lørdag 29. januar 2011

Minneverdig med mester Mørk

Konsert:
Onsdag 26/1 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Truls Mørk, cello

R. Schumann: Symfoni nr. 1 ”Vårsymfonien”
A. Dvořák: Cellokonsert


Det er fristende å si at onsdagens konsert i Oslo Konserthus på mange måter representerte et lys i mørke. I januarmørket ble publikum først minnet om lysere tider med Robert Schumanns ”Vårsymfoni,” før en stor cellist viste at det, etter to års sykdom, igjen er lys i Mørk(e).

Det er ikke mange klassiske musikere forunt å oppleve rungende applaus og jubeltilrop fra publikum før man har spilt en eneste tone. Da Truls Mørk entret scenen, for å gi sin første konsert i Norge på over to år, var mottakelsen så hjertelig og full av glede at jeg ikke kan huske å ha opplevd maken i Oslo Konserthus. Ovasjonene varte i flere minutter før Mørk fikk stillhet nok til å stemme strengene og spenne buen. En cellokonsert av Antonin Dvořák senere var det ingen tvil: Cellomesteren er tilbake!

Truls Mørk overbeviste fra første til siste tone. Varmen i klangen, artikulasjonen, teknikken og musikaliteten i Mørks cellospill er rett og slett enestående. Publikum var begeistret og spratt entusiastiske opp av setene umiddelbart etter at siste klang hadde tonet ut. Mørk ble for øvrig overrakt Sibeliusprisen 2010 for å ha fremmet forholdet mellom norsk og finsk kultur. Han svarte med ekstranummeret ”Stille skoger,” riktig nok av den tsjekkiske komponisten Dvořák, men, som Mørk selv påpekte, med en tittel som passer like godt til finske forhold.

På dirigentpodiet i Oslo Konserthus onsdag stod internasjonalt anerkjente Eivind Gullberg Jensen. Med stor glød ledet han orkesteret gjennom Robert Schumanns lyse ”Vårsymfoni.” Orkesteret svarte godt, og selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent var fremføringen frisk og velklingende. Denne kvelden handlet likevel aldri om Schumann, men om Truls Mørk og Dvořáks lidenskapelige cellokonsert.

Filharmonien har spilt inn dette verket med nettopp Truls Mørk, og det hørtes at musikerne var godt kjent med både musikken og solisten. Perfekt balansert mot Mørks cello og skjerpet i alle ledd gjorde orkesteret sitt for at det ble en minneverdig festaften i Konserthuset. I cellokonserten viste også Gullberg Jensen, gjennom sin gode kjemi med solisten og dynamiske kommunikasjon med orkesteret, at hans navn bør være høyt på listen over aktuelle kandidater til den nye sjefsdirigentjobben i Oslo Filharmonien etter Saraste. Med Truls Mørk tilbake og Eivind Gullberg Jensen på full fart fremover ser fremtiden ytterst lys ut for norsk musikkliv.

mandag 24. januar 2011

Graffiti og brede penselstrøk

Konsert:
Torsdag 20/1 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Det Norske Solistkor

M. Lindberg: Graffiti
A. Bruckner: Symfoni nr. 7


Trodde du graffiti var et nytt fenomen? Da må du tro om igjen. Magnus Lindbergs ”Graffiti” er nemlig ikke spraymalte budskap hentet fra moderne T-banestasjoner, men 2000 år gamle inskripsjoner på veggene i den historiske byen Pompeii. Graffitien fra den askebegravede byen spenner fra grove fornærmelser til vakre kjærlighetserklæringer, fra ussel grammatikk til blomstrende poesi. Morsomst er kanskje utsagn som ”Gari Flos” (”Fiskesausenes konge”), men det er sannelig lett å trekke på smilebåndet av de mer vulgære ”Hic ego bis futui” og ”Myrtis bene fellas” også. Uten å avsløre betydningen kunne denne graffitien like gjerne vært funnet på offentlige toaletter i dag.

Den finske samtidskomponisten Magnus Lindberg har allerede risset navnet sitt inn i musikkhistorien med orkesterverker som ”Kraft,” ”Aura” og ”Feria.” Med ”Graffiti” (2009) har han nå også komponert et bredt anlagt verk for kor og orkester. Som flere av Lindbergs rene orkesterverker er også ”Graffiti” preget av store kontraster og voldsomme utbrudd sydd sammen til en symfonisk enhet. Enheten mellom kor og orkester ble faktisk også markert visuelt i Oslo Konserthus torsdag da koret var plassert midt i orkesteret. Akustisk sett fungerte dette bare middels. Det Norske Solistkor tok nok i, men flere ganger druknet både tekst og korklang i orkesterlyden. Det er vanskelig å avgjøre om dette primært skyldes Lindbergs komposisjon, akustikken i Oslo Konserthus eller plasseringen av koret, men at teksten ble borte var i alle fall problematisk for opplevelsen. Når det er sagt var ”Graffiti” et klanglig, teksturalt og motivisk spennende verk. Lindberg kan utvilsomt sin orkestrering. Foruten balanseproblemene skal kor, orkester og dirigent ha ros for både teknisk utførelse og samspill i den nyskrevne komposisjonen.

Dessverre kan ikke alle instrumentgrupper få samme ros for fremførelsen av Anton Bruckners 7. symfoni etter pause. Intonasjonen i wagnertuba og til dels også horn var ved flere anledninger hårreisende dårlig. Musikerne virket usikre og nervøse og da de sure akkordene var fordelt utover hele verket ble dette rett og slett pinlig. Problemene ble spesielt merkbare fordi resten av orkesteret spilte usedvanlig bra, både sammen og som solister.

Det er flere likheter mellom Bruckner og Lindberg, kanskje særlig forkjærligheten for symfonisk grandeur, men der Lindberg elsker dramatiske kollisjoner og kontraster maler Bruckner med brede romantiske penselstrøk og bygger møysommelig opp til ethvert klimaks. Senromantisk symfoni viser seg gang på gang å være som skapt for Saraste og hans orkester. Men selv om Bruckner klang mektig, stort og samstemt i konserthuset var de nevnte problemene i horn og wagnertuba så påtagelige, særlig i solistiske og dynamisk svake partier, at det gode helhetsinntrykket fikk en stygg ripe i messingen.

lørdag 15. januar 2011

Grieg som Grieg, Chopin som sigøyner og pop som barokk – en ny platetrend?

CD-plater:
”Chasing the butterfly –
Recreating Grieg’s 1903 recordings and beyond…”
SIMAX Classics
Utgitt: November 2010

”Mazurka – Remaking Chopin”
LAWO Classics
Utgitt: Oktober 2010

”Love Songs Re-spelled”
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010


(teksten er også publisert på Ballade under tittelen "Gamle sanger om igjen." Se http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011011412121023704280)

Mange av de beste ideene til plateutgivelser oppstår når noen, i stedet for å henge seg opp i hvordan musikken skal fremføres, er nysgjerrig på hvordan den kan fremføres. Kan man spille Griegs musikk akkurat slik Grieg selv fremførte den? Hvordan kan Chopins musikk klinge? Kan man kombinere barokkarier med nyskrevne poplåter? I løpet av de tre siste månedene av 2010 fikk publikum presentert tre CD-plater, ”Chasing the butterfly,” ”Mazurka – Remaking Chopin” og ”Love Songs Re-spelled,” som alle er sprunget ut av kreative ideer om fremføringspraktiske muligheter. Recreating, remaking og respelled: Det handler om å presentere noe gammelt på en ny måte.

Grieg som Grieg
På ”Chasing the butterfly” er det Edvard Griegs pianospill opphavsmennene har vært på jakt etter. Pianisten Sigurd Slåttebrekk har, sammen med produsent Tony Harrison, tatt for seg de over hundre år gamle, sprakete voksrullene med Griegs innspillinger av egne verker. Målet har vært å imitere Griegs spillestil, ikke først og fremst for å kopiere, men for å lære av en fremragende pianist, bringe en forgangen utøvertradisjon frem i lyset og slik berike fremføringer av denne musikken i dag. Det mest iørefallende med Griegs spill er det hurtige og stadig vekslende tempoet. Få, om noen, av dagens utøvere tør å ta seg slike friheter. De gamle opptakene er uvurderlige, ikke bare som historisk dokument over Griegs tolkning av egne verker og over romantisk utøvertradisjon, men også som inspirasjonskilde. Unge musikere kan oppdage helt nye måter å tenke og spille på ved å lytte til den gamle mesteren.

Slåttebrekk og Harrison har lyktes usedvanlig godt. Ikke bare har de klart å skape nye innspillinger som er så godt som identiske med opptakene på de knitrende rullene, men de har også overført den tilegnede kunnskapen til verker Grieg aldri rakk å spille inn, som ”Ballade i g-moll.” At platen dessuten er spilt inn på Griegs eget piano på Troldhaugen gir den ytterligere en historisk og estetisk dimensjon. Nærmere komponisten og pianisten Grieg er det neppe mulig å komme. Bakgrunnsstøyen fra de gamle voksrullene er erstattet med utsøkt lydkvalitet uten at det historiske suset er gått tapt av den grunn. Like viktig er det at det virkelig svinger av disse innspillingene. Ved å ty til Griegs eget spill har Slåttebrekk tilført interpretasjonene av denne musikken noe helt nytt. Dette er et unikt prosjekt innen historisk orientert oppføringspraksis.

Chopin som sigøyner
På ”Mazurka – Remaking Chopin” får musikken til en annen stor romantisk pianist, Frédéric Chopin, langt tøffere behandling. Samtidskomponist Nils Henrik Asheim har ikke ønsket å gjenskape Chopins musikk slik den opprinnelig hørtes ut. Tvert i mot. Han har fått med seg Gjertruds sigøynerorkester i kreative og radikale nytolkninger av den polske komponistens eiendommelige masurkaer. Riktignok kan Chopins melodier og klanger anes i det ferdige produktet, men først og fremst viser Asheim hvordan denne musikken kan inspirere til å skape noe nytt. Det er en lang vei fra de pene pikenes søtladne pianospill i 1800-tallssalonger til sigøynerorkesterets upolerte klang, instrumentale effekter, frekke glissandi og improvisatoriske spillestil. Klarinetten hyler, fiolinen hveser og trekkspillbelgen puster og peser mens det klimpres og rasles på strenger og tangenter. Og bak alt dette ligger altså fremdeles de stiliserte polske dansene til Frédéric Chopin. Det er forbløffende hva denne musikken har gitt opphav til. Der Slåttebrekk i sitt Grieg-prosjekt nærmer seg det man, med et betent uttrykk, kan kalle det autentiske, tøyer Asheim grensene for hvilke og hvor store friheter man kan ta seg i forhold til det klassiske repertoaret. Forfriskende og modig.

Pop som barokk
Også sopranen Elisabeth Holmertz og barokkgitaristen Fredrik Bock forener det gamle og det nye. På ”Love Songs Re-spelled” er et knippe sanger av den italienske 1600-tallskomponisten Barbara Strozzi satt sammen med tre poplåter av Susanna Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun, samt popklassikeren ”Hallelujah” av Leonard Cohen. Hensikten har vært å vise likheten mellom barokkens solosanger og den moderne populærmusikkens sanger-låtskrivertradisjon. Sjangrene har åpenbare fellestrekk i tekstur (melodi med akkompagnement) og tekstgrunnlag. Hvorvidt prosjektet er vellykket kan likevel diskuteres. Låter ikke Ane Bruns musikk tross alt best når den fremføres av Ane Brun? Mange vil nok i alle fall hevde at de briljante barokkmusikerne Holmertz og Bock låter best når de fremfører musikk av Strozzi. Sjangeroverskridelser er ofte kjærkomne, men det blir en vurdering fra gang til gang om nettopp dette er en kombinasjon som beriker musikken eller ikke.

En ny platetrend?
Det er en tendens i det klassiske platemarkedet til å prøve ut nye måter å formidle det kunstmusikalske repertoaret på. Tiden vil vise hvilke kreative ideer som setter an tonen for platesalget fremover og hvilke som faller gjennom. Disse tre CD-platene har vist at det kan være fruktbart å spørre seg hvordan musikken kan fremføres og ikke låse seg fast i hvordan den ”skal” spilles. Grieg som Grieg låter herlig duggfriskt, og Chopin gjør seg overraskende godt som sigøyner. Derimot har jeg min tvil om pop og barokk kommer til å innlede noe varig forhold med det aller første.