onsdag 16. desember 2009

Yndig julefred med KSS

CD:
”Arme jord ha jolefred”
LAWO Classics
November 2009

Kvindelige Studenters Sangforening v/ Marit Tøndel Bodsberg
Sigurd Hole, kontrabass

Julesanger


Julens budskap er stadig i forandring og, vil mange si, forvitring. De kommersielle sider ved julen har tatt fullstendig overhånd og skjøvet det åndelige, sjelelige og kristne innholdet ut på sidelinjen. Reklamen for et av Oslos største og mest sentrale kjøpesentre, der julepyntenglene er laget av brettede pengesedler sier vel sitt. Om det ikke er blasfemi så bidrar det ihvertfall til å forringe julens egentlige budskap, et budskap som ikke nødvendigvis begrenser seg til det kristne. Julen kan like gjerne handle om lys, håp og et ønske om fred som om den kristne frelserens fødsel og hyrdene på marken. Denne høytiden kan minne oss om en maktbalanse og ressursfordeling i verden som ikke under noen omstendigheter kan rettferdiggjøres, og om de millioner av mennesker som ikke har nok mat og vann, og som lever i land som er, har vært og sannsynligvis vil bli herjet av krig. For dem handler det ikke om hvilket kjøpesenter som kan tilby de flotteste elektroniske produktene eller de nyeste moteplaggene. For dem handler det om å finne vann og å finne fred. Kvindelige Studenters Sangforenings nye CD ”Arme jord ha jolefred” kan minne oss om dette, almenmenneskelige julebudskapet, et budskap om fred. Deler av inntektene fra CD-platen går til Flyktninghjelpen.

Medlidenhet med verdens flyktninger er imidlertid ikke eneste grunn til å gå til anskaffelse av denne CDn. Først og fremst er det en vakker og stemningsfull juleplate. Kvindelige Studenters Sangforening har en yndighet og renhet i klangen som passer utmerket til de enkle og sarte julesangene. Dirigent Marit Tøndel Bodsberg har i tillegg oppnådd god presisjon og tydelig tekstuttale, noe som er helt avgjørende for at fremføringer og innspillinger med kor skal bli vellykkede. De kvinnelige studentenes stemmer blander seg svært godt med hverandre, noe som kombinert med god intonasjon gir homogenitet og enhet i klangen. Koret har fått med seg Sigurd Hole på kontrabass og den klanglige dybden er både grunnmur og kontrast til de lyse kvinnestemmene.

Alle julesangene, med unntak av den avsluttende ”Deilig er jorden,” er arrangert av Tone Krohn. Arrangementene må kunne sies å være modige og minst like vellykkede som korets fremføring. Selve substansen og stemningen i julesangene er beholdt, men sangene er krydret med svært velfungerende motstemmer og mellompartier, ofte inspirert av norsk folkemusikk. Som personlige favoritter kan trekkes frem det enkle og vakre arrangementet av ”Et lite barn så lystelig,” kombinasjonen av to ulike melodier i ”Mitt hjerte alltid vanker,” kontrastene mellom de klingende klokkeimitasjonene og den myke, flytende melodien i ”Joleklokker over jorda,” og blandingen av nytt og gammelt i ”Folkefrelsar,” men alle arrangementene kler de opprinnelige julesangene godt. Etter å ha hørt denne platen er det lett å stemme i med Kvindelige Studenters Sangforening og ønske ”fred over jorden.” Denne CD-platen gir indre julefred for den enkelte og er samtidig en oppfordring til fred mellom mennesker. Kanskje lever julens budskap likevel, nettopp i musikk som denne og i engasjementet til Flyktninghjelpen og andre humanitære organisasjoner. Julen er i alle fall tid for å håpe.

fredag 4. desember 2009

På Audiens med Schola Cantorum

CD:
”Audiens”
2L
November 2009

Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl.
Nordic Voices
Are Sandbakken, bratsj

Verker av Bjørn Morten Christophersen, Eric Whitacre, Morten Lauridsen, Torbjørn Dyrud, og Karin Rehnqvist


”Det lukter fugl av paven, ganske svakt, men brødrene kan merke det på mandagsmøtet hvis luften går i riktig retning,” synger Schola Cantorum. Teksten er hentet fra Gro Dahles diktsamling, ”Audiens – det er ikke alltid like lett å være pave,” og er på denne CD-platen kledd i den norske samtidskomponisten Bjørn Morten Christophersens sprudlende tonedrakt. I den humoristiske teksten om paven som søker råd hos fugler og hunder, ”spiser bokstavkjeks ved vinduet,” og ”trener litt hver dag om ettermiddagen” er det også et snev av ensomhet og vedmod. Christophersen har i sin musikk fanget denne dobbeltheten på en utmerket måte. I platens teksthefte skriver han at teksten er helt sentral og at klarhet og tydelighet i formidlingen av denne har vært et hovedanliggende i verket. Musikken både formidler og fremhever teksten på en fargerik, levende og svært god måte, og spennende nye effekter kombineres med mer tradisjonelle virkemidler. Dette verket smaker av fugl.

I tillegg til ”Audiens” har Christophersen bidratt med ytterligere tre verk på denne CD-platen, det stemningsbeskrivende ”A Just-finishing Candle,” samt to verk, ”Gjenfødelsen” og ”Etablisementets vært,” basert på opphetede og smått sinnsyke tekster og sitater av Edvard Munch. Også i disse verkene klarer komponisten å fange stemningen i teksten, og berike den med dramatisk og ofte svært beskrivende musikk. Et fascinerende eksempel er i tekststrofen ”Etablisementets vært her har en sådan forfærdelig stemme – at når han begynner å tordne blir mælken sur,” der ordet ”vært” synges kort og avhogget, og ”sur” tillegges en parodisk, nærmest vulgær vibrato. Christophersen har bl.a. jobbet med musikk til TV-serien ”Kodenavn Hunter,” og hans evne til et billedlig, fantasifult og dramatisk tonespråk er kanskje inspirert nettopp fra arbeidet med musikk til TV og film.

Bjørn Morten Christophersens verker er omkranset av nordisk og amerikansk samtidsmusikk a cappella. Eric Whitacres humoristiske ”Leonardo Dreams of His Flying Machine” og lyriske ”Water Night,” samt Morten Lauridsens klangfulle og neomadrigalske ”Se per Havervi, Oime” er kanskje de beste av de øvrige bidragene på platen, selv om også Torbjørn Dyruds ”Snart kysser hun sin venn i Rosenhagen” og Karin Rehnqvists ”Bara du går över markerna” er vel verdt å lytte til.

Alt i alt er denne platen svært vellykket, ikke minst takket være Schola Cantorums strålende sanglige prestasjoner under ledelse av Tone Bianca Dahl. De presenterer rykende fersk kormusikk forbilledlig og engasjert, og både intonasjonen og presisjonen er mildt sagt imponerende. Koret manifesterer seg med denne platen som et av landets ledende, ja, kanskje det aller fremste, særlig hva angår samtidsmusikk. Det er viktig å presentere ny kormusikk fra inn- og utland. Når det i tillegg gjøres så godt som på denne platen pakkes de spennende og friske komposisjonene inn i den aller fineste innpakning og verkene fremstår på best mulig måte. For øvrig er Are Sandbakkens innsats som solobratsjist i ”Gjenfødelsen” av aller ypperste kvalitet, og vokalsekstetten Nordic Voices blander seg glimrende klanglig med Schola Cantorum i hovedverket, ”Audiens.”

tirsdag 3. november 2009

Toner til trøst i Ris kirke

Konsert:
Søndag 1/11 2009
Ris Kirke, Oslo

Det Norske Solistkor
Det Norske Kammerorkester
Grete Pedersen, dirigent
Terje Tønnesen, konsertmester

Verker av M. Duruflé, R. Vaughan-Williams, Hildegard von Bingen m.m.


Ris kirke var usedvanlig vakkert opplyst både utvendig og innvendig denne mørke og regntunge kvelden på Allehelgensdag, da Det Norske Solistkor og Det Norske Kammerorkester inviterte til allehelgenskonsert. Med alt fra middelaldermusikk via Bach og salmer til 1900-tallsmusikk på programmet var det imponerende hvor godt det hele var sydd sammen til en stemningsfull og meningsfull helhet. På mange måter er det nettopp det Allehelgensdag handler om. Denne dagen da man minnes de døde er behovet for trøst og for å skape en meningsfull tilværelse stort. De som søkte trøst i Ris kirke søndag kveld fant kanskje akkurat det de trengte for å starte en ny dag, en ny uke og et nytt liv hvor sorgen kan være en del av livet uten å ta overhånd og ødelegge det. Uansett hvor mange som følte det slik så er det ingen tvil om at orkestermusikere, sangere og dirigent gjorde det de kunne for å skape en stor konsertopplevelse for de fremmøtte. Og de lyktes hundre prosent.

Gammelt og nytt materiale var satt sammen på en fremragende måte i denne konserten. Hildegard von Bingens (1098-1179) ”O vis aeternitatis” var sydd sammen med orkesterets etterspill etter den flotte versjonen og fremføringen av salmen ”O bli hos meg!” slik at man fikk inntrykk av musikkens tidløshet. Grete Pedersens bearbeidelse av Bingens stykke, og de to solistene Runa Hestad Jenssens og Ingeborg Dalheims plassering henholdsvis bak altertavlen og oppe på galleriet bidro også sterkt til dette. Det var som om den 8-900 år gamle musikken verken hadde begynnelse eller slutt, men bare fløt naturlig inn mellom salmen med melodi fra 1861 og Maurice Duruflés (1902-1986) requiem fra 1947. Før alt dette fremførte kor og orkester Terje Tønnesens bearbeidelse av Johann Sebastian Bachs (1685-1750) ”Velt alle dine veie,” samt Ralph Vaughan-Williams (1872-1958) ”Fantasi over et tema av Thomas Tallis.” Også her var kombinasjonen av noe nytt, i form av Vaughan-Williams tonespråk, og noe gammelt, i form av Thomas Tallis (1505-1585) tema, sentralt. Det Norske Kammerorkesters strykere fremførte verket suverent med en rik strykerklang, store dynamiske bølger og godt samspill mellom hele orkesteret og solistgruppen.

Kveldens hovedverk var likevel Duruflés requiem, som også det kombinerte nytt og gammelt. Duruflé tok utgangspunkt i gamle gregorianske hymner og satte disse inn i sitt eget tonespråk. Blandingen av middelalderhymner og fransk klangsensibilitet i en språkdrakt fra 1900-tallet gjør at dette verket har et sterkt meditativt preg og en særegen indre ro. Også i dette verket viste orkesteret godt samspill og subtil klangbehandling, men det var likevel Det Norske Solistkor som var verkets og hele konsertens bærende bjelker. Samklangen i Solistkoret er strålende, og de leverer så musikalske og levende tolkninger uansett hvilket repertoar de fremfører at det bare er å ta av seg hatten for disse unge sangerne og deres utmerkede dirigent Grete Pedersen. Konserten ble avsluttet med at publikum fikk synge med på ”Bred dina vida vingar.” Med trøstende toner ga musikerne i Ris kirke et glimt av lys og en kime av håp til sitt publikum, gjennom en sterk musikalsk opplevelse.

lørdag 24. oktober 2009

Jubel og helt fritt for Jakokser i Oslo Konserthus

Konsert:
Fredag 23/10 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Alina Pogotskina, fiolin

D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr.1
L. v. Beethoven: Ouverture fra Egmont + Symfoni nr.7


Dirigenten Thomas Beecham sa en gang om Ludwig van Beethovens (1770-1827) 7. symfoni at ”hva kan du gjøre med den? Det er som en flokk med jakokser som hopper rundt.” Var det jakokser vi hørte i Oslo Konserthus i går? Nei, på ingen måte. I så fall er det de desidert mest raffinerte, elegante og subtile jakoksene jeg noen gang har hørt. Jukka Pekka Sarastes fabelaktige orkester trosset nok en gang det karrige akustiske klimaet og leverte kanskje den beste tolkningen jeg noen sinne har hørt av Beethovens sjuende symfoni. Den flyvende finnen får Beethoven til å leve akkurat som han gjør det med Sibelius og med Debussy. I en slik fremførelse fremstod den rytmiske og energiske symfonien ikke som buldrende jakokser eller utdødde mammuter, men som et levende musikalsk mesterverk.

Alt det instrumenttekniske var som vanlig på plass hos Oslo Filharmonien, men det som virkelig løftet musikken mot det fantastiske var fraseringen, fremdriften og finessene. Førstesatsens innledning er svært lang. Saraste satte et relativt høyt tempo, men lot likevel de skjøre treblåssoloene få synge. Overgangen til selve hovedsatsen var rett og slett elegant med henhold til tempo og dynamikk. I andresatsen var også tempoet relativt høyt uten å bli masete eller gå på bekostning av musikkens alvorlige karakter. Viktigere var likevel den usedvanlig subtile fraseringen i denne satsen. Istedenfor å dra altfor lange linjer og sette et stampende jakaktig tempo slik at den gjentatte rytmen mister all fremdrift, skapte Saraste en pulserende og pustende organisme og en helt særegen atmosfære som jeg tidligere bare har hørt i Nikolaus Harnoncourts innspilling av symfonien med Chamber Orchestra of Europe. De to siste satsene var virvlende jubel fra ende til annen, og sannelig jublet også publikum i et stappfullt Oslo Konserthus etter denne intense opplevelsen.

Intens er også Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første fiolinkonsert som den russiske fiolinsensasjonen Alina Pogostkina fremførte med stort teknisk overskudd i Oslo Konserthus i går. Det er vanskelig å være solist i Oslo Konserthus, men unge Pogostkina gjorde sine strenger ytterst hørbare likevel, selv over det tidvis frenetiske orkesterakkompagnementet. Man kunne kanskje ønske seg noe mer nerve i førstesatsen, og villskap i den diabolske og demoniske andresatsen hvor det ble med det smådjevelske, men i den mektige passacagliaen og den lange påfølgende kadensen imponerte Pogotskina stort. Også siste sats var strålende. Det russiske stortalentet leverte en solid innsats i et krevende verk, og har garantert mange år foran seg på de aller største konsertscenene i verden.

Orkesteret åpnet for øvrig konserten med en frisk tolkning av Beethovens Egmont-ouverture. Heller ikke i dette verket var det antydninger til jakokser, bare heroisk jubel. I Sarastes og Oslo Filharmoniens hender lever Beethoven i beste velgående.

lørdag 10. oktober 2009

Briljant bass i Babi Yar

Konsert:
Fredag 9/10 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Mikhail Jurowski
Maxim Mikhailov, bass
Oslo Filharmoniske kor (bassene)

G. Mahler: Adagio fra Symfoni nr. 10
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13 ”Babi Yar”


Symfoni nr. 13 ”Babi yar” er et av Dmitrij Sjostakovitsj(1906-1975) absolutt sterkeste musikalske uttrykk. Med utgangspunkt i 5 dikt av den unge, radikale russiske dikteren Jevgeni Jevtusjenko skapte Sjostakovitsj i 1962 en symfoni for stort orkester, bassolist og et kor av basser. Tittelen ”Babi yar” har symfonien fått fra Jevtusjenkos dikt med samme navn, som Sjostakovitsj bruker i førstesatsen. Diktet handler om nazistenes nedslakting av over 30000 jøder utenfor Kiev i 1941, men også om den utbredte antisemittismen i Sovjetunionen og det faktum at det aldri ble reist noe monument over de drepte jødene i Babi yar-massakren. Diktet er i symfonien kombinert med fire andre dikt, om humoren og satiren som selv despotiske herskere ikke kan drepe, om de russiske kvinnene som holder liv i det russiske samfunnet, men likevel undertrykkes, om Stalins undertrykkende terrorregime, og om alle de som smisker seg frem i samfunnet og skaper karriere på falske premisser. Med sitt karakteristiske tonespråk maler Sjostakovitsj ut skrekken og fortvilelsen, humoren og satiren, sorgen og angsten på en usedvanlig sterk måte, og med en briljant bassolist og et orkester i verdensklasse fremstår symfonien som et av 1900-tallets aller største mesterverker.

Oslo Filharmonien har blitt et orkester i verdensklasse. Ledet av den myndige russiske dirigenten Mikhail Jurowski gnistret det i alle stemmegrupper i de raske, satiriske, voldsomme og hånende partiene, mens de langsomme satsene, som ofte har et spøkelsesaktig preg bl.a. som følge av den kirkeklokkeaktige klangen i chimes og celestaens mystiske toner, ble fremført med raffinert og rik klangbehandling, og stor kontrast mellom ro og intensitet. Flotte solistiske innslag i tuba, fagott og solofiolin forsterket det imponerende inntrykket. Konsertens stjerne var likevel den russiske bassolisten Maxim Mikhailov med sitt mektige volum, sin store klangvariasjon og dramatiske intensitet i stemmen. Det som imidlertid gjorde soloprestasjonen eksepsjonelt god var mimikken og den sceniske opptredenen. Under førstesatsens krasse kritikk av antisemittisme stod russeren gravalvorlig foran orkesteret og skulte utover publikum med et blikk som kunne drepe. I andresatsens humor var han leken, morsom og parodisk uten at gestene noen gang ble overdrevne. Mikhailov leverte, i alle satser, en oppvisning i god formidlingsevne, og dette forsterket både uttrykket i teksten og den rent sanglige prestasjonen. Bassene fra Oslo Filharmoniske Kor gjorde forøvrig også en meget god innsats og gled naturlig inn i den flotte helheten.

Orkesteret fremførte også den langsomme førstesatsen fra Gustav Mahlers (1860-1911) ufullendte 10. symfoni. Verket er senromantisk, men grenser samtidig mot modernismen, f.eks. med ”kriseakkorden” bestående av ni av tolv mulige tonehøyder som klinger samtidig. Denne gryende modernismen, det store orkesteret og den virtuose orkestreringen har utvilsomt vært et forbilde for Sjostakovitsj. Oslo Filharmonien fremførte også dette verket utmerket, og spesiell skryt skal bratsjgruppa ha for samspiltheten i det unisone åpningstemaet. Uttrykket, klangen og samspillet i orkesteret fungerte strålende gjennom hele denne gripende satsen, mye takket være dirigent Jurowskis levende ledelse.

tirsdag 6. oktober 2009

Blodbad og begjær i Operaen

Opera:
Mandag 5/10 2009
Scene 2, Operaen, Oslo

L’incoronazione di Poppea (Poppeas kroning)

Musikk: C. Monteverdi (bearbeidet og revidert av A. de Marchi)
Libretto: G.F. Busenello

Musikalsk ledelse: Alessandro de Marchi
Regi: Ole Anders Tandberg
I Hovedroller: Birgitte Christensen, Marita Sølberg, Hege Høisæter, Jacek Laszczkowski, Tim Mead og Gregory Reinhart


Sex, vold, drap, sjalusi, blod og action. Alt dette er vanlige ingredienser i opera, men blir sjelden eller aldri spilt tilstrekkelig ut i regien bl.a. fordi respekten for mesterverkene har en tendens til å være overdrevet stor. Derfor er det ingenting som gleder meg mer i Operaens oppsetning av ”Poppeas kroning” enn at usedvanlig livaktig blod renner sakte nedover den bueformede, hvite, marmoraktige scenen og samler seg i en stadig voksende blodpytt, at keiser Nero ruller seg i det samme blodet bare ikledd et hvitt håndkle rundt livet mens han synger om kjærligheten til Poppea, og at Poppea for sikkerhets skyld setter seg i blodpytten med den kritthvite brudekjolen mens ferske, fremdeles bloddryppende lik ligger strødd. Når jeg går i operaen vil jeg forbauses, sjokkeres og underholdes. I går fikk jeg ønskene oppfylt.

Helt fra starten kan man ane hva som er i vente når Dyd (Virtú) og Lykke (Fortuna) må vike plassen for Amore, for kjærligheten. Hvor farlig er vel ikke den tøylesløse kjærligheten uten dyd, uten moral og uten lykke? Den maktsyke Poppea vraker Ottone, som elsker henne, til fordel for den ufordragelige keiser Nero, som bare elsker fyll, vold og Poppeas pupper. Keiserinnen, Ottavia, går fullstendig fra forstanden når hun oppdager Neros utroskap og bestiller mord på Poppea. Mordforsøket utført av Ottone, utkledd som sin nye flamme Drusilla, mislykkes og det hele ender med blodbad og bryllup for Nero og Poppea.

Skal man sette en opera fra 1642 i en moderne regi så må det gagne, og ikke stå i veien for, dramaet og musikken. Ole Anders Tandbergs regi forsterker dramaet og undertonene i denne operaen på en skremmende god og effektiv måte. Det burleske og vulgære når sitt mest ekstreme når Nero og Lucano rangler inn på scenen med hver sin tuborgpils i hånda, skjender den gamle filosofen Senecas lik og ruller seg i blod mens keiseren synger varmt om kjærligheten. Sexen og det dampende begjæret spilles ut med diverse av- og påkledninger av Nero og dennes mer enn antydende hoftebevegelser, ofte humoristisk og oppfinnsomt kombinert med barokk ornamentikk. De mange humoristiske innslagene som Fortunas breakdance, Neros luftgitarsolo til en av sine mest ornamenterte og virtuose løp, og ikke minst den eldre kvinnen Arnaltas portrettering av Neros manndom med en agurk som etterhvert kappes av med kniv, gled naturlig inn i dette sinnsyke dramaet. Og det hele topper seg til sutt når Nero og Poppea i blodige bryllupsklær synger sin vakre kjærlighetsarie, Pur ti miro, mens de dreper de siste gjenlevende karakterene og avslutter med et kyss i blodpytten. Kjærlighetens tilsynelatende triumf er for så vidt reell, men sterkt tilgriset av blod.

Av operaens aktører er det utvilsomt kontratenor Jacek Laszczkowski, i rollen som Nero, som fortjener aller mest skryt. Med fantastisk kraft og klang i stemmen, imponerende ornamentikk og suverent skuespill var han dramaets definitive ener. Han maktet å bringe keiserens fulle ufordragelighet ut til publikum gjennom kreativt kroppspråk og dramatisk stemmebruk slik at Nero ble mannen som lar seg styre av kjønnsorganet. Også Birgitte Christensen imponerte stort, særlig sanglig. Hennes skuespillerprestasjon som Poppea nådde ikke helt opp til Laszczkowskis, men hun var på ingen måte noe hinder i den dramatiske utviklingen. Christensen spilte desto mer med stemmen, bl.a. gjennom bruk av ekspressiv og stilkorrekt glissando i forføringen av Nero. Ellers vil jeg særlig trekke frem Hege Høisæter i rollen som ekskeiserinne Ottavia. Fortvilelsen og desperasjonen lyste både i den sceniske og den vokale fremføringen. Orkesteret, under ledelse av Alessandro de Marchi, leverte i det store og det hele en god prestasjon, selv om det tidvis var visse, riktignok forståelige, intonasjonsproblemer i de gamle blåseinstrumentene.

Den blodige barokkoperaen var fantastisk og jeg håper å bli forbauset, sjokkert og underholdt også neste gang jeg går i Operaen.

fredag 2. oktober 2009

Helter i Oslo Konserthus

Konsert:
Torsdag 1/10 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Vassily Sinaisky

A. Dvorak: Symfoni nr. 8
R. Strauss: Ein Heldenleben


Helten rir forrest i krigen. Helten står opp når det stormer som mest. Helten leder an. Helten er et forbilde, og gjenstand for stor beundring. Det var mange helter i Oslo Konserthus i går. Richard Strauss (1864-1949) betraktet seg selv som en helt for drøyt hundre år siden da han komponerte det symfoniske diktet ”Ein Heldenleben.” Helten i dette heltelivet er nemlig etter alt å dømme Richard selv, og den observante lytteren gjenkjenner en rekke sitater fra andre verker av den tyske komponisten i satsen ”Heltens arbeid for fred.” Hvor egoistisk, pompøst og usmakelig dette enn kan høres ut så er det ikke til å stikke under en stol at musikken er storartet og orkestreringen briljant. Strauss får sitt enorme orkesterapparat, som bl.a. består av 8 horn, 5 trompeter og 2 harper, til å fungere. Orkestreringen er virtuos ved at spennende instrumentkombinasjoner utforskes. Her har dirigenten en viktig oppgave med å balansere det hele. I tillegg stiller Strauss store krav til musikerne, gjennom mange teknisk vanskelige solopartier, instrumenter i uvante leier og vanskelige samspillspartier. Oslo Filharmonien var definitivt rett orkester til å ta på seg denne oppgaven, og musikerne stod frem som helter.

Den første helten jeg vil trekke frem er konsertmester Elise Båtnes. I tredje del av dette symfoniske diktet lar Strauss solofiolinen spille en slags akkompagnert kadens for å portrettere heltens, Richard Strauss eller hvem det nå er, følgesvenn. Båtnes, som har vært 1. konsertmester i Oslo Filharmonien siden 2006, fremførte det lange solopartiet strålende. Med hele orkesteret i ryggen, et publikum som spisser ørene ekstra godt når fiolinen har soloinnslag og et kritikerkorps som skal vurdere om det blir hyllest eller slakt i morgendagens avis kan man virkelig si at konteksten er stormfull for konsertmesteren, men Elise Båtnes stod opp som en helt med sin teknisk fullkomne og svært musikalske utførelse av solopartiet.

Båtnes var imidlertid ikke den eneste helten i Oslo Konserthus i går. Glimrende solopartier strømmet ut fra horn og treblåsere, for ikke å snakke om den vanskelige fanfaren som spilles både off og on stage i trompeter for å innvarsle krigen. I virkeligheten var alle gårsdagens utøvere helter, ikke av den pompøse, selvhevdende typen, men som deler av en helhet som er mye større enn summen av alle musikerne hver for seg. Skal man likevel trekke frem en helt fremfor de andre så må det være dirigent Vassily Sinaisky. Han steppet inn på kort varsel for Kazushi Ono, som var nødt til å melde forfall på grunn av sykdom. Sinaisky klarte å holde Strauss’ gigaorkester sammen og ga rom for at kontrastene i klang og lydstyrke, fra Båtnes sarte solofiolin til full tutti med dunder og brak, og trompetfanfarer, kunne spilles ut maksimalt i forhold til potensialet under de rådende akustiske forhold i Oslo Konserthus. Også i Dvoraks melodiske, tiltalende og friske symfoni nr. 8 var Sinaisky sikker på hånden, og orkesterheltene leverte samspill av topp internasjonal klasse. I et yrke med press om å prestere stor kunst hver eneste uke har Oslo Filharmonien virkelig imponert denne høsten. De er store helter for det klassiske musikkmiljøet, for publikum og for hele kulturnorge.

mandag 21. september 2009

Grieg og Sjostakovitsj til lunsj

Konsert (Lunsj med kultur):
Fredag 18/9 2009
Universitetsbiblioteket, Blindern, Oslo

Grieg Trio

E. Grieg: Andante con moto
D. Sjostakovitsj: Trio nr. 1, op.8


Hver fredag i tolvtiden samles studenter, professorer og andre musikkinteresserte i Universitetsbibliotekets vestibyle til ”lunsj med kultur,” der den gastronomiske nytelsen av matpakke og kaffe går hånd i hånd med en god kulturopplevelse. Med et bredt og variert program har biblioteket tiltrukket seg mange skue- og hørelystne til disse konsertene, og denne fredagen var intet unntak. Det var kanskje ikke så rart med tanke på at utøverne denne gangen var plukket fra aller øverste hylle i det norske kammermusikkmiljøet. Grieg Trio har høstet mye ros for sin siste plate og for konserter rundt i landet. I går tok de turen til Blindern for å glede det akademiske publikum med musikalske godbiter og utsøkt høykultur.

Grieg Trio hadde sannsynligvis allerede tatt formiddagskaffen før lunsjkonserten, for det var et svært opplagt ensemble som fremførte Grieg og Sjostakovitsj for dagens og morgendagens intellektuelle. Edvard Grieg (1843-1907) skrev bare én sats for trio, og det er rimelig å anta at meningen var å skrive et flersatsig verk. Dette ble imidlertid aldri noe av. Den ene satsen som finnes, Andante con moto, står seg likevel godt alene, i alle fall når den blir fremført så energisk og samkjørt som den ble av Grieg Trio. Samspillet er kanskje trioens største forse. Musikerne finner hverandre selv uten øyekontakt, og kommunikasjonen er naturlig og god.

Dette skinte igjennom også i fremføringen av den unge Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) første trio, et verk preget av et romantisk tonespråk, men også av partier hvor vi aner det radikale og særpregede tonespråket komponisten skulle bli så kjent for. Det er som om tenåringen er fyllt av musikalsk sprengkraft, men ikke helt klarer å bryte ut av sitt romantiske skall. Grieg Trio fremførte verket med romantisk sødme og delikat klangbehandling, men også med ungdommelig råskap og opprørskhet i de mer rytmiske partiene. Publikum klappet iherdig for kulturopplevelsen før de svelget siste dråpe av kaffen og vandret inn på lesesalen med bøkene under armen.

tirsdag 15. september 2009

Mørke klanger og lyse netter i Finland

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Lørdag 12/9 2009
Sibelushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste

J. Sibelius: Pohjolas datter, Aallottaret/The Oceanides, Nattlig ritt og soloppgang, Bardi og Symfoni nr. 4

Temaet for Sibeliusfestivalen 2009 i Lahti, ”Mot Europa” fikk sin tydeligste musikalske manifestasjon på den avsluttende orkesterkonserten lørdag. Programmet var satt sammen av symfonisk musikk med sibelianske uttrykk for flere av tidens ledende musikkstiler. Orkestreringen i ”Pohjolas datter” og tonespråket i ”Aallottaret” kan føres tilbake til Frankrike omkring århundreskiftet og den musikalske impresjonismen, i ”Nattlig ritt og soloppgang” utforskes kontrasten mellom mørke og lys i musikken, kanskje inspirert av Alexander Glazunovs orkesterfantasi ”Ot mraka ka svetu”(Fra mørke til lys), og Symfoni nr.4 er et uttrykk for Sibelius’ personlige, introverte ekspresjonisme med klare referanser til den andre wienerskole og Arnold Schönberg. Til tross for påvirkning utenfra forlot Sibelius imidlertid aldri sin personlige stil selv om han stadig utviklet den gjennom ulike impulser.

Fra ”Pohjolas datters” første mørke g-moll akkord i celli, horn og fagotter var det tydelig at orkesteret var i toppform. Det fargerike klanglandskapet og kontrastene mellom mørke og lys fikk utfolde seg i all sin prakt i den vidunderlige akustikken. Med lysende solopartier i treblås, mektige dynamiske høydepunkter i messing, og strykernes drivende rytmer trollbandt orkesteret og det mørke nordrikets fortryllende datter publikum fullstendig. Fra Pohjola gikk reisen ut på havet i ”Aallottaret,” som betyr noe slikt som bølgenes ånder. De impresjonistisk tilslørte konturene og bølgende bevegelsene i stryk og treblås bygger seg opp til en klimaktisk storm før havet igjen roer seg og vugger lytteren til ro. Orkesteret fremstod som den organiske enheten som kreves i dette musikalske bølgelandskapet og klangen i enkeltinstrumentene blandet seg usedvanlig godt med hverandre. Av de mange gode instrumentale prestasjonene i verket bør fløytenes solistiske innslag fremheves som spesielt imponerende hva angår samspill, rytmikk og klang. I den galopperende åpningen av ”Nattlig ritt og soloppgang” hentet strykerne frem det rytmiske og energiske drivet fra gårsdagens fremføring av symfoni nr. 3, mens messinggruppen, med horn i spissen, formidlet soloppgangen aldeles strålende. I kveldens siste symfoniske dikt, Bardi, eller skalden, er det den solistiske harpen som forteller historien, akkompagnert av myke strykere som svever rundt de delikate harpeutsagnene.

Til tross for utmerkede fremføringer av Sibelius fargesprakende symfoniske dikt var kveldens høydepunkt likevel fremføringen av komponistens mørke fjerdesymfoni. Dette tragiske psykologiske dramaet er et mesterverk i enhet og konsentrasjon av musikalsk materiale. Urfremførelsen av symfonien ble en fiasko, men verket har gradvis vunnet mer anerkjennelse, og anses idag som et av de absolutte høydepunktene i Sibelius produksjon. Sinfonia Lahti og Saraste hadde også i symfonien alle orkester- og instrumenttekniske detaljer på plass, og de formidlet dette mørke dramaet med stor ekspressivitet og nerve. Da siste, dype a-mollakkord tonet ut fra strykerne, var det dødsstille i Sibeliushuset. Det er tydelig at denne symfonien betyr noe helt spesielt for finske dirigenter, musikere og publikum, men da applausen endelig brøt ut var den så intens og langvarig at Saraste igjen måtte ty til ekstranummer. Festivalens orkesteravdeling ble avsluttet med ”Finlandia” til jubel og stående ovasjoner fra salen, før publikum vandret ut i solnedgangen ved innsjøen Vesijärvi. Mer finsk enn dette blir det ikke!

Kraggerud og klassisisme på Sibeliusfestivalen

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Fredag 11/9 2009
Sibeliushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/ Jukka Pekka Saraste
Henning Kraggerud, fiolin

J. Sibelius: Dryadi, Fiolinkonsert og Symfoni nr. 3

Etter den enorme triumfen symfoni nr. 2 var for Jean Sibelius(1865-1957) forventet det finske publikummet at også den neste symfonien skulle være like majestetisk, storslått og nasjonalromantisk. Sibelius skuffet imidlertid noen og overrasket alle med sin tredje symfoni, som kan sies å være tuftet på mer klassiske idealer. I dag har publikum for lengst akseptert verket, selv om det fremdeles er Sibelius minst spilte symfoni. På den andre orkesterkonserten under årets Sibeliusfestival fremførte Sinfonia Lahti og Jukka Pekka Saraste dette verket så gnistrende at man virkelig skulle ønske det ble fremført slik oftere. Før symfonien ble imidlertid et av Sibelius aller mest spilte verker fremført, og det med en norsk solist på podiet.

Vår egen stjernesolist Henning Kraggerud kastet glans over Sibeliusfestivalen med sin tolkning av den berømte fiolinkonserten. Kraggerud har etablert seg som en solist av internasjonalt format og det viste han også i Finland. De vanskelige tekniske passasjene i konserten ble, med unntak av enkelte upresise løp som følge av et svært høyt tempo i tredjesatsen, utført overbevisende og briljant. Den norske fiolinisten har også en særegen mykhet i klangen som særlig gjorde seg gjeldende i åpningen av konserten og i den langsommere andresatsen. Kraggerud har imidlertid mange strenger å spille på, og imponerte like mye med raske dobbeltgrep og tekniske krumspring som i de lange legatolinjene. Kanskje kunne man ønsket seg noe mer ro i andresatsen og noe mer villskap i tredje, men alt i alt en glimrende fremførelse. Publikum applauderte iherdig og Kraggerud måtte frem med to ekstranummer. Også orkesteret leverte varene i fiolinkonserten, og i Sibeliushusets fantastiske akustikk var balansen mellom solist og orkester perfekt.

Sitt fulle potensial fikk orkesteret først vist i symfonien, og som nevnt tidligere så gnistret det virkelig av orkesteret denne gangen. De små skjønnhetsplettende i horn og fagotter fra åpningskonserten var luket vekk og erstattet med den ypperste presisjon og intonasjon også i disse instrumentene. Det rytmiske drivet er et sentralt element i symfonien og dette evnet Saraste og orkesteret å formidle forbilledlig. Dirigenten satte relativt høye tempi i yttersatsene, noe som bidro til friskheten, men viktigere er fremdriften og energien som legges i det valgte tempoet. Det er poengløst å sette et høyt tempo for tempoets skyld, men særdeles fruktbart hvis det kombineres med en bevissthet rundt det uttrykket man ønsker å formidle. Det fungerte utmerket i Sibeliushuset i går. I andresatsen, som i sin enkelhet er så vanskelig å fremføre, klarte Saraste å bevare en lett dansende karakter uten at satsen mistet ro og verdighet. Særlig ros skal fløytene ha for sine solistiske innslag. Saraste er opptatt av å bevare enkelheten i Sibelius verker, og det viste seg også i går å være svært heldig både i andresatsen og i finalens hymneaktige avslutning. Strykerne kan kanskje løftes frem som den aller beste gruppen i det velfungerende helet i Sinfonia Lahti. Ledet av konsertmester Jaakko Kuusisto serverte de magisk myke klanger, særlig i sordinerte strykerpartier. De fikk da også æren av å fremføre ekstranummeret, den vakre Canzonetta for strykeorkester. Orkesteret fremførte også det korte symfoniske diktet Dryaden, der Sibelius utforsker nærmest debussyske klangfarger.

mandag 14. september 2009

Sibeliansk skaperkraft på finsk festival

Konsert (Sibeliusfestivalen 2009):
Torsdag 10/9 2009
Sibeliushuset, Lahti, Finland

Sinfonia Lahti v/Jukka Pekka Saraste
Helena Juntunen, sopran

J. Sibelius: Kurkien kohtaus, Luonnotar, orkestersanger og Symfoni nr. 2

Den internasjonale Sibeliusfestivalen i Lahti arrangeres i år for 10. gang. Hvert år, i september, samler den finske innlands- og innsjøbyen musikkinteresserte mennesker fra hele verden for å nyte og diskutere nasjonalkomponisten Jean Sibelius’(1865-1957) musikk. Tema for årets festival er verker fra Sibelius midtperiode, ca. 1905-1914, en tid da komponisten løftet blikket fra sitt nasjonalromantiske utgangspunkt og skuet utover Europa og et musikkliv i radikal endring. I verkene publikum får presentert på festivalens tre orkesterkonserter og to kammerkonserter kan man høre hvordan Sibelius tar innover seg en rekke europeiske inntrykk og skaper et nytt personlig musikalsk uttrykk. Sentrum for denne særegne festivalen er den fantastiske konsertsalen Sibeliustalo, eller Sibeliushuset. Med beliggenhet helt nede ved innsjøen, unik finsk arkitektur og en akustikk som overgår alt jeg tidligere har opplevd skaper dette lokalet den perfekte rammen for store opplevelser og musikkutfoldelse av høyeste kvalitet. Kunstnerisk leder for årets festival er den ledende Sibeliustolkeren Jukka Pekka Saraste, som det norske publikum kjenner godt fra Oslo Filharmonien. Han dirigerer Lahtis anerkjente symfoniorkester, Sinfonia Lahti, og et knippe velrenommerte solister.

Åpningskonserten torsdag bar preg av nettopp åpning og begynnelse. Sibelius symfoniske dikt ”Luonnotar” for sopransolist og orkester omhandler skapelsesberetningen slik den fremstår i det finske nasjonaleposet Kalevala. Som skapende kraft var sopransolist Helena Juntunen sin store oppgave bevisst. Hun mestret den overmåte vanskelige solostemmen utmerket og tilførte den stor dramatikk og ekspressivitet. Likevel formidlet hun teksten med den største tydelighet, forståelighet og presisjon. Dette må fremheves som en stor prestasjon i et verk og en sjanger der teksten ofte blir grøtete. Den unge finske sangerinnen har begynt å markere seg på europeiske operascener, og fremstod også igår som usedvanlig talentfull. I rollen som skaperinne var hun i sitt ess. Orkesteret fulgte opp med følsom klangbehandling i de svake partiene og dundrende dramatikk i de sterke, uten at dette overdøvet solisten. I tillegg til musikerne må også akustikken roses. I Sibeliushusets hovedsal er klangen eksepsjonelt god, og hver eneste detalj klinger tydelig selv i lydbildets bakgrunn. Juntunen fremførte også et knippe sanger op.57, egentlig for solist og pianoakkompagnement, men her i Pekka Helasvuos orkestrerte versjoner, uten at disse gjorde spesielt sterkt inntrykk. Sangene var trivielle og orkestreringen flat og litt kjedelig.

Kjedelig ble det derimot på ingen måte etter pause da Sinfonia Lahti fremførte den heroiske symfoni nr. 2, et verk der spirene til Sibelius nye symfoniske estetikk, med fokus på enhet og konsentrasjon av uttrykket, allerede gjør seg gjeldende. Likevel er finalen i denne symfonien fremdeles godt plantet i nasjonalromantikkens tonespråk med sine lange linjer, ekspressive stigninger, endelige spenningsutløsning og triumfale avslutning. Finnene fremførte symfonien friskt og energisk, og den mektige finalen ble møtt med trampeklapp og tilrop fra salen. Med unntak av enkelte intonasjonsproblemer i horn og fagotter var fremføringen strålende, og publikums begeistring betalte seg gjennom den vakre og stemningsfulle ”Impromptu” for strykeorkester som ekstranummer.

torsdag 3. september 2009

Filharmonisk enhet og symfonisk harmoni

Konsert:
Onsdag 2/9 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Nelson Freire, piano

J. Sibelius: Pohjolas datter + Symfoni nr. 7
J. Brahms: Klaverkonsert nr. 2

Jean Sibelius’(1865-1957) syvende symfoni ble også hans siste. Han påbegynte den åttende, men etter 18 års arbeid kastet selvkritikken hans partituret i peisen og verket forble uhørt. Symfoni nr. 7 er likevel et verdig punktum for den finske komponistens enestående symfoniproduksjon og fremstår som selve kulminasjonen av hans store idé om symfonisk enhet. Hele verket er i én sammenhengende sats og kontrastene er omhyggelig sydd sammen til et enhetlig uttrykk. Overgangene og den konstante utviklingen mot et musikalsk mål krever nyanserte valg av tempi og en følsom dynamisk utvikling for at effekten skal bli maksimal. Det ble den definitivt med Oslo Filharmonien og sjefsdirigent Jukka Pekka Saraste.

Alt føltes riktig i Sarastes tolkning. Det tematiske materialet fikk forvandle seg organisk fra små tematiske biter og anelsen om visse konturer til det berømte trombonetemaet og selve målet for utviklingen, der hele bildet gradvis åpenbarer seg for lytteren. Til å male frem dette bildet behøver Saraste sitt utsøkte orkester i toppform, og på onsdagens konsert var de virkelig på sitt aller beste. Både i symfonien og i det fargerikt orkestrerte symfoniske diktet, Pohjolas datter, viste orkesteret utmerket klangbehandling og balanse. Solotrombonisten og solocellisten skal dessuten ha ros for prikkfritt utførte solopartier. Som vanlig måtte orkesteret slite med den dårlige akustikken, og særlig det dype registeret, som dominerer åpningen av Pohjolas datter, hadde vanskelig for å høres skikkelig i Konserthuset. Også de intense, høye strykerpartiene låt nærmest tafatte til tross for instrumentalistenes iherdige jobbing for å frembringe den ønskede energien og klangen.

Akustikken gikk noe mindre utover Johannes Brahms’(1824-1896) andre klaverkonsert, da dette verket ikke er like avhengig av å få frem de dype registre. Balansen mellom orkester og pianist var faktisk usedvanlig god da den brasilianske pianistlegenden Nelson Freire gjestet Oslo Konserthus. Dette har nok også med pianistens strålende teknikk og musikalske forståelse å gjøre. I denne klaverkonserten er solisten uvanlig sterkt integrert i orkesteret til en romantisk solokonsert å være. Freire forstod dette. Han opptrådte taktfult og i takt med orkesteret, men fikk likevel vist vidunderlig virtuoseri og sin eminente teknikk uten at dette på noen som helst måte gikk utover den musikalske helheten. Solisten gled harmonisk inn i orkesteret, både visuelt og audielt, slik at det hele fremstod som en symfonisk og musikalsk enhet, og ikke som solokonsertens vanlige hyllest av individet.

torsdag 27. august 2009

Oppstandelse med Oslo Filharmonien

Konsert:
Onsdag 26/8 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Oslo Filharmoniske Kor (dirigent Øystein Fevang)
Inger Dam-Jensen, sopran
Petra Lang, mezzosopran

G. Mahler: Symfoni nr. 2 ”Oppstandelsen”


Gustav Mahlers(1860-1911) mektige Symfoni nr.2 stod på programmet da Oslo Filharmonien åpnet jubileumssesongen 2009-2010 med brask og bram onsdag kveld. Orkesteret feirer ikke bare sine egne 90 år, men også Mahler, som har 150-årsjubileum i år. For komponisten som hevdet at ”en symfoni må være som verden, og omfatte alt,” må denne symfonien ha vært en triumf. De stilistiske kontrastene er enorme, fra en enkel ländler i andresatsen til den gigantiske, apoteotiske finalen der alle dimensjoner sprenges med kor, solister, orgel, klokker og hele den vanvittige orkesterbesetningen. Stilblandingen har ikke alltid falt i smak, og da Debussy hørte verket i Paris gikk han i protest. Under konserten i Konserthuset onsdag var det imidlertid ingen som gikk, og symfonien har for lengst oppnådd status som mesterverk. Mer storslått åpning på konsertsesongen skal man lete lenge etter, og Filharmonien fulgte opp med en mesterlig formidling av Mahlers makeløse musikkunivers.

Fra åpningens intense og sylskarpt presise buldring i kontrabass var det klart at Saraste og orkesteret virkelig var på hugget. Intonasjonen i gigantorkesteret var upåklagelig, med unntak av et lite parti i finalen der fjernorkesteret bak scenen og treblåserne på scenen ikke riktig fant hverandre, men dette blir for en bagatell å regne. Blåsernes solopartier satt som skudd, slagverkernes presisjon var fininnstilt og strykernes dramatiske løp eksplosive, og da var det bare for Oslo Filharmoniske Kor å fyre løs den ekstatiske teksten. Aufersteh’n! Samspillet innad i orkesteret, og mellom orkester, kor og solister var suverent, og hele denne kjempen, dette musikkmonsteret ble temmet av maestro Sarastes bestemte bevegelser, slik at de rivende konfliktene i musikken ikke tok fullstendig overhånd, men at det hele fremstod som en logisk sammenhengende enhet. Likevel slapp han, når musikken krevde det, løs alle de kreftene han hadde til rådighet, og energien i klimakspartiene var overveldende. Også den nevnte ländleren klarte Saraste og hans eminente musikere å tilføre subtilitet og nerve. Slik ble den naturlig integrert i den verden som utgjør Mahlers andre symfoni.

Mahler kalte opprinnelig denne symfonien ”Oppstandelsen.” Og kanskje er den store kvalitetshevingen i Oslo Filharmonien under Jukka Pekka Sarastes ledelse et ledd i en liten oppstandelse for denne musikkformen. Kanskje bærer den økte publikumsinteressen det siste året bud om en ny tid. Kanskje var Mahlers oppstandelse det som skulle til for å få politikerne til å våkne og reise et eget bygg for et av europas fremste orkestre. Uansett var åpningskonserten en stor musikkopplevelse som lover svært godt for konsertåret som kommer, og etter en slik ”oppstandelse” kunne ikke publikum annet enn å reise seg og applaudere Mahler, Oslo Filharmonien, Jukka Pekka Saraste og alle de andre.

fredag 21. august 2009

Norsk karneval og finsk magi for cruiseturister

Konsert:
Torsdag 20/8 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Mischa Maiksy, cello

J. Svendsen: Norsk Kunstnerkarneval
P.I. Tsjaikovskij: Arie fra Eugen Onegin og Rokokkovariasjoner
J. Sibelius: Symfoni nr. 2

Torsdagens konsert i konserthuset inngikk i den såkalte Ocean Sun Festival og var spesielt ment for turister på cruiseskipet M/S Europa. Disse turistene bytter ut solkrem og badebukse med dressjakke og slips der de reiser rundt og besøker ulike europeiske byer for å oppleve høykultur. Denne kvelden var altså turen kommet til Oslo og Filharmonien. Heldigvis var dirigent Jukka Pekka Saraste og hans orkester verken på sommerferie eller cruisekontroll, men tvert i mot i sin aller beste form. De leverte en kanonkonsert og viste seg som utmerkede ambassadører for Norge og norsk kultur, og skal man dømme etter applausen var utenlandske feriegjester av samme oppfatning. Det åpnet med Filharmoniens friske fremføring av Johan Svendsens (1840-1911) brusende norske kunstnerkarneval, før turistene seilte inn i musikken til en av våre nabolands største komponister, Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij (1840-1893).

Til å fremføre Tsjaikovskijs berømte variasjoner over et rokokkotema hadde Filharmonien fått med seg den internasjonalt anerkjente, latviske cellisten Mischa Maisky. Dessverre stod ikke solistens prestasjoner i stil med orkesterets. Visst viste han prov på eminent teknikk i mange partier og god klangbehandling i de rolige delene, men den eksentriske cellistsolisten tok altfor stor plass på scenen. For det første handlet veldig mye av tiden mellom de solistiske innslagene om svettetørking av de flagrende grå krøllene med en sort klut som var festet bak på celloen, og ikke om orkesterets mellomspill. For det andre, og mye viktigere, gikk solistens iver etter å vise frem teknikken på bekostning av den musikalske helheten. Maisky aksellererte voldsomt hver gang det kom et virtuost løp, og spilte mange av de raskeste partiene så raskt at det var vanskelig å oppfatte enkelttoner. Det hjelper ikke å spille lynraske dobbeltgrep, flagoletter og raske løp i et høyt register hvis publikum ikke kan bedømme hvordan de høres ut. Dessuten skaper slik ekstrem rubato og hurtige temposkifter et stressende, nærmest umusikalsk uttrykk. Jeg er imponert over at Saraste og orkesteret klarte å følge stjernecellistens høyst personlige tempovalg så godt og at de klarte å binde det hele sammen til en fornuftig helhet. I de rolige delene gjorde imidlertid Mischa Maisky en langt bedre figur, noe han også beviste i celloarrangementet av Lenskijs arie fra operaen Eugen Onegin. Der kom Tsjaikovskijs emosjonelle ekspressivitet til sin fulle rett. Det var synd solist Maisky ikke overførte den musikaliteten også til de raske, tekniske partiene.

Etter pause var det klart for en av Sarastes og Oslo Filharmoniens spesialiteter, symfonisk musikk av Jean Sibelius (1865-1957). Denne gangen var det den heroiske symfoni nr. 2 som stod på programmet, og den finske sjefsdirigenten viste nok en gang hvilken fremragende Sibelius-tolker han er. Det kan være vanskelig å sette fingeren akkurat på hva han gjør annerledes, men mye handler om tempovalg og overganger mellom ulike avsnitt. Sarastes bruk av rubato er, i motsetning til Mischa Maiskys, organisk og musikalsk begrunnet, som f.eks. i andresatsens mystiske pizzicatoåpning i kontrabass og cello. For ham handler det ikke om å veive armene fortest mulig eller vise hvor fort cellogruppa kan spille, men om å sy Sibelius’ symfoniske satser sammen til pustende, musikalske enheter. Ved å velge generelt friske tempi trekker han Sibelius ut av Tsjaikovskijs romantisk emosjonelle ekspressivitet og skyver ham foran seg inn i en mer moderne musikalsk form. Et godt eksempel er finalen som Saraste dirigerer vesentlig raskere enn de fleste andre. Slik blir den mindre emosjonelt ladet, men uten å miste sin følsomhet og sitt majestetiske uttrykk. Samarbeidet mellom Saraste og musikerne i Oslo Filharmonien fungerte som vanlig utmerket og resultatet ble fantastisk. Cruiseturistene fikk altså med seg en flott nordisk konsertopplevelse å varme seg på da de vandret ut i det plaskende norske sommerværet i Oslo.

Unge soldater på festningen

Konsert:
Onsdag 19/8 2009
Ridehuset, Akershus festning

Samarbeidsprosjekt mellom Barrat Dues musikkinstitutt, Norges Musikkhøgskole, Nordisk Institutt for Scene og Studio, Kunsthøgskolen i Oslo og Oslo Kammermusikk Festival.
Dirigent: Cathrine Winnes Trevino
Regissør: Knut Jørgen Moe

I.Stravinskij: Historien om en soldat

Taktfast marsjerte de inn på scenen, de unge musikerne fra Barratt Due og Norges Musikkhøgskole. Ledet an av dirigent Cathrine Winnes Trevinos bestemte ordre inntok de scenen i det gamle ridehuset ved Akershus festning, og satte i gang med åpningsnummeret til Igor Stravinskijs (1882-1971) ”Historien om en soldat.” Stravinskijs rytmisk skjeve, til tider svært dissonerende og forvrengte marsj ble fremført med humor, energi og herlig ungdommelig galskap. Og så var historien i gang.

Soldaten i historien selger fela si til djevelen i bytte mot en bok som kan forutse den økonomiske fremtiden. Dette kan selvsagt ikke bringe ham lykke, og det hele ender med at djevelen tar med seg soldaten hjem til helvete. Teksten til stykket er skrevet av den sveitsiske forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz, og urfremført med Stravinskijs musikk i 1918. Musikken fremføres ofte alene, men i går var det altså skuespillet i sin helhet vi fikk oppleve.

De unge skuespillerne fra Nordisk Institutt for Scene og Studio imponerte stort i de tre rollene som fortelleren (Anne Lise Grindheim), djevelen (Hans Kristian Ingelsrud) og soldaten (Steffen Mulder). Med tydelig tekstdeklamasjon og dramatisk innlevelse viste de skuespillertalent som sikkert vil prege norske teaterscener om noen år. Talentfulle var også i aller høyeste grad de 7 musikerne, som mestret hyppige taktartsskifter og utfordrende solopartier utmerket. Aller mest imponerte fiolinist Amelie Lied Haga med vanskelige dobbeltgrep og virtuose løp, alt like prikkfritt fremført. Hun har, som de andre utøverne, fremtiden foran seg og vil garantert sette farge på det norske kulturlivet. Fremmad marsj!

Lysende kammermusikk i kulturkirken

Konsert:
Tirsdag 18/8 2009
Jakob Kirke, Oslo

Jens Harald Bratlie, piano
David Bratlie, elektronisk lyd
Marianne Thallaug Wedset, lysdesign

”Og lyset skinner i mørket - en uavbrutt lydlig og visuell reise fra mørke til lys.”

Klassisk musikk kritiseres ofte for sin fastlåsthet m.h.t. konsertlokale og den sceniske formidlingen. Konserten i Kulturkirken Jakob tirsdag var i så måte et lys i enden av tunnelen. Gjennom fargesprakende verker av Bibalo, Liszt og Messiaen, Marianne Thallaug Wedsets belysende lyssetting og David Bratlies elektroniske broer mellom verkene utfordret kunstnerne den vante konsertsituasjonen. Forsøket var svært vellykket, og et lysende prov på at den klassiske musikken med hell kan eksperimentere mer med konserten som institusjon.

Det begynte i stummende mørke i Jakob kirke. Det var så vidt man ante konturene av flygelet på scenen og av Jens Harald Bratlie som satte seg ned ved det. Første anslag i den norsk-italienske komponisten Antonio Bibalos(1922-2008) ”La Notte” ga impulsen til en svak, rød belysning før en enkel lysstripe falt ned på tangentene. Den rettet oppmerksomheten mot pianistens hender og musikken som fylte kirkerommet. Bibalos natt var svært sammensatt, og med brå skifter mellom tette clusterklanger i intense rytmer og lyriske partier kunne musikken virke fragmentarisk. Samtidig fanget den nattens mangesidige karakter. Natten er mørkets og ondskapens tid, men også tiden for stjernehimmel, svermeri og vandring i måneskinnet.

Inn i måneskinnet vandret publikum med Franz Liszt(1811-1886). Etter David Bratlies elektroniske intermezzo ble vi tatt med på en musikalsk reise gjennom ”Vallée d’Obermann” fra samlingen ”Pilgrimsår.” I det magiske blå månelyset kunne man ikke la være å bli imponert over J.H. Bratlies traktering av tangentene. Han fremførte den krevende satsen briljant. Siste tone, etter siste virtuose løp, gled over i et nytt elektronisk mellomspill der vi kunne høre reminisenser av Liszt sammenblandet med en moderne lydvev. Verket, som D. Bratlie har kalt ”Vers la Lumière,” fungerte utmerket som bindeledd, og effekten ble ytterligere forsterket gjennom forandringene i belysningen.

Fra komplett mørke var kirken i ferd med å bli gradvis opplyst i et fargerikt lys da J.H. Bratlie fremførte utdrag fra Olivier Messiaens(1908-1992) ”Vingt Regards sur l’Enfant Jesus.” Som belysningen er også Messiaens musikken full av farger. Klangene er ofte like tette som hos Bibalo, og melodiske partier presenteres i dissonerende intervaller, men klangfargene er rikere hos franskmannen. Vandringen fra mørke til lys ble avsluttet med den første av 20 betraktninger over Jesusbarnet, den meditative og vakre ”Guds betraktning,” over det aller største lyset, livets mirakel, barnet. Da siste klang fadet ut hadde nok mange av de fremmøtte på konserten i kulturkirken blitt fylt av lys der de vandret ut i Oslos nattemørke.

mandag 17. august 2009

Keiserkvartett i kongekapell

Konsert:
Mandag 17/8 2009
Slottskapellet, Det Kongelige Slott, Oslo

Aviv String Quartet

J. Haydn: Strykekvartett op. 76 nr. 3 ”Keiserkvartetten”
D. Sjostakovitsj: Strykekvartett nr. 3 op. 73
F. Schubert: Strykekvartett i d-moll D810 ”Der Tod und das Mädchen”

Aviv String Quartet stod for en prestasjon helt utenom det vanlige under sin konsert i Slottskapellet. Den israelske strykekvartetten klarte å snu et rufsete førsteinntrykk til et suverent helhetsinntrykk gjennom å spille seg opp i løpet av konserten. Men det begynte ikke helt patent da førstesatsen i Joseph Haydns (1732-1809) berømte Keiserkvartett ble tung, seig, ubalansert og med altfor lange linjer, i tillegg til enkelte intonasjonsproblemer i fiolinene. Kanskje var det nerver. Det skulle i alle fall bli betydelig bedre allerede i andresatsen. Også her spilte israelerne med lange, romantiske linjer, men dette stod godt til den majestetiske keiserhymnen, som senere har vært brukt som Tysklands nasjonalsang. Melodien med ulike variasjoner ble akkurat så vektig som seg hør og bør for en keiserlig hymne. De to siste satsene var bedre enn første, både teknisk og musikalsk, men det manglet likevel det lille ekstra. Særlig kunne undertegnede ønske seg noe større klanglig variasjon i førstefiolin. Klangen virket kald og presset, særlig i enkelte av de høyeste partiene på e-strengen.

Det som var kaldt og presset i Haydn ble imidlertid ekspressivitet og briljans i Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) tredje strykekvartett. Her imponerte Aviv-kvartetten fra første stund, og serverte noen uforglemmelige musikalske øyeblikk. Denne Sjostakovitsjkvartetten har mye til felles med symfoniene nr. 8, 9 og 10 fra omtrent samme tid. Rytmisk driv, kraftige og skjeve aksenter, humor, sarkasme og stadig overraskende melodiske vendinger preger musikken. Alt dette formidlet Aviv String Quartet på en utmerket måte. I de rytmiske partiene formelig gnistret det av musikerne, og de humoristiske overraskelsene ble servert med et overbevisende samspill. Humoren følges likevel alltid av alvor i Sjostakovitsj musikk, og kvartetten spilte med akkurat den dødsnerven musikken krever. De opprinnelige titlene komponisten ga satsene, men som han senere trakk tilbake, vitner om at kvartetten handler om krig. Det var unektelig et sterkt øyeblikk da en israelsk strykekvartett fremførte den gripende fjerdesatsen ”til minne om krigens ofre” med en stillhet, inderlighet og følelse så sterk at den også smittet over på publikum der de fulgte den sorgtunge, stille musikken og de alvorlige israelske annsiktsuttrykkene fra benkeradene. Symbolikken ble komplett med sistesatsens avslutning der fiolinen stiller ”det evige spørsmålet: Hvorfor?”

Etter den imponerende Sjostakovitsjtolkningen vartet Aviv String Quartet opp med en fantastisk fremføring av Franz Schuberts (1797-1828) strykekvartett i d-moll som har fått navnet ”Der Tod und das Mädchen” fordi Schubert i andresatsen bruker musikalsk materiale fra en lied med samme navn. De tre kvinnene i Aviv String Quartet var imidlertid langtfra døde. Tvert i mot serverte de et spill levende samspill av ypperste kvalitet, og med en Sergej Ostrovskij på førstefiolin som løftet seg fra en noe usikker innsats i Haydn til å lede hele ensemblet med energi, musikalitet og teknisk overskudd ble formidlingen av Schubertkvartetten forrykende. Etter den noe lunkne applausen for Keiserkvartetten fikk Avivkvartetten fullt fortjente stående ovasjoner for tolkningene av Schubert og Sjostakovitsj. Med en slik majestetisk avslutning kan man vel ikke si annet enn at konserten ble helt konge!

lørdag 15. august 2009

Kammerdrømmer og russisk mystikk i Operaen

Konsert:
Lørdag 15/8 2009
Scene 2, Operaen

TrondheimSolistene
Håkon Samuelsen, cello
Øyvind Gimse, cello
Geir Draugsvoll, bayan

N.H. Asheim: Cello Stories
S. Gubaidulina: Sieben Worte
P. Tsjaikovskij: Serenade for strykere op.48

For mange var dag 2 av Oslo Kammermusikkfestival en drømmedag, med konserter fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Dagen ble ikke mindre fortryllende av at samtlige konserter fant sted på og i den skinnende hvite marmorperlen i Bjørvika. Formiddagskonserten på Scene 2 med TrondheimSolistene fortonet seg også som en drøm, selv om marerittet enkelte ganger pustet publikum i nakken både i uroppførelsen av Nils Henrik Asheims (1960- ) ”Cello Stories” og i Sofia Gubaidulinas (1931- ) ”Sieben Worte.” Til slutt fikk vi drømme oss bort med Pjotr Iljitsj Tsjaikovskijs (1840-1893) velkjente Serenade for strykere i C-dur.

I følge komponisten selv er det celloen som drømmer i Asheims cellohistorier, og disse drømmene er grunnlaget for det musikalske materialet også i orkesteret. Det er altså ikke snakk om en cellokonsert i tradisjonell forstand der solist og orkester settes opp mot hverandre. Alle instrumentene er snarere del av samme drøm. Asheims tonespråk preges av kvarttoner, glissandi og store kontraster i uttrykket. Det musikalske landskapet solist og orkester maler for publikum er usedvanlig mangfoldig og fargerikt, og den drømmende karakteren forsterkes av de bevegelige klangflatene. Den unge cellisten Håkon Samuelsen mestret den krevende oppgaven som solist i dette verket svært godt. Han spilte de halsbrekkende passasjene med den største selvfølgelighet og trygghet, og viste stor klangbredde og musikalitet i de langsomme, mer drømmende delene. Publikum får nok høre mer både til unge Samuelsen og til komponist Asheim i tiden som kommer.

Det er klare likheter mellom Asheim og hans russiske kollega Sofia Gubaidulina hva angår musikalsk språk. Også Gubaidulina har kvarttoner og glissandi som stilistiske kjennetegn. I ”Sieben Worte” er det imidlertid ikke snakk om noen drøm, men om Jesu syv siste ord på korset. Gjennom å bruke den russiske akkordeontypen bayan kombinert med cellosolist og strykeorkester kan hun skape unike nye klangfarger. I tillegg er verket fullt av symbolikk. Kors dukker opp i notebildet, og selve celloen er jo formet som et kors når man stryker buen over strengene. For komponisten er cellostemmen symbolet på Jesus, bayanstemmen er Gud, og orkesteret den hellige ånd. Musikken bygger seg opp mot et dramatisk høydepunkt i satsen ”Min Gud, hvorfor har du forlatt meg” før det hele roes ned og løftes opp til de himmelske sfærer. Samspillet mellom de to solistene var eksepsjonelt, med dramatikk og nerve fra første til siste åndedrag, og orkesteret fulgte opp med en klang som var mystisk, magisk, ja himmelsk.

TrondheimSolistene led under åpningskonserten i Oslo Konserthus av elendige akustiske forhold, men i Operaens drømmeakustikk bekreftet de ettertrykkelig at de er et levende ensemble som oser av kvalitet i alle ledd. Måten de fulgte solistene på, både rytmisk og klanglig i verkene av Asheim og Gubaidulina var forbilledlig, og til slutt fikk de også skinne alene i forgrunnen i Tsjaikovskijs deilige Serenade. Den mektige klangen i fullt strykeorkester i åpningen og avslutningen var like vidunderlig som den aller svakeste pianissimo i den lengselsfulle og inderlige tredjesatsen, og valsen i andresatsen fløt usedvanlig lekent og godt i hendene på konsertmester Geir Inge Lotsberg og de andre musikerne i TrondheimSolistene, slik at den fremstod som det musikalske sukkertøyet den er. Med en slik avslutning på en fargerik reise var det bare å drømme seg videre gjennom lørdagen i kammermusikkens tegn. Drøm søtt.

Gresk salat på Oslo Kammermusikkfestival

Konsert:
Fredag 14/8 2009
Oslo Konserthus

TrondheimSolistene
Tine Thing Helseth, trompet
Håvard Gimse, piano
Birgitte Christensen, sopran
Kroumata, slagverk

Verker av Ligeti, Berge, Xenakis, Albinoni, Sibelius og Bartok.

20 år har gått siden Arve Tellefsen første gang åpnet Oslo Kammermusikkfestival. I går kveld kunne han igjen ønske velkommen til ”alle norske kammermusikkfestivalers mor,” og fiolinlegenden disker fremdeles opp med spennende utøvere, og et friskt og variert program. Åpningskonserten bar preg av nettopp dette. Fra Albinoni til Ligeti var musikalske godbiter satt sammen til en fargerik og smakfull helhet. Når man blander mange ulike ingredienser er det alltid en fare for lapskaus, at helheten blir smakløs og at hver enkelt ingrediens mister sin unike egenskap. Mangelen på en rød tråd var tydelig på gårsdagens konsert, og det ser ut til at også resten av ukens program er så å si trådløst. Dette står i kontrast til Risørfestivalen der revolusjonstemaet var gjennomgående. Et overgripende tema på en slik festival kan være en fordel, men er absolutt ingen nødvendighet. Kanskje mangfoldet er et tegn i tiden. I går unngikk arrangørene lapskausen og serverte en frisk gresk salat med de beste ingredienser, servert av de beste kokker. Bare så synd at serveringsfatet var en akustisk papptallerken.

Det begynte med György Ligetis (1923-2006) herlig syrlige forrett, forspillet til operaen ”Le Grand Macabre.” Besetningen er fire musikere som trakterer hvert sitt sett av stemte bilhorn. Med det verdensledende svenske slagverkensemblet Kroumata, ikledd kjole og hvitt, som formidlere av denne hysteriske musikken ble åpningen av årets festival akkurat så festlig, morsom og vanvittig man kunne håpe på. I løpet av konserten fikk Kroumata også vist frem sine fremragende slagverkferdigheter. Den greske komponisten Yannis Xenakis’(1922-2001) ”Okho” for tre djember gnistret av vitalitet og kvalitet fra første til siste slag. Med hver sin store firkantede trekasse skapte de tre musikerne overraskende store kontraster, i register, volum, klang og rytme, i tillegg til at presisjonen var imponerende. I en slik fremføring er også det visuelle svært viktig. De tre slagverkernes bevegelser var med på å forsterke både hypnotiske rytmer og friere partier. Kroumatas ”Okho” var kanskje konsertens høydepunkt, og det som fungerte desidert best i Konserthusets kammermusikkfiendtlige akustikk.

For TrondheimSolistene ble det tungt å kjempe mot elementene, særlig hadde strykerne vanskelig for å komme ordentlig ut i Håkon Berges (1954- ) trompetstykke ”Fine Thing.” Til tross for Tine Thing Helseths gode soloprestasjon hadde nok stykket vært en adskillig finere ting i et annet rom. Aller mest imponerte solist Thing i Tomaso Albinonis (1671-1750) trompetkonsert der hun tryllet frem triller og raske sekvenser med piccolotrompeten sin. Når hun får briljere i høyden er Helseth på sitt aller beste, og da er hun i verdensklasse. Også TrondheimSolistene skal ha ros for sin innsats. Til tross for vanskelige forutsetninger viste de seg som et strykeensemble av høyeste kvalitet, noe som også var tydelig i åpningskonsertens avslutningsstykke, ”Divertimento for strykere” av Bela Bartok (1881-1945).

Men før Bartok fikk avslutte kvelden ble enda en ingrediens blandet oppi salaten, i form av sanger og klaverstykker av Jean Sibelius (1865-1957). Birgitte Christensen formidlet sangene med stor intensitet og ekspressivitet. Hun kom likevel noe i skyggen av pianist Håvard Gimse som viste stort teknisk overskudd og god musikkforståelse bl.a. i fremførelsen av Impromptu op.5 nr 5. Med dette var åpningskonserten, smakebiten på årets kammermusikkfestival, komplett. Det ble en frisk gresk salat med mange spennende smaker det skal bli spennende å følge utover i festivalen. Neste år håper jeg likevel at papptallerkenen byttes ut med marmor, slik at alle de delikate ingrediensene Tellefsen og co har å by på kommer ordentlig til sin rett.

mandag 29. juni 2009

Hett med Hummel og Helseth

Konsert:
Søndag 28/6 kl. 17:00
Risør kirke

Severin van Eckardstein, piano, Ilya Gringolts, fiolin og Audun A. Sandvik, cello
Birgitte Christensen, sopran og Leif Ove Andsnes, piano
Thine Thing Helseth og Risør Festival Strings
Oslo Strykekvartett

D. Sjostakovitsj: Klavertrio op.8 nr.1
R. Wallin: Drei Gedichte von Rainer Maria Rilke
J.N. Hummel: Trompetkonsert i Ess-dur
L.v. Beethoven: Strykekvartett op. 130


At Risør Kammermusikkfest 2009 har vært heldige med været er det ingen som helst tvil om. Sol og 25 grader borger for ordentlig god feststemning. Når festivalfolket stuer seg sammen, seks på hver benkerad i en gammel trebygning fra 1600-tallet for å nyte kammermusikk av ypperste klasse hadde det imidlertid ikke vært noe å si på en sval sommerbris gjennom de vidåpne barokkvinduene. Heten ble faktisk et problem for utøvere og publikum. Oslo Strykekvartett er landets fremste ensemble av sitt slag og leverer vanligvis konserter av topp internasjonal standard. Også i går var mange partier glimrende, som den usedvanlig vakre tolkningen av 5. sats, den kjente Cavatinaen. Med letthet og varme i klangen produserte de fire musikerne et av disse uforglemmelige musikalske øyeblikkene man skulle ønske aldri tok slutt, men at man bare kunne fortsette å flyte på Cavatinaens strømmer av ren skjønnhet. Da var det synd at enkelte intonasjonsproblemer i noen av de øvrige satsene ga inntrykket av at dette ikke var Oslo Strykekvartett på sitt aller beste. Beethovens sene kvartetter er ekstreme på mange måter, og svært krevende å fremføre selv under normale omstendigheter. I 40 graders varme blir de nærmest umenneskelige. De små urenhetene er selvsagt detaljer, og det er viktig å påpeke at uttrykket ble gnistrende formidlet og at helheten i all hovedsak var solid. Presisjonen, kommunikasjonen og samspillet mellom firkløveret er alltid eksemplarisk, og de kommuniserer også utmerket med publikum. Når publikum føler seg som aktive deltakere i musikken har musikerne virkelig oppnådd noe gjennom sitt engasjement. Med en kvartett av et slikt kaliber forventer man seg likevel teknisk perfeksjon.

Festivalkomponisten på årets kammermusikkfest i Risør er Rolf Wallin, og også på festivalens siste konsert var hans musikk representert. Av de tre stykkene for sopran og klaver var det ”Schlusstück” som apellerte mest. Det fengslende uttrykket, de enkeltstående akkordene og den gripende melodiske linjen tok pusten fra det allerede surstoffnødlidende publikummet i kirken, og stillheten var enorm. Selv måkene som fra tid til annen akkompagnerte Beethoven og Sjostakovitsj ble brakt til stillhet av dødens stemme som ler midt i blant oss. Birgitte Christensen og Leif Ove Andsnes fremførte denne og de to andre satsene med stor ekspressivitet og teknisk sikkerhet. Christensen viste frem sitt omfang, sin store klanglige variasjon og sitt ekspressive uttrykk. Også Dmitrij Sjostakovitsj tidlige klavertrio ble fremført på en overbevisende måte av Eckardstein, Gringolts og Sandvik.

Men det var først da Tine Thing Helseth entret podiet rett før pause at konserten virkelig tok fyr. Det brennhete trompettalentets fremførelse av Johann Nepomuk Hummels (1778-1837) trompetkonsert var fantastisk. Akkompagnert av Risør Festival Strings’ gnistrende spill serverte hun lynraske løp, elegant utformede fraser, lange melodilinjer og stor klanglig variasjon. Det er fristende å si at denne fremføringen av Hummels trompetkonsert nærmest var perfekt. I tillegg til at teknikken og samspillet stemte har Helseth en formidabel formidlingsevne og en fremragende kjemi med orkesteret. Hun fremførte musikken innenfra med spill levende og ektefølt musikalitet. Dette var konsertens desiderte høydepunkt, og publikum visste å sette pris på en så strålende fremføring i den kolossale varmen.

Risør Kammermusikkfest er over for denne gang. Glødende revolusjon, intens varme og noen av landets heteste musikernavn har preget sørlandsbyen hele uken og servert den ene musikalske godbiten etter den andre. Man kan ikke annet enn å konkludere med at årets kammermusikkfest har vært en stor suksess.

Skjulte skatter og levende spøkelser

Konsert
Søndag 28/8 kl. 12:30
Risør kirke

Bjørn Rabben, slagverk
Vertavokvartetten og Katrine Øigaard, kontrabass
Severin van Eckardstein, piano, Ilya Gringolts, fiolin og Øystein Sonstad, cello

R. Wallin: Purge
G. Onslow: Kvintett i f-moll op.33
L.v. Beethoven: Trio op.70 ”Spøkelsestrioen”

Dykking er en populær aktivitet i Risør. I det enorme havet finner dykkeren vakre skjell, forlatte skipsvrak, små perler og kanskje, hvis han har hellet med seg, en skatt eller to. Utenfor Risørkaia kan man sogar poste sine brev i verdens eneste undervannspostkontor. Også konserten i Risør kirke søndag formiddag bød på dypdykk, men da i musikkhistoriens uuttømmelige hav, og tror du ikke det dukket opp en skjult skatt? Kanskje dekket av et tynt lag med sand, og kanskje ikke fullt så glinsende som musikkens aller største skatter, men vakker, verdifull og sjelden. Den franske komponisten, George Onslows(1784-1853) strykekvintett i f-moll var et helt nytt bekjentskap, hvertfall for undertegnede som må innrømme aldri å ha hørt musikk av denne komponisten før denne glodvarme sommerdagen ved Skageraks kyst. Vertavokvartetten, forsterket med kontrabassist Katrine Øigaard ledet an i skattejakten, og de børstet sand av denne lille perlen med stor entusiasme, godt samspill og et solid håndverk. Enkelte små problemer med intonasjon og presisjon må nevnes, men det kunne ikke forhindre et godt helhetsinntrykk, og det ble ingen riper i den nyervervede skatten.

Aldri en skikkelig skattejakt uten spøkelser, og de dukket opp også i Risør kirke, i form av Ludwig van Beethovens velkjente ”Spøkelsestrio.” Trioen har fått sitt navn etter tremolobevegelsene i den mystiske andresatsen. Som helhet er det imidlertid lite i dette verker som minner om døde laken og møllkuler. Tvert i mot spruter den av vitalitet, energi og temperament, noe de tre eminente musikerne, Severin van Eckardstein, Ilya Gringolts og Øystein Sonstad formidlet på en eksemplarisk måte. I kirkerommet, som under hver konsert denne helgen ble forvandlet til en brennhet sauna, holdt de koken og spilte så svetten sprutet. Intonasjon, presisjon og samspill, alt var på plass, og Beethovens spøkelse så ingen grunn til å gå igjen i Risørs gamle kirketårn, og vil neppe hjemsøke disse tre store kunstnerne i natt.

En som derimot var på plass i Risør kirke var den norske samtidskomponisten, Rolf Wallin. Hans slagverkstykke, Purge, åpnet denne formiddagskonserten, og helt fritt for spøkelser var heller ikke denne programposten. Wallins kombinasjon av slagverkinstrumentenes klang og elektroniske lyder er så godt sammensveiset at man nesten skulle tro det var overjordiske krefter som ulte, surklet og knitret oppunder mønet i Risør kirke. Helheten ble rett og slett bergtagende. Lytteren får ikke presentert en kontrast mellom elektronikk og akustiske instrumenter, men en enhet der man aldri vet helt hvor lydene kommer fra, og hva som vil følge som neste trinn i utviklingsforløpet. Bjørn Rabben, som verket er komponert for og i samarbeid med, imponerte stort der han svevet mellom de ulike slagverkinstrumentene i et landskap av lyd som han selv fyllte med stadig nye rytmiske og klanglige dimensjoner.

Dykking, skattejakt og spøkelser. Det ble en intens opplevelse i Risør denne formiddagen.

Liberté!

Konsert
Lørdag 27/6 2009
Risør kirke

Risør Festival Strings v/ Christian Eggen
Birgitte Christensen, sopran
Bjørn Sundquist, forteller
Christianne Stotijn, mezzosopran
Leif Ove Andsnes og Eldar Nebolsin, piano
Ilya Gringolts, fiolin, Severin van Eckardstein, piano og Olli Leppäniemi, klarinett

Ludwig van Beethoven: Egmont
Franz Schubert: Militærmarsj i D-dur
Igor Stravinskij: Suite fra Historien om en soldat
Gustav Mahler: Lieder fra Des Knaben Wunderhorn


Revolusjon er temaet for Risør kammermusikkfest 2009. Politisk, økonomisk og ikke minst musikalsk revolusjon. Hovedkomponisten på årets festival er Ludwig van Beethoven (1770-1827). Idealene fra den franske revolusjon, politisk og religiøs frihet, appellerte sterkt til Beethoven, og dessuten må han kunne betraktes som en av musikkhistoriens musikalsk sett mest revolusjonære skikkelser. Han sprengte grensene, og de seneste verkene forbløffer oss den dag i dag. Med sviktende hørsel og usedvanlige musikalske evner stod han på musikkhistoriens barrikader, og kjempet med blod og svette for kunstnerindividet, for seg selv, for geniet. Med sin kamp førte han musikkhistorien i helt nye retninger. Revolusjon!

Lørdag ettermiddag var det Beethoven på sitt mest revolusjonære, hvertfall rent politisk, som stod på programmet i Risør kirke. Hans musikk til Goethes drama om den flamske adelsmannen Egmont, en historisk person som på 1500-tallet stod opp mot det spanske regimets grusomme behandling av protestanter for deretter å bli henrettet, ble fremført i sin helhet. Vanligvis fremføres kun ouverturen, så det var spennende å høre den kjente satsen i sin opprinnelige sammenheng, og verket som helhet er fullt av musikalske godbiter. Til tross for at hertug Egmonts liv ble avsluttet av bøddelens øks rakk han likevel å utrettet mye. Hans kamp tente et opprør i befolkningen som til slutt førte til Nederlands selvstendighet. Beethovens musikk er heller ikke tragisk, men heroisk, en hyllest til frihetens seier.

Risør Festival Strings, under ledelse av Christian Eggen, og solist Birgitte Christensen fremførte verket med glødende entusiasme, strålende intonasjon og presisjon som skutt ut av en kanon. Det var nesten som om man kunne lukte kruttrøyken i kirken etter den intense ouverturen. Jeg vet ikke om eimen av harpiks, de 40 varmegradene og den stappfulle trekirken fra 1600-tallet bidro til dette, men i alle tilfeller spilte orkesteret gnistrende. Hvis orkesteret skjøt med skarpt, så hadde imidlertid fortelleren, Bjørn Sundquist, ladet sitt ellers så sylskarpe verbale våpen med løskrutt, eller kanskje snarere vått krutt. Det var liksom litt tamt og usikkert, spesielt i begynnelsen, men kruttet tørket så til de grader opp mot slutten av verket da skuespilleren bombarderte tilhørerne i den hvite barokkirken i Risør med suggererende oppfordringer til revolusjon på den mest kraftfull nordlandsk, akkompagnert av skarptromme og Beethovens avsluttende ”Seierssymfoni.” Dette rettet opp inntrykket, men kanskje var den svært begavede Bjørn Sundquist likevel ikke helt på hjemmebane i kveld. Alt i alt var det imidlertid en forrykende flott fremføring av et relativt lite spilt verk.

Også det øvrige programmet var preget av det militære. Pianistene Leif Ove Andsnes, som er kunstnerisk leder for Kammermusikkfesten 2009, og Eldar Nebolsin fremførte Franz Schuberts (1797-1828) berømte Militærmarsj i D-dur for 4-hendig klaver, til stor begeistring blant de fremmøtte, og Gustav Mahlers (1860-1911) sanger, som Christianne Stotijn fremførte så gripende, var preget av kamp for frihet eller for livet. Stotijn har kanskje ikke det største volumet i sin stemme, i alle fall ikke i den knusktørre akustikken i Risør kirke, men derimot har hun en raffinert klangbehandling, elegant frasering, stor variasjon i uttrykket og en usedvanlig vakker klang. De lange, lyriske linjene virket like naturlige som de mer staccato-pregede marsjpartiene for den nederlandske sangsolisten. Hun fremførte ”Der Schildwache Nachtlied,” ”Wo die Schönen Trompeten blasen,” ”Zu Strassburg auf der Schanz” og ”Das Irdische Leben” med stor dramatikk og innlevelse uten å bli overdramatisk eller vulgært ekspressiv, slik sangere kan ha en tendens til i fremføringen av senromantiske orkestersanger. Stotijn viser at det er mulig.

Igor Stravinskij(1882-1971), var i likhet med Beethoven, svært opptatt av politisk og kunstnerisk frihet. Han måtte flykte fra det undertrykkende sovjetregimet og levde store deler av sitt liv i eksil i utlandet. Dessuten var han en forkjemper for musikalsk frihet. I løpet av livet var Stravinskij innom en rekke ulike stilarter og blandinger av disse, og i kveldens verk, Historien om en soldat (1918) blander Stravinskij sitt eget tonespråk med populærmusikalske sjangre som tango, vals og ragtime. Ilya Gringolts, Severin v. Eckardstein og Olli Leppäniemi spilte med den fleksibiliteten, lekenheten og humoren som får denne musikken til å leve, og kile i øregangene. Klangen i Gringolts fiolin hadde i enkelte partier noe vanskelig for å komme ut i kirkerommet, men det har nok mer med akustikken enn med utøveren å gjøre.

Etter denne konserten i Risør kirke hever jeg revolusjonens flagg og veiver det energisk i den svale sommerbrisen på sørlandet. Jeg veiver for arrangørene av denne flotte festivalen, for Egmont, Goethe og Beethoven, for Stravinskij, Mahler og Schubert, for alle de fantastiske utøverne, og for politisk, religiøs og musikalsk frihet. Liberté!

lørdag 30. mai 2009

Friske finske farger med YL

Konsert:
Fredag 29/5 2009
Ridehuset, Akershus festning

Ylioppilaskunnan Laulajat(YL) v/ Matti Hyökki
Den norske Studentersangforening(DnS) v/ Steffen Kammler
Jorma Silvasti, tenor
Ville Matvejeff, piano

Diverse verker for mannskor med hovedvekt på finsk og norsk musikk.

Nordisk forbrødring preget maikvelden på Akershus festning da Den norske Studentersang-forening (DnS) haddde invitert sine finske kolleger i Helsinki Universitetskor (YL) til felles konsert i det gamle ridehuset. Og de to korene bød opp til en konsert så mangfoldig, forfriskende og innholdsrik at et hvert minne vi måtte ha om finsk fjernsynsteater forvitret en gang for alle. Ny og gammel finsk musikk ble fremført med glød, entusiasme og dyktighet. Det begynte imidlertid med norsk middelalder ikledd David Monrad Johansens (1888-1974) tonedrakt. DnS, under ledelse av dirigent Steffen Kammler åpnet konserten med verket ”Draumkvædet” fra 1921, hvor Monrad Johansen har tatt utgangspunkt i middelalderdiktet om Olav Åsteson, som sov i 12 dager og drømte om menneskets skjebne etter døden. Sove gjorde derimot på ingen måte DnS som serverte en engasjert, opplagt og særdeles god tolkning av dette ufortjent lite fremførte verket, før de imponerte finske korsangere og publikum med feilfri finsk tekst i sangen ”Sirkka” (Gresshoppe) av Armas Järnefelt(1869-1958). Studentersangforeningens korte åpningsseksjon ble avsluttet med ”Iltapilviä” (Kveldsskyer) av Toivo Kuula(1883-1918) som mektig fellesnummer med YL.

Ylioppilaskunnan Laulajat må kunne sies å være i mannskorsfærens absolutte verdensklasse. Intonasjonen og presisjonen i dette tradisjonsrike koret er nærmest perfeksjonert, og teksten spruter like tydelig på tysk og italiensk som på finsk. Kanskje enda viktigere og mer iørefallende er imidlertid den klanglige bredden, fleksibiliteten og variasjonen YL fremviser. Mannskor har i utgangspunktet noe mer begrensede klanglige muligheter enn et blandet kor eller et orkester. Da blir det desto viktigere å utnytte hele uttrykksregisteret man har til rådighet, og dette gjør dirigent Matti Hyökki og YL på en fremragende måte gjennom utstrakt bruk av dynamikken, et stort spenn i stemmeomfang og ved å fremheve den unike klangfargen i hver enkelt stemmegruppe og i koret som helhet. I tillegg sprenger de grensene, som da eventyret, Alice in Wonderland, ble presentert med hvisking, glissandi, rytmiske grynt og diverse mer eller mindre eventyrlige forvrengninger av de akademiske stemmer i ”Talescapes” av den unge finske komponisten Perttu Haapanen (1972- ), eller da man faktisk kunne høre vinden ule og bølgene slå ut fra koret i ”Incantatio maris aestuosi” av Veljo Tormis(1933- ), skrevet til minne om Estoniaforliset i 1994. Grensesprengende, gripende og glimrende fremføringer av spennende, nyskapende mannskorkomposisjoner.

Mer tradisjonell mannskorklang fikk koret vist i Jean Sibelius’(1865-1957) ”Sortunut ääni” (Den sprukne stemmen) og ”Humoreski,” små musikalske perler som lever i skyggen av den finske mesterens mer kjente orkesterverker, og som absolutt kunne tåle å bli fremført oftere. Det samme må kunne sies om Franz Schuberts(1797-1828) ”Ständchen (Serenade)” for mannskor, tenorsolist og klaver. Besetningen er velegnet til å frembringe følsomme uttrykk og de søteste emosjoner, og med den unike balansen i YL som bakgrunn kunne tenor Jorma Silvasti flyte elegant på de myke klangbølgene som strømmet ut av ensemblet. Med en slik besetning, særlig når koret er av så høy kvalitet, behøver ikke solisten å gjøre bruk av den grenseløst ekspressive og til tider destruktive vibratoen, og kan isteden fremføre melodilinjen med en elegant klangbehandling og frasering, og med tydelig tekstdeklamasjon. Mer ekspressivt ble det i den heftige middelhavsdansen, ”La Danza” av Gioacchino Rossini(1792-1868) der solist Silvasti fikk briljere med hele sin stemmeprakt, raske løp og et stort omfang. Det hele ble gjort med glimt i øyet og festlig samspill mellom dirigent, solist, pianist og kor.

Publikum fikk riktignok sin dose med finsk melankoli og tungsinnethet i Einojuhani Rautavaaras(1928- ) mørke ”Sydämeni laulu”(Mitt hjertes sang) fra operaen Aleksis Kivi, og i Selim Palmgrens(1878-1951) fortvilede ”Darthulas gravsång,” men denne konserten stod i all hovedsak i de fargesprakende fremføringenes tegn, og da en korsanger satte seg ved flygelet og bød koret opp til den eksotiske finske tangoen, ”Mikä ilmestys” (For en åpenbaring) av Jukka Linkola(1955- ) med en absurdhumoristisk tekst om Fru hårspray og Fru pudder, kunne man ikke unngå å trekke på smilebåndet. Humor var det også i korets avslutningsnummer, den arrangerte samiske joiken ”Dalvi duaddar luohti” da en av tenorene i koret plutselig gikk frem til publikum, lirket en samelue frem fra innerlommen på smokingen med et lurt smil, og stemte i en solojoik. Stykket ble avsluttet med lyder fra den finske naturen. Nevnes bør også publikumsfrieriet da en ung bariton fra koret fremførte Sæterjentens Søndag på norsk. De som hadde funnet veien til ridehuset i går kveld viste sin begeistring for det finske koret med stående ovasjoner, og YL svarte med å ta oppstilling rundt publikum og synge en serenade spesielt for damene som ekstranummer før de rundet av med Finlandiahymnen. Humør, sangglede og vitalitet preget denne konserten. Det var fantastisk å oppleve et mannskor av så høy kvalitet, imponerende solister og en dirigent som ga av seg selv i et friskt fargespill som må ha vært en åpenbaring for noen og enhver i forhold til finsk mentalitet og mannskorsang.

torsdag 21. mai 2009

Musserende Mozart med René Jacobs

CD (2007)
Harmonia Mundi
Freiburger Barockorchester v/René Jacobs

W.A. Mozart: Symfoni nr. 38 ”Prague” (K.504)
Symfoni nr. 41 ”Jupiter” (K.551)

Denne innspillingen av to sene Mozart-symfonier med Freiburg Barockorchester og den anerkjente dirigenten, René Jacobs, er intet mindre enn grensesprengende. Verkene er spilt inn så mange ganger med ulike orkestre og dirigenter at man kanskje skulle tro det ikke var mye nytt å hente ut av den 220 år gamle musikken, men så kommer altså denne platen som et slag i mellomgulvet. Og når du får igjen pusten kan du ikke annet enn å forundres, over klangen, energien og råskapen som spruter ut av høyttalerne. Den striglede parykken er kastet, for denne CD’n slår ut håret på noen og enhver.

Orkesterklangen Freiburger Barockorchester serverer oss er revolusjonerende i Mozart-sammenheng. De sprø paukeslagene blander seg med lyden fra fiolinenes svingende tarmstrenger og farer som prosjektiler inn i øregangene. For ikke å snakke om hornene. Klangen er i visse partier så rå at den nesten er på grensen til hva som kan karakteriseres som vakkert, men det fungerer uendelig godt likevel, og tilfører en helt ny klanglig dimensjon. Dette er horn med vreng i Freiburgorkesterets ”barock’n roll” lydbilde. I tillegg tør musikerne og Jacobs å leke med tempo. De drar det litt frem og tilbake, ikke alltid slik at man legger merke til det, men hører man etter oppdager man at dette er med på å tilføre musikken liv. Det tydeligste eksempelet er accelerandoen orkesteret drar i gang mot slutten av eksposisjonen før åpningstemaet gjentas i første satsen av symfoni nr. 41 ”Jupiter.” For øvrig velger Jacobs særdeles friske grunntempi i alle satsene, det meste går litt hurtigere enn vanlig, og det passer det friske og klangeksperimenterende Freiburgorkesteret som hånd i hanske.

Jacobs og hans barokkorkester har forstått noe vesentlig i denne musikken, dramatikken. Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) skrev disse to symfoniene i en periode da han hovedsakelig beskjeftiget seg med opera, i tillegg til klaverkonserter. Og dramaet fra musikkteateret har han tatt med seg inn i instrumentalmusikken. Prague-symfonien bobler av Figaros bryllup, bortsett fra den tunge åpningen som minner mer om den kommende Don Giovanni. I tekstheftet som følger med CD’n påpekes det faktisk at man kan høre sitater nettopp fra Figaros bryllup i denne symfonien. Temadualismen, som er så typisk i wienerklassisk musikk, borger for konflikt og musikalsk dramatikk, noe som skinner igjennom i begge disse symfoniene, og som Freiburgorkesteret og maestro Jacobs vet å utnytte. Kontrastene spilles ut i et intenst drama mellom de rytmisk drivende, energiske partiene og de lyriske melodiene, mellom tonearter, temaer, soloinstrumenter og instrumentgrupper satt opp mot hverandre. Musikken leker, krangler, tenker og handler. Jeg nevnte allerede de figarianske boblene, og dette er virkelig musserende musikk, sprudlende fremført. Jeg hever glasset og skåler for René Jacobs og Freiburger Barockorchester, for er det noe Mozarts musikk trenger så er det nettopp friske, modige innspillinger som denne.

onsdag 20. mai 2009

Humor og alvor i Oslo Konserthus

Konsert:
Torsdag 7/5 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Håvard Gimse, piano
Tine Thing Helseth, trompet

Lindberg: Feria
Sjostakovitsj: Pianokonsert nr. 1
Sibelius: Symfoni nr.1

Humoren er aldri langt unna i Sjostakovitsj’ musikk, og i store deler av hans produksjon kan den tolkes som godt skjult satire for å unngå den stalinistiske sensuren. Pianokonsert nr. 1 ble imidlertid skrevet før de største problemene med myndighetene ballet på seg for Sjostakovitsj. Likevel er det masse humor i dette verket. Morsom Mikke Mus-musikk, svimlende sirkuspartier og ragtime avløser hverandre i et forrykende tempo, og trompeten prøver stadig vekk å stjele oppmerksomheten fra klaversolisten. Tine Thing Helseth og Håvard Gimse utførte sine solistroller teknisk sett briljant. Presisjonen, artikulasjonen og samspillet fungerte strålende, og hurtige løp og stadige rytmiske skifter gikk lekende lett. Dessverre var det noe som manglet likevel, og kanskje var det nettopp leken. Først mot slutten av sistesats fikk publikum et lite smil fra solistene. Undertegnede fikk følelsen av at fokuset i litt for stor grad lå på teknisk korrekthet, særlig i de hurtige satsene, og savnet litt gnist, løssluppenhet og galskap. Både Gimse og Helseth gjorde for all del en strålende jobb, og det er en nytelse å høre solister med et slikt teknisk overskudd, men for meg ble yttersatsene litt tamme. Den langsomme, lyriske andresatsen fungerte meget bedre med stor varme og nerve i uttrykket.

For Jean Sibelius var musikk alvor, og festlig tegneseriemusikk er helt utenkelig i hans produksjon. Det finnes ikke klovner i de dype finske skoger. Sibelius’ første symfoni er mørk og emosjonelt gripende. Fra den første, mystiske klarinettsoloen over paukevirvel i pianissimo gjør komponisten det klart hvilken stemningssfære vi befinner oss i, og derfra blir vi presentert de mørkeste klanger og de vakreste melodier. Det fortrøstende, sangbare og usedvanlig vakre sidetemaet i siste sats kan ikke hindre symfonien fra å ende i tragedie, akkurat som den seks år yngre 6. symfonien til Tsjaikovskij gjør det. Oslo Filharmonien fremførte verket med en intensitet som ga frysninger. Jeg har ofte spekulert i om finske dirigenter har et fortrinn i fremføringen av musikk av Sibelius, om de har en spesiell indre følelse for denne musikken og følelsene den vekker. I alle tilfeller var Jukka Pekka Sarastes tolkning forbilledlig. De ekspressive bølgene, det emosjonelle uttrykket og de mørke klangene ble mesterlig utført, men samtidig bevarte Saraste og orkesteret inderligheten i de lyriske partiene, f.eks. i andre sats, slik at melodien fikk synge ut av orkesterskogen og flyte som glassklart vann inn blant publikum.

Også en annen finsk komponist stod på programmet i kveld. Den anerkjente samtidskomponisten, Magnus Lindbergs orkesterverk,”Feria” åpnet dagens konsert. Med samme alvor som hos Sibelius, men et helt annet tonespråk kan også dette verket karakteriseres som gripende. Heftige eksplosjoner av orkestral kraft buldret mot publikum og de mange spennende effektene bidro til opplevelsen av stykket som en port inn til en helt ny verden. Orkesteret fremførte dette verket like imponerende som kveldens øvrige program, og det gleder meg stort at de nå har etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå. Alvorlig finsk sprengkraft og sprakende russisk humor kom virkelig til sin rett denne kvelden, selv om Gimse og Helseth manglet den siste gnisten som virkelig ville satt fyr på pianokonserten.

mandag 4. mai 2009

Udødelig opplevelse med Schola Cantorum

Konsert:
Søndag 3/5 2009
Gamle Aker kirke
Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl

A cappella kirkemusikk av Bach, Bruckner, Brahms, Rachmaninov, Poulenc, Martin, Penderecki, Nystedt og Martin Ødegård.

Fra den første mollakkorden som tonet ut i Gamle Aker kirke i går var konserten med Schola Cantorum en opplevelse helt utenom det vanlige. Det begynte med Bach, og hans geistlige lied, ”Komm, süsser Tod,” men etter tre strofer brøt dirigent Tone Bianca Dahl av og startet forfra igjen. Denne gang med en tidsforskyvning i stemmene som gjorde at Bachs klanger brettet ut vingene, forlot den barokke sfære og fløy inn i en udødelig tidløshet. Det føles nemlig som om tiden står stille i øyeblikk av klang i Knut Nystedts(1915- ) verk ”Immortal Bach,” øyeblikk som varer helt til koret samles på treklanger i hver fraseavslutning. Virkningen er overveldende, og den ble ytterligere forsterket av at korsangerne slo en ring rundt publikum. Følelsen av å være midt i musikken kan neppe bli sterkere.

Koret brukte det gamle kirkerommet på en utsøkt måte, både audielt og visuelt. På Krzysztof Pendereckis (1933- ) ”Benedictum Dominum,” komponert i 1992, ble koret stående rundt publikum før de gradvis trakk seg bakover i rommet, nærmest i takt med musikkhistorien. ”If you receive my words” av Nystedt, og Johannes Brahms’(1833-1897) mektige motett ”Warum ist das licht gegeben” ble kraftfullt fremført i tradisjonell koroppstilling, før Schola overrasket publikum med å synge Johann Sebastian Bachs (1685-1750) motett for dobbeltkor ”Komm, Jesu, komm” enda lenger bak i kirken, nærmest ute av syne. Da Martin Ødegaards (1983- ) kommentarverk ”Komm” ble fremført rett foran publikum var det tydelig at den unge norske komponisten hadde hentet Bachs musikk fra den fjerne fortid og brakt den frem i dagens lys gjennom sitt personlige, spennende og moderne tonespråk. De klanglige effektene med å bruke rommet så aktivt var overraskende store og svært vellykkede.

Schola Cantorum har utmerket seg som et av landets aller beste kor de siste årene bl.a. med priser i internasjonale korkonkurranser. På gårsdagens konsert viste de seg oppmerksomheten verdig. Intonasjonen hos de unge sangerne er upåklagelig og presisjonen sylskarp både i ansatser og i tekstdeklamasjon. Det er en fryd å høre hvordan koret fraserer og bruker dynamikken så fleksibelt samtidig som de klarer å bevare enheten og samstemtheten i klangen og uttrykket. Noe av æren må nok tilskrives dirigent Dahl. Hun får frem det beste i sine sangere og lar koret skinne. Det gjorde de gjennom hele konserten i Gamle Aker, også etter pause, i Anton Bruckners (1824-1896) uttrykksfulle motett ”Ave Maria,” og i Kyrie og Sanctus fra Francis Poulencs (1899-1963) melodiøse ”Messe i G-dur.” De store kontrastene i uttrykk, klang og omfang, både i motetten og messen, ble mesterlig utført.

I Frank Martins (1890-1974) Agnus Dei fra ”Messe for dobbeltkor” er det ene av de to korene akkompagnement. Det åpner med middelalderske tomme kvinter før klangene gradvis tetter seg til og avslører et tonespråk som tilhører forrige århundre. Over dette synger det andre koret en unison melodi som minner like mye om en gregoriansk sang som en nykomponert melodi fra 1920-tallet. Blandingen av gammelt og nytt var betegnende, for dette stykket og for konserten som helhet. Schola Cantorum fremførte alt med like stor overbevisning, og fikk stående ovasjoner etter konserten. Da Sergej Rachmaninovs (1873-1943) himmelsk vakre ”Bogoroditse devo” fra ”Vesper” avsluttet konserten med koret igjen stående rundt publikum i det 900 år gamle kirkerommet var ringen sluttet. Tiden stod stille, og det var som å ha vært vitne til ett tidløst, uendelig og udødelig musikalsk øyeblikk, fra Nystedts og Bachs h-moll til Rachmaninovs avsluttende F-durakkord.

onsdag 29. april 2009

Viktoria Mullova, den menneskelige mester

CD (2009)
ONYX4040
Viktoria Mullova, barokkfiolin (Guadagnini 1750, tarmstrenger og barokkbue)

J.S. Bach: 6 sonater og partitaer for solofiolin (BWV 1001-1006)

Johann Sebastian Bachs (1685-1750) tre sonater og tre partitaer for solofiolin har siden de ble skrevet omkring 1720 vært en hjørnesten i fiolinisters repertoar. I motsetning til Bachs øvrige produksjon som ble glemt etter hans død og forble glemt i over 100 år, var disse verkene spill levende også gjennom perioden da den avdøde mester gikk under kallenavnet ”den gamle parykken.” Bachs sonater og partitaer utgjør det gamle testamentet i fiolinistenes bibel. Det nye er Niccolo Paganinis 24 capricer. Sonatene består av fire satser i vekselvis langsomt og hurtig tempo, mens partitaene er sammensetninger av dansesatser. Til sammen utgjør de en enhet. De er krevende å spille, ikke bare på grunn av de tekniske utfordringene, men også fordi de representerer et vell av uttrykk for menneskelige følelser, fra de mest innadvendte og sorgfulle satsene til livlige, lekende livsdanser. Det kreves en stor mester for å framføre denne musikken, og det kreves et stort menneske for å framføre den godt. Kanskje finnes denne menneskelige mester i den briljante russiske fiolinisten Viktoria Mullova.

For de briljante er det tekniske ikke noe problem, ei heller for Mullova. På denne platen leverer hun et stort teknisk overskudd. Artikulasjonen sitter spikret, de hurtige løpene løper lekende lett opp og ned langs fiolinhalsen, intonasjonen på de mange dobbel-,trippel- og kvadruppelgrepene er upåklagelig og den utsøkte klangen hun tryller frem av samspillet mellom hestehår og kattetarm(eller grisetarm) er så vakker at den nærmest kiler i øregangene. Alt dette er imidlertid ikke nok for å skille seg ut i mengden av innspillinger som er gjort med nettopp denne musikken. Det avgjørende ligger i detaljene, i utformningen av frasene, i betoningen av de rette tonene og i ornamentikken. Også her treffer Mullova.

Bach skrev, i motsetning til de fleste av sine samtidige, ut nærmest all ornamentikk i notene. De er en gitt del av musikken. Alle raske løp, dreiebevegelser og triller som står notert er obligatoriske i framføringen av Bachs musikk. Aller mest spennende blir det imidlertid hvis utøveren tør å improvisere ornamentikk utover det som står i notene når en melodilinje blir gjentatt. Nettopp dette gjør Mullova på en vidunderlig måte i Sarabanden fra partitaen i h-moll, og det musikalske hjertet mitt danser seg nesten opp i parykkfestet i begeistring. Her og andre steder, særlig i midtsatsene av E-dur partitaen viser Mullova stilfortrolighet og fantastisk kreativitet i utformingen av frie ornamenter. Personlig kunne jeg faktisk ønske meg enda mer. Hvorfor ornamenterer hun f.eks. så minimalt i reprisen av d-moll partitaens Sarabande eller i E-dur partitaens to siste satser? Også i doublesatsene som er paret sammen med hver sin dans i h-moll partitaen savner jeg ornamentikk. Disse satsene har som regel samme noteverdi gjennom hele satsen og behøver variasjon. Når det er sagt viser Mullova dyp innsikt i måten hun spiller de noterte ornamentene på. Hun har ingen intensjon om å spille de raske løpene, særlig i langsomme satser, rytmisk, men forstår at dette er ornamenter og spiller dem så de nærmest virker improviserte. Hun klarer å vise frem den melodiske og harmoniske progresjonen gjennom å gi de rette tonene tid, framheve den immanente tostemmigheten i linjene og behandle utskrevne ornamenter som snirkler og barokk pynt.

Noe av det mest iørefallende med Mullovas nye Bach-CD er hennes utformning av frasene. Man har for lengst gått bort fra den romantiske tolkningen av Bach der linjene hans blir maltraktert inn i et romantisk ideal om lange legatolinjer, men det er sjelden en utøver bryter fullstendig med dette også i de langsomme satsene uten at det ødelegger linjene. Mullovas tolkning er antiromantisk i linjeføringen. Det handler om pust. Mullovas tolkning puster i takt med musikken. Istedenfor å smøre frasene ut med et romantiske klister får hun dem til å pulsere og leve, og hennes evne til å binde alle disse pulserende bitene til en enhet er formidabel. I g-moll sonatens åpningssats, Adagio, klarer denne strålende utøveren å skape et inntrykk av en unik forening av ro og bevegelse på samme tid. De samme pustende frasene er et gjennomgående trekk ved hele platen, men jeg vil spesielt trekke frem Mullovas fantastiske tolkning av den mektige, over 13 minutter lange, Ciaconna fra partita i d-moll. Alle menneskelige følelser, all menneskelighet spilles ut i denne satsen, og Mullova framfører den mesterlig med den mest essensielle egenskapen hos mennesket, pusten.