Lettvekterhelter

Konsert:
Torsdag 8/12 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Fabio Luisi
Jan Vogler, cello

R. Strauss: Don Quixote
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 3 «Eroica»

For mange er Ludwig van Beethoven en av musikkhistoriens store, revolusjonære helter. Kanskje nettopp derfor tillegges hans heltesymfoni «Eroica» ofte en kolossal tyngde og sprengkraft. I Fabio Luisis hender, derimot, ble Beethovens helt en elegant, dansende lettvekter. Hvordan passer det musikken?

Luisis letthet
Takk og lov for at ikke alle tolkninger av Beethovens symfonier er like! Hva ville vel ikke vært kjedeligere enn det? At Luisi velger å gjøre Beethoven på sin måte er selvsagt bare velkomment, og så blir det opp til oss tilhørere å avgjøre om det faller i smak eller ikke. Luisis stil er gjennomsiktig: I august dirigerte han Bruckners åttende med dette orkesteret, og både den gangen og nå ga han musikken en overraskende letthet.

I «Eroica» valgte Luisi raske og jevne tempi, korte åttendedeler og dynamisk måtehold. Slik fikk han frem den dansende karakteren i Beethovens rytmer og temaer. Tolkningen var frisk, men savnet av den Beethovenske tyngden og det store dramaet i musikken ble merkbart. Faren med en slik elegant og lettbent tolkning er at verket kan fremstå som overfladisk og trivielt. Mest kritisk var det i andresatsens berømte sørgemarsj som, etter mitt skjønn, ble både for rask og for lett, på grensen til intetsigende.

Musikalske helter
Luisis letthet preget også fremføringen av Richard Strauss’ tonedikt «Don Quixote», og selv om denne Don-en ikke er en virkelig helt og kanskje heller ikke fortjener verken dybde eller musikalsk heroisme, savnet fremføringen drama og høydepunkter. Luisi fremhevet enkelte klanglige og motiviske detaljer på en forførende måte, men spente Strauss’ senromantiske buer noe for lavt etter min smak.

Der Don Quixote og til dels også Fabio Luisi forble lettvekterhelter i Oslo Konserthus, var det flere virkelige helter blant musikerne på scenen. Den tyske cellisten Jan Vogler, som for øvrig ligner litt på Jan Eggum i utseende, behersket solorollen i Strauss-diktet strålende. Også bratsjen har lange solopartier, og orkesterets egen solobratsjist Catherine Bullock leverte også hun en heltemodig og solid innsats. Sammen med orkestermusikerne, som igjen presterte på toppnivå, kan Jan og Catherine ri inn i solnedgangen som kveldens desidert tøffeste helter.