Ubuggelig Bach

Konsert:
Tirsdag 6/3 2012
Universitetets Aula

Det Norske Kammerorkester v/Terje Tønnesen
Bugge Wesseltoft, piano
Aslak Hartberg, kontrabass
Andreas Bye, slagverk

L. Janacek: Strykekvartett nr. 2 «Intime brev»
Utdrag fra Bugge Wesseltofts plate «Songs»
J.S. Bach/Tønnesen/Wesseltoft: Fra «Goldbergvariasjoner»

Blasfemi?
Når klassisk og jazz møtes, utfordres ikke bare to forskjellige sjangres unike egenart. Det reises også noen grunnleggende spørsmål om hva musikk er og bør være.

Hva kan jazzen tilføre Bach? Ingenting, vil mange si. For mange er Johann Sebastian Bachs musikk fullendt, ikonisk og sakral. For dem blir enhver tukling med dette musikalske sakramentet nærmest for skjødesløs blasfemi å regne. Bach trenger ikke trommesett eller ståbass, vil de si. Bach er best uten elektrisitet. Bøy ditt hode for mesterens skaperverk!

Motstanderne mener imidlertid at en slik konservativ posisjon gjør musikken støvete og død, og hilser nyskapningen velkommen. Å sette gammel musikk inn i en ny sammenheng gjør den levende, aktuell og spennende, er deres tese. Det er klart Bugge skal få spille Bach, hamrer de på kirkeveggen. Bach svinger. Hva er vel da bedre enn å blande Bach med jazz? Revolusjon! Eller vent… reformasjon!

To verdener
Konserten i Universitetets Aula i går kveld skulle kaste nytt lys over diskusjonen, for hva skjer når Terje Tønnesen arrangerer Bachs Goldbergvariasjoner for strykeorkester og attpåtil får med seg Bugge Wesseltoft og hans jazztrio på fremføringen?

I første del av konserten fikk publikum oppleve den store avstanden mellom sjangrene og mellom de to ensemblene. Det Norske Kammerorkester spilte Leos Janaceks andre strykekvartett, med undertittelen «Intime brev», i Tønnesens arrangement for strykeorkester. Fyrrig, elegant og stilsikkert, men til tider litt stivt. Deretter fikk Bugge Wesseltoft og venner boltre seg med et utdrag fra Bugges plate «Songs». Lekende og tiltalende, men kanskje noe ensformig. Diskrepansen i uttrykk, stil og formidling virket uforsonlig stor.

Bugges Bach
I andre del av konserten var meningen tilsynelatende at disse to musikalske verdenene skulle smelte sammen i fremføringen av Goldbergvariasjonene. Det var ikke spesielt vellykket. I enkelte partier fikk Bach riktignok en svingende hånd fra slagverker Andreas Bye, men stort sett betraktet de to strålende ensemblene hverandre fra god avstand.

Det åpnet med at Bugge spilte en av musikkhistoriens minst gripende versjoner av arien. Blant annet hadde han, av en eller annen grunn, tatt vekk all ornamentikk. Utsmykning, ja, men i denne musikalske perlen er ornamentikken det som glitrer. Uten den er arien bare enda en hard og uformelig gråstein. Forenkling kan være fruktbart, men i denne sammenhengen ble det fargeløst og intetsigende.

Statisk samspill
Det mest beklagelige ved konserten var likevel at overføringen av sterke egenskaper på tvers av sjangrene og ensemblene uteble. Jazzen kjennetegnes ofte av et unikt, notefritt, lyttende og levende samspill, som mange klassiske ensembler med fordel kunne lære mye av. Det Norske Kammerorkester lot seg imidlertid i liten grad påvirke av jazztrioen. De satt der med sine noter og spilte som de alltid har gjort. Høy kvalitet i alle ledd, godt samspill og eksellent intonasjon og presisjon, men notebasert og forutsigbart.

Istedenfor at det dynamiske i jazztrioens samspill ble overført til orkesteret, ble resultatet nærmest det motsatte. Jazzmusikernes spill ble stivt og låst da de måtte nistirre i noter de ikke er vant til å bruke.

Blasfemi?
Selv om blandingen opplevdes som problematisk ved flere anledninger i går, kan koblingen mellom klassisk og jazz likevel ha et potensiale. De to sjangrene har mye å lære av hverandre og kan utvikle sin egen egenart ved å lytte og spille mer sammen. Bach var likevel neppe det beste utgangspunktet for en slik fusjon.

Blasfemisk? På ingen måte. Men tilførte jazzen Bachs musikk noe nytt? Egentlig ikke. Med fare for å bli stemplet som konservativ… Denne fantastiske musikken lever i beste velgående når den står på egne ben. Nyskapning er kun velkomment om det kan tilføre en ny dimensjon, noe som for øvrig er en forutsetning for at det skal oppfattes som nyskapning overhodet. Bugges og Tønnesens Bachjazz tilførte Goldbergvariasjonene lite.