onsdag 15. desember 2010

…som et friskt pust…

CD:
Yngve Slettholm:
Chamber music
for saxophone
and percussion

LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010

Vegard Landaas, altsaksofon
Kjell Tore Innervik, slagverk
Sidsel Walstad, harpe
NoXaS saksofonkvartet

Y. Slettholm: Verker for saksofon og slagverkinstrumenter


Klassisk musikk er ikke akkurat oversvømt av komposisjoner for saksofon, et instrument som aldri har kapret en fast plass i symfoniorkestre eller andre klassiske ensembler. Derfor er det ekstra spennende at det nå er utkommet en CD-plate som utelukkende inneholder ny, norsk ”klassisk” musikk for saksofon og ulike slagverkinstrumenter, komponert av den allsidige musikkpersonligheten Yngve Slettholm. Jeg skal innrømme at jeg ikke er spesielt bevandret i musikk for dette instrumentet og at jeg kanskje kan ha møtt denne platen med en viss skepsis. All forutinntatthet ble imidlertid, bokstavelig talt, blåst bort da jeg lyttet til denne musikken.

Verkene på platen er komponert i løpet av et tidsrom på om lag 20 år, fra 1978 til 2001, og også i musikalsk uttrykk har de stor spennvidde. De eldste verkene, ”Fire profiler” (1978) og ”Introduksjon og toccata” (1981) er de mest ekspressive. Disse stykkene inneholder store og ofte brå kontraster i tempo, dynamikk, klang og uttrykk. Saksofonkvartetten ”…wie ein Hauch…” (som et pust) (1989) og det tresatsige stykket ”Blå skygge” (2001) for altsaksofon og harpe, er preget av en mer kontemplativ atmosfære der den lineære utviklingen er fraværende og uttrykket mer neddempet og meditativt, nesten på grensen til det minimalistiske. Det samme gjelder for de to rene slagverkstykkene på CD-en, ”Two movements for marimba” (1998) og ”Air II” (1992) for vibrafon, crotales og pauker. Slettholm er interessert i ideen om syklisk tid, noe som får sitt musikalske uttrykk i denne stillestående og repetitive musikken. I tillegg til å være bevisst på at den lineære tiden ikke nødvendigvis er den eneste mulige, er Slettholm også svært opptatt av tall og strukturer. Han bruker bl.a. Fibonaccis tallrekke og det gylne snitt som komposisjonsprinsipper. Dette er imidlertid vanskelig, for ikke å si umulig, å høre. Mer iørefallende er Slettholms tilnærming til klang. Særlig i stykkene der den melodiske og harmoniske fremdriften er minimal eller ikke-eksisterende blir fokuset dreid over på andre parametere i musikken, f.eks. klang.

Saksofonen er nok blitt undervurdert av mange komponister. I tillegg til å ha spesielt ekspressive kvaliteter har dette instrumentet nærmest utallige klanglige variasjons- og manipulasjonsmuligheter. Når Vegard Landaas spiller altsaksofon på denne platen varierer han fra den mykeste pianissimoklang, særlig i lavt register, til en sylskarp og upolert klang i fortissimopartiene i det høyeste registeret. Dessuten kan Landaas’ saksofon låte nøyaktig som en fløyte, for så plutselig å ha en klarinett- eller fagottaktig klang. Når tempoet er lavt og det melodiske og harmoniske materialet begrenset blir man mer oppmerksom på slike fine klangnyanser. Hør for eksempel på klangen når Landaas spiller så svakt at det grenser til det ikke hørbare. Det er ingen tvil om at denne saksofonisten behersker de mange mulighetene i sitt instrument til fulle. I likhet med Landaas er også de øvrige musikerne som medvirker på denne platen både svært dyktige og eksperter på samtidsmusikk. Saksofonkvartetten er, rent klanglig, en usedvanlig homogen instrumentgruppe, og i hendene på musikerne i NoXaS Saksofonkvartett er klangen så velbalansert og samspillet så suverent at det nesten høres ut som det er ett stort instrument. Kvartetten, hvor Landaas for øvrig spiller tenorsaksofon, står for innspillingens høydepunkt både komposisjons- og fremføringsmessig med sin utsøkte formidling av ”…wie ein Hauch…” Verket, og den eminente fremføringen av det, oppsummerer på mange måter denne platen og Yngve Slettholms musikk som et pust, og et friskt sådan, i den norske samtidsmusikken.

søndag 12. desember 2010

Kvalitet i kjente klarinettkvintetter

CD:
Mozart – Brahms
Clarinet quintets

LAWO Classics
Utgitt: September 2010

Oslo Philharmonic Chamber Group

W. A. Mozart: Klarinettkvintett i A-dur, K.581
J. Brahms: Klarinettkvintett i H-moll, Op. 115


Det er absolutt ikke noe revolusjonerende ved Oslo Filharmoniske Kammergruppes utgivelse av Mozarts og Brahms’ kjente klarinettkvintetter. Tolkningene er ikke radikale, tempiene er tradisjonelle og klangen konvensjonell. Kanskje er det nettopp derfor jeg liker denne platen så godt. Kammergruppen prøver ikke krampaktig å være nyskapende, men har i stedet produsert en plate som oser av kvalitet i alle ledd, fra teknikk via samspill og balanse i lydbildet til frasering og musikalitet.

W. A. Mozart var en mester i å skape perfekt balanse og melodisk sødme i sine komposisjoner, og en av hans spesialiteter som komponist er den klanglige blandingen av treblåseinstrumenter og strykeinstrumenter. Sånn sett er klarinettkvintett et ypperlig medium for hans musikk. Mozart var faktisk en av de aller første betydelig komponistene som skrev musikk for klarinett, et instrument som ble utviklet tidlig på 1700-tallet. Gjennom et nært vennskap med klarinettisten Anton Stadler lærte han seg instrumentets muligheter og begrensninger. Både hans klarinettkonsert og denne kvintetten er svært populære, blant kjennere så vel som blant uskolerte entusiaster. På platen finnes også Johannes Brahms’ klarinettkvintett. Det er mange likheter mellom verkene, men Brahms’ romantikk er utvilsomt mer dramatisk enn Mozarts klassisisme.

Oslo Philharmonic Chamber Group består av musikere som til daglig har sitt virke i Oslo Filharmoniske orkester. Det er lett å glemme hvor fremragende enkeltmusikere dette orkesteret egentlig består av. Filharmoniens soloklarinettist, Leif Arne Pedersen, får ofte skryt for sine soloprestasjoner under orkesterkonserter, men får kanskje likevel ikke den oppmerksomheten han fortjener. På denne platen får han vist sin eminente teknikk og at han også behersker kammermusisering til fulle. Det samme gjelder de andre medvirkende musikerne. I disse klarinettkvintettene er det ikke slik at strykerne utelukkende akkompagnerer klarinettsolisten. Førstefiolinist Elise Båtnes, Oslo Filharmoniens konsertmester, får briljere ved flere anledninger, og også de øvrige musikerne glimrer solistisk fra tid til annen. Kammergruppens aller største styrke er likevel samspillet. Presisjonen, klangbehandlingen og balansen er like upåklagelig i intense Brahms-partier som i den sarte andresatsen av Mozart-kvintetten. Denne CD-platen kan anbefales alle som ønsker en klarinettkvintettinnspilling av ypperste kvalitet.

fredag 10. desember 2010

Romantikk, raffinement og en vakker ruin

Konsert:
Torsdag 9/12 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Ingar Bergby
Vilde Frang Bjærke, fiolin

Lars Petter Hagen: ”Kunstnerens fortvilelse
foran de antikke fragmenters storhet”
M. Bruch: Fiolinkonsert nr. 1
B. Bartok: Konsert for orkester


Konsertkvelden i Oslo Konserthus åpnet med en urfremføring av Lars Petter Hagens verk, ”Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet.” Utgangspunktet for verket skal visstnok være avslutningen av Mahlers tredje symfoni, og kanskje er det den mørke og lange skyggen fra dette kolossale monumentet av en symfoni, som er årsaken til den unge kunstnerens fortvilelse. Hagens atmosfæriske verk, som er tilgjengelig, konsonerende og klangfullt, er preget av resignasjon og melankoli. Komponisten har imidlertid ingen grunn til å være verken fortvilet eller resignert. Kanskje er Hagens musikk bare en ruin ved siden av musikkhistoriens store monumenter, men den er en vakker ruin og, ikke minst, en vakker ruin av vår tid. Dem er det ikke altfor mange av. Musikken ble også godt mottatt av publikum.

Godt mottatt ble også fiolinist Vilde Frang Bjærke da hun entret scenen i sin, for anledningen, helsvarte kjole, for å spille Max Bruchs høyromantiske supersviske av en fiolinkonsert. ”Miss Violin” som tysk presse har utropt henne til etter den strålende innspillingen av Sibelius’ og Prokofjevs fiolinkonserter, har de siste årene levert fremføring etter fremføring i verdensklasse. Torsdag leverte hun varene igjen. Teknisk sett er Bruch-konserten ikke blant de vanskeligste. Derimot er det en utfordring å presentere det vidstrakte, virtuose og romantiske uten at det mister all substans. Nettopp egenskapen til å fylle virtuoseriets tomhet med musikalsk mening gjorde Vildes fremføring av Bruchs fiolinkonsert til en opplevelse. ”Miss Violin” har en helt spesiell klang i sitt fiolinspill. Hun tør å spille helt uten vibrato i lengre partier, som i åpningen av konserten, eller legge på vibrato først mot slutten av en lang tone. I tillegg er hun veldig direkte i spillestilen. Det gnistrer når Vilde spiller Bruch på denne måten, og tredjesatsen var et inferno av dobbeltgrep og raske løp. Bravo, Vilde!

Orkesteret, denne gang under ledelse av Ingar Bergby, må også få skryt for sin prestasjon. Intonasjonsproblemene i hornene bak scenen i Hagens verk og den ene dårlige trompetinnsatsen i Bartok til tross, får orkesteret godkjent og vel så det. Både i Hagen og som akkompagnement til Vilde gjorde de jobben sin. Likevel var det først etter pause, i Bartoks Konsert for orkester, at orkestermusikerne virkelig fikk briljere. Dette verket er fullt av virtuose soloer og raffinert klangbehandling, noe Oslo Filharmonien og Ingar Bergby evnet å formidle på en fortreffelig måte. Treblåserne spilte jo feilfritt og messingblåserne burde fått egne blomster for formidlingen av det fugerte messingpartiet i førstesatsen og koralen i andresatsen. En som faktisk fikk blomster var Bergby, og det var velfortjent. Han hadde full kontroll på Bartoks sprelske rytmikk og utfordrende samspillspartier. På mange måter kan man si at hele denne kvelden var preget av raffinement. Det åpnet med Hagens raffinerte forhold til musikkens fortid, nåtid og fremtid, fortsatte med Vilde Frangs raffinerte teknikk og musikalitet i Bruchs fiolinkonsert, og ble avsluttet med Bela Bartoks raffinerte orkestrering og klangbehandling fremført på best mulig måte av Oslo Filharmonien og Ingar Bergby.

onsdag 1. desember 2010

Adventslys i Sagene kirke

Konsert:
Tirsdag 30/11 2010
Sagene kirke, Oslo

Ensemble 96 v/Anine Kruse Skatrud

F. Poulenc: Quatre motets pour le temps de noël
G. P. da Palestrina: O Magnum mysterium, Exsultate Deo
M. Lauridsen: O Magnum mysterium
K. Mørk Karlsen: O Magnum mysterium
J. Mäntyjärvi: Die Stimme des Kindes

+ ulike arrangementer av julesanger


Når gradestokken kryper under minus 15 og dagene nærmer seg de korteste og mørkeste på året, kan man trenge litt lys og varme i ventetiden frem mot jul. Tirsdag kveld inviterte Ensemble 96 og dirigent Anine Kruse Skatrud til adventskonsert i nyoppussede Sagene kirke. Jeg vet ikke om det var kuldegradene, konserttidspunktet eller programmet som var årsaken, men dessverre var ikke publikumsfremmøtet det aller beste, kun halvfull kirke. Det var synd, for de dunjakkene og pelsluene som hadde funnet veien til Sagene fikk oppleve en stemningsfull konsert av høyeste kvalitet, et varmt lys i det kalde novembermørket.

Jeg vil rose koret for programvalget. Det er mer enn nok advents- og julekonserter av typen ”deilig er jorden, fin er musikken og alle synger med på ekstranumrene.” Ensemble 96 tør å utfordre både seg selv og publikum. Verken Francis Poulenc eller den nordiske samtidstrioen, Kjell Mørk Karlsen, Morten Lauridsen (dansk-amerikaner) og Jaakko Mäntyjärvi kan karakteriseres som åpenbare publikumsfavoritter. Fremføres deres musikk så godt som på gårsdagens konsert, og i en så smakfull helhet, skal man imidlertid ikke se bort fra at de kan bli det. Det skal også sies at den nyere musikken på programmet nok tilhører det mer klangfulle og melodiøse sjiktet av vår tids musikalske uttrykk. Også arrangementene av julesangene ”Away in a manger,” ”Stille natt” og ”Det hev ei rose sprunge” var fulle av tette toneclustere, klangflater og spennende harmonikk. Kanskje ble det for mye for noen. For meg var det en velkomponerte og spennende helhet.

Hovedårsaken til at adventskonserten med Ensemble 96 ble en opplevelse ligger likevel ikke i programvalget, men i korets fremførelse av musikken. I Francis Poulencs eiendommelige og fargerike julemotetter bidro de fine dynamiske og klanglige nyansene til å gjøre det store mysteriet virkelig mystisk og helheten variert og spennende. Også Jaakko Mäntyjärvis ”Die Stimme des Kindes,” konsertens umiddelbart kanskje minst tilgjengelige verk, ble fremført på en svært overbevisende måte. I de to verkene av Palestrina viste koret at det, på tross av å ha ny musikk som et slags varemerke, også behersker eldre tiders musikk på en utmerket måte. De lange og velbalanserte melodilinjene kom tydelig frem uten å miste kontakten med den spirituelle stemmeveven. Konsertens høydepunkt var likevel Morten Lauridsens vakre ”O Magnum mysterium” der de lange frasene, de milde dissonansene og de dype avslutningsakkordene nådde en balanse mellom klanglig fylde og forsiktig følsomhet jeg aldri har hørt maken til i dette verket. Nydelig!

Skal man kritisere Ensemble 96 for noe må det være at konsonanter som ”T” og ”S” ikke alltid var helt presise og at teksten derfor ikke alltid var lett å oppfatte. Dette blir likevel en bagatell når intonasjonen var så klokkeklar og det musikalske uttrykket så levende. I løpet av konserten bidro flere av korets sangere med fine soloprestasjoner. Mest iørefallende var kanskje solokvartetten som avsluttet konserten med en forbløffende langsom versjon av ”Det hev ei rose sprunge,” omsluttet av korets brede klangflater. Først kunne tempoet virke i overkant langsomt, men etter hvert som den gamle melodien skred frem i Ensemble 96’s store lydlandskap, skulle man ønske at dette øyeblikket, dette glimtet av lys i den kalde novembernatten, aldri skulle ta slutt.

tirsdag 23. november 2010

Russisk rakett i Operaen

Konsert:
Lørdag 20/11 2010
Den Norske Opera, hovedscenen

Operaorkesteret v/ Alexander Lazarev
Henning Kraggerud, fiolin

A. Glazunov: Carnival, ouverture for orkester
J. Sibelius: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 5


Det var så vidt den siste gjenklangen av applaus hadde stilnet i Operaens hovedsal før dirigent Alexander Lazarev hoppet til og sparket i gang Glazunovs sprudlende orkesterouverture, Carnival. Dette festlige stykket ble presentert med et fargespekter og en energi som var et ekte karneval verdig. Den godt voksne russiske bjørnen på podiet hoppet opp og ned, og viftet inn det som kunne krype og gå av orkestermusikere på scenen. Han hadde stålkontroll på enhver innsats og viste, i likhet med Operaorkesterets musikere, både teknisk og musikalsk overskudd.

Det samme må kunne sies om Henning Kraggerud og hans traktering av fiolinen i Sibelius’ vidunderlige og veldig vanskelige fiolinkonsert. Kraggerud kjenner konserten godt og har fremført den ved flere anledninger i inn- og utland. Han mestrer selvsagt de teknisk halsbrekkende partiene på en ypperlig måte. Viktigere er likevel hans eminente evne til å formidle de lange linjene og det lyriske uttrykket i denne musikken. Da stjernesolist Kraggerud skinte som mest var imidlertid orkesteret ute på tynn is ved flere anledninger. Hornistene hadde et par feilskjær for mye, treblåserne slet tidvis med intonasjonen og samspillet hadde til tider gått helt gjennom isen og lå og kavet i det iskalde vannet. Foran alt dette stod Lazarev og viftet som om han fremdeles var på karneval med Glazunov. Noen ganger er det så stor kontrast mellom det visuelle og det auditive at det ene forstyrrer det andre. Lazarevs maskinaktige dirigering i den sarte åpningen av Sibeliuskonserten var et slikt tilfelle. Kraggeruds eminente solospill reddet likevel fremføringen. Han fikk velfortjente bravorop og måtte trå til med sin store ”hit,” et eget arrangement av ”I ensomme stunde” av Ole Bull, som ekstranummer.

Etter en noe uheldig fremtoning i fiolinkonserten tok Operaorkesteret kraftig revansje etter pause da de fremførte Sergej Prokofjevs mektige femte symfoni. Usikkerheten og intonasjonsproblemene fra fiolinkonserten var luket vekk, og det musikalske overskuddet fra Glazunovouverturen tilbake. Dessuten var presisjonen prikkfri. Høydepunktet ble den ville andresatsen, der jeg særlig vil trekke frem slagverkseksjonen. Flott levert! Dirigent Lazarev fortsatte å hoppe og sprette som han gjorde hele første avdeling, men nå var det hundre prosent samsvar mellom lyd og bevegelser. Som i Glazunovstykket, fikk Lazarevs kolossale energiutbrudd og rytmisk presise dirigering, også i Prokofjevsymfonien, gjenlyd i musikken. Orkesteret svarte med å gi russeren akkurat den musikalske raketten han åpenbart forsøkte å avfyre. Derfor ble fremføringen av Prokofjevs 5. symfoni en fryd, både for øre og øye, på Operaens flotte hovedscene.

fredag 12. november 2010

Musikk fra evigheten

Konsert:
Torsdag 11/11 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste

G. Mahler: Symfoni nr. 9


Herbert von Karajan skal en gang ha sagt om Mahlers niende symfoni at ”det er musikk fra en annen verden, fra evigheten.” Er dette virkelig ”musikk fra evigheten” og ikke bare musikk? Jeg vil snakke om pust. Menneskelivet defineres av pusten. Alt starter med et første innpust og avsluttes med et siste utpust. Når Jukka Pekka Saraste puster inn og hever armene holder vi pusten, men bare til tonene griper oss med seg og bølger frem med ekspressiv emosjonalitet i den store, livfulle førstesatsen. I tredjesatsen gisper både publikum og musikere etter luft i det kolossale, kontrapunktiske nettverket. Pusten roer seg i siste sats, og både Mahler og lytteren trekker et lettelsens sukk. En gang må det likevel ta slutt. Akkurat som livet er også musikken flyktig, og siste tone møter uunngåelig sin ende. For Mahler gikk det ikke lang tid etter at han hadde komponert sin niende symfoni før han selv møtte livets flyktighet. Han trakk sitt siste pust i 1911, før han rakk å høre verket fremført.

Oslo Filharmonien og Jukka Pekka Saraste har tidligere hatt stor suksess med musikk av Mahler. Dette repertoaret står utvilsomt særlig godt både til orkesteret og dets dirigent. Mahlers niende symfoni stiller store krav med virtuose enkeltstemmer, vanskelige samspillpartier og lange linjer. Da er det spesielt gledelig at Oslo Filharmonien og Saraste også i går viste at de, både teknisk og uttrykksmessig, behersker denne musikken til fulle. Av alle de store prestasjonene i Oslo Konserthus torsdag vil jeg spesielt trekke frem den fine fraseringen og klangfullheten i de mange hornsoloene. Særlig ros fortjener også strykerne for fyldigheten i klangen, bl.a. i åpningen av fjerde sats. Her var det nok ikke bare Saraste som lot seg bevege. Et sterkt øyeblikk. Dessuten var samtlige solistiske innslag i den hektiske tredjesatsen rett og slett imponerende. Oslo Filharmonien og Saraste gir i disse dager ut CD-plate med en innspilling av Mahlers sjette symfoni. Spill inn den niende også!

Konserthuset var fylt til randen i går. Selv ikke på podieterrassen var det ledige plasser. Sekundene etter at siste pianissimoklang hadde tonet ut i salen og før de velfortjente, stående ovasjonene brøt ut var magiske. Denne stunden med stillhet var som en liten evighet, et øyeblikk av den evige hvile vi alle en gang skal ta del i. Så er kanskje Mahlers niende symfoni ikke bare musikk likevel, men ”musikk fra en annen verden, fra evigheten.”

mandag 8. november 2010

Tekst og toner til trøst?

Konsert:
Søndag 7/11 2010
Vestre Aker Kirke, Oslo

Oslo Kammerkor v/ Håkon Daniel Nystedt
Helga Samset, forteller

C. Monteverdi: Sestina
J. Brahms: Leblos (fra Fünf Gesange, op. 104)
F. Mendelssohn Bartholdy: Jauchzet dem Herrn alle Welt (op. 69, nr. 2)
F. Poulenc: Salve Regina
M. Reger: O Tod (op. 110, nr. 3)
Myllarguten/E. Grieg: Myllargutens bruremarsj (Slåtter op. 72, nr. 8, korarr.)

Diverse tekstutsnitt fra Bibelen


Allehelgensdag er for mange årets mørkeste dag. Det er dagen for ettertanke, sorg og ikke minst trøst. Mange finner trøst i musikken, og det har blitt svært populært å arrangere kirkekonserter nettopp denne helgen. Søndag kveld hadde Oslo Kammerkor invitert til allehelgenskonsert i Vestre Aker kirke. Etter å ha vandret den mørke veien opp til kirken, kun ledsaget av gravlyktenes svake skimmer, trådte publikum inn i varmen og lyset for å oppleve toner og tekst til trøst på denne sorgens dag. Temaet for konserten var ”Mennesket og Gud” og mellom korets innslag fremførte Helga Samset tekster fra Bibelen. Men det var ikke tekster til trøst. Tema for første tekstavsnitt var utvisningen av Adam og Eva fra hagen, andre tekst handlet om Job, hvis tro blir satt på uutholdelige prøvelser av Gud, og i tredje tekst, fra Forkynneren, var hovedfrasen ”Alt er tomhet.” Tekstene er interessante, men egnet seg svært dårlig på en allehelgenskonsert. Er det noe et sørgende menneske IKKE trenger er det en tordnende Gud og håpløshetens manifest. Tvert i mot. De trenger nådens Gud og trøstende ord. Riktignok bar de to siste tekstene, fra Johannesevangeliet og Johannes Åpenbaring, bud om lys og frelse, men likevel vil jeg hevde at valget av tekster var merkelig til formålet. Når tekstutdragene i tillegg var i overkant lange, og fremføringen noe teatralsk og affektert, så frembrakte denne delen av konserten mer irritasjon enn trøst og ro.

Hva så med koret? Jo, de gjorde derimot sine saker meget bra. Høydepunktet var, foruten en vakker fremføring av Poulencs ”Salve Regina,” avslutningsnummeret, ”Myllargutens bruremarsj,” en bearbeidelse for kor av den åttende av Griegs Slåtter op. 72. Det er tydelig at koret er i sitt ess i folketonepreget materiale. Også i avslutningen av Max Regers mektige ”O Tod, wie bist du bitter” presterte koret sin fineste klangbehandling. Det mest imponerende var kanskje likevel nyansene i dynamikken og det, til enhver tid, velbalanserte lydbildet dirigent Håkon Daniel Nystedt og koristene evnet å skape. Jevnt over var nivået svært høyt gjennom hele konserten, selv om det var enkelte usikre partier i Monteverdis krevende ”Sestina” og Mendelssohns ”Jauchzet dem Herrn alle Welt.” Til slutt må jeg likevel komme med en oppfordring til neste konsert: Trykk sangtekstene i programmet! Uten å høre og/eller forstå teksten går publikum glipp av noe vesentlig på en korkonsert. Dette bidro også til at forholdet mellom de fremførte bibelavsnittene og den klingende musikken ikke var så lett å oppfatte. Selv om teksten verken i lest eller sunget form fremstod som meningsfull eller trøstende denne allehelgensdagen var den klingende musikken både velegnet og godt fremført.

fredag 29. oktober 2010

Stor Schubert, blek Britten

Konsert:
Torsdag 28/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Daniel Müller-Schott, cello

B. Britten: Symfoni for cello og orkester
F. Schubert: Symfoni nr. 9 ”Store C-dur”


Daniel Müller-Schott er, tross sin unge alder, en stor cellist. Da er det synd at hans opptreden i Oslo ikke ble så vellykket mange hadde håpet. Fremføringen av Brittens symfoni (!) for cello og orkester var rett og slett flat og litt kjedelig. Når det er sagt så var ikke det hovedsakelig solistens feil. Akustikken i Oslo Konserthus har fått mye berettiget kritikk, og desidert dårligst fungerer den når det er snakk om musikk for et soloinstrument (eller stemme) og orkester. Riktignok befant mitt sete seg i en viss avstand fra solisten, noe som kan være med på å forklare at lydbildet nærmest var blottet for detaljer i solistens spill, men det er jo ikke meningen at man skal måtte sitte så nære solisten at man kan lukte harpiks for å få noe ut av en solokonsert i et konserthus. Alt kan imidlertid ikke skyldes på akustikken. Åpningen virket usikker av så vel solist og dirigent som orkester. Teknisk tok det seg opp etter hvert, men under hele fremføringen satt jeg med følelsen av at orkesteret måtte holde igjen for at solisten i det hele tatt skulle høres. Det manglet nerve og intensitet. Dessuten falt noe av ideen med cellosymfonien¸ nemlig en tett og mer likeverdig interaksjon mellom solist og orkester, bort. Selv om verk, solist og orkester har stort potensial var fremføringen i Oslo Konserthus torsdag kveld dessverre langt fra stor.

Etter pause var imidlertid både musikken og formidlingen preget av storhet da Jukka Pekka Saraste og Oslo Filharmonien hadde funnet frem Franz Schuberts 9. symfoni, den såkalte ”Store C-dur.” (1829) Det er mange som har latt seg begeistre av denne musikken, deriblant Schuberts komponistkollega Robert Schumann. Han priset verket for dets ”himmelske lengde,” (ca. 55 minutter) og la oppglødd ut om den ”forfriskende følelse av overstrømmende rikdom.” I dag har symfonien plass som et av de første verkene, ved siden av Beethovens sene komposisjoner, som kan sies å representere romantikken i musikkhistorien. ”Store C-dur” passer derfor som beskrivelse, ikke bare for å skille mellom Schuberts to C-dur symfonier, men også fordi musikken kan sies å inneha en slags romantisk storhet i form, innhold og uttrykk. Noe av utfordringen når man fremfører musikken er, slik jeg ser det, å inkorporere en passende dose romantisk storhet uten at det går på bekostning av et lett og sprudlende uttrykk. Det var nettopp denne kombinasjonen av livskraft og tyngde, av klassisk letthet og romantisk ekspressivitet, som gjorde Filharmoniens fremføring av verket så stor denne høstkvelden.

Den fyldige, varme klangen i åpningens hornsolo satte standarden, og resten av orkesteret fulgte opp med strålende soloprestasjoner og solid samspill. Spesielt bør førsteoboisten nevnes for den fine obosoloen i andresatsen. Dessuten ønsker jeg å løfte frem treblåserne som, både som solister og som gruppe, spilte opp mot sitt aller beste denne kvelden. Samtlige orkestermusikere leverte på et usedvanlig høyt teknisk nivå i Schubertsymfonien, og også dirigent Saraste virket å føle seg langt mer hjemme i Schubert enn i Britten. Han ledet orkesteret med myndig hånd, men lot likevel musikken danse og melodiene synge både i stryk og blås. Med presise og energiske bevegelser løftet han musikken ut av orkesteret og til publikum. Da Britten ble fargeløs og blek ble Schubert fremført dynamisk og, for å sitere Schumann, ”med liv i hver åre.” En stor fremføring av en stor symfoni.

mandag 25. oktober 2010

Knallbra Kvinnekor i Kanonhallen

Konsert:
Søndag 24/10 2010
Kanonhallen, Løren, Oslo

Kvindelige Studenters Sangforening v/ Marit Tøndel Bodsberg
Ingeborg Dalheim, sopran
Ingeborg Schübeler Gillebo, alt
Sammensatt orkester (kun kvinner!)

A. Vivaldi: Gloria
M. Ødegaard: Møte med Bjørnson (urfremføring)
H. Ødegaard: Valg, Det første møte, Olav Trygvason
og en rekke andre a cappella verk fra korets repertoar


Det var virkelig damenes aften da Kvindelige Studenters Sangforening (KSS) inviterte til jubileumskonsert i Kanonhallen søndag kveld. Kvinnelige korister, kvinnelige solister, kvinnelig dirigent og kvinnelige orkestermusikere, var alle samlet for å feire at verdens eldste akademiske kvinnekor fyller 115 år i år. For anledningen var Antonio Vivaldis jublende Gloria satt på programmet, kanskje i sin mest autentiske versjon. Mye tyder nemlig på at verket ble skrevet for, og fremført av, foreldreløse jenter på Ospedale della Pietà i Venezia i 1715.

Før Gloria runget ut i Kanonhallen presenterte imidlertid koret et variert utvalg av sitt rike a cappella repertoar, et repertoar som spenner fra folkemusikk til viser og fra nasjonalromantikk til norsk samtidsmusikk. Konserten begynte med at korkvinnene kom vandrende fra alle kriker og kroker av Kanonhallen trallende på en ”Bruremarsj frå Vågå,” før de slo seg til ro med Karin Rehnqvists flotte arrangement av den vakre svenske folketonen ”I himmelen.” Men så kom sjokket.

”B!!!” Kvindene nærmest roper ut en B etterfulgt av et ”jjjjøøøøøørrrrnnnnnssssoooonnnn” fordelt på ulike stemmer og med slående effekter. Fra å være ”I himmelen” ble publikum revet godt ned på jorden og rett inn i et møte mellom Bjørnstjerne Bjørnson (en annen jubilant) og hans oppdiktede kvinner, sett gjennom Martin Ødegaards samtidsmusikkbriller. Verket ”Møte med Bjørnson” fikk sin urfremførelse denne kvelden. Komponisten kaller selv stykket fragmentarisk, og det var det også. Fullt av effekter, toneclustere og løsrevne melodiske linjer, i et fritonalt tonespråk var det preget av en collageaktig struktur. Til tross for spennende og til dels nyskapende koreffekter i Martin Ødegaards musikk var det likevel tre verk av hans far, Henrik Ødegaard, også de med tekster av Bjørnson, som fremstod som høydepunktet blant den nyeste musikken på konsertprogrammet i Kanonhallen. Også Henrik Ødegaards musikk var preget av effekter, men med noe mer vekt på sømløse overganger, melodiske linjer og helhet i stykket gjorde de større inntrykk, i alle fall på denne lytteren. Disse verkene er nesten like ferske som Martin Ødegaards, og ble urfremført av KSS i mai i år. Mellom innslagene med norsk samtidsmusikk ble publikum servert den ene perlen etter den andre. Særlig vakker var korets fremføring av Halfdan Kierulfs lengsel ”Over de høje Fjelde” og Knut Nystedts hviskende ”Shells.”

Det er bare å ta av seg hatten for disse Kvindene. En ting er at de mestrer komplekse teksturer og strukturer i samtidsmusikken og at de synger presist og klokkerent, men hvordan kan en unison melodilinje eller en melodi i et helt enkelt arrangement låte så vakkert som det gjorde da KSS fremførte ”Bruremarsj frå Vågå,” ”I himmelen” og ”Har du visor min vän?” Nydelig! I Gloria gnistret jentene til, og med driv, presisjon og energi ble det en frisk fremføring av et velkjent verk i en ukjent drakt. Den upåklagelige intonasjonen i koret ble heller ikke påvirket av at det i enkelte partier ikke var helt rent i alle orkesterstemmene. Til slutt må også solistene nevnes spesielt for sine fremragende prestasjoner i Gloria. Sopran Ingeborg Dalheim viste nok en gang at hun er blant de aller beste sangsolistene vi har i Norge. Denne kvelden handlet likevel mest om jubilantene i Kvindelige Studenters Sangforening som ga seg selv den beste jubileumspresangen et kor kan få: En kanonbra konsert!

lørdag 23. oktober 2010

De små er krigens største ofre

Konsert:
Fredag 22/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Juanjo Mena
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Domkirkes Guttekor
Trefoldighet Jentekor
Ricarda Merbeth, sopran
Augustin Prunell-Friend, tenor
Thomas Mohr, baryton

B. Britten: War Requiem


Rystet av andre verdenskrigs grusomheter skrev Benjamin Britten sitt gripende krigsrequiem i 1962, for nærmere 50 år siden. Likevel er det vanskelig å finne en mer aktuell tematikk. Brittens verk verken glorifiserer soldaten eller rettferdiggjør krigshandlinger, men viser snarere krigens sanne ansikt: grusomheten, redselen og håpløsheten. Krigføringen har forandret seg siden 1945, men utfallet av krig er alltid det samme: Krig tar menneskeliv.

I ”War Requiem” har Britten satt den latinske teksten til messen for de døde sjeler sammen med dikt av den engelske poeten Wilfred Owen, som for øvrig mistet livet i første verdenskrig. Det store koret, barnekoret og sopransolisten fremfører messeteksten, mens Owens dikt er lagt i de to mannlige solostemmene. Orkesteret er delt opp slik at et kammerorkester akkompagnerer de mannlige sangerne, det store symfoniorkesteret akkompagnerer koret og sopransolisten, og barnekoret i all hovedsak kun ledsages av et lite orgel. Kontrastene i klang og uttrykk er forbløffende og den dramatiske effekten slående.

Det tynt orkestrerte, kammermusikalske akkompagnementet til mannsolistene gir, etter min mening, et svært heldig musikalsk resultat. Når tenoren og barytonen slipper å brøle slipper publikum å høre den ufordragelige, store vibratoen enkelte solister føler seg nødt til å anvende, særlig i dramatisk vokalmusikk. Med kammerorkester som bakgrunn kan imidlertid solistene synge lett og ha fokus på klanglige nyanser og tekstformidling. Selv i den knusktørre akustikken i Oslo Konserthus, som vel strengt tatt egentlig ikke egner seg som lokale for fremføring av et slikt verk, ga denne sammensetningen vakker klang og et fint uttrykk. Både tenor Prunell-Friend og baryton Mohr skal ha skryt for flotte sangprestasjoner og variert klangbehandling. Også sopransolisten, Ricarda Merbeth, viste stor stemmeprakt, men led fra tid til annen av å måtte kjempe i overkant mye med et stort orkester og dårlig akustikk. Når det er sagt var hennes tolkning og fremførelse av ”Lacrimosa,” tåresatsen, aldeles nydelig. Akkompagnert av korets korte toner var Merbeths melodilinje både ekspressiv og inderlig uten å bli overdramatisk. Et rørende øyeblikk.

Til tross for solide solistprestasjoner var det likevel korene og orkesteret som imponerte aller mest i konserthuset denne fredagskvelden. Mye av æren for presisjonen, balansen og samspillet skal nok dirigent Juanjo Mena ha. Han hadde full kontroll på det store apparatet av musikere og evnet samtidig både å forme frasene og skape god musikk. Orkestrene, både det store hovedorkesteret og det mindre kammerorkesteret, viste dessuten et spesielt høyt teknisk nivå i kveld. Det samme kan også sies om Oslo Filharmoniske kor som tydeligvis nyter godt av dirigent Øystein Fevangs ledelse og har løftet seg flere hakk de siste årene. Fredag var de en av hovedårsakene til at konserten var så vellykket og ble møtt med stående ovasjoner fra et begeistret og betatt publikum.

Det som stakk aller dypest var likevel barnekoret. Når fiendene og alle krefter til slutt møtes i en innstendig bønn om å ”Let us sleep now” avbryter barna med sitt tritonusmotiv initiert av klokkeklang. Er frelsen likevel uoppnåelig, selv om barna ber herren om evig hvile og lys? Plassert lengst bak i konserthuset er det som om de, fra det fjerne og med ”djevelens intervall,” minner oss om krigshelvetet selv i den siste time, når alt er borte og alt vi ber om er den evige søvn. De skjøre barnestemmene gjør vondt og risper dypt i sjelen. De små er krigens største ofre, og det står klart for enhver at visse av krigens sår aldri kan leges. Når det store koret i det avsluttende ”amen” bringer det hele til hvile på en himmelsk F-durakkord finnes kanskje et glimt av håp, men de døde barna er det ingen som vekker. Etter siste akkord senket ettertenksomhetens stillhet seg i konserthuset før applausen endelig brøt ut. Jeg vil avslutte med noen ord til ettertanke, av Wilfred Owen: ”All a poet can do today is warn.”

tirsdag 19. oktober 2010

Groggy Grieg, men Mirakuløs Mandarin!

Konsert:
Torsdag 14/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Eyvind Aadland

E. Grieg: Peer Gynt suite nr. 1 og 2
W.A. Mozart: Symfoni nr. 34
B. Bartok: Den Mirakuløse Mandarin, suite.


Det er et komisk sammentreff at nettopp ”Den Mirakuløse Mandarin,” Bartoks orkestersuite basert på musikken til balletten med samme navn, stod på programmet for Oslo Filharmoniens konsert denne uken. Som de fleste har fått med seg utløste tildelingen av Nobels Fredspris til demokratiforkjemper Liu Xiaobo ganske ufredelige reaksjoner fra de røde mandarinene i Beijing. Ja, selv ikke grand prix – stjerne Alexander Rybak er velkommen i ”Midtens rike” med det aller første, og han er vel en av dem som synes at mandarinene ikke er på sitt mest mirakuløse for tiden. Uansett, og heldigvis, har Bartoks mirakuløse mandarin lite eller ingenting verken med Alfred Nobel, kommuniststyret i Kina eller Alexander Rybak å gjøre, og jeg tror de fleste i salen klarte å nyte musikken uten altfor stor politisk skyldfølelse.

Vel, nyte og nyte. Dette er ikke musikk for sarte sjeler. I introduksjonen til konserten beskrev musikkforsker Elef Nesheim stykket som et av de råeste som ble komponert på første halvdel av 1900-tallet. Trombonene buldrer, slagverket hamrer og strykerne spiller en musikalsk virvelvind basert på forstørrede oktaver. Balletten handler om en gjeng med tyver som robber forbipasserende. En kvinne danser forførerisk i vinduet for å lokke til seg ofre. Etter et par fattiglus lykkes det tyvene å få fatt i en rik kinesisk mann, en mandarin. De lokker ham til seg, robber ham og mishandler ham. Alt preller imidlertid av på mandarinen som har blitt bergtatt av den dansende kvinneskikkelsen. Han jager henne, akkompagnert av et fantastisk fugert parti i Bartoks musikk, og selv om tyvene skader ham og t.o.m. prøver å henge ham merker han ingenting. Når kvinnen til slutt gir etter og kaster seg i armene hans faller han død om. Orkestersuiten slutter imidlertid før den fatale ballettslutten og ender med den fugerte jakten.

I konserthuset torsdag var det dette vulgære verket som gjorde mest inntrykk. Først bør klarinettisten nevnes spesielt for sin betagende soloprestasjon i rollen som den forføreriske kvinnen. Når det er sagt så var hele Oslo Filharmonien virkelig på hugget, og Eyvind Aadland, kveldens dirigent, hoppet og fektet som om han selv skulle vært forfulgt av en hel hær av mandariner. Hans presise og energiske stil stod godt til denne rytmisk aksentuerte musikken. Samspillet var suverent og det var tydelig at dirigent og orkester var godt forberedt. Det samme kan, riktignok av naturlige årsaker, dessverre ikke sies om fremføringen av konsertens åpningsverk, Peer Gynt suite nr. 1 og 2 av Edvard Grieg.

Opprinnelig var nemlig Eyvind Alnæs’ klaverkonsert satt opp på programmet til denne konserten, men dessverre måtte solist Håvard Gimse melde forfall i siste liten på grunn av sykdom. Reserveløsningen var altså Griegs velkjente orkestermusikk til Ibsens skuespill. Fremføringen var ikke dårlig, Oslo Filharmonien består jo av profesjonelle og fremragende musikere, men et par uheldige blåserinnsatser, og enkelte samspillproblemer ga et likevel et noe lurvete helhetsinntrykk. Da hjalp det ikke at slutten av ”Mor Aases død” nærmet seg det magiske eller at ”Dovregubbens Hall” var spekket med sprekkeferdig trollskap. Flere satser manglet nerve og intensitet. Grieg ble grå, eller kanskje mer presist: Grieg ble litt groggy. Opplevelsen av disse sviskene ble altså aldri den helt store denne gang.

Mellom Grieg og Bartok var Mozarts 34. symfoni plassert. Her rettet orkesteret og dirigent Aadland opp mye av inntrykket etter Grieg. Kanskje man kan innvende at Aadland tok litt stor plass. Han viftet og hoppet omtrent like energisk når Mozarts C-dur musikk danset elegant av gårde som når trombonene vrenger ut voldsomme akkorder i Bartok, men Mozartfremføringen var likevel svært god. Første- og sistesats var lett og energisk, slik Mozart låter best, andre- og tredjesats kanskje litt flate, men med god klang og fin musisering. Likevel er det ingen tvil om hva som var kveldens høydepunkt. Kanskje er det å gå litt langt, men når det ligger så latent i tittelen er det fristende å si at fremføringen av Bartoks ballettsuite var mirakuløs i kveld.

lørdag 1. mai 2010

Blodig Revolusjon i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 29/4 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Alan Buribajev
Jonathan Biss, piano

L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 4
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 11 ”Året 1905”


Året er 1905. Det er en kald vinterdag, og i St. Petersburgs gater samler arbeidere seg for å demonstrere mot Tsarregimet. De marsjerer, ubevæpnede og forsvarsløse, til vinterpalasset. Så smeller det! Tsarens styrker skyter hemningsløst mot den demonstrerende folkemassen. Panikk! ”Den blodige søndagen” er et faktum. Både undertittelen og selve det musikalske uttrykket i Dmitrij Sjostakovitsj’ 11. symfoni vitner om at denne musikken er programmatisk og særdeles deskriptiv. Skarptrommens geværskudd, voldsomme marsjrytmer som dundrer ut av messing og slagverk over paniske figurer i strykerne, sorgen over de drepte i den gripende tredjesatsen, og de mange revolusjonære sangene som er bakt inn i symfonien er bare noen eksempler. Men var det egentlig 1905 som var i Sjostakovitsj’ tanker da han skrev denne musikken? Mange mener det var sovjetstyrkenes brutale nedsabling av revolusjonen i Ungarn i 1956 som inspirerte ham? Sjostakovitsj’ musikk er gåtefull. Alltid når du tror du forstår den står en narr bak et hjørne og ler av deg. Du kommer nærmere og ser at det du trodde var klovnens latter er fortvilelsens tårer. Alle medaljer har en bakside. Enhver revolusjon er dyppet i blod. Det evnet Sjostakovitsj på mesterlig vis å formidle gjennom sin musikk.

Mesterlig var også Oslo Filharmoniens fremføring i Konserthuset. Kontrasten fra det tomme, iskalde og illevarslende uttrykket i førstesatsen til andresatsens hysteriske virtuoseri i treblås og strykere, og buldrende drønn i messing og slagverk er enorm, men alt ble like formidabelt utført av filharmoniens musikere og Alan Buribajev. Den kasakhstanske gjestedirigenten maktet å holde igjen de ulmende kjempekreftene i orkesteret før han slapp hele helvetet løs i ”den blodige søndagen.” For øvrig var bratsjgruppens solo i tredjesatsen et av konsertens absolutte høydepunkter, med en usedvanlig homogen og varm klangfylde. De instrumentale prestasjonene var av ypperste kvalitet hele denne kvelden. Skal jeg likevel kritisere noe må det bli den ikke helt heldige soloen i engelsk horn i 4. sats. Denne oppførelsen av Sjostakovitsj’ dramatiske symfoni var likevel aldeles strålende. Når stillheten endelig senker seg og kruttrøyken fordunster opp under taket i konsertsalen sitter jeg igjen med følelsen av å ha blitt slått i mellomgulvet med en hammer av betong. Det er slik det skal være. Ingen forlater konsertsalen etter denne symfonien ”før han har fået Merker av den.”

Før orkesteret marsjerte inn i Sjostakovitsj blodige revolusjonssymfoni var det imidlertid musikk i en helt annen stil og fra en helt annen tid som ble fremført. Likevel er det åpenbare likheter mellom de to store kunstnerne og deres musikk. Også Beethoven var revolusjonær, både politisk og musikalsk. Det handler om å sprenge grenser. På kveldens program stod hans pianokonsert nr. 4, komponert to år etter den berømte Eroica-symfonien. Solist i Konserthuset denne torsdagen var den unge stjernepianisten Jonathan Biss. Han leverte en soloprestasjon på øverste hylle, fikk stående applaus og måtte trå til med ekstranummer. Biss spilte med stor letthet og teknisk overskudd, men uten å miste den typiske beethovenske sprengkraften. Med slik dynamittmusikk fra musikkhistoriens barrikader ble torsdagens konsert i Oslo Konserthus en utmerket opptakt til årets 1.mai-feiring. Frem med faner og paroler!

mandag 15. mars 2010

Kveding og klassisk i Uranienborg kirke

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Søndag 14/3 2010
Uranienborg kirke

Oslo Kammerkor v/Håkon Daniel Nystedt
Sondre Bratland
Helga Gunnes
Kirsten Bråten Berg

Norske religiøse folketoner m.m.


Det er synd å måtte starte en anmeldelse av en så stemningsfull og fin konsert med en negativ bemerkning, men programheftet til denne konserten var etter min mening under enhver kritikk. Når programmet ikke inneholder noe spesifikk informasjon om hva som blir sunget, og dette blir minimalt omtalt under konserten er det svært uheldig. Kanskje tanken bak var at dette er musikk som bare skulle oppleves der og da, men likevel mister både de religiøse folketonene og de klassiske verkene som ble framført en vesentlig dimensjon når publikum ikke har teksten foran seg og ikke en gang vet tittelen på det musikkstykket de hører. Selv om både kor og solister hadde svært god diksjon druknet en god del av teksten i den store etterklangen i kirken. Med det jeg gjetter er vakre tekster om lengsel er det synd at publikum ikke får det med seg. Jeg håper dette blir gjort bedre ved neste anledning. Et minimum er at det opplyses om hva som fremføres, og etter min mening beriker det også konsertopplevelsen betraktelig å kunne følge med på teksten underveis.

Når det er sagt så var konserten på alle andre måter svært vellykket. Kombinasjonen av religiøse folketoner og klassiske verker av Grieg, Tsjaikovskij og Rachmaninov (?) var spennende, og arrangementene svært delikate. Å føre denne rike musikkarven videre er ytterst verdifult, og det er imponerende at sangerne i Oslo Kammerkor har lært seg folkemusikkens ornamentering og syngemåte. Samtidig har de bevart en mer klassisk orientert korklang, og når dette kombineres blir resultatet helt unikt. Med seg på denne konserten hadde de også tradisjonssangerne Sondre Bratland og Kirsten Bråten Berg, i tillegg til Helga Gunnes, en solist fra egne rekker. De fremførte folketoner på en sjelfull måte med hvert sitt høyst individuelle uttrykk, ofte over klangtepper i koret som ga assosiasjoner til borduntoner eller pumpeorgler i folkemusikken.

Konsertens høydepunkt var avslutningen. ”Når mitt øye, trett av møye” var nærmest magisk. Den begynte med en enslig solostemme, men vokste seg litt etter litt mektig før den til slutt fremstod med hele korets klangfylde. Denne vakre melodien ble etterfulgt av en bruremarsj, som korsangerne vandret syngende til nedover midtgangen og ut av kirken. Jeg vet ikke så mye om hva Oslo Kammerkor sang Søndag kveld, men det de sang var i hvertfall glimrende fremført. I nærmeste fremtid lanserer de også en CD med dette materialet, og da blir det kanskje avdekket hva vi hørte i Uranienborg kirke på denne avslutningskonserten av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2010. Festivalen har for øvrig vært en stor suksess. De fleste konserter har vært holdt for fullsatte kirker og publikum har fått mange flotte musikkopplevelser med utøvere av topp internasjonal kvalitet. Takk for i år!

søndag 14. mars 2010

Halleluja!

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Lørdag 13/3 2010
Trefoldighetskirken, Oslo

London Handel Orchestra v/Laurence Cummings
London Handel Singers
Katherine Manley, sopran
Tim Mead, kontratenor
Nicholas Watts, tenor
Njål Sparbo, bass

G.F. Händel: Messias


Hvis programmet på åpningskonserten av årets kirkemusikkfestival ikke inneholdt de helt store publikumsfavorittene, så kan man definitivt ikke si det samme om jubileumskonserten i Trefoldighetskirken lørdag. Händels Messias er et av de aller mest fremførte, berømte og høyest elskede kirkemusikalske verker overhodet. Og hva passer vel bedre for en kirkemusikkfestival enn å feire 10-årsjubileet med det verdenskjente Hallelujakoret? Overstrømmende glede, dramatikk, gripende sorg, ettertanke og jublende hallelujarop. Messias inneholder det meste, og Händels deskriptive, ordmalende og umiddelbart tiltalende musikk har blitt umåtelig populær verden over. Til tross for at det er fremført utallige ganger også her hjemme tåler det, skal vi tro fremmøtet i den fullsatte Trefoldighetskirken, mange flere også i fremtiden. Særlig når utøverne er av så ypperlig kvalitet som i går.

London Handel Orchestra og Singers regnes for å være blant verdens aller fremste Händel-tolkere, og det viste de til gangs på denne konserten. Orkesteret hadde et driv jeg ikke har hørt maken til i dette verket og dirigent Laurence Cummings formelig boblet over av energi på podiet. Han dro ut det aller beste av sine suverene musikere og turte å velge særdeles friske og ukonvensjonelle tempi og fraseringer. Det fungerte aldeles strålende, kanskje med unntak av det avsindig høye tempoet i den pastorale sinfoniaen, som etter min mening mistet noe av sin pastoralitet og ro. Dette blir imidlertid for en detalj å regne når helheten var så til de grader velkomponert og velbalansert. Orkester og dirigent imponerte stort, men likevel er det ikke til å komme fra at Messias først og fremst er sangernes verk, og solistkvartetten var usedvanlig sterk denne kvelden. Spesielt vil jeg trekke frem kontratenor Tim Mead, som for øvrig spilte Ottone i Den Norske Operas oppsetning av ”Poppeas kroning” i høst. Hans klang, ornamentikk, letthet og frasering var så god at jeg nærmest ble sittende å måpe, og fremføringen av arien ”He was despised and rejected of men” var et av konsertens absolutte høydepunkter. Også de andre solistene leverte strålende prestasjoner. Njål Sparbos dramatiske bassoloer var svært levende og energisk fremført, og man kunne nærmest merke grunnen riste da han sang ”and I will shake the heavens and the earth” i sitt første resitativ.

Høydepunktene stod i kø denne kvelden og mange av dem stod koret for. Den fenomenale fraseringen, fyldige klangen og tydelige diksjonen gjorde at linjespillet i Händels rike vokalpolyfoni kom til sin fulle rett. ”For unto us a child is born,” ”All we, like sheep, have gone astray,” ”Hallelujah!” og det avsluttende ”Amen” var kort og godt wonderful! Jeg storkoste meg gjennom hele denne konserten og vil til slutt bare utbryte et Halleluja for Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival. Gratulerer med 10-årsjubileet! Måtte det fortsette slik i mange år fremover.

fredag 12. mars 2010

Skjebnetunge hammerslag i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 11/3 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka-Pekka Saraste
Marius Hesby, trombone

Arne Nordheim: Trombonekonsert ”Fonos”
Gustav Mahler: Symfoni nr. 6


En av slagverkerne reiser seg. Foran ham bygger musikken seg opp til en storm. Saraste vifter med armene og musikerne stryker, blåser og hamrer tonene ut i Konserthuset. Slagverkeren går et par skritt opp på et trappetrinn. Han tar tak i en enorm hammer av tre som minner om en overdimensjonert versjon av køllene som brukes i crocket. Fremdeles bygger musikken seg opp. Så løfter han hammeren over hodet og dundrer den i en trekasse som står foran ham. Vi er i finalen av Gustav Mahlers 6. Symfoni og har opplevd det første hammerslag. Det får meg til å tenke på diktet ”Bergmanden” av Henrik Ibsen. ”Bergvæg, brist med drøn og brag for mit tunge hammerslag.” Tyngre hammerslag enn dette skal man lete lenge etter.

Vi marsjerer fra første slag i første takt av denne symfonien. En jevn og illevarslende rytme setter i gang marsjen. Men hvor er vi på vei? Til retterstedet? Kanskje ikke. Snart høres en lys durakkord i trompet over marsjrytmen i pauker. Men lyset svinner fort. Akkorden forvandles til moll. Flere glimt av håp er likevel i vente. Plutselig er vi midt i en landlig idyll med kubjeller, pastoralitet og ländler. Så marsjerer vi igjen. Stadig vekk tror vi faren er over, men skjebneakkorden hjemsøker oss. Det blir etterhvert klart: vi kan ikke unnslippe skjebnen.

Oslo Filharmonien rigget opp til opptak av denne konserten med tanke på en fremtidig plateutgivelse, og med en så vellykket fremførelse håper jeg virkelig planene blir realisert. Orkesteret og sjefsdirigent Jukka-Pekka Saraste har levert glimrende prestasjoner og store konsertopplevelser gang på gang og dette var intet unntak. Intonasjonen, presisjonen og balansen var utmerket og Saraste formet det hele med myndig hånd. I tillegg til den omtalte symfonien ble også Arne Nordheims siste verk ”Fonos” fremført. I denne trombonekonserten utnytter komponisten trombonens register, både uttrykksmessig og tonehøydemessig, til fulle, og utfordringene for solisten er mange. Da er det ekstra gledelig at Marius Hesby leverte en så ypperlig tolkning og teknisk fremførelse av verket. Glissandi, effekter og ekstremiteter i både register og tempi ble mesterlig utført, og samspillet med orkesteret var upåklagelig. Også i trombonekonserten skal orkesteret ha ros. De spilte like sikkert i de tette klangflatene som i partier der orkesteret ble brukt mer perkussivt, nærmest som hammerslag.

Pang! Slagverkeren har smelt det andre hammerslaget i trekassen. ”Nej, i dybet må jeg ned; der er fred fra evighed. Bryd mig vejen, tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer!” Så er det kanskje livets vei vi marsjerer på. Enden er nær. Et siste forsøk på å løpe fra skjebnen bygger seg spørrende opp i orkesteret, men så smeller det igjen. Pang! Og alt blir svart. Skjebneakkorden høres igjen, men all tvetydighet er borte. Nå er det bare moll og dyp pizzicato. Skjebnen har innhentet oss. ”Hammerslag på hammerslag indtil livets sidste dag. Ingen morgenstråle skinner; ingen håbets sol oprinder.”

tirsdag 9. mars 2010

Stillhetens stemme fra dypet

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Mandag 8/3 2010
Frogner kirke, Oslo

Ensemble 96 v/Kjetil Almenningen
Dan Styffe, kontrabass
Gonzalo Moreno, klaver
Sammensatt strykeorkester av unge musikere

Arvo Pärt: Spiegel im Spiegel, Triodion og Te Deum
György Kurtag: Message, Eine Botschaft an Valerie, Schatten
Pierre de la Rue: O Salutaris Hostia


”Jeg måtte trekke denne musikken varsomt ut av stillheten og tomheten.” Ordene tilhører den estiske samtidskomponisten Arvo Pärt og beskriver verket ”Te Deum” for kor, orkester og preparert klaver. Pärts tonespråk har noe stillferdig og meditativt over seg, og bruken av stillhet som kompositorisk virkemiddel skaper en ettertankens atmosfære. På en måte klinger det enkelt, men samtidig så uhyre raffinert. Pärts musikk har en dyp forankring i den fjerne fortid i form av tette bånd til enstemmig gregoriansk sang, men samtidig tilhører klangene og det totale uttrykket så til de grader vår tid. Gjennom sin særegne tintinnabulistiske komposisjonsmåte hvor en trinnvis melodi kombineres med stemmer som beveger seg utelukkende på tonene i en og samme hovedtreklang, skaper han et unikt uttrykk der alt er helhetlig og med en fornemmelse av klokkeklang.

Tintinnabulien kommer til uttrykk i sin enkleste og tydeligste form i det minimalistiske verket ”Spiegel im Spiegel,” som åpnet konserten i Frogner kirke. Pianoets akkompagnement består kun av tonene i en og samme treklang, mens solostemmen, i dette tilfellet kontrabass, spiller en overveiende trinnvis melodi. Med Dan Styffes kontrabass fra 1500-tallet fikk dette stykket noe spesielt sårt over seg. Det høye registeret og mangelen på vibrato etterlot en direkte, men likevel skjør klang som ga stykket en helt spesiell atmosfære. Kanskje var enkelte partier noe nølende i solostemmen og kanskje var også tempoet ørlite for høyt for å oppnå fullkommen meditativ ro, men denne åpningen satte likevel stemningen på en fin måte. Etter denne åpningen vekslet det mellom satser fra Pärts a cappella korverk ”Triodion” og små stykker for kontrabass av den ungarske samtidskomponisten György Kurtag. Kontrasten mellom Pärts innadvendte, reflekterende musikk og Kurtags mer utadvendt ekspresjonistiske stykker utgjorde en original og velfungerende helhet. Her kom Dan Styffes utmerkede håndtering av kontrabassen mer til sin rett. Han viste strålende teknikk, stor ekspressivitet og variert klangbehandling. Også i koret var klangen ypperlig. Ensemble 96 utviste en sensitivitet og en varhet i den homogene korklangen som passer denne musikken som hånd i handske. Dirigent Kjetil Almenningen behersket også stillheten, som er så viktig i Pärts musikk, på en ypperlig måte. Dette oppnådde han ved gode tempovalg og stor ro i pausene. Det eneste man kan kritisere koret for i denne avdelingen var at teksttydeligheten ikke alltid var den beste.

Dette rettet seg imidlertid i ”O Salutaris Hostia” av renessansekomponisten Pierre de la Rue, og ikke minst i hovedverket ”Te Deum.” Da var presisjonen på topp, teksten tydeligere og klangen vidunderlig. Også de unge strykerne og pianist Gonzalo Moreno skal ha ros for innsatsen og helheten ble svært vellykket. Like imponerende som musikernes fremføring var oppmøtet i kirken denne kvelden. At en konsert mandag kveld med nærmest utelukkende ny musikk på programmet kan fylle Frogner kirke viser at dette ikke er en smal nisje, men tvert i mot musikk som favner brede lag av befolkningen. Å tre inn i det lyse kirkerommet i Frogner kirke fra kveldsmørket og trafikken i Bygdøy Allé gjør noe med en. Det gir en ro som er sårt tiltrengt i en travel hverdag. Når musikken også underbygger dette og gir rom for meditasjon og ettertanke kan det gi publikum en helt spesiell opplevelse. En opplevelse av stillhet. Ikke en tom og meningsløs stillhet, men en stillhet fylt av dype, varme stemmer og lyse foliner. En sillhet med mening. Og musikk ”trukket varsomt ut av stillheten og tomheten.”

søndag 7. mars 2010

Pilegrimsvandring med Marcel Pérès

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Søndag 7/3 2010
Gamle Aker Kirke, Oslo

Ensemble Organum v/Marcel Pérès

Spansk middelaldermusikk fra 1100-tallet knyttet til feiringen av St. Jakob i Santiago de Compostela


Summingen fra publikum stilner. Gamle Aker Kirke er fyllt til randen av et forventningsfullt publikum som venter spent på hva de skal oppleve. Så lyder en kraftfull mannsstemme fra en av middelalderkirkens aller mørkeste kroker. Vi ser ingen. Men vi hører sangen. En dyp stemme holder et orgelpunkt, og over klinger melodien. Plutselig får vi et glimt av dem. Sangerne. Kledd i hvite kapper kommer de vandrende mot oss og blant oss før de forsvinner langt bak i kirken. Vi har akkurat blitt med på en lang vandring som tar oss med til en annen tid og et annet sted. Tiden er 1100-tallet. Stedet er Santiago de Compostela i Spania.

Den som leder oss på vandringen er den franske musikkviteren, komponisten, dirigenten og sangeren Marcel Pérès. Sammen med sine medsangere i Ensemble Organum leder de oss på musikalske stier de færreste av oss kjenner fra før. Pérès og hans menn har studert kartet nøye og kjenner terrenget som sine egne kappelommer. Ikke bare har de satt seg så til de grader inn i manuskriptet Codex Calixtinus. De har sogar oppholdt seg i Santiago en lengre periode for å få en dypere forståelse for denne musikalske arven. For dem er det kjent, for oss er det ukjent og uvant. Melismene er lange og krokete som endeløse vandringsstier i ulent terreng og de usedvanlig snirklete ornamentene bærer preg av østlig, arabiskklingende påvirkning. Likheten mellom denne katolske 1100-tallsmusikken og muslimsk minaretsang er i mange tilfeller slående og ganske forbløffende. Vi er langt hjemmefra. Det er det ingen tvil om. Forbløffende er også noen av de krasse samklangene i denne tidlige flerstemte musikken. Ingen reagerer når dissonansene svinges innom på den krokete vandringen mot målet, som nesten alltid er en unison klang. Når sluttonen i ”Hymnus” derimot er en rivende sekundklang får det en til å spisse ørene og heve øyenbrynene et par centimeter. Åpner vi øynene kan vi se noe helt nytt i et eldgammelt landskap. Marcel Pérès har fått øynene opp for denne utrolig rike musikken, og gjennom kunnskapsrik fremføring åpner han også våre øyne og ører, slik at vi får med oss alt det nye og spennende langs denne musikalske pilegrimsleden.

Vi er alle pilegrimer. Vi søker ulike mål. Veien fram kan være lang og kronglete, men alle når vi målet til slutt. Livets vei er lang og innholdsrik, men likevel så altfor kort for krig og fiendskap. Vi møtes til slutt. Ikke i enden, men på midten. I et foredrag før gårsdagens konsert snakket biskop Finn Wagle om forsoning. Forsoning må være veien å gå. Kanskje kan den musikalske forsoningen mellom arabisk og kristen kultur på 1100-tallet fremført så ypperlig av Marcel Pérès og Ensemble Organum i Gamle Aker Kirke være et symbol på håp. Et håp om forsoning og et håp om fred. Denne musikalske pilegrimsferden er over, men musikken lever videre og leder oss til stadig nye opplevelser på ukjente stier i nye lanskap.

Magnifikk middelaldermusikk med Musica Ficta

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Lørdag 6/3 2010
Gamle Aker Kirke, Oslo

Musica Ficta v/Bo Holten

Fransk middelaldermusikk fra omkring år 1200


Gamle Aker Kirke er et av de aller mest stemningsfulle og særegne konsertlokalene i Oslo, både visuelt og audielt. De massive søylene og veggene av sten, og kirkens solide historie skaper en ramme rundt vokal kirkemusikk som er helt unik. Når musikken attpåtil er fra tiden rundt oppføringen av kirken for over 800 år siden borger det for en musikkopplevelse av de sjeldne. Å høre musikk av den første store komponist overhodet, franskmannen Perotin, i denne gamle kirken, fremført av de fremragende danske sangerinnene i Musica Ficta og deres dirigent, Bo Holten, ble nettopp en slik sjelden opplevelse. Holten introduserte musikken på en levende og informativ måte og vektla spesielt at denne musikken komponert i Paris rundt år 1200 er blant den tidligste 3- og 4-stemmige musikken og at den på mange måter er den første musikken med en eim av kompositorisk storhet. Perotin og hans kollega Leonin var tilknyttet Notre Dame – katedralen som på denne tiden var under bygging, og deres musikkstil kalles derfor Notre Dame – skolen. Disse komponistenes verker er bevart i den store organumboken, ”Magnus Liber Organi,” en helt sentral kilde for middelaldermusikk.

Musikken av Perotin og hans likesinnede karakteriseres ved at det ligger en såkalt gregoriansk melodi i lange, utholdte toner som underlag for komposisjonen, og at det over dette er komponert to eller tre overstemmer som danner en tett, polyfon og rytmisk elaborert vev. Resultatet er i mange tilfeller noe underlig og i noen tilfeller storartet. Vi fikk eksempler på begge deler under lørdagens konsert, fra det famlende til det magnifikke. Alt var imidlertid like utmerket fremført av Musica Ficta, hvis sang var preget av høy kvalitet, sprudlende energi og historisk kodefortrolighet. Med klokkeklar intonasjon, rytmisk driv og god presisjon viste de at dette er musikk de behersker bedre enn de fleste. Dessuten lyste en ektefølt begeistring for denne middelaldermusikken tydelig i gjennom, både i Holtes introduserende taler og dirigerende bevegelser, og ikke minst i de danske damenes strålende sang.

At det var kvinnelige sangere som fremførte musikken på gårsdagens konsert var på ingen måte en selvfølgelighet. Tvert i mot er det vanligst å høre dette repertoaret sunget av menn da man har antatt, og i mange tilfeller fremdeles antar, at det kun var menn som fremførte det i samtiden. På 2000-tallet har imidlertid interessen for kvinners musikkutøvelse i middelalderen økt, og mye tyder på at musikklivet var minst like blomstrende i nonneklostrene som i munkeklostrene på denne tiden. Dessuten er det oppdaget en rekke trubadursanger som etter alt å dømme er skrevet av kvinner. Et viktig poeng for Holten og Musica Ficta var å sette fokus nettopp på kvinnenes middelaldersang. Derfor hadde de satt sammen 7 trubadursanger av kvinnelige trubadurer til denne konserten. Med tekster om kjærlighet, flørt, ridderbeundring, sjalusi og påtvunget klosterliv gir disse sangene et spesielt innblikk i kvinners tanker og følelser for ca. 800 år siden. Trubadursangene, med sine blomstrende tekster og enklere oppbygning var en frisk avveksling til kirkemusikken. Samtidig var de også knyttet sammen da det ofte er kirkelige melodier i de akkompagnerende stemmene som ligger under de nykomponerte trubadurmelodiene. Skillet mellom verdslig og kirkelig musikk var kanskje ikke så tydelig som man skulle tro.

Konserten ble avsluttet med den storartede og høyst sofistikerte ”Viderunt omnes,” en firstemmig korkomposisjon fra 1199 av Perotin. Bo Holten kalte den et musikkhistorisk under, og det er ingen tvil om at publikums forbløffelse i kalde og uferdige Notre Dame for 811 år siden må ha vært enorm over denne stemmeveven og disse helt nye samklangene. Om ikke forbløffelsen var like stor for publikum i Gamle Aker Kirke i 2010 så var begeistringen likevel åpenbar, og Holten og Musica Ficta fikk rikelig med taktfast applaus.

fredag 5. mars 2010

Spirituell fransk finesse på Kirkemusikkfestivalen

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival):
Fredag 5/3 2010
Trefoldighetskirken, Oslo

Le Concert Spirituel v/Hervé Niquet
Chantal Santon Jeffery, sopran
Erwin Aros, kontratenor
Thibaut Lenaerts, tenor
Benoît Arnould, bass

André Campra: Psaume 53 ”Deus in nomine” + Te Deum
Jean Gilles: Requiem

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er 10 år i år og feirer seg selv med den jublende verktypen Te Deum som tema for årets festival. I løpet av uken blir publikum presentert for et knippe av musikkhistoriens ulike versjoner av denne kristne hyllesthymnen, fra enstemmige middelaldermelodier via fransk barokk til norsk og estisk samtidsmusikk. Det er ikke hvem som helst festivalleder Bente Johnsrud har invitert til jubileumsfesten denne gangen, for i tillegg til mange av våre fremste nasjonale utøvere har hun fått med seg ekte verdensstjerner fra det franske og italienske tidligmusikkmiljøet. Med et så variert program og musikere av topp internasjonal klasse er det duket for en skikkelig feiring med spennende musikalske gaver til festivalens trofaste publikum.

Åpningskonserten i Trefoldighetskirken fredag kveld la på ingen måte noen demper på feststemningen. Det franske tidligmusikkensemblet ”Le Concert Spirituel” under ledelse av Hervé Niquet er nemlig for verdensstjerner å regne på sitt område. Det var kanskje ikke åpenbare publikumsfavoritter Niquet kom trekkende med da han serverte sjeldne franske barokkspesialiteter i form av musikk av André Campra (1660-1744) og Jean Gilles (1668-1705), men så skinner jo glemte og nedstøvede skatter desto mer når de først gjenoppdages, børstes støv av og behandles med den ytterste forsiktighet og profesjonalitet. Disse to mildt sagt lite fremførte barokkomponistene var viktige musikkpersonligheter i Frankrike i sin samtid, men har havnet i den beryktede glemmeboken som dessverre inneholder så altfor mye fremragende musikk. Campra er kanskje mer kjent for sin delaktighet i fornyelsen av fransk opera enn for sin kirkemusikk, og heller ikke Jean Gilles’ Requiem kan vel sies å være på den vestlige kunstmusikkhistoriens hitlister, men fredagens konsert var et prov på at denne musikken med fordel kan fremføres oftere. Den var også en påminnelse om vår tendens til å bejuble et etablert sett av mesterverker uten å være åpne nok for det ukjente.

Etter en noe tam start i Campras ”Deus in nomine” der orkester, kor og solister ikke virket helt trygge på samspillet og akustikken, og der fremførelsen forble uten nerve, løftet det seg kraftig i ”Te Deum” av samme komponist. Presisjonen og teksttydeligheten økte betraktelig, ornamenteringen virket friere og klangen var vakker og velbalansert. Teksten i Te Deum er todelt. Første del er en jublende hyllest til Gud og hans storhet, mens andre del er en ydmyk bønn om frelse, miskunnelse og nåde. Denne dialektikken var også tydelig i Campras musikk. Det åpnet med barokktrompeter og pauker, men ved tekststrofen ”Deg ber vi derfor: Hjelp dine tjenere... osv” skiftet karakteren i musikken. Et yndig treblåsparti preget av fløyter og fransk klangfinesse satte stemningen, og en dyp inderlighet og ærbødighet gjennomsyret dette partiet. Tilslutt ble det like vel utbasunert med full kraft at ”vi lover ditt navn i evighet...” samt en kraftigere anmodning til Gud om å ”ikke la meg bli til skamme i evighet.”

Evigheten var også tema etter pause da Jean Gilles’ messe for de døde sjeler, Requiem, stod på programmet. Nå var de franske musikerne for alvor blitt varme i trøyen, og det til tross for at dommedagssekvensen, Dies Irae, som kan få svetteperlene til å piple på noen og enhver, ikke er inkorporert av i dette verket av Gilles. Hans dødsmesse preges nettopp av at det ikke utelukkende er mørkt og dystert, men snarere bærer med seg et budskap om trøst og en bønn om tilgivelse. Det musikalske uttrykket er faktisk overveiende lyst i lange partier. Fraværet av ”Dies Irae” kan nok bidra til dette inntrykket. Det samme gjør de lyriske og lyse solostemmene som sangsolistene i Trefoldighetskirken utførte med utsøkt delikatesse og velklang. Også kor og orkester, med dirigent Hervé Niquet i spissen, imponerte stort etter pause, og viste at de tilhører eliten innen fremføring av musikk fra denne tidsepoken.

fredag 5. februar 2010

Mahlerisk i Oslo Konserthus

Konsert:
Torsdag 4/2 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Gianandrea Noseda

G. Mahler: Symfoni nr. 7


Oslo Filharmonien har fått mye ros for sin nylig utkommene plate der de, under ledelse av Mariss Jansons, fremfører Gustav Mahlers 7. symfoni. Forventningene til konserten i Oslo Konserthus var derfor skyhøye da nettopp dette verket stod på programmet torsdag, og interessen for konserten kunne merkes på publikumsfremmøtet. Selv podieterrassen i Oslo Konserthus var fylt til randen. Denne gang var det ikke Jansons, men italieneren Gianandrea Noseda som stod på dirigentpodiet, uten at det la noen demper på verken forventninger eller stemningen i konserthuset. Etter en noe stiv og litt nervøs åpning tok det seg voldsomt opp og det ble tydelig for de tilstedeværende at dette er et verk orkesteret kjenner godt. Samarbeidet med Noseda fungerte også utmerket. Han gestikulerte som bare en italiener kan, og orkesteret svarte med en energisk og opplagt fremførelse av denne mangeartede og storslåtte symfonien.

Gustav Mahler mente at en symfoni skulle være som verden og omfatte alt. 7. symfoni inneholder kanskje ikke hele verden, men omfatter likevel utrolig mye. For mye, har noen ment, og kritikere har stemplet verket som lite sammenhengende. Kritikken er forståelig. Symfonien veksler mellom det storslåtte og det delikate, det subtile og det selvsagte, det komplekse og det banale, det tradisjonelle og det originale, de reneste konsonanser og de krasseste dissonanser. Men så er det jo nettopp det Mahlers originalitet og egenart består i. Gjennom stor variasjon både i musikalsk materiale og instrumentsammensetninger skaper han sitt eget klingende univers. Man kan mene hva man vil om kubjeller, mandolin og gitar i orkestersammenheng... og det har jeg også tenkt å gjøre. Kubjelle-epoken i den vestlige kunstmusikkens historie kan vel mer eller mindre sies å starte og slutte med Mahler og Richard Strauss, og takk, det holder. Mahlers klingende univers inneholder mye banalt, men også utrolig mye spennende, kanskje særlig i orkestreringen. Det er symfoni nr. 7 et godt eksempel på, og komponisten mente selv at nettopp denne symfonien var hans beste.

Med et så godt spillende orkester og musikk som inneholder så mye ble konserten virkelig en opplevelse. Det er ikke alltid lett å finne ord som kan beskrive denne divergente musikken på et mer overordnet plan, men for meg var konserten i Oslo Konserthus rett og slett mahlerisk.

lørdag 23. januar 2010

Drømmedebut for vidunderlige Vilde

CD
EMI Classics
Høst 2009

Vilde Frang, fiolin
WDR Sinfonieorchester Köln v/Thomas Søndergård

J. Sibelius: Fiolinkonsert + Humoresque nr. 1,2 og 5
S. Prokofiev: Fiolinkonsert nr. 1

Når Vilde Frang setter an første tone i Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert gyser jeg i hele kroppen. Tonen er så kald, slank og elegant, og vakker som en istapp i det glinsende lyset fra en lav januarsol. Ingen vibrato. Strengen får vibrere fritt etter impulsen fra det fjærlette buestrøket. Flere istapper. De kommer etter hverandre, den ene kaldere og vakrere enn den andre. Så begynner solen å varme. Vibrato. Først forsiktig. Deretter mer. Gradvis varmes tonen opp til klangen begynner å vokse og blir dryppende våt. Musikken skrider frem og Frangs fiolin synger, noen ganger iskaldt og tynt, andre ganger stort og varmt. Men alltid like elegant.

Det første som slo meg da jeg hørte Vilde Frangs debutplate var lettheten i både uttrykk og teknikk. Sibelius’ fiolinkonsert er en av tungvekterne på fiolinrepertoaret. Derfor spilles den ofte stort, tungt og overdramatisk. Vilde Frang gjør det enkelt. Rettere sagt får hun det til å høres enkelt ut gjennom å spille så lett og grasiøst. For enkelt er det definitivt ikke. Dobbeltgrep, parallelle oktaver, store sprang og rasende raske løp har nok fått mangt et fiolintalent til å vurdere sin fremtid, men Frang mestrer alle de tekniske utfordringene med et imponerende overskudd. Til tross for at klangen hennes er så lett og elegant har hun også tyngde når musikken krever det. Plutselig brenner hun til med stor vibrato og romantisk ekspressivitet så det riktig gnistrer, men likevel låter det alltid naturlig, og aldri presset eller overdrevet. Når hun spiller den halsbrekkende kadensen er det bare å gi seg over og rope: Bravissimo! Andresatsen passer Frangs fiolinklang som hånd i handske og sistesatsen er et eneste langt fyrverkeri. Her er de tynne istappene erstattet med fargesprakende fiolinfest. Buldrende dobbeltgrep avløses av frapperende flageolettoner, og lyrisk legato av sylskarp staccato. Vilde Frangs fremførelse av Sibelius’ fiolinkonsert er rett og slett suveren!

På CD-platen finner vi også Sergej Prokofievs første fiolinkonsert. Også her imponerer Vilde Frang stort, med lange lyriske linjer på den ene siden og vågal villskap på den andre. I andresatsen presenterer hun også den prokofjevske humoren med en rekke blendende effekter og tekniske krumspring. I begge fiolinkonsertenr har Vilde Frang god støtte fra WDR Sinfonieorchester Köln. Samspillet med solist og den danske dirigenten, Thomas Søndergård, er særdeles godt, og orkesterklangen rik og fyldig. Etter disse store fremføringene av to store konserter avrunder Vilde og orkesteret debutplaten med noen lekre humoresker av Sibelius. Med disse små perlene avsluttes platen like strålende som den begynte. Jeg gleder meg allerede til neste plateutgivelse fra Vilde Frang.