(Denne teksten er også publisert på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011112414583385547264)
I 2013 tar russiske Vassily Petrenko over jobben som sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien etter Jukka-Pekka Saraste. Den talentfulle maestroen har gjort stor karriere i Liverpool, og denne uken gjestet han Oslo. Ballades anmelder fulgte Petrenko på prøve, bak notene og på konsert i Oslo Konserthus.
Petrenko på prøve
Vassily Petrenko har uttalt at han kommer fra en skole der sølv er nederlag og at han ønsker å få ut orkesterets fulle potensiale. Allerede under onsdagens orkesterprøve kunne man ane at denne mannen mener alvor. Petrenko var ekstremt nøye og presis i måten han jobbet med orkesteret på, og fokuset var like sterkt om komponisten het Rolf Wallin eller Sibelius. Dirigentens meninger ble formidlet til musikerne med tydelig taktering og klare beskjeder, men i en vennlig tone og med glimt i øyet.
Bak notene
På introduksjonsseansen «Bak notene» før Filharmoniens konserter er det vanligvis en håndfull skuelystne. I går, da Petrenko var på plass, var antallet mangedoblet. Det skyldtes nok ikke bare nyhetens interesse, men også at dirigenten har et naturlig publikumstekke. Han er ung og utadvendt, har et sympatisk og avslappet vesen og masse humor. «Jo, jeg er kjent i Liverpool, men ikke like kjent som John, Paul, George og Ringo eller Steven Gerrard», sa han til humring fra salen. Bak notene lovet Petrenko både CD-innspillinger, turneer og et variert repertoar når han tar over. «Det blir ikke bare russisk musikk», forsikret han.
Festkonsert
Russisk ble det imidlertid da Petrenko hadde med seg Tsjaikovskijs fjerde symfoni på torsdagens konsert i Oslo Konserthus. Og for en konsert det ble! Det var nok ikke bare TV-kameraene som gjorde at musikerne satt litt lenger frem på stolene, var skjerpet til fingerspissene og spilte strålende. For er det noe Petrenko sprer både til musikere og publikum, så er det energi, entusiasme og engasjement. Hans eksplosive vitalitet betyr imidlertid på ingen måte at det skorter på dybde i fortolkningen. Petrenko formet de lange linjene, de emosjonelt ekspressive oppbygningene og de klanglige finessene i Tsjaikovskij på en fremragende måte. Fremføringen ble møtt med stående ovasjoner, og Petrenko bladde frem ekstranumre av Rachmaninov og Tsjaikovskij.
Før Konserthuset fyltes av russisk romantikk, fikk publikum høre Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert med selveste Joshua Bell som solist. Han leverte en strålende og personlig fremføring med stort teknisk og musikalsk overskudd. Det var også gledelig at Rolf Wallins enestående «Act», også det fenomenalt fremført, ble spilt som åpningsnummer. Og skal vi tro Petrenko kan det bli mer ny, norsk musikk når han tar over. Hans ord fra «Bak notene» klinger i alle fall som musikk i denne anmelderens ører: «Hvis ikke vi spiller norsk samtidsmusikk, hvem gjør det da?»
Filharmonisk fremtid
Bare tiden vil vise om Oslo-Filharmonien har valgt rett sjefsdirigent. Petrenkos prøvetid i Oslo tyder i alle fall på at orkesteret får en entusiastisk, utadvendt og usedvanlig begavet dirigent med høye ambisjoner og stort publikumstekke. Det kan være akkurat det dette orkesteret og denne musikkformen trenger.
Konserten sendes på «Hovedscenen» på NRK 2 i desember.
fredag 25. november 2011
mandag 7. november 2011
Ren nytelse i Operaen
Konsert:
Søndag 6/11 2011
Operaen
Det Norske Kammerorkester
Leif Ove Andsnes, piano
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 1 og 3
W. A. Mozart: Ouverture til Idomeneo
D. Sjostakovitsj: Preludium og Scherzo for strykeoktett
Norsk verdensstjerne
Det var stor jubel i Operaens hovedsal da Norges største verdensstjerne innen klassisk musikk, Leif Ove Andsnes, fremførte to av Beethovens pianokonserter med Det Norske Kammerorkester. Det klages ofte over at tolkningene av de klassiske mesterverkene er for like, og Andsnes’ tolkning kan heller ikke karakteriseres som voldsomt sjokkerende. Likevel er det noe unikt ved denne mannens pianospill, en kvalitet av renhet, letthet og fullkommen balanse få andre pianister i verden kan vise til. Men hvordan harmonerer det egentlig med Beethovens lynne og revolusjonære sprengkraft?
Klaverets mestre
Andsnes er en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Hans teknikk behøver egentlig ikke annen omtale enn at den er fullkommen, og hver frase er så velbalansert og musikalsk at det er ren nytelse å lytte til. Hans klangbehandling er delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, og artikulasjonen er av en annen verden. Når Andsnes spiller raske løp i svake styrkegrader kan man ikke annet enn å måpe av beundring.
Ludwig van Beethoven var en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Vi aner ikke hvordan han spilte. Vi aner ikke om teknikken hans var fullkommen eller om hver frase var så velbalansert og musikalsk at det var ren nytelse å lytte til. Vi aner ikke om klangbehandlingen hans var delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, eller om artikulasjonen var av en annen verden. Vi aner heller ikke om publikum måpte. Og gjorde de det, var det neppe bare av beundring, men trolig også av sjokk. Vi vet ikke. Vi må gjette.
Tolkning med mening
Det handler egentlig ikke om historisk orientert oppføringspraksis. Den debatten spares herved til en annen anledning. Derimot handler det om hva som kunne vært annerledes i en strålende fremføring, ikke nødvendigvis bedre, men annerledes. Musikken er jo tross alt komponert av musikkhistoriens kanskje aller største dynamittgubbe. Så spørsmålet er betimelig: Kunne det gagnet fremføringen om Andsnes hadde spilt med enda større eksplosiv kraft og djevelsk råskap?
Jo, i enkelte partier kunne det gjort seg med et mer gnistrende temperament, a la Martha Argerich. Det er, av flere ulike grunner, vanskelig å sjokkere med Beethovens pianokonserter lenger, men et par snertne piskeslag eller musikalske raseriutbrudd kunne fått publikum til å måpe, ikke bare av beundring, men også av overraskelse. Det var ikke altfor mange store overraskelser i Andsnes’ Beethoven. Dette til tross, jeg har aldri hørt en bedre fremførelse av Beethovens første og tredje klaverkonsert. Nei, jeg ble ikke sjokkert, og jeg måpte mest av beundring, men når en pianist leverer en så teknisk perfekt og musikalsk, gjennomtenkt og helhetlig tolkning, kan man i grunnen ikke ønske mer. Å høre Andsnes spille Beethoven er ren nytelse.
Stilrent kammerorkester
Også Det Norske Kammerorkesters spill var til å nyte under gårsdagens konsert. Det dynamiske samspillet med hverandre og med solisten, den klokkeklare intonasjonen, presise presisjonen og stilrene musikalske helheten passet utsøkt med Andsnes’ tolkning. Som Andsnes, kunne imidlertid også orkesteret tatt ut enda mer på de dynamiske toppunktene. Det var kanskje særlig tydelig i førstesatsen av klaverkonsert nr. 1. Dessuten kunne de svakeste partiene med fordel vært enda svakere. Det hadde akustikken i Operaen tålt. Førstesatsen i konsert nr. 1 ble i beste fall måteholden og avbalansert, i verste fall dynamisk flat. Foruten dette ønsket om enda større dynamisk variasjon, var orkesterets spill upåklagelig. I tillegg til Beethoven-konsertene leverte de en solid Mozart-ouverture og en gnistrende Sjostakovitsj-oktett.
Søndag 6/11 2011
Operaen
Det Norske Kammerorkester
Leif Ove Andsnes, piano
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 1 og 3
W. A. Mozart: Ouverture til Idomeneo
D. Sjostakovitsj: Preludium og Scherzo for strykeoktett
Norsk verdensstjerne
Det var stor jubel i Operaens hovedsal da Norges største verdensstjerne innen klassisk musikk, Leif Ove Andsnes, fremførte to av Beethovens pianokonserter med Det Norske Kammerorkester. Det klages ofte over at tolkningene av de klassiske mesterverkene er for like, og Andsnes’ tolkning kan heller ikke karakteriseres som voldsomt sjokkerende. Likevel er det noe unikt ved denne mannens pianospill, en kvalitet av renhet, letthet og fullkommen balanse få andre pianister i verden kan vise til. Men hvordan harmonerer det egentlig med Beethovens lynne og revolusjonære sprengkraft?
Klaverets mestre
Andsnes er en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Hans teknikk behøver egentlig ikke annen omtale enn at den er fullkommen, og hver frase er så velbalansert og musikalsk at det er ren nytelse å lytte til. Hans klangbehandling er delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, og artikulasjonen er av en annen verden. Når Andsnes spiller raske løp i svake styrkegrader kan man ikke annet enn å måpe av beundring.
Ludwig van Beethoven var en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Vi aner ikke hvordan han spilte. Vi aner ikke om teknikken hans var fullkommen eller om hver frase var så velbalansert og musikalsk at det var ren nytelse å lytte til. Vi aner ikke om klangbehandlingen hans var delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, eller om artikulasjonen var av en annen verden. Vi aner heller ikke om publikum måpte. Og gjorde de det, var det neppe bare av beundring, men trolig også av sjokk. Vi vet ikke. Vi må gjette.
Tolkning med mening
Det handler egentlig ikke om historisk orientert oppføringspraksis. Den debatten spares herved til en annen anledning. Derimot handler det om hva som kunne vært annerledes i en strålende fremføring, ikke nødvendigvis bedre, men annerledes. Musikken er jo tross alt komponert av musikkhistoriens kanskje aller største dynamittgubbe. Så spørsmålet er betimelig: Kunne det gagnet fremføringen om Andsnes hadde spilt med enda større eksplosiv kraft og djevelsk råskap?
Jo, i enkelte partier kunne det gjort seg med et mer gnistrende temperament, a la Martha Argerich. Det er, av flere ulike grunner, vanskelig å sjokkere med Beethovens pianokonserter lenger, men et par snertne piskeslag eller musikalske raseriutbrudd kunne fått publikum til å måpe, ikke bare av beundring, men også av overraskelse. Det var ikke altfor mange store overraskelser i Andsnes’ Beethoven. Dette til tross, jeg har aldri hørt en bedre fremførelse av Beethovens første og tredje klaverkonsert. Nei, jeg ble ikke sjokkert, og jeg måpte mest av beundring, men når en pianist leverer en så teknisk perfekt og musikalsk, gjennomtenkt og helhetlig tolkning, kan man i grunnen ikke ønske mer. Å høre Andsnes spille Beethoven er ren nytelse.
Stilrent kammerorkester
Også Det Norske Kammerorkesters spill var til å nyte under gårsdagens konsert. Det dynamiske samspillet med hverandre og med solisten, den klokkeklare intonasjonen, presise presisjonen og stilrene musikalske helheten passet utsøkt med Andsnes’ tolkning. Som Andsnes, kunne imidlertid også orkesteret tatt ut enda mer på de dynamiske toppunktene. Det var kanskje særlig tydelig i førstesatsen av klaverkonsert nr. 1. Dessuten kunne de svakeste partiene med fordel vært enda svakere. Det hadde akustikken i Operaen tålt. Førstesatsen i konsert nr. 1 ble i beste fall måteholden og avbalansert, i verste fall dynamisk flat. Foruten dette ønsket om enda større dynamisk variasjon, var orkesterets spill upåklagelig. I tillegg til Beethoven-konsertene leverte de en solid Mozart-ouverture og en gnistrende Sjostakovitsj-oktett.
søndag 6. november 2011
På eventyr med KORK
Konsert:
Lørdag 5/11 2011
Universitetets Aula
Kringkastingsorkesteret v/Arvid Engegård
Juliet Jopling, bratsj
W.A. Mozart: Symfoni nr. 29
B. Bartok: Bratsjkonsert
N. Rimskij-Korsakov: Sheherazade
Musikalsk eventyr
Den persiske prinsessen, Sheherazade, skal tilbringe en natt med den onde og morderiske kong Shahryar. Kongen har får vane å ta livet av sine koner etter bryllupsnatten, fordi han ikke stoler på dem lenger. Sheherazade må fortelle eventyr på eventyr for at kongen ikke skal drepe henne, og hver natt passer hun på å stoppe midt i fortellingen. Kongen vil vite hvordan det ender, og utsetter henrettelsen igjen og igjen…
De fantastiske fortellingene fra «1001 natt» er bakteppet for Nikolaj Rimskij-Korsakovs mest kjente orkesterverk, «Sheherazade». Og musikken er eventyrlig den også. Rimskij-Korsakov var orkestreringens mester, og de orientalskkrydrede russiske tonene presenteres med en usedvanlig fargerik og variert klangpalett. Hvert instrument har idiomatiske stemmer. De er virtuose, men ligger godt i musikernes hender. Enda viktigere er Rimskij-Korsakovs sans for delikate klangkombinasjoner, og at han lar hvert enkelt instrument og hver instrumentgruppe få klinge ubesudlet av andre klanger.
Forbilledlig formidling
At musikken er sagnomsust er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en konsertfremføring av «Sheherazade» skal bli vellykket. Det er også avgjørende at fortelleren av eventyret, orkesteret, fremfører det med innlevelse og kvalitet. En av Kringkastingsorkesterets forser, i forhold til mange andre ensembler i det klassiske musikkmiljøet, er nettopp dets egenskaper innen musikkformidling, både verbalt og musikalsk. Det begynner allerede i forhåndsomtalene på nettet og andre steder, og ender opp i selve konserten.
KORK har for vane å presentere musikken kort med en konferansier, og så også under gårsdagens konsert i Aulaen. Jeg er av den klare oppfatning at Jan Fredrik Heyerdahls fyndige introduksjoner til musikken ikke på noen måte virket forstyrrende for konserten, men at de tvert i mot beriket opplevelsen for mange. Det er ikke til å undres over at publikum på KORK’s konserter har en uvanlig lav gjennomsnittsalder til orkesterkonserter å være når innpakningen er så innbydende.
Enda viktigere er selvsagt den musikalske formidlingen, og også på dette punktet skårer KORK høyt. Musikerne smiler på scenen. Det er ikke en selvfølge i dette miljøet. De har en enestående kontakt med hverandre, med dirigent og med publikum. I går fikk de dessuten drahjelp av en over gjennomsnittet engasjert og entusiastisk dirigent i norske Arvid Engegård, som sprudlet av teknisk og musikalsk overskudd fra ende til annen.
Høyt musikalsk nivå
Det må også påpekes at det musikalske nivået i KORK for tiden er meget høyt. Under «Sheherazade» fikk publikum i Aulaen høre et vell av strålende soloer, særlig i treblåserne og i solofiolin. Intonasjonen var i all hovedsak god gjennom hele konserten, og med unntak av en ustø åpning av Mozart-symfonien var presisjonen på plass. Det spruter av KORK når de spiller musikk, og da er det mye lettere å se gjennom fingrene med litt, nærmest ubetydelig, småslaps i noen få messinginnsatser og en og annen småsur treblåserakkord. Alt i alt spilte orkesteret glitrende gjennom hele superlørdagen.
Glitrende kan også være en passende beskrivelse av konsertens bratsjsolist, Juliet Jopling. Med tekniske krumspring, variert klangbehandling og godt samspill med orkester og dirigent viste hun hvorfor Bartoks fascinerende bratsjkonsert gjerne kunne vært spilt enda oftere. Jopling passet for øvrig som hånd i hanske med kringkastingsorkesterets levende formidling. Også solisten bød på seg selv med mimikk, smil og kroppsspråk. Den strålende musikalske fremførelsen og den gode kontakten med publikum falt i smak, og bratsjisten ble møtt med jubel fra salen.
Snipp snapp snute…
Etter et to timer langt, sprudlende musikalsk eventyr i Universitetets Aula gikk publikum igjen hver til sitt. Sheherazade går til slutt tom for eventyr hun også, men da har Kongen forelsket seg i henne og blitt en klokere og bedre mann. Han sparer livet hennes og gjør henne til sin dronning. Jeg tror nok mange tilhørere har forelsket seg i KORK også, og skal den klassiske musikken overleve i fremtiden, bør nok flere i det klassiske musikkmiljøet lytte når dette orkesteret forteller musikalske eventyr.
Lørdag 5/11 2011
Universitetets Aula
Kringkastingsorkesteret v/Arvid Engegård
Juliet Jopling, bratsj
W.A. Mozart: Symfoni nr. 29
B. Bartok: Bratsjkonsert
N. Rimskij-Korsakov: Sheherazade
Musikalsk eventyr
Den persiske prinsessen, Sheherazade, skal tilbringe en natt med den onde og morderiske kong Shahryar. Kongen har får vane å ta livet av sine koner etter bryllupsnatten, fordi han ikke stoler på dem lenger. Sheherazade må fortelle eventyr på eventyr for at kongen ikke skal drepe henne, og hver natt passer hun på å stoppe midt i fortellingen. Kongen vil vite hvordan det ender, og utsetter henrettelsen igjen og igjen…
De fantastiske fortellingene fra «1001 natt» er bakteppet for Nikolaj Rimskij-Korsakovs mest kjente orkesterverk, «Sheherazade». Og musikken er eventyrlig den også. Rimskij-Korsakov var orkestreringens mester, og de orientalskkrydrede russiske tonene presenteres med en usedvanlig fargerik og variert klangpalett. Hvert instrument har idiomatiske stemmer. De er virtuose, men ligger godt i musikernes hender. Enda viktigere er Rimskij-Korsakovs sans for delikate klangkombinasjoner, og at han lar hvert enkelt instrument og hver instrumentgruppe få klinge ubesudlet av andre klanger.
Forbilledlig formidling
At musikken er sagnomsust er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en konsertfremføring av «Sheherazade» skal bli vellykket. Det er også avgjørende at fortelleren av eventyret, orkesteret, fremfører det med innlevelse og kvalitet. En av Kringkastingsorkesterets forser, i forhold til mange andre ensembler i det klassiske musikkmiljøet, er nettopp dets egenskaper innen musikkformidling, både verbalt og musikalsk. Det begynner allerede i forhåndsomtalene på nettet og andre steder, og ender opp i selve konserten.
KORK har for vane å presentere musikken kort med en konferansier, og så også under gårsdagens konsert i Aulaen. Jeg er av den klare oppfatning at Jan Fredrik Heyerdahls fyndige introduksjoner til musikken ikke på noen måte virket forstyrrende for konserten, men at de tvert i mot beriket opplevelsen for mange. Det er ikke til å undres over at publikum på KORK’s konserter har en uvanlig lav gjennomsnittsalder til orkesterkonserter å være når innpakningen er så innbydende.
Enda viktigere er selvsagt den musikalske formidlingen, og også på dette punktet skårer KORK høyt. Musikerne smiler på scenen. Det er ikke en selvfølge i dette miljøet. De har en enestående kontakt med hverandre, med dirigent og med publikum. I går fikk de dessuten drahjelp av en over gjennomsnittet engasjert og entusiastisk dirigent i norske Arvid Engegård, som sprudlet av teknisk og musikalsk overskudd fra ende til annen.
Høyt musikalsk nivå
Det må også påpekes at det musikalske nivået i KORK for tiden er meget høyt. Under «Sheherazade» fikk publikum i Aulaen høre et vell av strålende soloer, særlig i treblåserne og i solofiolin. Intonasjonen var i all hovedsak god gjennom hele konserten, og med unntak av en ustø åpning av Mozart-symfonien var presisjonen på plass. Det spruter av KORK når de spiller musikk, og da er det mye lettere å se gjennom fingrene med litt, nærmest ubetydelig, småslaps i noen få messinginnsatser og en og annen småsur treblåserakkord. Alt i alt spilte orkesteret glitrende gjennom hele superlørdagen.
Glitrende kan også være en passende beskrivelse av konsertens bratsjsolist, Juliet Jopling. Med tekniske krumspring, variert klangbehandling og godt samspill med orkester og dirigent viste hun hvorfor Bartoks fascinerende bratsjkonsert gjerne kunne vært spilt enda oftere. Jopling passet for øvrig som hånd i hanske med kringkastingsorkesterets levende formidling. Også solisten bød på seg selv med mimikk, smil og kroppsspråk. Den strålende musikalske fremførelsen og den gode kontakten med publikum falt i smak, og bratsjisten ble møtt med jubel fra salen.
Snipp snapp snute…
Etter et to timer langt, sprudlende musikalsk eventyr i Universitetets Aula gikk publikum igjen hver til sitt. Sheherazade går til slutt tom for eventyr hun også, men da har Kongen forelsket seg i henne og blitt en klokere og bedre mann. Han sparer livet hennes og gjør henne til sin dronning. Jeg tror nok mange tilhørere har forelsket seg i KORK også, og skal den klassiske musikken overleve i fremtiden, bør nok flere i det klassiske musikkmiljøet lytte når dette orkesteret forteller musikalske eventyr.
fredag 28. oktober 2011
Moderne mesterverk
Konsert:
Torsdag 27/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Lawrence Renes
Arthur Kisenyi, skuespiller
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 9
R. Wallin: Strange News
I introduksjonssamtalen «Bak notene» hevdet professor i musikkvitenskap Erling Gulbrandsen at Rolf Wallin nok må regnes som Norges fremste nålevende komponist. Mye tyder på at han har rett. Wallins musikk spilles verden over, og han har mestret det kunststykket å komponere musikk i et personlig og moderne tonespråk, men likevel fange interesse fra et bredt publikum. Under gårsdagens konsert ble denne antagelsen bare bekreftet. Det gripende multimediaverket «Strange news», som omhandler det hjerteskjærende fenomenet barnesoldater, er intet mindre enn et moderne mesterverk.
Før Wallin fikk slippe til i konserthuset var det imidlertid Sjostakovitsjs niende symfoni som stod på programmet. Mon tro om dirigent Lawrence Renes var stresset? Samtlige satser, med unntak av første, gikk i alle fall i et uvanlig høyt tempo, og det gikk ut over det musikalske. Den spøkelsesaktige andresatsen med sine klanglige og teksturale finesser ble tom og intetsigende. Det syntes nok publikum også, for maken til kollektivt hosteanfall etter en sats har jeg nesten ikke opplevd i Oslo Konserthus.
Fjerdesatsen gikk også for fort, og de vulgære messingstøtene ble ufarliggjort til det kjedsommelige. I det hele tatt virket det som Renes forsøkte å dekke over alt det absurde, sarkastiske og «sjostakovitsjske» i denne symfonien, og da er det ikke mye igjen. Heldigvis lot Renes være å dirigere den ekspressive fagottsoloen, som ble sterkt og personlig fremført av orkesterets førstefagottist. Til tross for at Renes’ heseblesende tempo tidvis gikk ut over artikulasjonen i orkesteret, leverte musikerne en heroisk innsats og mange virtuose soloprestasjoner. Alt i alt ble Sjostakovitsj-fremføringen likevel «strange», paradoksalt nok nettopp fordi Renes dekket over alt som er «strange».
Både orkester og dirigent kom imidlertid langt mer til sin rett i Wallins verk. Her viste Renes seg som en ypperlig leder med full kontroll over det musikalske. Orkesteret, anført av en sylskarp slagverkseksjon, viste militær presisjon og raffinert klangbehandling. Samspillet var like upåklagelig i de dundrende krigspartiene som i den sarte og håpefulle avslutningen av verket. En stor del av æren for at konserten satte så dype spor skal også den unge skuespilleren fra Uganda, Arthur Kisenyi, ha. Hans resitering av teksten, direkte i konsertsalen og projisert på filmlerretet innimellom de grusomme nyhetsreportasjene, var så intens og ektefølt at det virkelig rørte publikum.
I hverdagen serveres så mange «strange news» gjennom ulike medier at ethvert menneske er nødt til å holde emosjonell avstand for ikke å gå til grunne. Da er det sunt å oppleve verk som dette, å bli minnet om den grunnleggende menneskelige egenskapen empati.
Torsdag 27/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Lawrence Renes
Arthur Kisenyi, skuespiller
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 9
R. Wallin: Strange News
I introduksjonssamtalen «Bak notene» hevdet professor i musikkvitenskap Erling Gulbrandsen at Rolf Wallin nok må regnes som Norges fremste nålevende komponist. Mye tyder på at han har rett. Wallins musikk spilles verden over, og han har mestret det kunststykket å komponere musikk i et personlig og moderne tonespråk, men likevel fange interesse fra et bredt publikum. Under gårsdagens konsert ble denne antagelsen bare bekreftet. Det gripende multimediaverket «Strange news», som omhandler det hjerteskjærende fenomenet barnesoldater, er intet mindre enn et moderne mesterverk.
Før Wallin fikk slippe til i konserthuset var det imidlertid Sjostakovitsjs niende symfoni som stod på programmet. Mon tro om dirigent Lawrence Renes var stresset? Samtlige satser, med unntak av første, gikk i alle fall i et uvanlig høyt tempo, og det gikk ut over det musikalske. Den spøkelsesaktige andresatsen med sine klanglige og teksturale finesser ble tom og intetsigende. Det syntes nok publikum også, for maken til kollektivt hosteanfall etter en sats har jeg nesten ikke opplevd i Oslo Konserthus.
Fjerdesatsen gikk også for fort, og de vulgære messingstøtene ble ufarliggjort til det kjedsommelige. I det hele tatt virket det som Renes forsøkte å dekke over alt det absurde, sarkastiske og «sjostakovitsjske» i denne symfonien, og da er det ikke mye igjen. Heldigvis lot Renes være å dirigere den ekspressive fagottsoloen, som ble sterkt og personlig fremført av orkesterets førstefagottist. Til tross for at Renes’ heseblesende tempo tidvis gikk ut over artikulasjonen i orkesteret, leverte musikerne en heroisk innsats og mange virtuose soloprestasjoner. Alt i alt ble Sjostakovitsj-fremføringen likevel «strange», paradoksalt nok nettopp fordi Renes dekket over alt som er «strange».
Både orkester og dirigent kom imidlertid langt mer til sin rett i Wallins verk. Her viste Renes seg som en ypperlig leder med full kontroll over det musikalske. Orkesteret, anført av en sylskarp slagverkseksjon, viste militær presisjon og raffinert klangbehandling. Samspillet var like upåklagelig i de dundrende krigspartiene som i den sarte og håpefulle avslutningen av verket. En stor del av æren for at konserten satte så dype spor skal også den unge skuespilleren fra Uganda, Arthur Kisenyi, ha. Hans resitering av teksten, direkte i konsertsalen og projisert på filmlerretet innimellom de grusomme nyhetsreportasjene, var så intens og ektefølt at det virkelig rørte publikum.
I hverdagen serveres så mange «strange news» gjennom ulike medier at ethvert menneske er nødt til å holde emosjonell avstand for ikke å gå til grunne. Da er det sunt å oppleve verk som dette, å bli minnet om den grunnleggende menneskelige egenskapen empati.
fredag 21. oktober 2011
Symfonisk briljans
Konsert:
Torsdag 20/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Jun Märkl
R. Strauss: Tod und Verklärung
F. Liszt: En Faust-symfoni
Franz Liszt er kjent for sitt lange, tynne hår og sine lange, flagrende fingre, for blendende pianoteknikk og prangende primadonnanykker, men klaverhistoriens største superstjerne var ikke bare briljant ved tangentene. Han var også en orkestreringens mester og virtuos. Når hans 200-årsjubileum nå feires over hele verden, er det derfor både gledelig og på sin plass at han også huskes som symfoniker. Oslo Filharmonien bidro til festivitasen med å fremføre et av Liszts best kjente orkesterverk, En Faust-symfoni, i et nesten fullsatt Oslo Konserthus torsdag.
Arven fra Hector Berlioz, og den franske orkestreringsstilen, er tydelig hos Liszt, og han hadde åpenbart både sans og sensibilitet for de ulike klangfargene i orkesteret. «En Faust-symfoni» er orkestrert på en måte som gjør at de ulike instrumentene og instrumentgruppene får klinge fritt, uten å drukne i en orkestral masse. Solistiske innslag, særlig i treblåserne og strykerne, avløses av smakfulle og velkalkulerte klangkombinasjoner, i et fargerikt, nyansert og variert fyrverkeri.
Dette musikalske fargespekteret kom fint frem i Filharmoniens fremføring torsdag. Blant de mange gode soloprestasjonene, er det spesielt verdt å nevne førsteoboistens følsomme klangbehandling samt en sjelden, men også sjeldent fint fremført, bratsjsolo. I tillegg imponerte treblåserne som gruppe, med sikker intonasjon og lyttende samspill. Noen av de lyse, velbalanserte treblåserakkordene var helt nydelige.
Da helheten var så vellykket, får vi heller bære over med at det tidvis var litt småsurt i enkelte av de kammermusikalske strykerpartiene og at det var sporadisk smågrums i horngruppen. Den tysk-japanske dirigenten Jun Märkl ledet orkesteret med stødig hånd og stort engasjement. Kunne han likevel tatt noe bedre tid i enkelte fraseavslutninger og overganger? I alle tilfeller ble fremføringen, både av Faust-symfonien og Strauss-stykket, en flott og givende musikkopplevelse.
I pausen på torsdagens konsert ble Arve Tellefsen overrakt Sibelius-prisen, bl.a. for sitt arbeid med å fremme finsk musikk generelt og Sibelius’ fiolinkonsert spesielt.
Torsdag 20/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Jun Märkl
R. Strauss: Tod und Verklärung
F. Liszt: En Faust-symfoni
Franz Liszt er kjent for sitt lange, tynne hår og sine lange, flagrende fingre, for blendende pianoteknikk og prangende primadonnanykker, men klaverhistoriens største superstjerne var ikke bare briljant ved tangentene. Han var også en orkestreringens mester og virtuos. Når hans 200-årsjubileum nå feires over hele verden, er det derfor både gledelig og på sin plass at han også huskes som symfoniker. Oslo Filharmonien bidro til festivitasen med å fremføre et av Liszts best kjente orkesterverk, En Faust-symfoni, i et nesten fullsatt Oslo Konserthus torsdag.
Arven fra Hector Berlioz, og den franske orkestreringsstilen, er tydelig hos Liszt, og han hadde åpenbart både sans og sensibilitet for de ulike klangfargene i orkesteret. «En Faust-symfoni» er orkestrert på en måte som gjør at de ulike instrumentene og instrumentgruppene får klinge fritt, uten å drukne i en orkestral masse. Solistiske innslag, særlig i treblåserne og strykerne, avløses av smakfulle og velkalkulerte klangkombinasjoner, i et fargerikt, nyansert og variert fyrverkeri.
Dette musikalske fargespekteret kom fint frem i Filharmoniens fremføring torsdag. Blant de mange gode soloprestasjonene, er det spesielt verdt å nevne førsteoboistens følsomme klangbehandling samt en sjelden, men også sjeldent fint fremført, bratsjsolo. I tillegg imponerte treblåserne som gruppe, med sikker intonasjon og lyttende samspill. Noen av de lyse, velbalanserte treblåserakkordene var helt nydelige.
Da helheten var så vellykket, får vi heller bære over med at det tidvis var litt småsurt i enkelte av de kammermusikalske strykerpartiene og at det var sporadisk smågrums i horngruppen. Den tysk-japanske dirigenten Jun Märkl ledet orkesteret med stødig hånd og stort engasjement. Kunne han likevel tatt noe bedre tid i enkelte fraseavslutninger og overganger? I alle tilfeller ble fremføringen, både av Faust-symfonien og Strauss-stykket, en flott og givende musikkopplevelse.
I pausen på torsdagens konsert ble Arve Tellefsen overrakt Sibelius-prisen, bl.a. for sitt arbeid med å fremme finsk musikk generelt og Sibelius’ fiolinkonsert spesielt.
søndag 16. oktober 2011
Gigantomaniens pris
Konsert:
Torsdag 13/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Kenneth Tarver, tenor
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Kammerkor
Follo Kammerkor
KORiOSLO
Sølvguttene
Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett
Trefoldighet jentekor
J. Haydn: Te Deum
A. Skrjabin: Le poéme de l’extase
H. Berlioz: Te Deum
Hector Berlioz er kjent for to ting: sin briljante, fargerike orkestrering og sine gigantprosjekter og vanvittige ideer. Da hans mektige «Te Deum» ble urfremført i 1855, medvirket nesten tusen utøvere. I Oslo Konserthus torsdag var det «bare» drøyt 400 musikere i kor og orkester. Det var mer enn nok, for selv om et kor på 320 sangere er et mektig skue, har denne gigantomanien sin høye pris.
Det var ingenting å si på de unge og gamle korsangernes innsatsvilje og engasjement, og i de sterke partiene, akkompagnert av orgel og fullt orkester, demonstrerte koristene et imponerende lydnivå. Men når det mektige og lydsterke står i fokus, kan det gå ut over andre sider ved fremføringen. Til tross for Eivind Gullberg Jensens overtydelige dirigering, var det stadig vekk presisjonsproblemer både innad i koret og mellom kor og orkester. Dessuten var intonasjonen i de svakere partiene ikke alltid den beste. I Berlioz’ voldsomme hyllest til Napoleon, eller Gud eller hvem det nå er, var det derfor sangsolisten som imponerte mest. Kenneth Tarvers stemme hadde stor bæreevne og forbløffende lite vibrato i Oslo Konserthus’ håpløse lokaler.
Det er også verdt å stille spørsmål ved om det virkelig var fornuftig å fremføre dette verket i Konserthuset i det hele tatt. De dundrende åpningsakkordene i Berlioz-verket er avhengig av lang etterklang for å oppnå effekt og gi mening, men i Konserthuset kveles både orgel- og orkesterklang til døde. Lokalet var så uegnet til fremførelse av denne musikken at konserten til tider grenset til det parodiske. Så lenge Oslo har et av Europas akustisk dårligste konserthus, kunne man vurdert å flytte fremførelsen, for eksempel til en stor kirke, eller latt være å sette opp Berlioz’ «Te Deum» overhodet.
På en kveld spesielt preget av problematiske rammefaktorer, var orkesterets fremførelse av Aleksander Skrjabins «Ekstasens dikt» et lyspunkt. Skrjabin står høyt på den lange listen over komponister som hadde fortjent mer oppmerksomhet, og hvis musikk hadde tålt langt hyppigere fremførelse. Jo, tendensen til det overdrevne kan passe fint som beskrivelse av Skrjabins musikk og tenkning også, men som komponist har han dessuten mange spennende kvaliteter, bl.a. i harmonikk, klang og orkestrering.
Etter en dvask Haydn, var det befriende å høre orkesteret vise noe av sitt potensiale i Skrjabins forunderlige klangunivers. Ledet av en opplagt Gullberg Jensen demonstrerte Oslo Filharmonien lekker klangbehandling, lyttende samspill og velproporsjonerte dynamiske oppbygninger. Dessuten fikk publikum høre flere virkelig fine soloer, bl.a. i trompet og fiolin. Kanskje var det ingen poster på programmet som fikk publikum i ekstase denne oktoberkvelden i konserthuset, men Skrjabin kom desidert nærmest.
Torsdag 13/10 2011
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Kenneth Tarver, tenor
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Kammerkor
Follo Kammerkor
KORiOSLO
Sølvguttene
Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett
Trefoldighet jentekor
J. Haydn: Te Deum
A. Skrjabin: Le poéme de l’extase
H. Berlioz: Te Deum
Hector Berlioz er kjent for to ting: sin briljante, fargerike orkestrering og sine gigantprosjekter og vanvittige ideer. Da hans mektige «Te Deum» ble urfremført i 1855, medvirket nesten tusen utøvere. I Oslo Konserthus torsdag var det «bare» drøyt 400 musikere i kor og orkester. Det var mer enn nok, for selv om et kor på 320 sangere er et mektig skue, har denne gigantomanien sin høye pris.
Det var ingenting å si på de unge og gamle korsangernes innsatsvilje og engasjement, og i de sterke partiene, akkompagnert av orgel og fullt orkester, demonstrerte koristene et imponerende lydnivå. Men når det mektige og lydsterke står i fokus, kan det gå ut over andre sider ved fremføringen. Til tross for Eivind Gullberg Jensens overtydelige dirigering, var det stadig vekk presisjonsproblemer både innad i koret og mellom kor og orkester. Dessuten var intonasjonen i de svakere partiene ikke alltid den beste. I Berlioz’ voldsomme hyllest til Napoleon, eller Gud eller hvem det nå er, var det derfor sangsolisten som imponerte mest. Kenneth Tarvers stemme hadde stor bæreevne og forbløffende lite vibrato i Oslo Konserthus’ håpløse lokaler.
Det er også verdt å stille spørsmål ved om det virkelig var fornuftig å fremføre dette verket i Konserthuset i det hele tatt. De dundrende åpningsakkordene i Berlioz-verket er avhengig av lang etterklang for å oppnå effekt og gi mening, men i Konserthuset kveles både orgel- og orkesterklang til døde. Lokalet var så uegnet til fremførelse av denne musikken at konserten til tider grenset til det parodiske. Så lenge Oslo har et av Europas akustisk dårligste konserthus, kunne man vurdert å flytte fremførelsen, for eksempel til en stor kirke, eller latt være å sette opp Berlioz’ «Te Deum» overhodet.
På en kveld spesielt preget av problematiske rammefaktorer, var orkesterets fremførelse av Aleksander Skrjabins «Ekstasens dikt» et lyspunkt. Skrjabin står høyt på den lange listen over komponister som hadde fortjent mer oppmerksomhet, og hvis musikk hadde tålt langt hyppigere fremførelse. Jo, tendensen til det overdrevne kan passe fint som beskrivelse av Skrjabins musikk og tenkning også, men som komponist har han dessuten mange spennende kvaliteter, bl.a. i harmonikk, klang og orkestrering.
Etter en dvask Haydn, var det befriende å høre orkesteret vise noe av sitt potensiale i Skrjabins forunderlige klangunivers. Ledet av en opplagt Gullberg Jensen demonstrerte Oslo Filharmonien lekker klangbehandling, lyttende samspill og velproporsjonerte dynamiske oppbygninger. Dessuten fikk publikum høre flere virkelig fine soloer, bl.a. i trompet og fiolin. Kanskje var det ingen poster på programmet som fikk publikum i ekstase denne oktoberkvelden i konserthuset, men Skrjabin kom desidert nærmest.
lørdag 15. oktober 2011
Kvinder fra Litteraturhuset til Manchester
Konsert:
Søndag 9/10 2011
Litteraturhuset, Oslo
Kvindelige Studenters Sangforening v/
Marit Tøndel Bodsberg
Norsk og nordisk korrepertoar
NRK har valgt Kvindelige Studenters Sangforening til å representere Norge i korkonkurransen «Let the Peoples Sing». Søndag sang «kvindene» på Litteraturhuset i Oslo.
Let the Peoples Sing
«Let the Peoples Sing» er en internasjonal korkonkurranse, der amatørkor fra ulike europeiske land møtes for å kappes om heder, ære og plasseringer. Konkurransen arrangeres annethvert år i regi av den europeiske kringkastingsunionen EBU, og årets finale avholdes i Manchester, England førstkommende søndag. Da vil kor fra Sverige, Finland, Danmark, Estland, Bulgaria, Tyskland, USA, Slovenia og Norge delta. Finalen sendes direkte på en rekke europeiske radiostasjoner, deriblant NRK P2.
Syngende studenter
Som Norges representant har NRK valgt å sende Kvindelige Studenters Sangforening (KSS). Under ledelse av sin faste dirigent, Marit Tøndel Bodsberg, har koret hatt en rivende utvikling de siste årene. De har bl.a. vært med på en rekke TV-opptredener, gitt ut den kritikerroste CD-platen «Arme jord ha jolefred», og urfremført flere verker av norske samtidskomponister. Og synger de studerende kvinnene som de gjorde under «generalprøven» i Litteraturhuset søndag, har NRK gjort et meget godt valg.
Rødt i Litteraturhuset
Kvindelige Studenters Sangforening har valgt kjoler i nyanser av rødt som sitt konsertantrekk i Manchester, og dette ble prøvd ut i Litteraturhuset søndag. På mange måter passer rødfargen både til kvinnenes sang og til repertoaret de har valgt som konkurranserepertoar. Klangen koret har i Karin Rehnqvists «När natten skänker frid» er rosenrød og silkemyk. Folketonen «Som den gylne sol frembryter» klinger friskt og fargerikt, som en gryende morgenrøde, i Henrik Ødegaards ypperlige arrangement. Og i den spanskinspirerte «Malaguena» fra Einojuhani Rautavaaras «Suite de Lorca» brenner kvinnene til med et fyrrig og gnistrende temperament.
Nytt og nordisk
Fellesnevnerne for det ti minutter lange programmet KSS har valgt til finalen i Manchester er nytt og nordisk. Rehnqvist, Rautavaara og Ødegård er alle ledende nålevende korkomponister i henholdsvis Sverige, Finland og Norge. Likevel er finaleprogrammet variert og spennende, og koret får virkelig vist hva de kan. I Litteraturhuset var disse verkene satt sammen med andre norske og nordiske korskatter. KSS sang den krevende «Triumf att finnas till» (Rehnqvists) like imponerende som den melankolske, finske folketonen «On suuri sun rantas autius». Og ingen synger nasjonalromantiske perler, som Edvard Griegs «De norske Fjeld» og Halfdan Kjerulfs «Over de høie fjelde», vakrere enn Kvindelige Studenters Sangforening.
Klang og kvalitet
Den homogene, velpolerte og vakre korklangen er utvilsomt en av KSS’ fremste egenskaper, men koret demonstrerer høy kvalitet på flere områder. I Litteraturhuset viste sangerne at de også behersker komplekse rytmer, klangeffekter og mer dissonanstette strukturer. Dessuten har de utviklet sylskarp presisjon og en spill levende musikkformidling. Kvindelige Studenters Sangforening er i toppform, og på sitt aller beste kan de ha vinnersjanser i «Let the Peoples Sing» på søndag. Da er det bare å håpe at de dyktige damene temmer juryen i Manchester med sine røde kjoler, sin fyrrige Malaguena og sin lysende nordiske korklang.
Finalen i «Let the Peoples Sing» sendes direkte på NRK P2 søndag 16. oktober fra kl. 19:00.
Søndag 9/10 2011
Litteraturhuset, Oslo
Kvindelige Studenters Sangforening v/
Marit Tøndel Bodsberg
Norsk og nordisk korrepertoar
NRK har valgt Kvindelige Studenters Sangforening til å representere Norge i korkonkurransen «Let the Peoples Sing». Søndag sang «kvindene» på Litteraturhuset i Oslo.
Let the Peoples Sing
«Let the Peoples Sing» er en internasjonal korkonkurranse, der amatørkor fra ulike europeiske land møtes for å kappes om heder, ære og plasseringer. Konkurransen arrangeres annethvert år i regi av den europeiske kringkastingsunionen EBU, og årets finale avholdes i Manchester, England førstkommende søndag. Da vil kor fra Sverige, Finland, Danmark, Estland, Bulgaria, Tyskland, USA, Slovenia og Norge delta. Finalen sendes direkte på en rekke europeiske radiostasjoner, deriblant NRK P2.
Syngende studenter
Som Norges representant har NRK valgt å sende Kvindelige Studenters Sangforening (KSS). Under ledelse av sin faste dirigent, Marit Tøndel Bodsberg, har koret hatt en rivende utvikling de siste årene. De har bl.a. vært med på en rekke TV-opptredener, gitt ut den kritikerroste CD-platen «Arme jord ha jolefred», og urfremført flere verker av norske samtidskomponister. Og synger de studerende kvinnene som de gjorde under «generalprøven» i Litteraturhuset søndag, har NRK gjort et meget godt valg.
Rødt i Litteraturhuset
Kvindelige Studenters Sangforening har valgt kjoler i nyanser av rødt som sitt konsertantrekk i Manchester, og dette ble prøvd ut i Litteraturhuset søndag. På mange måter passer rødfargen både til kvinnenes sang og til repertoaret de har valgt som konkurranserepertoar. Klangen koret har i Karin Rehnqvists «När natten skänker frid» er rosenrød og silkemyk. Folketonen «Som den gylne sol frembryter» klinger friskt og fargerikt, som en gryende morgenrøde, i Henrik Ødegaards ypperlige arrangement. Og i den spanskinspirerte «Malaguena» fra Einojuhani Rautavaaras «Suite de Lorca» brenner kvinnene til med et fyrrig og gnistrende temperament.
Nytt og nordisk
Fellesnevnerne for det ti minutter lange programmet KSS har valgt til finalen i Manchester er nytt og nordisk. Rehnqvist, Rautavaara og Ødegård er alle ledende nålevende korkomponister i henholdsvis Sverige, Finland og Norge. Likevel er finaleprogrammet variert og spennende, og koret får virkelig vist hva de kan. I Litteraturhuset var disse verkene satt sammen med andre norske og nordiske korskatter. KSS sang den krevende «Triumf att finnas till» (Rehnqvists) like imponerende som den melankolske, finske folketonen «On suuri sun rantas autius». Og ingen synger nasjonalromantiske perler, som Edvard Griegs «De norske Fjeld» og Halfdan Kjerulfs «Over de høie fjelde», vakrere enn Kvindelige Studenters Sangforening.
Klang og kvalitet
Den homogene, velpolerte og vakre korklangen er utvilsomt en av KSS’ fremste egenskaper, men koret demonstrerer høy kvalitet på flere områder. I Litteraturhuset viste sangerne at de også behersker komplekse rytmer, klangeffekter og mer dissonanstette strukturer. Dessuten har de utviklet sylskarp presisjon og en spill levende musikkformidling. Kvindelige Studenters Sangforening er i toppform, og på sitt aller beste kan de ha vinnersjanser i «Let the Peoples Sing» på søndag. Da er det bare å håpe at de dyktige damene temmer juryen i Manchester med sine røde kjoler, sin fyrrige Malaguena og sin lysende nordiske korklang.
Finalen i «Let the Peoples Sing» sendes direkte på NRK P2 søndag 16. oktober fra kl. 19:00.
Abonner på:
Innlegg (Atom)