Mahlers åttende i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 9. februar
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste


Turid Karlsen,
Erika Roos,

Hilde Haraldsen Sveen,

Marianne Beate Kielland,

Maija Skille,
Per-Håkan Precht,

Tommi Hakala,
Magne Fremmerlid

Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene,
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA,
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor

G. Mahler: Symfoni nr. 8

De tusendes symfoni
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige.

Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon.

Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?

Må oppleves i salen
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?

Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.

Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.

Kollektiv kraft
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket.

Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.