Konsert:
Torsdag 16. februar 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Joshua Weilerstein
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Andreas Brantelid, cello
Marianna Shirinyan, piano
L. v. Beethoven: Konsert for fiolin, cello, klaver og orkester
E. Buene: Langsam und schmachtend
W. Lutoslawski: Konsert for orkester
Tid uten tid
Vestlig kunstmusikk gjenspeiler den vestlige måten å tenke tid på. Vi er aldri. Vi skal alltid. Denne streben etter noe, er selve grunnlaget for det funksjonsharmoniske systemet – bærebjelken i den klassiske musikktradisjonen. Bak ligger mål-middel-tankegangen, som i ytterste konsekvens fører til at alt blir middel til et uoppnåelig mål. Tonalitetskrisen, som i følge forenklede fremstillinger starter med «tristan-akkorden» i forspillet til Wagners opera «Tristan og Isolde», er et resultat av denne tenkningen.
Spenningen som (ikke) oppløses til avspenning. Dissonansen som (ikke) oppløses til konsonans. For Wagner tar det noen timer, men oppløsningen, eller målet, kommer til slutt i Liebestod og H-dur. Men hva skjer når målet ikke nås? Når dissonansen ikke oppløses? Da forsvinner også middelet. Hele mål-middel-tenkningen blir absurd, og erstattes av en ny kvalitet: væren. Vi skal ikke lenger. Vi er.
Vår tid er en tid uten tid. Ingen har tid i vår tid. Wagners opera representerer imidlertid en tid da det var tid. Tid til å lengte. Og til streben. Det er den unike kvaliteten i denne langsomheten som har inspirert komponisten Eivind Buene til å skrive verket «Langsam und schmachtend». Han ønsket å skrive langsom musikk med utgangspunkt i Wagners forspill. Ved å bruke Wagners tempobetegnelse som tittel, samt sitater fra mesterens preludium, er forbindelsen åpenbar. Hvorfor lykkes da ikke Buene?
Langsomt og smektende?
Langsomheten og det smektende i Wagners forspill ligger ikke i tempoet, men i etableringen av uforløst kjærlighet gjennom uoppløste dissonanser og kromatisk strebende melodilinjer. Det Buene har tatt med seg fra Wagner er først og fremst gestene. Oppadgående og nedadgående. Men Buenes gester streber ikke. De er raske og skimrer av lys, farge og klang. Musikken er verken langsom eller smektende.
I Buenes moderne tonespråk, der klangen i seg selv står i sentrum, erstattes Wagners langsomme og smektende streben av et slags øyeblikk. Tiden går ikke, men er. Og den fylles med strykernes klangrikdom og Buenes fargerike tonekomplekser. Det er en forutsetning for langsomhet, at tiden går. Og at den går langsomt. Med sine korte tidsspenn mislykkes Buene i å skape langsom musikk, men lykkes i skape moderne og verdifulle musikalske øyeblikk. Forbindelsen til Wagner blir imidlertid overflødig.
Barn av sin tid
Musikk er ikke noe før den blir fremført. Når verket «Langsam und schmachtend» skal oppleves, må også lytterne henfalle til en slags langsomhet. Det kan være vanskelig når den unge, amerikanske duracelldirigenten Joshua Weilerstein kommer småjoggende og flirende inn på scenen, holder et heseblesende innlegg om hva vi skal få med oss i den nye musikken og til slutt spretter opp på podiet for å dirigere langsomheten. Han veiver også som om det skulle vært musikken til Snurre Sprett. Sjelden har det vært større diskrepans mellom den klingende musikken og dirigentens bevegelser.
Weilerstein er utvilsomt et kjempetalent, men det er heller ikke tvil om at han er barn av sin tid. Som alle andre, har han ikke tid. Sånn sett, må det være en kombinasjon av verket og fremførelsen som førte til at opplevelsen av langsomhet uteble. Både Buene og Weilerstein ser ut til å tikke i 2000-tallets turbotempo.
Ungdommelig modenhet
Også fremføringen av Beethovens trippelkonsert, handlet på sin måte om tid. Eller kanskje snarere om timing. Weilerstein, med solistene bak ryggen, strevde med å få orkesteret inn på de rette stedene. Forholdet mellom orkesteret og solistene ble i beste fall spenningsfylt, i verste fall asynkront. Likevel har jeg aldri hørt en bedre tolkning av dette sjelden fremførte verket. Det skyldes først og fremst solistene.
Vilde Frang Bjærke, Andreas Brantelid og Marianna Shirinyan er unge. Derfor var det så bemerkelsesverdig at hovedinntrykket av trioen var modenhet. Samspillet solistene i mellom var suverent, og de fremstod med stor ro og tilstedeværelse. Dessuten hadde de åpenbart en felles idé om frasering, artikulasjon og foredrag. De gnistrende dialogene og det engasjerte kroppsspråket, kombinert med blendende teknikk og musikalsk overskudd, gjorde dette til en stor musikkopplevelse.
Solistene fikk, som alle andre i Oslo Konserthus, stående applaus. Dessverre er denne meningsytringen misbrukt i så stor grad at det har mistet sin kraft. At disse tre fortjente hyllest, er det likevel ingen tvil om.
Lutoslawski
Også avslutningsverket, Witold Lutoslawskis funklende «Konsert for orkester», ble en fin opplevelse. Jo, Weilerstein hoppet og spratt, og brukte opp kruttet altfor tidlig, men direksjonen var engasjert, presis og på teknisk høyt nivå. Dessuten spilte orkesteret upåklagelig. Anført av en slagkraftig slagverkseksjon og en bunnsolid messinggruppe, fikk publikum servert mange fine soloer og samspill på høyt nivå.
Så ble konserten en verdifull bruk av tiden likevel.
fredag 17. februar 2012
søndag 12. februar 2012
Mahlers åttende i Konserthuset
Konsert:
Torsdag 9. februar
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Turid Karlsen, Erika Roos,
Hilde Haraldsen Sveen,
Marianne Beate Kielland,
Maija Skille, Per-Håkan Precht,
Tommi Hakala, Magne Fremmerlid
Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene,
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA,
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
G. Mahler: Symfoni nr. 8
De tusendes symfoni
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige.
Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon.
Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?
Må oppleves i salen
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?
Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.
Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.
Kollektiv kraft
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket.
Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.
Torsdag 9. februar
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Turid Karlsen, Erika Roos,
Hilde Haraldsen Sveen,
Marianne Beate Kielland,
Maija Skille, Per-Håkan Precht,
Tommi Hakala, Magne Fremmerlid
Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene,
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA,
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
G. Mahler: Symfoni nr. 8
De tusendes symfoni
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige.
Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon.
Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?
Må oppleves i salen
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?
Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.
Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.
Kollektiv kraft
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket.
Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.
torsdag 2. februar 2012
Nytt om gammelt og gammelt nytt
Konsert:
Onsdag 1/2 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen
Lars Anders Tomter, bratsj
Egil Hovland: Fanfare og koral
Erkki Sven Tüür: Illuminatio
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god!
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.
Hovlands verden
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest!
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?
En verden av lys
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys.
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige?
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!
Dvoraks gamle verden
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet.
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…
Onsdag 1/2 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen
Lars Anders Tomter, bratsj
Egil Hovland: Fanfare og koral
Erkki Sven Tüür: Illuminatio
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god!
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.
Hovlands verden
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest!
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?
En verden av lys
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys.
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige?
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!
Dvoraks gamle verden
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet.
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…
Abonner på:
Innlegg (Atom)