fredag 9. desember 2011

Lettvekterhelter

Konsert:
Torsdag 8/12 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Fabio Luisi
Jan Vogler, cello

R. Strauss: Don Quixote
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 3 «Eroica»


For mange er Ludwig van Beethoven en av musikkhistoriens store, revolusjonære helter. Kanskje nettopp derfor tillegges hans heltesymfoni «Eroica» ofte en kolossal tyngde og sprengkraft. I Fabio Luisis hender, derimot, ble Beethovens helt en elegant, dansende lettvekter. Hvordan passer det musikken?

Luisis letthet
Takk og lov for at ikke alle tolkninger av Beethovens symfonier er like! Hva ville vel ikke vært kjedeligere enn det? At Luisi velger å gjøre Beethoven på sin måte er selvsagt bare velkomment, og så blir det opp til oss tilhørere å avgjøre om det faller i smak eller ikke. Luisis stil er gjennomsiktig: I august dirigerte han Bruckners åttende med dette orkesteret, og både den gangen og nå ga han musikken en overraskende letthet.

I «Eroica» valgte Luisi raske og jevne tempi, korte åttendedeler og dynamisk måtehold. Slik fikk han frem den dansende karakteren i Beethovens rytmer og temaer. Tolkningen var frisk, men savnet av den Beethovenske tyngden og det store dramaet i musikken ble merkbart. Faren med en slik elegant og lettbent tolkning er at verket kan fremstå som overfladisk og trivielt. Mest kritisk var det i andresatsens berømte sørgemarsj som, etter mitt skjønn, ble både for rask og for lett, på grensen til intetsigende.

Musikalske helter
Luisis letthet preget også fremføringen av Richard Strauss’ tonedikt «Don Quixote», og selv om denne Don-en ikke er en virkelig helt og kanskje heller ikke fortjener verken dybde eller musikalsk heroisme, savnet fremføringen drama og høydepunkter. Luisi fremhevet enkelte klanglige og motiviske detaljer på en forførende måte, men spente Strauss’ senromantiske buer noe for lavt etter min smak.

Der Don Quixote og til dels også Fabio Luisi forble lettvekterhelter i Oslo Konserthus, var det flere virkelige helter blant musikerne på scenen. Den tyske cellisten Jan Vogler, som for øvrig ligner litt på Jan Eggum i utseende, behersket solorollen i Strauss-diktet strålende. Også bratsjen har lange solopartier, og orkesterets egen solobratsjist Catherine Bullock leverte også hun en heltemodig og solid innsats. Sammen med orkestermusikerne, som igjen presterte på toppnivå, kan Jan og Catherine ri inn i solnedgangen som kveldens desidert tøffeste helter.

fredag 25. november 2011

Petrenko på prøve

(Denne teksten er også publisert på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011112414583385547264)

I 2013 tar russiske Vassily Petrenko over jobben som sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien etter Jukka-Pekka Saraste. Den talentfulle maestroen har gjort stor karriere i Liverpool, og denne uken gjestet han Oslo. Ballades anmelder fulgte Petrenko på prøve, bak notene og på konsert i Oslo Konserthus.

Petrenko på prøve
Vassily Petrenko har uttalt at han kommer fra en skole der sølv er nederlag og at han ønsker å få ut orkesterets fulle potensiale. Allerede under onsdagens orkesterprøve kunne man ane at denne mannen mener alvor. Petrenko var ekstremt nøye og presis i måten han jobbet med orkesteret på, og fokuset var like sterkt om komponisten het Rolf Wallin eller Sibelius. Dirigentens meninger ble formidlet til musikerne med tydelig taktering og klare beskjeder, men i en vennlig tone og med glimt i øyet.

Bak notene
På introduksjonsseansen «Bak notene» før Filharmoniens konserter er det vanligvis en håndfull skuelystne. I går, da Petrenko var på plass, var antallet mangedoblet. Det skyldtes nok ikke bare nyhetens interesse, men også at dirigenten har et naturlig publikumstekke. Han er ung og utadvendt, har et sympatisk og avslappet vesen og masse humor. «Jo, jeg er kjent i Liverpool, men ikke like kjent som John, Paul, George og Ringo eller Steven Gerrard», sa han til humring fra salen. Bak notene lovet Petrenko både CD-innspillinger, turneer og et variert repertoar når han tar over. «Det blir ikke bare russisk musikk», forsikret han.

Festkonsert
Russisk ble det imidlertid da Petrenko hadde med seg Tsjaikovskijs fjerde symfoni på torsdagens konsert i Oslo Konserthus. Og for en konsert det ble! Det var nok ikke bare TV-kameraene som gjorde at musikerne satt litt lenger frem på stolene, var skjerpet til fingerspissene og spilte strålende. For er det noe Petrenko sprer både til musikere og publikum, så er det energi, entusiasme og engasjement. Hans eksplosive vitalitet betyr imidlertid på ingen måte at det skorter på dybde i fortolkningen. Petrenko formet de lange linjene, de emosjonelt ekspressive oppbygningene og de klanglige finessene i Tsjaikovskij på en fremragende måte. Fremføringen ble møtt med stående ovasjoner, og Petrenko bladde frem ekstranumre av Rachmaninov og Tsjaikovskij.

Før Konserthuset fyltes av russisk romantikk, fikk publikum høre Jean Sibelius’ berømte fiolinkonsert med selveste Joshua Bell som solist. Han leverte en strålende og personlig fremføring med stort teknisk og musikalsk overskudd. Det var også gledelig at Rolf Wallins enestående «Act», også det fenomenalt fremført, ble spilt som åpningsnummer. Og skal vi tro Petrenko kan det bli mer ny, norsk musikk når han tar over. Hans ord fra «Bak notene» klinger i alle fall som musikk i denne anmelderens ører: «Hvis ikke vi spiller norsk samtidsmusikk, hvem gjør det da?»

Filharmonisk fremtid
Bare tiden vil vise om Oslo-Filharmonien har valgt rett sjefsdirigent. Petrenkos prøvetid i Oslo tyder i alle fall på at orkesteret får en entusiastisk, utadvendt og usedvanlig begavet dirigent med høye ambisjoner og stort publikumstekke. Det kan være akkurat det dette orkesteret og denne musikkformen trenger.

Konserten sendes på «Hovedscenen» på NRK 2 i desember.

mandag 7. november 2011

Ren nytelse i Operaen

Konsert:
Søndag 6/11 2011
Operaen

Det Norske Kammerorkester
Leif Ove Andsnes, piano

L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 1 og 3
W. A. Mozart: Ouverture til Idomeneo
D. Sjostakovitsj: Preludium og Scherzo for strykeoktett


Norsk verdensstjerne
Det var stor jubel i Operaens hovedsal da Norges største verdensstjerne innen klassisk musikk, Leif Ove Andsnes, fremførte to av Beethovens pianokonserter med Det Norske Kammerorkester. Det klages ofte over at tolkningene av de klassiske mesterverkene er for like, og Andsnes’ tolkning kan heller ikke karakteriseres som voldsomt sjokkerende. Likevel er det noe unikt ved denne mannens pianospill, en kvalitet av renhet, letthet og fullkommen balanse få andre pianister i verden kan vise til. Men hvordan harmonerer det egentlig med Beethovens lynne og revolusjonære sprengkraft?

Klaverets mestre
Andsnes er en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Hans teknikk behøver egentlig ikke annen omtale enn at den er fullkommen, og hver frase er så velbalansert og musikalsk at det er ren nytelse å lytte til. Hans klangbehandling er delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, og artikulasjonen er av en annen verden. Når Andsnes spiller raske løp i svake styrkegrader kan man ikke annet enn å måpe av beundring.

Ludwig van Beethoven var en av verdens ledende pianister i sin generasjon. Vi aner ikke hvordan han spilte. Vi aner ikke om teknikken hans var fullkommen eller om hver frase var så velbalansert og musikalsk at det var ren nytelse å lytte til. Vi aner ikke om klangbehandlingen hans var delikat, elegant og til tider oversanselig vakker, eller om artikulasjonen var av en annen verden. Vi aner heller ikke om publikum måpte. Og gjorde de det, var det neppe bare av beundring, men trolig også av sjokk. Vi vet ikke. Vi må gjette.

Tolkning med mening
Det handler egentlig ikke om historisk orientert oppføringspraksis. Den debatten spares herved til en annen anledning. Derimot handler det om hva som kunne vært annerledes i en strålende fremføring, ikke nødvendigvis bedre, men annerledes. Musikken er jo tross alt komponert av musikkhistoriens kanskje aller største dynamittgubbe. Så spørsmålet er betimelig: Kunne det gagnet fremføringen om Andsnes hadde spilt med enda større eksplosiv kraft og djevelsk råskap?

Jo, i enkelte partier kunne det gjort seg med et mer gnistrende temperament, a la Martha Argerich. Det er, av flere ulike grunner, vanskelig å sjokkere med Beethovens pianokonserter lenger, men et par snertne piskeslag eller musikalske raseriutbrudd kunne fått publikum til å måpe, ikke bare av beundring, men også av overraskelse. Det var ikke altfor mange store overraskelser i Andsnes’ Beethoven. Dette til tross, jeg har aldri hørt en bedre fremførelse av Beethovens første og tredje klaverkonsert. Nei, jeg ble ikke sjokkert, og jeg måpte mest av beundring, men når en pianist leverer en så teknisk perfekt og musikalsk, gjennomtenkt og helhetlig tolkning, kan man i grunnen ikke ønske mer. Å høre Andsnes spille Beethoven er ren nytelse.

Stilrent kammerorkester
Også Det Norske Kammerorkesters spill var til å nyte under gårsdagens konsert. Det dynamiske samspillet med hverandre og med solisten, den klokkeklare intonasjonen, presise presisjonen og stilrene musikalske helheten passet utsøkt med Andsnes’ tolkning. Som Andsnes, kunne imidlertid også orkesteret tatt ut enda mer på de dynamiske toppunktene. Det var kanskje særlig tydelig i førstesatsen av klaverkonsert nr. 1. Dessuten kunne de svakeste partiene med fordel vært enda svakere. Det hadde akustikken i Operaen tålt. Førstesatsen i konsert nr. 1 ble i beste fall måteholden og avbalansert, i verste fall dynamisk flat. Foruten dette ønsket om enda større dynamisk variasjon, var orkesterets spill upåklagelig. I tillegg til Beethoven-konsertene leverte de en solid Mozart-ouverture og en gnistrende Sjostakovitsj-oktett.

søndag 6. november 2011

På eventyr med KORK

Konsert:
Lørdag 5/11 2011
Universitetets Aula

Kringkastingsorkesteret v/Arvid Engegård
Juliet Jopling, bratsj

W.A. Mozart: Symfoni nr. 29
B. Bartok: Bratsjkonsert
N. Rimskij-Korsakov: Sheherazade


Musikalsk eventyr
Den persiske prinsessen, Sheherazade, skal tilbringe en natt med den onde og morderiske kong Shahryar. Kongen har får vane å ta livet av sine koner etter bryllupsnatten, fordi han ikke stoler på dem lenger. Sheherazade må fortelle eventyr på eventyr for at kongen ikke skal drepe henne, og hver natt passer hun på å stoppe midt i fortellingen. Kongen vil vite hvordan det ender, og utsetter henrettelsen igjen og igjen…

De fantastiske fortellingene fra «1001 natt» er bakteppet for Nikolaj Rimskij-Korsakovs mest kjente orkesterverk, «Sheherazade». Og musikken er eventyrlig den også. Rimskij-Korsakov var orkestreringens mester, og de orientalskkrydrede russiske tonene presenteres med en usedvanlig fargerik og variert klangpalett. Hvert instrument har idiomatiske stemmer. De er virtuose, men ligger godt i musikernes hender. Enda viktigere er Rimskij-Korsakovs sans for delikate klangkombinasjoner, og at han lar hvert enkelt instrument og hver instrumentgruppe få klinge ubesudlet av andre klanger.

Forbilledlig formidling
At musikken er sagnomsust er imidlertid ikke tilstrekkelig for at en konsertfremføring av «Sheherazade» skal bli vellykket. Det er også avgjørende at fortelleren av eventyret, orkesteret, fremfører det med innlevelse og kvalitet. En av Kringkastingsorkesterets forser, i forhold til mange andre ensembler i det klassiske musikkmiljøet, er nettopp dets egenskaper innen musikkformidling, både verbalt og musikalsk. Det begynner allerede i forhåndsomtalene på nettet og andre steder, og ender opp i selve konserten.

KORK har for vane å presentere musikken kort med en konferansier, og så også under gårsdagens konsert i Aulaen. Jeg er av den klare oppfatning at Jan Fredrik Heyerdahls fyndige introduksjoner til musikken ikke på noen måte virket forstyrrende for konserten, men at de tvert i mot beriket opplevelsen for mange. Det er ikke til å undres over at publikum på KORK’s konserter har en uvanlig lav gjennomsnittsalder til orkesterkonserter å være når innpakningen er så innbydende.

Enda viktigere er selvsagt den musikalske formidlingen, og også på dette punktet skårer KORK høyt. Musikerne smiler på scenen. Det er ikke en selvfølge i dette miljøet. De har en enestående kontakt med hverandre, med dirigent og med publikum. I går fikk de dessuten drahjelp av en over gjennomsnittet engasjert og entusiastisk dirigent i norske Arvid Engegård, som sprudlet av teknisk og musikalsk overskudd fra ende til annen.

Høyt musikalsk nivå
Det må også påpekes at det musikalske nivået i KORK for tiden er meget høyt. Under «Sheherazade» fikk publikum i Aulaen høre et vell av strålende soloer, særlig i treblåserne og i solofiolin. Intonasjonen var i all hovedsak god gjennom hele konserten, og med unntak av en ustø åpning av Mozart-symfonien var presisjonen på plass. Det spruter av KORK når de spiller musikk, og da er det mye lettere å se gjennom fingrene med litt, nærmest ubetydelig, småslaps i noen få messinginnsatser og en og annen småsur treblåserakkord. Alt i alt spilte orkesteret glitrende gjennom hele superlørdagen.

Glitrende kan også være en passende beskrivelse av konsertens bratsjsolist, Juliet Jopling. Med tekniske krumspring, variert klangbehandling og godt samspill med orkester og dirigent viste hun hvorfor Bartoks fascinerende bratsjkonsert gjerne kunne vært spilt enda oftere. Jopling passet for øvrig som hånd i hanske med kringkastingsorkesterets levende formidling. Også solisten bød på seg selv med mimikk, smil og kroppsspråk. Den strålende musikalske fremførelsen og den gode kontakten med publikum falt i smak, og bratsjisten ble møtt med jubel fra salen.

Snipp snapp snute…
Etter et to timer langt, sprudlende musikalsk eventyr i Universitetets Aula gikk publikum igjen hver til sitt. Sheherazade går til slutt tom for eventyr hun også, men da har Kongen forelsket seg i henne og blitt en klokere og bedre mann. Han sparer livet hennes og gjør henne til sin dronning. Jeg tror nok mange tilhørere har forelsket seg i KORK også, og skal den klassiske musikken overleve i fremtiden, bør nok flere i det klassiske musikkmiljøet lytte når dette orkesteret forteller musikalske eventyr.

fredag 28. oktober 2011

Moderne mesterverk

Konsert:
Torsdag 27/10 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Lawrence Renes
Arthur Kisenyi, skuespiller

D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 9
R. Wallin: Strange News


I introduksjonssamtalen «Bak notene» hevdet professor i musikkvitenskap Erling Gulbrandsen at Rolf Wallin nok må regnes som Norges fremste nålevende komponist. Mye tyder på at han har rett. Wallins musikk spilles verden over, og han har mestret det kunststykket å komponere musikk i et personlig og moderne tonespråk, men likevel fange interesse fra et bredt publikum. Under gårsdagens konsert ble denne antagelsen bare bekreftet. Det gripende multimediaverket «Strange news», som omhandler det hjerteskjærende fenomenet barnesoldater, er intet mindre enn et moderne mesterverk.

Før Wallin fikk slippe til i konserthuset var det imidlertid Sjostakovitsjs niende symfoni som stod på programmet. Mon tro om dirigent Lawrence Renes var stresset? Samtlige satser, med unntak av første, gikk i alle fall i et uvanlig høyt tempo, og det gikk ut over det musikalske. Den spøkelsesaktige andresatsen med sine klanglige og teksturale finesser ble tom og intetsigende. Det syntes nok publikum også, for maken til kollektivt hosteanfall etter en sats har jeg nesten ikke opplevd i Oslo Konserthus.

Fjerdesatsen gikk også for fort, og de vulgære messingstøtene ble ufarliggjort til det kjedsommelige. I det hele tatt virket det som Renes forsøkte å dekke over alt det absurde, sarkastiske og «sjostakovitsjske» i denne symfonien, og da er det ikke mye igjen. Heldigvis lot Renes være å dirigere den ekspressive fagottsoloen, som ble sterkt og personlig fremført av orkesterets førstefagottist. Til tross for at Renes’ heseblesende tempo tidvis gikk ut over artikulasjonen i orkesteret, leverte musikerne en heroisk innsats og mange virtuose soloprestasjoner. Alt i alt ble Sjostakovitsj-fremføringen likevel «strange», paradoksalt nok nettopp fordi Renes dekket over alt som er «strange».

Både orkester og dirigent kom imidlertid langt mer til sin rett i Wallins verk. Her viste Renes seg som en ypperlig leder med full kontroll over det musikalske. Orkesteret, anført av en sylskarp slagverkseksjon, viste militær presisjon og raffinert klangbehandling. Samspillet var like upåklagelig i de dundrende krigspartiene som i den sarte og håpefulle avslutningen av verket. En stor del av æren for at konserten satte så dype spor skal også den unge skuespilleren fra Uganda, Arthur Kisenyi, ha. Hans resitering av teksten, direkte i konsertsalen og projisert på filmlerretet innimellom de grusomme nyhetsreportasjene, var så intens og ektefølt at det virkelig rørte publikum.

I hverdagen serveres så mange «strange news» gjennom ulike medier at ethvert menneske er nødt til å holde emosjonell avstand for ikke å gå til grunne. Da er det sunt å oppleve verk som dette, å bli minnet om den grunnleggende menneskelige egenskapen empati.

fredag 21. oktober 2011

Symfonisk briljans

Konsert:
Torsdag 20/10 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/Jun Märkl

R. Strauss: Tod und Verklärung
F. Liszt: En Faust-symfoni


Franz Liszt er kjent for sitt lange, tynne hår og sine lange, flagrende fingre, for blendende pianoteknikk og prangende primadonnanykker, men klaverhistoriens største superstjerne var ikke bare briljant ved tangentene. Han var også en orkestreringens mester og virtuos. Når hans 200-årsjubileum nå feires over hele verden, er det derfor både gledelig og på sin plass at han også huskes som symfoniker. Oslo Filharmonien bidro til festivitasen med å fremføre et av Liszts best kjente orkesterverk, En Faust-symfoni, i et nesten fullsatt Oslo Konserthus torsdag.

Arven fra Hector Berlioz, og den franske orkestreringsstilen, er tydelig hos Liszt, og han hadde åpenbart både sans og sensibilitet for de ulike klangfargene i orkesteret. «En Faust-symfoni» er orkestrert på en måte som gjør at de ulike instrumentene og instrumentgruppene får klinge fritt, uten å drukne i en orkestral masse. Solistiske innslag, særlig i treblåserne og strykerne, avløses av smakfulle og velkalkulerte klangkombinasjoner, i et fargerikt, nyansert og variert fyrverkeri.

Dette musikalske fargespekteret kom fint frem i Filharmoniens fremføring torsdag. Blant de mange gode soloprestasjonene, er det spesielt verdt å nevne førsteoboistens følsomme klangbehandling samt en sjelden, men også sjeldent fint fremført, bratsjsolo. I tillegg imponerte treblåserne som gruppe, med sikker intonasjon og lyttende samspill. Noen av de lyse, velbalanserte treblåserakkordene var helt nydelige.

Da helheten var så vellykket, får vi heller bære over med at det tidvis var litt småsurt i enkelte av de kammermusikalske strykerpartiene og at det var sporadisk smågrums i horngruppen. Den tysk-japanske dirigenten Jun Märkl ledet orkesteret med stødig hånd og stort engasjement. Kunne han likevel tatt noe bedre tid i enkelte fraseavslutninger og overganger? I alle tilfeller ble fremføringen, både av Faust-symfonien og Strauss-stykket, en flott og givende musikkopplevelse.

I pausen på torsdagens konsert ble Arve Tellefsen overrakt Sibelius-prisen, bl.a. for sitt arbeid med å fremme finsk musikk generelt og Sibelius’ fiolinkonsert spesielt.

søndag 16. oktober 2011

Gigantomaniens pris

Konsert:
Torsdag 13/10 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Kenneth Tarver, tenor
Oslo Filharmoniske Kor
Oslo Kammerkor
Follo Kammerkor
KORiOSLO
Sølvguttene
Barnekoret ved Den Norske Opera og Ballett
Trefoldighet jentekor

J. Haydn: Te Deum
A. Skrjabin: Le poéme de l’extase
H. Berlioz: Te Deum


Hector Berlioz er kjent for to ting: sin briljante, fargerike orkestrering og sine gigantprosjekter og vanvittige ideer. Da hans mektige «Te Deum» ble urfremført i 1855, medvirket nesten tusen utøvere. I Oslo Konserthus torsdag var det «bare» drøyt 400 musikere i kor og orkester. Det var mer enn nok, for selv om et kor på 320 sangere er et mektig skue, har denne gigantomanien sin høye pris.

Det var ingenting å si på de unge og gamle korsangernes innsatsvilje og engasjement, og i de sterke partiene, akkompagnert av orgel og fullt orkester, demonstrerte koristene et imponerende lydnivå. Men når det mektige og lydsterke står i fokus, kan det gå ut over andre sider ved fremføringen. Til tross for Eivind Gullberg Jensens overtydelige dirigering, var det stadig vekk presisjonsproblemer både innad i koret og mellom kor og orkester. Dessuten var intonasjonen i de svakere partiene ikke alltid den beste. I Berlioz’ voldsomme hyllest til Napoleon, eller Gud eller hvem det nå er, var det derfor sangsolisten som imponerte mest. Kenneth Tarvers stemme hadde stor bæreevne og forbløffende lite vibrato i Oslo Konserthus’ håpløse lokaler.

Det er også verdt å stille spørsmål ved om det virkelig var fornuftig å fremføre dette verket i Konserthuset i det hele tatt. De dundrende åpningsakkordene i Berlioz-verket er avhengig av lang etterklang for å oppnå effekt og gi mening, men i Konserthuset kveles både orgel- og orkesterklang til døde. Lokalet var så uegnet til fremførelse av denne musikken at konserten til tider grenset til det parodiske. Så lenge Oslo har et av Europas akustisk dårligste konserthus, kunne man vurdert å flytte fremførelsen, for eksempel til en stor kirke, eller latt være å sette opp Berlioz’ «Te Deum» overhodet.

På en kveld spesielt preget av problematiske rammefaktorer, var orkesterets fremførelse av Aleksander Skrjabins «Ekstasens dikt» et lyspunkt. Skrjabin står høyt på den lange listen over komponister som hadde fortjent mer oppmerksomhet, og hvis musikk hadde tålt langt hyppigere fremførelse. Jo, tendensen til det overdrevne kan passe fint som beskrivelse av Skrjabins musikk og tenkning også, men som komponist har han dessuten mange spennende kvaliteter, bl.a. i harmonikk, klang og orkestrering.

Etter en dvask Haydn, var det befriende å høre orkesteret vise noe av sitt potensiale i Skrjabins forunderlige klangunivers. Ledet av en opplagt Gullberg Jensen demonstrerte Oslo Filharmonien lekker klangbehandling, lyttende samspill og velproporsjonerte dynamiske oppbygninger. Dessuten fikk publikum høre flere virkelig fine soloer, bl.a. i trompet og fiolin. Kanskje var det ingen poster på programmet som fikk publikum i ekstase denne oktoberkvelden i konserthuset, men Skrjabin kom desidert nærmest.

lørdag 15. oktober 2011

Kvinder fra Litteraturhuset til Manchester

Konsert:
Søndag 9/10 2011
Litteraturhuset, Oslo

Kvindelige Studenters Sangforening v/
Marit Tøndel Bodsberg

Norsk og nordisk korrepertoar


NRK har valgt Kvindelige Studenters Sangforening til å representere Norge i korkonkurransen «Let the Peoples Sing». Søndag sang «kvindene» på Litteraturhuset i Oslo.

Let the Peoples Sing
«Let the Peoples Sing» er en internasjonal korkonkurranse, der amatørkor fra ulike europeiske land møtes for å kappes om heder, ære og plasseringer. Konkurransen arrangeres annethvert år i regi av den europeiske kringkastingsunionen EBU, og årets finale avholdes i Manchester, England førstkommende søndag. Da vil kor fra Sverige, Finland, Danmark, Estland, Bulgaria, Tyskland, USA, Slovenia og Norge delta. Finalen sendes direkte på en rekke europeiske radiostasjoner, deriblant NRK P2.

Syngende studenter
Som Norges representant har NRK valgt å sende Kvindelige Studenters Sangforening (KSS). Under ledelse av sin faste dirigent, Marit Tøndel Bodsberg, har koret hatt en rivende utvikling de siste årene. De har bl.a. vært med på en rekke TV-opptredener, gitt ut den kritikerroste CD-platen «Arme jord ha jolefred», og urfremført flere verker av norske samtidskomponister. Og synger de studerende kvinnene som de gjorde under «generalprøven» i Litteraturhuset søndag, har NRK gjort et meget godt valg.

Rødt i Litteraturhuset
Kvindelige Studenters Sangforening har valgt kjoler i nyanser av rødt som sitt konsertantrekk i Manchester, og dette ble prøvd ut i Litteraturhuset søndag. På mange måter passer rødfargen både til kvinnenes sang og til repertoaret de har valgt som konkurranserepertoar. Klangen koret har i Karin Rehnqvists «När natten skänker frid» er rosenrød og silkemyk. Folketonen «Som den gylne sol frembryter» klinger friskt og fargerikt, som en gryende morgenrøde, i Henrik Ødegaards ypperlige arrangement. Og i den spanskinspirerte «Malaguena» fra Einojuhani Rautavaaras «Suite de Lorca» brenner kvinnene til med et fyrrig og gnistrende temperament.

Nytt og nordisk
Fellesnevnerne for det ti minutter lange programmet KSS har valgt til finalen i Manchester er nytt og nordisk. Rehnqvist, Rautavaara og Ødegård er alle ledende nålevende korkomponister i henholdsvis Sverige, Finland og Norge. Likevel er finaleprogrammet variert og spennende, og koret får virkelig vist hva de kan. I Litteraturhuset var disse verkene satt sammen med andre norske og nordiske korskatter. KSS sang den krevende «Triumf att finnas till» (Rehnqvists) like imponerende som den melankolske, finske folketonen «On suuri sun rantas autius». Og ingen synger nasjonalromantiske perler, som Edvard Griegs «De norske Fjeld» og Halfdan Kjerulfs «Over de høie fjelde», vakrere enn Kvindelige Studenters Sangforening.

Klang og kvalitet
Den homogene, velpolerte og vakre korklangen er utvilsomt en av KSS’ fremste egenskaper, men koret demonstrerer høy kvalitet på flere områder. I Litteraturhuset viste sangerne at de også behersker komplekse rytmer, klangeffekter og mer dissonanstette strukturer. Dessuten har de utviklet sylskarp presisjon og en spill levende musikkformidling. Kvindelige Studenters Sangforening er i toppform, og på sitt aller beste kan de ha vinnersjanser i «Let the Peoples Sing» på søndag. Da er det bare å håpe at de dyktige damene temmer juryen i Manchester med sine røde kjoler, sin fyrrige Malaguena og sin lysende nordiske korklang.

Finalen i «Let the Peoples Sing» sendes direkte på NRK P2 søndag 16. oktober fra kl. 19:00.

mandag 26. september 2011

Filharmonisk fest for UiO

Konsert:
Lørdag 24/9 2011
Universitetets Aula

Oslo Filharmonien v/ Eivind Aadland
Håvard Gimse, piano

L. v. Beethoven: Innvielsen av huset
E. Grieg: Konsert for klaver og orkester, a-moll
J. Svendsen: Symfoni nr. 1


I anledning Universitetet i Oslos 200-årsjubileum inntok Norges fremste symfoniorkester Universitetets Aula lørdag. Oslo Filharmonien og dirigent Eivind Aadland inviterte til festkonsert, og feiret hovedstadens akademiske høyborg med å fremføre noen av våre fremste nasjonale musikkskatter. På programmet stod Griegs a-mollkonsert og Svendsens første symfoni.

Det er spesielt gledelig at Johan Svendsens musikk får plass på programmet ved en slik anledning. Svendsen har ikke akkurat vært overrepresentert på symfoniorkestrenes konsertprogrammer de siste årene, selv om musikken hans åpenbart har mange fine kvaliteter. Jo, Svendsen er først og fremst en festkomponist, og musikken hans er ofte enkel å følge, men det ligger også noe mer der. Hans første symfoni er frisk og freidig i tonespråket, og full av sjarmerende melodier og klar klangbehandling. I likhet med resten av hans symfoniproduksjon, både fortjener og tåler verket å bli fremført oftere.

Svendsens symfonier må selvsagt fremføres godt, og da kunne ikke valget av orkester og dirigent vært mer heldig enn i Aulaen lørdag. Eivind Aadland kjenner helt tydelig dette repertoaret ut og inn, og fikk Svendsens symfoniske toner til å sprudle i orkesteret. Han var på ingen måte noen festbrems, men lot tvert i mot champagnekorken sprette der musikken innbød til det. Han dirigerte med mye humor og stort overskudd. Og orkesteret fulgte opp. Musikerne blandet sin sedvanlig høye kvalitet med humørfylt energi og klanglig intensitet. Resultatet ble velbalansert, men lekent.

Det er ikke bare Munchs malerier som gjør Universitetes Aula til et unikt konsertlokale. Også akustikken er interessant. Riktignok smeller lyden tilbake fra steinveggene slik at detaljene ikke alltid er krystallklare, men i dette rommet får orkesterklangen i alle fall skikkelig trøkk. For alle som er vant til å høre Filharmonien i Oslo Konserthus var det en opplevelse å nyte de saftige strykerne i Svendsen, og å kjenne Griegs a-mollkonsert i mellomgulvet. Endelig fikk publikum høre den fyldige og intense klangen vi har sett strykergruppen prestere i Konserthuset.

Griegs a-mollkonsert har, som kjent, opplevd stikk motsatte fremføringsskjebne enn Johan Svendsens musikk. Verket er så ofte fremført at man kan begynne å lure på om det fremdeles er mulig å gjøre en tolkning spennende og personlig. I aulaen lørdag gjorde Håvard Gimse mye. Det mest iørefallende ved Gimses glimrende pianospill var de store og tidvis brå temposkiftene. De skapte nærmest haltende rytmer, og mye liv i hver enkelt frase. For at et slikt solospill skulle fungere, var den gode kommunikasjonen med en årvåken Aadland og et oppvakt orkester helt avgjørende. Det strålende samspillet mellom solist, dirigent og orkester ga Gimse muligheten til å boltre seg, og skape en personlig og interessant tolkning.

Gimse fikk fortjente ovasjoner og svarte med å spille Harald Sæveruds «Kjempeviseslåtten» som ekstranummer. Den gode, gamle aulastemningen var for alvor tilbake, og den filharmoniske festen for Universitetet i Oslo ble feiende flott.

lørdag 17. september 2011

Mer enn entusiasme?

Konsert:
Fredag 16/9 2011
Oslo Konserthus

Göteborgs Symfoniker v/Gustavo Dudamel
Martin Fröst, klarinett

K. Rehnqvist: Tiger Touch
W. A. Mozart: Klarinettkonsert
P. I. Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6 «Pathetique»


Et stappfullt Oslo Konserthus sitret av forventning da den venezuelanske dirigenten Gustavo Dudamel skulle lede Göteborgs Symfoniker og Martin Fröst i to av musikkhistoriens mest berømte verker. Med glødende entusiasme og engasjement, og personlige, patosfylte tolkninger, kan Dudamel ikke unngå å skape store følelser og mange meninger der han er. Men er stjernedirigenten med det krøllete håret og den latinamerikanske lidenskapen noe mer enn evig sprudlende energi?

Dudamel er bare 30 år, og til hans bursdag hadde Göteborgs Symfoniker bestilt et nytt verk av den svenske komponisten Karin Rehnqvist. Rehnqvist er mest kjent for sine korkomposisjoner, og orkestermusikken blir neppe mer blendet av rampelyset etter det nye stykket «Tiger Touch». Ideen, med koralaktige temaer satt opp mot svenske folkemusikkrytmer, er for så vidt god. Den episodiske og usammenhengende helheten, gjorde imidlertid at inntrykket av verket ble heller labert. Når dette var kombinert med et urkonvensjonelt tonespråk og en grå klangverden, ble Rehnqvists tiger uinteressant og ufarliggjort, som et utstoppet dyr; stivt og støvete. Publikum klappet høflig, men heller ikke mer. Gratulerer til Gustavo, men mon tro om det ikke var noe annet han ønsket seg i 30-årsgave.

Etter den fislete feiringen, steg stemningen i salen betraktelig da Martin Fröst fremførte Mozarts klarinettkonsert. Ingen spiller denne konserten bedre, og atter en gang var tolkningen hans makeløs. Enten det er bassettklarinett, som i går, eller et mer konvensjonelt instrument, er den svenske klarinettisten et teknisk unikum. Dessuten er Fröst en formidabel formidler. Han spiller selvsagt utenat, og henvender seg hele tiden til medmusikanter, dirigent og publikum. For en tilhører finnes det knapt noe mer tilfredsstillende enn følelsen av at musikere taler direkte til deg. Nettopp det satt man igjen med da Fröst hadde båret sitt publikum gjennom en musikkfremføring med deilig pianissimoklang, og der hver tone var fylt med liv. Fröst fikk jublende tilrop, og svarte med et ekstranummer, der han viste at han er uoffisiell verdensmester i sirkelpust.

Hva så med gjestene fra Göteborg? Hovedinntrykket av det svenske symfoniorkesteret var at det var høy kvalitet, men at det hele ble litt for pent. I Mozart manglet det spenst og presisjon for at orkesteret skulle stå til Martin Frösts sprudlende solospill, og i Tsjaikovskijs gripende musikalske drama var det som om alt gled for lett, som om det var for lite motstand og spenning i klangen. I klimakspartiene ble orkesteret pisket av sin dirigent, og musikerne spilte med masse trøkk og intensitet, men i de dynamisk svakere partiene, der håpløshet, resignasjon og sorg råder, ble klangen altfor udramatisk, på grensen til likegyldig. Når det er sagt, spilte orkesteret teknisk svært solid, toppet med noen vidunderlig vakre soloer i klarinett.

Så, tilbake til det innledende spørsmålet. Er Dudamel mer enn patos og entusiasme? Jo, selvsagt er han det. Han har en klar tanke med frasering og tempovalg, og er en strålende formidler av budskapet. I de intense, voldsomme partiene, når messingen tuter, paukene buldrer og strykerne sager som besatt, hopper og rister han så de mørke krøllene nesten letter fra hodet. I de svakere partiene blir han imidlertid nesten passiv, til tross for all lidelsen som ligger så latent i musikken. Særlig i siste sats kunne han med fordel gitt mer tid til de høyromantiske, ekspressive gestene og det hendøende uttrykket. Det er nesten som om Dudamel ikke hadde tålmodighet til å vente på det uunngåelige, at hjerterytmen i dype strykere til slutt stanser. Da siste akkord i Tsjaikovskij hadde klinget ut, og levnet publikum stille og rørt, var det likevel ingen tvil om at Dudamel er langt mer enn bare entusiasme. Han er veldig mye musikk også.

onsdag 14. september 2011

Sanger fra livets jord

Konsert:
ULTIMA - festivalen
Tirsdag 13/11 2011
Universitetets Aula, Oslo

Det Norske Kammerorkester v/ Christian Eggen
Christian Ihle Hadland, piano
Terje Tønnesen, fiolin
Cecilie Løken, altfløyte
Marianne Beate Kielland, mezzosopran
Helge Rønning, tenor
Qi Ai, resitatør

Gustav Mahler: Das Lied von der Erde
Helge Iberg: Sanger fra Livets Jord


«Morph», eller omforming, er temaet for ULTIMA-festivalen 2011. I Universitetets Aula i går fikk publikum erfare hvordan mer enn tusen år gamle, kinesiske dikt har blitt (om)formet til musikk på vidt forskjellige måter av Gustav Mahler og Helge Iberg.

Universelt og tidløst

I møtet mellom Mahler, Iberg og kinesisk poesi, ble kunstens universelle og tidløse kvaliteter et naturlig tema. Diktene, opprinnelig skrevet av Li Bai og andre store kinesiske diktere på 700-tallet, handler om livets evige temaer, og er i så måte vel så aktuelle i dag. Tekstene sier mye om det uforsonlige forholdet mellom evigheten og livets forgjengelighet, og om forsoningen vi alle søker når «hjertet er rolig og lengter etter sin time».

Selv om Mahlers musikk, gjennom oversettelser og tonespråk, er knyttet til sin tid, er den ikke mindre gyldig i dag. Den taler til oss på musikkens universelle språk. Mer enn hundre år etter at den ble skrevet, evner Mahlers musikk fremdeles å røre og berøre sitt publikum. Og hva kommer til Iberg, så er kanskje ikke «samtidsmusikk» en god betegnelse likevel. For i motsetning til mennesket, har musikken muligheten for evig liv.

Klang og kontrapunkt
Det umiddelbart mest spennende med Ibergs nye, atonale musikk var det klanglige: Kontrastene mellom skimrende, lyse klanger på den ene siden og det dype og dunkle på den andre. Det er et fascinerende spektrum av klanglige fargenyanser han får ut av sitt instrumentarium. Musikken begrenser seg imidlertid på ingen måte til statiske klangflater. Tvert i mot veksler de utholdte klangene stadig med mer bevegelige teksturer, fulle av kontrapunktiske linjer og hypnotiske eller meditative rytmeostinater.

Iberg fremviste også særlig stor grad av variasjon i formidlingen av teksten. I tillegg til sang i tradisjonell forstand, ble teksten projisert på et lerret, og resitert på fransk, engelsk og kinesisk. Den kinesiske resitasjonen, fremført av Qi Ai, ga Ibergs komposisjoner en ekstra, noe uventet, språklig-musikalsk dimensjon.

Eggen i spissen
Helge Ibergs nykomponerte musikk var definitivt i de rette hender i Universitetets Aula. I spissen for stjernelaget av norske musikere stod dirigent Christian Eggen, som må kunne regnes som ekspert på, og forkjemper for, ny norsk musikk. Få kjenner det ukjente så godt som han, og i går ledet han Det Norske Kammerorkester med tydelighet, intensitet og musikalsk nerve.

Det mest imponerende med Det Norske Kammerorkester er egentlig ikke alle de flotte soloprestasjonene fra hver enkelt musiker, men at de fungerer så usedvanlig godt som enhet. Skal én musiker likevel trekkes frem, må det bli altfløytist Cecilie Løken for sin suverene solo i Ibergs «Le soir d’automne». Terje Tønnesens fiolinsolo var, som alltid, energisk og oste av kvalitet, og pianist Christian Ihle Hadland spilte med stort teknisk og musikalsk overskudd i det nye repertoaret.

Kveldens ubestridte stjerne var likevel sanger Marianne Beate Kielland. I Ibergs verker viste hun at hun behersker ny musikk på en ypperlig måte, men det var Mahler-tolkningen som virkelig tok pusten fra publikum. Mot slutten av «Der Abscheid» tror jeg det var flere i salen som skulle ønske det varte «Ewig… ewig…». Tenor Helge Rønning bleknet kanskje noe ved siden av sin vokalkollega, men leverte likevel en solid prestasjon i det krevende stoffet.

ULTIMA-festivalen varer til og med lørdag 17.9.


(Teksten finnes også på Ballade)

lørdag 10. september 2011

Stille, Strauss og musikalske bilder

Konsert:
Lørdag 10/9 2011
Universitetets Aula, Oslo

Kringkastingsorkesteret v/Thomas Søndergård
Gisella Stille, sopran

Knut Vaage: Mylder (urfremføring)
R. Strauss: Vier letzte Lieder
C. Debussy: Preludium til en fauns ettermiddag
M. Musorgskij/M. Ravel: Bilder på en utstilling


Det er noe spesielt med Universitetets Aula. Det historiske og symbolske suset blåser både musikere og publikum gjennom håret der de beskuer, og beskues av, Edvard Munchs maleriske mesterverker. Likevel er det sjelden musikken passer så fortreffelig til salen som det gjorde da Kringkastingsorkesteret (KORK) og sjefsdirigent Thomas Søndergård inviterte til «Superlørdag» den 10. september. Når livets sol går ned i en av Richard Strauss’ siste sanger, «Im Abendrot», og når Musorgskijs briljante skildringer av «Bilder på en utstilling» klinger ut i Maurice Ravels blendende orkestrering, er det vanskelig å tenke seg mer hypnotiske og rørende omgivelser enn Munchs strålende sol.


Konserten begynte, som seg hør og bør, med en festouverture. Knut Vaages bestillingsverk «Mylder» ble urfremført til varm mottakelse fra publikum. Vaage siterer både egne og andres verker, i en sammenblanding så mangfoldig og humoristisk at betegnelsen polystilistikk kiler på tungespissen. I mylderet av musikalske stiler, stemninger og klanger, var det i alle fall lett å kjenne igjen flere kjente operaouverturer. Vaages festouverture bar preg av stadige skifter mellom statiske, utholdte klanger på den ene siden og urolig myldrende teksturer på den andre. Verket var tidvis preget av collage og tidvis av at sitatene var mer integrerte i helheten. Musikken var hele tiden oppfinnsom, festlig og humoristisk.

Humoristisk er derimot ikke ordet for å beskrive R. Strauss’ «Vier letzte Lieder». Sangene, som omhandler døden, er preget av en komponist som har innfunnet seg med at livets ende nærmer seg. Til å fremføre orkestersangene hadde KORK fått med seg den svenske sopranen Gisela Stille. Stille er en glimrende sanger, og hun imponerte nok en gang publikum med sin stemmeprakt. Skulle man likevel ønsket noe annerledes, er det at hun kunne sunget litt mer… ja, stille. I enkelte partier, særlig i de tre første sangene, gikk det ekspressive, lydsterke uttrykket og den store vibratoen i Stilles stemme på akkord med det tekstlige innholdet om stille fred. Avslutningen av den siste sangen, «Im Abendrot», var imidlertid himmelsk vakker foran Munchs sol.

Koblingen mellom Strauss og Munch er for øvrig interessant. Richard Strauss besøkte Oslo i egen høye person 17. og 18. mars 1917 for å akkompagnere sine sanger i Aulaen. Kulturimpresario Rulle Rasmussen skrev i sine memoarer at «Strauss hutret og frøs» i Oslo, men at han ble aldeles betatt da han så Munchs malerier. Under hele konserten så Strauss opp på Munchs sol, og de to kunstnerne utviklet et nært vennskap.

Etter Strauss’ avskjedssanger, beveget dirigent Søndergård og KORK seg via Debussys drømmende «Preludium for en fauns ettermiddag» til Musorgskijs mesterlige «Bilder på en utstilling». Det var en opplevelse å høre Musorgskijs maleriske musikk under noen av de mest berømte maleriene fra norsk kunsthistorie. Selv om Musorgskijs musikk er skrevet til helt andre bilder, ga det absolutt mening å knytte musikken til Munchs malerier.

Kringkastingsorkesteret spilte jevnt over svært bra. Presisjonen i ansatser og avslutninger av toner var riktignok ikke alltid fullkommen, noe som var særlig tydelig i dynamisk svake akkorder i blåserne. Klangbehandlingen kunne også vært enda mer subtil i «Faunen». Særlig kunne de svake partiene med fordel vært enda svakere og noe rundere i klangen. Intonasjonen var imidlertid god, og intensiteten formidabel. Dessuten fikk vi høre mange vellykkede solopartier. Den fine fløytesoloen i «Faunen», de nydelige hornsoloene i Strauss-sangene og den delikate saksofonsoloen i Musorgskijs bilder kan trekkes frem som høydepunkter i så måte. Dette, kombinert med KORK’s eminente evne til å formidle musikken både verbalt og musikalsk, gjorde dagen helt super for det begeistrede publikumet i en fullsatt Universitetets Aula denne lørdagen i september.

fredag 9. september 2011

Da Oslo Filharmonien møtte veggen!

Konsert:
Torsdag 8/9 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Yuja Wang, klaver

J. Sibelius: Dryaden
B. Bartok: Pianokonsert nr. 2
J. Brahms: Symfoni nr. 1


Denne anmeldelsen skulle handle om den kinesiske sensasjonspianisten Yuja Wang, om Oslo Filharmonien og Saraste, og om Sibelius, Bartok og Brahms. Det gjør den også, men først er det noe annet jeg må skrive om: En vegg! Der man vanligvis ser de tomme benkeradene på podieterrassen bak orkesteret i Oslo Konserthus, fikk publikum i går se en veldig trekonstruksjon. Store plater var satt sammen til en sammenhengende vegg bak orkesteret. Visuelt sett, kanskje ikke det helt store. Hensikten var likevel åpenbar. Det handler slett ikke om å behage øyet, men om lyd.

Få ting er mer utskjelt enn akustikken i Oslo Konserthus. Og det med god grunn. De akustiske arbeidsforholdene for Norges ledende symfoniorkester har rett og slett vært elendige. Akustikken var også hovedårsaken til at stjernedirigent Mariss Jansons forlot orkesteret i sinne i år 2000. Ethvert forsøk på å utbedre situasjonen ønskes derfor hjertelig velkommen. Og det er selvsagt her veggen kommer inn, men fungerte det?

Førsteinntrykket, under fremførelsen av Sibelius’ merkelige tonedikt «Dryaden» og Bartoks andre pianokonsert, var at det var mer av alt: Mer volum og mer detaljer. Dessverre var pianoklangen imidlertid like sløret og grumsete som før. Det var først under Brahms’ første symfoni at fordelene med veggen begynte å utkrystallisere seg.

Hovedproblemene med akustikken har, slik jeg ser det, vært at klangen er usedvanlig «tørr» (kort etterklang), at strykerklangen har vært dvask og at bassregisteret blir helt borte, særlig i cello og kontrabass. På de to siste punktene synes jeg veggen ga klar bedring. Så saftige strykere tror jeg nesten ikke jeg har hørt i Konserthuset, og det var så mye «trøkk» i bassen at man nesten kjente det i magen! Mitt inntrykk var at strykerne tok større plass i lydbildet, og at balansen i orkesteret dermed ble bedre og mer naturlig. Også under solopartier i treblåseinstrumentene synes jeg veggen ga en viss effekt. Klangen virket rundere, fyldigere og mer avslappet enn tidligere. Det er for tidlig å konkludere om veggens betydning for akustikken i Oslo Konserthus etter én konsert, men det lover svært godt at en bedring var å spore allerede på første konsert.

Med den nye veggen som bakteppe, imponerte Oslo Filharmonien og Jukka-Pekka Saraste nok en gang stort i fremførelsen av en romantisk symfoni. Saraste kjenner dette repertoaret ut og inn, og evner å forme de store linjene i Brahms’ symfoniske strukturer på en imponerende måte. Han dirigerte (selvsagt) utenat og med et gnistrende engasjement, som helt tydelig smittet over på orkestermusikerne. Selv om samtlige musikere spilte utmerket, fortjener konsertmester Elise Båtnes spesiell ros for den nydelige klangbehandlingen i andresatsens fiolinsolo. I tillegg vil jeg trekke frem spesielt fine soloer i klarinett i tredjesatsen og i horn i sistesatsen. Kanskje hadde veggen noe av æren for den flotte konsertopplevelsen, men jammen skal orkesteret ha skryt også. Nå, når orkesteret er på et så høyt nivå og akustikken ser ut til å ha blitt noe bedre, hadde det vært spennende å høre mer nytt og ukjent repertoar i Oslo Konserthus.

En som ikke fikk noe særlig akustisk drahjelp av den oppsatte veggen var kveldens solist, den kinesiske pianosensasjonen Yuja Wang. Selv om enkelte av detaljene druknet eller fordunstet i konserthusets akustikk, begeistret hun likevel publikum med blendende teknikk og eksplosiv uttrykkskraft. Bartoks pianokonsert er klang og kontrapunkt, og en av de vanskeligste på pianorepertoaret. Yuja Wang representerer imidlertid en generasjon unge, kinesiske utøvere som ikke vet hva tekniske utfordringer betyr en gang. Når man dessuten er så full av musikk og musikkforståelse som Wang, blir det en fest å høre på.

Dette var altså kvelden da Oslos konsertpublikum fikk stifte bekjentskap med enda en strålende kinesisk soloutøver, men det var også kvelden da Oslo Filharmonien bokstavelig talt møtte veggen. Det blir spennende å se, og ikke minst høre, hvilken effekt trekonstruksjonen har på annet repertoar enn klangfyldige Brahms. Uansett er budskapet klinkende klart: La klangen leve! La veggen stå!


(teksten finnes også på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011090913212673749141)

torsdag 1. september 2011

Mektig monument

Konsert:
Onsdag 31/8 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Fabio Luisi

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8
(original versjon - 1887)


Det er lett å bli overveldet av monumentaliteten i Anton Bruckners symfonier, og den åttende er kanskje den største og mektigste av dem alle. For mange forblir nok de massive dørene inn i disse kolossale katedralene for tunge å åpne, og de blir stående å beskue mesterverkene utelukkende fra utsiden. Da kan musikken fremstå som ugjennomtrengelige granittblokker av lyd. Makter imidlertid orkester og dirigent å åpne dørene på gløtt med en enestående fremføring, vil utsmykningene inne i Bruckners symfoniske monumenter åpenbares i all sin prakt. Det var nettopp en slik fremføring Oslo Filharmonien og den italienske dirigenten Fabio Luisi stod for onsdag.

Det var stor spenning knyttet til Oslo Filharmoniens sesongåpningskonsert i Oslo Konserthus. Direktør Odd S. Gullberg sa i sin åpningstale at det er umulig å tilfredsstille alles ønsker når det gjelder valg av program, og at de ikke kan ta inn «mer av alt». Det er for så vidt riktig, og det er et fint program orkesteret presenterer sesongen 2011-2012, men i mine øyne er det for stor vekt på romantisk og senromantisk musikk, og altfor lite nytt og norsk. Det blir mye musikk komponert mellom 1800 og 1950 også denne høsten og våren. Når det er sagt, er det denne musikken de er eksperter på. Få orkestre i verden spiller Bruckner, Mahler, Tsjaikovskij og Brahms bedre enn Oslo Filharmonien.

Når man evner å få Bruckners massive blokker til å klinge bevegelig, lett og dynamisk, men samtidig mektig og fyldig, er det ingen tvil om at hele orkesteret fungerer svært godt. Likevel ønsker jeg å trekke frem én instrumentgruppe spesielt etter gårsdagens mektige konsertopplevelse. For sjelden har jeg hørt horngruppen i Oslo Filharmonien, inkludert fire wagnertubaer, spille så solid, rent, følsomt og presist. I likhet med de øvrige messingblåserne, fortjener de bravorop for denne flotte fremførelsen. Den kanskje mest gripende opplevelsen var likevel strykernes subtile klangbehandling i den langsomme tredjesatsen. I tillegg til at satsen ble vidunderlig spilt, bidro nok den tragisk tårevåte sommeren vi har lagt bak oss til den emosjonelle utladningen publikum opplevde i møtet med Bruckners vakre adagio.

Mye av æren for den vellykkede konserten skal dirigent Fabio Luisi ha. Hans friske tempovalg i scherzo-satsen, gjorde den litt lettere og gjorde samtidig plass for den humoren som det faktisk er rom for i denne musikken. Likevel bevarte Luisi det inderlige og alvorlige i den langsomme tredjesatsen, der han løftet frem strykerklangen på en utmerket måte og sørget for perfekt balanse mellom instrumentgruppene. Visse overganger fungerte ikke optimalt dynamisk, men det har vel så mye med akustikken som med Luisi å gjøre. Etter noen av de kraftigste klimakspartiene falt intensiteten for brått som følge av mangelen på etterklang i Oslo Konserthus. Man kan ikke fremføre musikalske monumenter i en pappkasse! Og om man gjør det, så bør man i stor grad ta hensyn til de akustiske forutsetningene som ligger til grunn. Når det er sagt, er denne kritikken ikke først og fremst rettet mot gjestedirigent Luisi, men til politikerne som sitter med pengesekken. De siste årene har det dukket opp storslåtte nye konserthus bl.a. i Helsinki, i København og på Island. Det burde være mulig å få til i Oslo også, for dette orkesteret fortjener definitivt nye og bedre lokaler.

Men, akustikk til side. Onsdagens sesongåpningskonsert med Oslo Filharmonien ble en stor musikkopplevelse. Fabio Luisi og Oslo Filharmonien åpnet dørene til Anton Bruckners monumentale verk, og vi fikk alle skue gullet som glitrer på innsiden.

mandag 30. mai 2011

Vårtriumf i Paulus kirke

Konsert:
Søndag 29/5 2011
Paulus kirke, Oslo

Kvindelige Studenters Sangforening v/Marit Tøndel Bodsberg
Ane Marthe Sørlien Holen, slagverk

Variert repertoar med vekt på
nordisk kormusikk


Etter en forfriskende godværsskur i Oslo søndag kveld, satte nok publikum stor pris på å kunne trekke inn i Paulus kirke på Grünerløkka. Der ble livets triumf og vårens vidunderlighet feiret med korsang av aller ypperste merke. Ikledd vårlette kjoler i nyanser av rødt, blomstret Kvindelige Studenters Sangforening for fullt i sin varme og vakre vårkonsert.

Kveldens hovedverk var skrevet av to av Nordens ledende samtidskomponister: svenske Karin Rehnqvist og finske Einojuhani Rautavaara. Rehnqvists «Triumf att finnas til» (1990), til tekst av Edith Södergran, var et av konsertens høydepunkter. Fremført av de kvinnelige studentene ble det dissonanstette og effektrike verket kolossalt uttrykksfullt og gripende. Rehnqvist var også representert med de mildere, enkle og lyriske «Var inte rädd för mörkret» og «När natten skänker frid», som ble sunget klangfullt og inderlig.

De korte satsene i Rautavaaras spennende «Suite de Lorca» ble fint formet til en fungerende helhet av dirigent Marit Tøndel Bodsberg. Hun ledet koret med autoritet, tydelighet og stor musikalsk forståelse gjennom hele konserten. Koret skal for øvrig ha ros for usedvanlig god tekstdiksjon. Dette til tross, er det ikke til å unngå å komme med en innvending til programheftets utforming her. Når koret synger på finsk, spansk, tysk, latin, dansk, svensk og engelsk, i tillegg til norsk, er det en absolutt forutsetning at teksten er trykket i programmet eller at tekstenes innhold er kommentert. De som ikke er så heldige at de behersker dette mangfoldet av språk, går glipp av en vesentlig dimensjon når teksten forblir uforståelig.

For å komplettere den nordiske fargen på vårkonserten bestod det øvrige programmet av den finske folketonen «On suuri sun rantas autius» i Matti Hyökkis arrangement, «De lyse nætter» av dansken Jørgen Jersild, og de norske folketonene «Bruregrauten» og «Bruremarsj fra Vågå», i tillegg til Edvard Griegs nasjonalromantiske «De Norske Fjelde» til Nordahl Rolfsens geografibelærende og passe svulmende tekst. I tillegg ble to romantiske lieder av Johannes Brahms samt Francis Poulencs arkaisk klingende Ave Verum Corpus fremført.

Kvindelige Studenters Sangforening hadde fått med seg slagverkeren Ane Marthe Sørlien Holen på kveldens konsert. Foruten akkompagnerende medvirkning på enkelte av korets numre, fremførte hun Iannis Xenakis’ dundrende Rebonds B med bravur og til jubeltilrop fra kirkebenkene. Kanskje var den greske komponistens trommedrønn noe malplassert i et program som ellers bestod av klangfull, nordisk korsang? Eller kanskje det var en frisk kontrast, både klanglig og uttrykksmessig? Jeg er ikke sikker. Uansett ble verket fenomenalt fremført av Sørlien Holen.

Denne konserten var likevel først og fremst de «kvindelige» korsangernes store triumf, og KSS bergtok publikum fra de norske fjelde, over finske innsjøer og helt til Spania. Strålende!

tirsdag 10. mai 2011

Jubel for Jansen og Jensen

Konsert:
Torsdag 5/5 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Janine Jansen, fiolin

D. Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr. 2
S. Rachmaninov: Symfoni nr. 2


Det er noe spesielt med Janine Jansen. Både teknisk og musikalsk er hun uovertruffen. Likevel er det ikke det som gjør henne unik, og som skiller henne fra mengden av dyktige fiolinister rundt om i verden. Torsdag var det med den forbløffende, og noen ganger nærmest teatralske, formidlingen av musikken, det lidenskapelige uttrykket og den sjeldent store klangvariasjonen at det nederlandske fiolinfenomenet evnet å gi publikum i Oslo Konserthus fullstendig hakeslepp.

Det var ingen publikumsfavoritt Janine hadde tatt med seg til Oslo. Dmitrij Sjostakovitsjs mørke og sjeldent fremførte andre fiolinkonsert har, kanskje ufortjent, kommet i skyggen av den langt hyppigere spilte første fiolinkonserten. Det var derfor spesielt gledelig at en av sin generasjons fremste fiolinister hadde valgt å spille nettopp dette verket. Ukjent musikk krever ofte en suveren fortolkning for å bli godt mottatt. Jansen behersket hele spekteret av uttrykk, fra det lyriske og «sjostakovitsjsk» spøkelsesaktige, til det dramatiske og ekspressive. Når musikken krevde det, gnistret hun til i opprivende rytmer, djevelske dobbeltgrep og løpske løp. Hele tiden med det intense, til tider demoniske blikket til medmusikere, dirigent og publikum. Ikke en tone ble spilt uten at det var en tanke bak.

Og orkesteret fulgte opp. Hver enkelt musiker virket opplagt, forberedt og lyttende, og Gullberg Jensens kommunikasjon med Jansen var upåklagelig. Det var likevel først i Rachmaninovs strålende andre symfoni at orkesteret virkelig fikk skinne om kapp med den varme vårsolen. Ledet av Eivind Gullberg Jensen, som kanskje leverte sin beste konsert i Oslo, spilte filharmonikerne med varme og sødme i klangen, energisk driv og den store emosjonelle ekspressiviteten denne musikken innbyr til. Gullberg Jensen formet de store linjene, og mestret både tempomessige og klanglige overganger til fulle. Publikum satte stor pris på både Jansens og Jensens prestasjoner, og belønnet solist, orkester og dirigent med begeistrede ovasjoner denne vakre maikvelden i hovedstaden.

fredag 29. april 2011

Pust, pianogigant og sterk symfoni

Torsdag 28/4 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Radu Lupu, piano

A. Webern: 5 orkesterstykker, op. 10
L. van Beethoven: Pianokonsert nr. 4
J. Sibelius: Symfoni nr. 4


«Wie ein Hauch» (som et pust) står det i notene til det fjerde av Anton Weberns 5 orkesterstykker op. 10, og akkurat som et pust blåste denne merkverdige musikken liv i konserten allerede fra første stillferdige klang. Fremføringen var fin, og Saraste evnet å skape atmosfære og helhet i Weberns antydende åndedrag. Reaksjonen etter Weberns musikk er ofte den samme: en nølende applaus akkompagnert av summing til sidemannen. 100 år etter at den ble skrevet ser denne musikken ut til fremdeles å ha evnen til å forbløffe og forundre.

Akkurat den karakteristikken passer usedvanlig godt også til kveldens hovedverk, Jean Sibelius’ enigmatiske fjerde symfoni, også den komponert i 1911. Sibelius’ mest moderne, dissonante og minst umiddelbart tilgjengelige verk ble mottatt med stor skepsis og forundring i samtiden, og selv om den nå betraktes som et mesterverk, er den fremdeles Sibelius’ sjeldnest fremførte og kanskje også minst forståtte symfoni. Til tross for Filharmoniens fortreffelige formidling var reaksjonen like avventende og usikker som etter Webern.

Oslo Filharmonien viste seg fra en svært solid side torsdag kveld. Både de solistiske innslagene i strykerstemmene og de mange treblåsersoloene i Sibelius-symfonien fikk best mulig behandling. Det var likevel som helhet orkesteret imponerte aller mest med et årvåkent og tydelig kommuniserende samspill, så får man heller se gjennom fingrene med et par upresise ansatser i messinggruppen. Saraste kjenner sin landsmann Sibelius’ musikk ut og inn, og formet nok en gang linjene fenomenalt i den finske mesterens klingende verden.

Mellom de to 100-årsjubilerende verkene, var Beethovens fjerde klaverkonsert plassert i et spesielt vellykket sammensatt program. Ikke bare skapte Beethoven en fin kontrast i programmet. Forbindelsen mellom Webern og Sibelius, og mellom første og andre wienerskole var tydelig også bevisst. Og ikke nok med det. På pianokrakken satt en gigant i form av rumenske Radu Lupu. Den mektige skikkelsen, med den enda mektigere skjeggveksten, kom inn på scenen med stoisk ro og tilsynelatende enorm selvtillit. Etter å ha dumpet ned ved pianoet, trillet og tryllet han frem en Beethoven-tolkning det er lenge siden jeg har hørt maken til i konserthuset. Fikk Webern og Sibelius ufortjent lunken mottakelse, så fikk i alle fall Lupu og hans briljante Beethoven-fremføring jublende tilrop og stående ovasjoner. Også orkesterets musikere, som for øvrig selv spilte meget bra også i Beethoven, viste sin begeistring med ektefølt applaus for den rumenske bamsen. Lupu svarte med ekstranummer på det som ble en minneverdig kveld i Oslo Konserthus.

lørdag 9. april 2011

Gråvær i Konserthuset

Konsert:
Torsdag 7/4 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Dan Styffe, kontrabass

J. Sibelius: Tapiola
R. Martinsson: Kontrabasskonsert (urfremføring)
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 6 «Pastorale»


Programmet for konserten i Oslo Konserthus torsdag duftet av vår og friske farger: Jean Sibelius’ mektige og fabelaktig orkestrerte tonedikt «Tapiola», Rolf Martinssons rykende ferske konsert for kontrabass og orkester, og til slutt landlig, symfonisk idyll i Beethovens sjette. Men da konserten var ferdig var det meste grått og innhyllet i tung tåke.

Du vet følelsen av å åpne døren en vårmorgen. Det er ganske mildt i luften, nesten vindstille og egentlig ganske fint å være ute, men himmelen er grå og ingen av naturens spirende farger funkler slik de gjør i vårsolens morgenstråler. Slik føltes det når Oslo Filharmonien spilte Beethovens sjette symfoni. Orkesteret spilte fint, for all del, men frasene fikk ikke puste, tonene fikk ikke skinne og våren fikk ikke danse. Det var pent å høre på, men ikke mer. Var musikerne topp motiverte? I alle fall la et tynt, grått tåketeppe seg over Beethovens skinnende, pastorale lydlandskap.

Kanskje var gråværet i Beethoven-symfonien bare etterdønninger av det våte og kalde sluddværet rett før pause. Det knyttet seg stor forventning og nysgjerrighet til kveldens urfremføring: en nyskrevet kontrabasskonsert av den høyt ansette svenske samtidskomponisten Rolf Martinsson. Dessverre gjorde verken musikken eller fremføringen noe godt inntrykk. Komponisten unngikk nærmest alle utfordringene knyttet til orkestrering av musikk for dette instrumentet. I stedet var mer eller mindre usammenhengende deler, vekselvis lange, uakkompagnerte solodeler og fragmentariske orkesterpartier satt sammen til en uorganisk og lite fungerende helhet. Dessuten var kontrabassens klanglige muligheter utforsket i svært liten grad. Dette, kombinert med et lite innovativt tonespråk, gjorde rett og slett konserten uinteressant og kjedelig. Når det i tillegg var vesentlige intonasjonsproblemer både i solistens og orkesterets spill pisket det iskalde sluddet ubehagelig i ansiktet.

Det aller mest avgjørende for at dette, etter min mening, ikke ble vellykket var likevel selve formidlingen av musikken. Å få presentere helt nyskrevet musikk, og attpåtil for et uvanlig soloinstrument burde være en stor ære og inspirasjon, men når samtlige involverte, fra solist via dirigent til orkestermusikere virker merkelig uinspirerte innbyr det ikke til konsentrert og nysgjerrig lytting. Dan Styffe er en strålende kontrabassist, en av landets aller beste, og jeg er sikker på at Rolf Martinsson har mye på hjertet og også evnen til å formidle det på en utmerket måte som komponist, men i denne kontrabasskonserten i Oslo konserthus torsdag viste ingen av dem seg fra sin beste side.

Konsertens høydepunkt, og eneste virkelige lyspunkt, var orkesterets fremførelse av «Tapiola». Få kjenner Sibelius’ musikk bedre enn landsmannen Jukka-Pekka Saraste og han formet det symfoniske diktet mesterlig også denne gangen. Orkestermusikerne virket opplagte og på hugget, selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent i treblåserne. Strykerne spilte de dramatiske tremoloteksturene med stor intensitet, og hele fremføringen bar preg av mange fine linjer og vellykkede klanglige overganger. I skogsguden Tapios rike, slapp altså solstrålene gjennom den tette granskogen og ga et lysglimt til en ellers grå og disig konsert.

søndag 3. april 2011

Danske drenger i domkirken

Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Lørdag 2/4 2011
Oslo Domkirke

Københavns Drengekor
Det Kongelige Kantori
Den Norske Operas orkester
Henning Kraggerud, bratsj
Paul McCreesh, dirigent

P. Hindemith: «Trauermusik» for bratsj og strykeorkester
H. Howells: Elegi for bratsj, strykekvartett og strykeorkester
W. A. Mozart: Requiem (Robert D. Levins versjon)


Hvor mange ganger kan man egentlig høre Mozarts rekviem før man går lei? Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival har i år hatt den katolske dødsmessen som tema, og en ukes variert og spennende program ble i går avsluttet med det aller mest kjente og oftest fremførte verket i denne sjangeren. Enda en gang fikk publikum oppleve vredens dag, den tårevåte «Lacrimosa» og bønnen om evig hvile innhyllet i Mozarts fortryllende tonespråk. Likevel var mye annerledes denne gangen.

Det var nemlig ikke Franz Xaver Süssmayrs etablerte fullendelse av den ufullendte dødsmessen som klang ut i domkirken lørdag, men en versjon fra 1990-tallet, komponert av den amerikanske Mozart-eksperten Robert D. Levin. Den største endringen i forhold til Süssmayrs versjon er utvilsomt tilføyelsen av den imponerende Amen-fugen etter «Lacrimosa». For øvrig virket orkestreringen gjennomgående lettere og mer gjennomsiktig. Etter førsteinntrykket å dømme fungerer Levins restaurering av mesterens relikvie minst like godt, kanskje bedre enn Süssmayrs mer enn 200 år gamle versjon.

Det var et stjernelag av utøvere Kirkemusikkfestivalen hadde klart å lokke til fremføringen av Mozarts «Requiem» i domkirken. I spissen for det hele stod selveste Paul McCreesh, en av verdens ledende dirigenter innen tidligmusikk. Med sin særegne, for utenforstående nesten litt kantete, men åpenbart effektive direksjonsstil ledet han det store koret, orkesteret og solistene sikkert og stilriktig. McCreesh oppnådde en fremføring full av kvalitet og musikalitet. Frasene pustet og samspillet mellom musikerne fungerte svært godt. Skal man likevel kritisere noe må det være at balansen mellom orkester og kor var skjev i de første satsene. Dette bedret seg imidlertid vesentlig etter hvert og koret kom godt frem fra og med «Dies irae».

Flere av utøverne fortjener særlig omtale. Av solistene imponerte tenoren Andrew Staples mest. Han hadde den letteste og mest inderlige stemmen av de fire. Også alten Renata Pokupic og bassen Matthew Rose stod for fine prestasjoner selv om deres stemmer var noe mer anonyme. Sopran Sarah Fox sang først med en forstyrrende stor vibrato, men la denne fra seg etter de første satsene og hadde senere nydelige tolkninger av solistpassasjene. I orkesteret fortjener treblåserne mye ros for balansen og klangbehandlingen, som både i fagotter og bassetthorn (klarinettinstrument) var upåklagelig. Treblåserlinjene, for eksempel i åpningssatsen, var blant konsertens høydepunkter.

Aller mest imponerte likevel de danske drengene i guttekoret fra København. Det er en helt spesiell klang i et guttekor, særlig når det er av så høy kvalitet som dette. Det man mister i klangfylde og modenhet får man igjen mange ganger i form av klokkeklar klang, plettfri intonasjon og musikalsk entusiasme. Det er gripende å høre barn synge om døden. Med et langt liv foran seg har de et annet perspektiv enn voksne. Man kan undre om barn fullt ut forstår hva døden handler om. Dramatikken de danske drengene hadde i «Dies irae», inderligheten i «Lacrimosa» og ærefrykten i «Rex tremende» vitner om en innsikt, både eksistensielt og musikalsk, få voksne kan vise frem. Understøttet av de solide herrene i Det Kongelige Kantori ga gullguttene publikum i den fullsatte domkirken en stor opplevelse.

Før Mozarts «Requiem» fremførte Henning Kraggerud, denne gang på bratsj, små forspill til ettertanke. Både Hindemiths «Trauermusik» og Howells «Elegi» var lavmælte, men emosjonelt ladede verk som var med på å sette publikum i rett stemning før kveldens hovedverk. Det meste handlet likevel om Mozarts rekviem, og etter å ha blitt beveget av denne musikken nok en gang, er vel svaret åpenbart: Man går aldri lei av Mozarts rekviem.

torsdag 31. mars 2011

Brøl og Bravur

Konsert:
Onsdag 30/3 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Guro Kleven Hagen, fiolin

P.I. Tsjaikovskij: Fiolinkonsert
S. Prokofjev: Symfoni nr. 3

Oslo Filharmonien hadde en nærmest umulig oppgave etter pause på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus. For hva skal man egentlig spille etter en 16 år gammel jentes sensasjonelle debut i Tsjaikovskijs fiolinkonsert? De forsøkte med et brøl fra en sint russisk bjørn.

Det finnes musikk som hvisker deg forsiktig i øret og kiler deg ømt i øregangene. Sergej Prokofjevs tredje symfoni tilhører på ingen måte den kategorien. Denne «sint-ung-mann-musikken», som foredragsholder Morten Carlsen så treffende kalte den, brøler tidvis så brutalt og aggressivt at du tror du sitter i helvetes forgård når du hører den. Det dissonanstette, ofte lydsterke og groteske tonespråket er ikke noe publikumsfrieri, og det var kanskje derfor applausen var såpass lunken. Oslo Filharmonien, under ledelse av en usedvanlig opplagt og energisk Jukka-Pekka Saraste og anført av en messinggruppe i toppform, fremførte nemlig den fengslende musikken glimrende, og hadde fortjent stående ovasjoner.

Stående ovasjoner fikk derimot Guro Kleven Hagen etter sin debut med Oslo Filharmonien. Og for en debut! Jeg må stadig vekk minne meg selv om at Guro bare er 16 år gammel, for den musikalske modenheten hun viser på scenen er rett og slett forbløffende. Ikke bare er hun et sjeldent stort talent rent fiolinteknisk. Hun former allerede frasene som en erfaren fiolinist, og viser med hele kroppsspråket at hun lever i musikken. Guro Kleven Hagen bekreftet at hun er et av de største musikktalentene i landet og at hun har alle mulige forutsetninger for å bli en superstjerne på den klassiske musikkhimmelen.

onsdag 30. mars 2011

Friksjon

Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 29/3 2011
Oslo Domkirke

Accademia Bizantina v/ Ottavio Dantone
Sonia Prina, kontraalt

A. Vivaldi: Arier og instrumentalverk


En viss motstand og spenning kan være det som skal til for å løfte en musikalsk fremføring fra det ordinære til det ekstraordinære. Blir friksjonen for stor blir den derimot ytterst destruktiv. Sjelden har jeg opplevd større motstand og uoverensstemmelse mellom de medvirkende og mellom musikere og musikk enn i Oslo domkirke tirsdag kveld.

Sonia Prina er en strålende sangerinne. Hennes teknikk er blendende og hun kan synge raskere løp enn de fleste. Tatt i betraktning at hun også regnes for å være barokkspesialist var det derfor spesielt overraskende at stemmen hennes virket så til de grader tung og malplassert da hun fremførte ukjente Vivaldi-arier med Accademia Bizantina i Oslo domkirke. Prina sang med stor romantisk vibrato, artikulasjonen var gjennomgående diffus og ornamentene virket påtvungne og kunstige. Den kanskje største ulykken var likevel at hun sang med et friskt italiensk barokkensemble. Det ble mer friksjon enn en konsert kan tåle.

Jeg vil ikke vikle meg inn i en debatt om tidlig musikk og oppføringspraksis, men å fremføre Vivaldi med en vibrato og en dramatisk stemmeprakt som i beste fall tilhører høyromantisk opera, og egentlig ikke der heller, fremstår for meg som særdeles merkelig. Det handler egentlig ikke først og fremst om en streben mot den uoppnåelige autentisiteten, men snarere om estetiske kvaliteter. Vivaldis arier innbyr ikke til å synge på denne måten. Vibratoen skaper en motstand denne musikken ikke kan overvinne. Eller for å si det på en annen måte: Vivaldis arier låter glimrende hvis de fremføres med lite vibrato, frie og improviserte ornamenter, og barokk frasering og artikulasjon. Musikerne i Accademia Bizantina spilte nettopp med barokkartikulasjon og frie ornamenter, som virket nærmest improviserte. Dessuten brukte de vibrato utelukkende som et spesielt ekspressivt virkemiddel på utvalgte steder. Selv om Sonia Prina og ensemblet hadde evnet å musisere sammen ville altså denne blandingen aldri kunne bli noe annet enn bisarr.

Accademia Bizantina lyste opp en ellers vanskelig konsertkveld med sin interpretasjon av Concerto Grosso i a-moll op. 3 (RV 522). På sitt beste svinger det virkelig av det italienske ensemblet, som i fremføringen av denne konserten, fremviste levende samspill og gnistrende musisering. Alt i alt var imidlertid friksjonen, både mellom solist og ensemble og mellom musikere og musikk, så stor i Oslo domkirke at denne konserten nok glemmes fortest mulig av undertegnende.

lørdag 26. mars 2011

Tårer og Allsang i Domkirken

Konsert:
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Fredag 25/3 2011
Oslo Domkirke

Det Norske Solistkor v/ Grete Pedersen
Oslo Camerata v/ Stephan Barratt Due
Det Norske Blåseensemble
Gjermund Larsen, fele
Kåre Nordstoga, orgel

F. Schubert: Gesang der Geister über den Wassern
T. Takemitsu: Requiem for strykeorkester
E. Buene: Allsang
J. Haydn: Missa in Angustiis (kjent som Nelson Messe)


Det var noe grandiost over åpningen av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2011. Oslo Domkirke var fylt til randen, den kulturelle eliten var godt representert, og NRK sørget for direkte radiooverføring og opptak for TV. Kveldens hovedverk, Joseph Haydns mektige Nelsonmesse, stod i stil med den storslåtte rammen. Likevel var det et stillferdig stykke for strykeorkester som gjorde aller mest inntrykk.

Den japanske komponisten Toru Takemitsus Requiem (1957) har ingenting med jordskjelvet og tsunamien i Japan å gjøre, men i lys av den siste tidens hendelser har verket likevel fått ny og hjerteskjærende aktualitet. Da Oslo Camerata, under ledelse av Stephan Barratt Due, fremførte verket så gripende og sjelfullt dukket bildene opp på netthinnen, av kolossale ødeleggelser og det bunnløse mørket som har senket seg over soloppgangens rike. Kanskje har ikke dødsmessens dempede tonespråk og subtile klangbehandling kraft nok til å være filmmusikk til skrekkbildene fra nyhetssendingene. Samtidig er det gråtkvalthetens stillhet og hvert enkeltmenneskes sorg og nød som griper en aller sterkest. Toru Takemitsus musikalske tårer rant rett til hjertet og satte spor i sjelen. En gripende opplevelse.

Tragedien i Japan har nok en gang vist hvilken destruktiv kraft vannet kan ha, men også hvilken absolutt nødvendig forutsetning vann er for menneskeliv. Etter den drepende flodbølgen har mangelen på rent drikkevann gjort livet vanskelig for dem som overlevde. J. W. von Goethes dikt «Gesang der Geister über den Wassern» åpner med tekstfrasen «Menneskesjelen likner vannet: Fra himmelen kommer den, til himmelen stiger den, og igjen synke til jorden må den, evig skiftende.» På mange måter har også disse ordene fått ny mening den siste tiden. I går ble Franz Schuberts musikk til Goethes tekst utsøkt fremført av herrestemmene i Det Norske Solistkor og strykerne fra Oslo Camerata. Den romantiske poesien ble gitt klanglig dybde og varme i et vart lyttende samspill mellom musikerne.

Det lyttende samspillet var en sentral komponent også i Eivind Buenes nyskrevne verk, «Allsang.» I verket for kor, felesolist og lydopptak interagerer musikerne ikke bare med hverandre, men også med et fortidig opptak og en folkelig tradisjon. Sangerne på scenen skal, ved hjelp av mp3-spillere, lytte til opptak av en folkesanger og respondere på dette. Buene er opptatt av «spennet mellom det europeiske korsang-idealet og den norske folkesang-tradisjonen, som er utpreget solistisk og individuell.» Med dette verket håper han å «lage noen sprekker i den homogene, klassiske korklangen og å utforske noen av mellomrommene mellom individuelle og kollektive syngemåter.» Resultatet var fascinerende. Den bevisste lille forskyvningen som følge av mangel på fullkommen synkronisering var, i tråd med Buenes intensjon, med på å bryte opp korklangens tradisjonelle homogenitet. Forbindelsene mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom fortid og nåtid var originalt og kreativt utforsket, og da det gamle opptaket av folkesangeren ble avspilt til slutt fyltes domkirken med en eim av tidløshet. Eivind Buene er en samtidskomponist med noe på hjertet, og han er ikke redd for å synge det ut i Allsang. Komposisjonen ble svært godt mottatt av domkirkens publikum.

Det gjorde også fremføringen av Joseph Haydns «Missa in Angustiis,» bedre kjent som «Nelsonmessen.» Oslo Camerata fikk følge av musikere fra Det Norske Blåseensemble i orkesteret, mens Det Norske Solistkor stod for både solister og kor. Det hele ble ledet av kveldens dyktige dirigent, anerkjente Grete Pedersen. Med så mange fremragende musikere samlet var presisjonen, intonasjonen og den tekniske utførelsen, som ventet, glimrende. Dessuten var klangen i Solistkoret så homogen at det låt som ett stort og velklingende instrument. Dette ble krydret med imponerende sangsolistiske prestasjoner fra sopranene Berit Norbakken Solset og Ingeborg Dalheim, og bassolist Halvor Festervoll Melien. Med denne fremføringen beviste samtlige involverte at de tilhører eliten av norske musikere.

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival arrangeres i år for ellevte gang, og etter åpningskonserten å dømme er det på ingen måte den siste. For selv om folk generelt flykter fra kirken strømmer de til konsertene på denne festivalen, som også i år kan skilte med et spennende program og utøvere i verdensklasse. Temaet for årets festival er død, men Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lever i beste velgående.

torsdag 3. mars 2011

Stravinskij som smurt

Konsert:
Onsdag 2/3 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Marc Albrecht
Christian Ihle Hadland, piano

M. Ravel: Le Tombeau de Couperin
W. A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 (Elvira Madigan)
I. Stravinskij: Vårofferet


Samtidig med at titusener av brølende og kubjelleristende skientusiaster hyllet medaljevinnere på Universitetsplassen, foregikk en kulturbegivenhet av en litt annen karakter bare noen steinkast unna, i Oslo Konserthus. Klokken 19:30 runget den lydisk fargede VM-fanfaren utover Karl Johans gate da dagens medaljører steg opp på prispallen. I samme øyeblikk entret den tyske dirigenten Marc Albrecht podiet i Konserthuset for å dirigere orkesterverket Le Tombeau de Couperin av Maurice Ravel. Det fargerike og festlige verket ble flott fremført, men var likevel bare lett oppvarming for det som skulle komme.

Opprinnelig var det Lars Vogt som skulle være solist i Mozarts velkjente tjueførste klaverkonsert, men på grunn av sykdom måtte superreserve Christian Ihle Hadland steppe inn på svært kort varsel. Det er jo prisverdig i seg selv. Dessuten hadde nok Hadland vært hjemme og trent, for den norske pianisten spilte til gull. Hadland viste eminent teknikk, spenst i frasparket og et forbausende overskudd. Orkesteret virket også forberedt, og samspillet med solisten gled godt. Likevel fikk man inntrykk av at laget med rødt klister var litt i tjukkeste laget. Selv om alt satt som det skulle, manglet det litt snert i enkelte partier. Det var på ingen måte snakk om kladdeføre, men det gikk litt trått i de friskeste utforkjøringene. Alt i alt må man likevel kunne si at både solist og orkester taklet presset og innfridde de høye forventningene.

Selv om Oslo Filharmonien hadde toppet formen til alle fremførelsene i Oslo Konserthus onsdag, var det først etter hvilen de virkelig slo til. I Vårofferet av Igor Stravinskij ga de alt, og utstyret fungerte åpenbart optimalt. Maestro Albrecht hadde et forrykende taktomslag, og fikk maksimalt ut av utøverne sine. Han dirigerte kjempekreftene han hadde for hånden slik at alle dro i samme retning, og da er Oslo Filharmonien nærmest uslåelige. Det er vanskelig å peke ut enkelte instrumentalister eller instrumentgrupper når samtlige leverte varene som i går. Messinggruppa øste av krefter og vrengte hornene i fortissimo, men viste også at de behersker subtil klangbehandling i lettere partier av løypa. Samtlige treblåsere, fra altfløyte via fagott til bassklarinett, stod for suverene enkeltmannsprestasjoner og fungerte også utmerket som lag. For ikke å snakke om strykerne, som spilte med en presisjon helt utenom det vanlige. Jeg lurer på om jeg noen gang har hørt Oslo Filharmonien spille bedre.

Selv om tilropene fra salen neppe kan måle seg med Kollen-brølet i volum, viste publikum at de virkelig satte pris på den fremragende prestasjonen. Det er fristende å ty til sportskommentatorenes aller mest utslitte uttrykk, for dette var: fantastisk!

lørdag 29. januar 2011

Minneverdig med mester Mørk

Konsert:
Onsdag 26/1 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Truls Mørk, cello

R. Schumann: Symfoni nr. 1 ”Vårsymfonien”
A. Dvořák: Cellokonsert


Det er fristende å si at onsdagens konsert i Oslo Konserthus på mange måter representerte et lys i mørke. I januarmørket ble publikum først minnet om lysere tider med Robert Schumanns ”Vårsymfoni,” før en stor cellist viste at det, etter to års sykdom, igjen er lys i Mørk(e).

Det er ikke mange klassiske musikere forunt å oppleve rungende applaus og jubeltilrop fra publikum før man har spilt en eneste tone. Da Truls Mørk entret scenen, for å gi sin første konsert i Norge på over to år, var mottakelsen så hjertelig og full av glede at jeg ikke kan huske å ha opplevd maken i Oslo Konserthus. Ovasjonene varte i flere minutter før Mørk fikk stillhet nok til å stemme strengene og spenne buen. En cellokonsert av Antonin Dvořák senere var det ingen tvil: Cellomesteren er tilbake!

Truls Mørk overbeviste fra første til siste tone. Varmen i klangen, artikulasjonen, teknikken og musikaliteten i Mørks cellospill er rett og slett enestående. Publikum var begeistret og spratt entusiastiske opp av setene umiddelbart etter at siste klang hadde tonet ut. Mørk ble for øvrig overrakt Sibeliusprisen 2010 for å ha fremmet forholdet mellom norsk og finsk kultur. Han svarte med ekstranummeret ”Stille skoger,” riktig nok av den tsjekkiske komponisten Dvořák, men, som Mørk selv påpekte, med en tittel som passer like godt til finske forhold.

På dirigentpodiet i Oslo Konserthus onsdag stod internasjonalt anerkjente Eivind Gullberg Jensen. Med stor glød ledet han orkesteret gjennom Robert Schumanns lyse ”Vårsymfoni.” Orkesteret svarte godt, og selv om presisjonen ikke alltid var hundre prosent var fremføringen frisk og velklingende. Denne kvelden handlet likevel aldri om Schumann, men om Truls Mørk og Dvořáks lidenskapelige cellokonsert.

Filharmonien har spilt inn dette verket med nettopp Truls Mørk, og det hørtes at musikerne var godt kjent med både musikken og solisten. Perfekt balansert mot Mørks cello og skjerpet i alle ledd gjorde orkesteret sitt for at det ble en minneverdig festaften i Konserthuset. I cellokonserten viste også Gullberg Jensen, gjennom sin gode kjemi med solisten og dynamiske kommunikasjon med orkesteret, at hans navn bør være høyt på listen over aktuelle kandidater til den nye sjefsdirigentjobben i Oslo Filharmonien etter Saraste. Med Truls Mørk tilbake og Eivind Gullberg Jensen på full fart fremover ser fremtiden ytterst lys ut for norsk musikkliv.

mandag 24. januar 2011

Graffiti og brede penselstrøk

Konsert:
Torsdag 20/1 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Det Norske Solistkor

M. Lindberg: Graffiti
A. Bruckner: Symfoni nr. 7


Trodde du graffiti var et nytt fenomen? Da må du tro om igjen. Magnus Lindbergs ”Graffiti” er nemlig ikke spraymalte budskap hentet fra moderne T-banestasjoner, men 2000 år gamle inskripsjoner på veggene i den historiske byen Pompeii. Graffitien fra den askebegravede byen spenner fra grove fornærmelser til vakre kjærlighetserklæringer, fra ussel grammatikk til blomstrende poesi. Morsomst er kanskje utsagn som ”Gari Flos” (”Fiskesausenes konge”), men det er sannelig lett å trekke på smilebåndet av de mer vulgære ”Hic ego bis futui” og ”Myrtis bene fellas” også. Uten å avsløre betydningen kunne denne graffitien like gjerne vært funnet på offentlige toaletter i dag.

Den finske samtidskomponisten Magnus Lindberg har allerede risset navnet sitt inn i musikkhistorien med orkesterverker som ”Kraft,” ”Aura” og ”Feria.” Med ”Graffiti” (2009) har han nå også komponert et bredt anlagt verk for kor og orkester. Som flere av Lindbergs rene orkesterverker er også ”Graffiti” preget av store kontraster og voldsomme utbrudd sydd sammen til en symfonisk enhet. Enheten mellom kor og orkester ble faktisk også markert visuelt i Oslo Konserthus torsdag da koret var plassert midt i orkesteret. Akustisk sett fungerte dette bare middels. Det Norske Solistkor tok nok i, men flere ganger druknet både tekst og korklang i orkesterlyden. Det er vanskelig å avgjøre om dette primært skyldes Lindbergs komposisjon, akustikken i Oslo Konserthus eller plasseringen av koret, men at teksten ble borte var i alle fall problematisk for opplevelsen. Når det er sagt var ”Graffiti” et klanglig, teksturalt og motivisk spennende verk. Lindberg kan utvilsomt sin orkestrering. Foruten balanseproblemene skal kor, orkester og dirigent ha ros for både teknisk utførelse og samspill i den nyskrevne komposisjonen.

Dessverre kan ikke alle instrumentgrupper få samme ros for fremførelsen av Anton Bruckners 7. symfoni etter pause. Intonasjonen i wagnertuba og til dels også horn var ved flere anledninger hårreisende dårlig. Musikerne virket usikre og nervøse og da de sure akkordene var fordelt utover hele verket ble dette rett og slett pinlig. Problemene ble spesielt merkbare fordi resten av orkesteret spilte usedvanlig bra, både sammen og som solister.

Det er flere likheter mellom Bruckner og Lindberg, kanskje særlig forkjærligheten for symfonisk grandeur, men der Lindberg elsker dramatiske kollisjoner og kontraster maler Bruckner med brede romantiske penselstrøk og bygger møysommelig opp til ethvert klimaks. Senromantisk symfoni viser seg gang på gang å være som skapt for Saraste og hans orkester. Men selv om Bruckner klang mektig, stort og samstemt i konserthuset var de nevnte problemene i horn og wagnertuba så påtagelige, særlig i solistiske og dynamisk svake partier, at det gode helhetsinntrykket fikk en stygg ripe i messingen.

lørdag 15. januar 2011

Grieg som Grieg, Chopin som sigøyner og pop som barokk – en ny platetrend?

CD-plater:
”Chasing the butterfly –
Recreating Grieg’s 1903 recordings and beyond…”
SIMAX Classics
Utgitt: November 2010

”Mazurka – Remaking Chopin”
LAWO Classics
Utgitt: Oktober 2010

”Love Songs Re-spelled”
LAWO Classics
Utgitt: Desember 2010


(teksten er også publisert på Ballade under tittelen "Gamle sanger om igjen." Se http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2011011412121023704280)

Mange av de beste ideene til plateutgivelser oppstår når noen, i stedet for å henge seg opp i hvordan musikken skal fremføres, er nysgjerrig på hvordan den kan fremføres. Kan man spille Griegs musikk akkurat slik Grieg selv fremførte den? Hvordan kan Chopins musikk klinge? Kan man kombinere barokkarier med nyskrevne poplåter? I løpet av de tre siste månedene av 2010 fikk publikum presentert tre CD-plater, ”Chasing the butterfly,” ”Mazurka – Remaking Chopin” og ”Love Songs Re-spelled,” som alle er sprunget ut av kreative ideer om fremføringspraktiske muligheter. Recreating, remaking og respelled: Det handler om å presentere noe gammelt på en ny måte.

Grieg som Grieg
På ”Chasing the butterfly” er det Edvard Griegs pianospill opphavsmennene har vært på jakt etter. Pianisten Sigurd Slåttebrekk har, sammen med produsent Tony Harrison, tatt for seg de over hundre år gamle, sprakete voksrullene med Griegs innspillinger av egne verker. Målet har vært å imitere Griegs spillestil, ikke først og fremst for å kopiere, men for å lære av en fremragende pianist, bringe en forgangen utøvertradisjon frem i lyset og slik berike fremføringer av denne musikken i dag. Det mest iørefallende med Griegs spill er det hurtige og stadig vekslende tempoet. Få, om noen, av dagens utøvere tør å ta seg slike friheter. De gamle opptakene er uvurderlige, ikke bare som historisk dokument over Griegs tolkning av egne verker og over romantisk utøvertradisjon, men også som inspirasjonskilde. Unge musikere kan oppdage helt nye måter å tenke og spille på ved å lytte til den gamle mesteren.

Slåttebrekk og Harrison har lyktes usedvanlig godt. Ikke bare har de klart å skape nye innspillinger som er så godt som identiske med opptakene på de knitrende rullene, men de har også overført den tilegnede kunnskapen til verker Grieg aldri rakk å spille inn, som ”Ballade i g-moll.” At platen dessuten er spilt inn på Griegs eget piano på Troldhaugen gir den ytterligere en historisk og estetisk dimensjon. Nærmere komponisten og pianisten Grieg er det neppe mulig å komme. Bakgrunnsstøyen fra de gamle voksrullene er erstattet med utsøkt lydkvalitet uten at det historiske suset er gått tapt av den grunn. Like viktig er det at det virkelig svinger av disse innspillingene. Ved å ty til Griegs eget spill har Slåttebrekk tilført interpretasjonene av denne musikken noe helt nytt. Dette er et unikt prosjekt innen historisk orientert oppføringspraksis.

Chopin som sigøyner
På ”Mazurka – Remaking Chopin” får musikken til en annen stor romantisk pianist, Frédéric Chopin, langt tøffere behandling. Samtidskomponist Nils Henrik Asheim har ikke ønsket å gjenskape Chopins musikk slik den opprinnelig hørtes ut. Tvert i mot. Han har fått med seg Gjertruds sigøynerorkester i kreative og radikale nytolkninger av den polske komponistens eiendommelige masurkaer. Riktignok kan Chopins melodier og klanger anes i det ferdige produktet, men først og fremst viser Asheim hvordan denne musikken kan inspirere til å skape noe nytt. Det er en lang vei fra de pene pikenes søtladne pianospill i 1800-tallssalonger til sigøynerorkesterets upolerte klang, instrumentale effekter, frekke glissandi og improvisatoriske spillestil. Klarinetten hyler, fiolinen hveser og trekkspillbelgen puster og peser mens det klimpres og rasles på strenger og tangenter. Og bak alt dette ligger altså fremdeles de stiliserte polske dansene til Frédéric Chopin. Det er forbløffende hva denne musikken har gitt opphav til. Der Slåttebrekk i sitt Grieg-prosjekt nærmer seg det man, med et betent uttrykk, kan kalle det autentiske, tøyer Asheim grensene for hvilke og hvor store friheter man kan ta seg i forhold til det klassiske repertoaret. Forfriskende og modig.

Pop som barokk
Også sopranen Elisabeth Holmertz og barokkgitaristen Fredrik Bock forener det gamle og det nye. På ”Love Songs Re-spelled” er et knippe sanger av den italienske 1600-tallskomponisten Barbara Strozzi satt sammen med tre poplåter av Susanna Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun, samt popklassikeren ”Hallelujah” av Leonard Cohen. Hensikten har vært å vise likheten mellom barokkens solosanger og den moderne populærmusikkens sanger-låtskrivertradisjon. Sjangrene har åpenbare fellestrekk i tekstur (melodi med akkompagnement) og tekstgrunnlag. Hvorvidt prosjektet er vellykket kan likevel diskuteres. Låter ikke Ane Bruns musikk tross alt best når den fremføres av Ane Brun? Mange vil nok i alle fall hevde at de briljante barokkmusikerne Holmertz og Bock låter best når de fremfører musikk av Strozzi. Sjangeroverskridelser er ofte kjærkomne, men det blir en vurdering fra gang til gang om nettopp dette er en kombinasjon som beriker musikken eller ikke.

En ny platetrend?
Det er en tendens i det klassiske platemarkedet til å prøve ut nye måter å formidle det kunstmusikalske repertoaret på. Tiden vil vise hvilke kreative ideer som setter an tonen for platesalget fremover og hvilke som faller gjennom. Disse tre CD-platene har vist at det kan være fruktbart å spørre seg hvordan musikken kan fremføres og ikke låse seg fast i hvordan den ”skal” spilles. Grieg som Grieg låter herlig duggfriskt, og Chopin gjør seg overraskende godt som sigøyner. Derimot har jeg min tvil om pop og barokk kommer til å innlede noe varig forhold med det aller første.