fredag 29. oktober 2010

Stor Schubert, blek Britten

Konsert:
Torsdag 28/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Daniel Müller-Schott, cello

B. Britten: Symfoni for cello og orkester
F. Schubert: Symfoni nr. 9 ”Store C-dur”


Daniel Müller-Schott er, tross sin unge alder, en stor cellist. Da er det synd at hans opptreden i Oslo ikke ble så vellykket mange hadde håpet. Fremføringen av Brittens symfoni (!) for cello og orkester var rett og slett flat og litt kjedelig. Når det er sagt så var ikke det hovedsakelig solistens feil. Akustikken i Oslo Konserthus har fått mye berettiget kritikk, og desidert dårligst fungerer den når det er snakk om musikk for et soloinstrument (eller stemme) og orkester. Riktignok befant mitt sete seg i en viss avstand fra solisten, noe som kan være med på å forklare at lydbildet nærmest var blottet for detaljer i solistens spill, men det er jo ikke meningen at man skal måtte sitte så nære solisten at man kan lukte harpiks for å få noe ut av en solokonsert i et konserthus. Alt kan imidlertid ikke skyldes på akustikken. Åpningen virket usikker av så vel solist og dirigent som orkester. Teknisk tok det seg opp etter hvert, men under hele fremføringen satt jeg med følelsen av at orkesteret måtte holde igjen for at solisten i det hele tatt skulle høres. Det manglet nerve og intensitet. Dessuten falt noe av ideen med cellosymfonien¸ nemlig en tett og mer likeverdig interaksjon mellom solist og orkester, bort. Selv om verk, solist og orkester har stort potensial var fremføringen i Oslo Konserthus torsdag kveld dessverre langt fra stor.

Etter pause var imidlertid både musikken og formidlingen preget av storhet da Jukka Pekka Saraste og Oslo Filharmonien hadde funnet frem Franz Schuberts 9. symfoni, den såkalte ”Store C-dur.” (1829) Det er mange som har latt seg begeistre av denne musikken, deriblant Schuberts komponistkollega Robert Schumann. Han priset verket for dets ”himmelske lengde,” (ca. 55 minutter) og la oppglødd ut om den ”forfriskende følelse av overstrømmende rikdom.” I dag har symfonien plass som et av de første verkene, ved siden av Beethovens sene komposisjoner, som kan sies å representere romantikken i musikkhistorien. ”Store C-dur” passer derfor som beskrivelse, ikke bare for å skille mellom Schuberts to C-dur symfonier, men også fordi musikken kan sies å inneha en slags romantisk storhet i form, innhold og uttrykk. Noe av utfordringen når man fremfører musikken er, slik jeg ser det, å inkorporere en passende dose romantisk storhet uten at det går på bekostning av et lett og sprudlende uttrykk. Det var nettopp denne kombinasjonen av livskraft og tyngde, av klassisk letthet og romantisk ekspressivitet, som gjorde Filharmoniens fremføring av verket så stor denne høstkvelden.

Den fyldige, varme klangen i åpningens hornsolo satte standarden, og resten av orkesteret fulgte opp med strålende soloprestasjoner og solid samspill. Spesielt bør førsteoboisten nevnes for den fine obosoloen i andresatsen. Dessuten ønsker jeg å løfte frem treblåserne som, både som solister og som gruppe, spilte opp mot sitt aller beste denne kvelden. Samtlige orkestermusikere leverte på et usedvanlig høyt teknisk nivå i Schubertsymfonien, og også dirigent Saraste virket å føle seg langt mer hjemme i Schubert enn i Britten. Han ledet orkesteret med myndig hånd, men lot likevel musikken danse og melodiene synge både i stryk og blås. Med presise og energiske bevegelser løftet han musikken ut av orkesteret og til publikum. Da Britten ble fargeløs og blek ble Schubert fremført dynamisk og, for å sitere Schumann, ”med liv i hver åre.” En stor fremføring av en stor symfoni.

mandag 25. oktober 2010

Knallbra Kvinnekor i Kanonhallen

Konsert:
Søndag 24/10 2010
Kanonhallen, Løren, Oslo

Kvindelige Studenters Sangforening v/ Marit Tøndel Bodsberg
Ingeborg Dalheim, sopran
Ingeborg Schübeler Gillebo, alt
Sammensatt orkester (kun kvinner!)

A. Vivaldi: Gloria
M. Ødegaard: Møte med Bjørnson (urfremføring)
H. Ødegaard: Valg, Det første møte, Olav Trygvason
og en rekke andre a cappella verk fra korets repertoar


Det var virkelig damenes aften da Kvindelige Studenters Sangforening (KSS) inviterte til jubileumskonsert i Kanonhallen søndag kveld. Kvinnelige korister, kvinnelige solister, kvinnelig dirigent og kvinnelige orkestermusikere, var alle samlet for å feire at verdens eldste akademiske kvinnekor fyller 115 år i år. For anledningen var Antonio Vivaldis jublende Gloria satt på programmet, kanskje i sin mest autentiske versjon. Mye tyder nemlig på at verket ble skrevet for, og fremført av, foreldreløse jenter på Ospedale della Pietà i Venezia i 1715.

Før Gloria runget ut i Kanonhallen presenterte imidlertid koret et variert utvalg av sitt rike a cappella repertoar, et repertoar som spenner fra folkemusikk til viser og fra nasjonalromantikk til norsk samtidsmusikk. Konserten begynte med at korkvinnene kom vandrende fra alle kriker og kroker av Kanonhallen trallende på en ”Bruremarsj frå Vågå,” før de slo seg til ro med Karin Rehnqvists flotte arrangement av den vakre svenske folketonen ”I himmelen.” Men så kom sjokket.

”B!!!” Kvindene nærmest roper ut en B etterfulgt av et ”jjjjøøøøøørrrrnnnnnssssoooonnnn” fordelt på ulike stemmer og med slående effekter. Fra å være ”I himmelen” ble publikum revet godt ned på jorden og rett inn i et møte mellom Bjørnstjerne Bjørnson (en annen jubilant) og hans oppdiktede kvinner, sett gjennom Martin Ødegaards samtidsmusikkbriller. Verket ”Møte med Bjørnson” fikk sin urfremførelse denne kvelden. Komponisten kaller selv stykket fragmentarisk, og det var det også. Fullt av effekter, toneclustere og løsrevne melodiske linjer, i et fritonalt tonespråk var det preget av en collageaktig struktur. Til tross for spennende og til dels nyskapende koreffekter i Martin Ødegaards musikk var det likevel tre verk av hans far, Henrik Ødegaard, også de med tekster av Bjørnson, som fremstod som høydepunktet blant den nyeste musikken på konsertprogrammet i Kanonhallen. Også Henrik Ødegaards musikk var preget av effekter, men med noe mer vekt på sømløse overganger, melodiske linjer og helhet i stykket gjorde de større inntrykk, i alle fall på denne lytteren. Disse verkene er nesten like ferske som Martin Ødegaards, og ble urfremført av KSS i mai i år. Mellom innslagene med norsk samtidsmusikk ble publikum servert den ene perlen etter den andre. Særlig vakker var korets fremføring av Halfdan Kierulfs lengsel ”Over de høje Fjelde” og Knut Nystedts hviskende ”Shells.”

Det er bare å ta av seg hatten for disse Kvindene. En ting er at de mestrer komplekse teksturer og strukturer i samtidsmusikken og at de synger presist og klokkerent, men hvordan kan en unison melodilinje eller en melodi i et helt enkelt arrangement låte så vakkert som det gjorde da KSS fremførte ”Bruremarsj frå Vågå,” ”I himmelen” og ”Har du visor min vän?” Nydelig! I Gloria gnistret jentene til, og med driv, presisjon og energi ble det en frisk fremføring av et velkjent verk i en ukjent drakt. Den upåklagelige intonasjonen i koret ble heller ikke påvirket av at det i enkelte partier ikke var helt rent i alle orkesterstemmene. Til slutt må også solistene nevnes spesielt for sine fremragende prestasjoner i Gloria. Sopran Ingeborg Dalheim viste nok en gang at hun er blant de aller beste sangsolistene vi har i Norge. Denne kvelden handlet likevel mest om jubilantene i Kvindelige Studenters Sangforening som ga seg selv den beste jubileumspresangen et kor kan få: En kanonbra konsert!

lørdag 23. oktober 2010

De små er krigens største ofre

Konsert:
Fredag 22/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Juanjo Mena
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Domkirkes Guttekor
Trefoldighet Jentekor
Ricarda Merbeth, sopran
Augustin Prunell-Friend, tenor
Thomas Mohr, baryton

B. Britten: War Requiem


Rystet av andre verdenskrigs grusomheter skrev Benjamin Britten sitt gripende krigsrequiem i 1962, for nærmere 50 år siden. Likevel er det vanskelig å finne en mer aktuell tematikk. Brittens verk verken glorifiserer soldaten eller rettferdiggjør krigshandlinger, men viser snarere krigens sanne ansikt: grusomheten, redselen og håpløsheten. Krigføringen har forandret seg siden 1945, men utfallet av krig er alltid det samme: Krig tar menneskeliv.

I ”War Requiem” har Britten satt den latinske teksten til messen for de døde sjeler sammen med dikt av den engelske poeten Wilfred Owen, som for øvrig mistet livet i første verdenskrig. Det store koret, barnekoret og sopransolisten fremfører messeteksten, mens Owens dikt er lagt i de to mannlige solostemmene. Orkesteret er delt opp slik at et kammerorkester akkompagnerer de mannlige sangerne, det store symfoniorkesteret akkompagnerer koret og sopransolisten, og barnekoret i all hovedsak kun ledsages av et lite orgel. Kontrastene i klang og uttrykk er forbløffende og den dramatiske effekten slående.

Det tynt orkestrerte, kammermusikalske akkompagnementet til mannsolistene gir, etter min mening, et svært heldig musikalsk resultat. Når tenoren og barytonen slipper å brøle slipper publikum å høre den ufordragelige, store vibratoen enkelte solister føler seg nødt til å anvende, særlig i dramatisk vokalmusikk. Med kammerorkester som bakgrunn kan imidlertid solistene synge lett og ha fokus på klanglige nyanser og tekstformidling. Selv i den knusktørre akustikken i Oslo Konserthus, som vel strengt tatt egentlig ikke egner seg som lokale for fremføring av et slikt verk, ga denne sammensetningen vakker klang og et fint uttrykk. Både tenor Prunell-Friend og baryton Mohr skal ha skryt for flotte sangprestasjoner og variert klangbehandling. Også sopransolisten, Ricarda Merbeth, viste stor stemmeprakt, men led fra tid til annen av å måtte kjempe i overkant mye med et stort orkester og dårlig akustikk. Når det er sagt var hennes tolkning og fremførelse av ”Lacrimosa,” tåresatsen, aldeles nydelig. Akkompagnert av korets korte toner var Merbeths melodilinje både ekspressiv og inderlig uten å bli overdramatisk. Et rørende øyeblikk.

Til tross for solide solistprestasjoner var det likevel korene og orkesteret som imponerte aller mest i konserthuset denne fredagskvelden. Mye av æren for presisjonen, balansen og samspillet skal nok dirigent Juanjo Mena ha. Han hadde full kontroll på det store apparatet av musikere og evnet samtidig både å forme frasene og skape god musikk. Orkestrene, både det store hovedorkesteret og det mindre kammerorkesteret, viste dessuten et spesielt høyt teknisk nivå i kveld. Det samme kan også sies om Oslo Filharmoniske kor som tydeligvis nyter godt av dirigent Øystein Fevangs ledelse og har løftet seg flere hakk de siste årene. Fredag var de en av hovedårsakene til at konserten var så vellykket og ble møtt med stående ovasjoner fra et begeistret og betatt publikum.

Det som stakk aller dypest var likevel barnekoret. Når fiendene og alle krefter til slutt møtes i en innstendig bønn om å ”Let us sleep now” avbryter barna med sitt tritonusmotiv initiert av klokkeklang. Er frelsen likevel uoppnåelig, selv om barna ber herren om evig hvile og lys? Plassert lengst bak i konserthuset er det som om de, fra det fjerne og med ”djevelens intervall,” minner oss om krigshelvetet selv i den siste time, når alt er borte og alt vi ber om er den evige søvn. De skjøre barnestemmene gjør vondt og risper dypt i sjelen. De små er krigens største ofre, og det står klart for enhver at visse av krigens sår aldri kan leges. Når det store koret i det avsluttende ”amen” bringer det hele til hvile på en himmelsk F-durakkord finnes kanskje et glimt av håp, men de døde barna er det ingen som vekker. Etter siste akkord senket ettertenksomhetens stillhet seg i konserthuset før applausen endelig brøt ut. Jeg vil avslutte med noen ord til ettertanke, av Wilfred Owen: ”All a poet can do today is warn.”

tirsdag 19. oktober 2010

Groggy Grieg, men Mirakuløs Mandarin!

Konsert:
Torsdag 14/10 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Eyvind Aadland

E. Grieg: Peer Gynt suite nr. 1 og 2
W.A. Mozart: Symfoni nr. 34
B. Bartok: Den Mirakuløse Mandarin, suite.


Det er et komisk sammentreff at nettopp ”Den Mirakuløse Mandarin,” Bartoks orkestersuite basert på musikken til balletten med samme navn, stod på programmet for Oslo Filharmoniens konsert denne uken. Som de fleste har fått med seg utløste tildelingen av Nobels Fredspris til demokratiforkjemper Liu Xiaobo ganske ufredelige reaksjoner fra de røde mandarinene i Beijing. Ja, selv ikke grand prix – stjerne Alexander Rybak er velkommen i ”Midtens rike” med det aller første, og han er vel en av dem som synes at mandarinene ikke er på sitt mest mirakuløse for tiden. Uansett, og heldigvis, har Bartoks mirakuløse mandarin lite eller ingenting verken med Alfred Nobel, kommuniststyret i Kina eller Alexander Rybak å gjøre, og jeg tror de fleste i salen klarte å nyte musikken uten altfor stor politisk skyldfølelse.

Vel, nyte og nyte. Dette er ikke musikk for sarte sjeler. I introduksjonen til konserten beskrev musikkforsker Elef Nesheim stykket som et av de råeste som ble komponert på første halvdel av 1900-tallet. Trombonene buldrer, slagverket hamrer og strykerne spiller en musikalsk virvelvind basert på forstørrede oktaver. Balletten handler om en gjeng med tyver som robber forbipasserende. En kvinne danser forførerisk i vinduet for å lokke til seg ofre. Etter et par fattiglus lykkes det tyvene å få fatt i en rik kinesisk mann, en mandarin. De lokker ham til seg, robber ham og mishandler ham. Alt preller imidlertid av på mandarinen som har blitt bergtatt av den dansende kvinneskikkelsen. Han jager henne, akkompagnert av et fantastisk fugert parti i Bartoks musikk, og selv om tyvene skader ham og t.o.m. prøver å henge ham merker han ingenting. Når kvinnen til slutt gir etter og kaster seg i armene hans faller han død om. Orkestersuiten slutter imidlertid før den fatale ballettslutten og ender med den fugerte jakten.

I konserthuset torsdag var det dette vulgære verket som gjorde mest inntrykk. Først bør klarinettisten nevnes spesielt for sin betagende soloprestasjon i rollen som den forføreriske kvinnen. Når det er sagt så var hele Oslo Filharmonien virkelig på hugget, og Eyvind Aadland, kveldens dirigent, hoppet og fektet som om han selv skulle vært forfulgt av en hel hær av mandariner. Hans presise og energiske stil stod godt til denne rytmisk aksentuerte musikken. Samspillet var suverent og det var tydelig at dirigent og orkester var godt forberedt. Det samme kan, riktignok av naturlige årsaker, dessverre ikke sies om fremføringen av konsertens åpningsverk, Peer Gynt suite nr. 1 og 2 av Edvard Grieg.

Opprinnelig var nemlig Eyvind Alnæs’ klaverkonsert satt opp på programmet til denne konserten, men dessverre måtte solist Håvard Gimse melde forfall i siste liten på grunn av sykdom. Reserveløsningen var altså Griegs velkjente orkestermusikk til Ibsens skuespill. Fremføringen var ikke dårlig, Oslo Filharmonien består jo av profesjonelle og fremragende musikere, men et par uheldige blåserinnsatser, og enkelte samspillproblemer ga et likevel et noe lurvete helhetsinntrykk. Da hjalp det ikke at slutten av ”Mor Aases død” nærmet seg det magiske eller at ”Dovregubbens Hall” var spekket med sprekkeferdig trollskap. Flere satser manglet nerve og intensitet. Grieg ble grå, eller kanskje mer presist: Grieg ble litt groggy. Opplevelsen av disse sviskene ble altså aldri den helt store denne gang.

Mellom Grieg og Bartok var Mozarts 34. symfoni plassert. Her rettet orkesteret og dirigent Aadland opp mye av inntrykket etter Grieg. Kanskje man kan innvende at Aadland tok litt stor plass. Han viftet og hoppet omtrent like energisk når Mozarts C-dur musikk danset elegant av gårde som når trombonene vrenger ut voldsomme akkorder i Bartok, men Mozartfremføringen var likevel svært god. Første- og sistesats var lett og energisk, slik Mozart låter best, andre- og tredjesats kanskje litt flate, men med god klang og fin musisering. Likevel er det ingen tvil om hva som var kveldens høydepunkt. Kanskje er det å gå litt langt, men når det ligger så latent i tittelen er det fristende å si at fremføringen av Bartoks ballettsuite var mirakuløs i kveld.