søndag 22. mars 2009

Trompetkomet og energisk driv i Bærum

Konsert
Lørdag 21/3 2009
Bærum Kulturhus
Det Norske Kammerorkester v/ Arvid Engegård
Tine Thing Helseth, trompet

H. Sunde: Fjording
F. Mendelssohn: Symfoni nr. 4 ”Den italienske”
J. Haydn: Trompetkonsert
L.v. Beethoven: Symfoni nr. 7

Bærum Kulturhus er et relativt nytt konsertlokale på den norske kulturscenen. Bygget, som er designet av Snøhetta, åpnet høsten 2003 og har vært en viktig bidragsyter for å fremme et bredt kulturtilbud i Sandvika og omegn. Den brede målgruppen er årsaken til at konsertlokalet dessverre ikke egner seg spesielt godt til formidling av orkestermusikk. Det Norske Kammerorkester måtte i går slite med en knusktørr klang, som forhindret at lyden kom ordentlig ut i rommet. Verst gikk det utover de ganske tynt, men etter klassiske prinsipper tilnærmet korrekt, besatte strykerstemmene. Heldigvis spilte orkesteret med stor intensitet og høy kvalitet, slik at konserten likevel ble minneverdig. Med en kometsolist, som begeistret publikum i Bærum gjennom sin blendende traktering av trompeten, gikk både undertegnede og det øvrige publikum hjem fra Sandvika med et smil om munnen.

Tine Thing Helseth har de siste årene utviklet seg fra å være et stort talent til å bli en av våre aller beste solister, uansett instrument. På gårsdagens konsert i Bærum leverte hun varene igjen, og viste seg fra et enda høyere nivå enn tidligere. Tolkningen og formidlingen av Haydns berømte trompetkonsert var fantastisk. Når solisten får sitt spill til å virke enkelt har hun virkelig oppnådd noe, og det var akkurat det Helseth gjorde i går. De raske løpene, de store sprangene i hurtig tempo og det tidvis høye registeret var aldri noe problem for den unge stjernesolisten. Ikke bare gjennomførte hun alle hurtige passasjer korrekt, men hun beriket dem med forbløffende briljanse og elegant frasering. Det tekniske overskuddet er bare grunnmuren for glimrende solister som Helseth. De beste klarer å skape fantastisk musikk med sin tekniske begavelse, og gi lytterne følelsen av en stor opplevelse og ikke bare beundring for antall nedlagte øvetimer. Helseths framføring av Haydn var en stor opplevelse. Publikum var begeistret og solisten spilte en tango av A. Piazzolla som ekstranummer.

Orkesteret spilte med en frisk letthet og balanserte godt med solisten i trompetkonserten, selv om det av nevnte akustiske årsaker var litt problemer med balansen innad i orkesteret. I de to klassiskromantiske symfoniene som stod på programmet fikk kammerorkesteret vist seg fra sin beste side. Både Mendelssohns ”italienske” og Beethovens sjuende er preget av et gjennomgående rytmisk driv, og en til tider nærmest danseaktig karakter. Selv i Bærums klangtørre kulturhus klarte orkesteret, mye takket være Arvid Engegårds energiske ledelse, å formidle en sprudlende spilleglede, et energisk driv og en forbilledlig rytmisk soliditet. Den berømte andresatsen fra Beethovensymfonien har som følge av sin sørgmodige karakter en tendens til å bli framført altfor langsomt. I det siste har det imidlertid blitt stadig vanligere å spille denne satsen og annen musikk av Beethoven på en måte man mener er nærmere komponistens intensjoner, og denne satsen har tempoangivelsen allegretto. Viktigere, og mye mer håndgripelig, enn komponistens intensjoner er imidlertid det forhold at et relativt raskt tempo er en forutsetning for at satsen skal leve. Den blir mer organisk. Engegård valgte et friskt tempo, men klarte likevel å bevare karakteren i satsen. I den rolige, mer sangbare triodelen av scherzosatsen valgte Engegård et uvanlig høyt tempo. Kontrasten til den rytmisk jagende og ville scherzoen ble mindre, men det fungerte overraskende godt likevel. Det viktigste er at Engegård formidler et klart standpunkt om en frisk, levende og organisk tolkning av Beethoven. Dette gagner Beethovens musikk generelt og det energiske drivet i sjuende symfoni spesielt. Både Engegård og Det Norske Kammerorkester sprudlet i Bærum, og jeg ønsker flere slike tolkninger av det klassiske repertoaret hjertelig velkommen.

fredag 20. mars 2009

Oslo Filharmonien helt i hundre (19.03.09)

Konsert
Torsdag 19/3 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Jorma Hynninen, bariton

G. Tveitt: Suite fra hundrad hardingtonar
J. Sibelius: Orkestersanger
C. Debussy: Prélude a l’apres-midi d’un faune (En fauns ettermiddag)
La Mer

Dirigent, Jukka Pekka Saraste, omtaler starten av 1900-tallet, da senromantikken sprang ut i ulike former for tidlig modernisme, som en magisk tid i musikkhistorien. Magisk ble det også da Oslo Filharmonien framførte musikk knyttet til denne tidsepoken på gårsdagens konsert i Konserthuset, og høydepunktet kom etter pause med en glitrende framføring av Claude Debussys ”symfoniske skisser,” La Mer (1905). Før de franske middelhavsbølgene tok publikum med storm presenterte imidlertid orkesteret musikk fra hjemlige trakter, i form av den første suiten fra Geirr Tveitts Hundrad hardingtonar.

Man kan si mye om Geirr Tveitt (1908-1981) som person, og vi blir sannsynligvis aldri ferdige med å diskutere hans norrøne ideer, og høyreekstreme holdninger under krigen, men at han har en viktig plass i norsk musikkhistorie på 1900-tallet er hevet over en hver tvil. I orkestersuitenes klangbehandling, akkordprogresjoner og instrumentasjon er forbindelsen til Claude Debussy og den franske impresjonismen tydelig, selv om musikken også kan knyttes til en norsk tradisjon, gjennom Griegs Slåtter op.72. Tveitts mesterskap består i den geniale instrumentasjonen og den høyst originale behandlingen av folkemelodiene. Orkesteret og Saraste viste at denne musikkens klangsfære passer dem ypperlig. Spesielt vakker var åpningssatsen, ”Velkomne med æra,” der soloene i treblås satt perfekt, og den drømmeaktige karakteren i harpe og strykere fikk publikum nærmest i transe.

Kveldens mest problematiske programpost var Jean Sibelius’ orkestersanger. Solist, dirigent og orkester gjorde sine saker vel og bra, men verk for solostemme og orkester, spesielt i et senromantisk uttrykk, fungerer dårlig av rent estetiske årsaker. Det største problemet ligger i vibratoen. Solisten skal fylle et stort konserthus og føler seg nødt til å smøre på en særdeles hørbar vibrato med et for stort omfang. Den melodiske linjen, så vel som diksjonen, lider sterkt under dette, og det vi hører er mer eller mindre stabile lydmasser med et uttrykk som nesten er sprekkeferdig av overdreven ekspressivitet. Jorma Hynninen framheves blant de fremste tolkerne av Sibelius’ sanger, og visst fyller han hele konserthuset med lyd, men dessverre appellerer ikke verken sjangeren eller dette estetiske idealet til meg som lytter. Kanskje må disse sangene framføres i mindre lokaler, og av sangere med slankere og mer direkte stemmer, for å komme til sin rett. I Oslo Konserthus fungerte Sibelius’ orkestersanger svært dårlig, til tross for stjernesolist og et orkester i toppform. Forhåpentligvis vil Oslo Filharmonien konsentrere seg om å fremføre den finske komponistens enestående orkesterverker, og ikke hans problematiske orkestersanger.

Orkesterets innsats og de utsøkte verkene etter pause rettet imidlertid opp inntrykket, og vel så det. En fauns ettermiddag(1894) regnes som Debussys første impresjonistiske orkesterverk, og er basert på et dikt av den franske, symbolistiske dikteren, Stéphane Mallarmé. Den velkjente kromatiske fløytemelodien i åpningen kommer igjen gjennom hele verket i stadig nye omgivelser som følge av endret harmonikk eller instrumentasjon. Helt fra første fløytetone var det tydelig at Oslo Filharmonien og Saraste virkelig er i sitt ess når de får spille denne musikken. Både i En fauns ettermiddag og i La Mer var det en ren nytelse å høre den fløyelsmyke klangen i sordinerte strykere, alle de vakre soloene i treblås, og de spennende klangfargene bølge ut fra orkesterhavet med den største selvfølgelighet og eleganse. Foran stod den finske maestro og dirigerte elementene med stor autoritet i det fargerike bølgespillet som gjorde denne konsertkvelden nærmest magisk. Dette var Oslo Filharmonien på sitt beste.

torsdag 19. mars 2009

Vakker lidelse i Trefoldighetskirken

Konsert (Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 17/3 2009
Trefoldighetskirken, Oslo
Accademia Bizantina v/Ottavio Dantone
Roberta Invernizzi, sopran
Marina De Liso, alt

G.B. Pergolesi: Stabat mater
og annen italiensk barokkmusikk av A.Scarlatti, G.B. Pergolesi og N.A. Porpora

Bildet av den gråtende Maria, som står ved foten av korset, og tar del i Jesu lidelse, er fullt av smerte, men samtidig så uendelig vakkert. Denne hjerteskjærende skjønnhet er utgangspunktet for den katolske ”stabat mater”-hymnen fra 1200-tallet, som mange kjente komponister senere har blitt grepet av. En av disse er italieneren Giovanni Battista Pergolesi (1710-1736). Hans Stabat mater, kveldens hovedverk, er vakker og velklingende barokkmusikk for to kvinnelige sangsolister og orkester, og må regnes blant de mest kjente musikalske framstillinger av Marias smerte ved korset. Men er verket aktuelt i dag?

Barokkmusikk baserer seg ofte på stiliserte framstillinger av almenmenneskelige følelser. Visse musikalske vendinger skal frembringe visse, helt spesifikke affekter. I Pergolesis Stabat mater er lidelsen tydelig til stede allerede i de første taktenes forholdninger. Fiolinene, og senere sangsolistene, følger hverandre i sekundavstand. Slike små intervaller var, sammen med såkalte sukkemotiver, musikalske uttrykk for sorg og smerte. Selv om dette mekaniske synet på følelser er utdatert fungerer de musikalske virkemidlene overraskende godt fremdeles. De er imidlertid avhengige, som de også var den gangen, av god formidling.

Det italienske barokkensemblet, Accademia Bizantinas fremførelse, var fenomenal. Tarmstrenger, cembalo og barokkorgel hører med i en tolkning på originalinstrumenter, men det er ikke dette som er sakens kjerne. Det essensielle er samspillet, dynamikken og vitaliteten i de verdenskjente italienernes spill levende musisering. Forsiringene og ornamentene trillet ut i det store kirkerommet i Trefoldighetskirken, både fra instrumentalister og sangsolister, med en tilsynelatende spontanitet som grenser mot opplevelsen av improvisasjon. Solistene briljerte der det skulle briljeres, men behersket også de noe mer innadvendte satsene med en sørgmodig klangskjønnhet av en annen verden. Gjennom musikernes innlevelse kunne hvert musikalske uttrykk for lidelse og smerte, men også det vakre, føles på kroppen. Det gjorde sterkt inntrykk på publikum, og en enestående stillhet senket seg etter de mest gripende satsene, som ”Vidit suum dulcem natum,” hvor teksten beskriver den sørgende Marias dype sjelesår. Når skulle en slik stillhet være sårt tiltrengt om ikke akkurat i vår egen tid?

Barokkens mennesker var preget av en spesiell nærhet til døden. Barnedødeligheten var høy og dødelige sykdommer florerte. Dette fikk for øvrig Pergolesi kjenne på kroppen, da han døde av tuberkulose 26 år gammel. Døden ble hyppig portrettert gjennom kunsten, og var en del av menneskers liv. Musikalske konvensjoner som trigget de rette affektene til en mor som hadde mistet sitt barn må ha hatt en enorm effekt på datidens publikum. Men selv om det musikalske språket, og synet på menneskelige følelser tilhører 1700-tallet er budskapet vel så aktuelt i dag. Pergolesis Stabat mater handler ikke bare om Marias smerte ved Jesu kors, men om en mors sorg over tapet av sin sønn, om menneskelig smerte. Dette er almenmenneskelige følelser, uavhengig av tid og sted. Selv i det moderne, velstående og sekulariserte Norge kan denne musikken gi uttrykk for menneskelige følelser, gjennom klanglig skjønnhet, gjennom stillheten, gjennom ettertanken og gjennom det vakre og smertefulle bildet av en mor som sørger over sin sønns død.

Ensemblet framførte også både Pergolesis og Nicola Antonio Porporas (1686-1768) Salve Regina, samt to instrumentale sinfoniaer av Alessandro Scarlatti (1660-1725). Programmet var godt komponert, og alle verkene ble glimrende framført av de italienske barokkmusikerne.

onsdag 18. mars 2009

Liv og Død med Oslo Filharmonien (22.01.2009)

Konsert
Torsdag 22/1 2009
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste

W.A. Mozart: Symfoni nr. 29
A. Bruckner: Symfoni nr. 9

Kontrastene var store da Oslo Filharmonien og sjefsdirigent Jukka Pekka Saraste inviterte til konsert i Oslo Konserthus torsdag kveld. Musikken til et 19 år gammelt musikalsk geni var satt opp mot den ufullendte fullendelsen av et 72 år langt musikalsk liv. Anton Bruckner rakk aldri å fullføre den fjerde satsen i sin niende, og siste symfoni, uten at dette berøver verket hverken mening eller en helhetlig form. Symfonien er Bruckners siste kolossale monument av et verk, en solid og urokkelig søyle som heldigvis blir fremført i sin opprinnelige, ufullendte form, og ikke i diverse mindre vellykede kompletteringer ettertidens komponister har forsøkt seg på. Bruckners modne tonespråk har vist seg nærmest umulig å gjenskape på en tilfredsstillende måte, hvertfall hva angår dette verket.

Konserten begynte imidlertid med musikk av en helt annen karakter. Monumentalitet er neppe den karakteristikken som passer best på Mozarts musikk generelt, og kanskje denne symfonien spesielt. Musikken er leken, lett og ledig der den danser av gårde med ungdommelig livskraft og vitalitet, melodisk sødme og musikalsk humor. Det slår meg at det er en nærmest skjødesløs bekymringsløshet i dette verket, og i lys av Bruckners koloss spør man seg kanskje om verket mangler substans. Men Mozarts musikk er mening i seg selv. Skjønnheten i hver tone, hver akkord, ja til og med i hver pause er mening. Livsglede!

Oslo Filharmonien formidlet Mozarts levende musikk med en overlegen energi, og med den presisjon og letthet som er så viktig i framføringen av slike verker. Jeg har i den senere tid blitt betatt og begeistret av René Jacobs’ glimrende innspillinger av Mozarts musikk, både operaer og instrumentalmusikk (f.eks. den av Prahasymfonien nr.38 og Jupiter-symfonien nr. 41 med Freiburger Barockorchester). Orkesteret bruker originalinstrumenter, og innspillingen spruter av energi. Den er nærmest rå i uttrykket. Jacobs våger og vinner. Det er imidlertid ikke å yte gårsdagens konsert rettferdighet å sammenligne en framføring der et utdrag av Oslo Filharmoniens musikere spiller på moderne instrumenter med Jacobs’ CD. Likevel vil jeg påstå at jeg gjenkjente noe av kraften og uttrykket til Jacobs på Filharmoniens konsert. Også Saraste vinner. Han dirigerte sitt, i størrelse, moderate orkester med et tidsriktig og estetisk fruktbart måtehold. Han gjorde ikke for mye, men brøt inn med sine karakteristisk energiske bevegelser da det trengtes som mest. Dette tilførte dimensjonen som løftet framførelsen av denne Mozartsymfonien fra presis og lett, til vital og sprudlende. Saraste kjenner sin rolle som orkesterdirigent på en eminent måte og vet hva musikken krever av ham til en hver tid.

Etter pause var ungdommeligheten borte og vi stod overfor et mektig farvel til livet. Bruckners symfoni er på alle måter enorm. Orkesteret er stort, satsene er lange, og de store, orgelaktige akkordene og klangene velter fram som store blokker. Men blokkene er ikke statiske. De ruller ut mot publikum i dynamiske, mektige, nærmest tyfoniske kjempebølger, og lamslår lytteren. To store, langsomme yttersatser rammer inn en vill scherzo. Scherzoen åpner med dissonerende treblåsakkorder akkompagnert av mystiske pizzicatti i strykere før helvetet bryter løs med den diabolske marsjen som hamres ut i unisont orkester. Siste sats åpner med en sterkt dissonerende liten none i fiolinene. Musikken beveger seg hvileløst gjennom hele den 25 minutter lange satsen, og stort anlagte crescendi og diminuendi avløses av brutale utbrudd i messing og tutti orkester. Monumentalt og mektig. Til slutt slår det hele seg til ro med en lang E-dur messingakkord, akkompagnert av en siste bevegelse og pizzicatti i strykere. Så blir det stille. Når Saraste holder armene hevet etter siste avslag er det dødsstille i Oslo Konserthus. Stillheten etter Bruckners en time lange, voldsomme 9. symfoni er en helt spesiell stillhet. Det er fullbrakt.

Applausen brøt endelig ut etter siste tone i går også, og det var stor begeistring i det fullsatte konserthuset. Ovasjonene var velfortjente. Orkesteret leverte en solid innsats, og små, nærmest ubetydelige personlige feil kunne ikke ødelegge et godt helhetsinntrykk. Sjefsdirigent Saraste tok større plass i Bruckner enn hva tilfellet var i Mozart, men det var også både ønskelig og ytterst nødvendig. For det første er størrelsen på orkesteret en helt annen, og for det andre krever musikken i større grad en dirigent som kan binde dette enorme helet sammen. Samspillet mellom orkesteret og den myndige finske dirigenten er utsøkt.

En slående likhet mellom de to svært forskjellige verkene vi fikk høre denne torsdagskvelden i Konserthuset er viktigheten av oktavintervallet. Selv om det i åpningen av Bruckners symfoni i første rekke er snakk om harmoniske oktaver i store samklanger, mens det i Mozarts symfoni er oktaven som melodisk intervall som står sentralt, så er forbindelsen ikke til å komme bort fra. Oktaven er det mest stabile av alle intervaller, et fast holdepunkt og tonematerialets rammeverk. Tonalitetens søyler. Tonene i oktaven er søylene som holder Bruckners symfoni oppe. Den siste solide manifestasjonen av storhet hos den livstrette komponisten. Med fare for å bli overdramatisk så er det fristende å trekke dette over til den melodiske lille nonen som åpner siste sats i symfonien. Tonalitetens søyle overskrides. Bruckners symfoni forlater denne verden og forsvinner inn i evigheten.