Romantikk, raffinement og en vakker ruin

Konsert:
Torsdag 9/12 2010
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Ingar Bergby
Vilde Frang Bjærke, fiolin

Lars Petter Hagen: ”Kunstnerens fortvilelse
foran de antikke fragmenters storhet”
M. Bruch: Fiolinkonsert nr. 1
B. Bartok: Konsert for orkester

Konsertkvelden i Oslo Konserthus åpnet med en urfremføring av Lars Petter Hagens verk, ”Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet.” Utgangspunktet for verket skal visstnok være avslutningen av Mahlers tredje symfoni, og kanskje er det den mørke og lange skyggen fra dette kolossale monumentet av en symfoni, som er årsaken til den unge kunstnerens fortvilelse. Hagens atmosfæriske verk, som er tilgjengelig, konsonerende og klangfullt, er preget av resignasjon og melankoli. Komponisten har imidlertid ingen grunn til å være verken fortvilet eller resignert. Kanskje er Hagens musikk bare en ruin ved siden av musikkhistoriens store monumenter, men den er en vakker ruin og, ikke minst, en vakker ruin av vår tid. Dem er det ikke altfor mange av. Musikken ble også godt mottatt av publikum.

Godt mottatt ble også fiolinist Vilde Frang Bjærke da hun entret scenen i sin, for anledningen, helsvarte kjole, for å spille Max Bruchs høyromantiske supersviske av en fiolinkonsert. ”Miss Violin” som tysk presse har utropt henne til etter den strålende innspillingen av Sibelius’ og Prokofjevs fiolinkonserter, har de siste årene levert fremføring etter fremføring i verdensklasse. Torsdag leverte hun varene igjen. Teknisk sett er Bruch-konserten ikke blant de vanskeligste. Derimot er det en utfordring å presentere det vidstrakte, virtuose og romantiske uten at det mister all substans. Nettopp egenskapen til å fylle virtuoseriets tomhet med musikalsk mening gjorde Vildes fremføring av Bruchs fiolinkonsert til en opplevelse. ”Miss Violin” har en helt spesiell klang i sitt fiolinspill. Hun tør å spille helt uten vibrato i lengre partier, som i åpningen av konserten, eller legge på vibrato først mot slutten av en lang tone. I tillegg er hun veldig direkte i spillestilen. Det gnistrer når Vilde spiller Bruch på denne måten, og tredjesatsen var et inferno av dobbeltgrep og raske løp. Bravo, Vilde!

Orkesteret, denne gang under ledelse av Ingar Bergby, må også få skryt for sin prestasjon. Intonasjonsproblemene i hornene bak scenen i Hagens verk og den ene dårlige trompetinnsatsen i Bartok til tross, får orkesteret godkjent og vel så det. Både i Hagen og som akkompagnement til Vilde gjorde de jobben sin. Likevel var det først etter pause, i Bartoks Konsert for orkester, at orkestermusikerne virkelig fikk briljere. Dette verket er fullt av virtuose soloer og raffinert klangbehandling, noe Oslo Filharmonien og Ingar Bergby evnet å formidle på en fortreffelig måte. Treblåserne spilte jo feilfritt og messingblåserne burde fått egne blomster for formidlingen av det fugerte messingpartiet i førstesatsen og koralen i andresatsen. En som faktisk fikk blomster var Bergby, og det var velfortjent. Han hadde full kontroll på Bartoks sprelske rytmikk og utfordrende samspillspartier. På mange måter kan man si at hele denne kvelden var preget av raffinement. Det åpnet med Hagens raffinerte forhold til musikkens fortid, nåtid og fremtid, fortsatte med Vilde Frangs raffinerte teknikk og musikalitet i Bruchs fiolinkonsert, og ble avsluttet med Bela Bartoks raffinerte orkestrering og klangbehandling fremført på best mulig måte av Oslo Filharmonien og Ingar Bergby.