Konsert:
Fredag 9/3 2012
Oslo domkirke
Collegium Cartusianum v/ Peter Neumann
Kölner Kammerchor
Johanna Winkel, sopran
Elvira Bill, mezzosopran/alt
Manuel König, tenor
Michael Mogl, tenor
Thilo Dahlmann, bass
Dominik Wörner, bass
J.S. Bach: Matteuspasjonen
Når Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går inn i sitt tolvte år, er det med lidelsen som tema. Gammel og ny pasjonsmusikk vil stå i fokus både i år og neste år, og hva passer vel bedre etter et 2011 da ubeskrivelig grusomme terrorhandlinger påførte så mange uutsigelig smerte og sorg. Johann Sebastian Bachs monumentale pasjoner er en naturlig ramme for festivalen, som fredag åpnet med Matteuspasjonen i domkirken.
Tidløs musikk
Bachs musikk står i et spenn mellom tid og tidløshet. Ingen komponist kan, i like stor grad som Bach, sies å ha fullendt sin tids stil på en så fullkommen måte. Likevel ligger hans storhet ikke først og fremst der, men i andre enden av aksen, i tidløsheten. Instrumentene er gamle, notene er gamle og tonespråket er gammelt, men like fullt taler denne musikken vel så sterkt til sitt publikum i dag som for 250 år siden.
Selv om tonespråket tilhører 1700-tallet, er de grunnleggende gestene ikke til å ta feil av. Med enkle virkemidler og meningsbærende musikalske figurer tilbyr Bach en motvekt til vår tvetydige, usikre og angstfylte virkelighet. Musikken er utvetydig i sitt emosjonelle innhold. Vi forstår Bachs smerte og kan føle en slags trøst når vi lytter til ham. Kanskje det er denne direkte kvaliteten som gjør hans musikk så levende og tidløs.
Tyske tidligmusikere
Til den storstilte åpningskonserten i Oslo domkirke hadde festivalsjef Bente Johnsrud hentet inn musikere fra det anerkjente tidligmusikkmiljøet i Köln. Særlig imponerte Kölner Kammerchor med sin homogene klang, dramatiske diksjon og velformede vokallinjer. Noen av korpartiene var blant konsertens desiderte høydepunkter. Åpning og avslutning var smertefulle og velklingende, de dramatiske korpartiene drivende og koralene rørende. Særlig varmet den overjordisk vakre fremføringen av koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» rett etter at Jesus har utåndet på korset.
Også orkesteret fortjener lovord, særlig for sitt tette samspill og dynamiske driv, så får det heller sees gjennom fingrene med at barokkoboistene ved et par anledninger spilte skrekkelig surt. Peter Neumann ledet det hele med sikker hånd. Han valgte noen relativt høye tempi, men ga også tid for smerten, lidelsen og døden på de rette øyeblikkene. Tolkningen var helhetlig og fin, men på ingen måte revolusjonerende. Den plasserte seg innenfor noe man kanskje kan kalle tidligmusikkens «mainstream».
Blant solistene var prestasjonene heller sprikende. Noe av problemet var at flere av dem ikke klarte å fylle domkirken med sin lette barokklang. Sopran Johanna Winkel var særlig spinkel, selv om hun sang seg noe opp underveis. Elvira Bills alt var tidvis kraftfull, men ustabil. Bassene Thilo Dahlmann (Judas m.m.) og i særlig grad Dominik Wörner (Jesus) var de sterkeste sangerne, ikke først og fremst teknisk, men i kraft av at de med sin dramatiske tyngde og innlevelse levendegjorde Bachs musikalske drama. Blant tenorene begynte evangelist Manuel König usikkert, men tok etter hvert et solid grep om fortellerrollen. Michael Mogl var derimot direkte svak.
Fra roser til musikk
Selv om prestasjonene varierte, må åpningskonserten som helhet kunne sies å ha vært svært vellykket. Det virket som om kronprinsesse Mette-Marit og alle de andre i den fullsatte domkirken satte stor pris på Bachs lidelsesmusikk, og kanskje mange opplevde stor trøst i de tidløse barokktonene.
Det er uvirkelig å tenke på at plassen utenfor nettopp denne kirken for åtte måneder siden var dekket av et tornefullt rosehav. Den gangen ble den stikkende smerten og lidelsen uttrykt med roser. Fredag var det tonene fra Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon som uttrykte det samme. Lidelsen kan ha mange former, men det viktigste er at den finnes. For menneskelighetens verste fiende er glemselens tomhet.
søndag 11. mars 2012
torsdag 8. mars 2012
Når sensasjonen blir ordinær
Konsert:
Onsdag 7/3 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Xian Zhang
Alice Sara Ott, piano
A. Bibalo: Tjener for to herrer, ouverture
F. Liszt: Pianokonsert nr. 2
E. Elgar: Enigma-variasjoner
Jo, det er noe sensasjonelt ved at en ung jente spiller Franz Liszts andre pianokonsert med fullstendig teknisk kontroll allerede som 23-åring. Problemet er at sensasjonene i det klassiske musikkmiljøet kommer så tett at de er blitt normen. Det er harde tider. At noen spiller romantikkens store soloverker perfekt, er ikke lenger sensasjonelt. Den virkelige sensasjonen ville være om noen spilte dem annerledes.
Ordinær Ott
Den siste i rekken av ukentlige sensasjoner på besøk hos Oslo Filharmonien er den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott. Onsdag fremførte hun Liszts andre pianokonsert i Oslo Konserthus. Ott er teknisk briljant. Hennes totale kontroll er imidlertid både hennes forse og hemsko, hvis man kan bruke det uttrykket om en solist som spiller barbent(!).
Det er vakkert å høre på og de tekniske krumspringene imponerer, men uttrykket blir snilt og ordinært, på grensen til det kjedelige. Skal man nå ut med dette virtuoseriet, kreves det mer. Det kreves særpreg og egenart. Det mangler enda hos den unge og meget talentfulle Ott.
I ekstranummeret, «La campanella», også det av Liszt, var det en helt annen solist som entret scenen. Ott smilte og lo, og lekte med både toner og kroppsspråk. Om hun bare hadde gitt like mye av seg selv i pianokonserten.
Energisk enigma
Også orkesteret virket å ha slått inn på den ordinære linjen. Bibalos humoristiske, men grusomt banale ouverture til «Tjener for to herrer» ble godt spilt, men opplevdes likevel som en transportetappe. Var ikke musikerne heller spesielt begeistret for musikken?
Elgars Enigma-variasjoner er et interessant verk. Ser man bort fra den latterlige gåten komponisten skal ha skjult i verket i form av et ikke-eksisterende tema, er musikken faktisk både vakker og ganske morsom. Også den grenser til tider til det banale, men reddes av sin friskhet og annerledeshet.
«I anledning kvinnedagen», hadde Oslo Filharmonien sørget for en kvinnelig dirigent, kinesiske Xian Zhang. At det faktisk er et tema, sier vel noe om hvor stor mannsdominansen fremdeles er i dette yrket. Vel, feminisme til side, Zhang leverte en frisk og energisk versjon av Enigma-variasjonene. Skuffende ordinær, med tanke på at hun tross alt er både kvinne og ikke-europeer. I det klassiske musikkmiljøet seirer konformiteten på tvers av både kjønn og landegrenser, men la gå. Publikum i den halvtomme salen i Oslo Konserthus virket begeistret, og fremføringen var flott.
Onsdag 7/3 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Xian Zhang
Alice Sara Ott, piano
A. Bibalo: Tjener for to herrer, ouverture
F. Liszt: Pianokonsert nr. 2
E. Elgar: Enigma-variasjoner
Jo, det er noe sensasjonelt ved at en ung jente spiller Franz Liszts andre pianokonsert med fullstendig teknisk kontroll allerede som 23-åring. Problemet er at sensasjonene i det klassiske musikkmiljøet kommer så tett at de er blitt normen. Det er harde tider. At noen spiller romantikkens store soloverker perfekt, er ikke lenger sensasjonelt. Den virkelige sensasjonen ville være om noen spilte dem annerledes.
Ordinær Ott
Den siste i rekken av ukentlige sensasjoner på besøk hos Oslo Filharmonien er den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott. Onsdag fremførte hun Liszts andre pianokonsert i Oslo Konserthus. Ott er teknisk briljant. Hennes totale kontroll er imidlertid både hennes forse og hemsko, hvis man kan bruke det uttrykket om en solist som spiller barbent(!).
Det er vakkert å høre på og de tekniske krumspringene imponerer, men uttrykket blir snilt og ordinært, på grensen til det kjedelige. Skal man nå ut med dette virtuoseriet, kreves det mer. Det kreves særpreg og egenart. Det mangler enda hos den unge og meget talentfulle Ott.
I ekstranummeret, «La campanella», også det av Liszt, var det en helt annen solist som entret scenen. Ott smilte og lo, og lekte med både toner og kroppsspråk. Om hun bare hadde gitt like mye av seg selv i pianokonserten.
Energisk enigma
Også orkesteret virket å ha slått inn på den ordinære linjen. Bibalos humoristiske, men grusomt banale ouverture til «Tjener for to herrer» ble godt spilt, men opplevdes likevel som en transportetappe. Var ikke musikerne heller spesielt begeistret for musikken?
Elgars Enigma-variasjoner er et interessant verk. Ser man bort fra den latterlige gåten komponisten skal ha skjult i verket i form av et ikke-eksisterende tema, er musikken faktisk både vakker og ganske morsom. Også den grenser til tider til det banale, men reddes av sin friskhet og annerledeshet.
«I anledning kvinnedagen», hadde Oslo Filharmonien sørget for en kvinnelig dirigent, kinesiske Xian Zhang. At det faktisk er et tema, sier vel noe om hvor stor mannsdominansen fremdeles er i dette yrket. Vel, feminisme til side, Zhang leverte en frisk og energisk versjon av Enigma-variasjonene. Skuffende ordinær, med tanke på at hun tross alt er både kvinne og ikke-europeer. I det klassiske musikkmiljøet seirer konformiteten på tvers av både kjønn og landegrenser, men la gå. Publikum i den halvtomme salen i Oslo Konserthus virket begeistret, og fremføringen var flott.
onsdag 7. mars 2012
Ubuggelig Bach
Konsert:
Tirsdag 6/3 2012
Universitetets Aula
Det Norske Kammerorkester v/Terje Tønnesen
Bugge Wesseltoft, piano
Aslak Hartberg, kontrabass
Andreas Bye, slagverk
L. Janacek: Strykekvartett nr. 2 «Intime brev»
Utdrag fra Bugge Wesseltofts plate «Songs»
J.S. Bach/Tønnesen/Wesseltoft: Fra «Goldbergvariasjoner»
Blasfemi?
Når klassisk og jazz møtes, utfordres ikke bare to forskjellige sjangres unike egenart. Det reises også noen grunnleggende spørsmål om hva musikk er og bør være.
Hva kan jazzen tilføre Bach? Ingenting, vil mange si. For mange er Johann Sebastian Bachs musikk fullendt, ikonisk og sakral. For dem blir enhver tukling med dette musikalske sakramentet nærmest for skjødesløs blasfemi å regne. Bach trenger ikke trommesett eller ståbass, vil de si. Bach er best uten elektrisitet. Bøy ditt hode for mesterens skaperverk!
Motstanderne mener imidlertid at en slik konservativ posisjon gjør musikken støvete og død, og hilser nyskapningen velkommen. Å sette gammel musikk inn i en ny sammenheng gjør den levende, aktuell og spennende, er deres tese. Det er klart Bugge skal få spille Bach, hamrer de på kirkeveggen. Bach svinger. Hva er vel da bedre enn å blande Bach med jazz? Revolusjon! Eller vent… reformasjon!
To verdener
Konserten i Universitetets Aula i går kveld skulle kaste nytt lys over diskusjonen, for hva skjer når Terje Tønnesen arrangerer Bachs Goldbergvariasjoner for strykeorkester og attpåtil får med seg Bugge Wesseltoft og hans jazztrio på fremføringen?
I første del av konserten fikk publikum oppleve den store avstanden mellom sjangrene og mellom de to ensemblene. Det Norske Kammerorkester spilte Leos Janaceks andre strykekvartett, med undertittelen «Intime brev», i Tønnesens arrangement for strykeorkester. Fyrrig, elegant og stilsikkert, men til tider litt stivt. Deretter fikk Bugge Wesseltoft og venner boltre seg med et utdrag fra Bugges plate «Songs». Lekende og tiltalende, men kanskje noe ensformig. Diskrepansen i uttrykk, stil og formidling virket uforsonlig stor.
Bugges Bach
I andre del av konserten var meningen tilsynelatende at disse to musikalske verdenene skulle smelte sammen i fremføringen av Goldbergvariasjonene. Det var ikke spesielt vellykket. I enkelte partier fikk Bach riktignok en svingende hånd fra slagverker Andreas Bye, men stort sett betraktet de to strålende ensemblene hverandre fra god avstand.
Det åpnet med at Bugge spilte en av musikkhistoriens minst gripende versjoner av arien. Blant annet hadde han, av en eller annen grunn, tatt vekk all ornamentikk. Utsmykning, ja, men i denne musikalske perlen er ornamentikken det som glitrer. Uten den er arien bare enda en hard og uformelig gråstein. Forenkling kan være fruktbart, men i denne sammenhengen ble det fargeløst og intetsigende.
Statisk samspill
Det mest beklagelige ved konserten var likevel at overføringen av sterke egenskaper på tvers av sjangrene og ensemblene uteble. Jazzen kjennetegnes ofte av et unikt, notefritt, lyttende og levende samspill, som mange klassiske ensembler med fordel kunne lære mye av. Det Norske Kammerorkester lot seg imidlertid i liten grad påvirke av jazztrioen. De satt der med sine noter og spilte som de alltid har gjort. Høy kvalitet i alle ledd, godt samspill og eksellent intonasjon og presisjon, men notebasert og forutsigbart.
Istedenfor at det dynamiske i jazztrioens samspill ble overført til orkesteret, ble resultatet nærmest det motsatte. Jazzmusikernes spill ble stivt og låst da de måtte nistirre i noter de ikke er vant til å bruke.
Blasfemi?
Selv om blandingen opplevdes som problematisk ved flere anledninger i går, kan koblingen mellom klassisk og jazz likevel ha et potensiale. De to sjangrene har mye å lære av hverandre og kan utvikle sin egen egenart ved å lytte og spille mer sammen. Bach var likevel neppe det beste utgangspunktet for en slik fusjon.
Blasfemisk? På ingen måte. Men tilførte jazzen Bachs musikk noe nytt? Egentlig ikke. Med fare for å bli stemplet som konservativ… Denne fantastiske musikken lever i beste velgående når den står på egne ben. Nyskapning er kun velkomment om det kan tilføre en ny dimensjon, noe som for øvrig er en forutsetning for at det skal oppfattes som nyskapning overhodet. Bugges og Tønnesens Bachjazz tilførte Goldbergvariasjonene lite.
Tirsdag 6/3 2012
Universitetets Aula
Det Norske Kammerorkester v/Terje Tønnesen
Bugge Wesseltoft, piano
Aslak Hartberg, kontrabass
Andreas Bye, slagverk
L. Janacek: Strykekvartett nr. 2 «Intime brev»
Utdrag fra Bugge Wesseltofts plate «Songs»
J.S. Bach/Tønnesen/Wesseltoft: Fra «Goldbergvariasjoner»
Blasfemi?
Når klassisk og jazz møtes, utfordres ikke bare to forskjellige sjangres unike egenart. Det reises også noen grunnleggende spørsmål om hva musikk er og bør være.
Hva kan jazzen tilføre Bach? Ingenting, vil mange si. For mange er Johann Sebastian Bachs musikk fullendt, ikonisk og sakral. For dem blir enhver tukling med dette musikalske sakramentet nærmest for skjødesløs blasfemi å regne. Bach trenger ikke trommesett eller ståbass, vil de si. Bach er best uten elektrisitet. Bøy ditt hode for mesterens skaperverk!
Motstanderne mener imidlertid at en slik konservativ posisjon gjør musikken støvete og død, og hilser nyskapningen velkommen. Å sette gammel musikk inn i en ny sammenheng gjør den levende, aktuell og spennende, er deres tese. Det er klart Bugge skal få spille Bach, hamrer de på kirkeveggen. Bach svinger. Hva er vel da bedre enn å blande Bach med jazz? Revolusjon! Eller vent… reformasjon!
To verdener
Konserten i Universitetets Aula i går kveld skulle kaste nytt lys over diskusjonen, for hva skjer når Terje Tønnesen arrangerer Bachs Goldbergvariasjoner for strykeorkester og attpåtil får med seg Bugge Wesseltoft og hans jazztrio på fremføringen?
I første del av konserten fikk publikum oppleve den store avstanden mellom sjangrene og mellom de to ensemblene. Det Norske Kammerorkester spilte Leos Janaceks andre strykekvartett, med undertittelen «Intime brev», i Tønnesens arrangement for strykeorkester. Fyrrig, elegant og stilsikkert, men til tider litt stivt. Deretter fikk Bugge Wesseltoft og venner boltre seg med et utdrag fra Bugges plate «Songs». Lekende og tiltalende, men kanskje noe ensformig. Diskrepansen i uttrykk, stil og formidling virket uforsonlig stor.
Bugges Bach
I andre del av konserten var meningen tilsynelatende at disse to musikalske verdenene skulle smelte sammen i fremføringen av Goldbergvariasjonene. Det var ikke spesielt vellykket. I enkelte partier fikk Bach riktignok en svingende hånd fra slagverker Andreas Bye, men stort sett betraktet de to strålende ensemblene hverandre fra god avstand.
Det åpnet med at Bugge spilte en av musikkhistoriens minst gripende versjoner av arien. Blant annet hadde han, av en eller annen grunn, tatt vekk all ornamentikk. Utsmykning, ja, men i denne musikalske perlen er ornamentikken det som glitrer. Uten den er arien bare enda en hard og uformelig gråstein. Forenkling kan være fruktbart, men i denne sammenhengen ble det fargeløst og intetsigende.
Statisk samspill
Det mest beklagelige ved konserten var likevel at overføringen av sterke egenskaper på tvers av sjangrene og ensemblene uteble. Jazzen kjennetegnes ofte av et unikt, notefritt, lyttende og levende samspill, som mange klassiske ensembler med fordel kunne lære mye av. Det Norske Kammerorkester lot seg imidlertid i liten grad påvirke av jazztrioen. De satt der med sine noter og spilte som de alltid har gjort. Høy kvalitet i alle ledd, godt samspill og eksellent intonasjon og presisjon, men notebasert og forutsigbart.
Istedenfor at det dynamiske i jazztrioens samspill ble overført til orkesteret, ble resultatet nærmest det motsatte. Jazzmusikernes spill ble stivt og låst da de måtte nistirre i noter de ikke er vant til å bruke.
Blasfemi?
Selv om blandingen opplevdes som problematisk ved flere anledninger i går, kan koblingen mellom klassisk og jazz likevel ha et potensiale. De to sjangrene har mye å lære av hverandre og kan utvikle sin egen egenart ved å lytte og spille mer sammen. Bach var likevel neppe det beste utgangspunktet for en slik fusjon.
Blasfemisk? På ingen måte. Men tilførte jazzen Bachs musikk noe nytt? Egentlig ikke. Med fare for å bli stemplet som konservativ… Denne fantastiske musikken lever i beste velgående når den står på egne ben. Nyskapning er kun velkomment om det kan tilføre en ny dimensjon, noe som for øvrig er en forutsetning for at det skal oppfattes som nyskapning overhodet. Bugges og Tønnesens Bachjazz tilførte Goldbergvariasjonene lite.
fredag 17. februar 2012
Har vi ikke tid?
Konsert:
Torsdag 16. februar 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Joshua Weilerstein
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Andreas Brantelid, cello
Marianna Shirinyan, piano
L. v. Beethoven: Konsert for fiolin, cello, klaver og orkester
E. Buene: Langsam und schmachtend
W. Lutoslawski: Konsert for orkester
Tid uten tid
Vestlig kunstmusikk gjenspeiler den vestlige måten å tenke tid på. Vi er aldri. Vi skal alltid. Denne streben etter noe, er selve grunnlaget for det funksjonsharmoniske systemet – bærebjelken i den klassiske musikktradisjonen. Bak ligger mål-middel-tankegangen, som i ytterste konsekvens fører til at alt blir middel til et uoppnåelig mål. Tonalitetskrisen, som i følge forenklede fremstillinger starter med «tristan-akkorden» i forspillet til Wagners opera «Tristan og Isolde», er et resultat av denne tenkningen.
Spenningen som (ikke) oppløses til avspenning. Dissonansen som (ikke) oppløses til konsonans. For Wagner tar det noen timer, men oppløsningen, eller målet, kommer til slutt i Liebestod og H-dur. Men hva skjer når målet ikke nås? Når dissonansen ikke oppløses? Da forsvinner også middelet. Hele mål-middel-tenkningen blir absurd, og erstattes av en ny kvalitet: væren. Vi skal ikke lenger. Vi er.
Vår tid er en tid uten tid. Ingen har tid i vår tid. Wagners opera representerer imidlertid en tid da det var tid. Tid til å lengte. Og til streben. Det er den unike kvaliteten i denne langsomheten som har inspirert komponisten Eivind Buene til å skrive verket «Langsam und schmachtend». Han ønsket å skrive langsom musikk med utgangspunkt i Wagners forspill. Ved å bruke Wagners tempobetegnelse som tittel, samt sitater fra mesterens preludium, er forbindelsen åpenbar. Hvorfor lykkes da ikke Buene?
Langsomt og smektende?
Langsomheten og det smektende i Wagners forspill ligger ikke i tempoet, men i etableringen av uforløst kjærlighet gjennom uoppløste dissonanser og kromatisk strebende melodilinjer. Det Buene har tatt med seg fra Wagner er først og fremst gestene. Oppadgående og nedadgående. Men Buenes gester streber ikke. De er raske og skimrer av lys, farge og klang. Musikken er verken langsom eller smektende.
I Buenes moderne tonespråk, der klangen i seg selv står i sentrum, erstattes Wagners langsomme og smektende streben av et slags øyeblikk. Tiden går ikke, men er. Og den fylles med strykernes klangrikdom og Buenes fargerike tonekomplekser. Det er en forutsetning for langsomhet, at tiden går. Og at den går langsomt. Med sine korte tidsspenn mislykkes Buene i å skape langsom musikk, men lykkes i skape moderne og verdifulle musikalske øyeblikk. Forbindelsen til Wagner blir imidlertid overflødig.
Barn av sin tid
Musikk er ikke noe før den blir fremført. Når verket «Langsam und schmachtend» skal oppleves, må også lytterne henfalle til en slags langsomhet. Det kan være vanskelig når den unge, amerikanske duracelldirigenten Joshua Weilerstein kommer småjoggende og flirende inn på scenen, holder et heseblesende innlegg om hva vi skal få med oss i den nye musikken og til slutt spretter opp på podiet for å dirigere langsomheten. Han veiver også som om det skulle vært musikken til Snurre Sprett. Sjelden har det vært større diskrepans mellom den klingende musikken og dirigentens bevegelser.
Weilerstein er utvilsomt et kjempetalent, men det er heller ikke tvil om at han er barn av sin tid. Som alle andre, har han ikke tid. Sånn sett, må det være en kombinasjon av verket og fremførelsen som førte til at opplevelsen av langsomhet uteble. Både Buene og Weilerstein ser ut til å tikke i 2000-tallets turbotempo.
Ungdommelig modenhet
Også fremføringen av Beethovens trippelkonsert, handlet på sin måte om tid. Eller kanskje snarere om timing. Weilerstein, med solistene bak ryggen, strevde med å få orkesteret inn på de rette stedene. Forholdet mellom orkesteret og solistene ble i beste fall spenningsfylt, i verste fall asynkront. Likevel har jeg aldri hørt en bedre tolkning av dette sjelden fremførte verket. Det skyldes først og fremst solistene.
Vilde Frang Bjærke, Andreas Brantelid og Marianna Shirinyan er unge. Derfor var det så bemerkelsesverdig at hovedinntrykket av trioen var modenhet. Samspillet solistene i mellom var suverent, og de fremstod med stor ro og tilstedeværelse. Dessuten hadde de åpenbart en felles idé om frasering, artikulasjon og foredrag. De gnistrende dialogene og det engasjerte kroppsspråket, kombinert med blendende teknikk og musikalsk overskudd, gjorde dette til en stor musikkopplevelse.
Solistene fikk, som alle andre i Oslo Konserthus, stående applaus. Dessverre er denne meningsytringen misbrukt i så stor grad at det har mistet sin kraft. At disse tre fortjente hyllest, er det likevel ingen tvil om.
Lutoslawski
Også avslutningsverket, Witold Lutoslawskis funklende «Konsert for orkester», ble en fin opplevelse. Jo, Weilerstein hoppet og spratt, og brukte opp kruttet altfor tidlig, men direksjonen var engasjert, presis og på teknisk høyt nivå. Dessuten spilte orkesteret upåklagelig. Anført av en slagkraftig slagverkseksjon og en bunnsolid messinggruppe, fikk publikum servert mange fine soloer og samspill på høyt nivå.
Så ble konserten en verdifull bruk av tiden likevel.
Torsdag 16. februar 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Joshua Weilerstein
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Andreas Brantelid, cello
Marianna Shirinyan, piano
L. v. Beethoven: Konsert for fiolin, cello, klaver og orkester
E. Buene: Langsam und schmachtend
W. Lutoslawski: Konsert for orkester
Tid uten tid
Vestlig kunstmusikk gjenspeiler den vestlige måten å tenke tid på. Vi er aldri. Vi skal alltid. Denne streben etter noe, er selve grunnlaget for det funksjonsharmoniske systemet – bærebjelken i den klassiske musikktradisjonen. Bak ligger mål-middel-tankegangen, som i ytterste konsekvens fører til at alt blir middel til et uoppnåelig mål. Tonalitetskrisen, som i følge forenklede fremstillinger starter med «tristan-akkorden» i forspillet til Wagners opera «Tristan og Isolde», er et resultat av denne tenkningen.
Spenningen som (ikke) oppløses til avspenning. Dissonansen som (ikke) oppløses til konsonans. For Wagner tar det noen timer, men oppløsningen, eller målet, kommer til slutt i Liebestod og H-dur. Men hva skjer når målet ikke nås? Når dissonansen ikke oppløses? Da forsvinner også middelet. Hele mål-middel-tenkningen blir absurd, og erstattes av en ny kvalitet: væren. Vi skal ikke lenger. Vi er.
Vår tid er en tid uten tid. Ingen har tid i vår tid. Wagners opera representerer imidlertid en tid da det var tid. Tid til å lengte. Og til streben. Det er den unike kvaliteten i denne langsomheten som har inspirert komponisten Eivind Buene til å skrive verket «Langsam und schmachtend». Han ønsket å skrive langsom musikk med utgangspunkt i Wagners forspill. Ved å bruke Wagners tempobetegnelse som tittel, samt sitater fra mesterens preludium, er forbindelsen åpenbar. Hvorfor lykkes da ikke Buene?
Langsomt og smektende?
Langsomheten og det smektende i Wagners forspill ligger ikke i tempoet, men i etableringen av uforløst kjærlighet gjennom uoppløste dissonanser og kromatisk strebende melodilinjer. Det Buene har tatt med seg fra Wagner er først og fremst gestene. Oppadgående og nedadgående. Men Buenes gester streber ikke. De er raske og skimrer av lys, farge og klang. Musikken er verken langsom eller smektende.
I Buenes moderne tonespråk, der klangen i seg selv står i sentrum, erstattes Wagners langsomme og smektende streben av et slags øyeblikk. Tiden går ikke, men er. Og den fylles med strykernes klangrikdom og Buenes fargerike tonekomplekser. Det er en forutsetning for langsomhet, at tiden går. Og at den går langsomt. Med sine korte tidsspenn mislykkes Buene i å skape langsom musikk, men lykkes i skape moderne og verdifulle musikalske øyeblikk. Forbindelsen til Wagner blir imidlertid overflødig.
Barn av sin tid
Musikk er ikke noe før den blir fremført. Når verket «Langsam und schmachtend» skal oppleves, må også lytterne henfalle til en slags langsomhet. Det kan være vanskelig når den unge, amerikanske duracelldirigenten Joshua Weilerstein kommer småjoggende og flirende inn på scenen, holder et heseblesende innlegg om hva vi skal få med oss i den nye musikken og til slutt spretter opp på podiet for å dirigere langsomheten. Han veiver også som om det skulle vært musikken til Snurre Sprett. Sjelden har det vært større diskrepans mellom den klingende musikken og dirigentens bevegelser.
Weilerstein er utvilsomt et kjempetalent, men det er heller ikke tvil om at han er barn av sin tid. Som alle andre, har han ikke tid. Sånn sett, må det være en kombinasjon av verket og fremførelsen som førte til at opplevelsen av langsomhet uteble. Både Buene og Weilerstein ser ut til å tikke i 2000-tallets turbotempo.
Ungdommelig modenhet
Også fremføringen av Beethovens trippelkonsert, handlet på sin måte om tid. Eller kanskje snarere om timing. Weilerstein, med solistene bak ryggen, strevde med å få orkesteret inn på de rette stedene. Forholdet mellom orkesteret og solistene ble i beste fall spenningsfylt, i verste fall asynkront. Likevel har jeg aldri hørt en bedre tolkning av dette sjelden fremførte verket. Det skyldes først og fremst solistene.
Vilde Frang Bjærke, Andreas Brantelid og Marianna Shirinyan er unge. Derfor var det så bemerkelsesverdig at hovedinntrykket av trioen var modenhet. Samspillet solistene i mellom var suverent, og de fremstod med stor ro og tilstedeværelse. Dessuten hadde de åpenbart en felles idé om frasering, artikulasjon og foredrag. De gnistrende dialogene og det engasjerte kroppsspråket, kombinert med blendende teknikk og musikalsk overskudd, gjorde dette til en stor musikkopplevelse.
Solistene fikk, som alle andre i Oslo Konserthus, stående applaus. Dessverre er denne meningsytringen misbrukt i så stor grad at det har mistet sin kraft. At disse tre fortjente hyllest, er det likevel ingen tvil om.
Lutoslawski
Også avslutningsverket, Witold Lutoslawskis funklende «Konsert for orkester», ble en fin opplevelse. Jo, Weilerstein hoppet og spratt, og brukte opp kruttet altfor tidlig, men direksjonen var engasjert, presis og på teknisk høyt nivå. Dessuten spilte orkesteret upåklagelig. Anført av en slagkraftig slagverkseksjon og en bunnsolid messinggruppe, fikk publikum servert mange fine soloer og samspill på høyt nivå.
Så ble konserten en verdifull bruk av tiden likevel.
søndag 12. februar 2012
Mahlers åttende i Konserthuset
Konsert:
Torsdag 9. februar
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Turid Karlsen, Erika Roos,
Hilde Haraldsen Sveen,
Marianne Beate Kielland,
Maija Skille, Per-Håkan Precht,
Tommi Hakala, Magne Fremmerlid
Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene,
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA,
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
G. Mahler: Symfoni nr. 8
De tusendes symfoni
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige.
Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon.
Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?
Må oppleves i salen
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?
Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.
Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.
Kollektiv kraft
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket.
Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.
Torsdag 9. februar
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Turid Karlsen, Erika Roos,
Hilde Haraldsen Sveen,
Marianne Beate Kielland,
Maija Skille, Per-Håkan Precht,
Tommi Hakala, Magne Fremmerlid
Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene,
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA,
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
G. Mahler: Symfoni nr. 8
De tusendes symfoni
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige.
Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon.
Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?
Må oppleves i salen
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?
Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.
Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.
Kollektiv kraft
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket.
Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.
torsdag 2. februar 2012
Nytt om gammelt og gammelt nytt
Konsert:
Onsdag 1/2 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen
Lars Anders Tomter, bratsj
Egil Hovland: Fanfare og koral
Erkki Sven Tüür: Illuminatio
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god!
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.
Hovlands verden
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest!
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?
En verden av lys
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys.
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige?
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!
Dvoraks gamle verden
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet.
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…
Onsdag 1/2 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen
Lars Anders Tomter, bratsj
Egil Hovland: Fanfare og koral
Erkki Sven Tüür: Illuminatio
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god!
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.
Hovlands verden
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest!
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?
En verden av lys
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys.
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige?
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!
Dvoraks gamle verden
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet.
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…
lørdag 21. januar 2012
Stjernekrig mot fordommer
Konsert:
Torsdag 19/1 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Lucas Richman
J. Williams: Star Wars suite
Fjernt for de fleste
«Once upon a time, in a galaxy far, far away…» Det er vel omtrent der majoriteten av barn, ungdom og unge voksne i dagens Norge mener den symfoniske orkestermusikken hører hjemme. – Denne musikken er ikke for oss, og tilhører ikke vår tid. Likevel vrimlet det av ungdom da Oslo Filharmonien spilte John Williams’ symfoniske filmmusikk fra den episke filmsagaen «Star Wars» i Oslo Konserthus i går. Og jubelen stod i taket etter hvert eneste nummer. Ungdommens herlige respons står i grell kontrast til den blaserte og dørgende forutsigelige applausen fra filharmoniens gjengse publikum. Tenk om begeistringen, interessen og entusiasmen kunne være like stor etter Brahms!
Opplevelser som denne, gjør det betimelig å stille seg noen viktige spørsmål: Hvem er det som har gravd den dype grøften mellom de store orkesterinstitusjonene og det yngre publikum, når interessen åpenbart er der? Hvem er det som har bygget konserthusets terskel så høy at den føles uoverstigelig for så mange? Og hvem er det som opprettholder den ekskluderende og selvdestruerende forestillingen om at klassisk musikk generelt, og symfoniske orkesterkonserter spesielt, er for de få og dedikerte?
Filmmusikk fenger
Så, hvorfor kommer ungdom, barnefamilier, studenter og filmnerder for å høre på musikken fra Star Wars, uten at de får se filmen? De kan jo bare leie den på Blu-ray og se den på hjemmekinoanlegget til tretti tusen med topp lydkvalitet, surround, popcorn og pauseknapp. Svaret ligger i musikkens tiltrekningskraft og umiddelbare appell, men kanskje også i konsertens form, forhåndsomtale og formidling. Uansett er det ugjendrivelig bevis for at det er interesse for orkestermusikk spilt «live» i konsertsalen.
Det er ingen tvil om at John Williams har lykkes med å nå ut til et bredt publikum med sin storslåtte Star Wars – musikk. Og ja, musikken er nok mer umiddelbart tilgjengelig enn mye av det kunstmusikalske kjernerepertoaret. Det betyr likevel ikke at musikken er uinteressant. Den er full av fengslende rytmer, store klanglig variasjon bl.a. i slagverk, uttrykksfulle temaer og presise skildringer av handling, karakterer eller atmosfære. Interessant nok, spøker Gustav Holsts «Planetene» stadig i bakgrunnen.
Strålende formidling
Like viktig som musikken selv, er formidlingen av den. Jeg gjentar: LIKE VIKTIG som musikken selv, er formidlingen av den. Torsdag ble formidlingen preget av at den smørblide amerikanske dirigenten Lucas Richman introduserte hvert enkelt nummer i Star Wars suiten. Richman fortalte levende og humoristisk om Luke Skywalker, Darth Vader, mørke krefter og dødsstjerner, og la aldri skjul på sin begeistring verken for musikken eller filmene. På den måten fikk han god kontakt med, og respons fra, publikum, og det oppstod en unik toveiskommunikasjon som er sjelden i denne salen.
Det er merkelig at man fremdeles er så redd for å snakke på klassiske konserter. Jo, Oslo-filharmonien har introdusert «Bak notene», men da må man selv oppsøke dette før konsertstart, og besøkstallene er varierende. Jeg tror ytterst få blir forstyrret av at noen kommer med en kort kommentar til verkene som skal spilles underveis i konserten. Snarere tvert i mot. For majoriteten vil det berike opplevelsen vesentlig.
Popularitet for enhver pris?
At Oslo-filharmoniens Star Wars – konsert var en suksess, tror jeg ingen av de tilstedeværende er i tvil om. Den tilgjengelige musikken ble fremført med høy kvalitet og profesjonalitet, og formidlet levende og underholdende. Stemningen stod i taket og publikum var i ekstase. At karakterer fra filmene vandret rundt i foajeen, og til og med brøt inn i konserten, gjorde opplevelsen stor også for de minste tilhørerne. Denne konserten var en perfekt introduksjon til orkesterkonserter for førstegangsbesøkende.
Betyr det at orkesteret utelukkende skal spille populær og tilgjengelig musikk, fra filmens eller underholdningsbransjens verden, for å fenge et nytt og yngre publikum? Selvsagt ikke. Oslo-filharmonien har, som landets fremste orkester, et ansvar som bærer av en kulturell arv og formidler av den europeiske kunstmusikktradisjonen. Noe hyppigere innslag av lettere og mer populær musikk hadde for så vidt ikke vært skadelig det heller, men det er særlig på formidlingsaspektet det er grunnlag for nytenkning.
Oslo-filharmonien behøver ikke å være et orkester for alle, men det kunne vært et orkester for langt flere dersom formidlingsformen og publikumskontakten var annerledes. Dette orkesteret har et produkt av gull, som et bredt lag av befolkningen kunne være interessert i, men det er pakket i et grått innpakningspapir. Kanskje den kommende sjefsdirigenten Vassily Petrenko har den magiske kraften som skal til for å åpne den forslitte emballasjen og vise frem gullet som glitrer på innsiden.
Torsdag 19/1 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Lucas Richman
J. Williams: Star Wars suite
Fjernt for de fleste
«Once upon a time, in a galaxy far, far away…» Det er vel omtrent der majoriteten av barn, ungdom og unge voksne i dagens Norge mener den symfoniske orkestermusikken hører hjemme. – Denne musikken er ikke for oss, og tilhører ikke vår tid. Likevel vrimlet det av ungdom da Oslo Filharmonien spilte John Williams’ symfoniske filmmusikk fra den episke filmsagaen «Star Wars» i Oslo Konserthus i går. Og jubelen stod i taket etter hvert eneste nummer. Ungdommens herlige respons står i grell kontrast til den blaserte og dørgende forutsigelige applausen fra filharmoniens gjengse publikum. Tenk om begeistringen, interessen og entusiasmen kunne være like stor etter Brahms!
Opplevelser som denne, gjør det betimelig å stille seg noen viktige spørsmål: Hvem er det som har gravd den dype grøften mellom de store orkesterinstitusjonene og det yngre publikum, når interessen åpenbart er der? Hvem er det som har bygget konserthusets terskel så høy at den føles uoverstigelig for så mange? Og hvem er det som opprettholder den ekskluderende og selvdestruerende forestillingen om at klassisk musikk generelt, og symfoniske orkesterkonserter spesielt, er for de få og dedikerte?
Filmmusikk fenger
Så, hvorfor kommer ungdom, barnefamilier, studenter og filmnerder for å høre på musikken fra Star Wars, uten at de får se filmen? De kan jo bare leie den på Blu-ray og se den på hjemmekinoanlegget til tretti tusen med topp lydkvalitet, surround, popcorn og pauseknapp. Svaret ligger i musikkens tiltrekningskraft og umiddelbare appell, men kanskje også i konsertens form, forhåndsomtale og formidling. Uansett er det ugjendrivelig bevis for at det er interesse for orkestermusikk spilt «live» i konsertsalen.
Det er ingen tvil om at John Williams har lykkes med å nå ut til et bredt publikum med sin storslåtte Star Wars – musikk. Og ja, musikken er nok mer umiddelbart tilgjengelig enn mye av det kunstmusikalske kjernerepertoaret. Det betyr likevel ikke at musikken er uinteressant. Den er full av fengslende rytmer, store klanglig variasjon bl.a. i slagverk, uttrykksfulle temaer og presise skildringer av handling, karakterer eller atmosfære. Interessant nok, spøker Gustav Holsts «Planetene» stadig i bakgrunnen.
Strålende formidling
Like viktig som musikken selv, er formidlingen av den. Jeg gjentar: LIKE VIKTIG som musikken selv, er formidlingen av den. Torsdag ble formidlingen preget av at den smørblide amerikanske dirigenten Lucas Richman introduserte hvert enkelt nummer i Star Wars suiten. Richman fortalte levende og humoristisk om Luke Skywalker, Darth Vader, mørke krefter og dødsstjerner, og la aldri skjul på sin begeistring verken for musikken eller filmene. På den måten fikk han god kontakt med, og respons fra, publikum, og det oppstod en unik toveiskommunikasjon som er sjelden i denne salen.
Det er merkelig at man fremdeles er så redd for å snakke på klassiske konserter. Jo, Oslo-filharmonien har introdusert «Bak notene», men da må man selv oppsøke dette før konsertstart, og besøkstallene er varierende. Jeg tror ytterst få blir forstyrret av at noen kommer med en kort kommentar til verkene som skal spilles underveis i konserten. Snarere tvert i mot. For majoriteten vil det berike opplevelsen vesentlig.
Popularitet for enhver pris?
At Oslo-filharmoniens Star Wars – konsert var en suksess, tror jeg ingen av de tilstedeværende er i tvil om. Den tilgjengelige musikken ble fremført med høy kvalitet og profesjonalitet, og formidlet levende og underholdende. Stemningen stod i taket og publikum var i ekstase. At karakterer fra filmene vandret rundt i foajeen, og til og med brøt inn i konserten, gjorde opplevelsen stor også for de minste tilhørerne. Denne konserten var en perfekt introduksjon til orkesterkonserter for førstegangsbesøkende.
Betyr det at orkesteret utelukkende skal spille populær og tilgjengelig musikk, fra filmens eller underholdningsbransjens verden, for å fenge et nytt og yngre publikum? Selvsagt ikke. Oslo-filharmonien har, som landets fremste orkester, et ansvar som bærer av en kulturell arv og formidler av den europeiske kunstmusikktradisjonen. Noe hyppigere innslag av lettere og mer populær musikk hadde for så vidt ikke vært skadelig det heller, men det er særlig på formidlingsaspektet det er grunnlag for nytenkning.
Oslo-filharmonien behøver ikke å være et orkester for alle, men det kunne vært et orkester for langt flere dersom formidlingsformen og publikumskontakten var annerledes. Dette orkesteret har et produkt av gull, som et bredt lag av befolkningen kunne være interessert i, men det er pakket i et grått innpakningspapir. Kanskje den kommende sjefsdirigenten Vassily Petrenko har den magiske kraften som skal til for å åpne den forslitte emballasjen og vise frem gullet som glitrer på innsiden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)