Stjernekrig mot fordommer

Konsert:
Torsdag 19/1 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Lucas Richman

J. Williams: Star Wars suite

Fjernt for de fleste
«Once upon a time, in a galaxy far, far away…» Det er vel omtrent der majoriteten av barn, ungdom og unge voksne i dagens Norge mener den symfoniske orkestermusikken hører hjemme. – Denne musikken er ikke for oss, og tilhører ikke vår tid. Likevel vrimlet det av ungdom da Oslo Filharmonien spilte John Williams’ symfoniske filmmusikk fra den episke filmsagaen «Star Wars» i Oslo Konserthus i går. Og jubelen stod i taket etter hvert eneste nummer. Ungdommens herlige respons står i grell kontrast til den blaserte og dørgende forutsigelige applausen fra filharmoniens gjengse publikum. Tenk om begeistringen, interessen og entusiasmen kunne være like stor etter Brahms!

Opplevelser som denne, gjør det betimelig å stille seg noen viktige spørsmål: Hvem er det som har gravd den dype grøften mellom de store orkesterinstitusjonene og det yngre publikum, når interessen åpenbart er der? Hvem er det som har bygget konserthusets terskel så høy at den føles uoverstigelig for så mange? Og hvem er det som opprettholder den ekskluderende og selvdestruerende forestillingen om at klassisk musikk generelt, og symfoniske orkesterkonserter spesielt, er for de få og dedikerte?

Filmmusikk fenger
Så, hvorfor kommer ungdom, barnefamilier, studenter og filmnerder for å høre på musikken fra Star Wars, uten at de får se filmen? De kan jo bare leie den på Blu-ray og se den på hjemmekinoanlegget til tretti tusen med topp lydkvalitet, surround, popcorn og pauseknapp. Svaret ligger i musikkens tiltrekningskraft og umiddelbare appell, men kanskje også i konsertens form, forhåndsomtale og formidling. Uansett er det ugjendrivelig bevis for at det er interesse for orkestermusikk spilt «live» i konsertsalen.

Det er ingen tvil om at John Williams har lykkes med å nå ut til et bredt publikum med sin storslåtte Star Wars – musikk. Og ja, musikken er nok mer umiddelbart tilgjengelig enn mye av det kunstmusikalske kjernerepertoaret. Det betyr likevel ikke at musikken er uinteressant. Den er full av fengslende rytmer, store klanglig variasjon bl.a. i slagverk, uttrykksfulle temaer og presise skildringer av handling, karakterer eller atmosfære. Interessant nok, spøker Gustav Holsts «Planetene» stadig i bakgrunnen.

Strålende formidling
Like viktig som musikken selv, er formidlingen av den. Jeg gjentar: LIKE VIKTIG som musikken selv, er formidlingen av den. Torsdag ble formidlingen preget av at den smørblide amerikanske dirigenten Lucas Richman introduserte hvert enkelt nummer i Star Wars suiten. Richman fortalte levende og humoristisk om Luke Skywalker, Darth Vader, mørke krefter og dødsstjerner, og la aldri skjul på sin begeistring verken for musikken eller filmene. På den måten fikk han god kontakt med, og respons fra, publikum, og det oppstod en unik toveiskommunikasjon som er sjelden i denne salen.

Det er merkelig at man fremdeles er så redd for å snakke på klassiske konserter. Jo, Oslo-filharmonien har introdusert «Bak notene», men da må man selv oppsøke dette før konsertstart, og besøkstallene er varierende. Jeg tror ytterst få blir forstyrret av at noen kommer med en kort kommentar til verkene som skal spilles underveis i konserten. Snarere tvert i mot. For majoriteten vil det berike opplevelsen vesentlig.

Popularitet for enhver pris?
At Oslo-filharmoniens Star Wars – konsert var en suksess, tror jeg ingen av de tilstedeværende er i tvil om. Den tilgjengelige musikken ble fremført med høy kvalitet og profesjonalitet, og formidlet levende og underholdende. Stemningen stod i taket og publikum var i ekstase. At karakterer fra filmene vandret rundt i foajeen, og til og med brøt inn i konserten, gjorde opplevelsen stor også for de minste tilhørerne. Denne konserten var en perfekt introduksjon til orkesterkonserter for førstegangsbesøkende.

Betyr det at orkesteret utelukkende skal spille populær og tilgjengelig musikk, fra filmens eller underholdningsbransjens verden, for å fenge et nytt og yngre publikum? Selvsagt ikke. Oslo-filharmonien har, som landets fremste orkester, et ansvar som bærer av en kulturell arv og formidler av den europeiske kunstmusikktradisjonen. Noe hyppigere innslag av lettere og mer populær musikk hadde for så vidt ikke vært skadelig det heller, men det er særlig på formidlingsaspektet det er grunnlag for nytenkning.

Oslo-filharmonien behøver ikke å være et orkester for alle, men det kunne vært et orkester for langt flere dersom formidlingsformen og publikumskontakten var annerledes. Dette orkesteret har et produkt av gull, som et bredt lag av befolkningen kunne være interessert i, men det er pakket i et grått innpakningspapir. Kanskje den kommende sjefsdirigenten Vassily Petrenko har den magiske kraften som skal til for å åpne den forslitte emballasjen og vise frem gullet som glitrer på innsiden.