Graffiti og brede penselstrøk

Konsert:
Torsdag 20/1 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Jukka-Pekka Saraste
Det Norske Solistkor

M. Lindberg: Graffiti
A. Bruckner: Symfoni nr. 7

Trodde du graffiti var et nytt fenomen? Da må du tro om igjen. Magnus Lindbergs ”Graffiti” er nemlig ikke spraymalte budskap hentet fra moderne T-banestasjoner, men 2000 år gamle inskripsjoner på veggene i den historiske byen Pompeii. Graffitien fra den askebegravede byen spenner fra grove fornærmelser til vakre kjærlighetserklæringer, fra ussel grammatikk til blomstrende poesi. Morsomst er kanskje utsagn som ”Gari Flos” (”Fiskesausenes konge”), men det er sannelig lett å trekke på smilebåndet av de mer vulgære ”Hic ego bis futui” og ”Myrtis bene fellas” også. Uten å avsløre betydningen kunne denne graffitien like gjerne vært funnet på offentlige toaletter i dag.

Den finske samtidskomponisten Magnus Lindberg har allerede risset navnet sitt inn i musikkhistorien med orkesterverker som ”Kraft,” ”Aura” og ”Feria.” Med ”Graffiti” (2009) har han nå også komponert et bredt anlagt verk for kor og orkester. Som flere av Lindbergs rene orkesterverker er også ”Graffiti” preget av store kontraster og voldsomme utbrudd sydd sammen til en symfonisk enhet. Enheten mellom kor og orkester ble faktisk også markert visuelt i Oslo Konserthus torsdag da koret var plassert midt i orkesteret. Akustisk sett fungerte dette bare middels. Det Norske Solistkor tok nok i, men flere ganger druknet både tekst og korklang i orkesterlyden. Det er vanskelig å avgjøre om dette primært skyldes Lindbergs komposisjon, akustikken i Oslo Konserthus eller plasseringen av koret, men at teksten ble borte var i alle fall problematisk for opplevelsen. Når det er sagt var ”Graffiti” et klanglig, teksturalt og motivisk spennende verk. Lindberg kan utvilsomt sin orkestrering. Foruten balanseproblemene skal kor, orkester og dirigent ha ros for både teknisk utførelse og samspill i den nyskrevne komposisjonen.

Dessverre kan ikke alle instrumentgrupper få samme ros for fremførelsen av Anton Bruckners 7. symfoni etter pause. Intonasjonen i wagnertuba og til dels også horn var ved flere anledninger hårreisende dårlig. Musikerne virket usikre og nervøse og da de sure akkordene var fordelt utover hele verket ble dette rett og slett pinlig. Problemene ble spesielt merkbare fordi resten av orkesteret spilte usedvanlig bra, både sammen og som solister.

Det er flere likheter mellom Bruckner og Lindberg, kanskje særlig forkjærligheten for symfonisk grandeur, men der Lindberg elsker dramatiske kollisjoner og kontraster maler Bruckner med brede romantiske penselstrøk og bygger møysommelig opp til ethvert klimaks. Senromantisk symfoni viser seg gang på gang å være som skapt for Saraste og hans orkester. Men selv om Bruckner klang mektig, stort og samstemt i konserthuset var de nevnte problemene i horn og wagnertuba så påtagelige, særlig i solistiske og dynamisk svake partier, at det gode helhetsinntrykket fikk en stygg ripe i messingen.