torsdag 27. august 2009

Oppstandelse med Oslo Filharmonien

Konsert:
Onsdag 26/8 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Oslo Filharmoniske Kor (dirigent Øystein Fevang)
Inger Dam-Jensen, sopran
Petra Lang, mezzosopran

G. Mahler: Symfoni nr. 2 ”Oppstandelsen”


Gustav Mahlers(1860-1911) mektige Symfoni nr.2 stod på programmet da Oslo Filharmonien åpnet jubileumssesongen 2009-2010 med brask og bram onsdag kveld. Orkesteret feirer ikke bare sine egne 90 år, men også Mahler, som har 150-årsjubileum i år. For komponisten som hevdet at ”en symfoni må være som verden, og omfatte alt,” må denne symfonien ha vært en triumf. De stilistiske kontrastene er enorme, fra en enkel ländler i andresatsen til den gigantiske, apoteotiske finalen der alle dimensjoner sprenges med kor, solister, orgel, klokker og hele den vanvittige orkesterbesetningen. Stilblandingen har ikke alltid falt i smak, og da Debussy hørte verket i Paris gikk han i protest. Under konserten i Konserthuset onsdag var det imidlertid ingen som gikk, og symfonien har for lengst oppnådd status som mesterverk. Mer storslått åpning på konsertsesongen skal man lete lenge etter, og Filharmonien fulgte opp med en mesterlig formidling av Mahlers makeløse musikkunivers.

Fra åpningens intense og sylskarpt presise buldring i kontrabass var det klart at Saraste og orkesteret virkelig var på hugget. Intonasjonen i gigantorkesteret var upåklagelig, med unntak av et lite parti i finalen der fjernorkesteret bak scenen og treblåserne på scenen ikke riktig fant hverandre, men dette blir for en bagatell å regne. Blåsernes solopartier satt som skudd, slagverkernes presisjon var fininnstilt og strykernes dramatiske løp eksplosive, og da var det bare for Oslo Filharmoniske Kor å fyre løs den ekstatiske teksten. Aufersteh’n! Samspillet innad i orkesteret, og mellom orkester, kor og solister var suverent, og hele denne kjempen, dette musikkmonsteret ble temmet av maestro Sarastes bestemte bevegelser, slik at de rivende konfliktene i musikken ikke tok fullstendig overhånd, men at det hele fremstod som en logisk sammenhengende enhet. Likevel slapp han, når musikken krevde det, løs alle de kreftene han hadde til rådighet, og energien i klimakspartiene var overveldende. Også den nevnte ländleren klarte Saraste og hans eminente musikere å tilføre subtilitet og nerve. Slik ble den naturlig integrert i den verden som utgjør Mahlers andre symfoni.

Mahler kalte opprinnelig denne symfonien ”Oppstandelsen.” Og kanskje er den store kvalitetshevingen i Oslo Filharmonien under Jukka Pekka Sarastes ledelse et ledd i en liten oppstandelse for denne musikkformen. Kanskje bærer den økte publikumsinteressen det siste året bud om en ny tid. Kanskje var Mahlers oppstandelse det som skulle til for å få politikerne til å våkne og reise et eget bygg for et av europas fremste orkestre. Uansett var åpningskonserten en stor musikkopplevelse som lover svært godt for konsertåret som kommer, og etter en slik ”oppstandelse” kunne ikke publikum annet enn å reise seg og applaudere Mahler, Oslo Filharmonien, Jukka Pekka Saraste og alle de andre.

fredag 21. august 2009

Norsk karneval og finsk magi for cruiseturister

Konsert:
Torsdag 20/8 2009
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka Pekka Saraste
Mischa Maiksy, cello

J. Svendsen: Norsk Kunstnerkarneval
P.I. Tsjaikovskij: Arie fra Eugen Onegin og Rokokkovariasjoner
J. Sibelius: Symfoni nr. 2

Torsdagens konsert i konserthuset inngikk i den såkalte Ocean Sun Festival og var spesielt ment for turister på cruiseskipet M/S Europa. Disse turistene bytter ut solkrem og badebukse med dressjakke og slips der de reiser rundt og besøker ulike europeiske byer for å oppleve høykultur. Denne kvelden var altså turen kommet til Oslo og Filharmonien. Heldigvis var dirigent Jukka Pekka Saraste og hans orkester verken på sommerferie eller cruisekontroll, men tvert i mot i sin aller beste form. De leverte en kanonkonsert og viste seg som utmerkede ambassadører for Norge og norsk kultur, og skal man dømme etter applausen var utenlandske feriegjester av samme oppfatning. Det åpnet med Filharmoniens friske fremføring av Johan Svendsens (1840-1911) brusende norske kunstnerkarneval, før turistene seilte inn i musikken til en av våre nabolands største komponister, Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij (1840-1893).

Til å fremføre Tsjaikovskijs berømte variasjoner over et rokokkotema hadde Filharmonien fått med seg den internasjonalt anerkjente, latviske cellisten Mischa Maisky. Dessverre stod ikke solistens prestasjoner i stil med orkesterets. Visst viste han prov på eminent teknikk i mange partier og god klangbehandling i de rolige delene, men den eksentriske cellistsolisten tok altfor stor plass på scenen. For det første handlet veldig mye av tiden mellom de solistiske innslagene om svettetørking av de flagrende grå krøllene med en sort klut som var festet bak på celloen, og ikke om orkesterets mellomspill. For det andre, og mye viktigere, gikk solistens iver etter å vise frem teknikken på bekostning av den musikalske helheten. Maisky aksellererte voldsomt hver gang det kom et virtuost løp, og spilte mange av de raskeste partiene så raskt at det var vanskelig å oppfatte enkelttoner. Det hjelper ikke å spille lynraske dobbeltgrep, flagoletter og raske løp i et høyt register hvis publikum ikke kan bedømme hvordan de høres ut. Dessuten skaper slik ekstrem rubato og hurtige temposkifter et stressende, nærmest umusikalsk uttrykk. Jeg er imponert over at Saraste og orkesteret klarte å følge stjernecellistens høyst personlige tempovalg så godt og at de klarte å binde det hele sammen til en fornuftig helhet. I de rolige delene gjorde imidlertid Mischa Maisky en langt bedre figur, noe han også beviste i celloarrangementet av Lenskijs arie fra operaen Eugen Onegin. Der kom Tsjaikovskijs emosjonelle ekspressivitet til sin fulle rett. Det var synd solist Maisky ikke overførte den musikaliteten også til de raske, tekniske partiene.

Etter pause var det klart for en av Sarastes og Oslo Filharmoniens spesialiteter, symfonisk musikk av Jean Sibelius (1865-1957). Denne gangen var det den heroiske symfoni nr. 2 som stod på programmet, og den finske sjefsdirigenten viste nok en gang hvilken fremragende Sibelius-tolker han er. Det kan være vanskelig å sette fingeren akkurat på hva han gjør annerledes, men mye handler om tempovalg og overganger mellom ulike avsnitt. Sarastes bruk av rubato er, i motsetning til Mischa Maiskys, organisk og musikalsk begrunnet, som f.eks. i andresatsens mystiske pizzicatoåpning i kontrabass og cello. For ham handler det ikke om å veive armene fortest mulig eller vise hvor fort cellogruppa kan spille, men om å sy Sibelius’ symfoniske satser sammen til pustende, musikalske enheter. Ved å velge generelt friske tempi trekker han Sibelius ut av Tsjaikovskijs romantisk emosjonelle ekspressivitet og skyver ham foran seg inn i en mer moderne musikalsk form. Et godt eksempel er finalen som Saraste dirigerer vesentlig raskere enn de fleste andre. Slik blir den mindre emosjonelt ladet, men uten å miste sin følsomhet og sitt majestetiske uttrykk. Samarbeidet mellom Saraste og musikerne i Oslo Filharmonien fungerte som vanlig utmerket og resultatet ble fantastisk. Cruiseturistene fikk altså med seg en flott nordisk konsertopplevelse å varme seg på da de vandret ut i det plaskende norske sommerværet i Oslo.

Unge soldater på festningen

Konsert:
Onsdag 19/8 2009
Ridehuset, Akershus festning

Samarbeidsprosjekt mellom Barrat Dues musikkinstitutt, Norges Musikkhøgskole, Nordisk Institutt for Scene og Studio, Kunsthøgskolen i Oslo og Oslo Kammermusikk Festival.
Dirigent: Cathrine Winnes Trevino
Regissør: Knut Jørgen Moe

I.Stravinskij: Historien om en soldat

Taktfast marsjerte de inn på scenen, de unge musikerne fra Barratt Due og Norges Musikkhøgskole. Ledet an av dirigent Cathrine Winnes Trevinos bestemte ordre inntok de scenen i det gamle ridehuset ved Akershus festning, og satte i gang med åpningsnummeret til Igor Stravinskijs (1882-1971) ”Historien om en soldat.” Stravinskijs rytmisk skjeve, til tider svært dissonerende og forvrengte marsj ble fremført med humor, energi og herlig ungdommelig galskap. Og så var historien i gang.

Soldaten i historien selger fela si til djevelen i bytte mot en bok som kan forutse den økonomiske fremtiden. Dette kan selvsagt ikke bringe ham lykke, og det hele ender med at djevelen tar med seg soldaten hjem til helvete. Teksten til stykket er skrevet av den sveitsiske forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz, og urfremført med Stravinskijs musikk i 1918. Musikken fremføres ofte alene, men i går var det altså skuespillet i sin helhet vi fikk oppleve.

De unge skuespillerne fra Nordisk Institutt for Scene og Studio imponerte stort i de tre rollene som fortelleren (Anne Lise Grindheim), djevelen (Hans Kristian Ingelsrud) og soldaten (Steffen Mulder). Med tydelig tekstdeklamasjon og dramatisk innlevelse viste de skuespillertalent som sikkert vil prege norske teaterscener om noen år. Talentfulle var også i aller høyeste grad de 7 musikerne, som mestret hyppige taktartsskifter og utfordrende solopartier utmerket. Aller mest imponerte fiolinist Amelie Lied Haga med vanskelige dobbeltgrep og virtuose løp, alt like prikkfritt fremført. Hun har, som de andre utøverne, fremtiden foran seg og vil garantert sette farge på det norske kulturlivet. Fremmad marsj!

Lysende kammermusikk i kulturkirken

Konsert:
Tirsdag 18/8 2009
Jakob Kirke, Oslo

Jens Harald Bratlie, piano
David Bratlie, elektronisk lyd
Marianne Thallaug Wedset, lysdesign

”Og lyset skinner i mørket - en uavbrutt lydlig og visuell reise fra mørke til lys.”

Klassisk musikk kritiseres ofte for sin fastlåsthet m.h.t. konsertlokale og den sceniske formidlingen. Konserten i Kulturkirken Jakob tirsdag var i så måte et lys i enden av tunnelen. Gjennom fargesprakende verker av Bibalo, Liszt og Messiaen, Marianne Thallaug Wedsets belysende lyssetting og David Bratlies elektroniske broer mellom verkene utfordret kunstnerne den vante konsertsituasjonen. Forsøket var svært vellykket, og et lysende prov på at den klassiske musikken med hell kan eksperimentere mer med konserten som institusjon.

Det begynte i stummende mørke i Jakob kirke. Det var så vidt man ante konturene av flygelet på scenen og av Jens Harald Bratlie som satte seg ned ved det. Første anslag i den norsk-italienske komponisten Antonio Bibalos(1922-2008) ”La Notte” ga impulsen til en svak, rød belysning før en enkel lysstripe falt ned på tangentene. Den rettet oppmerksomheten mot pianistens hender og musikken som fylte kirkerommet. Bibalos natt var svært sammensatt, og med brå skifter mellom tette clusterklanger i intense rytmer og lyriske partier kunne musikken virke fragmentarisk. Samtidig fanget den nattens mangesidige karakter. Natten er mørkets og ondskapens tid, men også tiden for stjernehimmel, svermeri og vandring i måneskinnet.

Inn i måneskinnet vandret publikum med Franz Liszt(1811-1886). Etter David Bratlies elektroniske intermezzo ble vi tatt med på en musikalsk reise gjennom ”Vallée d’Obermann” fra samlingen ”Pilgrimsår.” I det magiske blå månelyset kunne man ikke la være å bli imponert over J.H. Bratlies traktering av tangentene. Han fremførte den krevende satsen briljant. Siste tone, etter siste virtuose løp, gled over i et nytt elektronisk mellomspill der vi kunne høre reminisenser av Liszt sammenblandet med en moderne lydvev. Verket, som D. Bratlie har kalt ”Vers la Lumière,” fungerte utmerket som bindeledd, og effekten ble ytterligere forsterket gjennom forandringene i belysningen.

Fra komplett mørke var kirken i ferd med å bli gradvis opplyst i et fargerikt lys da J.H. Bratlie fremførte utdrag fra Olivier Messiaens(1908-1992) ”Vingt Regards sur l’Enfant Jesus.” Som belysningen er også Messiaens musikken full av farger. Klangene er ofte like tette som hos Bibalo, og melodiske partier presenteres i dissonerende intervaller, men klangfargene er rikere hos franskmannen. Vandringen fra mørke til lys ble avsluttet med den første av 20 betraktninger over Jesusbarnet, den meditative og vakre ”Guds betraktning,” over det aller største lyset, livets mirakel, barnet. Da siste klang fadet ut hadde nok mange av de fremmøtte på konserten i kulturkirken blitt fylt av lys der de vandret ut i Oslos nattemørke.

mandag 17. august 2009

Keiserkvartett i kongekapell

Konsert:
Mandag 17/8 2009
Slottskapellet, Det Kongelige Slott, Oslo

Aviv String Quartet

J. Haydn: Strykekvartett op. 76 nr. 3 ”Keiserkvartetten”
D. Sjostakovitsj: Strykekvartett nr. 3 op. 73
F. Schubert: Strykekvartett i d-moll D810 ”Der Tod und das Mädchen”

Aviv String Quartet stod for en prestasjon helt utenom det vanlige under sin konsert i Slottskapellet. Den israelske strykekvartetten klarte å snu et rufsete førsteinntrykk til et suverent helhetsinntrykk gjennom å spille seg opp i løpet av konserten. Men det begynte ikke helt patent da førstesatsen i Joseph Haydns (1732-1809) berømte Keiserkvartett ble tung, seig, ubalansert og med altfor lange linjer, i tillegg til enkelte intonasjonsproblemer i fiolinene. Kanskje var det nerver. Det skulle i alle fall bli betydelig bedre allerede i andresatsen. Også her spilte israelerne med lange, romantiske linjer, men dette stod godt til den majestetiske keiserhymnen, som senere har vært brukt som Tysklands nasjonalsang. Melodien med ulike variasjoner ble akkurat så vektig som seg hør og bør for en keiserlig hymne. De to siste satsene var bedre enn første, både teknisk og musikalsk, men det manglet likevel det lille ekstra. Særlig kunne undertegnede ønske seg noe større klanglig variasjon i førstefiolin. Klangen virket kald og presset, særlig i enkelte av de høyeste partiene på e-strengen.

Det som var kaldt og presset i Haydn ble imidlertid ekspressivitet og briljans i Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) tredje strykekvartett. Her imponerte Aviv-kvartetten fra første stund, og serverte noen uforglemmelige musikalske øyeblikk. Denne Sjostakovitsjkvartetten har mye til felles med symfoniene nr. 8, 9 og 10 fra omtrent samme tid. Rytmisk driv, kraftige og skjeve aksenter, humor, sarkasme og stadig overraskende melodiske vendinger preger musikken. Alt dette formidlet Aviv String Quartet på en utmerket måte. I de rytmiske partiene formelig gnistret det av musikerne, og de humoristiske overraskelsene ble servert med et overbevisende samspill. Humoren følges likevel alltid av alvor i Sjostakovitsj musikk, og kvartetten spilte med akkurat den dødsnerven musikken krever. De opprinnelige titlene komponisten ga satsene, men som han senere trakk tilbake, vitner om at kvartetten handler om krig. Det var unektelig et sterkt øyeblikk da en israelsk strykekvartett fremførte den gripende fjerdesatsen ”til minne om krigens ofre” med en stillhet, inderlighet og følelse så sterk at den også smittet over på publikum der de fulgte den sorgtunge, stille musikken og de alvorlige israelske annsiktsuttrykkene fra benkeradene. Symbolikken ble komplett med sistesatsens avslutning der fiolinen stiller ”det evige spørsmålet: Hvorfor?”

Etter den imponerende Sjostakovitsjtolkningen vartet Aviv String Quartet opp med en fantastisk fremføring av Franz Schuberts (1797-1828) strykekvartett i d-moll som har fått navnet ”Der Tod und das Mädchen” fordi Schubert i andresatsen bruker musikalsk materiale fra en lied med samme navn. De tre kvinnene i Aviv String Quartet var imidlertid langtfra døde. Tvert i mot serverte de et spill levende samspill av ypperste kvalitet, og med en Sergej Ostrovskij på førstefiolin som løftet seg fra en noe usikker innsats i Haydn til å lede hele ensemblet med energi, musikalitet og teknisk overskudd ble formidlingen av Schubertkvartetten forrykende. Etter den noe lunkne applausen for Keiserkvartetten fikk Avivkvartetten fullt fortjente stående ovasjoner for tolkningene av Schubert og Sjostakovitsj. Med en slik majestetisk avslutning kan man vel ikke si annet enn at konserten ble helt konge!

lørdag 15. august 2009

Kammerdrømmer og russisk mystikk i Operaen

Konsert:
Lørdag 15/8 2009
Scene 2, Operaen

TrondheimSolistene
Håkon Samuelsen, cello
Øyvind Gimse, cello
Geir Draugsvoll, bayan

N.H. Asheim: Cello Stories
S. Gubaidulina: Sieben Worte
P. Tsjaikovskij: Serenade for strykere op.48

For mange var dag 2 av Oslo Kammermusikkfestival en drømmedag, med konserter fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. Dagen ble ikke mindre fortryllende av at samtlige konserter fant sted på og i den skinnende hvite marmorperlen i Bjørvika. Formiddagskonserten på Scene 2 med TrondheimSolistene fortonet seg også som en drøm, selv om marerittet enkelte ganger pustet publikum i nakken både i uroppførelsen av Nils Henrik Asheims (1960- ) ”Cello Stories” og i Sofia Gubaidulinas (1931- ) ”Sieben Worte.” Til slutt fikk vi drømme oss bort med Pjotr Iljitsj Tsjaikovskijs (1840-1893) velkjente Serenade for strykere i C-dur.

I følge komponisten selv er det celloen som drømmer i Asheims cellohistorier, og disse drømmene er grunnlaget for det musikalske materialet også i orkesteret. Det er altså ikke snakk om en cellokonsert i tradisjonell forstand der solist og orkester settes opp mot hverandre. Alle instrumentene er snarere del av samme drøm. Asheims tonespråk preges av kvarttoner, glissandi og store kontraster i uttrykket. Det musikalske landskapet solist og orkester maler for publikum er usedvanlig mangfoldig og fargerikt, og den drømmende karakteren forsterkes av de bevegelige klangflatene. Den unge cellisten Håkon Samuelsen mestret den krevende oppgaven som solist i dette verket svært godt. Han spilte de halsbrekkende passasjene med den største selvfølgelighet og trygghet, og viste stor klangbredde og musikalitet i de langsomme, mer drømmende delene. Publikum får nok høre mer både til unge Samuelsen og til komponist Asheim i tiden som kommer.

Det er klare likheter mellom Asheim og hans russiske kollega Sofia Gubaidulina hva angår musikalsk språk. Også Gubaidulina har kvarttoner og glissandi som stilistiske kjennetegn. I ”Sieben Worte” er det imidlertid ikke snakk om noen drøm, men om Jesu syv siste ord på korset. Gjennom å bruke den russiske akkordeontypen bayan kombinert med cellosolist og strykeorkester kan hun skape unike nye klangfarger. I tillegg er verket fullt av symbolikk. Kors dukker opp i notebildet, og selve celloen er jo formet som et kors når man stryker buen over strengene. For komponisten er cellostemmen symbolet på Jesus, bayanstemmen er Gud, og orkesteret den hellige ånd. Musikken bygger seg opp mot et dramatisk høydepunkt i satsen ”Min Gud, hvorfor har du forlatt meg” før det hele roes ned og løftes opp til de himmelske sfærer. Samspillet mellom de to solistene var eksepsjonelt, med dramatikk og nerve fra første til siste åndedrag, og orkesteret fulgte opp med en klang som var mystisk, magisk, ja himmelsk.

TrondheimSolistene led under åpningskonserten i Oslo Konserthus av elendige akustiske forhold, men i Operaens drømmeakustikk bekreftet de ettertrykkelig at de er et levende ensemble som oser av kvalitet i alle ledd. Måten de fulgte solistene på, både rytmisk og klanglig i verkene av Asheim og Gubaidulina var forbilledlig, og til slutt fikk de også skinne alene i forgrunnen i Tsjaikovskijs deilige Serenade. Den mektige klangen i fullt strykeorkester i åpningen og avslutningen var like vidunderlig som den aller svakeste pianissimo i den lengselsfulle og inderlige tredjesatsen, og valsen i andresatsen fløt usedvanlig lekent og godt i hendene på konsertmester Geir Inge Lotsberg og de andre musikerne i TrondheimSolistene, slik at den fremstod som det musikalske sukkertøyet den er. Med en slik avslutning på en fargerik reise var det bare å drømme seg videre gjennom lørdagen i kammermusikkens tegn. Drøm søtt.

Gresk salat på Oslo Kammermusikkfestival

Konsert:
Fredag 14/8 2009
Oslo Konserthus

TrondheimSolistene
Tine Thing Helseth, trompet
Håvard Gimse, piano
Birgitte Christensen, sopran
Kroumata, slagverk

Verker av Ligeti, Berge, Xenakis, Albinoni, Sibelius og Bartok.

20 år har gått siden Arve Tellefsen første gang åpnet Oslo Kammermusikkfestival. I går kveld kunne han igjen ønske velkommen til ”alle norske kammermusikkfestivalers mor,” og fiolinlegenden disker fremdeles opp med spennende utøvere, og et friskt og variert program. Åpningskonserten bar preg av nettopp dette. Fra Albinoni til Ligeti var musikalske godbiter satt sammen til en fargerik og smakfull helhet. Når man blander mange ulike ingredienser er det alltid en fare for lapskaus, at helheten blir smakløs og at hver enkelt ingrediens mister sin unike egenskap. Mangelen på en rød tråd var tydelig på gårsdagens konsert, og det ser ut til at også resten av ukens program er så å si trådløst. Dette står i kontrast til Risørfestivalen der revolusjonstemaet var gjennomgående. Et overgripende tema på en slik festival kan være en fordel, men er absolutt ingen nødvendighet. Kanskje mangfoldet er et tegn i tiden. I går unngikk arrangørene lapskausen og serverte en frisk gresk salat med de beste ingredienser, servert av de beste kokker. Bare så synd at serveringsfatet var en akustisk papptallerken.

Det begynte med György Ligetis (1923-2006) herlig syrlige forrett, forspillet til operaen ”Le Grand Macabre.” Besetningen er fire musikere som trakterer hvert sitt sett av stemte bilhorn. Med det verdensledende svenske slagverkensemblet Kroumata, ikledd kjole og hvitt, som formidlere av denne hysteriske musikken ble åpningen av årets festival akkurat så festlig, morsom og vanvittig man kunne håpe på. I løpet av konserten fikk Kroumata også vist frem sine fremragende slagverkferdigheter. Den greske komponisten Yannis Xenakis’(1922-2001) ”Okho” for tre djember gnistret av vitalitet og kvalitet fra første til siste slag. Med hver sin store firkantede trekasse skapte de tre musikerne overraskende store kontraster, i register, volum, klang og rytme, i tillegg til at presisjonen var imponerende. I en slik fremføring er også det visuelle svært viktig. De tre slagverkernes bevegelser var med på å forsterke både hypnotiske rytmer og friere partier. Kroumatas ”Okho” var kanskje konsertens høydepunkt, og det som fungerte desidert best i Konserthusets kammermusikkfiendtlige akustikk.

For TrondheimSolistene ble det tungt å kjempe mot elementene, særlig hadde strykerne vanskelig for å komme ordentlig ut i Håkon Berges (1954- ) trompetstykke ”Fine Thing.” Til tross for Tine Thing Helseths gode soloprestasjon hadde nok stykket vært en adskillig finere ting i et annet rom. Aller mest imponerte solist Thing i Tomaso Albinonis (1671-1750) trompetkonsert der hun tryllet frem triller og raske sekvenser med piccolotrompeten sin. Når hun får briljere i høyden er Helseth på sitt aller beste, og da er hun i verdensklasse. Også TrondheimSolistene skal ha ros for sin innsats. Til tross for vanskelige forutsetninger viste de seg som et strykeensemble av høyeste kvalitet, noe som også var tydelig i åpningskonsertens avslutningsstykke, ”Divertimento for strykere” av Bela Bartok (1881-1945).

Men før Bartok fikk avslutte kvelden ble enda en ingrediens blandet oppi salaten, i form av sanger og klaverstykker av Jean Sibelius (1865-1957). Birgitte Christensen formidlet sangene med stor intensitet og ekspressivitet. Hun kom likevel noe i skyggen av pianist Håvard Gimse som viste stort teknisk overskudd og god musikkforståelse bl.a. i fremførelsen av Impromptu op.5 nr 5. Med dette var åpningskonserten, smakebiten på årets kammermusikkfestival, komplett. Det ble en frisk gresk salat med mange spennende smaker det skal bli spennende å følge utover i festivalen. Neste år håper jeg likevel at papptallerkenen byttes ut med marmor, slik at alle de delikate ingrediensene Tellefsen og co har å by på kommer ordentlig til sin rett.