Gigantomaniens pris

Konsert:
Torsdag 13/10 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Kenneth Tarver, tenor
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Kammerkor
Follo Kammerkor
KORiOSLO
Sølvguttene
Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett
Trefoldighet jentekor

J. Haydn: Te Deum
A. Skrjabin: Le poéme de l’extase
H. Berlioz: Te Deum

Hector Berlioz er kjent for to ting: sin briljante, fargerike orkestrering og sine gigantprosjekter og vanvittige ideer. Da hans mektige «Te Deum» ble urfremført i 1855, medvirket nesten tusen utøvere. I Oslo Konserthus torsdag var det «bare» drøyt 400 musikere i kor og orkester. Det var mer enn nok, for selv om et kor på 320 sangere er et mektig skue, har denne gigantomanien sin høye pris.

Det var ingenting å si på de unge og gamle korsangernes innsatsvilje og engasjement, og i de sterke partiene, akkompagnert av orgel og fullt orkester, demonstrerte koristene et imponerende lydnivå. Men når det mektige og lydsterke står i fokus, kan det gå ut over andre sider ved fremføringen. Til tross for Eivind Gullberg Jensens overtydelige dirigering, var det stadig vekk presisjonsproblemer både innad i koret og mellom kor og orkester. Dessuten var intonasjonen i de svakere partiene ikke alltid den beste. I Berlioz’ voldsomme hyllest til Napoleon, eller Gud eller hvem det nå er, var det derfor sangsolisten som imponerte mest. Kenneth Tarvers stemme hadde stor bæreevne og forbløffende lite vibrato i Oslo Konserthus’ håpløse lokaler.

Det er også verdt å stille spørsmål ved om det virkelig var fornuftig å fremføre dette verket i Konserthuset i det hele tatt. De dundrende åpningsakkordene i Berlioz-verket er avhengig av lang etterklang for å oppnå effekt og gi mening, men i Konserthuset kveles både orgel- og orkesterklang til døde. Lokalet var så uegnet til fremførelse av denne musikken at konserten til tider grenset til det parodiske. Så lenge Oslo har et av Europas akustisk dårligste konserthus, kunne man vurdert å flytte fremførelsen, for eksempel til en stor kirke, eller latt være å sette opp Berlioz’ «Te Deum» overhodet.

På en kveld spesielt preget av problematiske rammefaktorer, var orkesterets fremførelse av Aleksander Skrjabins «Ekstasens dikt» et lyspunkt. Skrjabin står høyt på den lange listen over komponister som hadde fortjent mer oppmerksomhet, og hvis musikk hadde tålt langt hyppigere fremførelse. Jo, tendensen til det overdrevne kan passe fint som beskrivelse av Skrjabins musikk og tenkning også, men som komponist har han dessuten mange spennende kvaliteter, bl.a. i harmonikk, klang og orkestrering.

Etter en dvask Haydn, var det befriende å høre orkesteret vise noe av sitt potensiale i Skrjabins forunderlige klangunivers. Ledet av en opplagt Gullberg Jensen demonstrerte Oslo Filharmonien lekker klangbehandling, lyttende samspill og velproporsjonerte dynamiske oppbygninger. Dessuten fikk publikum høre flere virkelig fine soloer, bl.a. i trompet og fiolin. Kanskje var det ingen poster på programmet som fikk publikum i ekstase denne oktoberkvelden i konserthuset, men Skrjabin kom desidert nærmest.