Stravinskij som smurt

Konsert:
Onsdag 2/3 2011
Oslo Konserthus

Oslo Filharmonien v/ Marc Albrecht
Christian Ihle Hadland, piano

M. Ravel: Le Tombeau de Couperin
W. A. Mozart: Klaverkonsert nr. 21 (Elvira Madigan)
I. Stravinskij: Vårofferet

Samtidig med at titusener av brølende og kubjelleristende skientusiaster hyllet medaljevinnere på Universitetsplassen, foregikk en kulturbegivenhet av en litt annen karakter bare noen steinkast unna, i Oslo Konserthus. Klokken 19:30 runget den lydisk fargede VM-fanfaren utover Karl Johans gate da dagens medaljører steg opp på prispallen. I samme øyeblikk entret den tyske dirigenten Marc Albrecht podiet i Konserthuset for å dirigere orkesterverket Le Tombeau de Couperin av Maurice Ravel. Det fargerike og festlige verket ble flott fremført, men var likevel bare lett oppvarming for det som skulle komme.

Opprinnelig var det Lars Vogt som skulle være solist i Mozarts velkjente tjueførste klaverkonsert, men på grunn av sykdom måtte superreserve Christian Ihle Hadland steppe inn på svært kort varsel. Det er jo prisverdig i seg selv. Dessuten hadde nok Hadland vært hjemme og trent, for den norske pianisten spilte til gull. Hadland viste eminent teknikk, spenst i frasparket og et forbausende overskudd. Orkesteret virket også forberedt, og samspillet med solisten gled godt. Likevel fikk man inntrykk av at laget med rødt klister var litt i tjukkeste laget. Selv om alt satt som det skulle, manglet det litt snert i enkelte partier. Det var på ingen måte snakk om kladdeføre, men det gikk litt trått i de friskeste utforkjøringene. Alt i alt må man likevel kunne si at både solist og orkester taklet presset og innfridde de høye forventningene.

Selv om Oslo Filharmonien hadde toppet formen til alle fremførelsene i Oslo Konserthus onsdag, var det først etter hvilen de virkelig slo til. I Vårofferet av Igor Stravinskij ga de alt, og utstyret fungerte åpenbart optimalt. Maestro Albrecht hadde et forrykende taktomslag, og fikk maksimalt ut av utøverne sine. Han dirigerte kjempekreftene han hadde for hånden slik at alle dro i samme retning, og da er Oslo Filharmonien nærmest uslåelige. Det er vanskelig å peke ut enkelte instrumentalister eller instrumentgrupper når samtlige leverte varene som i går. Messinggruppa øste av krefter og vrengte hornene i fortissimo, men viste også at de behersker subtil klangbehandling i lettere partier av løypa. Samtlige treblåsere, fra altfløyte via fagott til bassklarinett, stod for suverene enkeltmannsprestasjoner og fungerte også utmerket som lag. For ikke å snakke om strykerne, som spilte med en presisjon helt utenom det vanlige. Jeg lurer på om jeg noen gang har hørt Oslo Filharmonien spille bedre.

Selv om tilropene fra salen neppe kan måle seg med Kollen-brølet i volum, viste publikum at de virkelig satte pris på den fremragende prestasjonen. Det er fristende å ty til sportskommentatorenes aller mest utslitte uttrykk, for dette var: fantastisk!