Når sensasjonen blir ordinær

Konsert:
Onsdag 7/3 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Xian Zhang
Alice Sara Ott, piano

A. Bibalo: Tjener for to herrer, ouverture
F. Liszt: Pianokonsert nr. 2
E. Elgar: Enigma-variasjoner

Jo, det er noe sensasjonelt ved at en ung jente spiller Franz Liszts andre pianokonsert med fullstendig teknisk kontroll allerede som 23-åring. Problemet er at sensasjonene i det klassiske musikkmiljøet kommer så tett at de er blitt normen. Det er harde tider. At noen spiller romantikkens store soloverker perfekt, er ikke lenger sensasjonelt. Den virkelige sensasjonen ville være om noen spilte dem annerledes.

Ordinær Ott
Den siste i rekken av ukentlige sensasjoner på besøk hos Oslo Filharmonien er den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott. Onsdag fremførte hun Liszts andre pianokonsert i Oslo Konserthus. Ott er teknisk briljant. Hennes totale kontroll er imidlertid både hennes forse og hemsko, hvis man kan bruke det uttrykket om en solist som spiller barbent(!).

Det er vakkert å høre på og de tekniske krumspringene imponerer, men uttrykket blir snilt og ordinært, på grensen til det kjedelige. Skal man nå ut med dette virtuoseriet, kreves det mer. Det kreves særpreg og egenart. Det mangler enda hos den unge og meget talentfulle Ott.

I ekstranummeret, «La campanella», også det av Liszt, var det en helt annen solist som entret scenen. Ott smilte og lo, og lekte med både toner og kroppsspråk. Om hun bare hadde gitt like mye av seg selv i pianokonserten.

Energisk enigma
Også orkesteret virket å ha slått inn på den ordinære linjen. Bibalos humoristiske, men grusomt banale ouverture til «Tjener for to herrer» ble godt spilt, men opplevdes likevel som en transportetappe. Var ikke musikerne heller spesielt begeistret for musikken?

Elgars Enigma-variasjoner er et interessant verk. Ser man bort fra den latterlige gåten komponisten skal ha skjult i verket i form av et ikke-eksisterende tema, er musikken faktisk både vakker og ganske morsom. Også den grenser til tider til det banale, men reddes av sin friskhet og annerledeshet.

«I anledning kvinnedagen», hadde Oslo Filharmonien sørget for en kvinnelig dirigent, kinesiske Xian Zhang. At det faktisk er et tema, sier vel noe om hvor stor mannsdominansen fremdeles er i dette yrket. Vel, feminisme til side, Zhang leverte en frisk og energisk versjon av Enigma-variasjonene. Skuffende ordinær, med tanke på at hun tross alt er både kvinne og ikke-europeer. I det klassiske musikkmiljøet seirer konformiteten på tvers av både kjønn og landegrenser, men la gå. Publikum i den halvtomme salen i Oslo Konserthus virket begeistret, og fremføringen var flott.