Symfonisk briljans

Konsert:
Torsdag 20/10 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jun Märkl

R. Strauss: Tod und Verklärung
F. Liszt: En Faust-symfoni

Franz Liszt er kjent for sitt lange, tynne hår og sine lange, flagrende fingre, for blendende pianoteknikk og prangende primadonnanykker, men klaverhistoriens største superstjerne var ikke bare briljant ved tangentene. Han var også en orkestreringens mester og virtuos. Når hans 200-årsjubileum nå feires over hele verden, er det derfor både gledelig og på sin plass at han også huskes som symfoniker. Oslo Filharmonien bidro til festivitasen med å fremføre et av Liszts best kjente orkesterverk, En Faust-symfoni, i et nesten fullsatt Oslo Konserthus torsdag.

Arven fra Hector Berlioz, og den franske orkestreringsstilen, er tydelig hos Liszt, og han hadde åpenbart både sans og sensibilitet for de ulike klangfargene i orkesteret. «En Faust-symfoni» er orkestrert på en måte som gjør at de ulike instrumentene og instrumentgruppene får klinge fritt, uten å drukne i en orkestral masse. Solistiske innslag, særlig i treblåserne og strykerne, avløses av smakfulle og velkalkulerte klangkombinasjoner, i et fargerikt, nyansert og variert fyrverkeri.

Dette musikalske fargespekteret kom fint frem i Filharmoniens fremføring torsdag. Blant de mange gode soloprestasjonene, er det spesielt verdt å nevne førsteoboistens følsomme klangbehandling samt en sjelden, men også sjeldent fint fremført, bratsjsolo. I tillegg imponerte treblåserne som gruppe, med sikker intonasjon og lyttende samspill. Noen av de lyse, velbalanserte treblåserakkordene var helt nydelige.

Da helheten var så vellykket, får vi heller bære over med at det tidvis var litt småsurt i enkelte av de kammermusikalske strykerpartiene og at det var sporadisk smågrums i horngruppen. Den tysk-japanske dirigenten Jun Märkl ledet orkesteret med stødig hånd og stort engasjement. Kunne han likevel tatt noe bedre tid i enkelte fraseavslutninger og overganger? I alle tilfeller ble fremføringen, både av Faust-symfonien og Strauss-stykket, en flott og givende musikkopplevelse.

I pausen på torsdagens konsert ble Arve Tellefsen overrakt Sibelius-prisen, bl.a. for sitt arbeid med å fremme finsk musikk generelt og Sibelius’ fiolinkonsert spesielt.