Konsert:
Onsdag 1/2 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen
Lars Anders Tomter, bratsj
Egil Hovland: Fanfare og koral
Erkki Sven Tüür: Illuminatio
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god!
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.
Hovlands verden
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest!
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?
En verden av lys
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys.
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige?
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!
Dvoraks gamle verden
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet.
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…
Väl skrivet! Har tänkt på att skriva om trampeklapp, stående ovationer och annat fårskalligt beteende i konsertsalar, men har inte kommit så långt. Följer dig också i att publiken har blivit äldre. Särskilt efter att operan byggdes känns det som om filharmonin åldrats radikalt.
SvarSlettGode poenger som vanlig! Jeg har enda til gode å overvære en konsert med OF i konserthuset som ikke ender med stående applaus.
SvarSlettEspen
Takk! Ja, man kommer til et punkt hvor man står i fare for å gå litt lei. Jeg synes denne konserten viste tydeligere enn på lenge hvilke utfordringer orkesteret og hele denne musikksjangeren står overfor i årene som kommer. Rammene må endres radikalt dersom orkesteret skal nå ut til nye og unge lyttere, og dersom produktet skal tilpasses tiden vi lever i.
SvarSlettJeg var ikke på konserten, men jeg synes kombinasjonen av etablert (Dvorak), litt moderne norsk (Hovland) og "nytt" representert ved estiske Tüür egentlig er et fin konsertprogram. Jeg synes Thomas Erma Møller må tåle at Dvorak er en populær (og fin) komponist ...
SvarSlettPer Michaelsen
Takk for kommentar! Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg synes programsammensetningen på denne konserten var både gjennomtenkt og vellykket. Det er snarere den sterke motviljen, eller kanskje man skulle si likegyldigheten, til all ny og/eller ukjent musikk jeg ønsker å ta et oppgjør med.
SvarSlettDvoraks musikk er enestående, og den fortjener selvsagt å bli spilt. Men ikke bare den. Jeg er av den oppfatning at det bør skapes større rom også for nyere musikk på orkesterets program. Ellers blir denne musikkformen og disse konsertene en støvete museumsgjenstand og ikke en levende kunstform.
Mitt aller største poeng er likevel hvordan publikum forholder seg avvisende til ny og ukjent musikk, og tilsvarende ukritisk bejublende til det kjente og kjære repertoaret. Det spiller ingen rolle hvordan det fremføres. Bare det er tonalt og fint og tre sterke durakkorder til slutt blir det stående ovasjoner og trampeklapp i konserthuset.
Publikum ser ikke lenger ut til å være interessert i å bli utfordret, bare få en bekreftelse på at Brahms fortsatt klinger som Brahms, og Dvorak som Dvorak. Da kan de nikke gjenkjennende til det de hører og plystre muntert på melodiene. Jeg tror det har med alder å gjøre. Blant generasjonen som dominerer publikumsskaren på disse konsertene fungerer det åpenbart, men hva med de neste generasjonene? Er de interesserte i å gå på museum for å høre gammel og velklingende musikk?
Vel, da er vi vel ganske enige. Jeg synes det er veldig sant det som et innlegg i radioen en gang uttrykte det: Man kan ikke høre på Brahms 2. symfoni hele tiden. Ved inn i mellom å høre på mer moderne komponister som Stravinsky og Messiaen gjør man både seg selv og Brahms en tjeneste.
SlettHei, Vi var på denne konserten i går(torsdag) og var blandt de som klappet behersket til Illuminatio. Vi ble dessverre ikke like begeistret for dette stykket som anmelderen. Vi er generelt ivrige etter å høre ny musikk, vi har fulgt komponister som John Adams og Nic Muhly og Gisle Kverndokk og Ragnar Søderlind. Og selvfølgelig Arne Nordheim. Men vi ble altså ikke veldig begeistret for Illuminatio. Det var forøvrig helt fullt så vidt vi kunne se i Konserthuset i går.
SlettHilsen Lise Opheim og Vic Hyde
Hei!
SlettDet er selvsagt lov å være uenig i ethvert musikkstykkes verdi. Jeg ønsker jo nettopp at det blir vist mer genuine følelser og meninger knyttet til musikken som blir spilt i Konserthuset, så vi slipper den dørgende forutsigbare reaksjonen jeg skriver om i teksten. Klassiske konserter trenger virkelige meningsytringer, buing, råtne tomater, stormende jubel, sterke uenigheter og debatt!
Min utbasunering er basert på en rekke lignende opplevelser, ikke bare fremføringen av dette verket. Jeg ønsker også å påpeke at det på ingen måte var min hensikt å rose Illuminatio opp i skyene, og det mener jeg heller ikke jeg har gjort i denne teksten (?).
Anmeldelsen er av konserten onsdag. Da var salen halvfull, men ingenting er hyggeligere enn om det var flere tilhørere til stede på torsdag.
Mvh
Thomas