mandag 19. mars 2012

Gråtende smil i domkirken

Konsert:
Søndag 18/3 2012
Oslo domkirke

Le Concert Lorrain v/ Christoph Prégardien
Nederlands Kammerkoor

Ruth Ziesak, sopran
Andreas Scholl, alt
James Gilchrist, tenor
Eric Stoklossa, tenor
Dietrich Henschel, bass
Yorck-Felix Speer, bass

J. S. Bach: Johannespasjonen


Smil gjennom tårer
«Smil gjennom tårer». Sjefsredaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, lånte Albert Schweizers ord da han snakket om Johannespasjonen før avslutningskonserten av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2012. Og kanskje er det akkurat det denne musikken handler om. Smil gjennom tårer.

Der Matteuspasjonen er ubønnhørlig, monumental og overveldende, strekker Johannespasjonen ut forbarmelsens hånd. Der Matteuspasjonen gir tid til lidelse, gir Johannespasjonen tid til forsoning. Med Gud. Med døden. Og med oss selv. I Matteuspasjonen finnes forgjengelighetens tårer. Johannespasjonen bærer smilet gjennom sorgen ved hjelp av håpet om oppstandelsens evighet.

Eminent evangelist
Bachs pasjoner er unike som musikalske drama. I sentrum står evangelisten som forteller bibelens ord og binder verket sammen tekstlig og musikalsk. Evangelisten må balansere mellom kjølig gjengivelse, dramatisk innlevelse og emosjonell deltakelse.

Evangelisten i Oslo domkirke, den engelske tenoren James Gilchrist, vektet dette mesterlig. Hans formidable fortellerevne, suverene stemmeprakt og dype forståelse levendegjorde evangelieteksten på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt maken til. Gilchrist var den første som fikk hjertelig klem av dirigent Prégardien etter konserten.

Historisk høyt nivå
Det tekniske og musikalske nivået på utøverne i Oslo domkirke denne kvelden må ha vært historisk høyt. Blant solistene imponerte, foruten Gilchrist, særlig Dietrich Henschel med sin bunnsolide, men likevel inderlige basstemme. Dessuten sang verdenseneren Andreas Scholl en gripende og personlig «Es ist vollbracht».

Også tenoren Eric Stoklossa sang fint og lett med en særegen og direkte kvalitet i stemmen. Ruth Ziesak hadde en tendens til overdramatisering, men sang sopranarien «Ich folge dir gleichfalls» strålende. Den eneste skuffelsen blant solistene var en tung, usikker og til tider nærmest umotivert Jesus, i form av Yorck Felix Speer.

Nederlands Kammerkoor, regnet blant verdens beste, imponerte i særlig grad klanglig i den akustisk vanskelige domkirken. Den homogene, vakre og ofte glattpolerte klangen var en stor opplevelse. Samtidig mistet man en annen dimensjon. Det dramatiske i Bachs korpartier ble noe nedtonet til fordel for en slags klangrefleksjon. Alt dette ble akkompagnert av det uovertrufne Le Concert Lorrain og ledet av Christoph Prégardien.

Gråtende smil
Til slutt klinger korsatsen «Ruht wohl» og den avsluttende koralen «Ach Herr, lass dein lieb’ Engelein». Det er ikke vanskelig å la seg bevege av denne musikken. Tårene presser på i bønnen om å la de døde hvile i fred, men så kommer koralen, full av oppstandelsens glede og forhåpning, og de blanke øynene følges av et forsiktig smil. Første gang du smiler etter den altoppslukende sorgen, det er det aller vakreste smilet.

fredag 16. mars 2012

Øyeblikk av klarhet

Konsert:
Torsdag 15/3 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Marin Alsop
Paul Lewis, piano

C. Rouse: Rapture
I. Stravinskij: Symfoni i tre satser
L. v. Beethoven: Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»


Musikken viste veg inn i den absolutte klarhet da Beethoven og Stravinskij klang i konserthuset. Og kanskje noen fikk øynene opp for åpningens ekstatiske oppvåkning.

Snill samtidsmusikk
Christopher Rouses verk «Rapture» (2000) er en slags vandring fra klanglig slumring til klar ekstase. Tempoet øker gradvis når tonene brer seg ut i orkesteret. Tonespråket er klangfullt, lyst og konsonerende, men kanskje i overkant snilt og tonalt. Likevel har Rouse en egen og verdifull stemme i et broket samtidsmusikklandskap.

Publikum satte åpenbart pris på den nye musikken og viste sin tilfredshet med å gi fremføringen en varm, om enn behersket, applaus. Kanskje enkelte i Filharmoniens kjernepublikum fikk en uventet opplevelse med nyskrevet musikk i går kveld. Håpet er at noen åpnet øynene på gløtt og turte å myse på Rouses symfoniske solskinn.

Klang og klassisk klarhet
«Symfoni i tre satser» er et uttrykk for Igor Stravinskijs såkalte neoklassisisme. Verket er skrevet på 1940-tallet, men en eventuell forbindelse til verdenskrigen er for meg uinteressant i denne musikken. Det er den mesterlige orkestreringen, klangenes fargespill, det rytmiske drivet og klassisismens klarhet som fenger.

I konserthuset klarte Marin Alsop tidvis å frembringe nettopp det krystallklare i orkesteret. Presisjonen var ofte plettfri, og i enkelte partier skimret blåserne glassklart. Publikum fikk dessuten oppleve virtuost og briljant spill i piano og harpe. Alsop overførte videre den perkussive direksjonen fra Stravinskij til Beethoven. Det ga pianokonserten snert, presisjon og driv. I andresatsen, overjordisk vakker i sin enkelhet, ble imidlertid linjene hakkete og oppbrutte, selv om strykerklangen var magisk.

Pianistisk perfeksjon
Ikke ett feilslag. Ikke ett nølende anslag. Pianist Paul Lewis spilte plettfritt og perfekt fra første til siste tone i Oslo konserthus. Likevel var det noe uforløst over fremføringen. Kanskje et sitat fra den norske filmen «Buddy» kan forklare: «Det er som med bordhockey. Noen ganger må du slippe keeper’n og angripe med begge henda».

Lewis spiller glimrende, men kontrollert og totalt uten risiko, slik de fleste av dagens solister gjør. Ansvaret ligger selvsagt ikke på Lewis som enkeltpianist, men det klassiske musikkmiljøet trenger en enfant terrible som tør å rive opp og bryte ned gjengrodde tolkningsmønstre.

Vel, den britiske pianisten skal ha honnør for at han klarte å gjøre solostemmen sin hørt i Oslos vanskelige akustikk. Det oppnådde han blant annet gjennom kirurgisk presisjon og utsøkt artikulasjon i de raske løpene og gjennom stor rytmisk nøyaktighet. Også Lewis’ fremføring var altså preget av klarhet denne klassiske kvelden i konserthuset.

onsdag 14. mars 2012

Livets skjørhet

(Teksten er også publisert på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2012031209081391411306)

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival presenterer i år fire urfremføringer av nyskrevet norsk kirkemusikk. I Fagerborg kirke lørdag var det Ragnhild Berstads skjøre, sjelfulle og symbolladede «Requiem – underveis» som så dagens lys. Den klangfulle konserten ble en opplevelse som ga resonans dypt inn i sjelen.

Lidelse og lindring
Temaet for årets kirkemusikkfestival er lidelse. I Ragnhild Berstads nye verk er det imidlertid ikke bare rom for lidelse, men også trøst og lindring. Tekstgrunnlaget er, foruten de tradisjonelle messeleddene i den katolske dødsmessen, nynorsk poesi av Paal-Helge Haugen og gamle nynorske oversettelser av utvalgte bibelvers.

De tillagte tekststrofene fokuserer på underveis-aspektet i Berstads verk, nemlig at døden ikke er noe endelig, men snarere «inngangen til eit anna liv», for å si det med Haugen. Trøsten og håpet tilfører en fin og sårt tiltrengt dimensjon i dødsmessen.

Dødens dynamikk
Gjennom tittelen «Requiem – underveis» har Berstad understreket dobbeltheten i døden. Den evige hvile representerer det statiske, mens den transcendentale transformasjonen til et annet liv er et dynamisk aspekt ved mortaliteten. Interessant nok, preger dette også musikkens utforming.

Berstads lydbilde er statisk i kraft av lange, utholdte og tette klangflater. Samtidig skjer det kontinuerlig små endringer, krusninger i klangene, som gjør at de likevel oppleves som dynamiske og skiftende. Tekstdiksjon, både talt og sunget, endringer i klangfarge og de forsiktige dynamiske bølgetoppene i det lavmælte uttrykket fører musikken videre.

Klangen av glass
Klangen er essensiell for Berstad. «Requiem - underveis» oppleves som franskinspirert, og assosiasjonene går både til Messiaen og spektralmusikk. Også ordet impresjonisme ligger langt fremme i munnen når fokuset er klang, uttrykket dempet og tilnærmingen lyttende. Samtidig har Berstad tilføyet en unik klanglig dimensjon med sin bruk av glassinstrumenter.

De både visuelt og auditivt vakre glassinstrumentene, laget av glasskunstner Vidar Koksvik, har både klanglig og symbolsk verdi for Berstad. Med sin iboende skjørhet danner de en parallell til livets skjørhet. Det er lett å fabulere videre: En sprekk, både i et glass og i livet, kan være uopprettelig, og første fase på veien til å bli knust.

Rent musikalsk har glassene en sentral rolle i verket. Til slutt er det kun klangen av glass igjen når menneskestemmer og andre instrumenter er stilnet. Med varierte spillemåter frembrakte Kjell Samkopf og Håkon Stene vidunderlige og uventede klanger i glassene, som for øvrig var smakfullt kombinert med kor, orkester og elektronisk lyd.

Strålende solistkor
Sammen med glassinstrumentene, er det særlig korklangen som bærer Berstads verk, og komponisten kunne knapt ønsket seg et bedre ensemble. Med klokkeklar intonasjon og perfekt presisjon under Grete Pedersens sikre ledelse, viste Det Norske Solistkor seg nok en gang som landets kanskje aller fremste kor og som eksperter på ny vokalmusikk.

Under konserten i Fagerborg kirke var Berstads dødsmesse paret med klangfull musikk av Messiaen og finske Kaija Saariaho i et spennende og vellykket komponert program. Og «Requiem – underveis» stod seg godt i dette selskapet. Berstad har skapt et høyst personlig og gripende verk som forhåpentligvis vil bli fremført flere ganger i fremtiden.

søndag 11. mars 2012

Lidelse i domkirken

Konsert:
Fredag 9/3 2012
Oslo domkirke

Collegium Cartusianum v/ Peter Neumann
Kölner Kammerchor
Johanna Winkel, sopran
Elvira Bill, mezzosopran/alt
Manuel König, tenor
Michael Mogl, tenor
Thilo Dahlmann, bass
Dominik Wörner, bass

J.S. Bach: Matteuspasjonen


Når Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går inn i sitt tolvte år, er det med lidelsen som tema. Gammel og ny pasjonsmusikk vil stå i fokus både i år og neste år, og hva passer vel bedre etter et 2011 da ubeskrivelig grusomme terrorhandlinger påførte så mange uutsigelig smerte og sorg. Johann Sebastian Bachs monumentale pasjoner er en naturlig ramme for festivalen, som fredag åpnet med Matteuspasjonen i domkirken.

Tidløs musikk
Bachs musikk står i et spenn mellom tid og tidløshet. Ingen komponist kan, i like stor grad som Bach, sies å ha fullendt sin tids stil på en så fullkommen måte. Likevel ligger hans storhet ikke først og fremst der, men i andre enden av aksen, i tidløsheten. Instrumentene er gamle, notene er gamle og tonespråket er gammelt, men like fullt taler denne musikken vel så sterkt til sitt publikum i dag som for 250 år siden.

Selv om tonespråket tilhører 1700-tallet, er de grunnleggende gestene ikke til å ta feil av. Med enkle virkemidler og meningsbærende musikalske figurer tilbyr Bach en motvekt til vår tvetydige, usikre og angstfylte virkelighet. Musikken er utvetydig i sitt emosjonelle innhold. Vi forstår Bachs smerte og kan føle en slags trøst når vi lytter til ham. Kanskje det er denne direkte kvaliteten som gjør hans musikk så levende og tidløs.

Tyske tidligmusikere
Til den storstilte åpningskonserten i Oslo domkirke hadde festivalsjef Bente Johnsrud hentet inn musikere fra det anerkjente tidligmusikkmiljøet i Köln. Særlig imponerte Kölner Kammerchor med sin homogene klang, dramatiske diksjon og velformede vokallinjer. Noen av korpartiene var blant konsertens desiderte høydepunkter. Åpning og avslutning var smertefulle og velklingende, de dramatiske korpartiene drivende og koralene rørende. Særlig varmet den overjordisk vakre fremføringen av koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» rett etter at Jesus har utåndet på korset.

Også orkesteret fortjener lovord, særlig for sitt tette samspill og dynamiske driv, så får det heller sees gjennom fingrene med at barokkoboistene ved et par anledninger spilte skrekkelig surt. Peter Neumann ledet det hele med sikker hånd. Han valgte noen relativt høye tempi, men ga også tid for smerten, lidelsen og døden på de rette øyeblikkene. Tolkningen var helhetlig og fin, men på ingen måte revolusjonerende. Den plasserte seg innenfor noe man kanskje kan kalle tidligmusikkens «mainstream».

Blant solistene var prestasjonene heller sprikende. Noe av problemet var at flere av dem ikke klarte å fylle domkirken med sin lette barokklang. Sopran Johanna Winkel var særlig spinkel, selv om hun sang seg noe opp underveis. Elvira Bills alt var tidvis kraftfull, men ustabil. Bassene Thilo Dahlmann (Judas m.m.) og i særlig grad Dominik Wörner (Jesus) var de sterkeste sangerne, ikke først og fremst teknisk, men i kraft av at de med sin dramatiske tyngde og innlevelse levendegjorde Bachs musikalske drama. Blant tenorene begynte evangelist Manuel König usikkert, men tok etter hvert et solid grep om fortellerrollen. Michael Mogl var derimot direkte svak.

Fra roser til musikk
Selv om prestasjonene varierte, må åpningskonserten som helhet kunne sies å ha vært svært vellykket. Det virket som om kronprinsesse Mette-Marit og alle de andre i den fullsatte domkirken satte stor pris på Bachs lidelsesmusikk, og kanskje mange opplevde stor trøst i de tidløse barokktonene.

Det er uvirkelig å tenke på at plassen utenfor nettopp denne kirken for åtte måneder siden var dekket av et tornefullt rosehav. Den gangen ble den stikkende smerten og lidelsen uttrykt med roser. Fredag var det tonene fra Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon som uttrykte det samme. Lidelsen kan ha mange former, men det viktigste er at den finnes. For menneskelighetens verste fiende er glemselens tomhet.

torsdag 8. mars 2012

Når sensasjonen blir ordinær

Konsert:
Onsdag 7/3 2012
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Xian Zhang
Alice Sara Ott, piano

A. Bibalo: Tjener for to herrer, ouverture
F. Liszt: Pianokonsert nr. 2
E. Elgar: Enigma-variasjoner


Jo, det er noe sensasjonelt ved at en ung jente spiller Franz Liszts andre pianokonsert med fullstendig teknisk kontroll allerede som 23-åring. Problemet er at sensasjonene i det klassiske musikkmiljøet kommer så tett at de er blitt normen. Det er harde tider. At noen spiller romantikkens store soloverker perfekt, er ikke lenger sensasjonelt. Den virkelige sensasjonen ville være om noen spilte dem annerledes.

Ordinær Ott
Den siste i rekken av ukentlige sensasjoner på besøk hos Oslo Filharmonien er den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott. Onsdag fremførte hun Liszts andre pianokonsert i Oslo Konserthus. Ott er teknisk briljant. Hennes totale kontroll er imidlertid både hennes forse og hemsko, hvis man kan bruke det uttrykket om en solist som spiller barbent(!).

Det er vakkert å høre på og de tekniske krumspringene imponerer, men uttrykket blir snilt og ordinært, på grensen til det kjedelige. Skal man nå ut med dette virtuoseriet, kreves det mer. Det kreves særpreg og egenart. Det mangler enda hos den unge og meget talentfulle Ott.

I ekstranummeret, «La campanella», også det av Liszt, var det en helt annen solist som entret scenen. Ott smilte og lo, og lekte med både toner og kroppsspråk. Om hun bare hadde gitt like mye av seg selv i pianokonserten.

Energisk enigma
Også orkesteret virket å ha slått inn på den ordinære linjen. Bibalos humoristiske, men grusomt banale ouverture til «Tjener for to herrer» ble godt spilt, men opplevdes likevel som en transportetappe. Var ikke musikerne heller spesielt begeistret for musikken?

Elgars Enigma-variasjoner er et interessant verk. Ser man bort fra den latterlige gåten komponisten skal ha skjult i verket i form av et ikke-eksisterende tema, er musikken faktisk både vakker og ganske morsom. Også den grenser til tider til det banale, men reddes av sin friskhet og annerledeshet.

«I anledning kvinnedagen», hadde Oslo Filharmonien sørget for en kvinnelig dirigent, kinesiske Xian Zhang. At det faktisk er et tema, sier vel noe om hvor stor mannsdominansen fremdeles er i dette yrket. Vel, feminisme til side, Zhang leverte en frisk og energisk versjon av Enigma-variasjonene. Skuffende ordinær, med tanke på at hun tross alt er både kvinne og ikke-europeer. I det klassiske musikkmiljøet seirer konformiteten på tvers av både kjønn og landegrenser, men la gå. Publikum i den halvtomme salen i Oslo Konserthus virket begeistret, og fremføringen var flott.

onsdag 7. mars 2012

Ubuggelig Bach

Konsert:
Tirsdag 6/3 2012
Universitetets Aula

Det Norske Kammerorkester v/Terje Tønnesen
Bugge Wesseltoft, piano
Aslak Hartberg, kontrabass
Andreas Bye, slagverk

L. Janacek: Strykekvartett nr. 2 «Intime brev»
Utdrag fra Bugge Wesseltofts plate «Songs»
J.S. Bach/Tønnesen/Wesseltoft: Fra «Goldbergvariasjoner»


Blasfemi?
Når klassisk og jazz møtes, utfordres ikke bare to forskjellige sjangres unike egenart. Det reises også noen grunnleggende spørsmål om hva musikk er og bør være.

Hva kan jazzen tilføre Bach? Ingenting, vil mange si. For mange er Johann Sebastian Bachs musikk fullendt, ikonisk og sakral. For dem blir enhver tukling med dette musikalske sakramentet nærmest for skjødesløs blasfemi å regne. Bach trenger ikke trommesett eller ståbass, vil de si. Bach er best uten elektrisitet. Bøy ditt hode for mesterens skaperverk!

Motstanderne mener imidlertid at en slik konservativ posisjon gjør musikken støvete og død, og hilser nyskapningen velkommen. Å sette gammel musikk inn i en ny sammenheng gjør den levende, aktuell og spennende, er deres tese. Det er klart Bugge skal få spille Bach, hamrer de på kirkeveggen. Bach svinger. Hva er vel da bedre enn å blande Bach med jazz? Revolusjon! Eller vent… reformasjon!

To verdener
Konserten i Universitetets Aula i går kveld skulle kaste nytt lys over diskusjonen, for hva skjer når Terje Tønnesen arrangerer Bachs Goldbergvariasjoner for strykeorkester og attpåtil får med seg Bugge Wesseltoft og hans jazztrio på fremføringen?

I første del av konserten fikk publikum oppleve den store avstanden mellom sjangrene og mellom de to ensemblene. Det Norske Kammerorkester spilte Leos Janaceks andre strykekvartett, med undertittelen «Intime brev», i Tønnesens arrangement for strykeorkester. Fyrrig, elegant og stilsikkert, men til tider litt stivt. Deretter fikk Bugge Wesseltoft og venner boltre seg med et utdrag fra Bugges plate «Songs». Lekende og tiltalende, men kanskje noe ensformig. Diskrepansen i uttrykk, stil og formidling virket uforsonlig stor.

Bugges Bach
I andre del av konserten var meningen tilsynelatende at disse to musikalske verdenene skulle smelte sammen i fremføringen av Goldbergvariasjonene. Det var ikke spesielt vellykket. I enkelte partier fikk Bach riktignok en svingende hånd fra slagverker Andreas Bye, men stort sett betraktet de to strålende ensemblene hverandre fra god avstand.

Det åpnet med at Bugge spilte en av musikkhistoriens minst gripende versjoner av arien. Blant annet hadde han, av en eller annen grunn, tatt vekk all ornamentikk. Utsmykning, ja, men i denne musikalske perlen er ornamentikken det som glitrer. Uten den er arien bare enda en hard og uformelig gråstein. Forenkling kan være fruktbart, men i denne sammenhengen ble det fargeløst og intetsigende.

Statisk samspill
Det mest beklagelige ved konserten var likevel at overføringen av sterke egenskaper på tvers av sjangrene og ensemblene uteble. Jazzen kjennetegnes ofte av et unikt, notefritt, lyttende og levende samspill, som mange klassiske ensembler med fordel kunne lære mye av. Det Norske Kammerorkester lot seg imidlertid i liten grad påvirke av jazztrioen. De satt der med sine noter og spilte som de alltid har gjort. Høy kvalitet i alle ledd, godt samspill og eksellent intonasjon og presisjon, men notebasert og forutsigbart.

Istedenfor at det dynamiske i jazztrioens samspill ble overført til orkesteret, ble resultatet nærmest det motsatte. Jazzmusikernes spill ble stivt og låst da de måtte nistirre i noter de ikke er vant til å bruke.

Blasfemi?
Selv om blandingen opplevdes som problematisk ved flere anledninger i går, kan koblingen mellom klassisk og jazz likevel ha et potensiale. De to sjangrene har mye å lære av hverandre og kan utvikle sin egen egenart ved å lytte og spille mer sammen. Bach var likevel neppe det beste utgangspunktet for en slik fusjon.

Blasfemisk? På ingen måte. Men tilførte jazzen Bachs musikk noe nytt? Egentlig ikke. Med fare for å bli stemplet som konservativ… Denne fantastiske musikken lever i beste velgående når den står på egne ben. Nyskapning er kun velkomment om det kan tilføre en ny dimensjon, noe som for øvrig er en forutsetning for at det skal oppfattes som nyskapning overhodet. Bugges og Tønnesens Bachjazz tilførte Goldbergvariasjonene lite.