Tårer og Allsang i Domkirken

Konsert:
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
Fredag 25/3 2011
Oslo Domkirke

Det Norske Solistkor v/ Grete Pedersen
Oslo Camerata v/ Stephan Barratt Due
Det Norske Blåseensemble
Gjermund Larsen, fele
Kåre Nordstoga, orgel

F. Schubert: Gesang der Geister über den Wassern
T. Takemitsu: Requiem for strykeorkester
E. Buene: Allsang
J. Haydn: Missa in Angustiis (kjent som Nelson Messe)

Det var noe grandiost over åpningen av Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2011. Oslo Domkirke var fylt til randen, den kulturelle eliten var godt representert, og NRK sørget for direkte radiooverføring og opptak for TV. Kveldens hovedverk, Joseph Haydns mektige Nelsonmesse, stod i stil med den storslåtte rammen. Likevel var det et stillferdig stykke for strykeorkester som gjorde aller mest inntrykk.

Den japanske komponisten Toru Takemitsus Requiem (1957) har ingenting med jordskjelvet og tsunamien i Japan å gjøre, men i lys av den siste tidens hendelser har verket likevel fått ny og hjerteskjærende aktualitet. Da Oslo Camerata, under ledelse av Stephan Barratt Due, fremførte verket så gripende og sjelfullt dukket bildene opp på netthinnen, av kolossale ødeleggelser og det bunnløse mørket som har senket seg over soloppgangens rike. Kanskje har ikke dødsmessens dempede tonespråk og subtile klangbehandling kraft nok til å være filmmusikk til skrekkbildene fra nyhetssendingene. Samtidig er det gråtkvalthetens stillhet og hvert enkeltmenneskes sorg og nød som griper en aller sterkest. Toru Takemitsus musikalske tårer rant rett til hjertet og satte spor i sjelen. En gripende opplevelse.

Tragedien i Japan har nok en gang vist hvilken destruktiv kraft vannet kan ha, men også hvilken absolutt nødvendig forutsetning vann er for menneskeliv. Etter den drepende flodbølgen har mangelen på rent drikkevann gjort livet vanskelig for dem som overlevde. J. W. von Goethes dikt «Gesang der Geister über den Wassern» åpner med tekstfrasen «Menneskesjelen likner vannet: Fra himmelen kommer den, til himmelen stiger den, og igjen synke til jorden må den, evig skiftende.» På mange måter har også disse ordene fått ny mening den siste tiden. I går ble Franz Schuberts musikk til Goethes tekst utsøkt fremført av herrestemmene i Det Norske Solistkor og strykerne fra Oslo Camerata. Den romantiske poesien ble gitt klanglig dybde og varme i et vart lyttende samspill mellom musikerne.

Det lyttende samspillet var en sentral komponent også i Eivind Buenes nyskrevne verk, «Allsang.» I verket for kor, felesolist og lydopptak interagerer musikerne ikke bare med hverandre, men også med et fortidig opptak og en folkelig tradisjon. Sangerne på scenen skal, ved hjelp av mp3-spillere, lytte til opptak av en folkesanger og respondere på dette. Buene er opptatt av «spennet mellom det europeiske korsang-idealet og den norske folkesang-tradisjonen, som er utpreget solistisk og individuell.» Med dette verket håper han å «lage noen sprekker i den homogene, klassiske korklangen og å utforske noen av mellomrommene mellom individuelle og kollektive syngemåter.» Resultatet var fascinerende. Den bevisste lille forskyvningen som følge av mangel på fullkommen synkronisering var, i tråd med Buenes intensjon, med på å bryte opp korklangens tradisjonelle homogenitet. Forbindelsene mellom kunstmusikk og folkemusikk, og mellom fortid og nåtid var originalt og kreativt utforsket, og da det gamle opptaket av folkesangeren ble avspilt til slutt fyltes domkirken med en eim av tidløshet. Eivind Buene er en samtidskomponist med noe på hjertet, og han er ikke redd for å synge det ut i Allsang. Komposisjonen ble svært godt mottatt av domkirkens publikum.

Det gjorde også fremføringen av Joseph Haydns «Missa in Angustiis,» bedre kjent som «Nelsonmessen.» Oslo Camerata fikk følge av musikere fra Det Norske Blåseensemble i orkesteret, mens Det Norske Solistkor stod for både solister og kor. Det hele ble ledet av kveldens dyktige dirigent, anerkjente Grete Pedersen. Med så mange fremragende musikere samlet var presisjonen, intonasjonen og den tekniske utførelsen, som ventet, glimrende. Dessuten var klangen i Solistkoret så homogen at det låt som ett stort og velklingende instrument. Dette ble krydret med imponerende sangsolistiske prestasjoner fra sopranene Berit Norbakken Solset og Ingeborg Dalheim, og bassolist Halvor Festervoll Melien. Med denne fremføringen beviste samtlige involverte at de tilhører eliten av norske musikere.

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival arrangeres i år for ellevte gang, og etter åpningskonserten å dømme er det på ingen måte den siste. For selv om folk generelt flykter fra kirken strømmer de til konsertene på denne festivalen, som også i år kan skilte med et spennende program og utøvere i verdensklasse. Temaet for årets festival er død, men Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival lever i beste velgående.