Konsert:
Torsdag 27/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Lawrence Renes
Arthur Kisenyi, skuespiller
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 9
R. Wallin: Strange News
I introduksjonssamtalen «Bak notene» hevdet professor i musikkvitenskap Erling Gulbrandsen at Rolf Wallin nok må regnes som Norges fremste nålevende komponist. Mye tyder på at han har rett. Wallins musikk spilles verden over, og han har mestret det kunststykket å komponere musikk i et personlig og moderne tonespråk, men likevel fange interesse fra et bredt publikum. Under gårsdagens konsert ble denne antagelsen bare bekreftet. Det gripende multimediaverket «Strange news», som omhandler det hjerteskjærende fenomenet barnesoldater, er intet mindre enn et moderne mesterverk.
Før Wallin fikk slippe til i konserthuset var det imidlertid Sjostakovitsjs niende symfoni som stod på programmet. Mon tro om dirigent Lawrence Renes var stresset? Samtlige satser, med unntak av første, gikk i alle fall i et uvanlig høyt tempo, og det gikk ut over det musikalske. Den spøkelsesaktige andresatsen med sine klanglige og teksturale finesser ble tom og intetsigende. Det syntes nok publikum også, for maken til kollektivt hosteanfall etter en sats har jeg nesten ikke opplevd i Oslo Konserthus.
Fjerdesatsen gikk også for fort, og de vulgære messingstøtene ble ufarliggjort til det kjedsommelige. I det hele tatt virket det som Renes forsøkte å dekke over alt det absurde, sarkastiske og «sjostakovitsjske» i denne symfonien, og da er det ikke mye igjen. Heldigvis lot Renes være å dirigere den ekspressive fagottsoloen, som ble sterkt og personlig fremført av orkesterets førstefagottist. Til tross for at Renes’ heseblesende tempo tidvis gikk ut over artikulasjonen i orkesteret, leverte musikerne en heroisk innsats og mange virtuose soloprestasjoner. Alt i alt ble Sjostakovitsj-fremføringen likevel «strange», paradoksalt nok nettopp fordi Renes dekket over alt som er «strange».
Både orkester og dirigent kom imidlertid langt mer til sin rett i Wallins verk. Her viste Renes seg som en ypperlig leder med full kontroll over det musikalske. Orkesteret, anført av en sylskarp slagverkseksjon, viste militær presisjon og raffinert klangbehandling. Samspillet var like upåklagelig i de dundrende krigspartiene som i den sarte og håpefulle avslutningen av verket. En stor del av æren for at konserten satte så dype spor skal også den unge skuespilleren fra Uganda, Arthur Kisenyi, ha. Hans resitering av teksten, direkte i konsertsalen og projisert på filmlerretet innimellom de grusomme nyhetsreportasjene, var så intens og ektefølt at det virkelig rørte publikum.
I hverdagen serveres så mange «strange news» gjennom ulike medier at ethvert menneske er nødt til å holde emosjonell avstand for ikke å gå til grunne. Da er det sunt å oppleve verk som dette, å bli minnet om den grunnleggende menneskelige egenskapen empati.
fredag 28. oktober 2011
fredag 21. oktober 2011
Symfonisk briljans
Konsert:
Torsdag 20/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Jun Märkl
R. Strauss: Tod und Verklärung
F. Liszt: En Faust-symfoni
Franz Liszt er kjent for sitt lange, tynne hår og sine lange, flagrende fingre, for blendende pianoteknikk og prangende primadonnanykker, men klaverhistoriens største superstjerne var ikke bare briljant ved tangentene. Han var også en orkestreringens mester og virtuos. Når hans 200-årsjubileum nå feires over hele verden, er det derfor både gledelig og på sin plass at han også huskes som symfoniker. Oslo Filharmonien bidro til festivitasen med å fremføre et av Liszts best kjente orkesterverk, En Faust-symfoni, i et nesten fullsatt Oslo Konserthus torsdag.
Arven fra Hector Berlioz, og den franske orkestreringsstilen, er tydelig hos Liszt, og han hadde åpenbart både sans og sensibilitet for de ulike klangfargene i orkesteret. «En Faust-symfoni» er orkestrert på en måte som gjør at de ulike instrumentene og instrumentgruppene får klinge fritt, uten å drukne i en orkestral masse. Solistiske innslag, særlig i treblåserne og strykerne, avløses av smakfulle og velkalkulerte klangkombinasjoner, i et fargerikt, nyansert og variert fyrverkeri.
Dette musikalske fargespekteret kom fint frem i Filharmoniens fremføring torsdag. Blant de mange gode soloprestasjonene, er det spesielt verdt å nevne førsteoboistens følsomme klangbehandling samt en sjelden, men også sjeldent fint fremført, bratsjsolo. I tillegg imponerte treblåserne som gruppe, med sikker intonasjon og lyttende samspill. Noen av de lyse, velbalanserte treblåserakkordene var helt nydelige.
Da helheten var så vellykket, får vi heller bære over med at det tidvis var litt småsurt i enkelte av de kammermusikalske strykerpartiene og at det var sporadisk smågrums i horngruppen. Den tysk-japanske dirigenten Jun Märkl ledet orkesteret med stødig hånd og stort engasjement. Kunne han likevel tatt noe bedre tid i enkelte fraseavslutninger og overganger? I alle tilfeller ble fremføringen, både av Faust-symfonien og Strauss-stykket, en flott og givende musikkopplevelse.
I pausen på torsdagens konsert ble Arve Tellefsen overrakt Sibelius-prisen, bl.a. for sitt arbeid med å fremme finsk musikk generelt og Sibelius’ fiolinkonsert spesielt.
Torsdag 20/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Jun Märkl
R. Strauss: Tod und Verklärung
F. Liszt: En Faust-symfoni
Franz Liszt er kjent for sitt lange, tynne hår og sine lange, flagrende fingre, for blendende pianoteknikk og prangende primadonnanykker, men klaverhistoriens største superstjerne var ikke bare briljant ved tangentene. Han var også en orkestreringens mester og virtuos. Når hans 200-årsjubileum nå feires over hele verden, er det derfor både gledelig og på sin plass at han også huskes som symfoniker. Oslo Filharmonien bidro til festivitasen med å fremføre et av Liszts best kjente orkesterverk, En Faust-symfoni, i et nesten fullsatt Oslo Konserthus torsdag.
Arven fra Hector Berlioz, og den franske orkestreringsstilen, er tydelig hos Liszt, og han hadde åpenbart både sans og sensibilitet for de ulike klangfargene i orkesteret. «En Faust-symfoni» er orkestrert på en måte som gjør at de ulike instrumentene og instrumentgruppene får klinge fritt, uten å drukne i en orkestral masse. Solistiske innslag, særlig i treblåserne og strykerne, avløses av smakfulle og velkalkulerte klangkombinasjoner, i et fargerikt, nyansert og variert fyrverkeri.
Dette musikalske fargespekteret kom fint frem i Filharmoniens fremføring torsdag. Blant de mange gode soloprestasjonene, er det spesielt verdt å nevne førsteoboistens følsomme klangbehandling samt en sjelden, men også sjeldent fint fremført, bratsjsolo. I tillegg imponerte treblåserne som gruppe, med sikker intonasjon og lyttende samspill. Noen av de lyse, velbalanserte treblåserakkordene var helt nydelige.
Da helheten var så vellykket, får vi heller bære over med at det tidvis var litt småsurt i enkelte av de kammermusikalske strykerpartiene og at det var sporadisk smågrums i horngruppen. Den tysk-japanske dirigenten Jun Märkl ledet orkesteret med stødig hånd og stort engasjement. Kunne han likevel tatt noe bedre tid i enkelte fraseavslutninger og overganger? I alle tilfeller ble fremføringen, både av Faust-symfonien og Strauss-stykket, en flott og givende musikkopplevelse.
I pausen på torsdagens konsert ble Arve Tellefsen overrakt Sibelius-prisen, bl.a. for sitt arbeid med å fremme finsk musikk generelt og Sibelius’ fiolinkonsert spesielt.
søndag 16. oktober 2011
Gigantomaniens pris
Konsert:
Torsdag 13/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Kenneth Tarver, tenor
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Kammerkor
Follo Kammerkor
KORiOSLO
Sølvguttene
Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett
Trefoldighet jentekor
J. Haydn: Te Deum
A. Skrjabin: Le poéme de l’extase
H. Berlioz: Te Deum
Hector Berlioz er kjent for to ting: sin briljante, fargerike orkestrering og sine gigantprosjekter og vanvittige ideer. Da hans mektige «Te Deum» ble urfremført i 1855, medvirket nesten tusen utøvere. I Oslo Konserthus torsdag var det «bare» drøyt 400 musikere i kor og orkester. Det var mer enn nok, for selv om et kor på 320 sangere er et mektig skue, har denne gigantomanien sin høye pris.
Det var ingenting å si på de unge og gamle korsangernes innsatsvilje og engasjement, og i de sterke partiene, akkompagnert av orgel og fullt orkester, demonstrerte koristene et imponerende lydnivå. Men når det mektige og lydsterke står i fokus, kan det gå ut over andre sider ved fremføringen. Til tross for Eivind Gullberg Jensens overtydelige dirigering, var det stadig vekk presisjonsproblemer både innad i koret og mellom kor og orkester. Dessuten var intonasjonen i de svakere partiene ikke alltid den beste. I Berlioz’ voldsomme hyllest til Napoleon, eller Gud eller hvem det nå er, var det derfor sangsolisten som imponerte mest. Kenneth Tarvers stemme hadde stor bæreevne og forbløffende lite vibrato i Oslo Konserthus’ håpløse lokaler.
Det er også verdt å stille spørsmål ved om det virkelig var fornuftig å fremføre dette verket i Konserthuset i det hele tatt. De dundrende åpningsakkordene i Berlioz-verket er avhengig av lang etterklang for å oppnå effekt og gi mening, men i Konserthuset kveles både orgel- og orkesterklang til døde. Lokalet var så uegnet til fremførelse av denne musikken at konserten til tider grenset til det parodiske. Så lenge Oslo har et av Europas akustisk dårligste konserthus, kunne man vurdert å flytte fremførelsen, for eksempel til en stor kirke, eller latt være å sette opp Berlioz’ «Te Deum» overhodet.
På en kveld spesielt preget av problematiske rammefaktorer, var orkesterets fremførelse av Aleksander Skrjabins «Ekstasens dikt» et lyspunkt. Skrjabin står høyt på den lange listen over komponister som hadde fortjent mer oppmerksomhet, og hvis musikk hadde tålt langt hyppigere fremførelse. Jo, tendensen til det overdrevne kan passe fint som beskrivelse av Skrjabins musikk og tenkning også, men som komponist har han dessuten mange spennende kvaliteter, bl.a. i harmonikk, klang og orkestrering.
Etter en dvask Haydn, var det befriende å høre orkesteret vise noe av sitt potensiale i Skrjabins forunderlige klangunivers. Ledet av en opplagt Gullberg Jensen demonstrerte Oslo Filharmonien lekker klangbehandling, lyttende samspill og velproporsjonerte dynamiske oppbygninger. Dessuten fikk publikum høre flere virkelig fine soloer, bl.a. i trompet og fiolin. Kanskje var det ingen poster på programmet som fikk publikum i ekstase denne oktoberkvelden i konserthuset, men Skrjabin kom desidert nærmest.
Torsdag 13/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Kenneth Tarver, tenor
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Kammerkor
Follo Kammerkor
KORiOSLO
Sølvguttene
Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett
Trefoldighet jentekor
J. Haydn: Te Deum
A. Skrjabin: Le poéme de l’extase
H. Berlioz: Te Deum
Hector Berlioz er kjent for to ting: sin briljante, fargerike orkestrering og sine gigantprosjekter og vanvittige ideer. Da hans mektige «Te Deum» ble urfremført i 1855, medvirket nesten tusen utøvere. I Oslo Konserthus torsdag var det «bare» drøyt 400 musikere i kor og orkester. Det var mer enn nok, for selv om et kor på 320 sangere er et mektig skue, har denne gigantomanien sin høye pris.
Det var ingenting å si på de unge og gamle korsangernes innsatsvilje og engasjement, og i de sterke partiene, akkompagnert av orgel og fullt orkester, demonstrerte koristene et imponerende lydnivå. Men når det mektige og lydsterke står i fokus, kan det gå ut over andre sider ved fremføringen. Til tross for Eivind Gullberg Jensens overtydelige dirigering, var det stadig vekk presisjonsproblemer både innad i koret og mellom kor og orkester. Dessuten var intonasjonen i de svakere partiene ikke alltid den beste. I Berlioz’ voldsomme hyllest til Napoleon, eller Gud eller hvem det nå er, var det derfor sangsolisten som imponerte mest. Kenneth Tarvers stemme hadde stor bæreevne og forbløffende lite vibrato i Oslo Konserthus’ håpløse lokaler.
Det er også verdt å stille spørsmål ved om det virkelig var fornuftig å fremføre dette verket i Konserthuset i det hele tatt. De dundrende åpningsakkordene i Berlioz-verket er avhengig av lang etterklang for å oppnå effekt og gi mening, men i Konserthuset kveles både orgel- og orkesterklang til døde. Lokalet var så uegnet til fremførelse av denne musikken at konserten til tider grenset til det parodiske. Så lenge Oslo har et av Europas akustisk dårligste konserthus, kunne man vurdert å flytte fremførelsen, for eksempel til en stor kirke, eller latt være å sette opp Berlioz’ «Te Deum» overhodet.
På en kveld spesielt preget av problematiske rammefaktorer, var orkesterets fremførelse av Aleksander Skrjabins «Ekstasens dikt» et lyspunkt. Skrjabin står høyt på den lange listen over komponister som hadde fortjent mer oppmerksomhet, og hvis musikk hadde tålt langt hyppigere fremførelse. Jo, tendensen til det overdrevne kan passe fint som beskrivelse av Skrjabins musikk og tenkning også, men som komponist har han dessuten mange spennende kvaliteter, bl.a. i harmonikk, klang og orkestrering.
Etter en dvask Haydn, var det befriende å høre orkesteret vise noe av sitt potensiale i Skrjabins forunderlige klangunivers. Ledet av en opplagt Gullberg Jensen demonstrerte Oslo Filharmonien lekker klangbehandling, lyttende samspill og velproporsjonerte dynamiske oppbygninger. Dessuten fikk publikum høre flere virkelig fine soloer, bl.a. i trompet og fiolin. Kanskje var det ingen poster på programmet som fikk publikum i ekstase denne oktoberkvelden i konserthuset, men Skrjabin kom desidert nærmest.
lørdag 15. oktober 2011
Kvinder fra Litteraturhuset til Manchester
Konsert:
Søndag 9/10 2011
Litteraturhuset, Oslo
Kvindelige Studenters Sangforening v/
Marit Tøndel Bodsberg
Norsk og nordisk korrepertoar
NRK har valgt Kvindelige Studenters Sangforening til å representere Norge i korkonkurransen «Let the Peoples Sing». Søndag sang «kvindene» på Litteraturhuset i Oslo.
Let the Peoples Sing
«Let the Peoples Sing» er en internasjonal korkonkurranse, der amatørkor fra ulike europeiske land møtes for å kappes om heder, ære og plasseringer. Konkurransen arrangeres annethvert år i regi av den europeiske kringkastingsunionen EBU, og årets finale avholdes i Manchester, England førstkommende søndag. Da vil kor fra Sverige, Finland, Danmark, Estland, Bulgaria, Tyskland, USA, Slovenia og Norge delta. Finalen sendes direkte på en rekke europeiske radiostasjoner, deriblant NRK P2.
Syngende studenter
Som Norges representant har NRK valgt å sende Kvindelige Studenters Sangforening (KSS). Under ledelse av sin faste dirigent, Marit Tøndel Bodsberg, har koret hatt en rivende utvikling de siste årene. De har bl.a. vært med på en rekke TV-opptredener, gitt ut den kritikerroste CD-platen «Arme jord ha jolefred», og urfremført flere verker av norske samtidskomponister. Og synger de studerende kvinnene som de gjorde under «generalprøven» i Litteraturhuset søndag, har NRK gjort et meget godt valg.
Rødt i Litteraturhuset
Kvindelige Studenters Sangforening har valgt kjoler i nyanser av rødt som sitt konsertantrekk i Manchester, og dette ble prøvd ut i Litteraturhuset søndag. På mange måter passer rødfargen både til kvinnenes sang og til repertoaret de har valgt som konkurranserepertoar. Klangen koret har i Karin Rehnqvists «När natten skänker frid» er rosenrød og silkemyk. Folketonen «Som den gylne sol frembryter» klinger friskt og fargerikt, som en gryende morgenrøde, i Henrik Ødegaards ypperlige arrangement. Og i den spanskinspirerte «Malaguena» fra Einojuhani Rautavaaras «Suite de Lorca» brenner kvinnene til med et fyrrig og gnistrende temperament.
Nytt og nordisk
Fellesnevnerne for det ti minutter lange programmet KSS har valgt til finalen i Manchester er nytt og nordisk. Rehnqvist, Rautavaara og Ødegård er alle ledende nålevende korkomponister i henholdsvis Sverige, Finland og Norge. Likevel er finaleprogrammet variert og spennende, og koret får virkelig vist hva de kan. I Litteraturhuset var disse verkene satt sammen med andre norske og nordiske korskatter. KSS sang den krevende «Triumf att finnas till» (Rehnqvists) like imponerende som den melankolske, finske folketonen «On suuri sun rantas autius». Og ingen synger nasjonalromantiske perler, som Edvard Griegs «De norske Fjeld» og Halfdan Kjerulfs «Over de høie fjelde», vakrere enn Kvindelige Studenters Sangforening.
Klang og kvalitet
Den homogene, velpolerte og vakre korklangen er utvilsomt en av KSS’ fremste egenskaper, men koret demonstrerer høy kvalitet på flere områder. I Litteraturhuset viste sangerne at de også behersker komplekse rytmer, klangeffekter og mer dissonanstette strukturer. Dessuten har de utviklet sylskarp presisjon og en spill levende musikkformidling. Kvindelige Studenters Sangforening er i toppform, og på sitt aller beste kan de ha vinnersjanser i «Let the Peoples Sing» på søndag. Da er det bare å håpe at de dyktige damene temmer juryen i Manchester med sine røde kjoler, sin fyrrige Malaguena og sin lysende nordiske korklang.
Finalen i «Let the Peoples Sing» sendes direkte på NRK P2 søndag 16. oktober fra kl. 19:00.
Søndag 9/10 2011
Litteraturhuset, Oslo
Kvindelige Studenters Sangforening v/
Marit Tøndel Bodsberg
Norsk og nordisk korrepertoar
NRK har valgt Kvindelige Studenters Sangforening til å representere Norge i korkonkurransen «Let the Peoples Sing». Søndag sang «kvindene» på Litteraturhuset i Oslo.
Let the Peoples Sing
«Let the Peoples Sing» er en internasjonal korkonkurranse, der amatørkor fra ulike europeiske land møtes for å kappes om heder, ære og plasseringer. Konkurransen arrangeres annethvert år i regi av den europeiske kringkastingsunionen EBU, og årets finale avholdes i Manchester, England førstkommende søndag. Da vil kor fra Sverige, Finland, Danmark, Estland, Bulgaria, Tyskland, USA, Slovenia og Norge delta. Finalen sendes direkte på en rekke europeiske radiostasjoner, deriblant NRK P2.
Syngende studenter
Som Norges representant har NRK valgt å sende Kvindelige Studenters Sangforening (KSS). Under ledelse av sin faste dirigent, Marit Tøndel Bodsberg, har koret hatt en rivende utvikling de siste årene. De har bl.a. vært med på en rekke TV-opptredener, gitt ut den kritikerroste CD-platen «Arme jord ha jolefred», og urfremført flere verker av norske samtidskomponister. Og synger de studerende kvinnene som de gjorde under «generalprøven» i Litteraturhuset søndag, har NRK gjort et meget godt valg.
Rødt i Litteraturhuset
Kvindelige Studenters Sangforening har valgt kjoler i nyanser av rødt som sitt konsertantrekk i Manchester, og dette ble prøvd ut i Litteraturhuset søndag. På mange måter passer rødfargen både til kvinnenes sang og til repertoaret de har valgt som konkurranserepertoar. Klangen koret har i Karin Rehnqvists «När natten skänker frid» er rosenrød og silkemyk. Folketonen «Som den gylne sol frembryter» klinger friskt og fargerikt, som en gryende morgenrøde, i Henrik Ødegaards ypperlige arrangement. Og i den spanskinspirerte «Malaguena» fra Einojuhani Rautavaaras «Suite de Lorca» brenner kvinnene til med et fyrrig og gnistrende temperament.
Nytt og nordisk
Fellesnevnerne for det ti minutter lange programmet KSS har valgt til finalen i Manchester er nytt og nordisk. Rehnqvist, Rautavaara og Ødegård er alle ledende nålevende korkomponister i henholdsvis Sverige, Finland og Norge. Likevel er finaleprogrammet variert og spennende, og koret får virkelig vist hva de kan. I Litteraturhuset var disse verkene satt sammen med andre norske og nordiske korskatter. KSS sang den krevende «Triumf att finnas till» (Rehnqvists) like imponerende som den melankolske, finske folketonen «On suuri sun rantas autius». Og ingen synger nasjonalromantiske perler, som Edvard Griegs «De norske Fjeld» og Halfdan Kjerulfs «Over de høie fjelde», vakrere enn Kvindelige Studenters Sangforening.
Klang og kvalitet
Den homogene, velpolerte og vakre korklangen er utvilsomt en av KSS’ fremste egenskaper, men koret demonstrerer høy kvalitet på flere områder. I Litteraturhuset viste sangerne at de også behersker komplekse rytmer, klangeffekter og mer dissonanstette strukturer. Dessuten har de utviklet sylskarp presisjon og en spill levende musikkformidling. Kvindelige Studenters Sangforening er i toppform, og på sitt aller beste kan de ha vinnersjanser i «Let the Peoples Sing» på søndag. Da er det bare å håpe at de dyktige damene temmer juryen i Manchester med sine røde kjoler, sin fyrrige Malaguena og sin lysende nordiske korklang.
Finalen i «Let the Peoples Sing» sendes direkte på NRK P2 søndag 16. oktober fra kl. 19:00.
Abonner på:
Innlegg (Atom)