Har vi ikke tid?

Konsert:
Torsdag 16. februar 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Joshua Weilerstein
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Andreas Brantelid, cello
Marianna Shirinyan, piano

L. v. Beethoven: Konsert for fiolin, cello, klaver og orkester
E. Buene: Langsam und schmachtend
W. Lutoslawski: Konsert for orkester

Tid uten tid
Vestlig kunstmusikk gjenspeiler den vestlige måten å tenke tid på. Vi er aldri. Vi skal alltid. Denne streben etter noe, er selve grunnlaget for det funksjonsharmoniske systemet – bærebjelken i den klassiske musikktradisjonen. Bak ligger mål-middel-tankegangen, som i ytterste konsekvens fører til at alt blir middel til et uoppnåelig mål. Tonalitetskrisen, som i følge forenklede fremstillinger starter med «tristan-akkorden» i forspillet til Wagners opera «Tristan og Isolde», er et resultat av denne tenkningen.

Spenningen som (ikke) oppløses til avspenning. Dissonansen som (ikke) oppløses til konsonans. For Wagner tar det noen timer, men oppløsningen, eller målet, kommer til slutt i Liebestod og H-dur. Men hva skjer når målet ikke nås? Når dissonansen ikke oppløses? Da forsvinner også middelet. Hele mål-middel-tenkningen blir absurd, og erstattes av en ny kvalitet: væren. Vi skal ikke lenger. Vi er.

Vår tid er en tid uten tid. Ingen har tid i vår tid. Wagners opera representerer imidlertid en tid da det var tid. Tid til å lengte. Og til streben. Det er den unike kvaliteten i denne langsomheten som har inspirert komponisten Eivind Buene til å skrive verket «Langsam und schmachtend». Han ønsket å skrive langsom musikk med utgangspunkt i Wagners forspill. Ved å bruke Wagners tempobetegnelse som tittel, samt sitater fra mesterens preludium, er forbindelsen åpenbar. Hvorfor lykkes da ikke Buene?

Langsomt og smektende?
Langsomheten og det smektende i Wagners forspill ligger ikke i tempoet, men i etableringen av uforløst kjærlighet gjennom uoppløste dissonanser og kromatisk strebende melodilinjer. Det Buene har tatt med seg fra Wagner er først og fremst gestene. Oppadgående og nedadgående. Men Buenes gester streber ikke. De er raske og skimrer av lys, farge og klang. Musikken er verken langsom eller smektende.

I Buenes moderne tonespråk, der klangen i seg selv står i sentrum, erstattes Wagners langsomme og smektende streben av et slags øyeblikk. Tiden går ikke, men er. Og den fylles med strykernes klangrikdom og Buenes fargerike tonekomplekser. Det er en forutsetning for langsomhet, at tiden går. Og at den går langsomt. Med sine korte tidsspenn mislykkes Buene i å skape langsom musikk, men lykkes i skape moderne og verdifulle musikalske øyeblikk. Forbindelsen til Wagner blir imidlertid overflødig.

Barn av sin tid
Musikk er ikke noe før den blir fremført. Når verket «Langsam und schmachtend» skal oppleves, må også lytterne henfalle til en slags langsomhet. Det kan være vanskelig når den unge, amerikanske duracelldirigenten Joshua Weilerstein kommer småjoggende og flirende inn på scenen, holder et heseblesende innlegg om hva vi skal få med oss i den nye musikken og til slutt spretter opp på podiet for å dirigere langsomheten. Han veiver også som om det skulle vært musikken til Snurre Sprett. Sjelden har det vært større diskrepans mellom den klingende musikken og dirigentens bevegelser.

Weilerstein er utvilsomt et kjempetalent, men det er heller ikke tvil om at han er barn av sin tid. Som alle andre, har han ikke tid. Sånn sett, må det være en kombinasjon av verket og fremførelsen som førte til at opplevelsen av langsomhet uteble. Både Buene og Weilerstein ser ut til å tikke i 2000-tallets turbotempo.

Ungdommelig modenhet
Også fremføringen av Beethovens trippelkonsert, handlet på sin måte om tid. Eller kanskje snarere om timing. Weilerstein, med solistene bak ryggen, strevde med å få orkesteret inn på de rette stedene. Forholdet mellom orkesteret og solistene ble i beste fall spenningsfylt, i verste fall asynkront. Likevel har jeg aldri hørt en bedre tolkning av dette sjelden fremførte verket. Det skyldes først og fremst solistene.

Vilde Frang Bjærke, Andreas Brantelid og Marianna Shirinyan er unge. Derfor var det så bemerkelsesverdig at hovedinntrykket av trioen var modenhet. Samspillet solistene i mellom var suverent, og de fremstod med stor ro og tilstedeværelse. Dessuten hadde de åpenbart en felles idé om frasering, artikulasjon og foredrag. De gnistrende dialogene og det engasjerte kroppsspråket, kombinert med blendende teknikk og musikalsk overskudd, gjorde dette til en stor musikkopplevelse.

Solistene fikk, som alle andre i Oslo Konserthus, stående applaus. Dessverre er denne meningsytringen misbrukt i så stor grad at det har mistet sin kraft. At disse tre fortjente hyllest, er det likevel ingen tvil om.

Lutoslawski
Også avslutningsverket, Witold Lutoslawskis funklende «Konsert for orkester», ble en fin opplevelse. Jo, Weilerstein hoppet og spratt, og brukte opp kruttet altfor tidlig, men direksjonen var engasjert, presis og på teknisk høyt nivå. Dessuten spilte orkesteret upåklagelig. Anført av en slagkraftig slagverkseksjon og en bunnsolid messinggruppe, fikk publikum servert mange fine soloer og samspill på høyt nivå.

Så ble konserten en verdifull bruk av tiden likevel.