Ren nytelse i Operaen

Konsert:
Søndag 6/11 2011
Operaen

Det Norske Kammerorkester
Leif Ove Andsnes, piano

L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 1 og 3
W. A. Mozart: Ouverture til Idomeneo
D. Sjostakovitsj: Preludium og Scherzo for strykeoktett

Norsk verdensstjerne
Det var stor jubel i Operaens hovedsal da Norges største verdensstjerne innen klassisk musikk, Leif Ove Andsnes, fremførte to av Beethovens pianokonserter med Det Norske Kammerorkester. Det klages ofte over at tolkningene av de klassiske mesterverkene er for like, og Andsnes’ tolkning kan heller ikke karakteriseres som voldsomt sjokkerende. Likevel er det noe unikt ved denne mannens pianospill, en kvalitet av renhet, letthet og fullkommen balanse få andre pianister i verden kan vise til. Men hvordan harmonerer det egentlig med Beethovens lynne og revolusjonære sprengkraft?

Klaverets mestre
Andsnes er en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Hans teknikk behøver egentlig ikke annen omtale enn at den er fullkommen, og hver frase er så velbalansert og musikalsk at det er ren nytelse å lytte til. Hans klangbehandling er delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, og artikulasjonen er av en annen verden. Når Andsnes spiller raske løp i svake styrkegrader kan man ikke annet enn å måpe av beundring.

Ludwig van Beethoven var en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Vi aner ikke hvordan han spilte. Vi aner ikke om teknikken hans var fullkommen eller om hver frase var så velbalansert og musikalsk at det var ren nytelse å lytte til. Vi aner ikke om klangbehandlingen hans var delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, eller om artikulasjonen var av en annen verden. Vi aner heller ikke om publikum måpte. Og gjorde de det, var det neppe bare av beundring, men trolig også av sjokk. Vi vet ikke. Vi må gjette.

Tolkning med mening
Det handler egentlig ikke om historisk orientert oppføringspraksis. Den debatten spares herved til en annen anledning. Derimot handler det om hva som kunne vært annerledes i en strålende fremføring, ikke nødvendigvis bedre, men annerledes. Musikken er jo tross alt komponert av musikkhistoriens kanskje aller største dynamittgubbe. Så spørsmålet er betimelig: Kunne det gagnet fremføringen om Andsnes hadde spilt med enda større eksplosiv kraft og djevelsk råskap?

Jo, i enkelte partier kunne det gjort seg med et mer gnistrende temperament, a la Martha Argerich. Det er, av flere ulike grunner, vanskelig å sjokkere med Beethovens pianokonserter lenger, men et par snertne piskeslag eller musikalske raseriutbrudd kunne fått publikum til å måpe, ikke bare av beundring, men også av overraskelse. Det var ikke altfor mange store overraskelser i Andsnes’ Beethoven. Dette til tross, jeg har aldri hørt en bedre fremførelse av Beethovens første og tredje klaverkonsert. Nei, jeg ble ikke sjokkert, og jeg måpte mest av beundring, men når en pianist leverer en så teknisk perfekt og musikalsk, gjennomtenkt og helhetlig tolkning, kan man i grunnen ikke ønske mer. Å høre Andsnes spille Beethoven er ren nytelse.

Stilrent kammerorkester
Også Det Norske Kammerorkesters spill var til å nyte under gårsdagens konsert. Det dynamiske samspillet med hverandre og med solisten, den klokkeklare intonasjonen, presise presisjonen og stilrene musikalske helheten passet utsøkt med Andsnes’ tolkning. Som Andsnes, kunne imidlertid også orkesteret tatt ut enda mer på de dynamiske toppunktene. Det var kanskje særlig tydelig i førstesatsen av klaverkonsert nr. 1. Dessuten kunne de svakeste partiene med fordel vært enda svakere. Det hadde akustikken i Operaen tålt. Førstesatsen i konsert nr. 1 ble i beste fall måteholden og avbalansert, i verste fall dynamisk flat. Foruten dette ønsket om enda større dynamisk variasjon, var orkesterets spill upåklagelig. I tillegg til Beethoven-konsertene leverte de en solid Mozart-ouverture og en gnistrende Sjostakovitsj-oktett.