lørdag 30. mai 2009

Friske finske farger med YL

Konsert:
Fredag 29/5 2009
Ridehuset, Akershus festning

Ylioppilaskunnan Laulajat(YL) v/ Matti Hyökki
Den norske Studentersangforening(DnS) v/ Steffen Kammler
Jorma Silvasti, tenor
Ville Matvejeff, piano

Diverse verker for mannskor med hovedvekt på finsk og norsk musikk.

Nordisk forbrødring preget maikvelden på Akershus festning da Den norske Studentersang-forening (DnS) haddde invitert sine finske kolleger i Helsinki Universitetskor (YL) til felles konsert i det gamle ridehuset. Og de to korene bød opp til en konsert så mangfoldig, forfriskende og innholdsrik at et hvert minne vi måtte ha om finsk fjernsynsteater forvitret en gang for alle. Ny og gammel finsk musikk ble fremført med glød, entusiasme og dyktighet. Det begynte imidlertid med norsk middelalder ikledd David Monrad Johansens (1888-1974) tonedrakt. DnS, under ledelse av dirigent Steffen Kammler åpnet konserten med verket ”Draumkvædet” fra 1921, hvor Monrad Johansen har tatt utgangspunkt i middelalderdiktet om Olav Åsteson, som sov i 12 dager og drømte om menneskets skjebne etter døden. Sove gjorde derimot på ingen måte DnS som serverte en engasjert, opplagt og særdeles god tolkning av dette ufortjent lite fremførte verket, før de imponerte finske korsangere og publikum med feilfri finsk tekst i sangen ”Sirkka” (Gresshoppe) av Armas Järnefelt(1869-1958). Studentersangforeningens korte åpningsseksjon ble avsluttet med ”Iltapilviä” (Kveldsskyer) av Toivo Kuula(1883-1918) som mektig fellesnummer med YL.

Ylioppilaskunnan Laulajat må kunne sies å være i mannskorsfærens absolutte verdensklasse. Intonasjonen og presisjonen i dette tradisjonsrike koret er nærmest perfeksjonert, og teksten spruter like tydelig på tysk og italiensk som på finsk. Kanskje enda viktigere og mer iørefallende er imidlertid den klanglige bredden, fleksibiliteten og variasjonen YL fremviser. Mannskor har i utgangspunktet noe mer begrensede klanglige muligheter enn et blandet kor eller et orkester. Da blir det desto viktigere å utnytte hele uttrykksregisteret man har til rådighet, og dette gjør dirigent Matti Hyökki og YL på en fremragende måte gjennom utstrakt bruk av dynamikken, et stort spenn i stemmeomfang og ved å fremheve den unike klangfargen i hver enkelt stemmegruppe og i koret som helhet. I tillegg sprenger de grensene, som da eventyret, Alice in Wonderland, ble presentert med hvisking, glissandi, rytmiske grynt og diverse mer eller mindre eventyrlige forvrengninger av de akademiske stemmer i ”Talescapes” av den unge finske komponisten Perttu Haapanen (1972- ), eller da man faktisk kunne høre vinden ule og bølgene slå ut fra koret i ”Incantatio maris aestuosi” av Veljo Tormis(1933- ), skrevet til minne om Estoniaforliset i 1994. Grensesprengende, gripende og glimrende fremføringer av spennende, nyskapende mannskorkomposisjoner.

Mer tradisjonell mannskorklang fikk koret vist i Jean Sibelius’(1865-1957) ”Sortunut ääni” (Den sprukne stemmen) og ”Humoreski,” små musikalske perler som lever i skyggen av den finske mesterens mer kjente orkesterverker, og som absolutt kunne tåle å bli fremført oftere. Det samme må kunne sies om Franz Schuberts(1797-1828) ”Ständchen (Serenade)” for mannskor, tenorsolist og klaver. Besetningen er velegnet til å frembringe følsomme uttrykk og de søteste emosjoner, og med den unike balansen i YL som bakgrunn kunne tenor Jorma Silvasti flyte elegant på de myke klangbølgene som strømmet ut av ensemblet. Med en slik besetning, særlig når koret er av så høy kvalitet, behøver ikke solisten å gjøre bruk av den grenseløst ekspressive og til tider destruktive vibratoen, og kan isteden fremføre melodilinjen med en elegant klangbehandling og frasering, og med tydelig tekstdeklamasjon. Mer ekspressivt ble det i den heftige middelhavsdansen, ”La Danza” av Gioacchino Rossini(1792-1868) der solist Silvasti fikk briljere med hele sin stemmeprakt, raske løp og et stort omfang. Det hele ble gjort med glimt i øyet og festlig samspill mellom dirigent, solist, pianist og kor.

Publikum fikk riktignok sin dose med finsk melankoli og tungsinnethet i Einojuhani Rautavaaras(1928- ) mørke ”Sydämeni laulu”(Mitt hjertes sang) fra operaen Aleksis Kivi, og i Selim Palmgrens(1878-1951) fortvilede ”Darthulas gravsång,” men denne konserten stod i all hovedsak i de fargesprakende fremføringenes tegn, og da en korsanger satte seg ved flygelet og bød koret opp til den eksotiske finske tangoen, ”Mikä ilmestys” (For en åpenbaring) av Jukka Linkola(1955- ) med en absurdhumoristisk tekst om Fru hårspray og Fru pudder, kunne man ikke unngå å trekke på smilebåndet. Humor var det også i korets avslutningsnummer, den arrangerte samiske joiken ”Dalvi duaddar luohti” da en av tenorene i koret plutselig gikk frem til publikum, lirket en samelue frem fra innerlommen på smokingen med et lurt smil, og stemte i en solojoik. Stykket ble avsluttet med lyder fra den finske naturen. Nevnes bør også publikumsfrieriet da en ung bariton fra koret fremførte Sæterjentens Søndag på norsk. De som hadde funnet veien til ridehuset i går kveld viste sin begeistring for det finske koret med stående ovasjoner, og YL svarte med å ta oppstilling rundt publikum og synge en serenade spesielt for damene som ekstranummer før de rundet av med Finlandiahymnen. Humør, sangglede og vitalitet preget denne konserten. Det var fantastisk å oppleve et mannskor av så høy kvalitet, imponerende solister og en dirigent som ga av seg selv i et friskt fargespill som må ha vært en åpenbaring for noen og enhver i forhold til finsk mentalitet og mannskorsang.

torsdag 21. mai 2009

Musserende Mozart med René Jacobs

CD (2007)
Harmonia Mundi
Freiburger Barockorchester v/René Jacobs

W.A. Mozart: Symfoni nr. 38 ”Prague” (K.504)
Symfoni nr. 41 ”Jupiter” (K.551)

Denne innspillingen av to sene Mozart-symfonier med Freiburg Barockorchester og den anerkjente dirigenten, René Jacobs, er intet mindre enn grensesprengende. Verkene er spilt inn så mange ganger med ulike orkestre og dirigenter at man kanskje skulle tro det ikke var mye nytt å hente ut av den 220 år gamle musikken, men så kommer altså denne platen som et slag i mellomgulvet. Og når du får igjen pusten kan du ikke annet enn å forundres, over klangen, energien og råskapen som spruter ut av høyttalerne. Den striglede parykken er kastet, for denne CD’n slår ut håret på noen og enhver.

Orkesterklangen Freiburger Barockorchester serverer oss er revolusjonerende i Mozart-sammenheng. De sprø paukeslagene blander seg med lyden fra fiolinenes svingende tarmstrenger og farer som prosjektiler inn i øregangene. For ikke å snakke om hornene. Klangen er i visse partier så rå at den nesten er på grensen til hva som kan karakteriseres som vakkert, men det fungerer uendelig godt likevel, og tilfører en helt ny klanglig dimensjon. Dette er horn med vreng i Freiburgorkesterets ”barock’n roll” lydbilde. I tillegg tør musikerne og Jacobs å leke med tempo. De drar det litt frem og tilbake, ikke alltid slik at man legger merke til det, men hører man etter oppdager man at dette er med på å tilføre musikken liv. Det tydeligste eksempelet er accelerandoen orkesteret drar i gang mot slutten av eksposisjonen før åpningstemaet gjentas i første satsen av symfoni nr. 41 ”Jupiter.” For øvrig velger Jacobs særdeles friske grunntempi i alle satsene, det meste går litt hurtigere enn vanlig, og det passer det friske og klangeksperimenterende Freiburgorkesteret som hånd i hanske.

Jacobs og hans barokkorkester har forstått noe vesentlig i denne musikken, dramatikken. Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) skrev disse to symfoniene i en periode da han hovedsakelig beskjeftiget seg med opera, i tillegg til klaverkonserter. Og dramaet fra musikkteateret har han tatt med seg inn i instrumentalmusikken. Prague-symfonien bobler av Figaros bryllup, bortsett fra den tunge åpningen som minner mer om den kommende Don Giovanni. I tekstheftet som følger med CD’n påpekes det faktisk at man kan høre sitater nettopp fra Figaros bryllup i denne symfonien. Temadualismen, som er så typisk i wienerklassisk musikk, borger for konflikt og musikalsk dramatikk, noe som skinner igjennom i begge disse symfoniene, og som Freiburgorkesteret og maestro Jacobs vet å utnytte. Kontrastene spilles ut i et intenst drama mellom de rytmisk drivende, energiske partiene og de lyriske melodiene, mellom tonearter, temaer, soloinstrumenter og instrumentgrupper satt opp mot hverandre. Musikken leker, krangler, tenker og handler. Jeg nevnte allerede de figarianske boblene, og dette er virkelig musserende musikk, sprudlende fremført. Jeg hever glasset og skåler for René Jacobs og Freiburger Barockorchester, for er det noe Mozarts musikk trenger så er det nettopp friske, modige innspillinger som denne.

onsdag 20. mai 2009

Humor og alvor i Oslo Konserthus

Konsert:
Torsdag 7/5 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Håvard Gimse, piano
Tine Thing Helseth, trompet

Lindberg: Feria
Sjostakovitsj: Pianokonsert nr. 1
Sibelius: Symfoni nr.1

Humoren er aldri langt unna i Sjostakovitsj’ musikk, og i store deler av hans produksjon kan den tolkes som godt skjult satire for å unngå den stalinistiske sensuren. Pianokonsert nr. 1 ble imidlertid skrevet før de største problemene med myndighetene ballet på seg for Sjostakovitsj. Likevel er det masse humor i dette verket. Morsom Mikke Mus-musikk, svimlende sirkuspartier og ragtime avløser hverandre i et forrykende tempo, og trompeten prøver stadig vekk å stjele oppmerksomheten fra klaversolisten. Tine Thing Helseth og Håvard Gimse utførte sine solistroller teknisk sett briljant. Presisjonen, artikulasjonen og samspillet fungerte strålende, og hurtige løp og stadige rytmiske skifter gikk lekende lett. Dessverre var det noe som manglet likevel, og kanskje var det nettopp leken. Først mot slutten av sistesats fikk publikum et lite smil fra solistene. Undertegnede fikk følelsen av at fokuset i litt for stor grad lå på teknisk korrekthet, særlig i de hurtige satsene, og savnet litt gnist, løssluppenhet og galskap. Både Gimse og Helseth gjorde for all del en strålende jobb, og det er en nytelse å høre solister med et slikt teknisk overskudd, men for meg ble yttersatsene litt tamme. Den langsomme, lyriske andresatsen fungerte meget bedre med stor varme og nerve i uttrykket.

For Jean Sibelius var musikk alvor, og festlig tegneseriemusikk er helt utenkelig i hans produksjon. Det finnes ikke klovner i de dype finske skoger. Sibelius’ første symfoni er mørk og emosjonelt gripende. Fra den første, mystiske klarinettsoloen over paukevirvel i pianissimo gjør komponisten det klart hvilken stemningssfære vi befinner oss i, og derfra blir vi presentert de mørkeste klanger og de vakreste melodier. Det fortrøstende, sangbare og usedvanlig vakre sidetemaet i siste sats kan ikke hindre symfonien fra å ende i tragedie, akkurat som den seks år yngre 6. symfonien til Tsjaikovskij gjør det. Oslo Filharmonien fremførte verket med en intensitet som ga frysninger. Jeg har ofte spekulert i om finske dirigenter har et fortrinn i fremføringen av musikk av Sibelius, om de har en spesiell indre følelse for denne musikken og følelsene den vekker. I alle tilfeller var Jukka Pekka Sarastes tolkning forbilledlig. De ekspressive bølgene, det emosjonelle uttrykket og de mørke klangene ble mesterlig utført, men samtidig bevarte Saraste og orkesteret inderligheten i de lyriske partiene, f.eks. i andre sats, slik at melodien fikk synge ut av orkesterskogen og flyte som glassklart vann inn blant publikum.

Også en annen finsk komponist stod på programmet i kveld. Den anerkjente samtidskomponisten, Magnus Lindbergs orkesterverk,”Feria” åpnet dagens konsert. Med samme alvor som hos Sibelius, men et helt annet tonespråk kan også dette verket karakteriseres som gripende. Heftige eksplosjoner av orkestral kraft buldret mot publikum og de mange spennende effektene bidro til opplevelsen av stykket som en port inn til en helt ny verden. Orkesteret fremførte dette verket like imponerende som kveldens øvrige program, og det gleder meg stort at de nå har etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå. Alvorlig finsk sprengkraft og sprakende russisk humor kom virkelig til sin rett denne kvelden, selv om Gimse og Helseth manglet den siste gnisten som virkelig ville satt fyr på pianokonserten.

mandag 4. mai 2009

Udødelig opplevelse med Schola Cantorum

Konsert:
Søndag 3/5 2009
Gamle Aker kirke
Schola Cantorum v/ Tone Bianca Dahl

A cappella kirkemusikk av Bach, Bruckner, Brahms, Rachmaninov, Poulenc, Martin, Penderecki, Nystedt og Martin Ødegård.

Fra den første mollakkorden som tonet ut i Gamle Aker kirke i går var konserten med Schola Cantorum en opplevelse helt utenom det vanlige. Det begynte med Bach, og hans geistlige lied, ”Komm, süsser Tod,” men etter tre strofer brøt dirigent Tone Bianca Dahl av og startet forfra igjen. Denne gang med en tidsforskyvning i stemmene som gjorde at Bachs klanger brettet ut vingene, forlot den barokke sfære og fløy inn i en udødelig tidløshet. Det føles nemlig som om tiden står stille i øyeblikk av klang i Knut Nystedts(1915- ) verk ”Immortal Bach,” øyeblikk som varer helt til koret samles på treklanger i hver fraseavslutning. Virkningen er overveldende, og den ble ytterligere forsterket av at korsangerne slo en ring rundt publikum. Følelsen av å være midt i musikken kan neppe bli sterkere.

Koret brukte det gamle kirkerommet på en utsøkt måte, både audielt og visuelt. På Krzysztof Pendereckis (1933- ) ”Benedictum Dominum,” komponert i 1992, ble koret stående rundt publikum før de gradvis trakk seg bakover i rommet, nærmest i takt med musikkhistorien. ”If you receive my words” av Nystedt, og Johannes Brahms’(1833-1897) mektige motett ”Warum ist das licht gegeben” ble kraftfullt fremført i tradisjonell koroppstilling, før Schola overrasket publikum med å synge Johann Sebastian Bachs (1685-1750) motett for dobbeltkor ”Komm, Jesu, komm” enda lenger bak i kirken, nærmest ute av syne. Da Martin Ødegaards (1983- ) kommentarverk ”Komm” ble fremført rett foran publikum var det tydelig at den unge norske komponisten hadde hentet Bachs musikk fra den fjerne fortid og brakt den frem i dagens lys gjennom sitt personlige, spennende og moderne tonespråk. De klanglige effektene med å bruke rommet så aktivt var overraskende store og svært vellykkede.

Schola Cantorum har utmerket seg som et av landets aller beste kor de siste årene bl.a. med priser i internasjonale korkonkurranser. På gårsdagens konsert viste de seg oppmerksomheten verdig. Intonasjonen hos de unge sangerne er upåklagelig og presisjonen sylskarp både i ansatser og i tekstdeklamasjon. Det er en fryd å høre hvordan koret fraserer og bruker dynamikken så fleksibelt samtidig som de klarer å bevare enheten og samstemtheten i klangen og uttrykket. Noe av æren må nok tilskrives dirigent Dahl. Hun får frem det beste i sine sangere og lar koret skinne. Det gjorde de gjennom hele konserten i Gamle Aker, også etter pause, i Anton Bruckners (1824-1896) uttrykksfulle motett ”Ave Maria,” og i Kyrie og Sanctus fra Francis Poulencs (1899-1963) melodiøse ”Messe i G-dur.” De store kontrastene i uttrykk, klang og omfang, både i motetten og messen, ble mesterlig utført.

I Frank Martins (1890-1974) Agnus Dei fra ”Messe for dobbeltkor” er det ene av de to korene akkompagnement. Det åpner med middelalderske tomme kvinter før klangene gradvis tetter seg til og avslører et tonespråk som tilhører forrige århundre. Over dette synger det andre koret en unison melodi som minner like mye om en gregoriansk sang som en nykomponert melodi fra 1920-tallet. Blandingen av gammelt og nytt var betegnende, for dette stykket og for konserten som helhet. Schola Cantorum fremførte alt med like stor overbevisning, og fikk stående ovasjoner etter konserten. Da Sergej Rachmaninovs (1873-1943) himmelsk vakre ”Bogoroditse devo” fra ”Vesper” avsluttet konserten med koret igjen stående rundt publikum i det 900 år gamle kirkerommet var ringen sluttet. Tiden stod stille, og det var som å ha vært vitne til ett tidløst, uendelig og udødelig musikalsk øyeblikk, fra Nystedts og Bachs h-moll til Rachmaninovs avsluttende F-durakkord.