mandag 26. september 2011

Filharmonisk fest for UiO

Konsert:
Lørdag 24/9 2011
Universitetets Aula

Oslo Filharmonien v/ Eivind Aadland
Håvard Gimse, piano

L. v. Beethoven: Innvielsen av huset
E. Grieg: Konsert for klaver og orkester, a-moll
J. Svendsen: Symfoni nr. 1


I anledning Universitetet i Oslos 200-årsjubileum inntok Norges fremste symfoniorkester Universitetets Aula lørdag. Oslo Filharmonien og dirigent Eivind Aadland inviterte til festkonsert, og feiret hovedstadens akademiske høyborg med å fremføre noen av våre fremste nasjonale musikkskatter. På programmet stod Griegs a-mollkonsert og Svendsens første symfoni.

Det er spesielt gledelig at Johan Svendsens musikk får plass på programmet ved en slik anledning. Svendsen har ikke akkurat vært overrepresentert på symfoniorkestrenes konsertprogrammer de siste årene, selv om musikken hans åpenbart har mange fine kvaliteter. Jo, Svendsen er først og fremst en festkomponist, og musikken hans er ofte enkel å følge, men det ligger også noe mer der. Hans første symfoni er frisk og freidig i tonespråket, og full av sjarmerende melodier og klar klangbehandling. I likhet med resten av hans symfoniproduksjon, både fortjener og tåler verket å bli fremført oftere.

Svendsens symfonier må selvsagt fremføres godt, og da kunne ikke valget av orkester og dirigent vært mer heldig enn i Aulaen lørdag. Eivind Aadland kjenner helt tydelig dette repertoaret ut og inn, og fikk Svendsens symfoniske toner til å sprudle i orkesteret. Han var på ingen måte noen festbrems, men lot tvert i mot champagnekorken sprette der musikken innbød til det. Han dirigerte med mye humor og stort overskudd. Og orkesteret fulgte opp. Musikerne blandet sin sedvanlig høye kvalitet med humørfylt energi og klanglig intensitet. Resultatet ble velbalansert, men lekent.

Det er ikke bare Munchs malerier som gjør Universitetes Aula til et unikt konsertlokale. Også akustikken er interessant. Riktignok smeller lyden tilbake fra steinveggene slik at detaljene ikke alltid er krystallklare, men i dette rommet får orkesterklangen i alle fall skikkelig trøkk. For alle som er vant til å høre Filharmonien i Oslo Konserthus var det en opplevelse å nyte de saftige strykerne i Svendsen, og å kjenne Griegs a-mollkonsert i mellomgulvet. Endelig fikk publikum høre den fyldige og intense klangen vi har sett strykergruppen prestere i Konserthuset.

Griegs a-mollkonsert har, som kjent, opplevd stikk motsatte fremføringsskjebne enn Johan Svendsens musikk. Verket er så ofte fremført at man kan begynne å lure på om det fremdeles er mulig å gjøre en tolkning spennende og personlig. I aulaen lørdag gjorde Håvard Gimse mye. Det mest iørefallende ved Gimses glimrende pianospill var de store og tidvis brå temposkiftene. De skapte nærmest haltende rytmer, og mye liv i hver enkelt frase. For at et slikt solospill skulle fungere, var den gode kommunikasjonen med en årvåken Aadland og et oppvakt orkester helt avgjørende. Det strålende samspillet mellom solist, dirigent og orkester ga Gimse muligheten til å boltre seg, og skape en personlig og interessant tolkning.

Gimse fikk fortjente ovasjoner og svarte med å spille Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten» som ekstranummer. Den gode, gamle aulastemningen var for alvor tilbake, og den filharmoniske festen for Universitetet i Oslo ble feiende flott.

lørdag 17. september 2011

Mer enn entusiasme?

Konsert:
Fredag 16/9 2011
Oslo Konserthus

Göteborgs Symfoniker v/Gustavo Dudamel
Martin Fröst, klarinett

K. Rehnqvist: Tiger Touch
W. A. Mozart: Klarinettkonsert
P. I. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6 «Pathetique»


Et stappfullt Oslo Konserthus sitret av forventning da den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel skulle lede Göteborgs Symfoniker og Martin Fröst i to av musikkhistoriens mest berømte verker. Med glødende entusiasme og engasjement, og personlige, patosfylte tolkninger, kan Dudamel ikke unngå å skape store følelser og mange meninger der han er. Men er stjernedirigenten med det krøllete håret og den latinamerikanske lidenskapen noe mer enn evig sprudlende energi?

Dudamel er bare 30 år, og til hans bursdag hadde Göteborgs Symfoniker bestilt et nytt verk av den svenske komponisten Karin Rehnqvist. Rehnqvist er mest kjent for sine korkomposisjoner, og orkestermusikken blir neppe mer blendet av rampelyset etter det nye stykket «Tiger Touch». Ideen, med koralaktige temaer satt opp mot svenske folkemusikkrytmer, er for så vidt god. Den episodiske og usammenhengende helheten, gjorde imidlertid at inntrykket av verket ble heller labert. Når dette var kombinert med et urkonvensjonelt tonespråk og en grå klangverden, ble Rehnqvists tiger uinteressant og ufarliggjort, som et utstoppet dyr; stivt og støvete. Publikum klappet høflig, men heller ikke mer. Gratulerer til Gustavo, men mon tro om det ikke var noe annet han ønsket seg i 30-årsgave.

Etter den fislete feiringen, steg stemningen i salen betraktelig da Martin Fröst fremførte Mozarts klarinettkonsert. Ingen spiller denne konserten bedre, og atter en gang var tolkningen hans makeløs. Enten det er bassettklarinett, som i går, eller et mer konvensjonelt instrument, er den svenske klarinettisten et teknisk unikum. Dessuten er Fröst en formidabel formidler. Han spiller selvsagt utenat, og henvender seg hele tiden til medmusikanter, dirigent og publikum. For en tilhører finnes det knapt noe mer tilfredsstillende enn følelsen av at musikere taler direkte til deg. Nettopp det satt man igjen med da Fröst hadde båret sitt publikum gjennom en musikkfremføring med deilig pianissimoklang, og der hver tone var fylt med liv. Fröst fikk jublende tilrop, og svarte med et ekstranummer, der han viste at han er uoffisiell verdensmester i sirkelpust.

Hva så med gjestene fra Göteborg? Hovedinntrykket av det svenske symfoniorkesteret var at det var høy kvalitet, men at det hele ble litt for pent. I Mozart manglet det spenst og presisjon for at orkesteret skulle stå til Martin Frösts sprudlende solospill, og i Tsjaikovskijs gripende musikalske drama var det som om alt gled for lett, som om det var for lite motstand og spenning i klangen. I klimakspartiene ble orkesteret pisket av sin dirigent, og musikerne spilte med masse trøkk og intensitet, men i de dynamisk svakere partiene, der håpløshet, resignasjon og sorg råder, ble klangen altfor udramatisk, på grensen til likegyldig. Når det er sagt, spilte orkesteret teknisk svært solid, toppet med noen vidunderlig vakre soloer i klarinett.

Så, tilbake til det innledende spørsmålet. Er Dudamel mer enn patos og entusiasme? Jo, selvsagt er han det. Han har en klar tanke med frasering og tempovalg, og er en strålende formidler av budskapet. I de intense, voldsomme partiene, når messingen tuter, paukene buldrer og strykerne sager som besatt, hopper og rister han så de mørke krøllene nesten letter fra hodet. I de svakere partiene blir han imidlertid nesten passiv, til tross for all lidelsen som ligger så latent i musikken. Særlig i siste sats kunne han med fordel gitt mer tid til de høyromantiske, ekspressive gestene og det hendøende uttrykket. Det er nesten som om Dudamel ikke hadde tålmodighet til å vente på det uunngåelige, at hjerterytmen i dype strykere til slutt stanser. Da siste akkord i Tsjaikovskij hadde klinget ut, og levnet publikum stille og rørt, var det likevel ingen tvil om at Dudamel er langt mer enn bare entusiasme. Han er veldig mye musikk også.

onsdag 14. september 2011

Sanger fra livets jord

Konsert:
ULTIMA - festivalen
Tirsdag 13/11 2011
Universitetets Aula, Oslo

Det Norske Kammerorkester v/ Christian Eggen
Christian Ihle Hadland, piano
Terje Tønnesen, fiolin
Cecilie Løken, altfløyte
Marianne Beate Kielland, mezzosopran
Helge Rønning, tenor
Qi Ai, resitatør

Gustav Mahler: Das Lied von der Erde
Helge Iberg: Sanger fra Livets Jord


«Morph», eller omforming, er temaet for ULTIMA-festivalen 2011. I Universitetets Aula i går fikk publikum erfare hvordan mer enn tusen år gamle, kinesiske dikt har blitt (om)formet til musikk på vidt forskjellige måter av Gustav Mahler og Helge Iberg.

Universelt og tidløst

I møtet mellom Mahler, Iberg og kinesisk poesi, ble kunstens universelle og tidløse kvaliteter et naturlig tema. Diktene, opprinnelig skrevet av Li Bai og andre store kinesiske diktere på 700-tallet, handler om livets evige temaer, og er i så måte vel så aktuelle i dag. Tekstene sier mye om det uforsonlige forholdet mellom evigheten og livets forgjengelighet, og om forsoningen vi alle søker når «hjertet er rolig og lengter etter sin time».

Selv om Mahlers musikk, gjennom oversettelser og tonespråk, er knyttet til sin tid, er den ikke mindre gyldig i dag. Den taler til oss på musikkens universelle språk. Mer enn hundre år etter at den ble skrevet, evner Mahlers musikk fremdeles å røre og berøre sitt publikum. Og hva kommer til Iberg, så er kanskje ikke «samtidsmusikk» en god betegnelse likevel. For i motsetning til mennesket, har musikken muligheten for evig liv.

Klang og kontrapunkt
Det umiddelbart mest spennende med Ibergs nye, atonale musikk var det klanglige: Kontrastene mellom skimrende, lyse klanger på den ene siden og det dype og dunkle på den andre. Det er et fascinerende spektrum av klanglige fargenyanser han får ut av sitt instrumentarium. Musikken begrenser seg imidlertid på ingen måte til statiske klangflater. Tvert i mot veksler de utholdte klangene stadig med mer bevegelige teksturer, fulle av kontrapunktiske linjer og hypnotiske eller meditative rytmeostinater.

Iberg fremviste også særlig stor grad av variasjon i formidlingen av teksten. I tillegg til sang i tradisjonell forstand, ble teksten projisert på et lerret, og resitert på fransk, engelsk og kinesisk. Den kinesiske resitasjonen, fremført av Qi Ai, ga Ibergs komposisjoner en ekstra, noe uventet, språklig-musikalsk dimensjon.

Eggen i spissen
Helge Ibergs nykomponerte musikk var definitivt i de rette hender i Universitetets Aula. I spissen for stjernelaget av norske musikere stod dirigent Christian Eggen, som må kunne regnes som ekspert på, og forkjemper for, ny norsk musikk. Få kjenner det ukjente så godt som han, og i går ledet han Det Norske Kammerorkester med tydelighet, intensitet og musikalsk nerve.

Det mest imponerende med Det Norske Kammerorkester er egentlig ikke alle de flotte soloprestasjonene fra hver enkelt musiker, men at de fungerer så usedvanlig godt som enhet. Skal én musiker likevel trekkes frem, må det bli altfløytist Cecilie Løken for sin suverene solo i Ibergs «Le soir d’automne». Terje Tønnesens fiolinsolo var, som alltid, energisk og oste av kvalitet, og pianist Christian Ihle Hadland spilte med stort teknisk og musikalsk overskudd i det nye repertoaret.

Kveldens ubestridte stjerne var likevel sanger Marianne Beate Kielland. I Ibergs verker viste hun at hun behersker ny musikk på en ypperlig måte, men det var Mahler-tolkningen som virkelig tok pusten fra publikum. Mot slutten av «Der Abscheid» tror jeg det var flere i salen som skulle ønske det varte «Ewig… ewig…». Tenor Helge Rønning bleknet kanskje noe ved siden av sin vokalkollega, men leverte likevel en solid prestasjon i det krevende stoffet.

ULTIMA-festivalen varer til og med lørdag 17.9.


(Teksten finnes også på Ballade)

lørdag 10. september 2011

Stille, Strauss og musikalske bilder

Konsert:
Lørdag 10/9 2011
Universitetets Aula, Oslo

Kringkastingsorkesteret v/Thomas Søndergård
Gisella Stille, sopran

Knut Vaage: Mylder (urfremføring)
R. Strauss: Vier letzte Lieder
C. Debussy: Preludium til en fauns ettermiddag
M. Musorgskij/M. Ravel: Bilder på en utstilling


Det er noe spesielt med Universitetets Aula. Det historiske og symbolske suset blåser både musikere og publikum gjennom håret der de beskuer, og beskues av, Edvard Munchs maleriske mesterverker. Likevel er det sjelden musikken passer så fortreffelig til salen som det gjorde da Kringkastingsorkesteret (KORK) og sjefsdirigent Thomas Søndergård inviterte til «Superlørdag» den 10. september. Når livets sol går ned i en av Richard Strauss’ siste sanger, «Im Abendrot», og når Musorgskijs briljante skildringer av «Bilder på en utstilling» klinger ut i Maurice Ravels blendende orkestrering, er det vanskelig å tenke seg mer hypnotiske og rørende omgivelser enn Munchs strålende sol.


Konserten begynte, som seg hør og bør, med en festouverture. Knut Vaages bestillingsverk «Mylder» ble urfremført til varm mottakelse fra publikum. Vaage siterer både egne og andres verker, i en sammenblanding så mangfoldig og humoristisk at betegnelsen polystilistikk kiler på tungespissen. I mylderet av musikalske stiler, stemninger og klanger, var det i alle fall lett å kjenne igjen flere kjente operaouverturer. Vaages festouverture bar preg av stadige skifter mellom statiske, utholdte klanger på den ene siden og urolig myldrende teksturer på den andre. Verket var tidvis preget av collage og tidvis av at sitatene var mer integrerte i helheten. Musikken var hele tiden oppfinnsom, festlig og humoristisk.

Humoristisk er derimot ikke ordet for å beskrive R. Strauss’ «Vier letzte Lieder». Sangene, som omhandler døden, er preget av en komponist som har innfunnet seg med at livets ende nærmer seg. Til å fremføre orkestersangene hadde KORK fått med seg den svenske sopranen Gisela Stille. Stille er en glimrende sanger, og hun imponerte nok en gang publikum med sin stemmeprakt. Skulle man likevel ønsket noe annerledes, er det at hun kunne sunget litt mer… ja, stille. I enkelte partier, særlig i de tre første sangene, gikk det ekspressive, lydsterke uttrykket og den store vibratoen i Stilles stemme på akkord med det tekstlige innholdet om stille fred. Avslutningen av den siste sangen, «Im Abendrot», var imidlertid himmelsk vakker foran Munchs sol.

Koblingen mellom Strauss og Munch er for øvrig interessant. Richard Strauss besøkte Oslo i egen høye person 17. og 18. mars 1917 for å akkompagnere sine sanger i Aulaen. Kulturimpresario Rulle Rasmussen skrev i sine memoarer at «Strauss hutret og frøs» i Oslo, men at han ble aldeles betatt da han så Munchs malerier. Under hele konserten så Strauss opp på Munchs sol, og de to kunstnerne utviklet et nært vennskap.

Etter Strauss’ avskjedssanger, beveget dirigent Søndergård og KORK seg via Debussys drømmende «Preludium for en fauns ettermiddag» til Musorgskijs mesterlige «Bilder på en utstilling». Det var en opplevelse å høre Musorgskijs maleriske musikk under noen av de mest berømte maleriene fra norsk kunsthistorie. Selv om Musorgskijs musikk er skrevet til helt andre bilder, ga det absolutt mening å knytte musikken til Munchs malerier.

Kringkastingsorkesteret spilte jevnt over svært bra. Presisjonen i ansatser og avslutninger av toner var riktignok ikke alltid fullkommen, noe som var særlig tydelig i dynamisk svake akkorder i blåserne. Klangbehandlingen kunne også vært enda mer subtil i «Faunen». Særlig kunne de svake partiene med fordel vært enda svakere og noe rundere i klangen. Intonasjonen var imidlertid god, og intensiteten formidabel. Dessuten fikk vi høre mange vellykkede solopartier. Den fine fløytesoloen i «Faunen», de nydelige hornsoloene i Strauss-sangene og den delikate saksofonsoloen i Musorgskijs bilder kan trekkes frem som høydepunkter i så måte. Dette, kombinert med KORK’s eminente evne til å formidle musikken både verbalt og musikalsk, gjorde dagen helt super for det begeistrede publikumet i en fullsatt Universitetets Aula denne lørdagen i september.

fredag 9. september 2011

Da Oslo Filharmonien møtte veggen!

Konsert:
Torsdag 8/9 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Yuja Wang, klaver

J. Sibelius: Dryaden
B. Bartok: Pianokonsert nr. 2
J. Brahms: Symfoni nr. 1


Denne anmeldelsen skulle handle om den kinesiske sensasjonspianisten Yuja Wang, om Oslo Filharmonien og Saraste, og om Sibelius, Bartok og Brahms. Det gjør den også, men først er det noe annet jeg må skrive om: En vegg! Der man vanligvis ser de tomme benkeradene på podieterrassen bak orkesteret i Oslo Konserthus, fikk publikum i går se en veldig trekonstruksjon. Store plater var satt sammen til en sammenhengende vegg bak orkesteret. Visuelt sett, kanskje ikke det helt store. Hensikten var likevel åpenbar. Det handler slett ikke om å behage øyet, men om lyd.

Få ting er mer utskjelt enn akustikken i Oslo Konserthus. Og det med god grunn. De akustiske arbeidsforholdene for Norges ledende symfoniorkester har rett og slett vært elendige. Akustikken var også hovedårsaken til at stjernedirigent Mariss Jansons forlot orkesteret i sinne i år 2000. Ethvert forsøk på å utbedre situasjonen ønskes derfor hjertelig velkommen. Og det er selvsagt her veggen kommer inn, men fungerte det?

Førsteinntrykket, under fremførelsen av Sibelius’ merkelige tonedikt «Dryaden» og Bartoks andre pianokonsert, var at det var mer av alt: Mer volum og mer detaljer. Dessverre var pianoklangen imidlertid like sløret og grumsete som før. Det var først under Brahms’ første symfoni at fordelene med veggen begynte å utkrystallisere seg.

Hovedproblemene med akustikken har, slik jeg ser det, vært at klangen er usedvanlig «tørr» (kort etterklang), at strykerklangen har vært dvask og at bassregisteret blir helt borte, særlig i cello og kontrabass. På de to siste punktene synes jeg veggen ga klar bedring. Så saftige strykere tror jeg nesten ikke jeg har hørt i Konserthuset, og det var så mye «trøkk» i bassen at man nesten kjente det i magen! Mitt inntrykk var at strykerne tok større plass i lydbildet, og at balansen i orkesteret dermed ble bedre og mer naturlig. Også under solopartier i treblåseinstrumentene synes jeg veggen ga en viss effekt. Klangen virket rundere, fyldigere og mer avslappet enn tidligere. Det er for tidlig å konkludere om veggens betydning for akustikken i Oslo Konserthus etter én konsert, men det lover svært godt at en bedring var å spore allerede på første konsert.

Med den nye veggen som bakteppe, imponerte Oslo Filharmonien og Jukka-Pekka Saraste nok en gang stort i fremførelsen av en romantisk symfoni. Saraste kjenner dette repertoaret ut og inn, og evner å forme de store linjene i Brahms’ symfoniske strukturer på en imponerende måte. Han dirigerte (selvsagt) utenat og med et gnistrende engasjement, som helt tydelig smittet over på orkestermusikerne. Selv om samtlige musikere spilte utmerket, fortjener konsertmester Elise Båtnes spesiell ros for den nydelige klangbehandlingen i andresatsens fiolinsolo. I tillegg vil jeg trekke frem spesielt fine soloer i klarinett i tredjesatsen og i horn i sistesatsen. Kanskje hadde veggen noe av æren for den flotte konsertopplevelsen, men jammen skal orkesteret ha skryt også. Nå, når orkesteret er på et så høyt nivå og akustikken ser ut til å ha blitt noe bedre, hadde det vært spennende å høre mer nytt og ukjent repertoar i Oslo Konserthus.

En som ikke fikk noe særlig akustisk drahjelp av den oppsatte veggen var kveldens solist, den kinesiske pianosensasjonen Yuja Wang. Selv om enkelte av detaljene druknet eller fordunstet i konserthusets akustikk, begeistret hun likevel publikum med blendende teknikk og eksplosiv uttrykkskraft. Bartoks pianokonsert er klang og kontrapunkt, og en av de vanskeligste på pianorepertoaret. Yuja Wang representerer imidlertid en generasjon unge, kinesiske utøvere som ikke vet hva tekniske utfordringer betyr en gang. Når man dessuten er så full av musikk og musikkforståelse som Wang, blir det en fest å høre på.

Dette var altså kvelden da Oslos konsertpublikum fikk stifte bekjentskap med enda en strålende kinesisk soloutøver, men det var også kvelden da Oslo Filharmonien bokstavelig talt møtte veggen. Det blir spennende å se, og ikke minst høre, hvilken effekt trekonstruksjonen har på annet repertoar enn klangfyldige Brahms. Uansett er budskapet klinkende klart: La klangen leve! La veggen stå!


(teksten finnes også på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011090913212673749141)

torsdag 1. september 2011

Mektig monument

Konsert:
Onsdag 31/8 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Fabio Luisi

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8
(original versjon - 1887)


Det er lett å bli overveldet av monumentaliteten i Anton Bruckners symfonier, og den åttende er kanskje den største og mektigste av dem alle. For mange forblir nok de massive dørene inn i disse kolossale katedralene for tunge å åpne, og de blir stående å beskue mesterverkene utelukkende fra utsiden. Da kan musikken fremstå som ugjennomtrengelige granittblokker av lyd. Makter imidlertid orkester og dirigent å åpne dørene på gløtt med en enestående fremføring, vil utsmykningene inne i Bruckners symfoniske monumenter åpenbares i all sin prakt. Det var nettopp en slik fremføring Oslo Filharmonien og den italienske dirigenten Fabio Luisi stod for onsdag.

Det var stor spenning knyttet til Oslo Filharmoniens sesongåpningskonsert i Oslo Konserthus. Direktør Odd S. Gullberg sa i sin åpningstale at det er umulig å tilfredsstille alles ønsker når det gjelder valg av program, og at de ikke kan ta inn «mer av alt». Det er for så vidt riktig, og det er et fint program orkesteret presenterer sesongen 2011-2012, men i mine øyne er det for stor vekt på romantisk og senromantisk musikk, og altfor lite nytt og norsk. Det blir mye musikk komponert mellom 1800 og 1950 også denne høsten og våren. Når det er sagt, er det denne musikken de er eksperter på. Få orkestre i verden spiller Bruckner, Mahler, Tsjaikovskij og Brahms bedre enn Oslo Filharmonien.

Når man evner å få Bruckners massive blokker til å klinge bevegelig, lett og dynamisk, men samtidig mektig og fyldig, er det ingen tvil om at hele orkesteret fungerer svært godt. Likevel ønsker jeg å trekke frem én instrumentgruppe spesielt etter gårsdagens mektige konsertopplevelse. For sjelden har jeg hørt horngruppen i Oslo Filharmonien, inkludert fire wagnertubaer, spille så solid, rent, følsomt og presist. I likhet med de øvrige messingblåserne, fortjener de bravorop for denne flotte fremførelsen. Den kanskje mest gripende opplevelsen var likevel strykernes subtile klangbehandling i den langsomme tredjesatsen. I tillegg til at satsen ble vidunderlig spilt, bidro nok den tragisk tårevåte sommeren vi har lagt bak oss til den emosjonelle utladningen publikum opplevde i møtet med Bruckners vakre adagio.

Mye av æren for den vellykkede konserten skal dirigent Fabio Luisi ha. Hans friske tempovalg i scherzo-satsen, gjorde den litt lettere og gjorde samtidig plass for den humoren som det faktisk er rom for i denne musikken. Likevel bevarte Luisi det inderlige og alvorlige i den langsomme tredjesatsen, der han løftet frem strykerklangen på en utmerket måte og sørget for perfekt balanse mellom instrumentgruppene. Visse overganger fungerte ikke optimalt dynamisk, men det har vel så mye med akustikken som med Luisi å gjøre. Etter noen av de kraftigste klimakspartiene falt intensiteten for brått som følge av mangelen på etterklang i Oslo Konserthus. Man kan ikke fremføre musikalske monumenter i en pappkasse! Og om man gjør det, så bør man i stor grad ta hensyn til de akustiske forutsetningene som ligger til grunn. Når det er sagt, er denne kritikken ikke først og fremst rettet mot gjestedirigent Luisi, men til politikerne som sitter med pengesekken. De siste årene har det dukket opp storslåtte nye konserthus bl.a. i Helsinki, i København og på Island. Det burde være mulig å få til i Oslo også, for dette orkesteret fortjener definitivt nye og bedre lokaler.

Men, akustikk til side. Onsdagens sesongåpningskonsert med Oslo Filharmonien ble en stor musikkopplevelse. Fabio Luisi og Oslo Filharmonien åpnet dørene til Anton Bruckners monumentale verk, og vi fikk alle skue gullet som glitrer på innsiden.