fredag 2. november 2012

Om klavermyter og uutslukkelighet

Konsert:
Torsdag 1/11 2012
Oslo konserthus

Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Dennis Matsujev, piano

S. Rachmaninov: Pianokonsert nr. 3
C. Nielsen: Symfoni nr. 4 «Det uudslukkelige»


Den russiske stjernepianisten Dennis Matsujev avliver myten om RACH 3, men prøver samtidig å skape en ny, om seg selv. Det burde han gjort mer av. Carl Nielsens musikk, på sin side, er stått opp fra glemselen og ser ut til å være skjenket uutslukkelig liv. Fortjener den det?

RACH 3 – en myte avlives
Fremdeles fremkaller Rachmaninovs tredje klaverkonsert gysninger av skrekkblandet fryd hos mange pianister. RACH 3 er elsket, hatet og fryktet. Konserten har gått for å være, om ikke uspillbar, så i alle fall drepende vanskelig. Myten este ut da filmen «Shine» anga verket som selve kimen til pianist David Helfgotts sinnsforvirring. Et hypnotisk hovedtema, kolossale akkorder og løp fra helvete – man kan bli gal av mindre. Men med Matsujev (og unektelig flere andre i hans generasjon – Leif Ove Andsnes inkludert) er myten avkreftet for godt.

For Matsujev er monumentet på ingen måte uoverstigelig. Tvert i mot. Mannen spiller svimlende fort og artikulerer så klokkeklart at ikke en tone forsvinner i mylderet, og i de lyriske partiene har han en suveren varhet i anslaget. Når han leker seg over tangentene, tar jeg meg likevel i å tenke at han møter for lite motstand. For meg krymper verket når de tekniske utfordringene tilsynelatende er beseiret, særlig når de ikke følges eller erstattes av personlighet i uttrykket.

Til tross for at Matsujev åpenbart mestrer teknikken til fingerspissene, tilfører hans tolkning ikke nevneverdig. Tenk om Matsujev kunne skape nye myter, om mannen som spiller RACH 3 som ingen annen. Matsujev spiller derimot som «alle» andre, bare bedre enn de fleste. Enn så lenge holder det. Matsujev fikk stormende jubel i Oslo konserthus, og med et lyrisk Rachmaninov-preludium og en dyrisk «Dovregubbens hall» som ekstranummer bergtok han sitt publikum fullstendig. Det spørs likevel hvor lenge slike fremføringer som Matsujevs RACH 3 oppleves som interessante. Den klassiske musikken trenger sine myter. Matsujev og hans like har drept forestillingen om den umulige RACH 3. Nå er tiden inne for å skape mytene om de unike og uforglemmelige fremføringene.

Livsbejaende symfoni
På mange måter egnet Carl Nielsens eksplosive og livsbejaende fjerde symfoni seg godt etter Rachmaninovs pianokonsert. Musikken er kontrastfylt, fargerik og buldrende. At dette skulle være «livet – og som det uudslukkelig» fremstår som usannsynlig pretensiøst. Til det er musikken altfor uorganisk og overfladisk. Nielsen mestrer ikke de lange oppbygningene som Sibelius, og han har ingenting av Mahlers tvetydighet ved seg. Tordenduellen mellom paukene i sistesats er forbløffende, men det meste foregår på overflaten i Nielsens musikk. Der er den imidlertid både frisk og attraktiv.

Oslo-filharmonien skal ha ros for en gnistrende og oppvakt fremføring, særlig i symfonien. Paukistenes pistolduell var utført med millimeterpresisjon, og treblåserne spilte rent og pent i den lyse andresatsen. Flere fine soloprestasjoner og godt samspill ble ledet av dirigent Jukka Pekka Saraste, som tok musikken på alvor, og holdt det hele godt sammen. Kanskje kunne han sluppet de voldsomme kreftene enda mer løs, og i Rachmaninov var han nær ved å falle av da Matsujev forsøkte å øke tempoet ytterligere i finalen. Alt i alt fortjener likevel både orkester og dirigent lovord for innsatsen i konserthuset denne kvelden.