde og innlevelse levendegjorde Bachs musikalske drama. Blant tenorene begynte evangelist Manuel König usikkert, men tok etter hvert et solid grep om fortellerrollen. Michael Mogl var derimot direkte svak.

Fra roser til musikk
Selv om prestasjonene varierte, må åpningskonserten som helhet kunne sies å ha vært svært vellykket. Det virket som om kronprinsesse Mette-Marit og alle de andre i den fullsatte domkirken satte stor pris på Bachs lidelsesmusikk, og kanskje mange opplevde stor trøst i de tidløse barokktonene.

Det er uvirkelig å tenke på at plassen utenfor nettopp denne kirken for åtte måneder siden var dekket av et tornefullt rosehav. Den gangen ble den stikkende smerten og lidelsen uttrykt med roser. Fredag var det tonene fra Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon som uttrykte det samme. Lidelsen kan ha mange former, men det viktigste er at den finnes. For menneskelighetens verste fiende er glemselens tomhet.