Konsert:
Torsdag 1/11 2012
Oslo konserthus
Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Dennis Matsujev, piano
S. Rachmaninov: Pianokonsert nr. 3
C. Nielsen: Symfoni nr. 4 «Det uudslukkelige»
Den russiske stjernepianisten Dennis Matsujev avliver myten om RACH 3, men prøver samtidig å skape en ny, om seg selv. Det burde han gjort mer av. Carl Nielsens musikk, på sin side, er stått opp fra glemselen og ser ut til å være skjenket uutslukkelig liv. Fortjener den det?
RACH 3 – en myte avlives
Fremdeles fremkaller Rachmaninovs tredje klaverkonsert gysninger av skrekkblandet fryd hos mange pianister. RACH 3 er elsket, hatet og fryktet. Konserten har gått for å være, om ikke uspillbar, så i alle fall drepende vanskelig. Myten este ut da filmen «Shine» anga verket som selve kimen til pianist David Helfgotts sinnsforvirring. Et hypnotisk hovedtema, kolossale akkorder og løp fra helvete – man kan bli gal av mindre. Men med Matsujev (og unektelig flere andre i hans generasjon – Leif Ove Andsnes inkludert) er myten avkreftet for godt.
For Matsujev er monumentet på ingen måte uoverstigelig. Tvert i mot. Mannen spiller svimlende fort og artikulerer så klokkeklart at ikke en tone forsvinner i mylderet, og i de lyriske partiene har han en suveren varhet i anslaget. Når han leker seg over tangentene, tar jeg meg likevel i å tenke at han møter for lite motstand. For meg krymper verket når de tekniske utfordringene tilsynelatende er beseiret, særlig når de ikke følges eller erstattes av personlighet i uttrykket.
Til tross for at Matsujev åpenbart mestrer teknikken til fingerspissene, tilfører hans tolkning ikke nevneverdig. Tenk om Matsujev kunne skape nye myter, om mannen som spiller RACH 3 som ingen annen. Matsujev spiller derimot som «alle» andre, bare bedre enn de fleste. Enn så lenge holder det. Matsujev fikk stormende jubel i Oslo konserthus, og med et lyrisk Rachmaninov-preludium og en dyrisk «Dovregubbens hall» som ekstranummer bergtok han sitt publikum fullstendig. Det spørs likevel hvor lenge slike fremføringer som Matsujevs RACH 3 oppleves som interessante. Den klassiske musikken trenger sine myter. Matsujev og hans like har drept forestillingen om den umulige RACH 3. Nå er tiden inne for å skape mytene om de unike og uforglemmelige fremføringene.
Livsbejaende symfoni
På mange måter egnet Carl Nielsens eksplosive og livsbejaende fjerde symfoni seg godt etter Rachmaninovs pianokonsert. Musikken er kontrastfylt, fargerik og buldrende. At dette skulle være «livet – og som det uudslukkelig» fremstår som usannsynlig pretensiøst. Til det er musikken altfor uorganisk og overfladisk. Nielsen mestrer ikke de lange oppbygningene som Sibelius, og han har ingenting av Mahlers tvetydighet ved seg. Tordenduellen mellom paukene i sistesats er forbløffende, men det meste foregår på overflaten i Nielsens musikk. Der er den imidlertid både frisk og attraktiv.
Oslo-filharmonien skal ha ros for en gnistrende og oppvakt fremføring, særlig i symfonien. Paukistenes pistolduell var utført med millimeterpresisjon, og treblåserne spilte rent og pent i den lyse andresatsen. Flere fine soloprestasjoner og godt samspill ble ledet av dirigent Jukka Pekka Saraste, som tok musikken på alvor, og holdt det hele godt sammen. Kanskje kunne han sluppet de voldsomme kreftene enda mer løs, og i Rachmaninov var han nær ved å falle av da Matsujev forsøkte å øke tempoet ytterligere i finalen. Alt i alt fortjener likevel både orkester og dirigent lovord for innsatsen i konserthuset denne kvelden.
fredag 2. november 2012
fredag 19. oktober 2012
Musikk og massesuggesjon
Konsert:
Torsdag 18/10 2012
Oslo konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Alban Gerhardt, cello
Unsuke Chin: Cellokonsert
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5
Sjostakovitsj’ femte symfoni er farlig musikk! Man kan velge å ta inn over seg alle mytene og anekdotene den er dynket i, eller man kan la være. I grunn spiller det ingen rolle hva vi velger. Farlig er det uansett. For hvor frustrerende lett er det ikke å la seg rive med. Publikum i Oslo konserthus, særlig den eldre garde (!), digger med når musikken marsjerer despotisk, voldelig og nådeløst. «Dette var mektig! Dette var flott!», sier de etterpå, og komponisten gråter i graven.
Massesuggesjonen, en slags lyttende underkastelse av forsettlig hjernevaskende musikk, må vel være så langt unna komponistens intensjon det er mulig å komme. Sjostakovitsj har komponert fascismen inn i musikken. Han er modig som tør å la makten og volden klinge, så lytteren selv kan velge side. Likevel legger han klare føringer, så vi kan velge det eneste rette. Med retorikk fra TV-aksjonen, kan moralen bli å stå opp mot urett. I det øyeblikket lytteren underkaster seg den klingende propagandaen har han valgt det andre. Så marsjer da! Men ta på deg støvlene, for det er blod i gatene hvor du går!
Symfoniens emosjonelle kjerne ligger i tredjesatsen. En av de nevnte anekdotene forteller om kollektiv spontansorg i salen da den ble urfremført. Fortvilte tårer over tapte liv og forringet fremtid – hva kan vel være mer aktuelt i Norge post 22. juli? Få kan sorg som Sjostakovitsj. Om hans sylskarpe og hasardiøse harselas med maktmisbruket (merkelig nok) ikke når frem til dagens Oslo-publikum, treffer i alle fall fortvilelsens tomhet i sin utilslørte emosjonalitet ubønnhørlig.
Eivind Gullberg Jensen mistet dirigentpinnen, men bevarte fatningen i Oslo konserthus. Det uhørt langsomme tempoet i begynnelsen av finalen var et prov på innsikt. Tempoet gjorde det umulig å marsjere, og det potensielt heroiske ble i stedet skremmende og vanskelig. Den motbydelig triumferende codaen ble nettopp den fortapte massemorderen i forkledning som det sovjetiske publikumet i sin tid hørte, og ikke den seirende diktatoren Stalin antakelig hørte. Tredjesatsen ble antiromantisk og naken, og derigjennom dypt gripende. Orkesteret var usedvanlig opplagt og fulgte Gullberg Jensens karismatiske kroppsspråk til døren, teknisk uovertruffent og presist.
Sørkoreanske Unsuke Chins cellokonsert, full av myldrende teksturer og oaser av klang, var satt opp som kontrast (?) til Sjostakovitsj. Programmeringen var uforståelig, men fremføringen glitrende. Alban Gerhardt, som urfremførte verket i 2009, behersket det sinnssvake virtuoseriet og den ektefølte klangligheten mesterlig. Samspillet med orkesteret var også givende. Ny musikk er kjærkomment og etterlengtet i Oslo, og Chins cellokonsert har alle forutsetninger for å kunne overleve på 2000-tallets standardrepertoar.
Torsdag 18/10 2012
Oslo konserthus
Oslo Filharmonien v/ Eivind Gullberg Jensen
Alban Gerhardt, cello
Unsuke Chin: Cellokonsert
D. Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5
Sjostakovitsj’ femte symfoni er farlig musikk! Man kan velge å ta inn over seg alle mytene og anekdotene den er dynket i, eller man kan la være. I grunn spiller det ingen rolle hva vi velger. Farlig er det uansett. For hvor frustrerende lett er det ikke å la seg rive med. Publikum i Oslo konserthus, særlig den eldre garde (!), digger med når musikken marsjerer despotisk, voldelig og nådeløst. «Dette var mektig! Dette var flott!», sier de etterpå, og komponisten gråter i graven.
Massesuggesjonen, en slags lyttende underkastelse av forsettlig hjernevaskende musikk, må vel være så langt unna komponistens intensjon det er mulig å komme. Sjostakovitsj har komponert fascismen inn i musikken. Han er modig som tør å la makten og volden klinge, så lytteren selv kan velge side. Likevel legger han klare føringer, så vi kan velge det eneste rette. Med retorikk fra TV-aksjonen, kan moralen bli å stå opp mot urett. I det øyeblikket lytteren underkaster seg den klingende propagandaen har han valgt det andre. Så marsjer da! Men ta på deg støvlene, for det er blod i gatene hvor du går!
Symfoniens emosjonelle kjerne ligger i tredjesatsen. En av de nevnte anekdotene forteller om kollektiv spontansorg i salen da den ble urfremført. Fortvilte tårer over tapte liv og forringet fremtid – hva kan vel være mer aktuelt i Norge post 22. juli? Få kan sorg som Sjostakovitsj. Om hans sylskarpe og hasardiøse harselas med maktmisbruket (merkelig nok) ikke når frem til dagens Oslo-publikum, treffer i alle fall fortvilelsens tomhet i sin utilslørte emosjonalitet ubønnhørlig.
Eivind Gullberg Jensen mistet dirigentpinnen, men bevarte fatningen i Oslo konserthus. Det uhørt langsomme tempoet i begynnelsen av finalen var et prov på innsikt. Tempoet gjorde det umulig å marsjere, og det potensielt heroiske ble i stedet skremmende og vanskelig. Den motbydelig triumferende codaen ble nettopp den fortapte massemorderen i forkledning som det sovjetiske publikumet i sin tid hørte, og ikke den seirende diktatoren Stalin antakelig hørte. Tredjesatsen ble antiromantisk og naken, og derigjennom dypt gripende. Orkesteret var usedvanlig opplagt og fulgte Gullberg Jensens karismatiske kroppsspråk til døren, teknisk uovertruffent og presist.
Sørkoreanske Unsuke Chins cellokonsert, full av myldrende teksturer og oaser av klang, var satt opp som kontrast (?) til Sjostakovitsj. Programmeringen var uforståelig, men fremføringen glitrende. Alban Gerhardt, som urfremførte verket i 2009, behersket det sinnssvake virtuoseriet og den ektefølte klangligheten mesterlig. Samspillet med orkesteret var også givende. Ny musikk er kjærkomment og etterlengtet i Oslo, og Chins cellokonsert har alle forutsetninger for å kunne overleve på 2000-tallets standardrepertoar.
fredag 28. september 2012
Drømmer om luft. Kvelt.
Konsert:
Torsdag 27/9 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Fabien Gabel
Martin Fröst, klarinett
I. Stravinskij: Symfonier for blåseinstrumenter
C. Nielsen: Klarinettkonsert
C. Debussy: En Fauns ettermiddag, Klarinettrapsodi, La Mer
Musikk er luft i bevegelse. Det vi drømmer om, det vi alle drømmer om på konsert, er at luftens transformasjon til klingende lyd skal røre ved oss. At den skal finne veien inn til strengen der inne, og sette sjelen i sving. Strengen spennes når konserten nærmer seg. Vi er mottakelige. Vi er klare. Publikum i Oslo konserthus er stemt til å ta i mot luften fra podiet og gi tilbake sin ubetingede hengivenhet og jublende begeistring. Så kveles luften ubarmhjertig.
Få, om noen, har evnet å forene og foredle luft bedre enn Igor Stravinskij. I «Symfonier for blåseinstrumenter» amalgamerer ikke bare et mangfold av luftstrømmer fra forskjellige rør, men også mange musikker til en enhet av farget klang. I dette spennet mellom luft og farge, er det disse tonene befinner seg, som den friske duften i skogen en tidlig morgen etter den første nattefrosten. Lyden gir luften farger og former, først kontrasterende, men til slutt enhetlig opphøyet.
Det er likevel skjørt. Alt kan rakne. Samhandlingen og samtidigheten i spillet manglet, og alt var forgjeves. Luften kvelt. Enda verre var den tilsynelatende desinteressen blant musikerne og deres dirigent. Horribel hornintonasjon bare bekreftet miseren. Drømmen tapt.
Martin Fröst derimot. Klarinettisten vet å bruke luften. Sågar sirkulerende. Og alltid engasjerende, selv om musikken er Carl Nielsens klarinettkonsert. Det er ikke først og fremst kaskadene av toner i elleville løp som overvelder, men når den tynneste luftstripen forvandles til knapt hørbar, fløyelsmyk klarinettklang. Drømmen lever.
Drømmende, erotisk bølgende i Faunens fantasi dekker Debussys musikk den lyttende. Men bare et øyeblikk. Drømmen brister når dirigenten står i veien for dens frihet. Styrt og stakkato kan ingen drømme. Selv ikke Faunen. Først i kondensert form fikk Gabel og filharmonien flyt i luften. Havet bruste og bølget, sandstrender og susende skumtopper. Dirigenten i åndenød søkte tilflukt i livbåtene, men lot seg likevel føre av uimotståelige orkesterkrefter og elementenes dynamikk. Vann var tykkere enn luft denne kvelden i konserthuset.
Torsdag 27/9 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Fabien Gabel
Martin Fröst, klarinett
I. Stravinskij: Symfonier for blåseinstrumenter
C. Nielsen: Klarinettkonsert
C. Debussy: En Fauns ettermiddag, Klarinettrapsodi, La Mer
Musikk er luft i bevegelse. Det vi drømmer om, det vi alle drømmer om på konsert, er at luftens transformasjon til klingende lyd skal røre ved oss. At den skal finne veien inn til strengen der inne, og sette sjelen i sving. Strengen spennes når konserten nærmer seg. Vi er mottakelige. Vi er klare. Publikum i Oslo konserthus er stemt til å ta i mot luften fra podiet og gi tilbake sin ubetingede hengivenhet og jublende begeistring. Så kveles luften ubarmhjertig.
Få, om noen, har evnet å forene og foredle luft bedre enn Igor Stravinskij. I «Symfonier for blåseinstrumenter» amalgamerer ikke bare et mangfold av luftstrømmer fra forskjellige rør, men også mange musikker til en enhet av farget klang. I dette spennet mellom luft og farge, er det disse tonene befinner seg, som den friske duften i skogen en tidlig morgen etter den første nattefrosten. Lyden gir luften farger og former, først kontrasterende, men til slutt enhetlig opphøyet.
Det er likevel skjørt. Alt kan rakne. Samhandlingen og samtidigheten i spillet manglet, og alt var forgjeves. Luften kvelt. Enda verre var den tilsynelatende desinteressen blant musikerne og deres dirigent. Horribel hornintonasjon bare bekreftet miseren. Drømmen tapt.
Martin Fröst derimot. Klarinettisten vet å bruke luften. Sågar sirkulerende. Og alltid engasjerende, selv om musikken er Carl Nielsens klarinettkonsert. Det er ikke først og fremst kaskadene av toner i elleville løp som overvelder, men når den tynneste luftstripen forvandles til knapt hørbar, fløyelsmyk klarinettklang. Drømmen lever.
Drømmende, erotisk bølgende i Faunens fantasi dekker Debussys musikk den lyttende. Men bare et øyeblikk. Drømmen brister når dirigenten står i veien for dens frihet. Styrt og stakkato kan ingen drømme. Selv ikke Faunen. Først i kondensert form fikk Gabel og filharmonien flyt i luften. Havet bruste og bølget, sandstrender og susende skumtopper. Dirigenten i åndenød søkte tilflukt i livbåtene, men lot seg likevel føre av uimotståelige orkesterkrefter og elementenes dynamikk. Vann var tykkere enn luft denne kvelden i konserthuset.
fredag 25. mai 2012
Sommer og Zimmermann i Oslo
Konsert:
Torsdag 24/5 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Frank Peter Zimmermann, fiolin
Schubert/Webern: Tyske danser
B. Martinu: Fiolinkonsert nr. 2
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 2
I likhet med solen, kom den verdensberømte fiolinstjernen Frank Peter Zimmermann til Oslo får å skinne denne uken. Dessverre glødet ikke Zimmermann like sterkt som sommeren da han gjemte seg bak det svarte notestativet i Oslo konserthus. Da var det godt en god gammel Beethoven-bris blafret blant benkeradene.
Notenes forbannelse
Frank Peter Zimmermann har et navn i den klassiske musikkverden og ble, som seg hør og bør, avertert som en stor fiolinist da han besøkte Oslo. Etter torsdagens opptreden er det likevel ikke annet å si enn at han krympet noen størrelser, ikke som fiolinist, men som formidler og musiker. Zimmermann kunne ikke stykket godt nok til å spille utenat. Ikke bare hadde han noter, han stirret ganske intenst på dem gjennom store deler av konserten.
Som publikum er det fort gjort å miste interessen når man passivt betrakter en musikalsk fremførelse utenfra og ikke får ta del i den selv. Hvorfor skal man gå i konserthuset for å oppleve svartkledde Zimmermann spille rent, velklingende og teknisk uovertruffent mens han stirrer stivt i notestativet? I det ligger det ingen verdi i seg selv. Spillet må tale til publikum eller berøre på en eller annen måte. Det gjorde ikke Zimmermanns fremførelse av Martinus underlige fiolinkonsert.
Ekstranummeret, et variasjonsstykke over det berømte temaet fra Haydns keiserkvartett, ble mottatt med stormende jubel i salen, men inneholdt ikke annet enn virtuoseri og teknisk brifing på en syltynn line mellom humoristisk og latterlig.
Symfonisk sommerbris
Når kvikksølvet når slike høyder som i Oslo den siste uken, følger gjerne sløvheten med på kjøpet. Da kan en forfriskende Beethoven-bris gjøre tilværelsen så meget bedre. Symfoni nr. 2 er en av komponistens lyse og lette, og Saraste satte i gang med intenst driv og høye tempi. Tidvis var tempoet i overkant høyt, den lyriske andresatsen ble vel kortpustet og i scherzoen evnet ikke hornistene å holde følge med galopperingen, men ellers var det rytmisk presist, årvåkent og sprudlende.
En sommerlig letthet preget også Schuberts tyske danser, som i Anton Weberns orkestrering har fått både farge og glans. Selv om solistopplevelsen ikke ble som forventet, smakte altså sommerkonserten i Oslo konserthus ganske søtt likevel.
Torsdag 24/5 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Jukka Pekka Saraste
Frank Peter Zimmermann, fiolin
Schubert/Webern: Tyske danser
B. Martinu: Fiolinkonsert nr. 2
L. v. Beethoven: Symfoni nr. 2
I likhet med solen, kom den verdensberømte fiolinstjernen Frank Peter Zimmermann til Oslo får å skinne denne uken. Dessverre glødet ikke Zimmermann like sterkt som sommeren da han gjemte seg bak det svarte notestativet i Oslo konserthus. Da var det godt en god gammel Beethoven-bris blafret blant benkeradene.
Notenes forbannelse
Frank Peter Zimmermann har et navn i den klassiske musikkverden og ble, som seg hør og bør, avertert som en stor fiolinist da han besøkte Oslo. Etter torsdagens opptreden er det likevel ikke annet å si enn at han krympet noen størrelser, ikke som fiolinist, men som formidler og musiker. Zimmermann kunne ikke stykket godt nok til å spille utenat. Ikke bare hadde han noter, han stirret ganske intenst på dem gjennom store deler av konserten.
Som publikum er det fort gjort å miste interessen når man passivt betrakter en musikalsk fremførelse utenfra og ikke får ta del i den selv. Hvorfor skal man gå i konserthuset for å oppleve svartkledde Zimmermann spille rent, velklingende og teknisk uovertruffent mens han stirrer stivt i notestativet? I det ligger det ingen verdi i seg selv. Spillet må tale til publikum eller berøre på en eller annen måte. Det gjorde ikke Zimmermanns fremførelse av Martinus underlige fiolinkonsert.
Ekstranummeret, et variasjonsstykke over det berømte temaet fra Haydns keiserkvartett, ble mottatt med stormende jubel i salen, men inneholdt ikke annet enn virtuoseri og teknisk brifing på en syltynn line mellom humoristisk og latterlig.
Symfonisk sommerbris
Når kvikksølvet når slike høyder som i Oslo den siste uken, følger gjerne sløvheten med på kjøpet. Da kan en forfriskende Beethoven-bris gjøre tilværelsen så meget bedre. Symfoni nr. 2 er en av komponistens lyse og lette, og Saraste satte i gang med intenst driv og høye tempi. Tidvis var tempoet i overkant høyt, den lyriske andresatsen ble vel kortpustet og i scherzoen evnet ikke hornistene å holde følge med galopperingen, men ellers var det rytmisk presist, årvåkent og sprudlende.
En sommerlig letthet preget også Schuberts tyske danser, som i Anton Weberns orkestrering har fått både farge og glans. Selv om solistopplevelsen ikke ble som forventet, smakte altså sommerkonserten i Oslo konserthus ganske søtt likevel.
mandag 19. mars 2012
Gråtende smil i domkirken
Konsert:
Søndag 18/3 2012
Oslo domkirke
Le Concert Lorrain v/ Christoph Prégardien
Nederlands Kammerkoor
Ruth Ziesak, sopran
Andreas Scholl, alt
James Gilchrist, tenor
Eric Stoklossa, tenor
Dietrich Henschel, bass
Yorck-Felix Speer, bass
J. S. Bach: Johannespasjonen
Smil gjennom tårer
«Smil gjennom tårer». Sjefsredaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, lånte Albert Schweizers ord da han snakket om Johannespasjonen før avslutningskonserten av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2012. Og kanskje er det akkurat det denne musikken handler om. Smil gjennom tårer.
Der Matteuspasjonen er ubønnhørlig, monumental og overveldende, strekker Johannespasjonen ut forbarmelsens hånd. Der Matteuspasjonen gir tid til lidelse, gir Johannespasjonen tid til forsoning. Med Gud. Med døden. Og med oss selv. I Matteuspasjonen finnes forgjengelighetens tårer. Johannespasjonen bærer smilet gjennom sorgen ved hjelp av håpet om oppstandelsens evighet.
Eminent evangelist
Bachs pasjoner er unike som musikalske drama. I sentrum står evangelisten som forteller bibelens ord og binder verket sammen tekstlig og musikalsk. Evangelisten må balansere mellom kjølig gjengivelse, dramatisk innlevelse og emosjonell deltakelse.
Evangelisten i Oslo domkirke, den engelske tenoren James Gilchrist, vektet dette mesterlig. Hans formidable fortellerevne, suverene stemmeprakt og dype forståelse levendegjorde evangelieteksten på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt maken til. Gilchrist var den første som fikk hjertelig klem av dirigent Prégardien etter konserten.
Historisk høyt nivå
Det tekniske og musikalske nivået på utøverne i Oslo domkirke denne kvelden må ha vært historisk høyt. Blant solistene imponerte, foruten Gilchrist, særlig Dietrich Henschel med sin bunnsolide, men likevel inderlige basstemme. Dessuten sang verdenseneren Andreas Scholl en gripende og personlig «Es ist vollbracht».
Også tenoren Eric Stoklossa sang fint og lett med en særegen og direkte kvalitet i stemmen. Ruth Ziesak hadde en tendens til overdramatisering, men sang sopranarien «Ich folge dir gleichfalls» strålende. Den eneste skuffelsen blant solistene var en tung, usikker og til tider nærmest umotivert Jesus, i form av Yorck Felix Speer.
Nederlands Kammerkoor, regnet blant verdens beste, imponerte i særlig grad klanglig i den akustisk vanskelige domkirken. Den homogene, vakre og ofte glattpolerte klangen var en stor opplevelse. Samtidig mistet man en annen dimensjon. Det dramatiske i Bachs korpartier ble noe nedtonet til fordel for en slags klangrefleksjon. Alt dette ble akkompagnert av det uovertrufne Le Concert Lorrain og ledet av Christoph Prégardien.
Gråtende smil
Til slutt klinger korsatsen «Ruht wohl» og den avsluttende koralen «Ach Herr, lass dein lieb’ Engelein». Det er ikke vanskelig å la seg bevege av denne musikken. Tårene presser på i bønnen om å la de døde hvile i fred, men så kommer koralen, full av oppstandelsens glede og forhåpning, og de blanke øynene følges av et forsiktig smil. Første gang du smiler etter den altoppslukende sorgen, det er det aller vakreste smilet.
Søndag 18/3 2012
Oslo domkirke
Le Concert Lorrain v/ Christoph Prégardien
Nederlands Kammerkoor
Ruth Ziesak, sopran
Andreas Scholl, alt
James Gilchrist, tenor
Eric Stoklossa, tenor
Dietrich Henschel, bass
Yorck-Felix Speer, bass
J. S. Bach: Johannespasjonen
Smil gjennom tårer
«Smil gjennom tårer». Sjefsredaktør i Morgenbladet, Alf van der Hagen, lånte Albert Schweizers ord da han snakket om Johannespasjonen før avslutningskonserten av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2012. Og kanskje er det akkurat det denne musikken handler om. Smil gjennom tårer.
Der Matteuspasjonen er ubønnhørlig, monumental og overveldende, strekker Johannespasjonen ut forbarmelsens hånd. Der Matteuspasjonen gir tid til lidelse, gir Johannespasjonen tid til forsoning. Med Gud. Med døden. Og med oss selv. I Matteuspasjonen finnes forgjengelighetens tårer. Johannespasjonen bærer smilet gjennom sorgen ved hjelp av håpet om oppstandelsens evighet.
Eminent evangelist
Bachs pasjoner er unike som musikalske drama. I sentrum står evangelisten som forteller bibelens ord og binder verket sammen tekstlig og musikalsk. Evangelisten må balansere mellom kjølig gjengivelse, dramatisk innlevelse og emosjonell deltakelse.
Evangelisten i Oslo domkirke, den engelske tenoren James Gilchrist, vektet dette mesterlig. Hans formidable fortellerevne, suverene stemmeprakt og dype forståelse levendegjorde evangelieteksten på en måte jeg ikke kan huske å ha hørt maken til. Gilchrist var den første som fikk hjertelig klem av dirigent Prégardien etter konserten.
Historisk høyt nivå
Det tekniske og musikalske nivået på utøverne i Oslo domkirke denne kvelden må ha vært historisk høyt. Blant solistene imponerte, foruten Gilchrist, særlig Dietrich Henschel med sin bunnsolide, men likevel inderlige basstemme. Dessuten sang verdenseneren Andreas Scholl en gripende og personlig «Es ist vollbracht».
Også tenoren Eric Stoklossa sang fint og lett med en særegen og direkte kvalitet i stemmen. Ruth Ziesak hadde en tendens til overdramatisering, men sang sopranarien «Ich folge dir gleichfalls» strålende. Den eneste skuffelsen blant solistene var en tung, usikker og til tider nærmest umotivert Jesus, i form av Yorck Felix Speer.
Nederlands Kammerkoor, regnet blant verdens beste, imponerte i særlig grad klanglig i den akustisk vanskelige domkirken. Den homogene, vakre og ofte glattpolerte klangen var en stor opplevelse. Samtidig mistet man en annen dimensjon. Det dramatiske i Bachs korpartier ble noe nedtonet til fordel for en slags klangrefleksjon. Alt dette ble akkompagnert av det uovertrufne Le Concert Lorrain og ledet av Christoph Prégardien.
Gråtende smil
Til slutt klinger korsatsen «Ruht wohl» og den avsluttende koralen «Ach Herr, lass dein lieb’ Engelein». Det er ikke vanskelig å la seg bevege av denne musikken. Tårene presser på i bønnen om å la de døde hvile i fred, men så kommer koralen, full av oppstandelsens glede og forhåpning, og de blanke øynene følges av et forsiktig smil. Første gang du smiler etter den altoppslukende sorgen, det er det aller vakreste smilet.
fredag 16. mars 2012
Øyeblikk av klarhet
Konsert:
Torsdag 15/3 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Marin Alsop
Paul Lewis, piano
C. Rouse: Rapture
I. Stravinskij: Symfoni i tre satser
L. v. Beethoven: Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»
Musikken viste veg inn i den absolutte klarhet da Beethoven og Stravinskij klang i konserthuset. Og kanskje noen fikk øynene opp for åpningens ekstatiske oppvåkning.
Snill samtidsmusikk
Christopher Rouses verk «Rapture» (2000) er en slags vandring fra klanglig slumring til klar ekstase. Tempoet øker gradvis når tonene brer seg ut i orkesteret. Tonespråket er klangfullt, lyst og konsonerende, men kanskje i overkant snilt og tonalt. Likevel har Rouse en egen og verdifull stemme i et broket samtidsmusikklandskap.
Publikum satte åpenbart pris på den nye musikken og viste sin tilfredshet med å gi fremføringen en varm, om enn behersket, applaus. Kanskje enkelte i Filharmoniens kjernepublikum fikk en uventet opplevelse med nyskrevet musikk i går kveld. Håpet er at noen åpnet øynene på gløtt og turte å myse på Rouses symfoniske solskinn.
Klang og klassisk klarhet
«Symfoni i tre satser» er et uttrykk for Igor Stravinskijs såkalte neoklassisisme. Verket er skrevet på 1940-tallet, men en eventuell forbindelse til verdenskrigen er for meg uinteressant i denne musikken. Det er den mesterlige orkestreringen, klangenes fargespill, det rytmiske drivet og klassisismens klarhet som fenger.
I konserthuset klarte Marin Alsop tidvis å frembringe nettopp det krystallklare i orkesteret. Presisjonen var ofte plettfri, og i enkelte partier skimret blåserne glassklart. Publikum fikk dessuten oppleve virtuost og briljant spill i piano og harpe. Alsop overførte videre den perkussive direksjonen fra Stravinskij til Beethoven. Det ga pianokonserten snert, presisjon og driv. I andresatsen, overjordisk vakker i sin enkelhet, ble imidlertid linjene hakkete og oppbrutte, selv om strykerklangen var magisk.
Pianistisk perfeksjon
Ikke ett feilslag. Ikke ett nølende anslag. Pianist Paul Lewis spilte plettfritt og perfekt fra første til siste tone i Oslo konserthus. Likevel var det noe uforløst over fremføringen. Kanskje et sitat fra den norske filmen «Buddy» kan forklare: «Det er som med bordhockey. Noen ganger må du slippe keeper’n og angripe med begge henda».
Lewis spiller glimrende, men kontrollert og totalt uten risiko, slik de fleste av dagens solister gjør. Ansvaret ligger selvsagt ikke på Lewis som enkeltpianist, men det klassiske musikkmiljøet trenger en enfant terrible som tør å rive opp og bryte ned gjengrodde tolkningsmønstre.
Vel, den britiske pianisten skal ha honnør for at han klarte å gjøre solostemmen sin hørt i Oslos vanskelige akustikk. Det oppnådde han blant annet gjennom kirurgisk presisjon og utsøkt artikulasjon i de raske løpene og gjennom stor rytmisk nøyaktighet. Også Lewis’ fremføring var altså preget av klarhet denne klassiske kvelden i konserthuset.
Torsdag 15/3 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Marin Alsop
Paul Lewis, piano
C. Rouse: Rapture
I. Stravinskij: Symfoni i tre satser
L. v. Beethoven: Pianokonsert nr. 5 «Keiserkonserten»
Musikken viste veg inn i den absolutte klarhet da Beethoven og Stravinskij klang i konserthuset. Og kanskje noen fikk øynene opp for åpningens ekstatiske oppvåkning.
Snill samtidsmusikk
Christopher Rouses verk «Rapture» (2000) er en slags vandring fra klanglig slumring til klar ekstase. Tempoet øker gradvis når tonene brer seg ut i orkesteret. Tonespråket er klangfullt, lyst og konsonerende, men kanskje i overkant snilt og tonalt. Likevel har Rouse en egen og verdifull stemme i et broket samtidsmusikklandskap.
Publikum satte åpenbart pris på den nye musikken og viste sin tilfredshet med å gi fremføringen en varm, om enn behersket, applaus. Kanskje enkelte i Filharmoniens kjernepublikum fikk en uventet opplevelse med nyskrevet musikk i går kveld. Håpet er at noen åpnet øynene på gløtt og turte å myse på Rouses symfoniske solskinn.
Klang og klassisk klarhet
«Symfoni i tre satser» er et uttrykk for Igor Stravinskijs såkalte neoklassisisme. Verket er skrevet på 1940-tallet, men en eventuell forbindelse til verdenskrigen er for meg uinteressant i denne musikken. Det er den mesterlige orkestreringen, klangenes fargespill, det rytmiske drivet og klassisismens klarhet som fenger.
I konserthuset klarte Marin Alsop tidvis å frembringe nettopp det krystallklare i orkesteret. Presisjonen var ofte plettfri, og i enkelte partier skimret blåserne glassklart. Publikum fikk dessuten oppleve virtuost og briljant spill i piano og harpe. Alsop overførte videre den perkussive direksjonen fra Stravinskij til Beethoven. Det ga pianokonserten snert, presisjon og driv. I andresatsen, overjordisk vakker i sin enkelhet, ble imidlertid linjene hakkete og oppbrutte, selv om strykerklangen var magisk.
Pianistisk perfeksjon
Ikke ett feilslag. Ikke ett nølende anslag. Pianist Paul Lewis spilte plettfritt og perfekt fra første til siste tone i Oslo konserthus. Likevel var det noe uforløst over fremføringen. Kanskje et sitat fra den norske filmen «Buddy» kan forklare: «Det er som med bordhockey. Noen ganger må du slippe keeper’n og angripe med begge henda».
Lewis spiller glimrende, men kontrollert og totalt uten risiko, slik de fleste av dagens solister gjør. Ansvaret ligger selvsagt ikke på Lewis som enkeltpianist, men det klassiske musikkmiljøet trenger en enfant terrible som tør å rive opp og bryte ned gjengrodde tolkningsmønstre.
Vel, den britiske pianisten skal ha honnør for at han klarte å gjøre solostemmen sin hørt i Oslos vanskelige akustikk. Det oppnådde han blant annet gjennom kirurgisk presisjon og utsøkt artikulasjon i de raske løpene og gjennom stor rytmisk nøyaktighet. Også Lewis’ fremføring var altså preget av klarhet denne klassiske kvelden i konserthuset.
onsdag 14. mars 2012
Livets skjørhet
(Teksten er også publisert på Ballade: http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2012031209081391411306)
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival presenterer i år fire urfremføringer av nyskrevet norsk kirkemusikk. I Fagerborg kirke lørdag var det Ragnhild Berstads skjøre, sjelfulle og symbolladede «Requiem – underveis» som så dagens lys. Den klangfulle konserten ble en opplevelse som ga resonans dypt inn i sjelen.
Lidelse og lindring
Temaet for årets kirkemusikkfestival er lidelse. I Ragnhild Berstads nye verk er det imidlertid ikke bare rom for lidelse, men også trøst og lindring. Tekstgrunnlaget er, foruten de tradisjonelle messeleddene i den katolske dødsmessen, nynorsk poesi av Paal-Helge Haugen og gamle nynorske oversettelser av utvalgte bibelvers.
De tillagte tekststrofene fokuserer på underveis-aspektet i Berstads verk, nemlig at døden ikke er noe endelig, men snarere «inngangen til eit anna liv», for å si det med Haugen. Trøsten og håpet tilfører en fin og sårt tiltrengt dimensjon i dødsmessen.
Dødens dynamikk
Gjennom tittelen «Requiem – underveis» har Berstad understreket dobbeltheten i døden. Den evige hvile representerer det statiske, mens den transcendentale transformasjonen til et annet liv er et dynamisk aspekt ved mortaliteten. Interessant nok, preger dette også musikkens utforming.
Berstads lydbilde er statisk i kraft av lange, utholdte og tette klangflater. Samtidig skjer det kontinuerlig små endringer, krusninger i klangene, som gjør at de likevel oppleves som dynamiske og skiftende. Tekstdiksjon, både talt og sunget, endringer i klangfarge og de forsiktige dynamiske bølgetoppene i det lavmælte uttrykket fører musikken videre.
Klangen av glass
Klangen er essensiell for Berstad. «Requiem - underveis» oppleves som franskinspirert, og assosiasjonene går både til Messiaen og spektralmusikk. Også ordet impresjonisme ligger langt fremme i munnen når fokuset er klang, uttrykket dempet og tilnærmingen lyttende. Samtidig har Berstad tilføyet en unik klanglig dimensjon med sin bruk av glassinstrumenter.
De både visuelt og auditivt vakre glassinstrumentene, laget av glasskunstner Vidar Koksvik, har både klanglig og symbolsk verdi for Berstad. Med sin iboende skjørhet danner de en parallell til livets skjørhet. Det er lett å fabulere videre: En sprekk, både i et glass og i livet, kan være uopprettelig, og første fase på veien til å bli knust.
Rent musikalsk har glassene en sentral rolle i verket. Til slutt er det kun klangen av glass igjen når menneskestemmer og andre instrumenter er stilnet. Med varierte spillemåter frembrakte Kjell Samkopf og Håkon Stene vidunderlige og uventede klanger i glassene, som for øvrig var smakfullt kombinert med kor, orkester og elektronisk lyd.
Strålende solistkor
Sammen med glassinstrumentene, er det særlig korklangen som bærer Berstads verk, og komponisten kunne knapt ønsket seg et bedre ensemble. Med klokkeklar intonasjon og perfekt presisjon under Grete Pedersens sikre ledelse, viste Det Norske Solistkor seg nok en gang som landets kanskje aller fremste kor og som eksperter på ny vokalmusikk.
Under konserten i Fagerborg kirke var Berstads dødsmesse paret med klangfull musikk av Messiaen og finske Kaija Saariaho i et spennende og vellykket komponert program. Og «Requiem – underveis» stod seg godt i dette selskapet. Berstad har skapt et høyst personlig og gripende verk som forhåpentligvis vil bli fremført flere ganger i fremtiden.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival presenterer i år fire urfremføringer av nyskrevet norsk kirkemusikk. I Fagerborg kirke lørdag var det Ragnhild Berstads skjøre, sjelfulle og symbolladede «Requiem – underveis» som så dagens lys. Den klangfulle konserten ble en opplevelse som ga resonans dypt inn i sjelen.
Lidelse og lindring
Temaet for årets kirkemusikkfestival er lidelse. I Ragnhild Berstads nye verk er det imidlertid ikke bare rom for lidelse, men også trøst og lindring. Tekstgrunnlaget er, foruten de tradisjonelle messeleddene i den katolske dødsmessen, nynorsk poesi av Paal-Helge Haugen og gamle nynorske oversettelser av utvalgte bibelvers.
De tillagte tekststrofene fokuserer på underveis-aspektet i Berstads verk, nemlig at døden ikke er noe endelig, men snarere «inngangen til eit anna liv», for å si det med Haugen. Trøsten og håpet tilfører en fin og sårt tiltrengt dimensjon i dødsmessen.
Dødens dynamikk
Gjennom tittelen «Requiem – underveis» har Berstad understreket dobbeltheten i døden. Den evige hvile representerer det statiske, mens den transcendentale transformasjonen til et annet liv er et dynamisk aspekt ved mortaliteten. Interessant nok, preger dette også musikkens utforming.
Berstads lydbilde er statisk i kraft av lange, utholdte og tette klangflater. Samtidig skjer det kontinuerlig små endringer, krusninger i klangene, som gjør at de likevel oppleves som dynamiske og skiftende. Tekstdiksjon, både talt og sunget, endringer i klangfarge og de forsiktige dynamiske bølgetoppene i det lavmælte uttrykket fører musikken videre.
Klangen av glass
Klangen er essensiell for Berstad. «Requiem - underveis» oppleves som franskinspirert, og assosiasjonene går både til Messiaen og spektralmusikk. Også ordet impresjonisme ligger langt fremme i munnen når fokuset er klang, uttrykket dempet og tilnærmingen lyttende. Samtidig har Berstad tilføyet en unik klanglig dimensjon med sin bruk av glassinstrumenter.
De både visuelt og auditivt vakre glassinstrumentene, laget av glasskunstner Vidar Koksvik, har både klanglig og symbolsk verdi for Berstad. Med sin iboende skjørhet danner de en parallell til livets skjørhet. Det er lett å fabulere videre: En sprekk, både i et glass og i livet, kan være uopprettelig, og første fase på veien til å bli knust.
Rent musikalsk har glassene en sentral rolle i verket. Til slutt er det kun klangen av glass igjen når menneskestemmer og andre instrumenter er stilnet. Med varierte spillemåter frembrakte Kjell Samkopf og Håkon Stene vidunderlige og uventede klanger i glassene, som for øvrig var smakfullt kombinert med kor, orkester og elektronisk lyd.
Strålende solistkor
Sammen med glassinstrumentene, er det særlig korklangen som bærer Berstads verk, og komponisten kunne knapt ønsket seg et bedre ensemble. Med klokkeklar intonasjon og perfekt presisjon under Grete Pedersens sikre ledelse, viste Det Norske Solistkor seg nok en gang som landets kanskje aller fremste kor og som eksperter på ny vokalmusikk.
Under konserten i Fagerborg kirke var Berstads dødsmesse paret med klangfull musikk av Messiaen og finske Kaija Saariaho i et spennende og vellykket komponert program. Og «Requiem – underveis» stod seg godt i dette selskapet. Berstad har skapt et høyst personlig og gripende verk som forhåpentligvis vil bli fremført flere ganger i fremtiden.
søndag 11. mars 2012
Lidelse i domkirken
Konsert:
Fredag 9/3 2012
Oslo domkirke
Collegium Cartusianum v/ Peter Neumann
Kölner Kammerchor
Johanna Winkel, sopran
Elvira Bill, mezzosopran/alt
Manuel König, tenor
Michael Mogl, tenor
Thilo Dahlmann, bass
Dominik Wörner, bass
J.S. Bach: Matteuspasjonen
Når Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går inn i sitt tolvte år, er det med lidelsen som tema. Gammel og ny pasjonsmusikk vil stå i fokus både i år og neste år, og hva passer vel bedre etter et 2011 da ubeskrivelig grusomme terrorhandlinger påførte så mange uutsigelig smerte og sorg. Johann Sebastian Bachs monumentale pasjoner er en naturlig ramme for festivalen, som fredag åpnet med Matteuspasjonen i domkirken.
Tidløs musikk
Bachs musikk står i et spenn mellom tid og tidløshet. Ingen komponist kan, i like stor grad som Bach, sies å ha fullendt sin tids stil på en så fullkommen måte. Likevel ligger hans storhet ikke først og fremst der, men i andre enden av aksen, i tidløsheten. Instrumentene er gamle, notene er gamle og tonespråket er gammelt, men like fullt taler denne musikken vel så sterkt til sitt publikum i dag som for 250 år siden.
Selv om tonespråket tilhører 1700-tallet, er de grunnleggende gestene ikke til å ta feil av. Med enkle virkemidler og meningsbærende musikalske figurer tilbyr Bach en motvekt til vår tvetydige, usikre og angstfylte virkelighet. Musikken er utvetydig i sitt emosjonelle innhold. Vi forstår Bachs smerte og kan føle en slags trøst når vi lytter til ham. Kanskje det er denne direkte kvaliteten som gjør hans musikk så levende og tidløs.
Tyske tidligmusikere
Til den storstilte åpningskonserten i Oslo domkirke hadde festivalsjef Bente Johnsrud hentet inn musikere fra det anerkjente tidligmusikkmiljøet i Köln. Særlig imponerte Kölner Kammerchor med sin homogene klang, dramatiske diksjon og velformede vokallinjer. Noen av korpartiene var blant konsertens desiderte høydepunkter. Åpning og avslutning var smertefulle og velklingende, de dramatiske korpartiene drivende og koralene rørende. Særlig varmet den overjordisk vakre fremføringen av koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» rett etter at Jesus har utåndet på korset.
Også orkesteret fortjener lovord, særlig for sitt tette samspill og dynamiske driv, så får det heller sees gjennom fingrene med at barokkoboistene ved et par anledninger spilte skrekkelig surt. Peter Neumann ledet det hele med sikker hånd. Han valgte noen relativt høye tempi, men ga også tid for smerten, lidelsen og døden på de rette øyeblikkene. Tolkningen var helhetlig og fin, men på ingen måte revolusjonerende. Den plasserte seg innenfor noe man kanskje kan kalle tidligmusikkens «mainstream».
Blant solistene var prestasjonene heller sprikende. Noe av problemet var at flere av dem ikke klarte å fylle domkirken med sin lette barokklang. Sopran Johanna Winkel var særlig spinkel, selv om hun sang seg noe opp underveis. Elvira Bills alt var tidvis kraftfull, men ustabil. Bassene Thilo Dahlmann (Judas m.m.) og i særlig grad Dominik Wörner (Jesus) var de sterkeste sangerne, ikke først og fremst teknisk, men i kraft av at de med sin dramatiske tyngde og innlevelse levendegjorde Bachs musikalske drama. Blant tenorene begynte evangelist Manuel König usikkert, men tok etter hvert et solid grep om fortellerrollen. Michael Mogl var derimot direkte svak.
Fra roser til musikk
Selv om prestasjonene varierte, må åpningskonserten som helhet kunne sies å ha vært svært vellykket. Det virket som om kronprinsesse Mette-Marit og alle de andre i den fullsatte domkirken satte stor pris på Bachs lidelsesmusikk, og kanskje mange opplevde stor trøst i de tidløse barokktonene.
Det er uvirkelig å tenke på at plassen utenfor nettopp denne kirken for åtte måneder siden var dekket av et tornefullt rosehav. Den gangen ble den stikkende smerten og lidelsen uttrykt med roser. Fredag var det tonene fra Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon som uttrykte det samme. Lidelsen kan ha mange former, men det viktigste er at den finnes. For menneskelighetens verste fiende er glemselens tomhet.
Fredag 9/3 2012
Oslo domkirke
Collegium Cartusianum v/ Peter Neumann
Kölner Kammerchor
Johanna Winkel, sopran
Elvira Bill, mezzosopran/alt
Manuel König, tenor
Michael Mogl, tenor
Thilo Dahlmann, bass
Dominik Wörner, bass
J.S. Bach: Matteuspasjonen
Når Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival går inn i sitt tolvte år, er det med lidelsen som tema. Gammel og ny pasjonsmusikk vil stå i fokus både i år og neste år, og hva passer vel bedre etter et 2011 da ubeskrivelig grusomme terrorhandlinger påførte så mange uutsigelig smerte og sorg. Johann Sebastian Bachs monumentale pasjoner er en naturlig ramme for festivalen, som fredag åpnet med Matteuspasjonen i domkirken.
Tidløs musikk
Bachs musikk står i et spenn mellom tid og tidløshet. Ingen komponist kan, i like stor grad som Bach, sies å ha fullendt sin tids stil på en så fullkommen måte. Likevel ligger hans storhet ikke først og fremst der, men i andre enden av aksen, i tidløsheten. Instrumentene er gamle, notene er gamle og tonespråket er gammelt, men like fullt taler denne musikken vel så sterkt til sitt publikum i dag som for 250 år siden.
Selv om tonespråket tilhører 1700-tallet, er de grunnleggende gestene ikke til å ta feil av. Med enkle virkemidler og meningsbærende musikalske figurer tilbyr Bach en motvekt til vår tvetydige, usikre og angstfylte virkelighet. Musikken er utvetydig i sitt emosjonelle innhold. Vi forstår Bachs smerte og kan føle en slags trøst når vi lytter til ham. Kanskje det er denne direkte kvaliteten som gjør hans musikk så levende og tidløs.
Tyske tidligmusikere
Til den storstilte åpningskonserten i Oslo domkirke hadde festivalsjef Bente Johnsrud hentet inn musikere fra det anerkjente tidligmusikkmiljøet i Köln. Særlig imponerte Kölner Kammerchor med sin homogene klang, dramatiske diksjon og velformede vokallinjer. Noen av korpartiene var blant konsertens desiderte høydepunkter. Åpning og avslutning var smertefulle og velklingende, de dramatiske korpartiene drivende og koralene rørende. Særlig varmet den overjordisk vakre fremføringen av koralen «Wenn ich einmal soll scheiden» rett etter at Jesus har utåndet på korset.
Også orkesteret fortjener lovord, særlig for sitt tette samspill og dynamiske driv, så får det heller sees gjennom fingrene med at barokkoboistene ved et par anledninger spilte skrekkelig surt. Peter Neumann ledet det hele med sikker hånd. Han valgte noen relativt høye tempi, men ga også tid for smerten, lidelsen og døden på de rette øyeblikkene. Tolkningen var helhetlig og fin, men på ingen måte revolusjonerende. Den plasserte seg innenfor noe man kanskje kan kalle tidligmusikkens «mainstream».
Blant solistene var prestasjonene heller sprikende. Noe av problemet var at flere av dem ikke klarte å fylle domkirken med sin lette barokklang. Sopran Johanna Winkel var særlig spinkel, selv om hun sang seg noe opp underveis. Elvira Bills alt var tidvis kraftfull, men ustabil. Bassene Thilo Dahlmann (Judas m.m.) og i særlig grad Dominik Wörner (Jesus) var de sterkeste sangerne, ikke først og fremst teknisk, men i kraft av at de med sin dramatiske tyngde og innlevelse levendegjorde Bachs musikalske drama. Blant tenorene begynte evangelist Manuel König usikkert, men tok etter hvert et solid grep om fortellerrollen. Michael Mogl var derimot direkte svak.
Fra roser til musikk
Selv om prestasjonene varierte, må åpningskonserten som helhet kunne sies å ha vært svært vellykket. Det virket som om kronprinsesse Mette-Marit og alle de andre i den fullsatte domkirken satte stor pris på Bachs lidelsesmusikk, og kanskje mange opplevde stor trøst i de tidløse barokktonene.
Det er uvirkelig å tenke på at plassen utenfor nettopp denne kirken for åtte måneder siden var dekket av et tornefullt rosehav. Den gangen ble den stikkende smerten og lidelsen uttrykt med roser. Fredag var det tonene fra Johann Sebastian Bachs Matteuspasjon som uttrykte det samme. Lidelsen kan ha mange former, men det viktigste er at den finnes. For menneskelighetens verste fiende er glemselens tomhet.
torsdag 8. mars 2012
Når sensasjonen blir ordinær
Konsert:
Onsdag 7/3 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Xian Zhang
Alice Sara Ott, piano
A. Bibalo: Tjener for to herrer, ouverture
F. Liszt: Pianokonsert nr. 2
E. Elgar: Enigma-variasjoner
Jo, det er noe sensasjonelt ved at en ung jente spiller Franz Liszts andre pianokonsert med fullstendig teknisk kontroll allerede som 23-åring. Problemet er at sensasjonene i det klassiske musikkmiljøet kommer så tett at de er blitt normen. Det er harde tider. At noen spiller romantikkens store soloverker perfekt, er ikke lenger sensasjonelt. Den virkelige sensasjonen ville være om noen spilte dem annerledes.
Ordinær Ott
Den siste i rekken av ukentlige sensasjoner på besøk hos Oslo Filharmonien er den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott. Onsdag fremførte hun Liszts andre pianokonsert i Oslo Konserthus. Ott er teknisk briljant. Hennes totale kontroll er imidlertid både hennes forse og hemsko, hvis man kan bruke det uttrykket om en solist som spiller barbent(!).
Det er vakkert å høre på og de tekniske krumspringene imponerer, men uttrykket blir snilt og ordinært, på grensen til det kjedelige. Skal man nå ut med dette virtuoseriet, kreves det mer. Det kreves særpreg og egenart. Det mangler enda hos den unge og meget talentfulle Ott.
I ekstranummeret, «La campanella», også det av Liszt, var det en helt annen solist som entret scenen. Ott smilte og lo, og lekte med både toner og kroppsspråk. Om hun bare hadde gitt like mye av seg selv i pianokonserten.
Energisk enigma
Også orkesteret virket å ha slått inn på den ordinære linjen. Bibalos humoristiske, men grusomt banale ouverture til «Tjener for to herrer» ble godt spilt, men opplevdes likevel som en transportetappe. Var ikke musikerne heller spesielt begeistret for musikken?
Elgars Enigma-variasjoner er et interessant verk. Ser man bort fra den latterlige gåten komponisten skal ha skjult i verket i form av et ikke-eksisterende tema, er musikken faktisk både vakker og ganske morsom. Også den grenser til tider til det banale, men reddes av sin friskhet og annerledeshet.
«I anledning kvinnedagen», hadde Oslo Filharmonien sørget for en kvinnelig dirigent, kinesiske Xian Zhang. At det faktisk er et tema, sier vel noe om hvor stor mannsdominansen fremdeles er i dette yrket. Vel, feminisme til side, Zhang leverte en frisk og energisk versjon av Enigma-variasjonene. Skuffende ordinær, med tanke på at hun tross alt er både kvinne og ikke-europeer. I det klassiske musikkmiljøet seirer konformiteten på tvers av både kjønn og landegrenser, men la gå. Publikum i den halvtomme salen i Oslo Konserthus virket begeistret, og fremføringen var flott.
Onsdag 7/3 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Xian Zhang
Alice Sara Ott, piano
A. Bibalo: Tjener for to herrer, ouverture
F. Liszt: Pianokonsert nr. 2
E. Elgar: Enigma-variasjoner
Jo, det er noe sensasjonelt ved at en ung jente spiller Franz Liszts andre pianokonsert med fullstendig teknisk kontroll allerede som 23-åring. Problemet er at sensasjonene i det klassiske musikkmiljøet kommer så tett at de er blitt normen. Det er harde tider. At noen spiller romantikkens store soloverker perfekt, er ikke lenger sensasjonelt. Den virkelige sensasjonen ville være om noen spilte dem annerledes.
Ordinær Ott
Den siste i rekken av ukentlige sensasjoner på besøk hos Oslo Filharmonien er den tysk-japanske pianisten Alice Sara Ott. Onsdag fremførte hun Liszts andre pianokonsert i Oslo Konserthus. Ott er teknisk briljant. Hennes totale kontroll er imidlertid både hennes forse og hemsko, hvis man kan bruke det uttrykket om en solist som spiller barbent(!).
Det er vakkert å høre på og de tekniske krumspringene imponerer, men uttrykket blir snilt og ordinært, på grensen til det kjedelige. Skal man nå ut med dette virtuoseriet, kreves det mer. Det kreves særpreg og egenart. Det mangler enda hos den unge og meget talentfulle Ott.
I ekstranummeret, «La campanella», også det av Liszt, var det en helt annen solist som entret scenen. Ott smilte og lo, og lekte med både toner og kroppsspråk. Om hun bare hadde gitt like mye av seg selv i pianokonserten.
Energisk enigma
Også orkesteret virket å ha slått inn på den ordinære linjen. Bibalos humoristiske, men grusomt banale ouverture til «Tjener for to herrer» ble godt spilt, men opplevdes likevel som en transportetappe. Var ikke musikerne heller spesielt begeistret for musikken?
Elgars Enigma-variasjoner er et interessant verk. Ser man bort fra den latterlige gåten komponisten skal ha skjult i verket i form av et ikke-eksisterende tema, er musikken faktisk både vakker og ganske morsom. Også den grenser til tider til det banale, men reddes av sin friskhet og annerledeshet.
«I anledning kvinnedagen», hadde Oslo Filharmonien sørget for en kvinnelig dirigent, kinesiske Xian Zhang. At det faktisk er et tema, sier vel noe om hvor stor mannsdominansen fremdeles er i dette yrket. Vel, feminisme til side, Zhang leverte en frisk og energisk versjon av Enigma-variasjonene. Skuffende ordinær, med tanke på at hun tross alt er både kvinne og ikke-europeer. I det klassiske musikkmiljøet seirer konformiteten på tvers av både kjønn og landegrenser, men la gå. Publikum i den halvtomme salen i Oslo Konserthus virket begeistret, og fremføringen var flott.
onsdag 7. mars 2012
Ubuggelig Bach
Konsert:
Tirsdag 6/3 2012
Universitetets Aula
Det Norske Kammerorkester v/Terje Tønnesen
Bugge Wesseltoft, piano
Aslak Hartberg, kontrabass
Andreas Bye, slagverk
L. Janacek: Strykekvartett nr. 2 «Intime brev»
Utdrag fra Bugge Wesseltofts plate «Songs»
J.S. Bach/Tønnesen/Wesseltoft: Fra «Goldbergvariasjoner»
Blasfemi?
Når klassisk og jazz møtes, utfordres ikke bare to forskjellige sjangres unike egenart. Det reises også noen grunnleggende spørsmål om hva musikk er og bør være.
Hva kan jazzen tilføre Bach? Ingenting, vil mange si. For mange er Johann Sebastian Bachs musikk fullendt, ikonisk og sakral. For dem blir enhver tukling med dette musikalske sakramentet nærmest for skjødesløs blasfemi å regne. Bach trenger ikke trommesett eller ståbass, vil de si. Bach er best uten elektrisitet. Bøy ditt hode for mesterens skaperverk!
Motstanderne mener imidlertid at en slik konservativ posisjon gjør musikken støvete og død, og hilser nyskapningen velkommen. Å sette gammel musikk inn i en ny sammenheng gjør den levende, aktuell og spennende, er deres tese. Det er klart Bugge skal få spille Bach, hamrer de på kirkeveggen. Bach svinger. Hva er vel da bedre enn å blande Bach med jazz? Revolusjon! Eller vent… reformasjon!
To verdener
Konserten i Universitetets Aula i går kveld skulle kaste nytt lys over diskusjonen, for hva skjer når Terje Tønnesen arrangerer Bachs Goldbergvariasjoner for strykeorkester og attpåtil får med seg Bugge Wesseltoft og hans jazztrio på fremføringen?
I første del av konserten fikk publikum oppleve den store avstanden mellom sjangrene og mellom de to ensemblene. Det Norske Kammerorkester spilte Leos Janaceks andre strykekvartett, med undertittelen «Intime brev», i Tønnesens arrangement for strykeorkester. Fyrrig, elegant og stilsikkert, men til tider litt stivt. Deretter fikk Bugge Wesseltoft og venner boltre seg med et utdrag fra Bugges plate «Songs». Lekende og tiltalende, men kanskje noe ensformig. Diskrepansen i uttrykk, stil og formidling virket uforsonlig stor.
Bugges Bach
I andre del av konserten var meningen tilsynelatende at disse to musikalske verdenene skulle smelte sammen i fremføringen av Goldbergvariasjonene. Det var ikke spesielt vellykket. I enkelte partier fikk Bach riktignok en svingende hånd fra slagverker Andreas Bye, men stort sett betraktet de to strålende ensemblene hverandre fra god avstand.
Det åpnet med at Bugge spilte en av musikkhistoriens minst gripende versjoner av arien. Blant annet hadde han, av en eller annen grunn, tatt vekk all ornamentikk. Utsmykning, ja, men i denne musikalske perlen er ornamentikken det som glitrer. Uten den er arien bare enda en hard og uformelig gråstein. Forenkling kan være fruktbart, men i denne sammenhengen ble det fargeløst og intetsigende.
Statisk samspill
Det mest beklagelige ved konserten var likevel at overføringen av sterke egenskaper på tvers av sjangrene og ensemblene uteble. Jazzen kjennetegnes ofte av et unikt, notefritt, lyttende og levende samspill, som mange klassiske ensembler med fordel kunne lære mye av. Det Norske Kammerorkester lot seg imidlertid i liten grad påvirke av jazztrioen. De satt der med sine noter og spilte som de alltid har gjort. Høy kvalitet i alle ledd, godt samspill og eksellent intonasjon og presisjon, men notebasert og forutsigbart.
Istedenfor at det dynamiske i jazztrioens samspill ble overført til orkesteret, ble resultatet nærmest det motsatte. Jazzmusikernes spill ble stivt og låst da de måtte nistirre i noter de ikke er vant til å bruke.
Blasfemi?
Selv om blandingen opplevdes som problematisk ved flere anledninger i går, kan koblingen mellom klassisk og jazz likevel ha et potensiale. De to sjangrene har mye å lære av hverandre og kan utvikle sin egen egenart ved å lytte og spille mer sammen. Bach var likevel neppe det beste utgangspunktet for en slik fusjon.
Blasfemisk? På ingen måte. Men tilførte jazzen Bachs musikk noe nytt? Egentlig ikke. Med fare for å bli stemplet som konservativ… Denne fantastiske musikken lever i beste velgående når den står på egne ben. Nyskapning er kun velkomment om det kan tilføre en ny dimensjon, noe som for øvrig er en forutsetning for at det skal oppfattes som nyskapning overhodet. Bugges og Tønnesens Bachjazz tilførte Goldbergvariasjonene lite.
Tirsdag 6/3 2012
Universitetets Aula
Det Norske Kammerorkester v/Terje Tønnesen
Bugge Wesseltoft, piano
Aslak Hartberg, kontrabass
Andreas Bye, slagverk
L. Janacek: Strykekvartett nr. 2 «Intime brev»
Utdrag fra Bugge Wesseltofts plate «Songs»
J.S. Bach/Tønnesen/Wesseltoft: Fra «Goldbergvariasjoner»
Blasfemi?
Når klassisk og jazz møtes, utfordres ikke bare to forskjellige sjangres unike egenart. Det reises også noen grunnleggende spørsmål om hva musikk er og bør være.
Hva kan jazzen tilføre Bach? Ingenting, vil mange si. For mange er Johann Sebastian Bachs musikk fullendt, ikonisk og sakral. For dem blir enhver tukling med dette musikalske sakramentet nærmest for skjødesløs blasfemi å regne. Bach trenger ikke trommesett eller ståbass, vil de si. Bach er best uten elektrisitet. Bøy ditt hode for mesterens skaperverk!
Motstanderne mener imidlertid at en slik konservativ posisjon gjør musikken støvete og død, og hilser nyskapningen velkommen. Å sette gammel musikk inn i en ny sammenheng gjør den levende, aktuell og spennende, er deres tese. Det er klart Bugge skal få spille Bach, hamrer de på kirkeveggen. Bach svinger. Hva er vel da bedre enn å blande Bach med jazz? Revolusjon! Eller vent… reformasjon!
To verdener
Konserten i Universitetets Aula i går kveld skulle kaste nytt lys over diskusjonen, for hva skjer når Terje Tønnesen arrangerer Bachs Goldbergvariasjoner for strykeorkester og attpåtil får med seg Bugge Wesseltoft og hans jazztrio på fremføringen?
I første del av konserten fikk publikum oppleve den store avstanden mellom sjangrene og mellom de to ensemblene. Det Norske Kammerorkester spilte Leos Janaceks andre strykekvartett, med undertittelen «Intime brev», i Tønnesens arrangement for strykeorkester. Fyrrig, elegant og stilsikkert, men til tider litt stivt. Deretter fikk Bugge Wesseltoft og venner boltre seg med et utdrag fra Bugges plate «Songs». Lekende og tiltalende, men kanskje noe ensformig. Diskrepansen i uttrykk, stil og formidling virket uforsonlig stor.
Bugges Bach
I andre del av konserten var meningen tilsynelatende at disse to musikalske verdenene skulle smelte sammen i fremføringen av Goldbergvariasjonene. Det var ikke spesielt vellykket. I enkelte partier fikk Bach riktignok en svingende hånd fra slagverker Andreas Bye, men stort sett betraktet de to strålende ensemblene hverandre fra god avstand.
Det åpnet med at Bugge spilte en av musikkhistoriens minst gripende versjoner av arien. Blant annet hadde han, av en eller annen grunn, tatt vekk all ornamentikk. Utsmykning, ja, men i denne musikalske perlen er ornamentikken det som glitrer. Uten den er arien bare enda en hard og uformelig gråstein. Forenkling kan være fruktbart, men i denne sammenhengen ble det fargeløst og intetsigende.
Statisk samspill
Det mest beklagelige ved konserten var likevel at overføringen av sterke egenskaper på tvers av sjangrene og ensemblene uteble. Jazzen kjennetegnes ofte av et unikt, notefritt, lyttende og levende samspill, som mange klassiske ensembler med fordel kunne lære mye av. Det Norske Kammerorkester lot seg imidlertid i liten grad påvirke av jazztrioen. De satt der med sine noter og spilte som de alltid har gjort. Høy kvalitet i alle ledd, godt samspill og eksellent intonasjon og presisjon, men notebasert og forutsigbart.
Istedenfor at det dynamiske i jazztrioens samspill ble overført til orkesteret, ble resultatet nærmest det motsatte. Jazzmusikernes spill ble stivt og låst da de måtte nistirre i noter de ikke er vant til å bruke.
Blasfemi?
Selv om blandingen opplevdes som problematisk ved flere anledninger i går, kan koblingen mellom klassisk og jazz likevel ha et potensiale. De to sjangrene har mye å lære av hverandre og kan utvikle sin egen egenart ved å lytte og spille mer sammen. Bach var likevel neppe det beste utgangspunktet for en slik fusjon.
Blasfemisk? På ingen måte. Men tilførte jazzen Bachs musikk noe nytt? Egentlig ikke. Med fare for å bli stemplet som konservativ… Denne fantastiske musikken lever i beste velgående når den står på egne ben. Nyskapning er kun velkomment om det kan tilføre en ny dimensjon, noe som for øvrig er en forutsetning for at det skal oppfattes som nyskapning overhodet. Bugges og Tønnesens Bachjazz tilførte Goldbergvariasjonene lite.
fredag 17. februar 2012
Har vi ikke tid?
Konsert:
Torsdag 16. februar 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Joshua Weilerstein
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Andreas Brantelid, cello
Marianna Shirinyan, piano
L. v. Beethoven: Konsert for fiolin, cello, klaver og orkester
E. Buene: Langsam und schmachtend
W. Lutoslawski: Konsert for orkester
Tid uten tid
Vestlig kunstmusikk gjenspeiler den vestlige måten å tenke tid på. Vi er aldri. Vi skal alltid. Denne streben etter noe, er selve grunnlaget for det funksjonsharmoniske systemet – bærebjelken i den klassiske musikktradisjonen. Bak ligger mål-middel-tankegangen, som i ytterste konsekvens fører til at alt blir middel til et uoppnåelig mål. Tonalitetskrisen, som i følge forenklede fremstillinger starter med «tristan-akkorden» i forspillet til Wagners opera «Tristan og Isolde», er et resultat av denne tenkningen.
Spenningen som (ikke) oppløses til avspenning. Dissonansen som (ikke) oppløses til konsonans. For Wagner tar det noen timer, men oppløsningen, eller målet, kommer til slutt i Liebestod og H-dur. Men hva skjer når målet ikke nås? Når dissonansen ikke oppløses? Da forsvinner også middelet. Hele mål-middel-tenkningen blir absurd, og erstattes av en ny kvalitet: væren. Vi skal ikke lenger. Vi er.
Vår tid er en tid uten tid. Ingen har tid i vår tid. Wagners opera representerer imidlertid en tid da det var tid. Tid til å lengte. Og til streben. Det er den unike kvaliteten i denne langsomheten som har inspirert komponisten Eivind Buene til å skrive verket «Langsam und schmachtend». Han ønsket å skrive langsom musikk med utgangspunkt i Wagners forspill. Ved å bruke Wagners tempobetegnelse som tittel, samt sitater fra mesterens preludium, er forbindelsen åpenbar. Hvorfor lykkes da ikke Buene?
Langsomt og smektende?
Langsomheten og det smektende i Wagners forspill ligger ikke i tempoet, men i etableringen av uforløst kjærlighet gjennom uoppløste dissonanser og kromatisk strebende melodilinjer. Det Buene har tatt med seg fra Wagner er først og fremst gestene. Oppadgående og nedadgående. Men Buenes gester streber ikke. De er raske og skimrer av lys, farge og klang. Musikken er verken langsom eller smektende.
I Buenes moderne tonespråk, der klangen i seg selv står i sentrum, erstattes Wagners langsomme og smektende streben av et slags øyeblikk. Tiden går ikke, men er. Og den fylles med strykernes klangrikdom og Buenes fargerike tonekomplekser. Det er en forutsetning for langsomhet, at tiden går. Og at den går langsomt. Med sine korte tidsspenn mislykkes Buene i å skape langsom musikk, men lykkes i skape moderne og verdifulle musikalske øyeblikk. Forbindelsen til Wagner blir imidlertid overflødig.
Barn av sin tid
Musikk er ikke noe før den blir fremført. Når verket «Langsam und schmachtend» skal oppleves, må også lytterne henfalle til en slags langsomhet. Det kan være vanskelig når den unge, amerikanske duracelldirigenten Joshua Weilerstein kommer småjoggende og flirende inn på scenen, holder et heseblesende innlegg om hva vi skal få med oss i den nye musikken og til slutt spretter opp på podiet for å dirigere langsomheten. Han veiver også som om det skulle vært musikken til Snurre Sprett. Sjelden har det vært større diskrepans mellom den klingende musikken og dirigentens bevegelser.
Weilerstein er utvilsomt et kjempetalent, men det er heller ikke tvil om at han er barn av sin tid. Som alle andre, har han ikke tid. Sånn sett, må det være en kombinasjon av verket og fremførelsen som førte til at opplevelsen av langsomhet uteble. Både Buene og Weilerstein ser ut til å tikke i 2000-tallets turbotempo.
Ungdommelig modenhet
Også fremføringen av Beethovens trippelkonsert, handlet på sin måte om tid. Eller kanskje snarere om timing. Weilerstein, med solistene bak ryggen, strevde med å få orkesteret inn på de rette stedene. Forholdet mellom orkesteret og solistene ble i beste fall spenningsfylt, i verste fall asynkront. Likevel har jeg aldri hørt en bedre tolkning av dette sjelden fremførte verket. Det skyldes først og fremst solistene.
Vilde Frang Bjærke, Andreas Brantelid og Marianna Shirinyan er unge. Derfor var det så bemerkelsesverdig at hovedinntrykket av trioen var modenhet. Samspillet solistene i mellom var suverent, og de fremstod med stor ro og tilstedeværelse. Dessuten hadde de åpenbart en felles idé om frasering, artikulasjon og foredrag. De gnistrende dialogene og det engasjerte kroppsspråket, kombinert med blendende teknikk og musikalsk overskudd, gjorde dette til en stor musikkopplevelse.
Solistene fikk, som alle andre i Oslo Konserthus, stående applaus. Dessverre er denne meningsytringen misbrukt i så stor grad at det har mistet sin kraft. At disse tre fortjente hyllest, er det likevel ingen tvil om.
Lutoslawski
Også avslutningsverket, Witold Lutoslawskis funklende «Konsert for orkester», ble en fin opplevelse. Jo, Weilerstein hoppet og spratt, og brukte opp kruttet altfor tidlig, men direksjonen var engasjert, presis og på teknisk høyt nivå. Dessuten spilte orkesteret upåklagelig. Anført av en slagkraftig slagverkseksjon og en bunnsolid messinggruppe, fikk publikum servert mange fine soloer og samspill på høyt nivå.
Så ble konserten en verdifull bruk av tiden likevel.
Torsdag 16. februar 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Joshua Weilerstein
Vilde Frang Bjærke, fiolin
Andreas Brantelid, cello
Marianna Shirinyan, piano
L. v. Beethoven: Konsert for fiolin, cello, klaver og orkester
E. Buene: Langsam und schmachtend
W. Lutoslawski: Konsert for orkester
Tid uten tid
Vestlig kunstmusikk gjenspeiler den vestlige måten å tenke tid på. Vi er aldri. Vi skal alltid. Denne streben etter noe, er selve grunnlaget for det funksjonsharmoniske systemet – bærebjelken i den klassiske musikktradisjonen. Bak ligger mål-middel-tankegangen, som i ytterste konsekvens fører til at alt blir middel til et uoppnåelig mål. Tonalitetskrisen, som i følge forenklede fremstillinger starter med «tristan-akkorden» i forspillet til Wagners opera «Tristan og Isolde», er et resultat av denne tenkningen.
Spenningen som (ikke) oppløses til avspenning. Dissonansen som (ikke) oppløses til konsonans. For Wagner tar det noen timer, men oppløsningen, eller målet, kommer til slutt i Liebestod og H-dur. Men hva skjer når målet ikke nås? Når dissonansen ikke oppløses? Da forsvinner også middelet. Hele mål-middel-tenkningen blir absurd, og erstattes av en ny kvalitet: væren. Vi skal ikke lenger. Vi er.
Vår tid er en tid uten tid. Ingen har tid i vår tid. Wagners opera representerer imidlertid en tid da det var tid. Tid til å lengte. Og til streben. Det er den unike kvaliteten i denne langsomheten som har inspirert komponisten Eivind Buene til å skrive verket «Langsam und schmachtend». Han ønsket å skrive langsom musikk med utgangspunkt i Wagners forspill. Ved å bruke Wagners tempobetegnelse som tittel, samt sitater fra mesterens preludium, er forbindelsen åpenbar. Hvorfor lykkes da ikke Buene?
Langsomt og smektende?
Langsomheten og det smektende i Wagners forspill ligger ikke i tempoet, men i etableringen av uforløst kjærlighet gjennom uoppløste dissonanser og kromatisk strebende melodilinjer. Det Buene har tatt med seg fra Wagner er først og fremst gestene. Oppadgående og nedadgående. Men Buenes gester streber ikke. De er raske og skimrer av lys, farge og klang. Musikken er verken langsom eller smektende.
I Buenes moderne tonespråk, der klangen i seg selv står i sentrum, erstattes Wagners langsomme og smektende streben av et slags øyeblikk. Tiden går ikke, men er. Og den fylles med strykernes klangrikdom og Buenes fargerike tonekomplekser. Det er en forutsetning for langsomhet, at tiden går. Og at den går langsomt. Med sine korte tidsspenn mislykkes Buene i å skape langsom musikk, men lykkes i skape moderne og verdifulle musikalske øyeblikk. Forbindelsen til Wagner blir imidlertid overflødig.
Barn av sin tid
Musikk er ikke noe før den blir fremført. Når verket «Langsam und schmachtend» skal oppleves, må også lytterne henfalle til en slags langsomhet. Det kan være vanskelig når den unge, amerikanske duracelldirigenten Joshua Weilerstein kommer småjoggende og flirende inn på scenen, holder et heseblesende innlegg om hva vi skal få med oss i den nye musikken og til slutt spretter opp på podiet for å dirigere langsomheten. Han veiver også som om det skulle vært musikken til Snurre Sprett. Sjelden har det vært større diskrepans mellom den klingende musikken og dirigentens bevegelser.
Weilerstein er utvilsomt et kjempetalent, men det er heller ikke tvil om at han er barn av sin tid. Som alle andre, har han ikke tid. Sånn sett, må det være en kombinasjon av verket og fremførelsen som førte til at opplevelsen av langsomhet uteble. Både Buene og Weilerstein ser ut til å tikke i 2000-tallets turbotempo.
Ungdommelig modenhet
Også fremføringen av Beethovens trippelkonsert, handlet på sin måte om tid. Eller kanskje snarere om timing. Weilerstein, med solistene bak ryggen, strevde med å få orkesteret inn på de rette stedene. Forholdet mellom orkesteret og solistene ble i beste fall spenningsfylt, i verste fall asynkront. Likevel har jeg aldri hørt en bedre tolkning av dette sjelden fremførte verket. Det skyldes først og fremst solistene.
Vilde Frang Bjærke, Andreas Brantelid og Marianna Shirinyan er unge. Derfor var det så bemerkelsesverdig at hovedinntrykket av trioen var modenhet. Samspillet solistene i mellom var suverent, og de fremstod med stor ro og tilstedeværelse. Dessuten hadde de åpenbart en felles idé om frasering, artikulasjon og foredrag. De gnistrende dialogene og det engasjerte kroppsspråket, kombinert med blendende teknikk og musikalsk overskudd, gjorde dette til en stor musikkopplevelse.
Solistene fikk, som alle andre i Oslo Konserthus, stående applaus. Dessverre er denne meningsytringen misbrukt i så stor grad at det har mistet sin kraft. At disse tre fortjente hyllest, er det likevel ingen tvil om.
Lutoslawski
Også avslutningsverket, Witold Lutoslawskis funklende «Konsert for orkester», ble en fin opplevelse. Jo, Weilerstein hoppet og spratt, og brukte opp kruttet altfor tidlig, men direksjonen var engasjert, presis og på teknisk høyt nivå. Dessuten spilte orkesteret upåklagelig. Anført av en slagkraftig slagverkseksjon og en bunnsolid messinggruppe, fikk publikum servert mange fine soloer og samspill på høyt nivå.
Så ble konserten en verdifull bruk av tiden likevel.
søndag 12. februar 2012
Mahlers åttende i Konserthuset
Konsert:
Torsdag 9. februar
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Turid Karlsen, Erika Roos,
Hilde Haraldsen Sveen,
Marianne Beate Kielland,
Maija Skille, Per-Håkan Precht,
Tommi Hakala, Magne Fremmerlid
Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene,
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA,
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
G. Mahler: Symfoni nr. 8
De tusendes symfoni
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige.
Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon.
Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?
Må oppleves i salen
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?
Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.
Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.
Kollektiv kraft
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket.
Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.
Torsdag 9. februar
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Turid Karlsen, Erika Roos,
Hilde Haraldsen Sveen,
Marianne Beate Kielland,
Maija Skille, Per-Håkan Precht,
Tommi Hakala, Magne Fremmerlid
Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene,
Grex Vocalis, Kammerkoret NOVA,
Oslo Domkor, Vestre Aker kammerkor
G. Mahler: Symfoni nr. 8
De tusendes symfoni
Jeg har egentlig aldri likt Mahlers åttende. Symfonien er en av romantikkens siste store krampetrekninger: En komponist som vil innlemme hele verden i en symfoni tyr til selve kronjuvelen i den tyske litteraturens høyborg i et desperat forsøk på å fastholde den gamle tidens idealer. Ved å henvise til at det er universet og planetene som nå klinger, er det som om Gustav Mahler prøver å unnslippe musikkens grunnleggende forutsetning: det menneskelige.
Men skal Goethes Faust og en middelalderhymne om skaperkraften i en banalt overpompøs musikalsk innpakning liksom henføre publikum til det hinsidige? Og hva med musikken? Klimaksene kommer for tett, veggen av lyd blir ofte ugjennomtrengelig, fullkommen presisjon er uoppnåelig med så mange utøvere og tonespråket er strippet for den mahlerske ambivalensen som preger resten av komponistens produksjon.
Likevel er det nærmest umulig å forholde seg kjølig, negativ eller likegyldig til dette verket. Med orgelbuldrende klanger, litterært gull og et usedvanlig insisterende tonespråk tar det tak i deg og fillerister deg til du sitter der svett i ørene og grubler over «det evig kvinnelige». Hva er det med denne symfonien?
Må oppleves i salen
Få verk i den vestlige kunstmusikkens historie er mer avhengig av å oppleves i konsertsalen enn denne gigantsymfonien. Oslo Konserthus er på ingen måte noe ideelt sted, verken med tanke på plass eller akustikk. Hvordan kan det da ha seg at torsdagens konsert likevel ble en stor musikkopplevelse?
Mye har med dirigent Jukka-Pekka Saraste å gjøre. Han er kjent for å forme store, senromantiske symfonimasser til forståelige kunstverk. Mahlers åttende er derfor som skapt for den finske maestroen. Han velger relativt raske tempi for å binde det hele sammen. Viktigere er imidlertid det dynamiske. Han holder igjen og holder igjen, helt til musikkolossens fulle tyngde og overveldende krefter slippes ut på de siste klimaksene i hver av delene. Etter forholdene var også balansen og presisjonen akseptabel, selv om oppgaven med å få alt til å klinge sammen, nærmer seg det umulige.
Blant solistene var Marianne Beate Kielland den desidert sterkeste. Stemmen hennes har solid bærekraft uten at hun må ty til den irriterende vibratoen som preget flere av hennes kolleger i konserthuset. Kielland innehar også en unik klanglig kvalitet i sin solosang. Torsdag grenset den i visse partier til det magiske. Korene leverte også god innsats, selv om de i perioder kunne vært enda mer samkjørte.
Kollektiv kraft
Det er noe med Mahlers åttende, en slags uutsigelig, suggererende og hypnotiserende kraft, som bare kan utløses i konsertsalen. Det unike og det underlige har trollbundet publikum helt siden den sagnomsuste urfremføringen i München for 102 år siden, der over tusen personer medvirket.
Kanskje symfoniens fremste kvalitet ligger i det kollektive. Mahler har forlatt det tvetydige, lagt konflikter til side og hengitt seg til troen på den samlede menneskehetens uimotståelig makt og på sangens og musikkens transendentale egenskaper. «Alle menschen werden Brüder» i den åttende, og alle musikalske krefter drar i samme retning. Hvor? Kanskje mot det hinsidige.
torsdag 2. februar 2012
Nytt om gammelt og gammelt nytt
Konsert:
Onsdag 1/2 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen
Lars Anders Tomter, bratsj
Egil Hovland: Fanfare og koral
Erkki Sven Tüür: Illuminatio
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god!
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.
Hovlands verden
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest!
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?
En verden av lys
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys.
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige?
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!
Dvoraks gamle verden
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet.
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…
Onsdag 1/2 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/Eivind Gullberg Jensen
Lars Anders Tomter, bratsj
Egil Hovland: Fanfare og koral
Erkki Sven Tüür: Illuminatio
Antonin Dvorak: Symfoni nr. 9
Er det et grunnleggende trekk ved mennesket at det søker det kjente og skyr det ukjente? Det er akkurat som om det ønsker å inngå i en kvalmende, konservativ konformitet som fråder etter gjenkjennelse og glefser etter bekreftelse. Og den nye vinen – ja den kan faen meg bli liggende i den muggbefengte kjelleren til den blir gammel og god!
Når det klassiske konsertpublikum presenteres for klangverdener fra ulike tider, er reaksjonen alltid like forutsigbar. Det nye møtes med en iskald skulder og kjølig hoderisting, etterfulgt av automatisert, følelsesløs og totalt ukritisk applaus. Det kjente og kjære derimot, bejubles, og publikum nynner i gangene mens de nikker og smiler og nipper til vinen – den gamle, gode vinen. Den forbanna gode vinen.
Hovlands verden
Fanfare! Eivind Gullberg Jensen formelig løper inn på podiet, hopper opp på plattingen og brenner til med første akkord i Egil Hovlands «Fanfare og koral». Tonespråket i verket, som er komponert midt på 60-tallet, er snilt og imøtekommende, men tilstrekkelig friskt til å påkalle oppmerksomhet. Og har ikke Hovland hørt Bela Bartoks «Konsert for orkester», er det et under. Likheten er slående med heftige rytmer, messingfanfare og en andektig koral. Musikalsk høytid og fest!
Og publikum klapper klamt i hendene… Mener de noe? Eller klapper de fordi stykket er ferdig?
En verden av lys
Den estiske samtidskomponisten Erkki Sven Tüür tar publikum med på en reise til en annen musikalsk verden. Selv beskriver han verket «Illuminatio» som «en pilegrimsreise mot det evige». For meg handler det om lys. Bølger av lys skyller gjennom orkesteret, men stadig skimrer noe annet. Et sterkere lys.
Lars Anders Tomter tryller frem uante farger fra bratsjen, og stråler med buen på strengene. Men noe truer. Lyset brennes opp innenfra, og et mørke bryter frem i brutale orkesterpartier. Kanskje for mange. For hver gang, blekner lyset i Tüürs verk, og kanskje sitter vi igjen med tomhet. Til slutt treffer likevel lyset igjen ørene våre, og balansen gjenopprettes. Eller er det det evige?
Og publikum kapper klamt i hendene… Det er sørgelig tomt i konserthuset, og dette er grunnen. Ny musikk. Salen er knapt halvfull, og da er det medregnet et par skoleklasser, som er busset inn for å oppleve høykultur i hovedstaden. Står disse konsertene i fare for å bli seniorunderholdning. I så fall, er det bare å slutte å spille samtidsmusikk. Slutt å utfordre publikum! Slutt å fremme vår tids klingende uttrykk! Og slutt å følge med i tiden! Gi meg Haydn og kamferdrops, da vel!
Dvoraks gamle verden
En gang var også Dvoraks klangverden ny. Jo da, inspirert av Brahms og mange andre, men likevel distinkt og personlig. Særlig etter at han reiste til Amerika og møtte musikken vinland hadde å by på. I sin niende symfoni vandrer han både i sin nye verden og i de kjente og kjære bøhmiske skoger, med en melodisk oppfinnsomhet få, om noen, kan måle seg med. Det er ikke uten grunn at verket er blitt en av de mest spilte symfonier overhodet.
Og publikum jubler. Noen reiser seg. I begeistring eller av gammel vane, hva vet jeg? Alle er enige om at det var en flott konsert. Alle er enige og folk nynner i gangene.
Jeg nynner i gangene. For den er forbanna god, den gamle vinen. Det er bare det at…
lørdag 21. januar 2012
Stjernekrig mot fordommer
Konsert:
Torsdag 19/1 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Lucas Richman
J. Williams: Star Wars suite
Fjernt for de fleste
«Once upon a time, in a galaxy far, far away…» Det er vel omtrent der majoriteten av barn, ungdom og unge voksne i dagens Norge mener den symfoniske orkestermusikken hører hjemme. – Denne musikken er ikke for oss, og tilhører ikke vår tid. Likevel vrimlet det av ungdom da Oslo Filharmonien spilte John Williams’ symfoniske filmmusikk fra den episke filmsagaen «Star Wars» i Oslo Konserthus i går. Og jubelen stod i taket etter hvert eneste nummer. Ungdommens herlige respons står i grell kontrast til den blaserte og dørgende forutsigelige applausen fra filharmoniens gjengse publikum. Tenk om begeistringen, interessen og entusiasmen kunne være like stor etter Brahms!
Opplevelser som denne, gjør det betimelig å stille seg noen viktige spørsmål: Hvem er det som har gravd den dype grøften mellom de store orkesterinstitusjonene og det yngre publikum, når interessen åpenbart er der? Hvem er det som har bygget konserthusets terskel så høy at den føles uoverstigelig for så mange? Og hvem er det som opprettholder den ekskluderende og selvdestruerende forestillingen om at klassisk musikk generelt, og symfoniske orkesterkonserter spesielt, er for de få og dedikerte?
Filmmusikk fenger
Så, hvorfor kommer ungdom, barnefamilier, studenter og filmnerder for å høre på musikken fra Star Wars, uten at de får se filmen? De kan jo bare leie den på Blu-ray og se den på hjemmekinoanlegget til tretti tusen med topp lydkvalitet, surround, popcorn og pauseknapp. Svaret ligger i musikkens tiltrekningskraft og umiddelbare appell, men kanskje også i konsertens form, forhåndsomtale og formidling. Uansett er det ugjendrivelig bevis for at det er interesse for orkestermusikk spilt «live» i konsertsalen.
Det er ingen tvil om at John Williams har lykkes med å nå ut til et bredt publikum med sin storslåtte Star Wars – musikk. Og ja, musikken er nok mer umiddelbart tilgjengelig enn mye av det kunstmusikalske kjernerepertoaret. Det betyr likevel ikke at musikken er uinteressant. Den er full av fengslende rytmer, store klanglig variasjon bl.a. i slagverk, uttrykksfulle temaer og presise skildringer av handling, karakterer eller atmosfære. Interessant nok, spøker Gustav Holsts «Planetene» stadig i bakgrunnen.
Strålende formidling
Like viktig som musikken selv, er formidlingen av den. Jeg gjentar: LIKE VIKTIG som musikken selv, er formidlingen av den. Torsdag ble formidlingen preget av at den smørblide amerikanske dirigenten Lucas Richman introduserte hvert enkelt nummer i Star Wars suiten. Richman fortalte levende og humoristisk om Luke Skywalker, Darth Vader, mørke krefter og dødsstjerner, og la aldri skjul på sin begeistring verken for musikken eller filmene. På den måten fikk han god kontakt med, og respons fra, publikum, og det oppstod en unik toveiskommunikasjon som er sjelden i denne salen.
Det er merkelig at man fremdeles er så redd for å snakke på klassiske konserter. Jo, Oslo-filharmonien har introdusert «Bak notene», men da må man selv oppsøke dette før konsertstart, og besøkstallene er varierende. Jeg tror ytterst få blir forstyrret av at noen kommer med en kort kommentar til verkene som skal spilles underveis i konserten. Snarere tvert i mot. For majoriteten vil det berike opplevelsen vesentlig.
Popularitet for enhver pris?
At Oslo-filharmoniens Star Wars – konsert var en suksess, tror jeg ingen av de tilstedeværende er i tvil om. Den tilgjengelige musikken ble fremført med høy kvalitet og profesjonalitet, og formidlet levende og underholdende. Stemningen stod i taket og publikum var i ekstase. At karakterer fra filmene vandret rundt i foajeen, og til og med brøt inn i konserten, gjorde opplevelsen stor også for de minste tilhørerne. Denne konserten var en perfekt introduksjon til orkesterkonserter for førstegangsbesøkende.
Betyr det at orkesteret utelukkende skal spille populær og tilgjengelig musikk, fra filmens eller underholdningsbransjens verden, for å fenge et nytt og yngre publikum? Selvsagt ikke. Oslo-filharmonien har, som landets fremste orkester, et ansvar som bærer av en kulturell arv og formidler av den europeiske kunstmusikktradisjonen. Noe hyppigere innslag av lettere og mer populær musikk hadde for så vidt ikke vært skadelig det heller, men det er særlig på formidlingsaspektet det er grunnlag for nytenkning.
Oslo-filharmonien behøver ikke å være et orkester for alle, men det kunne vært et orkester for langt flere dersom formidlingsformen og publikumskontakten var annerledes. Dette orkesteret har et produkt av gull, som et bredt lag av befolkningen kunne være interessert i, men det er pakket i et grått innpakningspapir. Kanskje den kommende sjefsdirigenten Vassily Petrenko har den magiske kraften som skal til for å åpne den forslitte emballasjen og vise frem gullet som glitrer på innsiden.
Torsdag 19/1 2012
Oslo Konserthus
Oslo Filharmonien v/ Lucas Richman
J. Williams: Star Wars suite
Fjernt for de fleste
«Once upon a time, in a galaxy far, far away…» Det er vel omtrent der majoriteten av barn, ungdom og unge voksne i dagens Norge mener den symfoniske orkestermusikken hører hjemme. – Denne musikken er ikke for oss, og tilhører ikke vår tid. Likevel vrimlet det av ungdom da Oslo Filharmonien spilte John Williams’ symfoniske filmmusikk fra den episke filmsagaen «Star Wars» i Oslo Konserthus i går. Og jubelen stod i taket etter hvert eneste nummer. Ungdommens herlige respons står i grell kontrast til den blaserte og dørgende forutsigelige applausen fra filharmoniens gjengse publikum. Tenk om begeistringen, interessen og entusiasmen kunne være like stor etter Brahms!
Opplevelser som denne, gjør det betimelig å stille seg noen viktige spørsmål: Hvem er det som har gravd den dype grøften mellom de store orkesterinstitusjonene og det yngre publikum, når interessen åpenbart er der? Hvem er det som har bygget konserthusets terskel så høy at den føles uoverstigelig for så mange? Og hvem er det som opprettholder den ekskluderende og selvdestruerende forestillingen om at klassisk musikk generelt, og symfoniske orkesterkonserter spesielt, er for de få og dedikerte?
Filmmusikk fenger
Så, hvorfor kommer ungdom, barnefamilier, studenter og filmnerder for å høre på musikken fra Star Wars, uten at de får se filmen? De kan jo bare leie den på Blu-ray og se den på hjemmekinoanlegget til tretti tusen med topp lydkvalitet, surround, popcorn og pauseknapp. Svaret ligger i musikkens tiltrekningskraft og umiddelbare appell, men kanskje også i konsertens form, forhåndsomtale og formidling. Uansett er det ugjendrivelig bevis for at det er interesse for orkestermusikk spilt «live» i konsertsalen.
Det er ingen tvil om at John Williams har lykkes med å nå ut til et bredt publikum med sin storslåtte Star Wars – musikk. Og ja, musikken er nok mer umiddelbart tilgjengelig enn mye av det kunstmusikalske kjernerepertoaret. Det betyr likevel ikke at musikken er uinteressant. Den er full av fengslende rytmer, store klanglig variasjon bl.a. i slagverk, uttrykksfulle temaer og presise skildringer av handling, karakterer eller atmosfære. Interessant nok, spøker Gustav Holsts «Planetene» stadig i bakgrunnen.
Strålende formidling
Like viktig som musikken selv, er formidlingen av den. Jeg gjentar: LIKE VIKTIG som musikken selv, er formidlingen av den. Torsdag ble formidlingen preget av at den smørblide amerikanske dirigenten Lucas Richman introduserte hvert enkelt nummer i Star Wars suiten. Richman fortalte levende og humoristisk om Luke Skywalker, Darth Vader, mørke krefter og dødsstjerner, og la aldri skjul på sin begeistring verken for musikken eller filmene. På den måten fikk han god kontakt med, og respons fra, publikum, og det oppstod en unik toveiskommunikasjon som er sjelden i denne salen.
Det er merkelig at man fremdeles er så redd for å snakke på klassiske konserter. Jo, Oslo-filharmonien har introdusert «Bak notene», men da må man selv oppsøke dette før konsertstart, og besøkstallene er varierende. Jeg tror ytterst få blir forstyrret av at noen kommer med en kort kommentar til verkene som skal spilles underveis i konserten. Snarere tvert i mot. For majoriteten vil det berike opplevelsen vesentlig.
Popularitet for enhver pris?
At Oslo-filharmoniens Star Wars – konsert var en suksess, tror jeg ingen av de tilstedeværende er i tvil om. Den tilgjengelige musikken ble fremført med høy kvalitet og profesjonalitet, og formidlet levende og underholdende. Stemningen stod i taket og publikum var i ekstase. At karakterer fra filmene vandret rundt i foajeen, og til og med brøt inn i konserten, gjorde opplevelsen stor også for de minste tilhørerne. Denne konserten var en perfekt introduksjon til orkesterkonserter for førstegangsbesøkende.
Betyr det at orkesteret utelukkende skal spille populær og tilgjengelig musikk, fra filmens eller underholdningsbransjens verden, for å fenge et nytt og yngre publikum? Selvsagt ikke. Oslo-filharmonien har, som landets fremste orkester, et ansvar som bærer av en kulturell arv og formidler av den europeiske kunstmusikktradisjonen. Noe hyppigere innslag av lettere og mer populær musikk hadde for så vidt ikke vært skadelig det heller, men det er særlig på formidlingsaspektet det er grunnlag for nytenkning.
Oslo-filharmonien behøver ikke å være et orkester for alle, men det kunne vært et orkester for langt flere dersom formidlingsformen og publikumskontakten var annerledes. Dette orkesteret har et produkt av gull, som et bredt lag av befolkningen kunne være interessert i, men det er pakket i et grått innpakningspapir. Kanskje den kommende sjefsdirigenten Vassily Petrenko har den magiske kraften som skal til for å åpne den forslitte emballasjen og vise frem gullet som glitrer på innsiden.
torsdag 19. januar 2012
Klangen av Kilden
(Teksten er også publisert på Ballade)
Kilden sitret av spenning da publikum endelig fikk oppleve akustikken i Kristiansands spektakulære nye konsert- og teaterhus.
Akustisk spenning
Uendelige tester og høy kompetanse til tross, det er alltid knyttet usikkerhet til akustikken i en ny konsertsal. Svarene kommer først når huset er reist, publikum sitter på plass og tonene fyller rommet. Kilden er allerede bejublet for særegen arkitektur og et usedvanlig bredt spekter av musikk- og kulturuttrykk. Torsdag utløstes spenningen tilknyttet akustikken i den påkostede konsertsalen.
Kristiansand symfoniorkester og dirigent Rolf Gupta innviet akustikken i Kilden med gamle og nye norske kunstverk da de presenterte «Vårt symfoniske grunnfjell». De fremførte bestillingsverket «Resurgence» av Ørjan Matre, Halvorsens tredje symfoni og Griegs a-mollkonsert med Håvard Gimse som solist.
Detaljer, nyanser og velklang
Når akustikken skulle testes, kunne man knapt valgt et mer avslørende verk enn Griegs a-moll. For det første kjenner alle musikken, og for det andre ga det mulighet for å prøve ut det akustisk krevende samspillet mellom soloklaver og symfoniorkester. Fra første akkord ble det klart at salen var vellykket, for har Griegs konsert noen gang vært fremført under bedre akustiske forhold i Norge?
Det mest iørefallende med Kildens akustikk er den store fyldigheten i klangen. Torsdag fylte musikken rommet på en måte som aldri ville være mulig i Oslo Konserthus. Samtidig var klangen detaljrik, nyansert og gjennomsiktig. Alt hørtes, både i orkesteret og i solostemmen. Hver minste trille og detalj i Gimses glimrende klaverspill kom skinnende frem gjennom orkesteret. Også Matres nye verk, med musikere rundt i salen, ble en klanglig opplevelse og en verdig åpning av det akustiske skattekammeret.
Enda mer å gå på
Kilden er utvilsomt i det akustiske toppsjiktet, både i Norge og internasjonalt. Likevel mener Gupta det er mer å gå på. - Denne salen er en Lamborghini. Vi har satt oss inn i bilen og vet hvordan den fungerer, men nå må vi lære oss å kjøre den, sa dirigenten under konserten. Det er liten tvil om at orkesteret må utvikle seg og tilpasse seg for å få maksimalt ut av de eksepsjonelle forholdene.
Det er en stor fordel at akustikken i Kilden kan reguleres med justerbare lydreflektorer i taket. Her er det rom for prøving og feiling den første tiden. Torsdag var det enkelte tendenser til at blåserne overdøvet strykerne. Om dette skyldtes orkester eller sal er vanskelig å si, men at det er mulig å rette opp den lille skjevheten, er jeg ikke i tvil om.
Ny debatt i Oslo?
Det er bare å gratulere hele Sørlandet med et vidunderlig konserthus og en overlegen akustikk. Kanskje kan Kilden og det kommende konserthuset i Stavanger også blåse nytt liv i debatten om nye lokaler for Oslo-Filharmonien, akkurat i tide til 100-årsjubileet i 2019? Alle som opplever akustikken i Kilden og kjenner Oslo Konserthus blir i alle fall smertelig klar over betydningen av, og behovet for, nytt konserthus også i hovedstaden.
Kilden sitret av spenning da publikum endelig fikk oppleve akustikken i Kristiansands spektakulære nye konsert- og teaterhus.
Akustisk spenning
Uendelige tester og høy kompetanse til tross, det er alltid knyttet usikkerhet til akustikken i en ny konsertsal. Svarene kommer først når huset er reist, publikum sitter på plass og tonene fyller rommet. Kilden er allerede bejublet for særegen arkitektur og et usedvanlig bredt spekter av musikk- og kulturuttrykk. Torsdag utløstes spenningen tilknyttet akustikken i den påkostede konsertsalen.
Kristiansand symfoniorkester og dirigent Rolf Gupta innviet akustikken i Kilden med gamle og nye norske kunstverk da de presenterte «Vårt symfoniske grunnfjell». De fremførte bestillingsverket «Resurgence» av Ørjan Matre, Halvorsens tredje symfoni og Griegs a-mollkonsert med Håvard Gimse som solist.
Detaljer, nyanser og velklang
Når akustikken skulle testes, kunne man knapt valgt et mer avslørende verk enn Griegs a-moll. For det første kjenner alle musikken, og for det andre ga det mulighet for å prøve ut det akustisk krevende samspillet mellom soloklaver og symfoniorkester. Fra første akkord ble det klart at salen var vellykket, for har Griegs konsert noen gang vært fremført under bedre akustiske forhold i Norge?
Det mest iørefallende med Kildens akustikk er den store fyldigheten i klangen. Torsdag fylte musikken rommet på en måte som aldri ville være mulig i Oslo Konserthus. Samtidig var klangen detaljrik, nyansert og gjennomsiktig. Alt hørtes, både i orkesteret og i solostemmen. Hver minste trille og detalj i Gimses glimrende klaverspill kom skinnende frem gjennom orkesteret. Også Matres nye verk, med musikere rundt i salen, ble en klanglig opplevelse og en verdig åpning av det akustiske skattekammeret.
Enda mer å gå på
Kilden er utvilsomt i det akustiske toppsjiktet, både i Norge og internasjonalt. Likevel mener Gupta det er mer å gå på. - Denne salen er en Lamborghini. Vi har satt oss inn i bilen og vet hvordan den fungerer, men nå må vi lære oss å kjøre den, sa dirigenten under konserten. Det er liten tvil om at orkesteret må utvikle seg og tilpasse seg for å få maksimalt ut av de eksepsjonelle forholdene.
Det er en stor fordel at akustikken i Kilden kan reguleres med justerbare lydreflektorer i taket. Her er det rom for prøving og feiling den første tiden. Torsdag var det enkelte tendenser til at blåserne overdøvet strykerne. Om dette skyldtes orkester eller sal er vanskelig å si, men at det er mulig å rette opp den lille skjevheten, er jeg ikke i tvil om.
Ny debatt i Oslo?
Det er bare å gratulere hele Sørlandet med et vidunderlig konserthus og en overlegen akustikk. Kanskje kan Kilden og det kommende konserthuset i Stavanger også blåse nytt liv i debatten om nye lokaler for Oslo-Filharmonien, akkurat i tide til 100-årsjubileet i 2019? Alle som opplever akustikken i Kilden og kjenner Oslo Konserthus blir i alle fall smertelig klar over betydningen av, og behovet for, nytt konserthus også i hovedstaden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)