Adventslys i Sagene kirke

Konsert:
Tirsdag 30/11 2010
Sagene kirke, Oslo

Ensemble 96 v/Anine Kruse Skatrud

F. Poulenc: Quatre motets pour le temps de noël
G. P. da Palestrina: O Magnum mysterium, Exsultate Deo
M. Lauridsen: O Magnum mysterium
K. Mørk Karlsen: O Magnum mysterium
J. Mäntyjärvi: Die Stimme des Kindes

+ ulike arrangementer av julesanger

Når gradestokken kryper under minus 15 og dagene nærmer seg de korteste og mørkeste på året, kan man trenge litt lys og varme i ventetiden frem mot jul. Tirsdag kveld inviterte Ensemble 96 og dirigent Anine Kruse Skatrud til adventskonsert i nyoppussede Sagene kirke. Jeg vet ikke om det var kuldegradene, konserttidspunktet eller programmet som var årsaken, men dessverre var ikke publikumsfremmøtet det aller beste, kun halvfull kirke. Det var synd, for de dunjakkene og pelsluene som hadde funnet veien til Sagene fikk oppleve en stemningsfull konsert av høyeste kvalitet, et varmt lys i det kalde novembermørket.

Jeg vil rose koret for programvalget. Det er mer enn nok advents- og julekonserter av typen ”deilig er jorden, fin er musikken og alle synger med på ekstranumrene.” Ensemble 96 tør å utfordre både seg selv og publikum. Verken Francis Poulenc eller den nordiske samtidstrioen, Kjell Mørk Karlsen, Morten Lauridsen (dansk-amerikaner) og Jaakko Mäntyjärvi kan karakteriseres som åpenbare publikumsfavoritter. Fremføres deres musikk så godt som på gårsdagens konsert, og i en så smakfull helhet, skal man imidlertid ikke se bort fra at de kan bli det. Det skal også sies at den nyere musikken på programmet nok tilhører det mer klangfulle og melodiøse sjiktet av vår tids musikalske uttrykk. Også arrangementene av julesangene ”Away in a manger,” ”Stille natt” og ”Det hev ei rose sprunge” var fulle av tette toneclustere, klangflater og spennende harmonikk. Kanskje ble det for mye for noen. For meg var det en velkomponerte og spennende helhet.

Hovedårsaken til at adventskonserten med Ensemble 96 ble en opplevelse ligger likevel ikke i programvalget, men i korets fremførelse av musikken. I Francis Poulencs eiendommelige og fargerike julemotetter bidro de fine dynamiske og klanglige nyansene til å gjøre det store mysteriet virkelig mystisk og helheten variert og spennende. Også Jaakko Mäntyjärvis ”Die Stimme des Kindes,” konsertens umiddelbart kanskje minst tilgjengelige verk, ble fremført på en svært overbevisende måte. I de to verkene av Palestrina viste koret at det, på tross av å ha ny musikk som et slags varemerke, også behersker eldre tiders musikk på en utmerket måte. De lange og velbalanserte melodilinjene kom tydelig frem uten å miste kontakten med den spirituelle stemmeveven. Konsertens høydepunkt var likevel Morten Lauridsens vakre ”O Magnum mysterium” der de lange frasene, de milde dissonansene og de dype avslutningsakkordene nådde en balanse mellom klanglig fylde og forsiktig følsomhet jeg aldri har hørt maken til i dette verket. Nydelig!

Skal man kritisere Ensemble 96 for noe må det være at konsonanter som ”T” og ”S” ikke alltid var helt presise og at teksten derfor ikke alltid var lett å oppfatte. Dette blir likevel en bagatell når intonasjonen var så klokkeklar og det musikalske uttrykket så levende. I løpet av konserten bidro flere av korets sangere med fine soloprestasjoner. Mest iørefallende var kanskje solokvartetten som avsluttet konserten med en forbløffende langsom versjon av ”Det hev ei rose sprunge,” omsluttet av korets brede klangflater. Først kunne tempoet virke i overkant langsomt, men etter hvert som den gamle melodien skred frem i Ensemble 96’s store lydlandskap, skulle man ønske at dette øyeblikket, dette glimtet av lys i den kalde novembernatten, aldri skulle ta slutt.